Uten et solid digitalt rammeverk som kan synkronisere sensorer og effektorer med beslutningstakere i sanntid, og uten forståelse for digital infrastruktur, cyberlendet og utnyttelsen av det elektromagnetiske spektrum, vil man aldri oppnå den krigerske ambisjonen om «Warheads on foreheads». I stedet tvinges man til å erkjenne den ubehagelige realiteten: «No comms, no bombs».

Og hvem skal da sørge for at denne kunnskapen tas inn i operasjonsplanleggingen?

Offiseren fra det maritime domenet?
Piloten fra luftdomenet?
Eller offiseren som faktisk er utdannet til å forstå og utnytte det digitale domenet fra bunnen av – cyberoffiseren?

Forsvaret trenger ikke bare flere cyberteknikere – vi trenger cyberoffiserer.

I universitets- og høgskolesektoren har kunnskapsberedskap i den senere tid blitt et mye brukt begrep. Pandemien og krigen i Ukraina har tydeliggjort betydningen av kunnskap og innovasjonsevne.

Samtidig brukes begrepet ofte primært som et argument mot kutt i bevilgninger eller mot prioriteringer innenfor eksisterende rammer. I langt mindre grad diskuteres hva som faktisk er tilstrekkelig kunnskapsberedskap — både i bredde og i dybde.
(...)
Forskningsreservistene kan gis nødvendig innføring i krigens folkerett hvis de ikke har gjennomført ordinær verneplikt, og delta årlig på samlinger i regi av Forsvarets forskningsinstitutt, Forsvaret eller andre aktører i totalforsvaret. Her kan de oppdatere seg på relevante militære problemstillinger innenfor egne fagområder, og gjøre seg kjent med Forsvarets utstyr og operasjonskonsepter.

Dermed kan de raskt bidra til å styrke den innovasjonskraften Forsvaret vil trenge i en krig.

En forskningsreservistordning vil også ha flere positive sideeffekter i fredstid. Ved å få bedre kjennskap til relevante problemstillinger for totalforsvaret, kan reservistene dreie sin sivile forskning mot temaer og anvendelser av økt relevans.

Blant Oslostudentene ville kun 12 prosent kjempet militært dersom Norge ble invadert. Det bekymrer kadettene ved Krigsskolen.