Splittet ut fra treningsloggen til Joachim101--.
Fikk en følelse på slutten av turen som jeg ikke har hatt på lenge. En følelse jeg har hatt noen ganger før, på harde svømmetreninger hvor jeg ikke har spist eller drukket hele dagen. Det er en følelse av utmattelse. En følelse som lager unnskyldninger i hodet ditt. En følelse som forsøker å overstyre viljestyrken din ved hjelp av deg selv. Det er følelsen som får deg til å gi opp, når goingen gets tough. Det er ikke en følelse i en spesiell muskel, det er ikke melkesyren som gjør det. Det er en generell følelse av kraftløshet i hele kroppen. Det verste bakkeløpet i historien er ingenting i forhold. Det er den følelsen som gjør at du helst vil legge deg ned og rope på mamma. Du kan presse deg opp en bakke, melkesyren er vond, men viljen sier til kroppen "GJØR DET". Dette er annerledes; kroppen har ikke energi, den er i survival mode, den vil lagre og spare energi, ikke konsumere. Det er vanskelig å stritte imot grunninstinktene i kroppen. 90% er undebevisstheten, 10% er bevissthet. 9 mot 1 er en vanskelig kamp å vinne hvis du er 1. Følelsen er der, hele tiden gnager den i hodet ditt, i det ene øyeblikket vil du stoppe, det andre vil du fortsette. Dette er følelsen av som kommer til å prege vår hverdag.
Vel, nok inspirasjonell amatørpoesi. Hadde ikke spist eller drukket noe de siste 20 timene før denne turen. Når jeg kom hjem var jeg ganske utmattet, det var et tiltak å gå opp en trapp. Jeg er sikker på at alle har kjent denne følelsen en eller annen gang, man får den som regel når man kombinerer hard fysisk aktivitet med ingen mat. Det er slike stunder man får litt innsikt i hvordan opptaket kommer til å arte seg, og hvordan følelser man kommer til å ha. Man kan si det er gøy, hard trening er gøy, å presse seg er gøy, jeg sier dette selv og mener det. Men når denne utmattetheten slår inn, er det som om du endrer mening, du vil ikke dette, du spør deg selv hva i H du driver med her ute i skauen. Men det er fortsatt et fnugg av bevissthet igjen som vil dette. Og denne bevisstheten må man rett og slett bare dra ut av seg, og ikke miste den. Ofte er man ikke seg selv under denne utmattetheten, overlevelsesinstinktene tar over og prøver å kortslutte avgjørelsesprosessen din. Du sier du gir deg, og er fornøyd med avgjørelsen i det øyeblikket, men etterpå spør du deg selv hva i H det var du tenkte med, men det er for sent, avgjørelsen er tatt.
Vel, ville bare dele mine tanker om temaet. "diktet" var for ordens skyld praktisk talt et "write-as-you-go" dikt. FEedback og deres tanker om det samme temaet mottas med takk
Fikk en følelse på slutten av turen som jeg ikke har hatt på lenge. En følelse jeg har hatt noen ganger før, på harde svømmetreninger hvor jeg ikke har spist eller drukket hele dagen. Det er en følelse av utmattelse. En følelse som lager unnskyldninger i hodet ditt. En følelse som forsøker å overstyre viljestyrken din ved hjelp av deg selv. Det er følelsen som får deg til å gi opp, når goingen gets tough. Det er ikke en følelse i en spesiell muskel, det er ikke melkesyren som gjør det. Det er en generell følelse av kraftløshet i hele kroppen. Det verste bakkeløpet i historien er ingenting i forhold. Det er den følelsen som gjør at du helst vil legge deg ned og rope på mamma. Du kan presse deg opp en bakke, melkesyren er vond, men viljen sier til kroppen "GJØR DET". Dette er annerledes; kroppen har ikke energi, den er i survival mode, den vil lagre og spare energi, ikke konsumere. Det er vanskelig å stritte imot grunninstinktene i kroppen. 90% er undebevisstheten, 10% er bevissthet. 9 mot 1 er en vanskelig kamp å vinne hvis du er 1. Følelsen er der, hele tiden gnager den i hodet ditt, i det ene øyeblikket vil du stoppe, det andre vil du fortsette. Dette er følelsen av som kommer til å prege vår hverdag.
Vel, nok inspirasjonell amatørpoesi. Hadde ikke spist eller drukket noe de siste 20 timene før denne turen. Når jeg kom hjem var jeg ganske utmattet, det var et tiltak å gå opp en trapp. Jeg er sikker på at alle har kjent denne følelsen en eller annen gang, man får den som regel når man kombinerer hard fysisk aktivitet med ingen mat. Det er slike stunder man får litt innsikt i hvordan opptaket kommer til å arte seg, og hvordan følelser man kommer til å ha. Man kan si det er gøy, hard trening er gøy, å presse seg er gøy, jeg sier dette selv og mener det. Men når denne utmattetheten slår inn, er det som om du endrer mening, du vil ikke dette, du spør deg selv hva i H du driver med her ute i skauen. Men det er fortsatt et fnugg av bevissthet igjen som vil dette. Og denne bevisstheten må man rett og slett bare dra ut av seg, og ikke miste den. Ofte er man ikke seg selv under denne utmattetheten, overlevelsesinstinktene tar over og prøver å kortslutte avgjørelsesprosessen din. Du sier du gir deg, og er fornøyd med avgjørelsen i det øyeblikket, men etterpå spør du deg selv hva i H det var du tenkte med, men det er for sent, avgjørelsen er tatt.
Vel, ville bare dele mine tanker om temaet. "diktet" var for ordens skyld praktisk talt et "write-as-you-go" dikt. FEedback og deres tanker om det samme temaet mottas med takk
En del av min motivasjon for å dra på opptak er også den følelsen man har om man eventuelt kommer igjennom: Klarer jeg dette, kan jeg klare alt.
Kommentér