Stridsvognsdebatten: om stridsvogner, persepsjonen av vold og tvilsomt beslutningsgrunnlag
Audun Jørstad
Oberstløytnant, sjef for Taktikkseksjonen på HVS/Manøverskolen. Bakgrunn fra infanteriet og kavaleriet. Formell utdannelse fra Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge, Krigsskolen og Stabsskolen.
Innholdet i dette innlegget representerer mine egne meninger. Den er til tross for min stilling som fagmilitær, ikke nødvendigvis representativ for min arbeidsgivers meninger, ståsted, foretrukne vinkling eller kommunikasjonsform i denne debatten.
Stridsvognsdebatten fikk fart på seg når Forsvarssjefen ga sitt råd om stanse anskaffelsesprosessen av nye stridsvogner.
Mer eller mindre gode argumenter hagler på begge sider, og kan oppsummeres i blant annet følgende stikkord: utdatert konsept, Natos styrkemål, Nord-Norge, tenke nytt, konservative. Jeg blir ikke imponert over argumentasjonen, spesielt ikke fra enkelte interesserte som har kledd på seg tittelen "forsvarsanalytiker".
Unntaket er Sebastian Langvad, en offiser jeg har respekt for, og som normalt begrunner sine synspunkt og påstander med gode argumenter. Likevel er jeg er uenig med ham i synet på stridsvogner og mekaniserte system denne gangen. Det er ikke bare Langvads meninger jeg adresserer i dette innlegget.
I debatten glemmes ofte betraktninger rundt det viktigste som må tas med i beregninger rundt vårt nåværende og fremtidige forsvar. Dette er kjernen i det vi gjør: legitim voldsutøvelse i krig, på veiene av staten og dens innbyggere.
Det sentrale argument jeg bruker for å forklare rasjonalet og viktigheten av å fremdeles beholde stridsvogner, og et mekanisert samvirkesystem, er dens ubestridte evne til å absorbere og generere vold i ekstreme miljø. Dette til tross for at stridsfeltet i stadig større grad preges av potente panserbekjempelsesvåpen, droner og presist artilleri Da snakker vi om et stridsmiljø motstander påtvinger oss, gjennom bruk av ekstrem vold, slik vi ser i Ukraina i dag. Det er et miljø der beskyttelse gjennom pansring fremdeles har betydning.
Dette miljøet er ikke noe vi nødvendigvis kan unngå, om vi skal løse oppdraget med å forsvare Norge. Konseptuelle innretninger helt uten mekaniserte strukturer, tar i liten grad inn over seg at man ikke alltid selv setter premissene for hvor man geografisk ønsker å kjempe.
Dessverre har ikke alle helt klart å se viktigheten av de verktøyene vi trenger for å beherske den mest voldelige delen av operasjonsmiljøet. Og det kan bli dyrt, i menneskeliv. Noen har gjennom konseptuell tilnærming tenkt at man kan definere seg bort fra dette miljøet, ved å for eksempel ikke oppholde seg der. Det kan fungere, helt til fienden dukker opp.
Det finnes mange som mener mye om hvorfor Forsvarssjefen vil stanse investeringen i stridsvogner. De er å finne både i artikler, debattinnlegg og kommentarfelt. Vi får håpe han baserer sitt råd på god etteretning, og at rådet er basert på en analytisk og kunnskapsbasert prosess der alle viktige faktorer er vurdert.
Jeg verdsetter og mener det er helt riktig at Forsvarsjefen prøver å identifisere mulighetsrom for nytenkning, modernisering og konsepter, som er klare til å håndtere fremtidens kriger. Likevel er jeg uenig i hans tilrådning om å ikke anskaffe stridsvogner. Jeg frykter det er starten på slutten for det velprøvde mekaniserte samvirkesystemet. Det er feil sted å begynne, og det er feil tidspunkt.
Flere påstår nå at vi har et mulighetsrom som de mener betyr at vi må endre innordning på landmakten. Det er riktig at vi har et mulighetsrom, men varigheten på dette må nyttes til viktigere ting. Dette kommer jeg tilbake til.
Jeg har min egen teori om hvorfor et begrenset utvalg tidligere og nåværende offiserer, samt noen veldig skråsikre forståsegpåere, ikke vil prioritere stridsvogner. Et toneangivende premiss for teorien er at pansring og voldstoleranse henger sammen. Teorien kan belyses med en påstand:
De som støtter og applauderer at Forsvarssjefen har tilrådet å stanse investeringen i stridsvogner, gjør dette på militærfaglig sviktende grunnlag, og uten å anerkjenne omfanget og intensiteten i bruk av voldsmakt på moderne stridsfelt. Det sviktende grunnlaget er antagelsen om at det allerede nå eller i overskuelig fremtid finnes bedre alternativ, og at mekaniserte strukturer vil bli avleggs om ikke lenge.
Jeg finner ikke belegg i virkeligheten for denne antagelsen. Realisme er viktig. Jeg mener også at antagelsen kan knyttes til et "glemt" (og for oss som har levd i dyp fred), særdeles undervurdert aspekt av krigens vesen og natur: opplevelsen og utøvelsen av intens og omfattende vold.
Det er lenge siden andre verdenskrig. De siste veteraner er døde eller døende. Og vi har kanskje vært forskånet for det verste omfanget av vold. Til tross dødelige, livsfarlige og meget alvorlige opplevelser i internasjonal tjeneste, har ingen av oss opplevd eller sett noe i nærheten av det vi nå kan se i Ukraina. Vi har ikke opplevd omfanget, ikke infanterikampene, panserslagene, artilleriduellene eller drone-bruken. Ei heller bombingen av det som kan være din egen hjemby, til ugjenkjennelige ruiner. Det er derfor fort gjort å trekke slutninger og antagelser på utilstrekkelig grunnlag. Bevist propaganda har heller ikke bidratt til nødvendige nyanseringer.
Jeg tviler ikke på mine offisererskollegaers innsikt, intellekt, forestillingsevne, eller forståelse av egen profesjon. Men jeg mistenker sterkt at noen få av dem, samt en mindre del ikke-militære lenestolsgeneraler, er farget av noen mindre heldige trender i hvordan vi forstår militærmakt og voldsbruk. Jeg mener også at argumentene deres, i den grad de evner å fremsette et argument, vitner om begrenset innsikt og mange misoppfatninger rundt både mekaniserte styrkers og andre forbands egenskaper og rasjonale.
Teknologioptimisme
Det er en tiltagende teknologioptimisme, til tider kan den betegnes som både naiv, kunnskapsløs og ekstrem. Teknologioptimisme er likevel noe som i utgangspunktet er svært positivt, vi er avhengig av å akkumulere teknologi for å ruste oss for fremtiden. Enten det dreier seg om teknologi som gjør oss i stand til å gjøre det vi allerede gjør bedre, eller en helt ny ting, som vi kan gjøre helt nye ting med, må vi prøve oss frem.
Vi skal ikke bli historieløse. Det var teknologioptimister, og folk som turte å tenke nytt og annerledes som ledet oss frem til det moderne mekaniserte samvirkesystemet, fra den første stridsvogna, via andre verdenskrig og til nå. Men det var heller ikke slik under den andre verdenskrig, som man kan få inntrykk av, at det var utelukkende panserstyrkene som "dro lasset". Antallet tyske infanteridivisjoner under invasjonen av Sovjetunionen i 1941 var ca 100 stk. Antallet panser og motoriserte divisjoner var henholdsvis 19 og 11. Ny teknologi skaper muligheter, ofte gjennombrudd og taktiske fordeler. Men det gjør ikke grovarbeidet.
Utfordringen er når man utelukkende ser på hva tilførsel og absorbering av ny teknologi har tilført, for så å hevde at dette er hovedgrunnen til suksess, uten å se de andre suksessfaktorene. Analytikere og forståsegpåere har ofte ukritisk hevet seg på "erfaringer" fra Ukraina, og fremstilt dem som veien å gå. Det har gått mye i droner, amerikansk rakettartilleri og spesialstyrker. Disse har utvilsomt hatt en betydelig effekt, og fått høy medie-profil, men er bare en del av den Ukrainske forsvarskampen. Mange trakk konklusjoner, uten å se hele bildet, ofte fordi det ikke var tilgjengelig, av en så enkel grunn som operasjonssikkerhet.
Flere analytikere berømmer ukrainernes svært gode evne til å motta og hurtig omsette ny teknologi til effekt, mens de kriger. Denne berømmelsen får de med rette. Men andre, helt essensielle suksessfaktorer, unngår mange av de samme analytikerne å omtale i like entusiastiske ordelag. At Ukrainerne har brukt masse ressurser på å bevæpne, modernisere, komplimentere, trene og øve et tredvetalls mekaniserte brigader, hopper de bukk over. At samtlige av disse brigadene har hatt en helt avgjørende rolle når det kom til å både stanse russiske angrep, gjennomføre motangrep, og ta tilbake territorium er overraskende lite belyst. Selv når informasjonen har blitt tilgjengelig, har dette i liten grad blitt omtalt av "analytikerne". Det er betenkelig hvor selektive og farget man kan bli. Jeg forstår det jo på en måte, droner, himars og spesialstyrker har en høy medie-profil. Det er lett å bli revet med.
Det overrasker meg likevel at selv enkelte tjenestegjørende offiserer fortsatt har skylappene på. Historien om Ukrainas kamp er fremdeles veldig unyansert, spesielt når majoriteten av de som sloss og påfører russerne avgjørende tap, plasseres i krigshistoriens skygge. Enda verre er det når toneangivende røster mener vi skal innrette eget forsvar basert på kun de innledende erfaringer og tilsynelatende effekter vi ser i Ukraina, der de med svært selektive eksempler argumenterer for sin ønskede innretning.
Likevel jobber historien med oss. Mere faktabasert og nyansert informasjon kommer frem. Noen få eksempler: droner har begrenset overlevelsesevne, sliter med ising, rekkevidden påvirkes av temperaturen og de har klare begrensinger i sterk vind. Akkurat det samme som vi har erfart i Nord-Norge på vinteren. Og de har opplevd at det heller ikke alltid er så lett å få målfatning med panserbekjempelsesvåpenet Javelin, spesielt ikke når målet beveger seg, og det er snø, regn eller tåke i lufta. Til sammenligning: de vær-faktorene er langt mere håndterbart for en stridsvogn som vil kverke noe. Og rakettartilleriet HIMARS, som utvilsomt har hatt effekt, den utslettet ikke russiske kampbataljoner, men ble brukt til det den er best til: redusere eller ødelegge infrastruktur, sambandsnoder, logistikk og hovedkvarter.
Ukrainske planleggere etterspør ikke stridsvogner fra vesten kun fordi de har så fint terreng å kjøre dem i. Det er heller ikke slik at de ikke har forstått en døyt av hvordan fremtidens kriger kan utarte seg.
La oss for fremtiden lære av dette. Det kommer flere kriger. Ikke svelg alt du ser i første omgang. Krig er kaos, krig er fullt av løgn som strømmer rett inn i Youtube-kanalen din. La støvet senke seg, før du trekker konklusjoner.
Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret
Voldstoleranse i alternative konsepter
Manglende evne til persepsjon av vold, kan komme til uttrykk ved at man snakker om nye konsepter eller taktikk, uten å beskrive hva de faktisk skal kunne bestå av, og hvilke egenskaper de skal ha for å håndtere volden som påføres i store deler av stridsfeltet. Jeg registrerer at premissene for slike konsepter, ofte bæres av svært optimistiske antagelser omkring høyteknologiske sensorer og effektorer. De preges også av en iboende tro på at man med overveiende sannsynlighet skal kunne opptre assymetrisk og ukonvensjonellt over lengere tid, og mot en lang rekke trusler. Assymetri er bra og må tilstrebes, også med mekaniserte styrker, men det kan fort bli en midlertidig tilstand, og vare kun til et eller flere effektive mottiltak, enten det er teknologi, taktikk eller strategi, har materialisert seg.
Det kommer også til utrykk ved at man har klokketro på at teknologi vil gjøre en del tradisjonelle systemer overflødig og utdatert tidligere enn det mer "konservative" militærtenkere gjør. Tendensen gir et tydelig inntrykk av manglende balanse i vurderingen av hvorvidt utviklingen innenfor krigføring er evolusjonær eller revolusjonær.
Et annet sted det kommer til uttrykk er gjennom den misforståtte troen på at fremtidige kriger hovedsaklig vil bli utkjempet fra bak en pc-skjerm. Selvsagt er det riktig at de i stor grad vil bli utkjempet bak en skjerm, det får vi jo daglige bevis på allerede. Det tar likevel ikke vekk den fysiske dimensjonen. Krigen med bajonetter, rifler, granater og stridskjøretøy pågår for fullt. Den inkluderer hele samfunnet, som i total krig, og den har enorme kostnader i menneskeliv.
Hva skal kompensere for stridsvogn?
Jeg personlig lever fint uten stridsvogner i det norske Forsvaret. Levebrødet mitt opphører ikke å eksistere om de blir borte. Jeg vil bare at vi skal komme vinnende ut av den neste krigen, det er alt. Og for å gjøre det trenger vi en bred nok verktøykasse.
Når vi ser på pengesekken, så er det fristende å velge bort noe, satse mer eller mindre på en hest, og at sømløst fellesoperativt samvirke på tvers av forsvarsgrener skal kompensere for noe annet. Det er likevel ikke klokt, hverken på det strategiske, fellesoperative eller det taktiske plan, spesielt ikke i landdomenet. Det er heller ikke smart på det psykologiske plan. Å basere seg på sømløst fellesoperativt samvirke, der systemer fra sjø og luft skal skyte inn på land, uten å ta høyde for at friksjon kan påvirke denne meget sårbare sømløsheten, er på mange måter å ignorere krigens realiteter og iboende friksjon.
Hvis vi skal vinne, så mener jeg vi vinner lettere med stridsvogner. Stridsvogner i robuste samvirkesystem er nå, og antageligvis de neste 20 årene, det verktøyet som i størst mulig grad klarer å absorbere og generere vold i landdomenet.
Vold, vi og dem
Det utveksles daglig ammunisjonsmengder mellom ukrainere og russere, som bør få enhver som er logistikkansvarlig til å skjelve i buksene. Det foregår også uhyrlige overgrep mot sivilbefolkningen. At militære styrker blir tvunget til å operere i slike stridsmiljø er hevet over enhver tvil, selv i Finnmark kan det bli en realitet.
Vi distanserer oss mest mulig fra vold i vårt samfunn, gjennom språk, holdninger og kultur, og det er slik jeg vil at samfunnet skal være. Desverre er ikke alle samfunn slik. Det Russiske er ikke slik.
Når vårt samfunn og vår kultur møter en annen kultur på stridsfeltet, må vi være bevist på hva det innebærer. Voldskulturen i for eksempel Russland, er uforståelig for de fleste nordmenn, men vi kan påregne at den i en eller annen form preger beslutningene, fra strategisk nivå, til den enkelte soldat.
Vår prediksjon av fiendens handlemåter, hvordan han vil sloss og hvilke våpen vi bør ha for å stoppe ham, må i tillegg til alle de andre stridsvurderings-faktorene ta utgangspunkt i en grundig forståelse av motstanderens tankesett, forhold til vold og det å ta tap. Hvis ikke kan det oppstå feilkilder, som igjen gir feil vurderingsgrunnlag. Et eksempel er troen på at langtrekkende presisjonsild mot det vi antar er sårbare punkter, er tilstrekkelig til å frata en svært voldelig motstander viljen til å fortsette. En motstander som isolert sett kan ha massiv voldsutøvelse som et operasjonelt mål i seg selv.
Militære styrker må først og fremst kunne overleve den massive volden som en fiende kan generere. Mens de overlever må de kunne sloss og bekjempe fienden. Ofte kan man få et inntrykk av at mange oppfatter krig som en pen og ryddig utveksling av presisjonsvåpen, eller alltid overraskende bakhold, og at man i det hele tatt bare må være lur nok, og ha riktig strategi, så kan man sloss med nesten hva som helst. Det er feil.
Stridsmiljøet og det å ha riktig verktøy
Selektiv historiefortelling om krig er ingen tjent med. Likevel er det det vi ser i media, og likevel kan vi se tendenser til at vi i vår forsvarsplanlegging ikke tar inn over oss at krig kan bli ekstremt voldelig og smertefullt. En eventuell stans i stridsvognanskaffelse er på mange måter en manifestering av denne trenden.
Det er faktisk litt dårlig gjort å ikke lytte til de som kan bli tvunget til å operere i dette miljøet, når de er svært tydelige på hvilke verktøy de trenger for å gjøre jobben. Det er ungdommen som skal sloss.
I krig kan du påregne at du i perioder må eksistere i et operasjonsmiljø der du både må kunne absorbere, og levere en ekstrem mengde vold samtidig, for å løse oppdraget ditt.
I noen tilfeller vil du ha initiativet, beherske situasjonen og opptre smart. I andre situasjoner vil du bli utsatt for overraskelse og sjokk, når og hvor det minst passer deg. Fra et slikt utgangspunkt skal du igjen tilrive deg initiativet. Da må man ha de riktige verktøy for å tilrive seg dette initiativet.
Russerne er veldig dårlig på mye. Men la det ikke eksistere den minste tvil: de evner å generere vold, mye vold, og ekstrem vold. Mot militære mål, sivile mål og mennesker. Er noen i tvil, ta en tur til Donbass. Denne volden kan de generere i Norge også, om de finner det formålstjenlig. Fravær av potente kampsystem vil senke terskelen og øke mulighetsrommet for å utøve vold.
Styrker uten panser kan selvsagt også oppnå beskyttelse, gjennom å velge terreng der deres egenskaper favoriseres, gjennom spredning, redusering av signatur, og tiltak som generelt øker overlevelsesevnen. Likevel er evnen til å absorbere vold begrenset hos militære forband uten pansring, uansett hvor smart vi bruker dem. Og det er ikke gitt at vi alltid kan fritt velge hvor de skal brukes, hvis de er de eneste vi har.
Ammunisjon med penetrasjonsevne i tykt panser, utgjør fremdeles minoriteten av ammunisjon som blir utvekslet på stridsfeltet. Alt annet av ammunisjon, det tåler en moderne stridsvogn.
Stridsvogner er også sårbare. De er beskyttet helt til de møter noe som trenger gjennom beskyttelsen deres, enten det er en mine, en rakett, et missil, eller en flybombe. Men før den kommer dit at noe har trengt igjennom beskyttelsen, så kan den generere ekstrem vold, og absorbere alt annet av vold den møter. Så lenge den beskyttes frem til der den skal virke. Akkurat det har vi faktisk et helt system til, det kalles en brigade. Tilsvarende system brukte ikke russerne i sitt angrep mot Kiev, derav hundrevis av brennende vrak, og tusenvis av drepte mennesker.
Panserstrid i Norge
De fleste forbinder bruk av panserforband med store åpne sletter og stridsvognsbataljoner på linje. De som argumenterer med at Norge slettes ikke er noe panser-lende har jo rett, sett med europeiske øyne. Men Norske stridsvognsmannskaper er ikke enige, de ser annerledes på det.
Norske panseravdelinger har over mange år utviklet en helt unik evne til å utnytte og dra fordel av det norske terrenget. Ikke minst evner de å utnytte været vi har. De er ukonvensjonelle, smarte, assymetriske og intelligente i sin bruk av stridsvogna. Likevel, de vil kun lykkes når de er tett integrert i et samvirkesystem med logistikk, infanteri, ingeniører, artilleri og luftvern.
Bildet enkelte har av panserkolonner med gult roterende lys langs E6, er sterkt misvisende for hva slike avdelinger kan utrette. Reguleringer i fredstid og miljørestriksjoner i og utenfor militære øvingsområder, har vært en av faktorene som har bidratt til den svært skeive oppfatningen av stridsvognens lendegående egenskaper.
Ofte dukker også dette argumentet opp: "jammen i norsk terreng kan man ikke bruke stridsvogner". Joda, det kan man, bare ikke i det terrenget avdelingen selv regner som utilgjengelig for vogn. Dit sendes infanteriet. Og gjett hva, hovedtyngden av innholdet i en mekanisert avdeling er faktisk infanteri, de bare sitter inne i tanks med kort tut før de hopper av å gjør jobben.
Kjøre, skyte og tåle juling = stridsvogn
I erkjennelsen av at kriger også i fremtiden kan utarte seg til å bli ultra-voldelige, selv om vi prøver å unngå det, eller forsøker å gjøre fiendens styrker og kraftsamling irrelevant, bør man ha følgende i mente:
Evnen til å generere massiv, mobil, beskyttet ildkraft, der man penetrerer fiendens materiell som er i bevegelse, mens man selv beveger seg, er unik for stridsvogner. Når man velger bort stridsvogn, må man leve med at disse egenskapene forsvinner.
Egenskapene til mekaniserte forband kan på sett og vis kompenseres for når vi snakker ren vold og ildkraft, men da er volumet i antall artillerigranater, raketter, pansevern-missiler og bevæpnede droner så omfangsrikt at vi snakker om vesentlig større strukturer enn det vi kan holde oss med om vi beholder stridsvogner. Dyrt blir det også.
Alternativer: gerilja, høyverdige mål og upansret
Det er selvsagt slik at man kan gå for et konsept der slik generering av vold og ildkraft ikke er det sentrale. Et konsept der avgjørelse ikke skapes gjennom å vinne slag, men seigpining av fienden. Da er det viktig å forstå hva dette innebærer av oppofrelser og mentalitet både militært og sivilt. Geriljakrig er harde greier.
Andre konsepter kan for eksempel i vesentlig grad basere tapspåføring og det å oppnå operasjonelle målsetninger ved å identifisere, lokalisere og bekjempe høyverdige mål. Man må gjerne slå ut nøkkelmål og sperre forsyningslinjer, det er viktig. Men det er ikke noe garanti for å fiendens stridsvognsbrigade vil gi seg for det. Volden de er i stand til utøve før stridskraften ebber ut kan være formidabel. Den sterke troen enkelte har på at fiendens vilje vil knekke bare man tar de rette målene, er høyst diskutabel. Slike operasjoner krever omfattende etterretning, ildkraft, rekkevidde, målfatning, presisjon og tid. Ukrainernes vilje er ikke knekt.
Uten stridsvogner mister vi evnen til å angripe hurtig. Offensive operasjoner må planlegges mere omstendelig, noe som tar tid. Dette er tid vi ikke har om vi skal holde oss innenfor fiendens beslutningssyklus og agere, ikke bare reagere. Alle militære ledere vet hvor viktig det er å beholde initiativet.
Et vellykket lett-infanteriangrep kan ha stor suksess, enten det er et godt planlagt raid med spesialstyrker eller en klassisk slå-operasjon med en upansret infanteribataljon. I møte med en mekanisert motstander vil slike operasjoner likevel kreve en omfattende tilrettelegging. Det krever en utstrakt forming av stridsfeltet, tidsmessig styrt bruk av ressurser, og man får ofte bare en sjangse til å lykkes. Ingen av de nevnte troppetyper har en autonom evne til å flytte tung ild raskt, med unntak av bombekaster. De er avhengig av svært mye artilleri, langtrekkende ild eller fellesoperative ressurser for å generere nok ildkraft. Det forutsetter at disse ressursene eksisterer, er tilgjengelige og ikke lett kan påvirkes eller slås ut av motstanderen.
Også er det ingen som har sagt, at det ikke er lov å drive gerilja, ildoppdrag på høyverdige mål og taktiske samvirkeoperasjoner med lette og mekaniserte styrker samtidig. Det er det vi gjør. Det er den bredden vi trenger.
Hva med mulighetsrommet?
Enkelte påstår også at vi nå har et mulighetsrom, fordi det ikke er noen umiddelbar trussel mot Norge i landomenet. Argumentet som ofte går igjen er at de fleste enheter tilhørende landstyrkene i Nordflåtens ansvarsområde, er desimert etter Ukraina. De som påstår det har også rett, men det er viktig å nyansere denne oppfatningen, og minne på et par helt sentrale forhold:
Etterretningstjenesten i Estland anslår at det tar minst to, maks fire år for Russland å gjenopprette sin evne til å gjennomføre begrensede offensive operasjoner mot et nytt operasjonsområde. Dette er adskillig kortere tid enn andre, langt mere optimistiske anslag. Vi bør stole på de som kjenner russerne best, uten å få panikk av den grunn.
Russland trenger ikke produsere nye "high end" systemer fullspekket av teknologi. For å gjenopprette sin evne til å generere massiv voldsbruk, trenger de ikke presisjon og teknologi. De trenger folk, ammunisjon, kanoner, stål og belter. Dette klarer de fint, selv om vi presser på med sanksjoner. Russerne har gjort seg langt mindre avhengig av det nyeste og beste enn det vi har. De har volum og et kynisk syn på menneskeliv, selv om de er mennesker de også, og må behandles som det. Skal vi lære en ting av det som har skjedd i Ukraina siste året, så er det at Russerne ikke gjør det som er rasjonelt og strategisk logisk i våre øyne, men istedet det som er rasjonelt for dem selv.
De optimistiske tidsanslagene tar ikke høyde for at Putin og hans apparat kan være desperate. Desperate mennesker kan foreta desperate handlinger, spesielt hvis de blir nervøse for den nukleære andreslagsevnen sin på Kolahalvøya. Handlingsrommet vårt er nødvendigvis ikke like stort som det først kan se ut som.
Til slutt kan man også minne seg selv på, at for å gjennomføre mindre offensiver enn i Ukraina, trenger man ikke 120 russiske Batallion Tactical Groups. Kanskje bare en brøkdel.
Det er derfor høyst sannsynlig, at for russerne vil evnen til å generere massiv, uproporsjonal og ødeleggende vold, være oppe å gå i god tid, før vi har fått volumet og bredden av systemer, som i teorien kan være i stand til å kompensere for mangelen på stridsvogner.
Ja takk begge deler
Jeg er altså fullt og helt med på et nytt konsept, med nye systemer, våpen og taktikk. Det kan gjerne være både spennende, innovativt og helt annerledes. Jeg tror også med hånden på hjertet at lette styrker og en mer militærstrategisk fleksibel tilnærming har et stort potensiale. Men, de må utvikles og modnes, før de blir et godt alternativ.
Lette kampavdelinger fungerer utmerket, men må inntil videre ses i sammenheng med den mekaniserte strukturen. Totalen må ta høyde for krigens natur, den neste krigens karakter og de gamle og eksisterende krigers lærdommer. Her må vi ikke håndplukke de erfaringer vi synes passer best til vårt ønskede narrativ, og alltid diskutable pengesekk-størrelse, uavhengig om du er pro-stridsvogn eller imot.
Vi kan for all del tenke revolusjonært, men da må vi ikke hoppe bukk over deler av virkeligheten. Vi må med overveiende sannsynlighet treffe på det vi gjør.
Haster det virkelig med endring?
Til de som argumenterer for at det haster med endring: hva er nytt? Er det Russerne? Nei, det er som før der, de er bare slitne og reduserte etter Ukraina. Er det kartet? Nei, stemmer bra med terrenget det å. Er det de nye truslene fra droner? Nei, ikke de heller representerer det paradigmeskiftet noen spådde. Men et fantastisk supplement til eksisterende sensorer og effektorer, det er de utvilsomt.
Er det sånn nå at vi har fått et durabelig lass med potente fellesoperative våpensystemer som kan levere effekt inn i landdomenet? Nei, ikke sist jeg sjekket. Det eneste som haster er å gjøre den innretningen vi har valgt i best mulig stand til å løse sine oppgaver, deretter kan vi se enda flere skritt frem. Bygg stein på stein, det lærte ukrainerne at var lurt i 2014.
Jeg er spent på om vi får stridsvogner, men holder ikke pusten. Taktikerne vil alltids klare seg. Taktikk og krigskunst i landdomenet uten stridsvogn, er fremdeles taktikk og krigskunst, bare vanskeligere.
Det jeg bryr meg om er evnen jeg er hellig overbevist om at vi trenger: Et system med evne til taktiske samvirke og fellesoperasjoner, og i det systemet evnen til å absorbere og generere massiv vold, med direkte ild, fra en plattform eller noe annet, som kan skyte og ødelegge alle bevegelige pansrede mål, mens den selv er i bevegelse. Vi trenger dette når fienden ikke gir oss noe annet valg, og når vi skal skape avgjørelse.
Lette konsepter er hot, men krever a lot
De som argumenterer mot stridsvogn taler ofte om lettere konsepter som gode alternativer. At lette forband, helst i et betydelig volum, har sin åpenbare plass og rolle på stridsfeltet er det overhodet ingen tvil om. Ikke en gang de mest fundamentalistiske erke-panserkavalerister er uenig i det. Men, de kan per tid og i overskuelig predikerbar fremtid, ikke fullt ut erstatte mekaniserte samvirkesystem.
Problemet med enkelte av dem som argumenterer for å nesten utelukkende holde seg med lette strukturer, er det tilsynelatende distanserte forholdet de kan synes å ha til virkeligheten når det kommer til slike styrkers anvendelighet i tid og rom, og ikke minst deres evne til å absorbere vold.
Det tar tid å taktisk fremføre en potent jegeravdeling med ildkraft som faktisk kan utgjøre en forskjell. Med en lett utrustet person på snøscooter og gode snøforhold kan man krysse vidda mellom Porsanger og Alta på under to timer, hvis været er fint. Det er noe helt annet å fremføre tungt utrustede jegerenheter med de forsyninger, telt, drivstoff, våpensystem og ammunisjon som trengs for løse oppdrag over tid og i mye vær. Økt vekt og volum gir lavere fart, redusert mobilitet og større signatur. En blir sårbar for deteksjon, fra lufta spesielt.
Den mobiliten man raskt innbiller seg at "lette" styrker oppsatt på lette terrengkjøretøy innehar, er høyst variabel, uavhengig av ferdighet. Selvsagt hjelper det med kompetanse, erfaring og trening, men da må hele avdelinger holde samme nivå.
Et annet aspekt er at avanserte samband og våpensystemer skal kunne betjenes under krevende vinterforhold, når man er sliten, sulten, og vær og klima er på sitt mest krevende. Operasjoner på dypet høres kanskje sexy ut. Men krever en robusthet, et ferdighetsnivå og ikke minst et mindset det tar tid å opparbeide i en hel hærstruktur, bare spør de som faktisk driver med det. Bare husk at de er små, selekterte forband med særdeles høyt treningsnivå.
Mange har fremsatt både gode og dårlige argumenter for og imot stridsvognsanskaffelse til den norske Hæren. Jeg lander likevel på at mangelen på gode nok alternativer, krigens iboende faenskap, og motstanderens fremtredende evne til å projisere omfattende og intensiv voldsmakt ikke kommer til å tillate oss å kutte ut stridsvogn nå. Vi skal ta stegene som er nødvendig inn i fremtiden, de første stegene må bli med komplette mekaniserte samvirkesystem.
Så til slutt, et nytt perspektiv på geografien
Norden i NATO vil med stor sannsynlighet bety at landmakten mer enn før må flytte kampkraft inn på Svensk eller Finsk territorium. En landmakt innstilt på forsvar i fjellene i Norge vil gjøre seg irrelevant som bidragsyter i forsvaret av Nordkalotten. Norden er straks et enhetlig operasjonsområde.
Hæren er den største av landmaktene på Nordkalotten. Sverige og Finland har tyngden i sør. Norge kan bli bedt av NATO om å håndtere en landkomponent på Nordkalotten. Da er det viktig å være interoperabel med de andre landmaktene, så man kan underlegges eller motta avgivelser fra dem. Sverige og Finland, sistnevnte et land fullt av vann, myr og skog, satser på sine mekaniserte brigader.
Artikkelen sto først på trykk i Stratagem i tre deler, som også har vært referert enkeltvis i debatten her på Milforum.
Om stridsvogner, persepsjonen av vold og tvilsomt beslutningsgrunnlag
Collapse
- Created by: Rittmester
- Published: DTG 181327 Dec 22, 13:27
- 0 comments
-
X
Collapse
Kategorier
Collapse
article_tags
Collapse
- amerikanernes (1)
- atombombene (1)
- avdelinger (1)
- behov (1)
- bevæpnet (1)
- brigadenivået (1)
- doktriner (1)
- expeditionary (1)
- forsvarspolitikken (1)
- frem (1)
- grader (1)
- hyperloop (1)
- hæren (1)
- ingeniørdykker (1)
- japan (1)
- joint (1)
- kaldkrigsberedskap (1)
- konsept (1)
- milforum (2)
- mobhæren (1)
- oljeleveranser (1)
- pipeline (1)
- russisk (1)
- stridsvogner (1)
- transportteknologi (1)
Latest Articles
Collapse
-
av FeltpostenStratagem: Sommerlekser
Før sommerferien begynner for fullt deler vi i redaksjonen noen tips for PME (Professional Military Education). Utvalget av militærrelaterte kilder på nett kan være svært overveldende så vi håper disse forslagene er gode steder å starte.
Philip Matlary
Podcast: BBC In Our Time - History
BBCs podcast "In Our Time History" tilbyr "bite-sized" episoder om ulike historiske temaer. Det er en flott måte å lære...-
Forum: Artikler
-
-
av TNFJ_JMHDet nærmer seg 9.april, en evig merkedato i norsk historie. Jeg tenkte jeg skulle dra frem en historie jeg har brukt mye tid på å bli bedre kjent med, og som på mange måter begynner med invasjonen i 1940 selv om den i seg selv finner sted året etterpå.
Min bestefar var i militæret hele sin yrkesaktive karriere. Skjønt, hele...et unntak er jo faktisk et års tid i nettopp 1940-41, for etter at felttoget i Norge var over i mai/juni 1940 var han en av mange offiserer som var arbeidsløse...-
Forum: Artikler
-
-
av TNFJ_JMH2.verdenskrig inneholder mange historier, noen mer interessante enn andre. Noen holdes også godt i live av entusiaster den dag i dag. 99th Battalion (separate) havner i den kategorien. 99th er også kjent som "den norske bataljonen", og ble i sin tid opprettet i forberedelsene til en mulig invasjon av fastlands-Europa gjennom Norge. Akkurat den varianten har mange forgreininger, gjerne kjent som RANKIN case A, B og C som da er forskjellige scenarioer. Jeg tar da ikke med andre planer som...
-
Forum: Artikler
-
-
av RittmesterStridsvognsdebatten: om stridsvogner, persepsjonen av vold og tvilsomt beslutningsgrunnlag
Audun Jørstad
Oberstløytnant, sjef for Taktikkseksjonen på HVS/Manøverskolen. Bakgrunn fra infanteriet og kavaleriet. Formell utdannelse fra Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge, Krigsskolen og Stabsskolen.
Innholdet i dette innlegget representerer mine egne meninger. Den er til tross for min stilling som fagmilitær, ikke nødvendigvis representativ for...-
Forum: Artikler
DTG 181327 Dec 22, 13:27 -
-
av Intendanten
Alle brukerne på Milforum har en grad tilsvarende de gradene som brukes i det norske Forsvaret i dag. Over ser du min grad - kommandérsersjant i Luftforsvaret. Dette er ikke bare av kosmetiske hensyn, selv om det er et poeng at både struktur og roller er knyttet opp mot Forsvaret. Det er også et lite element av voksenopplæring ved at folk ser hva de forskjellige distinksjonene betyr. Et viktig moment er at graden sier noe om hvilken faglig tyngde den enkelte kan ha, og hvem det kan lønne...-
Forum: Artikler
-
-
av Intendanten
Om Milforum
Velkommen til Milforum, stedet hvor du kan møte likesinnede til diskusjoner og informasjonsutveksling rundt det norske totalforsvaret. Dette dekker alle tema fra sikkerhets- og forsvarspolitikk, taktikk og stridsteknikk, rekruttering og utdanning, nyheter og analyser, informasjon om forsvar og samfunnssikkerhet, utstyr og materiell, aktuelle hendelser og militærhistorie, til politi, sivilforsvar og annen type beredskap. Forumet er åpent både for den erfarne...-
Forum: Artikler
DTG 111803 Oct 20, 18:03 -