Avgrensning
På det meste var det 13 brigader, som, så vidt jeg vet, hadde hver sin oppklaringseskadron (oppklesk). Oppklesk / Brig N var den stående avdelingen, som i perioder eksperimenterte med blant annet pansret oppklaring (PO) som aldri ble en del av KOP, og som jeg derfor ikke går mer inn på her.

I 1994 ble antall brigader redusert til 6, og litt senere ble Oppklaringsbataljonen opprettet. Den tok etter hvert over som oppklaringsressurs for de tre brigadene som ble å inngå i 6.divisjon. Jeg går ikke nærmere inn på denne heller her. I noen år eksisterte den parallelt med de tre oppklaringseskadronene i de selvstendige brigadene.

Oppgaver
Oppklaringseskadronene var en feltetterretningsressurs, det vil si at de skulle fremskaffe informasjon som kunne omdannes til etterretninger som en operativ sjef (vanligvis brigadesjefen) kunne bruke som beslutningsgrunnlag til planlegging eller varsling.

I den perioden vi snakker om, var primæroppgaven til eskadronene definert som, «(...)Nær- og fjernoppklaring for brigade (...) mot front, flanke og inntil 50 km på dypet av fiendens gruppering, herunder overvåking.»

Her trengs det noen definisjoner:

• Stridsoppklaring betegner den aktiviteten manøverbataljonene selv har ansvar for, på den tiden enten ved bruk av sin egen jegertropp, senere pansret oppklaring og kavalerieskadroner. En slik aktivitet har som målsetting å kartlegge bataljonens første mål dersom man planlegger et angrep, eventuelt de styrkene som er i ferd med å forberede et angrep mot en, dersom vi ligger i forsvar. I strid uten klart definerte frontlinjer måler man heller tid enn avstand, og da vil det være snakk om å kartlegge muligheter og trusler innenfor et rimelig kort tidsspenn fremover.
• Næroppklaring på brigadenivå er den aktiviteten brigaden selv har ansvaret for, og som i angrep vil gå ut på å kartlegge brigadens første mål i angrep (som vanligvis vil tilsvare bataljonenes andre mål) eller fiendens reserver i forsvarsstrid. Dette var en av Oppklesks hovedoppgaver.
• Fjernoppklaring går da på brigadens andre eller senere mål, samt fiendens andre echelon og reserver. Dette var også en oppgave for Oppklesk, men ville i tillegg løses av Jegerkommandoen (også en kavaleriavdeling) eller andre avdelinger på høyere nivå og på større dyp (typisk Finnmark om hovedstriden sto i Troms).

Vi må også skille mellom oppklaring og overvåking:

• Oppklaring er en engangs gjennomsøking av et område, en akse eller teig med tanke på å lokalisere og eventuelt kartlegge fiendens disposisjoner. Ved stridsoppklaring vil man være interessert i detaljer, ved fjernoppklaring mer de større linjer.
• Overvåking er en kontinuerlig kontroll av et område, en akse, et punkt eller en linje med tanke på å kartlegge fiendens disposisjoner og endringer i disse over tid, herunder trafikktelling eller kartlegging av hvor mange og hvem som går inn og ut av et hus, f eks.
• Ofte kombineres disse to: «Oppklar området xxyy og overvåk det deretter i inntil 7 døgn,» f eks.

Oppklaring og overvåking var primæroppdragene til oppklaringseskadronene. De hadde også to viktige sekundæroppdrag:

• Ildledelse: Selv om ildledelse på dypet helst gjøres med artillerijegere eller spesialstyrker, hadde også alle patruljene i Oppklesk opplæring som sekundærildledere. Dette ville kreve innskyting, siden man ikke hadde spesialutstyr, men typiske mål ville være kommandoplasser eller forsyningsinstallasjoner med stor utstrekning. En slik bruk ville måtte balanseres opp mot muligheten for å bli kompromittert, og ville kun brukes mot svært viktige mål.
• Rekognosering: Kartlegging av lendets beskaffenhet, herunder veier og bruer, er primært en oppgave for ingeniørrekognosering, men patruljene i Oppklesk måtte også være forberedt på å svare på slike spørsmål.

Oppklaring av et område gjøres helst ved å observere området fra et oversiktspunkt, men klarer man ikke dette, må man inn og tråkke til fots med en patrulje. Forsiktig.

Oppklaring av en akse må typisk gjøres med kjøretøy. Gitt at eskadronene ikke hadde noe panser på denne tiden, var dette ikke noen ideell oppgave. Man innså dette, og begrenset aktiviteten til egne flanker og rygg hvor sannsynligheten for å møte fi var liten, men som man likevel ville ha oversikt over. Og man ville primært gå på lendeakser hvor man er mindre forutsigbare enn når man følger veiakser. Uansett måtte man ikke bare oppklare selve aksen, men også de stedene hvorfra fienden ville kunne påvirke den med flatbanevåpen.

Oppklaring av teig var på denne tiden definert som å oppklare alle aksene i et nærmere avgrenset geografisk område. Også en typisk jobb for motorisert oppklaring.

Overvåking av et område var det mest typiske oppdraget, og det ble gjerne utført fra en statisk, godt gjemt OP (observasjonspost). Eventuelt supplert med patruljer om man ikke hadde full dekning.

Overvåking av akser, punkt og linjer var spesialversjoner av dette. Akseovervåking kan f eks være å telle trafikken langs en vei for kartlegge fiendens styrkeoppbygging. Overvåking av et punkt kan f eks være å holde kontroll med en bygning, mens overvåking av en linje kan være å holde en elv under observasjon for å se om fienden krysser.

Organisering
Oppklaringseskadronene var selvadministrerte avdelinger direkte under brigaden, og skulle derfor være i stand til å administrere og forsyne seg selv over tid.

I mesteparten av perioden vi ser på, var oppklaringseskadronene organisert slik:

• Eskadronsstab med stabsgruppe og radargruppe
• Trentropp
• Oppklaringstropp 1 (belte)
• Oppklaringstropp 2 (belte)
• Oppklaringstropp 3 (hjul)
• ES (etterretningssenter)

Staben ledet planlegging og operasjoner. Eskadronssjefen (en major eller rittmester) ville tilbringe mye av tiden sin sammen med G-2 i brigaden, siden eskadronen var brigadens viktigste etterretningsressurs, og NK (rittmester-løytnant) lede det praktiske arbeidet i eskko (eskadronens kommandoplass). Eskadronen hadde egen sambandsoffiser og etterretningsoffiser samt etterretningsbefal. Stabsgruppen besto av 20 mann og var i utgangspunktet satt opp på hjulkjøretøy (noe senere kom minst en beltevogn inn).

Radargruppen hadde to lag med hver sin AN/PPS-15 personellradar, men som ellers var satt opp som vanlige oppklaringspatruljer. Disse var normalfordelt til tropp 1 og 2, og ville utføre de samme oppdragene, eventuelt for å forsterke en patrulje fra disse troppene. Radargruppen hadde til sammen 10 mann og var satt opp på to BV202.

Trentroppen besto av 34 mann, var satt opp på lastevogner og feltvogner, og ble ledet av admoff. Hans NK var vedloff, som styrte de tekniske spesialistene, formennene for hhv kjøretøyrep, sambandsrep og våpenrep. Som en kuriositet kan nevnes at mens admoff var løytnant og vedloff fenrik eller løytnant, hadde disse tre spesialistene flytende grad sersjant-kaptein. Disse var teknisk befal, en etterlevning fra forrige gang vi hadde oversersjanter og stabssersjanter, og som måtte finne seg i å ta imot ordrer fra offiserer med lavere grad enn seg selv.

I tillegg til de oppgavene som typisk lå under vedloff, satte trentroppen også opp sambandsrelé, som var svært viktige for at eskadronens patruljer skulle kunne ha samband inn og dermed få gjort jobben sin. Disse hadde en BV202.

Trentroppen hadde også lege og et antall sykevoktere, slik at de kunne opprette en hjelpeplass. I tillegg kom tre sanitetssersjanter, men disse skulle primært støtte langt utgående patruljer som patruljemedlemmer.

Oppklaringstropp 1 og 2 var likt organisert, med en troppsstab og tre oppklaringslag. Troppsstaben hadde en BV202, og ville primært opprette ko et sted bak egne fremste hvor man kunne ha samband til alle patruljene. Sekundært måtte man ta seg frem til fots og opprette fremskutt ko et sted.

De tre oppklaringslagene var organisert på samme måte, med hver sin BV202 og 9 mann. Lagfører var fenrik eller sersjant og nestlagfører korporal. Bak egne fremste og til enkelte typer oppdrag, f eks akseoppklaring i flanker og bakre områder, opptrådte man samlet som et lag. Som oftest ble man splittet i to patruljer under hhv LF og NLF og satt inn med helikopter eller båt dit man skulle. Niende mann på laget, vognfører, tok med seg beltevognen sin bakover, enten til eskadronens TO (trenområde) under admoff eller til troppsko. Hver tropp kunne altså stille 6 patruljer.

Oppklaringstropp 3 var en etterlevning etter de gamle fjernoppklaringstroppene, og var satt opp annerledes. Troppsstaben hadde en feltvogn, og det samme hadde to av lagene. De øvrige 8 lagene var satt opp med 4 på hver sin lastevogn. Alle de totalt 10 lagene var 4-mannspatruljer ledet av fenriker eller sersjanter. De to lagene på feltvogn kunne utføre akseoppklaring (med en viss forsiktighet), ellers var denne troppen primært tenkt satt inn med helikopter.

Totalt stilte altså eskadronen 24 4-mannspatruljer når man teller med de to radarlagene.

I tillegg til det ovennevnte satte eskadronen opp brigadens ES, med tre etterretningsoffiserer og tre etterretningskorporaler på en BV202. Disse ble avgitt og sjelden sett før etter at krigen var slutt.

(Den skarpe leser vil ha sett at jeg har brukt ‘mann’ i stedet for ‘soldater’, ‘dragoner’, ‘befal’ etc, simpelthen fordi det var vanligst å si på den tiden jeg var inne. Ja, det kom kvinner inn etter hvert.)

Utstyr
Sambandsutstyret var det desidert viktigste for oppdragsløsning. Hver 4-mannspatrulje hadde en AN/PRC-77 VHF-radio, som sekundært kunne settes inn i lagets belte- eller feltvogn som AN/GRC-160. VHF-radioen skulle brukes over kortere til midlere avstander til alle typer oppdrag, samt for å ha samband med helikopter eller med støttet infanteribataljon, dersom stridens gang førte til at man måtte bedrive stridsoppklaring-/overvåking. Det viktigste sambandsmiddelet var dog HF-radioen, AN/PRC-111, som hver patrulje også hadde en av, og som primært ble brukt på lange strekk. På lagskjøretøyene fantes det blant annet antennemaster, men til fots ville patruljene primært søke å bruke direktive trådantenner tilbake til troppsko. Både for mer effektivt samband, men også for å redusere sjansen for å bli lyttet på, peilet og jammet.

Troppsko hadde også HF-samband, som regel kjøretøykonfigurert AN/VRC-113, samt VHF til både eget troppsnett og eskadronsnett. Disse var, så vidt jeg husker i AN/VRC-46-serien, men nå husker jeg ikke nøyaktig type. Det var også en AN/PRC-77 i ko, men jeg husker heller ikke om den var i en kjøretøyvariant (AN/GRC-160) eller bare bærbar.

PBU var som de fleste andre soldater, bortsett fra at man ikke brukte hjelm foran egne fremste, at man hadde AG-3 med innfellbar kolbe (AG-3F1) og at man etter hvert fikk større ryggsekker og bedre soveposer.

Det fantes en del 12,7’er i eskko og tren (husker ikke antall), og hver beltevogn i oppklaringstroppene hadde Mitr-3 (MG med trefot). Hjultroppen hadde 12,7 på hvert kjøretøy. Ved motorisert oppklaring med BV202 hadde man konsekvent en mann med MG på taket av beltevognen. Man skjønner jo at det vil være særs utfordrende å klare vektbegrensningen på 75 kg total last på taket, hvis ikke angjeldende dragon er svært spinkel.

Hver patrulje hadde en OP-kikkert, og det kom inn en del lysforsterkningsutstyr i perioden, men der har jeg ingen detaljer.

Endringer i perioden
Den største endringen var nok når BV202NF1 ble erstattet med BV206. Etter kort tid medførte det at antall patruljer pr vogn (og dermed pr lag) ble økt fra 2 til 3, slik at hver tropp stilte 9 patruljer (på en øvelse hvor jeg var troppssjef hadde jeg fått underlagt en ekstra patrulje, og ledet derfor 10 patruljer). Tropp 3 beholdt, så vidt jeg husker, sin gamle organisering med 10 patruljer, men med de to radarlagene betød det at eskadronen som helhet kunne stille 30 patruljer.

Det kom en KOP etter dette, men jeg tror den bare ble implementert i deler av Oppklaringsbataljonen. Da gikk man tilbake til BV202, men kun en patrulje pr kjøretøy.

...

Som sagt, etter hukommelsen. Jeg kommer tilbake om jeg husker noe mer av betydning. Andre som har vært involvert i oppklaringsvesenet er også velkomne med bidrag.

I og med at jeg kun var inne et år, så kan jeg kun beskrive det året jeg var inne. Til gjengjeld var jeg inne siste året Oppklesk var basert på vernepliktige, Oppklesk/Brigg N (U) ble nedlagt sommeren 2001 så vidt jeg forstod pga både den generelle reduksjonen i Hæren og mindre tro på at denne typen oppklaring ville overleve i et moderne stridsmiljø.

Vi var to oppklaringstropper, men vi var altså en utdanningsavdeling, så vi var langt fra fullt oppsatt. Mange spesialistfunksjoner manglet, og fokus var på utdanne oppklaringssoldater. Tropp 1 var basert på belte, spesifikt BV206 (to per lag tror jeg). De hadde 3 lag mener jeg, og troppsstab (som hadde 1 BV206 og 1 MB mener jeg).

Tropp 2, som jeg var i, var et prøveprosjekt med LTK. Vi fikk aldri LTK-sommer, men snøscooter ble det mye av. Vi hadde også 3 lag og en stab. Staben var lik som i tropp 1, men lagene hadde 4 snøscootere isteden for BV206.

Hvert lag var som tidligere 8 mann og kunne deles i to lag. En sersjant ledet laget og en korporal var nestlagfører og patruljefører for Bravo-patruljen. Hvert lag bestod av Patruljefører (lagfører eller nestlagfører), speider (som også var nestkommanderende i patruljen), sambandsmann og en sanitetsmann (som av alle ting også var MG-mann). Vi var oppsatt med AG3 (ordinær AG, ikke F1), og 1 MG per patrulje. Alt etter oppdraget valgte man noen ganger å bytte MG med AG. Vi hadde samme radioer som Rittmester nevner. Vi slepte på VHF-radioene, men tror det kun var i samvirke med helikopter vi faktisk snakket med noen på dem. HFen var til gjengjeld utrolig effektiv om man kunne sine saker, og det ble vi ganske snart ganske gode på. Den og batteriene var tunge, men det funka. Eskadronsstaben hadde også en MB jeg bare kjenner under navnet "HF-vogna". Denne var et effektivt rele. Eskadronen var ofte samlet på et nett på HF, da hadde vi flere å transittere via. Vi hoppet ofte over troppsstaben og snakket direkte til eskadronen.

Forøvrig var laget mitt spesielt. Man manglet en sersjant, så lagfører på mitt lag ble en korporal. Vi endte også opp med å være et 6-mannslag, for mange ble dimittert til å fylle opp. Vi opererte som en patrulje alle seks.

Vi hadde en svært god kikkert, er vel strengt talt en fuglekikkert. Vi hadde også lysforsterkede kikkerter og briller. Vi hadde reconpack, som kom svært godt med når man tenker på hvor mye vi slepte med oss. På NATO-øvelsen i mars 2001 bar jeg min egen vekt i utstyr, og jeg var speider og skulle dermed ha minst lagsutstyr siden jeg tråkket spor. Vi hadde en den gang litt utdatert GPS, jeg kjøpte sivil GPS som var både raskere, mer nøyaktig og lettere.

Som Rittmester er inne på så var akseoppklaring i fiendtlig miljø lite attraktivt. Både BV206 og LTK har lite å stille opp med mot selv småkalibret ild. Vi lærte om dette, men på større øvelser ble det aldri gjennomført. Vi baserte oss stort sett på å kjøre i skjul og ta oss frem det siste stykket til fots. Helst ved å observere fra distanse, gjerne fra flere vinkler. Men jeg har også ålt meg inn i PBN KO. Jeg tror det var en realisering av at vi var svært sårbare i små patruljer og i upansrede kjøretøy. Tanken var å "se, uten selv å bli sett". I forberedt OP var det vanskelig å se oss, selv med termisk.

Vi kunne som Rittmester skriver lede ild som sekundær ildleder. Både patruljefører og speider var opplært i dette, og vi gjennomførte til og med øvelse der vi fikk prøve å lede skarp ild (mistenker at alle våre ordre ble sterkt kontrollert før de ble utført).

SOP var fra starten av 90-tallet, men preget av å være basert på eldre tanker og på et litt annet stridsmiljø enn det man nok egentlig så for seg. Det ble ganske stort fokus på nærstridsskyting, spesifikt kontaktdriller for å frigjøre seg fra kontakt med fienden.

Krypto og koder

I utgangspunktet var sambandsmidlene våre ukrypterte. Dette førte til en del metoder for å hindre at fienden fikk vite for mye om oss.

Det viktigste verktøyet var SOI'en (Sambandsoperasjonsinstruksen). Den besto blant annet av:
- Sambandsdiagram med dekkmerker (kallesignal) for eskadronens enheter samt eventuelle andre egne.
- Tildelte frekvenser på både HF og VHF
- Autorisasjonsmatrise (se under)
- Subtraktorkoder (se under)
- Kodeliste (se under)

Autorisering ble brukt for å sikre at ingen infiltrerte nettet vårt. Det kom i to varianter - meldingsautentisering og stasjonsautentisering. Matrisen hadde alfabetet (eller a-z) langs både øverste rad og venstre rekke. Hadde man mistanke om at en stasjon på nettet ikke var en egen, kunne man utfordre ham ved å si f eks "Autentiser Charlie Whisky," og han måtte da gå inn i tabellen på rad C og kolonne W og lese av bokstaven som sto der, f eks "Bravo". Det skal sies at så lenge man hadde talesamband, og var i en liten avdeling hvor alle kjente alle, kunne man enkelt be om å få sambandsmannen i patruljen, som man visste var trønder eller rogalending, på nett og be ham prate litt.

Subtraktorkoder var tallrekker som ble brukt for å kode posisjoner, spesifikt egen OP, DZ, PUP og denslags. Hadde man mistet SOI'en, f eks om man var i ferd med å bli kompromittert og måtte ødelegge den, kunne man også ha nødkoder som alle kjente. PF's fødselsdato, som måtte antas kjent også i troppsko, var en mulighet.

Kodelisten besto av en rekke vanlige ord og fraser, kodet til bigrammer (to bokstaver). "Etabler radiotaushet til kl xxyy", "Iverksett frekvensskifte", "Hent forsyninger i POS xxxyyy" kunne være eksempler på slike. Dette var for at fienden ikke skulle få alt for god peiling på hva vi drev med.

Opplysninger om fienden ble vanligvis sendt i klartekst. For å unngå at han basert på de opplysningene lett kunne finne ut hvor vår OP måtte være, fantes det noen knep, blant annet å kode referansepunkter som man meldte i forhold til.

Det fantes noen flere knep og triks, men jeg tar dem ikke her, i tilfelle de fortsatt er i bruk.

Etter hvert kom PACE, som ble brukt til å kryptere meldingene, og straks gjorde det hele sikrere. Senere kom også radioer med innebygd krypto, men det var etter tidsperioden vi snakker om her.

Den største trusselen kom fra fiendtlig EK, og måtte tas på alvor. Dels ble dette gjort med plassering i terrenget og bruk av direktive antenner. Å være svært kort på nett ble også praktisert. Man hadde også frekvensskifteplaner, f eks slik at man skiftet frekvens hver time for å forvirre fienden. Dekkmerkeskifteplaner fantes også - man skiftet kanskje kallesignal på alle stasjonene annen hver time, igjen for å forvirre fienden*. Om disse teknikkene fungerer mot moderne EK, er en helt annen sak.


Under Fagforum Samband her på forumet kan man finne mer info om disse sakene.


*: Og seg selv. På en øvelse med en forholdsvis utrent avdeling skulle vi praktisere både frekvensskifte og dekkmerkeskifte. Etter en tid var alle patruljene spredt ut over x antall frekvenser, fordi noen hadde glemt å skifte frekvens eller hadde misforstått når de skulle gjøre det. Troppsko måtte da innom samtlige frekvenser man hadde vært på for å hanke dem inn. Men uheldigvis husket ikke alle at når troppsko ropte på 65B så var det egentlig dem, 21A, de skulle ha tak på...

Eller som det sies i det ugraderte dokumentet "Verdivurdering av informasjon i HV" i forbindelse med innføring av nytt, ugradert, DMR-samband: "Det vurderes at det alltid vil være vanskeligere å villede samtaler enn tekst. Dette er med bakgrunn i personene ofte kjenner hverandre, og en motstander derfor ha vanskelig for å lage villedende talemeldinger med rett dialekt og talemåte. "

Ifølge eskadronens dragoner og korporaler fra Bærum og der omkring så trengte vi ikke kryptering. Bare å la oss fra Sør-Rogaland stå for pratinga på samband, litt som Windtalkers.

Interesant, hvorfor var det sanitetsbefal og ikke menige sanitetssoldater?

Det vet jeg ikke. Disse var utdannet USK/UB, og hadde da muligens en tyngre sanitetsutdannelse enn vanlige sanitetssoldater, samtidig som de var selektert med bedre fysiske egenskaper og initiativ? Jeg spekulerer.

En annen sak som vi ikke problematiserte den gangen, men som det har vært flere tråder om på Milforum - ville de båret genferkors? Da ville de ikke kunne gjort en operativ jobb på samband, observert fra OP og sånne ting.

Jeg tipper dette er sammenheng med at soldater den gang alltid var vernepliktige på 12 mnd tjeneste - og dermed er å tanke de opp til å bli både en bra oppklaringssoldat og nivå 3 sanitet sett som ganske utfordrende innenfor tilgjengelig utdanningstid. Og vedlikeholde i en mobiliseringshær.

Jeg tror ikke nivådelingen i sanitet eksisterte på 80- og 90-tallet, men det var en dedikert sanitetsmann/førstehjelper i hver patrulje, og han hadde ekstra utdannelse innen faget.

Jeg fikk et delvis svar på spørsmålet et annet sted:
"Valget av USK korporal i stedet for sansoldat var begrunnet av oppdragets kompleksitet.
Utdannelsen var tilpasset dette. USK utdannelsen var tre mnd lengre enn hos soldatene. Hoved forskjellen var vel var kravet til selvselvsendighet."
(For yngre lesere kan anføres at USK-korporaler hadde 12 måneders førstegangstjeneste, og så ble utskrevne sersjanter i mobhæren.)

I kjølvannet av dette kan jeg si litt om utdannelsen på denne tiden.

- Alle dragonene hadde 3 måneders felles rekruttutdannelse på Trandum (senere Rena). Jeg kjenner ikke nøyaktig fagplan for denne, men det var i hvert fall alle grunnleggende soldatferdigheter samt noe ekstra patruljetjeneste.
- De første 3 månedene ved stående avdeling var fagutdannelse og fellesutdannelse enkeltmann og lag. Fellesutdannelsen var i samlet tropp, og dekket alt som alle skulle kunne til et visst nivå. Jeg husker ikke omfanget av den spesifikke fagutdannelsen, men det var betydelig, og der ble dragonene delt i fire grupper som ble undervist hver for seg:
-- Nestlagførere og troppsass fikk et kurs i generell ledelse, planlegging, ordregivning etc, og ble midlertidige korporaler etter disse 3 månedene
-- Sanitetsmenn fikk et utvidet sanitetskurs, dels i regi av eget befal og dels av eskadronslegen
-- Sambandsmenn fikk et sambandskurs, dels i regi av eget befal og dels med sambandsoffiser (tror de også oppholdt seg en tid ved daværende sambandskompani, men husker ikke hva de drev med der)
-- Mitrmenn fikk skyte mye med både mitraljøse og MG, herunder ta skarpskyttermerkene for disse
- De siste 6 månedene skulle man i prinsippet kunne løse alle typer oppdrag, selv om det var den eldste troppen ('veterantroppen' - de med mindre enn 3 måneder igjen) som fikk de vanskeligste.
- Etter førstegangstjenesten skulle man mobdisponeres i samme stilling som man hadde hatt. De midlertidige korporalene ble tilbakeført til menige, men var merket som nestlagførere, og fikk vinklene sine tilbake ved repøvelse. Noen av dem ble også midlertidige sersjanter om de fikk stilling som lagfører.

Med unntak av de nevnte sanitets-USK'ene var de fleste av befalet befalsskoleutdannet eller høyere, da kavaleriet mesteparten av denne tiden ikke hadde USK. En kort periode på 90-tallet var det UB'er, både i retning stab, dvs e-befal og lagførere.
- Lagførere ved stående avdeling var stort sett plikttjenestesersjanter,
- Lagførere ved repavdeling var vernepliktige (BS-utdannete) fenriker eller utskrevne sersjanter.
- NK tropp ved stående avdeling kunne være engasjerte fenriker, i noen få tilfeller plikttjenestesersjanter
- Ved repavdeling var NK tropp vernepliktig fenrik-løytnant
- Troppssjefer ved stående avdeling kom stort sett fra BSØA/KSG/KS1, men en av dem ville være KS-utdannet (han gikk karrieresporet - ett år som troppssjef, ett år som NK esk, ett år som esksjef)
- Troppssjefer ved repavdeling var vernepliktige løytnanter
- NK esk ved stående avdeling var KS-utdannet løytnant
- NK esk ved repavdeling var enten BS-utdannet eller KS-utdannet rittmester
- Esksjef ved stående avdeling var KS-utdannet rittmester
- Esksjef ved repavdeling var KS-utdannet (yrkes eller vernepliktig) major (ved ett tilfelle som jeg vet BS-utdannet midlertidig major)

I 00/01 var ting litt annerledes, kanskje mest fordi rekruttskolen var borte og avdelingene selv måtte stå for dette. I tillegg ble min kontigent kalt inn en måned for sent (for å spare penger).

Vi hadde 8 uker rekrutt, og den var meget innrettet mot oppklaring. Dermed ble vi nok omtrent like gode oppklaringssoldater som de før oss, men dårligere på ordinære infanteriting som man ikke trengte så mye i oppklaring.

Rekrutten ble avsluttet med overlevelseskurs, inkludert 6 dager overlevelsesøvelse. Deretter ble vi fordelt på lag og tjenestestilling før vi reiste hjem på første perm.

Vi hadde tre ulike kurs:
Patruljeførerkurs for NLF og speider. Dette gikk på ledelse, ordrer, taktikk for oppklaringslag, etc. kurset ble faktisk ledet av eskadronssjefen selv, og jeg lært veldig mye av dette.

Sambandskurs for lagets to sambandsmenn (en til hver patrulje). De lærte om vårt sambandsutstyr og teoretisk sambandsteknikk. Etterhvert gikk de så over til praktisk øving med sambandene. Usikker på hvem som holdt sambandskurset, men tror det var noen i eskadronen.

Sanitetskurs ble holdt for lagets to sanitetsmenn (en per patrulje). Usikker på hvor høyt nivået var, men de for rundt og ville sette intravenøs væske på oss. Kurset ble holdt av sanitetsbataljonen tror jeg. Sanitetsmannen var også hovedansvarlig for MGen i patruljen, så noe genferkors kom ikke på tale.

Senere hadde vi også blant annet grunnleggende kurs i oppklaring, nærstridsskyting, vinterkurs, snøscooter (for min tropp, BV for den andre), skreddsøking, sekundær ildledning, østlig og vestlig kjenning mm.

Lagførerne var pliktsersjanter, med unntak av lagfører på mitt lag som ble korporal ved slutten på rekruttperioden.

Nestlagførerne ble korporaler noen uker senere.

NK tropp hadde vi mange av i løpet av året, alle var fenriker med BS. Noen hadde fra kavaleriet, mens andre opprinnelig var jegere. Men også en av dem hadde bakgrunn fra BK mener jeg.

Troppssjefene var litt forskjellige. Tror den ene var fersk fra KS, mens vår var midlertidig løytnant med BS.

NK eskadron hadde KS og var en meget dyktig fyr. Han meldte nettopp at forlater Forsvaret, dumt for Forsvarer tror jeg.

Esksjef var KS utdannet og en imponerende dame. Hun holdt som sagt patruljeførerkurset selv og jeg ble litt kjent med henne som tillitsvalgt.

Eskadronen hadde også en admoff, som var løytnant (usikker på bakgrunn) og et e-befal som var pliktsersjant. Veldig tynn stab egentlig når jeg tenker meg om.

Ca. Halvveis i året kom to UB korporaler også til. Tror i alle fall en av dem kom fra sanitet. Ingen av dem var såvidt jeg vet med på noen patrulje.

Jeg skal si litt mer om operasjonskonseptet her.

Aller først, det ville variere med hvilken stridsform man hadde valgt (eller helst: blitt påtvunget). Om brigaden var i oppholdende strid, dvs "solgte lende for å kjøpe seg tid", som det så fint het, ville man i relativt ro og mak kunne utplassere oppklaringspatruljer som så kunne holde hodet nede mens fi rullet forbi dem, og så begynne å rapportere det man skulle. Det ville spare en for tidkrevende og farlige innsettinger og infiltrasjoner. Man ville også kunne etablere et depot med mer mat og forsyninger enn man ellers ville klare å bære med seg.

Men, det man primært trente og øvde på var et etablert stridsfelt hvor man måtte få patruljene ut bak fiendens linjer, som åpningsinnlegget i denne tråden sier, inntil 50 km. Hvorfor det? Det henger sammen med de forskjellige oppdragstypene som er beskrevet i innlegg #3 i denne tråden.

Infanteri- og senere panserbataljonene skulle selv besørge stridsoppklaring. I angrep betød det å kartlegge fiendens disposisjoner i bataljonens første mål, i forsvar innebar det å finne ut hvilke fiendtlige avdelinger som utgjorde en direkte trussel mot bataljonen. Ønsket avstand kunne være kanskje 5-10 kilometer ut, og derfor innenfor rekkevidde til VHF-samband.

Oppklesk skulle utføre nær- og fjernoppklaring. Næroppklaring i angrep innebærer å finne ut av fiendens disposisjoner i brigadens første mål, typisk sammenfallende med bataljonenes andre mål. I forsvar ønsket man å finne ut hvor fiendens taktiske reserver ble satt inn. Avstanden kunne typisk kanskje være 20-30 kilometer foran egne fremste. Det er marginalt innenfor rekkevidde av VHF-samband med gode antenner og god plassering av disse.

Men oppdraget fjernoppklaring innebærer å kartlegge brigadens neste mål i angrep, eventuelt hans operasjonelle reserver i forsvar. Og da må vi 50 km eller mer ut, og HF-samband blir det primære. Det går ikke noen absolutt grense på 50 km, det var for å sette en avgrensning mot fallskjermjegeravdelingene som skulle operere enda lengre ut, kanskje til 200 km.

Dette bringer oss til organiseringen av oppklaringseskadronene, som beskrevet i innlegg #4, og bakgrunnen for denne. På 1960-tallet fantes det selvstendige fjernoppklaringstropper som hadde fallskjermutdannelse. Utdannelsen forsvant for disse, men troppene besto, nå som tropp 3 i oppklaringseskadronene. Disse skulle i prinsippet kunne løse de vanskeligste oppdragene lengst ute, og patruljeførerne var derfor befal. I praksis var det ikke bestandig sånn at man kunne velge hvor de enkelte troppene skulle få sin teig, så ofte fikk de samme type overvåkingsoppdrag som de øvrige.

I tropp 1 og 2 var halvparten av patruljeførerne befal og halvparten korporaler. Det skyldes ikke primært at de skulle løse lettere oppdrag, men at lagets to patruljer skulle samarbeide. Dette ble tildels gjort mens man opererte ut fra beltevognen sin, f eks ved akseoppklaring i flankene (ikke i front - til det er seilduk og tynn aluminium for lite skuddsikker). I prinsippet skulle tradisjonell overvåking skje ved at det to patruljene i laget ble satt inn med helikopter el l og så infiltrerte til ønsket område koordinert. Der skulle den ene patruljen etablere OP mens den andre skulle etablere patruljebase 1-2 kilometer unna. Da kunne lagfører lede aktiviteten til begge patruljene slik at man hadde 24/7 dekning av målområdet. I praksis hadde man alltid en så sugende mangel på patruljer at alle ble dashet ut separat, og da fikk man bare tåle at noen patruljeførere hadde kortere utdannelse enn andre.

Bottom line er at eskadronen hadde 24 (senere 30) patruljer som man måtte få ut 30-50 kilometer foran egne fremste linjer. Dersom situasjonen ellers tillot det (les: at man hadde tilstrekkelig luftromskontroll) var den foretrukne metoden for alle disse innsetting med helikopter, sekundært båt (stormbåt el l). Man kunne i noen situasjoner kjøre en patrulje så langt ut på en flanke som mulig og la de infiltrere til fots resten av veien. Og selv om man kom med helikopter eller båt ventet ofte noen kilometers hard marsj med tung pakning før man kom frem og fikk etablert OP.

Hva slags ryggsekker ble brukt på denne tiden?

Ludvig i starten av perioden, i hvert fall. Så var det diverse lure triks i ludo for å få med seg alt, herunder bruke pulk, ha med seg bare 3 soveposer, etc. Ved Brig N drev man prøver med andre ryggsekker, uten at jeg har oversikt. Recon pack kom vel først der, og så ved repeskadroner på 90-tallet en gang.

Hei.. Trjenestegjorde i Oppklaring på Trandum 95-96. Vi benyttet Recon pack og blanding mellom gammel og ny Gru.. De som besto diverse krav (skarpskyttermerke, pakningsløp, Survival kurs, mf) fikk Gaupemerket, men eksisterer dette fortsatt, eller forsvant det da Trandum ble lagt ned og flyttet til Rena?

Korp. 73-Torgilstveit

Det merket har jeg ikke hørt om. Kanskje var det et lokalt initiativ?

For øvrig velkommen til forumet, Hord73 !

Kan nok da ha vært et lokalt merke som vi i Oppklaring 95/96 på Trandum hadde. Laster opp bilde senere av merket.

Får tydeligvis ikke lastet opp bilde her....

Hord73 , prøv nå.

Her er bilde av Gaupemerket om vi i Oppklaring 95/96 på Trandum hadde

Flott.. nå funket det.. Takker!

Dette var merket til "Vingen" Altså oppklaringseskadronen i Brig S/ SDR. Man hadde vimpel til dette ved oppstillinger.

Tilsvarende hadde Oppklaringseskadronen Brig-N følgende merke:

Takker for info... Hvilke merke benyttes i disse dager i Brig S/ SDR på Rena?

Finnes vell ikke lenger.

Jeg har to dårlige nyheter til deg, Hord73 . Brig S er nedlagt. SDR er nedlagt. Det skal dog sies at faner og standarter fortsatt tas vare på som en del av tradisjonen, men merkene gjør det nok ikke.