Et spørsmål man ikke kan komme unna i en historie om krigen er: Var atombombene virkelig nødvendige? I størrelsesorden 200 000 døde, og mange fler utsatt for ufattelige lidelser, de fleste av dem sivile. Dette har det vært skrevet mange hyllemeter med bøker og artikler om, og uttalige filmer og TV-programmer, og det kan ikke bli snakk om annet enn en liten subjektiv vurdering her. Likevel - noen av de innspillene jeg har sett om temaet bærer tydelig preg av å være produkter av vår tid, med vår virkelighetsforståelse. For å yte beslutningstagerne, med president TRUMAN i spissen, rettferdighet, må man i det minste kunne sette seg inn i situasjonen slik den var før 6 AUGUST 1945, med de kunnskaper man da hadde.
Aller først, la oss klarlegge spørsmålet: nødvendig for hva? Nødvendig for at JAPAN til slutt skulle gi seg? Ganske sikkert ikke. Landet var på kne økonomisk og militært, og ville ha måttet gi seg før eller siden. Det springende punktet er selvsagt - hva er 'siden'? Hvor mange sivile og militære, japanske og allierte, ville måttet dø før de ga opp?
Jeg skal forsøke å drøfte spørsmålet ut fra fire synsvinkler: politisk, militært, juridisk og moralsk. Men først, la oss se litt på alternativene som var foreslått:
1. Utføre OPERATION DOWNFALL - invasjonen av JAPAN, med konvensjonelle midler, og erobre det slik man hadde gjort med TYSKLAND. Den største ulempen med dette alternativet, sett med allierte øyne, var at det ville vært svært kostbart i allierte soldaters liv.
2. Fortsette blokaden av landet, som hadde vist seg effektiv, og på sikt kunne tvunget dem i kne. En ulempe med dette var at det ville medført store lidelser hos den japanske sivilbefolkningen, og heller ikke vært uten kostnad for de amerikanske flyvere og skipsbesetninger som måtte håndheve blokaden.
3. Bruke en av atombombene på et øde sted, med japanske observatører invitert, for å demonstrere effekten, og overtale dem til å kaste kortene. En ulempe var at bombene ikke var testet, og kunne funnet på å ikke virke. En annen at observatørene neppe ville ha like stor overtalelsesevne som en reell bombing ville ha.
4. Bruke bombene mot rent militære mål. Ulempen her er at disse målene var forholdsvis små og spredte, og to bomber ville ikke hatt en avgjørende effekt.
5. Gjøre det man gjorde. Sivile tap ble store, men det ble også sjokkeffekten hos ledelsen.
Det er også relevant å merke seg at den sovjetiske invasjonen av MANDSJURIA allerede var avtalt tre måneder tidligere, og ville ha funnet sted uansett hvilket av alternativene over man valgte.
Politisk: Keiser HIROHITO hadde allerede instruert om at man skulle forsøke å få til en fredsavtale. Som vi har sett, prøvde japanerne å benytte SOVJETUNIONEN, som fortsatt var nøytrale, for å få til dette. Betingelsesløs kapitulasjon var utelukket, som et minimum måtte Keiserens overhøyet bevares. Det var også, inntil bombene ble sluppet, et flertall for å kreve at japanske soldater skulle trekkes ut fra erobrete områder i eget tempo, at selve JAPAN ikke skulle okkuperes, og at ingen utenlandske domstoler skulle kunne stille noen japaner for retten for krigsforbrytelser.
Keiseren var ingen fredsdue, og at han ikke ble tiltalt og dømt etter krigen skyldes mer pragmatisme fra de amerikanske makthaverne enn rettferdighet. På det politiske plan har det også vært hevdet at angrepet fra SOVJETUNIONEN, som brøt den felles nøytralitetsavtalen, var et større sjokk enn bombene. Krefter i krigskabinettet ønsket også å fortsette krigen etter den andre bomben, og heller tåle den tredje bomben man ganske riktig mente amerikanerne hadde klar. Det altoverskyggende viktige var å få til en ærerik fred. De visste utmerket godt at krigen var tapt, men ønsket å påføre de allierte så store tap, eller trusselen om så store tap at de allierte så det som hensiktsmessig å godta en betinget overgivelse.
En blokade ville nok hatt politisk effekt på sikt, men det er i hvert fall usikkert hvor mange sivile japanere som ville dødd. På dette tidspunktet kunne man ikke vite om det var flere eller færre enn ved bombing (og det kan man ikke nå heller). Og det ville i hvert fall dødd flere amerikanere mens de opprettholdt blokaden.
Militært: Det desidert klareste argumentet for å bruke atombomber - Hvis man tar som premiss at den japanske politiske ledelsen ikke ville beordret kapitulasjon i en tidlig fase, ville en rent militær løsning garantert kostet svært mange liv på begge sider. Mest relevant for denne debatten - mange amerikanske soldater. De mest konservative estimatene var på rundt 100 000 døde amerikanere, andre estimater var langt høyere. Dette kunne man si basert på erfaringer fra blant annet OKINAWA og IWO JIMA, med den fanatismen japanerne kjempet med. To millioner japanske soldater var stasjonert på hjemmeøyene, i forberedte stillinger. Mange av dem svært dårlig utrustet og trent, men de ville forsvare hjemlandet sitt til døden. I tillegg flere tusen KAMIKAZE-fly, som man hadde spart nettopp for å angripe den allierte invasjonsflåten.
En blokade ville sannsynligvis medført færre tap på alliert side, dersom JAPAN da til slutt kapitulerte i ordnete former, noe som slett ikke ville være sikkert i et slikt scenario.
En annen faktor som er relevant militært - HIROSHIMA huset 40 000 soldater, herunder hovedkvarteret til en av JAPANs to armegrupper, og var definitivt et mål med direkte militær verdi. I NAGASAKI var mesteparten av den voksne befolkningen sysselsatt i rustningsindustri, altså en indirekte militær verdi.
Juridisk: Her er det altså snakk om Jus in bello - de regler som gjelder om å utkjempe en krig når den først er et faktum. Det første å merke seg er at Geneve-konvensjonene slik vi kjenner dem ikke kom til før i 1949. Det betyr ikke at man ikke hadde regler å forholde seg til i 1945, f eks Haag-konvensjonene fra 1899 og 1907, som blant mye annet gir forbud mot å bombardere byer som ikke er forsvart. Dette hadde ikke hindret de allierte i å bombe byer med overveiende sivil befolkning før - HAMBURG mistet 40 000 sivile til ildstormer på en natt, TOKYO 100 000. Dette var kontroversielt også i samtiden blant de allierte, men ble gjennomført. Haag-konvensjonene forbød ikke slik bombing, simpelthen fordi de var lagd før dette var aktuell problemstilling. Noe veletablert proporsjonalitetsprinsipp fantes heller ikke på denne tiden.
Jeg skal ikke påberope meg juridisk spisskompetanse, men kan i alle fall konstatere at det ikke fantes noen konsensus i 1945 om at bombing av byer var ulovlig. Og atomvåpen i seg selv verken var eller er ulovlig.
Moralsk: Det vanskeligste spørsmålet av alle. Var brannbombingen av TOKYO moralsk rett? Forholdsmessig mange flere sivile døde der, siden de bodde i lettantennelige papirhus. På den annen side kan man si at atombomben er et djevelsk våpen, som dreper uten varsel, mens befolkningen får en viss sjanse når flere hundre fly over flere timer slipper brannbomber. På den tredje side: både TOKYO, HIROSHIMA og NAGASAKI hadde mål som bidro til overgivelsen, og hvem vet hvor mange som hadde dødd om et hvilket som helst annet alternativ hadde blitt valgt?
Kanskje hadde det mest høyverdige moralske alternativet vært å demonstrere en bombe et øde sted. I verste fall hadde det ført til en utsettelse av overgivelsen, og man ville likevel vært nødt til å bombe byer som man gjorde. I beste fall kunne det overtalt Keiseren til å søke fred for enhver pris.
Jeg skal la resten stå åpent til leseren. Fasitsvaret finnes neppe.
Kommentarer tas i denne tråden på Milforum.