Danmark-Norge på fransk side under napoleonskrigene

[1.4papa]

(sakset fra frontkjempertråden)

Under Napoleonskrigene kjempet vi på Fransk side, mot England og Sverige, fordi det var lønnsomt, og det røde, hvite og blå flagget vårt fikk fargene sine fra den Franske revolusjonen.

(DKN=Danmark-Norge)

Adler: Du skriver om historie som fanden leser bibelen.

Å ende opp på fransk side var på ingen måte lønnsomt for DKN. Vi hadde den fjerde største krigsflåten i Europa, nest etter England, Frankrike og Spania, og for Norges del var sjøfart og handel en av hovedårsakene til befolkningsveksten og den industrielle revolusjonen som sakte men sikkert dro landet opp av middelalderen på 1700-tallet.

Denne handelen kan i hovedsak deles opp i to: eksport av skipstømmer til flåteopprustningen i Europa, da særlig til Storbritannia som hadde marin overlegenhet som hovedstrategi, både i angrep og forsvar, og eksport av fisk til Sør-Europa.

Grunnet klima, landskap og den sosialøkonomiske strukturen i Norge, var (og er det) langt mindre lønnsomt å drive landbruk her enn i Danmark, derfor fikk Norge naturlig en rolle som råvareleverandøren i tvillingriket, det norske landbruket var ikke ment til å kunne brødfø folkemassen mer enn såvidt, og man baserte seg på jevn korntilførsel fra Danmark, mens sølv, kobber og fisk ble sendt i retur.

Men: tilbake til flåten. For Storbritannia ble sjansen for at Frankrike skulle få den DKN-flåten på sin side, enten gjennom invasjon eller allianse etterhvert en uutholdelig trussel, særlig når en fransk invasjon var noe franskmennene kunne få til hvis de bare fikk overtaket på sjøen en liten stund. Grunnet den svake DKN-hæren ble ikke dansk evne til å forsvare seg mot et fransk angrep fra tyskland vurdert som realistisk, verken av briter, franskmenn eller den danske kongen og regjeringen.

Samtidig var handelen så viktig at DKN gikk sammen med flere andre land om en såkalt bevæpnet nøytralitetspakt, hvor man skulle begynne å seile handelsfartøyene i konvoier med eskorte for å forhindre inngripen fra franske eller britiske skip (som begge prøvde å hevde en blokade mot hverandre). Dette førte til sjøslaget på Reden i København i 1801, hvor britene vant i den forstand at nøytralitetspakten ble oppløst.

Situasjonen var spent frem til 1807, når gjentatte anmodninger om å enten gå i allianse med britene eller risikere krig, men uansett måtte overgi hele flåten i britiske hender så lenge krigen varte ble avvist.

Dels av stolthetsgrunner, dels fordi de britiske kravene var totalt urimelige, dels fordi man ved en britisk allianse risikerte å få Napoleon med 100 000 mann opp gjennom Schleswig Holstein, og dels fordi man uten flåten ville være ute av stand til å holde riket sammen.

På grunn av dette ble København beleiret av britene, anslagsvis 2000 av innbyggerne og garnisonen drept i det første terrorbombardementet (forøvrig en kombinert sjø- og land operasjon) mot en by i nyere tid. København kapitulerte, og britene dro hjem med alle slepbare DKN-skip, etter å ha ødelagt det store marineverftet på Holmen.

Dette gav Prins Frederik (som regjerte på vegne av sin schizofrene far Christian 7) lite annet valg enn å alliere seg med Napoleon, dels for å få revansj, og dels fordi en fransk konfrontasjon ville komme uansett.

Dette gjorde han selv om han visste at den engelske marinen hadde totalt herredømme over nordsjøen, og dermed ville kunne frarøve ham statlig kontroll i Norge, samt få alvorlige følger for matforsyningen i Norge.

Overhode ikke et lett valg, og på ingen måte lønnsomt.

[Adlertag]

Hva er det du skal frem til ?

[pwrframe]

Kanskje det han sier, at det på ingen måte var lønnsomt å krige med Napoleon, og at DKN ikke oppførte seg som leiesoldater under Napoleonskrigen.

[1.4papa]

Hva er det du skal frem til ?

Det jeg skal frem til Adler, er at du kom med en ukorrekt påstand i en annen tråd. For å ikke avspore den tråden ytterligere, tok jeg svaret på den ukorrekte påstanden i denne tråden.

[Hallvard]

Et viktig poeng du ikke nevner her er forskjellene på Danmark og Norge. For Danmark var det mest fordelaktig å alliere seg med Frankrike, fordi man fryktet et fransk angrep om man ikke støttet opp om kontinentalblokkaden. Norge på den andre siden hadde ikke dette problemet, men hadde en stor skipsfart. Norge eksporterte spesielt mye tømmer til Storbritannia. Norge trengte også som du sier kornimport, noe som var umulig under en britisk blokade av Norge. Danmark ofret med andre ord Norge da de allierte seg med Frankrike. Dette førte igjen til sterk misnøye til en dansk-norsk union. Mange ville heller alliere seg med Sverige, som var alliert med Storbritannia (til kuppet). Sverige allierte seg ikke med Frankrike pga eksporthandelen sin.

[Adlertag]

Dette førte igjen til sterk misnøye til en dansk-norsk union. Mange ville heller alliere seg med Sverige, som var alliert med Storbritannia (til kuppet).

Dette er fantastisk.

I 1800 var nordmenn delt, noen støttet England, andre støttet Frankrige.

i 1940 var nordmenn igjen delt, noen støttet England, andre støttet Tyskland.

Den siden som taper blir alltid forfulgt som landssvikere. I adelige familier er det vanlig at halve familien støtter en konge, og den andre halvdelen støtter rivalen, slik er familien garantert å overleve uansett hvem konge som vinner.

[Hallvard]

Norge hadde jo uår og befolkningen gikk tilbake under den britiske blokaden under Napoleonskrigene. Er jo og sant at svært mange norske sjømenn satt i britisk fangenskap. Den norske grunnloven ble jo og laget med inspirasjon fra bla den franske revolusjonens filosofer. MEN, vil allikevel påstå at Norge hadde kommen svært mye bedre ut av det om de hadde stått nøytral.

For å sitere en bok om norgeshistorien: "... Danmark-Norge gikk inn i allianse med Frankrike og sluttet seg til kontinentalblokaden. Men dermed ofret den danske statsledelsen Norges åpenbare interesser... Begivenhetene var en sterk øyeåpner for hvor viktig det var å kunne føre sin egen statspolitikk i det norske folkets interesse. Misnøyen sprede seg sterkt og dypt, og gamle lojaliteter til Danmark ble begravd"

Det at Danmark (sammen med Frankrike) sendte Norge alene i en krig mot Sverige i nødsårene hjalp heller ikke på. Så selv om det nok var nordmenn som støttet Frankrike, akkurat som Tyskland senere, var nok de fleste imot.

[Sofakriger]

Dette førte igjen til sterk misnøye til en dansk-norsk union. Mange ville heller alliere seg med Sverige, som var alliert med Storbritannia (til kuppet).

Dette er fantastisk.

I 1800 var nordmenn delt, noen støttet England, andre støttet Frankrige.

i 1940 var nordmenn igjen delt, noen støttet England, andre støttet Tyskland.

Den siden som taper blir alltid forfulgt som landssvikere. I adelige familier er det vanlig at halve familien støtter en konge, og den andre halvdelen støtter rivalen, slik er familien garantert å overleve uansett hvem konge som vinner.

Ikke sammenlignbart. I den ene situasjonen er vi ett suverent demokrati - hvor det er ingen tvil om at folket styrer landet. Som innbygger må du respektere felleskapets valg. Gjett hvilken.

[1.4papa]

Hvilke tapere i Norge ble forfulgt etter fredsinngåelsen høsten 1814? Det foregikk noe "spontan" ruteknusing og forræderianklager førte til rettsaker mot flere av de høyere norske offiserene, noen ble også dømt (Staffeldt), ifm arbeidet til undersøkelseskommisjonen som ble satt ned for å se på den militære siden av nederlaget.

(Forøvrig et fascinerende rettsprinsipp at norske offiserer kunne bli dømt for å ha medvirket til å tape krigen etter at unionen med Sverige ble inngått.)

Adler: igjen generaliserer du vilt og hemningsløst.

"I adelige familier er det vanlig at halve familien støtter en konge".

Du kjenner kanskje noen adelsfolk i Norge i dag som støtter noen andre enn Kong Harald?

Middelalderpraksis har lite i denne diskusjonen å gjøre.

[Adlertag]

Greit, jeg kapitulerer i denne diskusjonen, men la meg slippe noen ny Versailles-fred.

[twominds]

Adler har rett i en ting så langt, og det er at det er vinnerne som skriver historien. Men det gjør ikke nødvendigvis historien uriktig i store trekk. Spesielt nyere historie som er såpass godt dokumentert at forskere kan utfordre en eventuell vedtatt sannhet hvis gode beviser tilsier det.