Min bestefar var i militæret hele sin yrkesaktive karriere. Skjønt, hele...et unntak er jo faktisk et års tid i nettopp 1940-41, for etter at felttoget i Norge var over i mai/juni 1940 var han en av mange offiserer som var arbeidsløse med mindre de tok en rolle hos okkupantene eller -mer sannsynlig- deres marionettregime. Eller fant seg annet arbeid, da.
Akkurat dette har alltid fascinert meg; hva gjør man når man står der i et okkupert land med en familie som må ha mat og tak over hodet? Hvordan unngår man å gå på akkord med seg selv? Alt er ikke nødvendigvis svart-hvitt i en slik situasjon, men det er lett for oss i ettertid å tenke det som en enten-eller situasjon. For bestefar ble det i første omgang en sivil stilling i Kirkedepartementet fra sommeren 1940 og ut til desember samme år. Så forteller CVen at det neste er forsvarsdepartementet i London en måneds tid påfølgende sommer før det er tilbake i ren militær virksomhet i Hærens Overkommando og Forsvarets Overkommando fra høsten 1941 og frem til han med flere andre daler ned i fallskjerm over Vassfaret i 1944.
Så hva skjedde fra desember 1940 til mai 1941 – et tidsrom som faktisk er blankt på CVen? Svaret skulle vise seg å ligge i arkivet etter britiske Special Operations Excecutive (S.O.E.). Mer om det litt senere.
SAMTALEN OM FORTIDEN
Vi tar tidsmaskinen tilbake til et annet tidsrom som er nærmere oss i tid. Tidlig på 2000-tallet satt jeg meg ned med bestefar og gjorde noe jeg angrer sterkt på at jeg ikke tok opp på lydbånd eller video: Jeg stilte spørsmål om hva han gjorde i tidsrommet fra 9.april og frem til han var på plass i London. Jeg husker naturligvis en god porsjon av den samtalen, men det er ca. 20 år siden nå – det sier seg selv at min subjektive hukommelse både kan være litt delvis og blande sammen med kunnskap som har kommet til via andre kanaler i løpet av de siste par tiårene.
Det jeg imidlertid er trygg på, er at vi snakket om kampene 9.april på Agdenes, om ordonnans-virksomhet i Trøndelag for de norske styrkene den påfølgende måneden, og ikke minst ferden over Nordsjøen. Jeg visste derfor når denne fant sted og fra hvor, men når jeg for et par år siden begynte å grave mer i materien var jeg nysgjerrig på om det gikk an å få det konkretisert ytterligere. Bestefar er ikke lenger blant oss, så primærkilden jeg personlig hadde tilgang til er vekke. Det er allikevel mye tilgjengelig informasjon som er tatt vare på, og det skulle vise seg at det fantes gode muligheter til å bli bedre kjent med flukten over Nordsjøen i 1941.
I samtalen jeg hadde med bestefar kan jeg ikke huske at det med Kirkedepartementet kom opp; jeg har fått det med meg oppigjennom, men kan ikke huske det fra akkurat den samtalen. Det som utvilsomt ikke dukket opp, var noe av det jeg senere ble kjent med fra britiske kilder for rundt to år siden. Jeg er usikker på hvorfor vi ikke snakket om det; det er ikke umulig at mine spørsmål ledet oss glatt fra slutten på kampene i Trøndelag i 1940 og til selve flukten til England. Men det var altså nesten et år i mellom de to punktene på tidslinja.
Jeg har et ganske klart bilde av fluktruten for å komme seg fra Norge til England for bestefars del. Det er ennå elementer som er mer gjetting enn sikker kunnskap, men kartet ovenfor viser det som nok har vært ruta. Han var i Kristiansand (og jeg kommer tilbake til hvorfor), dro helt sikkert derfra til Oslo for et siste farvel med kone og barn, deretter til Trondheim og derfra ut til Hestvika på Hitra. Fra Hestvika gikk det videre til Lerwick på Shetland, og så derfra -uten at jeg vet nøyaktig hvordan eller stopp underveis- til London.
NORDSJØFARTEN
Nordsjøfarten hadde begynt allerede i mai 1940. Den var forbudt, og de tyske okkupantene så særdeles ublidt på det som i deres øyne var samarbeid med fienden. Fra 26. september 1941 ble det da også dødsstraff for forsøk på slik flukt fra Norge, og av rundt 3.600 som forsøkte seg på ferden endte et sted mellom 7-8% opp med å bøte med livet. Om vi tar med represalier i tilknytning til Nordsjøfarten i tillegg til skipsforlis, henrettelser og død i krigsfangenskap nærmer vi oss 9%. 18 av de rundt 300 involverte båtene forliste – noen på grunn av uvær, andre ble bombet eller senket. 13 andre båter ble tatt av tyskerne – deriblant det som skulle vise seg å være båten bestefar dro med noen måneder før den ble tatt.
Det var altså ikke en ufarlig ferd. Når jeg snakket med bestefar om dette var han ikke inne på den delen av opplevelsen heller. Han var praktisk rettet, og fortalte at han gikk ombord i Hestvika på Hitra 31.mai/1.juni 1941 og var i Storbritannia etter noen døgn over Nordsjøen. Så mye husket jeg når jeg begynte å tenke på dette igjen for et par år siden. Når jeg undersøkte mer viste det seg at kun en båt -og det var en båt og ikke noe stort nok til å kalles et skip i mine øyne- passet til beskrivelsen. Som om ikke det var nok; båten eksisterer den dag i dag, og er tatt vare på som flytende museumsskip til minne om nettopp Nordsjøfarten. Det er M/S Vita det er snakk om, og slik ser den ut i dag:
M/S Vita er i dag en del av Kystmuseet i Sør-Trøndelag, og ligger i vår tid på Hitra igjen. Du og jeg kan med andre ord ta turen og se den! M/S Vita var opprinnelig en fiskebåt med tilhørighet på Bømlo, men ble tidlig en del av flåten til Shetlandsgjengen. Den gikk 8 turer over Nordsjøen før den ble tatt av tyskerne samme dag som Terboven og tyskerne innførte dødsstraff for de som forsøkte å flykte til England. Mannskapet på M/S Vita satt i konsentrasjonsleir i Tyskland til krigens slutt, og ble altså ikke henrettet.
I oversikten over oppdrag for M/S Vita står også oppdraget 29.05-03.06.1941 benevnt som «Hente Milorggjengen». Det var den turen bestefar var med på. Som en anekdote kan jeg legge til at M/S Vita ble restaurert og ivaretatt av en god venn av min far før Kystmuseet i Sør-Trøndelag overtok båten i 2017. At Norge er et ganske lite land dukker stadig opp som påminnelser...
Hvordan kan jeg være sikker på at bestefar dro med nettopp denne båten? Vel; gjennom dialog med en amatørhistoriker ble det avdekket at bestefar muligens hadde vært ombord, men med et dekknavn. Langt fra alle reiste med dekknavn, så det var i seg selv interessant. Det gjorde det imidlertid noe usikkert på om det var bevist at han var med, men beviset på at det var ham skulle vise seg å finnes i britiske arkiver.
DET BRITISKE ARKIVET
Det har seg nemlig slik at britene holdt kontroll på hvem som kom inn i landet deres, og de ville sikre seg for at de ikke fikk inn folk med helt andre intensjoner a la spioner eller dobbeltagenter. Derfor ble det også gjennomført forhør av samtlige som kom over Nordsjøen fra Norge. Jeg har ikke hele oversikten på hvor det ble av alt av de skriftlige nedtegnelsene fra disse forhørene, men for de som senere ble S.O.E.-agenter finnes det ihvertfall fortsatt oppbevart i et britisk arkiv. Der skulle det vise seg at også ankomst-intervjuet med bestefar finnes, og der står det svart på hvitt at han ankom med M/V Vita 3.juni 1941.
Jeg fikk oversendt S.O.E.-mappa på bestefar fra en hjelpsom amatørhistoriker som helst ville at jeg ikke skulle dele det videre. Derfor hadde jeg opprinnelig tenkt at jeg skulle skrive noe mer om dette på et senere tidspunkt hvor jeg selv har oppsøkt arkivet i Storbritannia, men i løpet av det siste året har jeg også fått tilsendt det samme materiellet fra bl.a. en britisk amatørhistoriker som ikke hadde samme stipulasjonen rundt deling videre. Utklippene fra dokumentasjonen som deles i dette innlegget er fra det jeg har fått fra ham. Det skal sies at det er enda mer å oppklare rundt denne historien, men ut fra hva som skjer ellers i livet ser jeg at det fort blir flere år til jeg har rukket å få gjort det – jeg tar sjansen på at innholdet her er fyldig nok til å være interessant allerede nå.
HVA VAR I MAPPA?
I S.O.E.-mappa forelå det noe som jeg forstår som to separate intervjuer -forhør- ved henholdsvis ankomsts-prosessering i Storbritannia, samt ett noen dager etter at han var passert «immigrasjonstjenesten» (R.V.P.S – Royal Victoria Patriotic School, Wandsworth sør i London) eller hva man nå skal kalle det. Det var tydeligvis av militær interesse å vite mer om deler av det han fortalte, for intervju nr. 2 handler primært om en norsk politistyrke som er under oppbygging.
Der lå også svaret på hva bestefar hadde gjort mellom desember og til han havnet på britisk jord. Og ikke minst: Hvorfor han forlot Norge på det tidspunktet han gjorde. I den britiske dokumentasjonen står det oppført at bestefar sitt yrke er «Police officer and army officer». Javel..jeg har aldri hørt noe som helst om at han var i politiet, så hva siktet det til?
Det viser seg at bestefar etter endt opphold som sekretær i Kirkedepartementet var to uker i ‘Arbeitsdienst’ for deretter å gå videre over i politiet. Hans militære bakgrunn har tydeligvis vært en sentral motivasjon for hvilken rolle han skulle ha videre der, og heldigvis for ham var det moralske kompasset i orden når det begynte å bli tydelig hvor dette bar hen.
Legg spesielt merke til siste setning der: "[...] only way to retain their jobs". Da er vi altså tilbake til den rent konkrete utfordringen når det er en virkelig verden man står med begge beina i. Vi kan ellers lese at han fra 1.juli 1941 skulle vært våpeninstruktør for nye polititropper og en helt ny type politiutdanning i Kristiansand, og for bestefar var dette tydeligvis nok til å se at vi ikke snakker om rene politi-oppdrag, men snarere en styrke som før eller senere ender opp som en militær enhet kontrollert av okkupantene og deres medløpere.
Jeg tror utgangspunktet for denne styrken og hvem som endte opp som instruktører og andre roller der var denne utlysningen senhøsten 1940:
Intervjuene dreier seg i stor grad om dette, de involverte personene og mest mulig informasjon til britene om hva dette så ut til å være. Ut fra det som er skrevet ned kan vi også ane at det har vært en dialog frem og tilbake rundt f.eks. potensielle mulighetsrom for at de allierte kan bruke disse styrkene selv på et senere tidspunkt.
Det kommer også frem noe som er mer direkte relatert til hvordan bestefar havnet på båten som tok ham over Nordsjøen. Dette er slik jeg forstår det mer inngående beskrevet i tilsvarende papirer på en annen person som var med på ferden -dokumentene om bestefar sikter f.eks. til det for mer inngående beskrivelse- men jeg har ikke sett de dokumentene ennå. Det jeg imidlertid legger merke til er at det fort har en hensikt å skaffe seg en vennekrets når man går på krigsskolen og den militære høyskole, for det er en av vennene hans derfra som dukker opp som den viktigste kontakten for å begynne ferden til England:
Lars Trygve «Lasse» Heyerdahl-Larsen var en av bestefars aller nærmeste venner i disse årene. Han var på dette tidspunktet i Sentralledelsen i Milorg, men måtte allerede kort tid etter flykte selv og havnet i Stockholm som sjef for MI IV. Noen få år senere var bestefar æresvakt ved begravelsen hans, for i 1944 hadde Heyerdahl-Larsen kommet til England og omkom der i en ulykke under øvelsesflyvning i sitt Hurricane jagerfly 20.juni 1944. Mer om Heyerdahl-Larsen ved en annen anledning.
Legg merke til at også bestefars vennskap med Otto Ruge Jr. mens de gikk på Krigsskolen dukker opp i intervjuet, da bestefar bodde hos familien Ruge deler av tiden mens han gikk på Krigsskolen. Derfor er det med opplysninger om hvor General Ruge sitter som krigsfange i Tyskland. Det var nok sannsynligvis kjent for de allierte fra før av, men dette er et godt eksempel på hvordan mange kilder av forskjellig slag kan bidra til å gi et mer komplett bilde som tilsammen er av etterretningsmessig verdi.
Etter å ha landet med M/S Vita i Lerwick på Shetland gikk ferden sørover i Storbritannia, og det virker som om det neppe gikk mer enn en uke fra ankomst på Shetland til han var der han skulle være bosatt mesteparten av de neste 3 årene – London. Det første intervjuet var 12.juni ved Royal Victoria Patriotic School, og også det andre intervjuet 16.juni foregikk på Patriotic School i Wandsworth, som er sør i London. Det er imponerende å se detaljrikdommen som fremkommer i intervjuet, så det er tydelig at det var forsøkt memorert mest mulig nettopp med tanke på å bidra med nyttig informasjon. Om det kom til nytte, og på hvilket vis, vet jeg fint lite om. Men det var nok i det minste med på å gi et godt inntrykk som gjorde britene trygge på at de hadde å gjøre med en god jøssing. 1 dag senere, 17.juni 1941, begynte han som sekretær i Forsvarsdepartementet, og 1.august var det stillingen kontorsjef i Hærens Overkommando før det etterhvert ble det samme i Forsvarets Overkommando.
ALDRI MER...
Alt dette leder oss egentlig tilbake til 9.april 1940, og hvorfor 9.april er en viktig dato også i våre dager. Det minner oss ikke bare på hvem vi er som nasjon, men at fremmede makter som har andre intensjoner enn våre kan banke på døren på en langt mer uvennlig måte enn man håper på. Ukraina vet, men vi vet strengt tatt også – selv om det ikke er mange igjen som er i stand til å huske 9.april 1940 nå. Den datoen var katalysatoren for mange skjebner og livshistorier, og vendinger de tok som ikke var planen før Nazi-Tyskland fremprovoserte andre livsløp og beslutninger enn det som ellers hadde blitt tatt.
Jeg er neppe det beste eksempelet selv for slike beslutninger, men tenker at dette eksempelet som jeg deler her både er spennende historie og en påminnelse om at mange av disse som vi ser filmer om hvor Kristoffer Joner eller Aksel Hennie -for å nevne et par kjente fjes- dukker opp, det er ekte liv som har blitt levd. De levde i sin tid, vi har valgene å ta i vår tid.
Aldri mer 9.april!
Veldig interessant å lese. Hvem kontaktet du i England for å få tilgang til SOE forhør/intervjuer som ble foretatt av de som kom fra Norge til Lerwick og senere gikk inn i en eller annen form for aktiv krigstjeneste? Årsaken til at jeg spør er at min morfar, Elling Steinsland, sensommeren 1941 måtte flykte fra Jæren/Stavanger området pga en pågående opprulling av motstandsarbeidet der. Har dro sammen med 33 andre fra Brandasund med M/S Straumøy og ankom Lerwick 2.sept 1941. Flukten ble organisert av den såkalte Bremnesgruppen. Jeg regner med at han og de han flyktet sammen med måtte gjennom lignende avhør som din bestefar måtte. Jeg har etterhvert fått ganske god oversikt over hva han gjorde i England og senere fra august 1944 og ut krigen i Frankrike, Belgia og Nederland. Han ble utdannet som skrogmekaniker på Spitfire og tjenestegjorde i 331sq ved North Weald airbase i sørøst England. Men hva han var innvolvert i før han flyktet vet jeg veldig lite om. I følge min mor snakket han lite om krigen og fortalte bare bruddstykker hvis han ble spurt. Han var født i oktober 1924 og ikke fylt 17år da han måtte flykte uten at foreldrene eller annen familie visste om det. De ble avhørt og trakassert av Gestapo i lengre tid. Derfor tenkte jeg at din kilde muligens kunne bidra med informasjon om hva han drev med av illegale aktiviteter før han måtte flykte og hvor fluktruten fra Jæren til Brandasund gikk, gjennom de avhørene/intervjuene som ble foretatt. Har du F.eks en e-post adresse og hvilke Personalia må oppgis for at de kan søke i sine arkiver? På forhånd takk 🙂
Min e-post er:
john.egil.haugen@gmail.com
mvh
John Egil Haugen