Nyhetslink: Slik oppsummerer de den norske innsatsen [i Afghanistan]
"Innsatsen i Afghanistan får unison og flengende kritikk fra uavhengige eksperter. Både de, Regjeringen og Forsvaret frykter fortsatt uro så snart soldatene er ute. Tilbaketrekningen starter over sommeren."
Med Afghanistan har vi sett den vanlige utviklingen i kriger, at ettersom tapene øker, øker størrelsen på målene man skal oppnå (for at tapene skal rettferdiggjøres), og så ettervhert som realismen kommer inn, synker de. Første verdenskrig hadde først ganske begrensede mål, og ble, ettersom millioner falt og en meget vesentlig del av franskmenn og briter i alder 18-30 døde, ble målet til å utryde ondskapen i verden og at dette skulle bli krigen som skulle gjøre slutt på krig....
I starten var det uttrykte mål å hindre at Afghanistan ble en frihavn for organisering og trening av internasjonal terrorisme, intet mer, intet mindre. Hvordan Afghanistans styre skulle bli, og hvordan afghanerne skulle ha det i fremtiden var uten betydning. Om Afghanistan blir et land med evig borgerkrig og undertrykkelse var ikke vår sak, så lenge ikke igjen det blir mulig i trygghet å bygge opp baser i Afghanistan der større organisasjoner som vil bekjempe Vesten kan organisere seg, rekruttere, utruste seg og trene seg til angrep i Nord-Amerika, Europa og andre siviliserte deler av verden. Senere tror jeg vi har fått "mission creep", høyere og høyere mål: sikre menneskerettigheter i Afghanistan, særlig for kvinner, gjøre Afghanistan til et OK sted å leve, få inn moderne demokratiske styreformer etc. Ut fra disse siste er det usikkert om man har lykkes, ut fra de første målene er det mer sannsynlig at man har lykkes.
Så må man huske at den aller viktigste grunnen til å sende norske styrker til Afghanistan var at Norge skulle ha et godt bilateralt forhold til USA og at USA fortsatt skulle regne Norge blant sine nære venner. Der har vi lykkes, og det var et enormt mye viktigere mål enn noe annet for den norske deltagelsen i Afghanistan.
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige. Moderator
Tja om selve misjonen i A-stan i seg selv ikke har hatt noe for seg, så tror jeg neppe det hadde stått noe særlig bedre til med Forsvaret om man ikke hadde hatt "ISAF/INTOPS-knaggen" å henge seg på mht. eksistensberettigelse i budsjettdragkampen med politikerne. Om jeg får være litt stygg.
Ad skjebnen til A-stan engasjementet og USA-/NATO-engasjementet i A-stan så er det vel ikke så unikt at det går den veien det går, når målene er uklare og man ikke er i stand til å samle seg om en felles strategi med perspektiver på mer enn 5-10 år (og vel egentlig knapt nok det). Den som har råd til å vente lengst vinner alltid til slutt, og det ser ikke ut til at det er USA/NATO som har råd til å vente i denne omgang.
Dermed ikke sagt at vi ikke vil kunne få oppleve flere USA/NATO-intervensjoner i framtiden.
Ser for meg at Mood kommer til å få mye unyansert kritikk fra uinnvidde
Det kommer an på hva man mener med uinvidde. De som er i mot engasjementet i Afghanistan i utgangspunktet, vil selvfølgelig forsøke å utnytte dette i sin argumentasjon.
Jeg tror de fleste forstår at Mood presenterer et reflektert syn på det hele.
Her er Sverre Diesens reaksjon. Må innrømme at jeg synes han blir vel firkantet i tankegangen i blant.
Diesen tror jeg er litt ute på jordet. Hans ideal er et profesjonelt militærapparat som til enhver tid smeller hæla sammen og utfører det oppdrag de har fått av politikerne, uten tanke på om oppdraget har noen hensikt eller ikke, og tatt ut i det ekstreme, om oppdraget er moralsk/lovlig eller ikke. Oppdragets innhold skal ikke ha noe å si for soldatenes motivasjon for å utføre oppdraget, eneste motivasjon skal være solidaritet med sine kamerater og sin militære enhet. Militærmakt er et redskap politikerne kan bruke til å oppfylle politiske mål akkurat som alle andre redskap (bevilgninger, diplomati, U-hjelp etc.).
For det første har helt klart bl.a. Nürenberg-domstolen vist at alle soldater, ned til den enkelte menige soldat har ansvar for ikke å utføre en ordre som strider mot folkeretten. Soldater skal ikke bare være flinke fagfolk som er eksperter i å drepe, de skal også i visse situasjoner nekte å utføre oppdrag gitt dem av politikerne. Dette er jo helt selvsagt.
Det andre er at Diesen misforstår Clausewitz litt. Clausewitz sier at krig er poliktikk videreført med andre midler. Dvs. at krigføringen alltid må være underordnet de politiske mål og ikke bli et mål i seg selv. Men Clausewitz og mange andre er enige om at krigføring og "andre politiske virkemidler" er vesensforskjellige. Å bruke militærmakt, dvs. å føre krig, er i det hele tatt ikke et politisk virkemiddel som ligner på andre virkemidler, i krigføring er virkemidlet i praksis å bevisst drepe mennesker, og målene man skal oppnå med dette må være mye mer høyverdige og viktige enn for ethvert annet politisk virkemiddel. Derfor blir det feil av Diesen å omtale bruk av militærmakt som et av mange verktøy i politikernes redskapskasse. Det er slutt på tiden da Europa kunne gå til krig mot Kina for å tvinge kinerserne til å kjøpe opium så europeere kunne bli rike på salget.
Militære er mennesker med følelser, selv om Diesen ønsker de ikke er det. Derfor er det helt urealistisk at de offiserer og soldater som utfører et stridsoppdrag skal motiveres/demotiveres av om de synes oppdraget har et viktig moralsk høyverdig formål.
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige. Moderator
Kommentér