Høiback burde bli forfatter. Han skriver fornøyelig.

Innlegget til Høiback bærer nok preg av å bli postet i en sommerlig agurktid. Trist for de som leser dette med mer alvor enn det er ment.

Medaljer er egentlig to ting, heder til den enkelte og PR for Forsvaret/operasjonen. Så å tildele medaljer kan hå både en politisk dimensjon, en omdømmedimensjon og selvfølgelig en heder til den som tildeles.

Jeg tror Luftforsvaret har ofte problemer med den politiske dimensjon. De representerer ofte høyteknologisk effektiv målrettet krig med helt overlegen teknologi. For de som er forsvarsinteressert er dette kosteffektiv krigføring som nedkjemper fiendens evne og vilje uten særlig risiko for egne tap. Nesten bare pengekost. Flott! Men for en del sivile blir det "urettferdig" og dermed lite "heltemodig".

Nja. Det er vanskelig for flygere å gjøre noe spesielt heltemodig sålenge man ikke flyr mot en teknologisk likeverdig motstander. Når man flyr mot taliban er man bussjåfør for styrte bomber egentlig. Det blir noe annet hvis man skal slåss mot Kina eller Russland.

under andre verdenskrig var flygerne noen av de få som var i første linje i norsk tjeneste, mot en teknologisk likeverdig motstander, så da ble det «annleis».

Kanskje ikke rette tråden for dette, men mener å huske at noen britiske piloter ikke fikk VC under andre verdenskrig fordi de hadde så stor egeninteresse av å redde seg selv...

Tapsprosenten blant flyvere, i hvert fall jager- og bomberflyvere, var nok betydelig større enn for noen andre norske større grupper av krigsdeltakere (inklusive Marinen, handelsflåten og kompani Linge). Flere kull fra Little Norway hadde over 50% døde.

Å sammenligne Krigskorset med Victoriakorset eller Medal of Honor blir ikke det samme.
Mottakere av VC eller MoH har langt flere rettigheter en man får av Krigskorset i Norge.

En mottaker av VC har blant annet rett til en pensjon på 10.000£, per 2015, som er unntatt skatt.
Canadiske og Australske mottakere får også en pensjon livet ut, men den er noe mindre en en Brite ville fått.
I tillegg er det ikke skriftlig nedfelt, men flere har en kotyme med å hilse på en mottaker av VC uavhengig av grad.
I tillegg kan det nevnes at svært få har også mottat Georgkorset, men mottakere av dette får også tilsvarende pensjon som mottakere av VC, 10.000£.

Når det kommer til MoH så er det langt mer man får som takk for tjenesten.
Av pensjon så ligger det nå på 1.489,73$ per mnd og dette blir justert i desember hvert år.
I tillegg til flere andre fordeler, som kan leses her, så får barn av MoH mottakere automatisk plass på den Krigsskolen de søker seg inn på, så fremt de tilfredsstiller kravene. (De slipper opptak)

Dette er en av grunnene til at både Briter og Amerikanere hedrer sine soldater med disse utmerkelsene noe mer en vi gjør.

Jeg fant heller ingen piloter, eller annet flyoperativt personell, som hadde fått udelt MoH etter Vietnamkrigen.
Som en kurositet så har MoH forskjellig utforming for forskjellige grener; Army, Navy & Marines, Air Force & Space Force og Coast Guard. Det er ikke så rart at ingen har mottatt MoH fra Space Force, men det er faktisk ingen mottakere av varianten til Coast Guard.
Det er heller ingen mottakere av VC ifra RAF etter Andre Verdenskrig heller. Av GC fant jeg bare to mottakere som var piloter tilbake på 50-tallet, samt et knippe flyvende personell på slutten av 40-tallet.

Så kommer det som Hvlt sier inn, at tapsprosent blant flyoperativt personell var mye høyere.
Rundt halvparten av de 103 mottakerne av MoH fikk den post-mortem. (Aviators)

Kompani Linge fikk flere Krigskors en hele luftforsvaret til sammen under andre verdenskrig. Det sier jo også sitt om hvor mye vekt man legger i spesialoperasjoner.
530 tjenestegjorde i Kompani Linge under krigen, 57 falt i strid og det ble utdelt 44 Krigskors. 10,7% falt i strid, mens 8,3% av avdelingen fikk Krigskorset.

Av personell som var innom Little Norway er det snakk om 3300 personer, selvsagt var ikke alle disse piloter, i følge snl.
Norske piloter prestere godt i flere år under krigen, i 1943 ble de to Norske skvadronene rangert som nummer én og nummer seks, dette da av totalt 69 skvadroner som opererte i Sør-England!

Får man noen rettigheter/goder ved tildeling av Krigskorset (eller andre norske utmerkelser), utenom heder og ære?

Sitter vel høyt ved bordet når man spiser middag hos kongen, men bortsett fra det er vel det ikke noe utover heder og ære?

Men jeg tror det er nok i Norge, så lenge du hører til et miljø hvor de rette vet hva utmerkelsen står for og gjerne er i stand til å formidle det til de som trenger å vite (som fx familie).

Jeg har heldigvis ennå ikke sett en norsk cv eller linkedin profil som lister opp medaljer.

På plass nr 12 finner vi:
Bærere av Krigskorset med sverd, Borgerdådsmedaljen, Storkors av St Olavsordenen og Den Kongelige Norske Fortjensorden.

Men usikker på hvor bærere av Krigskorset sitter.

Bærere av Krigskorset med Sverd sitter mellom generaler og generalløytnanter, for å si det enkelt. Og det finnes ingen Krigskors uten sverd etter 1945.

Replikk: Noch Blauer Max
Av Kristian Strømsnes


Harald Høiback spør 20. juli 2022 på Stratagem hvorfor Luftforsvaret er tildelt så få stridsdekorasjoner etter revitaliseringen av dem i 2009. Siden dekorasjoner og tildelingspraksis sjelden diskuteres, er hans betimelige spørsmål og humoristisk fremstilling velkomment. Han sammenligner imidlertid i overkant grovkornet og svartmaler med det situasjonen noe. Jeg tillater meg her å presentere noen perspektiver som nyanserer bildet, og lansere en egen spekulasjon om det lave tildelingsantallet.

Høiback sammenligner Luftforsvarets 30 Krigskors under andre verdenskrig med det totale fraværet av Krigskors til Luftforsvaret etter 2009. Siden Krigskorset ble innstiftet i 1941 og andre verdenskrig var den største væpnede konflikten Norge har vært involvert i, kan det for så vidt gi mening å sammenligne med krigen. Men som jeg skal vise nedenfor, kan det ikke sammenlignes blindt. Klokelig bruker Høiback tildelingen av Krigskorset til hele besetningen på «Vingtor» kun som et eksempel. Slik dekorering av en hel besetning har ikke skjedd siden, men dette skjedde da også knapt ett år etter Krigskorset ble innstiftet. Det tar naturligvis tid før passende tildelingspraksis setter seg. Eksempelvis var kongeparet av Storbritannia og kongen av Hellas blant de ti første mottakerne av Krigskorset under krigen, og man kan i dag undre seg over hvilken tapperhet de la for dagen.

Høiback sammenligner Krigskorset med det britiske Victoriakorset. Om etablering av tildelingspraksis, kan det nevnes at flere tildelinger av Victoriakorset de første tiårene etter innstiftelsen i 1856, var for å bære skadde offiserer i sikkerhet på slagmarken. Med dagens britiske fire-delte dekorasjonspyramide, vil slik dåd normalt ikke lenger nå opp til Victoriakorset – prisverdig som den enn kan være. Høiback gjør et interessant poeng av at Norge har tildelt omtrent ett Krigskors per falne soldat siden 2001, altså ti, mens britene har tildelt kun fire Victoriakors per 600 falne soldater i samme tidsrom. Her sammenlignes landenes høyeste dekorasjoner, men utover det er ikke sammenligningen flyvedyktig. Krigskorset tildeles for særlig fremragende tapperhet eller ledelse. Flere av begrunnelsene for de siste års tildelinger viser nettopp til mottakerens «tapperhet og ledelse», eller til og med kun ledelse, i kamp eller internasjonale operasjoner. Altså påskjønnes (også) et element av ledelse – alle ti mottakerne var i utgangspunktet offiserer.

Victoriakorset tildeles derimot for den mest iøynefallende tapperheten i kamp, uten krav til ledelse. De fire tildelingene Høiback nevner, var til én menig, to visekorporaler og én korporal. Krigskorstildelinger som hovedsakelig bygger på ledelse i kamp, snarere enn mottakerens konkrete tapperhet, ville i Storbritannia blitt dekorert med Distinguished Service Order, eventuelt Badeordenen eller endog Imperieordenen – ikke Victoriakorset.

Videre følger det av begrunnelsene for krigskorstildelingene at dekorasjonen er tildelt for tapperhet og/eller ledelse «i kamp» eller «under internasjonale operasjoner». Sondringen mellom dem og sistnevnte indikerer at tapperheten/ledelsen ikke nødvendigvis skjedde i direkte kamp, men eksempelvis ved å rydde blindgjengere i internasjonale operasjoner. Til det har britene Georgkorset, som er på samme nivå som Victoriakorset, men tildeles for tilsvarende tapperhet uten å være i kamp. Georgkorset synes tildelt åtte ganger til militære i internasjonale operasjoner siden 2001, hvorav et par til personell i blindgjengertjenesten. En krigskorstildeling kan derfor ikke automatisk sammenlignes med en victoriakorstildeling. I perioden siden 2001 som Høiback viser til, har britene tildelt tolv dekorasjoner for den mest iøynefallende tapperhet, og et ukjent antall ordener for fremragende ledelse (i og utenfor kamp). Jeg er imidlertid enig med Høiback i at tildelingspraksisen er mer liberal i Norge.

Bruken av det liberale antallet 30 tildelte Krigskors til Luftforsvaret under krigen, kan det etter min mening rettes to innsigelser mot. For det første er må antallet ses som et produkt av sin tid, jf. også at det ikke har vært flere tildelinger av typen «Vingtor» siden. Under krigen var luftkamp noe relativt nytt, innført for knapt en generasjon siden og nærmest helt utenkelig i et tusenår med krigføring før det. Det var noe særlig beundringsverdig og tappert rundt denne kampformen som gjenspeilte seg i utmerkelser, eller som Høiback bedre formulerer det: nemlig «auraen av eventyr og mandighet som sto rundt disse unge luftridderne som gjorde at medaljene satt løst». Under krigen hadde de fleste nasjonene dekorasjoner for tapperhet til vanns og til lands, og i luften likemed. Men flere hadde også dekorasjoner som bare ble tildelt flygende personell, uten tilsvarende dekorasjoner for våpenbrødre til vanns eller lands. Eksempelvis britiske Air Force Cross (1918), nederlandske Vliegerkruis(1941) eller danske Medaljen for Udmærket Lufttjeneste (riktignok fra 1962). Belgiske Leopold IIs orden (1900) tildeles blant annet militære for lang og tro tjeneste, hvor tidskravet for flygende personell er lavere enn for andre personellkategorier. Norge hadde ingen særskilte dekorasjoner for flygende personell, og måtte falle tilbake på å bruke de som fantes.

Hva fantes da? Noe forenklet sagt, hadde Storbritannia under krigen fire tapperhetsdekorasjoner, to fortjenstdekorasjoner og hovedsakelig tre ordener med i alt ni grader/klasser, pluss alminnelig adling. Belgia hadde kun én tapperhetsdekorasjon, men tre ordener med i alt 23 grader/klasser. USA hadde fem tapperhetsdekorasjoner, fire fortjenstdekorasjoner og et par medaljer som kunne brukes til begge deler. På norsk side fantes kun én orden St. Olavsordenen, med fem grader/klasser, men som knapt ble tildelt nordmenn under krigen. Norge stod da igjen med bare de tre stridsdekorasjonene Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen med eikgrein og Krigsmedaljen. Med så få utmerkelser å velge mellom i forhold til allierte i den aktuelle tidsånden, var det vel ikke til å unngå at flygende personell i Luftforsvaret ville bli medaljegrossister.

For det andre er sammenligningen mellom Luftforsvarets 30 Krigskors mot Hærens syv noe upresis i lys av ulik innsats. Luftforsvaret spilte relativt beskjeden rolle under kampene i Norge i 1940 og ble meg bekjent ikke tildelt Krigskors for felttoget. De 30 tildelingene er fra tiden etterpå. Tapstallene viser at Hæren hadde 199 falne etter felttoget i Norge (av totalt 765) og Luftforsvaret 308 (av totalt 312). Luftforsvaret hadde altså betydelig større tap i resten av krigen etter kampene i Norge enn Hæren. Til dette kommer at Hærens innsats, Kompani Linge holdt utenom (som Høiback også gjør), etter felttoget var relativt begrenset, til hovedsakelig tjeneste (om enn krevende) på kalde øyer i nord, innsats i Finnmark og noe på kontinentet etter D-dagen, hvor Walcheren kanskje er mest kjent. Luftforsvaret var derimot i kamp i nærmest alle fire himmelretninger ut fra Storbritannia fra 1941. Med større kontaktflate med fienden og da flere falne, er det kanskje ikke rart at Luftforsvaret hadde flere muligheter til å utvise tapre dåder som avstedkom flere dekorasjoner enn Hæren.

Det leder til min spekulasjon om hvorfor Luftforsvaret er tildelt så få Krigskors i nyere tid. Kanskje ligger den egentlig mest i forlengelsen av Høibacks første spekulasjon – Luftforsvarets folk opptrer «ikke fortjenestefullt nok». Uansett, de norske stridsdekorasjonene er i sin kjerne tapperhetsdekorasjoner, riktignok også med et ledelseselement. Tapperhet i kamp innebærer normalt å utsette seg for risiko. Under krigen møtte Luftforsvaret et Luftwaffe som var relativt sett på høyde med dem selv, eller hadde nokså adekvat antiluftskyts etter hvert som tyske fly ble manko. Luftforsvarets deltakelse i kamp etter revitaliseringen av stridsdekorasjonene har i større grad vært asymmetrisk, mot en fiende som har vært teknologisk underlegen. Man utsetter seg for liten risiko når man fra noen tusen fots høyde slipper en bombe eller avfyrer et missil mot en fiende som knapt kan slå tilbake. Da løper øksekasterne på Rena en større risiko. I den grad antall falne kan uttrykke risiko, slik jeg bruker tapstallene ovenfor, kan støtte for dette synet kanskje også hentes i tildelinger av Forsvarets medalje for falne i strid. Siden 2001 er den tildelt ti ganger, hvorav til to soldater fra Telemark bataljon, fem fra jegerkommandoene og kun én offiser fra Luftforsvaret. Hun var imidlertid militærrådgiver på bakken i Afghanistan for FN da hun på tragisk vis falt. Dette kan muligens forklare at nesten halvparten, etter Høibacks syn relativt mange, av de 78 stridsdekorasjonene etter 2009 er tildelt spesialkommandoene. Og det kan da delvis også forklare hvorfor Luftforsvaret fikk 30 Krigskors under krigen, men ingen etter 2009. Men som Høiback skriver, har Luftforsvaret likevel deltatt i mange hårete og heroiske hendelser på Balkan, i Afghanistan og Libya, og denne spekulasjonen kan derfor ikke alene forklare fraværet av stridsdekorasjoner. Kanskje er det en kombinasjon av alle grunnene, ja.

Avslutningsvis kan det også nevnes at Luftforsvaret ikke har stått helt uten dekoreringer etter krigen. I ny og ne har det kommet en og annen Medalje for edel dåd og Forsvarets medalje for edel dåd, men da riktignok ikke for handlinger i strid. En stridsdekorering skjedde imidlertid i 1964, da løytnant Per Karlsen og sersjant (!) Olav Johansen ble utnevnt til intet mindre enn riddere med sverd av St. Olavsorden. Med deres Chickasaw-helikopter reddet de over 100 personer under dramatiske omstendigheter i Kongo i 1963 og 1964. Noen norsk versjon av Blauer Max var det ikke, men så lenge St. Olavsorden rangerer mellom Krigskorset og St. Olavsmedaljen med eikegren, var det likevel en høythengende stridsdekorering.

Foto: Paaln, Wikimedia Commons


Les mer...