Det er en viss prosent av alle mennesker som "liker" slikt. De kan ofte få problemer med å tilpasse seg senere. Se Ernst Junger.
Jeg følger en dame på Twitter som har kraftig PTSD etter arbeid i Syria, Mali og andre drittsteder. Hun var i Kyiv innen 24 timer etter angrepet for å jobbe med sanitetsting, hun vet at det ikke er bra for helsa men klarer ikke å holde seg unna.

Men, siden de ikke går ut med navn så vet vi ikke alt annet bakenforliggende.

Men hva kan hun gjøre når krigen er over? Ekstremsport er kanskje det nærmeste. Kjente en av de som var med med på Nasty-class båtene i Vietnam. Han likte å dykke med oksygenapparat midt på natten i travle skipsleder. En kombinasjon av spenningssøkende og dødsønske antar jeg.

Det er umulig å si, men det e rikke rart at det ofte er oppblomstring av klassisk moderne leiesoldatvirksomhet etter større kriger.
Noen klarer ikke å slutte.

Ernst Junger løste det ved å samle biller, drikke tett og ta mer LSD en tre Woodstock-festivaler.

Fremmedlegionrn får nok enda mer ukrainere og russere fremover, selv om de vel hadde en del av de fra før.

Så er det også en del som finner en karriere i organisert kriminalitet, som man så mye av etter Jugoslavia ble oppløst. Ikke så greit å håndtere for politiet, siden det er et noe annet nivå en Ola syrehode som gjør et opportunistisk brekk.

De som har reist til Ukraina er nok veldig blandet drops, men riktig brukt av ukrainerne kan de binde opp noe russere.

Men er det av opportunistiske eller spenningsmessige grunner til at veteraner søker til organisert kriminalitet? Et alternativ kan være å knytte seg til et internasjonalt vaktselskap (hører Wagner rekrutterer), det er nok noen åpninger for kvinner der også.

Det der er jo ikke ulikt de forskjellige 'kontigent-jegerne' som har eksistert i systemet og nesten oppfordres til å reise mye ut og trives med det.

Det er de som fortsatt de som gjennomfører 6-12mnd tjeneste INTOPS og så søker seg ut igjen umiddelbart. (Evt etter en form for sperrefrist, flere får reist ut mer en 'det anbefalte'æ
Jeg kjenner noen som prøver å tilbringe mest tid utenlands, uansett misjonsområdet.
Noen drar flere ganger tilbake til f.eks Jan Mayen, for å leve i en boble avskjært fra omverdenen.

Jeg tror pioff er inne på et viktig tema om å vende tilbake igjen etter ekstreme påkjennelser.

Leitet egentlig etter en annen artikkel, men denne beskriver hvordan de som overlevde Holocaust og de som overlevde D-dagen (og påfølgende kampanjer) satt igjen med ganske like traumer. Noe av det verste er faktisk at de har forskning på hvor mye dette overføres til barna til de som har opplevd traumer.


Det var under Normandie såpass jævlig at av de som kom tilbake for behandlig av "utbrenthet", så returnerte bare 1% tilbake til fronten.

Under Første Verdenskrig så var det unormalt at soldatene satt i fremste linje etter mer en 7 dager. De hadde rotasjonsordninger som tilstrebet å rullere etter fire til seks dager

Dette for å sette perspektiv på hvordan de forsøkte å ta vare på mental helse for soldater sine.


Så er det ikke alle som sliter med å "komme hjem" som har PTSD, men det er nok nærliggende å tro at det er noe i samme gate.

Jeg har selv kjent på hvor "befriende" det kan være når man bikker en hvis mengde tid på jobb, enten en lang øvelse eller utenlandstjeneste.
Vi har snakket om dette på jobb og jeg kom frem til at "følelsen av å kunne bidra med noe og å være til nytte for noen, er en god følelse. Den må allikevel ikke skygge for at når man kommer hjem så skal man huske at man har nå fri og er ikke på jobb lengre."

Det er for meg det samme om det er noen som ikke greier å legge fra seg jobben på fritiden, militær eller sivil. Det er noen som aldri lander og alltid føler at man skal re-oppleve den fine tiden fra:
Russetiden. Rekrutten. Førstegangstjenesten. Befalskolen. You name it..

Jeg har vokst opp på et sted med mange sjømenn og det er mange likhetstrekk med de som ikke greier å la være "å jobbe eller bidra", eller alltid snakker jobb langt inn i alderdommen.
Det er de som har opplevd harde kår med farlig lange arbeidsdager, arbeidsulykker som har tatt livet av kollegaer, eller de har overlevd forlis.

Tar vi et tilfeldig utvalg av skipsforlis så var det i 1937 ikke mindre en 29 registrerte forlis:


Da var jeg ikke inkludert krigsseilerne fra de andre krigene vi har deltatt i, som Første Verdenskrig, Andre Verdenskrig og Gulfkrigene: https://psykiskhelse.no/bladet/2021/...ilerbarna-0520
(Noen litt mer sjøvante har mer historiekunnskap vedrørende deltagelse i kriger utenom de jeg nevnte; historiene og traumene blir like)

Om hvordan det kan være vanskelig å aklimatisere til det å returnere hjem:
https://mytime.telemynd.com/telemynd...eployment-r27/


Tilbake til temaet det ble snakket om, er det alle som greier å "lande" når de kommer hjem? Kanskje ikke alle, men vi ser at det kan være flere grunner.

Direkte det som startet temaet, hvorfor er soldater mer søkende etter adrenalin etter deployering; denne er bak en betalingsmur, men forskningen er basert på to kompanier med Danske soldater i Helmand.​​​​​​​https://journals.sagepub.com/doi/abs...95327X15569296

Amerikanske artikkel som går inn på hvorfor soldater søker adrenalin etter endt deployering og hvordan de kanaliserer sin søken etter adrenalin til noe positivt:


Alfa fikk i sin tid sitatet "Krig er bedre en sex", interessant nok sa en kompis som har opplevd en del "Fjellklatring gir meg mer adrenalin en stridskontakter".

Litt på siden, men jeg syntes dette var interessant med tanke på TCCC og fokuset på at sårede ikke skal kalles pasienter fordi det passiviserer dem.

Jeg ser bare hvor mye jeg må "jobbe" for å "komme hjem" igjen etter et par uker i bobla på et kurs e.l. Har lite problemer med det til hverdags, når jeg er på jobb 7,5 time og drar hjem, men 10dager på kurs med 15-17timer daglig med fokus på på arbeidsoppgaver trengs det noen dager å komme ut av igjen. Og det er såpass at kona kommenterer det, hver gang.

Det finnes nok enkelte som er "high on war" "war junkies", f.eks. denne fyren her: Adrian Carton de Wiart

Krigshistoriepodden hadde en episode med "mennene som elsket krigen"(Episode 20), de Wiart var den minst problematiske av dem. Junger var den første de tok opp og han fremstår psykotisk til tider, men han var åpen på at han kunne gråte og få black-out i strid.

Gabrielle d'Anunzio derimot. Han var ikke av denne verden.

Men episoden er underholdende, selv om de Wiarts liv er så utenfor normalen at de ikke hadde tid til alt han gjorde, slik som å være den mest kompetente britiske generalen britene sendte til Norge.

Dette innlegget inneholder sterke beskrivelser.

Det er skrevet en del om krigsavhengighet:
https://medium.com/war-is-boring/war-junkie-213929e6a40

Både artikkelen over og boken under er skrevet av journalister fra krigssoner:


Det som er fellesnevneren er 'traumene' eller 'stresset' man blir utsatt for, selv om det utenforstående står igjen med at de opplever 'spenning' og får 'adrenalin'.

Jeg har tidligere skrevet i denne tråden om hvordan sjømenn blir påvirket av jobben, dette inninnlegghar fokus skrevet om hvordan krig påvirker journalister.

Noe sier meg at vi mennesker er forskjellig skrudd sammen, for noen får nok av den ene gjennomføringen/hendelsen:
https://www.aftenposten.no/verden/i/...il-tsjetsjenia
Journalisten er så vidt meg bekjent ikke i utenriks lengre.

Andre fortsetter og fortsetter

Noen journalister blir kidnappet i krigssoner og slutter med utenriks, andre blir hekta og fortsetter til de ikke greier mer:

Det ble mye sitater fra en artikkel her, men jeg føler den beskriver veldig mye; fra mitt hold vil det bare bli smør på flesk, men jeg anbefaler å lese hele innlegget.


Avslutningsvis tenker jeg på to ting:

Hvordan påvirker dette sivile som bor i krigssonene? Blir de 'avhengige'?

Var det den samme opplevelsen/følelsen som drev polfarerne vi anser som nasjonale helter?

Tror muligheten for sivile til å få PTSD og over hodet ikke bli avhengig kommer av at de ikke opplever en situasjon der de har kontroll.
Nederland så dette så vidt jeg vet med soldater som var vitne til folkemordene i Bosnia, kontra de som drev mer strid i Afghanistan. Selvmordsraten var høyere blant de som sto hjelpeløse å så på.

Noen av polfarerne var nok drevet av en form for ære og berømmelse, men noen av dem hadde nok rimelig psykotiske trekk.
Amundsen er kanskje beste eksempelet, der han kaldt beregner seg frem til at ingen må dø og slik må jeg lede dem for å holde alle i live(Om man leser hans egen bok om Sydpolen så lyser det ikke empati). Men, han hadde nok tanke rom berømmelse som drivkraft, selv om spenning nok også spilte inn.

Men, om man ser på folk som Bernt Balchen så hadde han ev evig søken etter eventyr, der krig var en del av hele "galskapen".

"Locus of control" - i hvilken grad man opplever noen grad av kontroll i situasjonen - er ekstremt førende for graden av opplevd stress. En opplevelse av handlingslammelse er nok noe av det mest destruktive man kan utsettes for, noe det nettopp vitner om når man ser at aktiv deltagelse i kamphandlinger hvor man en selv har vært i livsfare gir mindre ettervirkninger enn det å være passivt vitne til drap.

For øvrig er nok bakgrunnen for at enkelte blir "war junkies" omtrent like sammensatt som grunnene til all annen menneskelig atferd. Dels kan det handle om traumatisering, der man kan ha en opplevelse av å ikke fungere i rammene av et normalt samfunn, mens et miljø der ens kroniske overaktivering av nervesystemet (som i bunn og grunn er det PTSD er) faktisk tjener et formål oppleves å gi en bedre koherens mellom en selv og verden rundt. En snakker innen psykologien gjerne om hvordan vi mennesker forsøker å etablere mening som gir en sammenheng mellom våre indre opplevelser og våre ytre omstendigheter. Det er gjerne når disse brytes - at meningene vi har bygget opp kollapser - at vi opplever noe som uhåndterbart, som kan gi det merkelige utslaget at angst i trygge rammer oppleves som mye verre enn angst i utrygge rammer.
Det kan også handle om det å føle tilhørighet, være noe identitetsbærende og gi en opplevelse av å være en del av noe, som ble trukket frem over her. Vi er vel alle mer eller mindre på kontinuerlig søken etter meningen med livet, ikke nødvendigvis som en bevisst jakt etter det ene svaret, men mer som en stadig higen etter å oppleve at vi føler tilhørighet til andre mennesker og at vår eksistens betyr noe. De aller fleste er såpass godt utrustet fra oppveksten at vi enkelt etablerer meningsfulle relasjoner innen A4-samfunnet, mens andre har større "huller" i oppveksten som gir en søken innenfor de mer ekstreme miljøene, det være seg innen rus, krim, ekstreme politiske og/eller religiøse miljøer, osv. Trolig ligger nok noe av dette også bak hos flere av de krigsavhengige.
Så har man jo også en viss porsjon mennesker som har den biologiske defekten at det må ekstreme stimuli til før de opplever å føle noe som helst av spenning. Enkelte av disse igjen, er det vi vil betegne som psykopater, mens man finner også denne mennesketypen uten de antisosiale trekkene også. Et godt eksempel finner man i filmen "Free Solo", og man finner nok en ganske stor ansamling slike innen mange ekstremsportmiljøer.

Noen veteraner bør kanskje ha et tilbud om å delta på aktiviteter som har elementer fra tjenesten, f.eks. lagsport, ekstremsport, vedlikeholdsrutiner, katastrofehjelp eller et slags engasjement i forsvaret, mens andre ikke bør ha det i det hele tatt. En eller annen form for fellesskap og aktivitet ser ut som å være en fellesnevner, men det å identifisere hvem som har godt av hvilke type tiltak er vel en kompetanse vi bør ha i veteranarbeidet.

For vel en uke siden ble det postet en sak om Mike Allen, som var en hjemløs krigsveteran, har bygget et slott i Wales.

Mike Allen har også startet opp den frivillige organisasjonen EndEx. Gjennom den hjelper han andre veteraner som sliter mentalt. Han samler inn penger til psykologhjelp, og den tidligere personlige treneren tilbyr trening og aktiviteter i borgen.

Dette treffer godt innenfor det Tusseladd skriver i innlegget over.

Passer sikkert ikke alle, men et halvt/helt år med "mer ordinær" og "mindre skarp" tjeneste etter man kommer tilbake fra intops for å kunne "lande" og "roe ned" uten å gå fra 100 til null umiddelbart etter hjemkomst, ville nok være bra for enkelte. Stadig tjenestegjørende befal/grenaderer går jo rett tilbake i ordinær tjeneste, kanskje det burde være et alternativ også for de som kun har signert for en 6mnd kontingent... ?

Jeg har 8 kontingenter ute sånn ca. Siste tur var jeg en av få som var sivile til vanlig. BFO var innom og jeg tok opp akkurat dette - "landingen" for de som er sivile og må stille på sivil jobb dagen etter innlevering unnagjort. Null interesse. For min del hadde det vært enkelt å organisere da jeg hadde en "hjemmeavdeling" gjennom beredskapskontrakt, men ærlig talt tror jeg ikke at jeg hadde synes det var så veldig interessant. Både lønnsmessig og oppgavemessig så var det mye mer relevant å komme seg hjem og tilbake i sivil jobb.

Leste samme konklusjonen om hvorfor Vietnam veteraner fikk så mye dårligere psykisk helse i forhold til WW2 veteraner, de satte seg på flyet og var hjemme "timer" etter å ha krøpet rundt i jungelen mens WW2 soldatene kunne bruke måneder på å komme hjem.

Liten sidenote om personen som gjorde at denne tråden startet:


Sandra A. Eira flyttet til USA sent i fjor og er gift med en Amerikaner. (Blir omtalt som en US Ranger, men i andre artikler er hun deployert med soldater som har tjenestegjort i 75th rangers. En avdeling som i 2021 passerte 7000 dager i sammenhengdene kampoperasjoner)

https://www.nrk.no/sapmi/xl/sandra-e...vet-1.12902279

I 2016 var hun også i avisene som en av ytterst få kvinner på havet og uttaltes seg allerede da at hun trivdes best på sjøen hvor hun kunne jobbe, enn hun trivdes hjemme.

Det setter det litt i perspektiv, ikke at jeg er enig i uttalelsenene om at det er best å være i stridssonen, men at dette er et valg hun tar flere ganger.


Det hadde vært interessant å se forskjellen for deg som kom hjem etter 8 kontingenter og en som var "førstereis" som kom hjem sammen med deg.


Mellomlandingen Forsvaret gjennomfører er et bra tiltak for at personellet skal lande igjen.
Få gått ut på café, bevege seg i folkemengder uten trussel om skarpskytter på hver hustak.
Kunne bevege seg i et bybilde og få slappet av noen dager før hjemkomst.
Deretter avsluttes det med en medaljesermoni med familien hjemme i Norge.

Britene gjennomfører nå også noe lignende, mener de lander et sted i middelhavet.

Danskene drar nesten rett hjem etter at de lander, uten mellomlanding. I følge de Danskene jeg har møtt.

Amerikanerne har ikke mellomlanding, men de har en frieriode på 2-3 ukers leave etter at de kommer hjem før de skal tilbake i tjeneste.