Det er ihvertfall viktig å skille mellom islamisme/islamister og islam/muslimer. Førstnevnte er en politisk ideologi det andre er en religion. Politiske ideologier kan man være enig eller uenig i, de blir først et problem dersom de bikker over i radikalisme eller ekstremisme.

Jeg synes det er ganske sammenlignbart med høyreekstreme som kler seg i et kristenkonservativt eller norrønt religiøst budskap. Vi vil jo ikke kalle de ekstreme verdikonservative kristne eller ekstreme åsatru-terrorister.

Dette er ideologi begrunnet i misforstått religion. Og det er en politisk hat-handling, ikke en religiøs.

Jeg vil sterkt advare mot å tåkelegge begrepene. Å si "muslim" er jeg enig i at blir feil, men "islamistisk ekstremist" er en treffende og korrekt beskrivelse av det miljøet han har vært i. Å være islamist er ikke bare å være muslim. Verken muslimer eller ikke-voldelige islamister* bør føle seg krenket eller identifisert med gjerningsmannen av den grunn at man kaller det en "islamistisk terrorhandling".

Når det er snakk om helt rene psykiatriske kasus, psykoser og andre alvorlige diagnoser, der ikke andre har radikalisert dem, så skal man ikke kalle dem islamister eller muslimer. Vi hadde jo et eksempel på den mannen som gikk til angrep med pil og bue og kniv på Kongsberg. Han sa selv at han var muslim, men dette var jo bare tullball. Han var en gal mann som samfunnet må beskyttes mot og som selv trenger behandling, uten noen tilknytning til radikale miljøer.

Men det er jo egentlig ingen motsetning mellom å ha de fleste mildere psykiatriske diagnoser og å bli politisk radikalisert. Du kan godt være bi-polar, ha ADD, rusproblemer eller Aspberger og fremdeles ha politiske meninger. Islamistiske terror-organisasjoner har jo bevisst rekruttert folk med lettere psykiske lidelser som selvmordsbombere. Når dette skjer, mener jeg det fremdeles riktig å kategorisere det som "islamistisk terrorisme". Da snakker vi ikke lenger om ren psykiatri.

Barnemorderen fra 2011 var en "kulturkristen" høyreekstremist. Man kan si at han også var et delvis psykisk tilfelle, med sine vrangforestillinger om andre mennesker og falske minner om eget liv, men han var i alle fall "funksjonsfrisk" nok til å fremme en slags ideologi som han hadde kokt ihop selv. Denne ideologien var dog lik nok til andre menneskers rare meninger til å settes i sammenheng. Ved å identifisere ham som høyre-ekstrem terrorist med "kultur-kristen" ideologi, så fornærmer man ikke kristne og folk på høyresiden av den grunn.

Det er klart at det er et mål å skille ekstremister fra det miljøet de appelerer til, noe som gjorde at man i "krigen mot terror" kalte den nettop det istedet for "krigen mot det islamske kalifat". Derfor kalte man også bevisst IS for Daesh, istedet for deres selv-valgte navn. Man fokuserte på den sannheten at islamistiske terroristers ofre oftest er fredelige muslimer. Men å tåkelegge for mye, ved f.eks. å legge skjul på hvor vedkommende har sin ideologi fra, og dekke over gjerningsmannens opprinnnelse, miljø og hudfarge i mediene, er bare kull på varmen for konspirasjonsteoretikere. "Religion of peace" har jo gått igjennom en slags transformasjon til en fornærmelse, og et meme om hvor naiv Bush Jr. var både overfor Russland og wahabister.

Å bare si "religiøs terrorist" høres ut som et forsøk på å dekke over hvem som står bak, og hvis du er redd for å fornærme folk, så har du bare økt antallet som blir fornærmet til alle religiøse.

*: (altså slike som vil at samfunnet skal ordnes etter islamske prinsipper, men vil nå det målet via demokratiske og fredelige prosesser)

Enig med Tusseladd

Kanskje diskusjonen burde sorteres under egen tråd. Fant noen greie kommentarer:

https://www.nettavisen.no/norsk-deba.../o/5-95-549005

https://www.nettavisen.no/norsk-deba.../o/5-95-549395

Tror det er særlig viktig at slike budskap også kommer fra muslimer. Vanskeligere for visse motkrefter å skulle avskrive disse som "islamofobe" i forsøk på å kvele diskusjon.

Globalt har jeg inntrykk av at islamisme kombinert med makt er et stort problem mht. sikkerhet og menneskerettigheter, og at muslimer som ikke sokner til konservative tolkninger (eller tilhører "feil" gruppe e.l.) er blant de som lider mest under dette. Saklig kritikk (spesielt i Vesten) motarbeides ofte av folk som blander dette med hat, bevisst eller ikke.

På bakgrunn av Europas/Vestens historie med reform og sekularisering av konservativ kristendom tror jeg noe lignende er nødvendig for islam, men er usikker på hvordan. Støtte til sekulære muslimer og eks-muslimer er nok en viktig del av det, og jeg er så langt ikke særlig imponert over vestlige "liberale" aktører i så henseende. Men reformer må vel først og fremst komme innenfra.

Utdanning og åpen debatt er viktig her. Også de ekstreme synspunktene må møtes med argumenter. Vi trenger ikke gi dem et mikrofonstativ og større plass enn de representerer, men av og til må man nok tåle å høre dem. Og så trenger vi ikke å "skyte ned" islam-kritikere, som i denne TV-debatten der en debattant (og eks-muslim) som nettopp prøver å skille mellom ekstrem islamisme og islam generelt, men fremdeles kritisere aspekter av vanlig islam, blir beskyldt av Centerpartiets talsperson for å drive med muslim-hat:

https://www.expressen.se/debatt/jag-...-martin-adahl/
Ådahl beskyldte Makram for å gjøre islam-kritikk til muslim-hat, og han sier også feilaktig at bare en "bitteliten" del av muslimene i Sverige driver med æreskultur. Og sistnevnte stemmer jo ikke - æreskulturen, om den nå kommer fra islam eller fra kulturen de tar med seg - står jo sterkt i ganske brede lag. Man må kunne kiritisere og debattere æreskultur uten å late som at æreskultur bare er noe ekstreme islamister driver med.

Det er jo også ofte en sammenblanding av kultur, politikk og religion, der man bruker islam og kristendom som argument for å opprettholde tradisjoner og samfunnsstrukturer som ikke har dekning i kildematerialet. Både islam og kristendom er jo bok-religioner, og det er meg bekjent ingen steder i bøkene at det står at du skal kjønnslemleste kvinner, men både islam og kristendom blir brukt som argument for å gjøre dette i noen samfunn.

Heldigvis kommer de fleste her på berget fra et åndelig sterilt miljø. Skandinavia er vel på hedning toppen, og derfor har vi også et moderne åpent og liberalt samfunn.

Nå beveger vi oss vel over i en diskusjon som trenger en egen tråd, men jeg kan nevne at det at vi i Skandinavia ser på religion som en privatsak som ikke vedkommer samfunnet, vel så mye vokser ut av lekpredikantene og vekkelsesbevegelsene på 1800-tallet som selve ateismen. Det er ateisme i katolske, anglikanske og muslimske land også, men de er ateister på en annen måte enn vi er det her.

Skilte ut en del innlegg fra PST-tråden. Trådtittel er et tentativt forsøk på å sammenfatte innholdet. Tar tilbakemeldinger på den.

- Mod

Peak Sverige. Oppfatter det slik at de har hatt et dysfunksjonelt offentlig ordskifte i årevis, med en særdeles trang "åsiktskorridor" og en vanvittig berøringsangst. Er kanskje tegn til noe bedring, nå som det tilsynelatende har blitt mer akseptert for etablerte politikere å erkjenne at deler av innvandrings- og integreringspolitikken har sviktet.

Interessant kommentar fra redaktøren i Spiked (mest om ordskiftet i UK) - https://www.spiked-online.com/2022/0...t-to-gay-life/

Det der Spiked sitatet er bullshit.

"Far-right comeback that thankfully never materialises". Utøya? Angrepet på Al-Noor moskeen? Benjamin-drapet?
Og at alle som påpeker at muslim og islamist ikke er det samme er "woke" - som er årets kanselleringsord.

Jeg foreslår du reviderer bokmerkelisten din og finner kilder som ikke er så lite reflekterte. Dette var vås.

Har sett noen undersøkelser som kan tyde på økende frafall i flere muslimske majoritetsland, og noen hevder at flere av gulfstatene gjør noe bra. Oman er kanskje et relativt kjent eksempel. Mange kvinner i Iran kjemper hardt for mer frihet. Men dette er et stort og komplekst tema som sikkert handler om mer enn religion, som klankultur, patriarkat osv. Aner ikke hvordan alt henger sammen. Og her på berget brukte vi jo flere århundrer på utvikling. Skal også sies at mye tyder på at det førkristne samfunnet i Norge (ref. div. kilder om vikingtiden) kanskje var relativt "progressivt" mht. bl.a. kvinners stilling og en grad av lokaldemokrati.

Jeg stusset også litt på det mht. høyreekstremisme, som helt klart er en trussel. Som jeg tolker det handler teksten mest om det britiske kommentariatet, og kanskje ytre høyre i en større skala (som i oppslutning om politiske partier). Sistnevnte er derimot en faktor i deler av Europa, og en analyse av mulige årsaker er absolutt interessant og viktig.

Og han er vel tydelig på forskjellen mellom muslim og islamist. Tolker det som at han mener frykten for å konfrontere islamisme på sett og vis undergraver denne forskjellen. Anbefaler å lese hele.

Frykten for et "far-right comeback" i den teksten handler om frykten for at ytre høyre skal komme i maktposisjon - "pendelet svinger tilbake" - ikke frykten for terrorister fra ytre høyre. Men fremgangen til Marine Le Pen og Sverigedemokartarna mv. viser jo at denne frykten er mer overhengende enn skribenten tror - jeg mener han undervurerer det.

Mer åpenhet og mer demokrati er ikke bare en floskel - det virker, også for å ta tak i årsakene til kriminalitet.

Poenget til skribenten i Spiked om at enkelte journalister i UK og særlig USA lar seg styre i for stor grad av fastlåste fiendebilder, og ofte er for opptatte av hvordan rase, religion og politikk i en nyhetssak kan spinnes til en historie, heller enn å fokusere på fakta, er nok noe som stemmer oftere enn det burde. Og slik var det sikkert for 200 år siden ennå. Men denne kritikken synes jeg ikke biter på særlig i Norge. Jeg har inntrykk av at vi har vært flinke til å skille "mann og ball" i slike saker. Og selv i USA og UK så gjøres det jo godt journalistisk håndverk i f.eks. lokalpressen og av gravejournalister.

Spiked er magasinet som startet om som ekte drittmarxsister, gikk konk, kjøpte seg dress og ble perfekte høyreagitatorer.
De får Daily Mail til å se seriøse ut.

Godt det ble en saklig debatt ut av orginalposten min.

Det er ikke alltid like lett å ordlegge seg godt i en samtale og jeg mener fortsatt at det går fint å bruke ideologisk i stedet for islamistisk.

For det er for mange sinte folk som kjører den mentale (kort)slutningen at Islam og Islamisme er det samme. Det kan ende med muslimhat.

View this post on Instagram

Som denne snapchatten fra lørdag.

Islam omtaler en religion, mens islamisme omtaler som kjent en ideologi.
For meg er ordene for like til at det gir en god differans i dagligtale, eller på forum.

Går vi til skytingen natt til lørdag, så meldte Politiet/PST ganske tidlig at dette var PLIVO. Deretter meldte de senere på lørdag at dette var en ekstrem islamistisk terrorhandling.

Å kalle dette islamistisk terror eller å bruke ideologisk terrorhandling, vil ikke forringe budskapet.
Hva er det verste som skjer? (Sånn i forhold til å omtale det)

Det som er gjenngangeren i vestlig media ihvertfall siden 2001, er at det går i liker-klikk og "islamistisk terrorhandling" får mer oppmerksomhet enn andre alternativer, i tillegg til at det får vann på mølla for organisasjoner som SIAN.

Dersom det som i dette tilfellet var en Norsk statsborger fra Kurdistan/Iran så er overskriftene annerledes.
En overskrift på dagbladet var "Passerte gjerningsmannen: -Ropte "allahu akkbar""

Selv om terroristen påroper seg å være muslim, roper "allahu akkbar" og mener at gjør det riktige i henhold til religion så er det ikke riktig. Det er uansett en ideologi, og vi kaller denne ideologien islamisme.

Islamisme er et ord først brukt på 1600-tallet for å beskrive islam. Først i 1979 fikk det dagens betydning; da Iran hadde en islamsk revolusjon.

"Ideologisk terrorhandling" gir etter min mening et bredere budskap for det kan favne bredere, det kan omtale Islamistiske grupper, høyreekstreme og så videre.
Islamistiske er en riktig benevnelse for en type terrorhandling, men hvorfor ikke gå for en benevnelse man kan bruke umiddelbart uten å spesifisere hvilken ideologi man sikter til?

For det spiller i grunnen ingen rolle hvor terrorhandlingen stammer fra, det er hat og det går i aller høyeste grad ut over uskyldige mennesker.

"Ideologisk terrorisme" blir litt smør på flesk, terrorisme er stort sett ideologisk motivert, det ligger litt i begrepet. Det kan også oppfattes som forsøk på tåkelegging eller å skjule hvem som står bak, og dette kan virke mot sin hensikt.

"Hvem som står bak" kan (som i Miami i 2016) ende med en mann med seksuelle frustrasjoner rundt egen identitet og drifter, oppvokst med verdier og kultur hvor slike drifter blir fordømt. Som på grunn av skam og forvirring bruker religion som en begrunnelse utad.

Og det kan ende med andre ting, mer eller mindre organisert og mer eller mindre gjennomtenkt. Men det vet vi ikke nå.

Jeg er helt enig i at det er for lett å sette lappen islamistisk terrorist. Våre semantiske diskusjoner her om forskjellen mellom islamistisk ideologi og muslimer er ikke relevant for folk flest. For folk flest er islamist=islam=muslimer=brune utlendinger. Dessverre.

Jeg mener det i alle fall er viktig med en god og informert offentlig diskusjon. Særlig fagmiljøet ved FFI har mye å bidra med, for de som har interesse av å følge litt med (anbefaler podcast). De har vel også kontroll på presis språkbruk. Flere med bakgrunn fra muslimske majoritetsland bidrar også med mye bra, som Farahmand, Gaulin, Bandehy m.fl.

Har for øvrig litt mer tro på folk flest ang. skillet mellom harde islamister og moderate muslimer, men forskjellene bør nok kommuniseres godt fra flere hold (noe flere har forsøkt siden 2001). Ikke umulig at upresis språkbruk og eufemismer kan oppfattes som forsøk på tåkelegging, noe som i sin tur kan være negativt for bl.a. tillit og neppe svekke aktører som SIAN. Selvfølgelig enig i at det er viktig å være rimelig sikker på intensjon osv. opp mot begrepsbruk. I denne saken er vel ikke siktedes motiv helt bestemt pt., men noen indisier virker relativt sterke.

Jeg hadde sans for denne kronikken i Aftenposten fra postdoktor ved Universitetet i Oslo Ståle Wig: Feigheten må ta slutt. Tiden er kommet for et oppgjør med autoritære krefter.

Denne passer i dag!