NATO har vært i vinden det siste året, så la oss ta en tur innom noe av organisasjonens historie. På forsommeren for 70 år siden kunne den aller første årgangen av NATO Defense College feire at de var uteksaminert. Av dem var også to nordmenn, og av bildene du skal få se i dette innlegget er flere neppe sett av mer enn en håndfull mennesker ettersom de tilhørte en av de to nordmennene. I dag er det jeg som sitter med de bildene etter å ha arvet dem.
Når NATO Defense College sitt 'Senior Course' #1 samlet seg for første gang i november 1951 var det med initiativtakeren Eisenhower som hovedforeleser. Altså ikke Milforum-brukeren, men den på det tidspunktet fremtidige presidenten - General Dwight D. Eisenhower. I disse magasin-utklippene ser vi at han var aktiv ved oppstarten:
.
Eisenhower ses øverst til venstre, det er f.eks. den franske generalen Stehlin bak ham – mer om akkurat ham senere i dette innlegget. De er avbildet når de tar i mot den franske forsvarsministeren (med ryggen til) før åpningsseremonien. Øverst til høyre ser du en kvartett av instruktører ved skolen, inkludert kommandanten, den franske admiralen Lemonnier. Nederst til høyre ser vi en norsk representant som nettopp har stilt et spørsmål under oppstartsmøtet til kurset. Notér tolken som også er avbildet; det meste underveis i kurset ble simultanoversatt til både fransk og engelsk. Her er et annet bilde fra nettopp det samme oppstartsmøtet:
.
Jeg kan ikke si hvor mye av undervisningen som ble foretatt av hovedforeleseren Dwight D. Eisenhower, men stalltipset er at han primært adresserte kursdeltakerne ved åpningen, og at det var andre som stod for brorparten av undervisningen som tok for seg både militære fag, politikk og økonomi.
Eisenhower blir uansett gjerne henvist til som initiativtakeren til NATO Defense College. Målet var klart; skape en felles forståelse og virkelighetsbilde, et rammeverk og terminologi som ville lette samarbeidet i alliansen over tid. Tanken var, i følge en samtidig fransk magasinartikkel, at offiserene som hadde gått på NATO Defense College ville være de fremste ambassadørene for dette, og det var neppe tilfeldig at offiserene som ble valgt var personer som på det tidspunktet var oberstløytnanter, oberster, viseadmiraler og (for de sivile) ambassaderåd eller tilsvarende. Håpet var at de også hadde dannet nettverk og vennskap som ville føre til hurtigere forbrødring over landegrensene.
Det var satt opp en 'Command Group' bestående av erfarne generaler og admiraler fra Frankrike, USA og Storbritannia som ledet det hele. I tillegg var det forelesere av absolutte toppklasse innenfor sine fagfelt; både flere nasjoners forsvarssjefer og stabssjefer, diplomater og militære spesialister bidro med sin kompetanse. For å nevne noen: De franske generalene Juin og Guillaume bidro. Den amerikanske diplomaten George F. Kennan bidro; han var på det tidspunktet USAs ambassadør i Sovjetunionen. Britiske John Wheeler-Bennett foreleste, den tidligere belgiske statsministeren Paul-Henri Spaak likeså. Dette var altså 5 år før sistnevnte ble NATOs andre generalsekretær noensinne; Spaak er neppe særlig kjent i Norge men er en statsmann av dimensjoner som hadde en finger med i spillet både ved opprettelsen av det som i dag er EU, og ikke minst NATO selv. Første formann i FN sin generalforsamling? Spaak.
La oss heller ikke glemme den britiske admiralen Lord Mountbatten (jepp; han som ble drept i et bombeattentat av IRA i 1979), de amerikanske generalene Frank S. Bowen og Lauris Norstad eller admiralen Robert Carney, for å snakke om noe av den militære ekspertisen som ble hentet inn. De foreleste alle i sesjoner hvor deltakerne etterpå hadde en Q&A og kunne stille spørsmål om temaene de nettopp hadde lært mer om. De fleste forelesningene var forøvrig klassifisert som «COSMIC SECRET» eller høyere, i følge et internt skriv publisert i juni 1952.
Kursdeltakerne lærte etter sigende også mye fra ettermiddagene med «komité-arbeid», som nok gjerne kan bedre oversettes i våre dager til arbeids- eller kollokviegrupper.
47 kursdeltakere -langt de fleste militære i tillegg til noen diplomater- fra 10 forskjellige land var på plass, og var under kurset primært å finne i Paris, Frankrike. Paris var på dette tidspunktet både NATO sitt hovedkvarter og stedet NATO Defense College holdt til. Ecole Militaire i sentrum av byen med kort avstand til Eiffeltårnet var lokalene man var på plass i. Kortere besøk ble også gjort på strendene i Normandie, og ombord i USS Midway i Middelhavet. Det var imidlertid også lengre 'field studies' med besøk i både Italia, Østerrike, Tyskland og Danmark. Her er et bilde fra sistnevnte:
.
Jeg ble litt overrasket når jeg fant ut at bildet ovenfor er fra Elefant-porten som er del av Carlsberg-bryggeriet, men den store porsjonen blide ansikter kan tyde på at ølsmaking ikke er noen ny idé.
En annen del av studiebesøket gikk til Tyskland og Garmisch-Partenkirchen. Der var det i helt fra 2.verdenskrig sluttet opprettholdt amerikansk-ledet militær aktivitet i form av baser og etterhvert også NATO-skole like i nærheten i Oberammergau. Det sistnevnte skjedde imidlertid året etter at NATO Defense College sitt første kull var ferdige med sin skolegang, og min amatørforskning indikerer at følgende bilde er tatt i Garmisch og det som i dag er området til ‘George C. Marshall Center for Security Studies’:
.
Noe av det mest interessante med bildet ovenfor er mannen i midten i forreste rekke. Han er ikke spesielt høy, men skal senere bli en særdeles høytflyvende politisk skikkelse. Han er tyskfødt, men på dette tidspunktet for lengst amerikansk statsborger etter å ha flyttet til USA i 1938 og vært del av de amerikanske styrkene under 2.verdenskrig og tiden like etterpå, før han studerte ved Harvard og når bildet ble tatt fortsatt gjorde det samtidig som han jobbet for det amerikanske militæret i en konsulent-rolle. Han heter Henry Kissinger, og var 29 når bildet ble tatt – nå er han 99.
Jeg var usikker på om det var Kissinger på bildet selv om mye av historien og ikke minst det utseendemessige opp mot bilder fra tilsvarende tidsepoke stemmer, og avventer noen tilbakemeldinger for å få det bekreftet helt sikkert – foreløpig er jeg 80% sikker 😉.
Nå er ikke Kissinger fokuset for dette innlegget, og særdeles mye forskjellig kan sies om ham, men det viser litt av hvordan det man kikker på kan ha mange interessante baktepper når man graver seg dypere ned i materien. Og når vi snakker om dét: La oss ta en nærmere kikk på deltakerne på NATO Defense College sitt Senior Course #1!
Jeg tenkte opprinnelig å ta for meg hver enkelt, men med hele 47 deltakere, en haug instruktører og tildels svært fascinerende livshistorier har jeg valgt å begrense det noe. Det var heller ikke alle det var enkelt å finne opplysninger om, selv om akkurat det varierer voldsomt.
Vi begynner med de norske før vi under gruppebildet nedenfor tar en kikk på en del av de som kom fra andre land.
Christian R. Kaldager (1908-2005) var oberstløytnant. Han ble senere blant annet kommandant på Akershus, som han også har skrevet bok om. Kaldager, som var født i USA i 1908, ble i sin tid utdannet ved Sjøkrigsskolen. Han var marineflyver, og endte etterhvert da opp i Luftforsvaret. Under 2.verdenskrig var han instruktør ved Little Norway før han siden var ved 330.skvadron lokalisert på Shetland. Der endte han opp som skvadronsjef. Han ble generalmajor i 1960, sjef for Luftkommando Østlandet i 1962 før han helt på tampen av samme år ble del av FN sine styrker i Kongo og hadde kommandoen for hele FN-styrken fra august 1963. Han avsluttet karrieren som kommandant på Akershus i parallell med å være direktør for Forsvarets høgskole. Kaldager døde i 2005, 97 år gammel.
.
Den andre nordmannen er han jeg arvet bildene og utklippene fra; min bestefar Paul M. Strande (1912-2008). Under kurset var han oberstløytnant. Strande begynte sin militære løpebane i 1931-32, med andre ord tidsnok til å stå midt oppe i 2.verdenskrig som ung offiser, med krigsopplevelser helt fra Agdenes 9.april 1940, via flukt over Nordsjøen og tjeneste ved Hærens Overkommando og Forsvarets Overkommando i London, til baseoperasjoner bak fiendtlige linjer i 1944-45. NATO Defense College Senior Course #1 var starten på flere utenlandsoppdrag for ham i løpet av 1950-årene, ettersom han fortsatte ved NATO i Paris i et par år etter kurset, og siden var i Etiopia for å etablere landets marine. Han endte senere som generalmajor og sjef for DKN før han avsluttet karrieren som sjef for DKØ. Etter militærkarrieren var han i noen år generalsekretær for Norges Forsvarsforening. Han døde i 2008, 96 år gammel.
.
La oss se nærmere på et rikt utvalg av de andre kursdeltakerne. Jeg har mikset noen av elevene med instruktørene, men med nåtidens øyne er det mer eller mindre en haug veteraner med spennende historier alle som én så det tenker jeg får gå greit. I de fleste tilfellene er jeg trygg på at jeg har rett person; i noen tilfeller er det litt mer usikkert om jeg har funnet frem til den rette, men da har jeg primært ikke tatt dem med her. Årsaken til at det ikke har vært rett frem å finne ut av, er at oversikten som har vært lettest tilgjengelig -et bilde som NATO Defense College sendte meg- inneholder titler og etternavn, ikke titler og hele navn. Dermed har det i de fleste tilfellene vært et aldri så lite puslespill å sikre at det er rett person. Noen har jeg ikke utelatt fordi de var usikkert hvem de er, men at det var for lite tilgjengelig informasjon om dem i åpne kilder. Det finnes helt sikkert mer spennende materiale om flere av dem også, men det får bli til en annen gang. Nuvel, la oss ta en kikk på hvem vi har her:
Oberstløytnant Billy Drake (1917-2011): Britisk. Begynte i RAF i 1936 som pilot. Deltok i nær sagt alt britene hadde av luftkamper i Afrika og Europa, inkludert Battle of Britain. Kreditert med 20 nedskutte og 7 skadeskutte fly i luftkamp og ytterligere 13 ødelagte og 4 skadeskutte på bakken. Fløy Hawker Hurricane, Supermarine Spitfire og Curtiss P-40 stasjonert i Frankrike, England, Afrika og Malta. Ble selv skutt ned og såret ved en anledning i 1940, men var tilbake i tjeneste en måneds tid senere. I 2004 laget BBC en dokumentar som handler om Drake og episoden hvor han ble nedskutt selv over Frankrike, hvor arkeologer graver frem Hawker Hurricane-flyet han måtte hoppe ut av.
.
Oberst Thomas Lloyd Hayes Jr. (1917-2008): Muligens den mest dekorerte flyveren som deltok på kurset? 14 amerikanske og 2 franske medaljer med tilknytning til innsatsen hans i 2.verdenskrig; Hayes var en pilot som utmerket seg i lufta på flere krigsarenaer på 1940-tallet. Fikk Purple Heart tidlig i krigen etter å ha blitt sønderskutt av japanske Zero-fly og krasjlandet på Java. Han kom seg etter skadene og var på vingene igjen etter en lang rekonvalesens-periode. Hayes var involvert i Stillehavet først, før han seinere endte opp i Europa. Etter 2.verdenskrig var han primært i diverse lederroller i det amerikanske luftvåpenet både i USA og Europa. Endte som general i 1965 før han pensjonerte seg i 1970.
.
Oberstløytnant Pierre Brusaut (1902-1979): Fransk kavalerioffiser med lang fartstid i mellomkrigstiden. Ble tatt til fange 16.juni 1940 og satt i krigsfangenskap i Tyskland helt til 12.mai 1945. Senere i tjeneste både i Marokko, Tunisia og nettopp Tyskland.
.
Kaptein Erhard Johannes Saabye (1904-1989): Dansk. I den danske marinen fra en gang på 30-tallet. Under 2.verdenskrig var han aktiv i motstandsbevegelsen. I etterkrigstiden var han i en rekke ledende stillinger i den danske marinen, og etter opphold hos NATO 1951-54 (dvs. at han ble værende i Paris også etter at Senior Course #1 var ferdig) gjorde han mye koordinerende arbeid rundt flåtebesøk av NATO-landenes skip i Danmark. Militært endte han som kontreadmiral. Utenfor yrket var han en allsidig og energifull person som bl.a. drev med sportsfiske og jakt i Norge, samt at han hadde stor interesse for sjøkrigshistorie og utga en rekke bøker og var aktiv i historiske foreninger.
.
Oberstløytnant George Harris Lea(1912-1990): I det britiske forsvaret fra 1933. Ledet 11th Battalion Parachute Regiment under 2.verdenskrig og var del av kamphandlingene under Operation Market Garden hvor han også endte som krigsfange. Noen år etter NATO Defense College ble Lea sjef i Special Air Service og var blant annet i aksjon i Malaysia. Han fikk virkelig testet seg i imperiet Storbritannias siste epoke som kolonimakt, og var blant annet i det som i dag er Zambia, Malawi og Borneo. Det sistnevnte medførte at han var i kamp igjen, da mot Indonesia. Lea gikk ut av forsvaret i 1970, da som generalløytnant.
.
Oberst Bernard Saint Hillier (1911-2004): Fransk. Fremmedlegionen før 2.verdenskrig. Var faktisk del av styrkene i Narvik i 1940 hvor han ble såret av granatsplinter fra en bombe. Innsatsen i Narvik er årsaken til at han har det norske krigskorset m/sverd. Senere del av de frie franske styrkene, både i Afrika (f.eks. ved El Alamein), Italia og etterhvert hans eget hjemland Frankrike. I tillegg til Narvik ble han såret tre ganger senere i 2.verdenskrig, men ble aldri satt ut av spill over lengre tid og holdt det gående helt til frigjøringen. Senere i karrieren både i aksjon i Indokina, Egypt (Suezkrisen) og Algerie. Gikk av med pensjon i 1971, da som generalløytnant. Utga mot slutten av livet flere krigshistoriske bøker.
.
Kommandørkaptein Mervyn Wingfield (1911-2005): Britisk ubåtkaptein, bl.a. i Nordsjøen hvor han som eneste av de fire som var på broen overlevde en kollisjon med et vennligsinnet (vel..) skip. Wingfield hadde kommandoen på en rekke ubåter underveis i krigen, og var f.eks. på et tokt i Trondheimsfjorden hvor et handelsskip ble senket. Opererte senere også i Middelhavet og Indiahavet. Wingfield og hans mannskap var de første fra Royal Navy som sank en japansk ubåt. Etter krigen i diverse ledende stillinger i Royal Navy før han pensjonerte seg i 1963.
.
Bildet er muligens tatt når kurset var en dag ombord i USS Midway ved den franske rivieraen. Strande til venstre, Wingfield til høyre.
Oberst Frank H. Mears (1910-2003): US Air Force fra 1937. Pilot som fløy P-40 under 2.verdenskrig og var sjef for 57th Fighter Group. 57th var aktive i Nord-Afrika, Malta, Italia, Frankrike og Jugoslavia fra august 1942 til mai 1945.
.
Kommandørkaptein Baron Carel Wessel Theodorus van Boetzelaer (1905-1987): Nederlandsk ubåtkaptein, og hadde faktisk kommandoen for en og samme ubåt gjennom hele 2.verdenskrig: «K XV». K XV var delaktig i en rekke spesialoperasjoner. Etter krigen var han bl.a. adjutant for den nederlandske dronningen og etterhvert generalinspektør for den nederlandske marinen. Pensjonerte seg så tidlig som i 1958.
.
Birger Kronmann (1911-1976): Dansk diplomat. Ambassadør i en rekke land (Tyrkia, Israel, Hellas, Island, Nederland) på 60- og 70-tallet. Ridder av norske St.Olavs orden. Var interessant nok i det danske diplomatiet gjennom hele 2.verdenskrig, inkludert som visekonsul i Hamburg 1943-44.
.
Marcel Cadieux (1915-1981): Kanadisk diplomat som var i utenriksdepartementet fra 1941. Var stasjonert i London (UK) under mye av 2.verdenskrig. Ble værende hos NATO i tre år på begynnelsen av 1950-tallet. Cadieux ble etterhvert svært sentral i det kanadiske statsapparatet, og en ledende diplomat. Selv om han var fransk-kanadier var han en viktig brikke i kampen mot løsrivelse for Quebec sin del generelt og Charles de Gaulle sitt forsøk på å blande seg i kanadisk innenrikspolitikk spesielt. Cadieux ble senere i livet spesielt kjent for sin villighet til å gå hodestups inn i konflikter, så det å være diplomat behøver ikke nødvendigvis bety å være så veldig diplomatisk 😉
.
Oberst Clifford Harcourt Rees (1909-1992): Var i det amerikanske militæret fra helt på tampen av 1920-tallet, og var ferdigutdannet som pilot i 1933. Gjennom mye av 30-tallet samt 2.verdenskrig var han i forskjellige posisjoner i hjemlandet, men i 1944-45 ble han direkte involvert i krigshandlinger under gjenerobringen av Filippinene. Som pilot ledet han også an i sitt B-24 Liberator bombefly og ble nær skutt ned i tokt over Manila. Totalt hadde han 24 ‘combat missions’ før han returnerte til USA etter krigens slutt. Rees var på NATO Defense College som instruktør, og etter at Senior Course 1 var ferdig dro han videre til oppgaven som stabssjef for NATO sin nordkommando på Kolsås i Norge. Senere hadde han flere stillinger i USA før han som generalmajor avsluttet karrieren i 1962.
.
Oberst Edward Hanna Forney (1909-1965): Amerikansk offiser i United States Marine Corps. Endte sine dager som brigadegeneral. Begynte på slutten av 1920-tallet. Under 2.verdenskrig var han i Stillehavsområdet; han var bl.a. ved Gualdalcanal. Mest kjent er han nok imidlertid fra sin tid under Korea-krigen og del-ansvaret for organiseringen av tidenes største evakuering av sivile i en krigssituasjon via en amfibie-operasjon, noe som fant sted ved byen Hungnam. Forney var instruktør på NATO Defense College under ett år etter evakueringen fra Hungnam, så det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg til hva han fikk lære kursdeltakerne om. Forney avsluttet offisielt karrieren i 1959, men var tilbake i en rådgiver-rolle tidlig i Vietnam-krigen blant annet takket være sin erfaring fra okkupasjonen av Haiti (som ble avsluttet i 1934). Kort tid etter fikk han kreft, og døde i 1965.
.
Kommandørkaptein Jose Antonio da Rocha Beleza Ferraz (1901-19XX): Jeg tar med da Rocha i oversikten selv om jeg har funnet lite matnyttig informasjon om ham; han ble senere general og forsvarssjef i Portugal samt formann i NATOs militærkomite.
.
Oberstløytnant Fitzroy Cavendish Carling-Kelly (1911-1976): Kanadisk, og pilot i Royal Canadian Air Force hvor han var innrullert siden 1930-tallet. Fløy Halifax-bombefly, og ble skutt ned over Stuttgart i 1944. Hoppet ut i fallskjerm, ble tatt til fange og satt i tysk krigsfangenskap til 10.mars 1945 når fangeleiren han satt i falt i hendene på amerikanske styrker. Det var etter at han hadde vært blant de mange som marsjerte fra sin opprinnelige fangeleir til der han endte opp før amerikanerne reddet ham og de andre fangene. Utover deltakelsen på NATO Defense College og at han var luft attache i NATO har jeg ikke klart å grave frem så mye om hva han gjorde i etterkrigstiden. Carling-Kelly hadde imidlertid en omfattende karriere hvor han blant annet rakk å fly 62 forskjellige flytyper i løpet av karrieren. Han avsluttet som oberst (det står ‘Group Captain’ på graven hans) i 1963.
.
Oberstløytnant Kurt Rudolf Ramberg (1908-1997): Begynte i den danske marinen i 1928 og ble marineflyver i 1932 og hadde en omfattende karriere i luftforsvaret bak seg innen 9.april 1940 tok både Norge og Danmark på senga. Som mange dansker endte han litt mellom barken og veden i noen år før han i august 1943 flyktet til Sverige og derfra videre til England hvor Ramberg ble del av det danske kontingenten i Supreme Headquarters Allied Expeditionary Forces (SHAEF) hvor han var resten av krigen. Ramberg ble tidlig medlem i Forsvarskommisjonen og en sentral mann i dansk forsvarspolitikk i etterkrigstiden. Det gikk slag i slag, og i 1959 ble han sjef for flyvevåbenet før han på 60-tallet ble danskenes forsvarssjef. I 1970 gikk general Ramberg av med pensjon, og fikk altså nesten 30 år som pensjonist.
.
G. Frederick Reinhardt (1911-1971): En av USAs fremste diplomater, og den eneste sivile som var fast inventar som instruktør ved NATO Defense College ved oppstarten. Fungerte som tolk i møter mellom Stalin, Roosevelt og andre ved flere anledninger. Var en av kun to personer som ble værende ved den amerikanske ambassaden i Moskva når Operasjon Barbarossa gjorde at byen hadde tyske styrker bankende på døra. Senere i karrieren ambassadør i Sør-Vietnam, Yemen, Egypt og Italia.
.
Brigadegeneral Paul W. Caraway (1905-1985): Amerikansk. På tross av at han var aktiv i militæret fra 1929 og del av generalstaben ved det amerikanske forsvarsdepartementet en god porsjon av 2.verdenskrig var han aldri i kamp. Derimot var han aktiv som sjef for en infanteri-divisjon under Korea-krigen. Senere var han også administrator for en del av de amerikanske myndighetene i Japan. Avsluttet karrieren som generalløytnant i 1964.
.
Viseadmiral A.G. Lemonnier (1896-1963): Fransk. Lang karriere som inkluderte både 1.verdenskrig og 2.verdenskrig. I den første var Lemonnier blant annet i Dardanellene. Innen 2.verdenskrig var i gang var han kaptein på en krysser. Som mange franske militære havnet han i en komplisert situasjon, og var først lojal mot Vichy, før han mot slutten av 1942 skiftet side og ble del av de frie franske styrkene med en svært sentral stilling i marinen. Han var sterkt involvert i frigjøringen av Korsika, og senere også i den allierte invasjonen av Frankrike i Normandie under D-Dagen samt i Provence i august 1944. Etter krigen var han fortsatt sentral i den franske marinen før ferden gikk videre til NATO og rollen som leder for NATO Defense College. Han pensjonerte seg i 1956.
.
Flaggkommandør R C V Ross: Britisk. Deltok i både 1.verdenskrig og 2.verdenskrig. Under evakueringen av Dunkirk hadde skipet han kommanderte, HMS Gossamer, hele 6 turer for å hente personell og endte opp med å frakte 3.200 menn hjem til Storbritannia. Den episoden førte også til at Ross ble gitt Distinguished Service Order. Fun fact: Besøkte Fredrikstad som Commander med tre splitter nye minesveipere i august/september 1938, så Ross var en ekte Norgesvenn! 😉
.
Brigadegeneral Paul Stehlin (1907-1975): Fransk offiser med bakgrunn fra Alsace og dermed også flytende i tysk. Deltok på München-konferansen i 1938 som militærrådgiver for Frankrike. Stehlin deltok som pilot i de franske styrkene som kjempet i Norge 1940. Frankrike har en komplisert militærhistorie fra 2.verdenskrig, og Stehlin står midt oppe i denne; han var nært nok på ledende generaler til at han en periode var del av Vichy-regimet før han under tysk press ble fjernet, arrestert av tyskerne, for deretter å flykte til Afrika hvor han var del av de frie franske styrker i Nord-Afrika og jobbet tett med general Charles de Gaulle. Stehlins mest interessante periode kom allikevel etter krigen. Han var sentral i den franske militære ledelsen, bl.a. som stabssjef i luftforsvaret, men gikk på 60-tallet til en sivil karriere samt politikk. Han ble etterhvert visepresident i den franske nasjonalforsamlingen før han havnet i en politisk skandale av virkelige dimensjoner: Når en rekke NATO-land -deriblant Norge- skulle fornye kampfly på 70-tallet stod det mellom flere amerikanske flytyper som f.eks. F-17 og F-16, og franske Mirage F-1. Thelin skrev et notat om at det franske flyet ikke holdt teknologisk mål mot de amerikanske konkurrentene, og dette notatet ble kjent på en slik måte at Paul Thelin av enkelte nærmest ble ansett som en landsforræder. Det ble ikke akkurat bedre når det ble avslørt at Thelin hadde mottatt utbetalinger fra det amerikanske Northrop-konsernet og gjennom en årrekke underminert det franske initiativet. Paul Thelin døde svært kort tid etter denne avsløringen i en tragisk ulykke hvor han ble påkjørt av en buss i Paris. Om det faktisk var en ulykke eller ei er fortsatt et kontroversielt tema.
.
Oberst Nino Pasti (1909-1992): Her har vi også en av de mer interessante etterkrigstids-historiene. Pasti var opprinnelig pilot som var i kamp for Italia under den etiopiske krigen i 1939 og i 2.verdenskrig frem til 1941. Deretter satt han i britisk krigsfangenskap gjennom resten av 2.verdenskrig. Han ble etterhvert general, og var blant annet sentral i NATO en periode på slutten av 1950-tallet. Senere skulle han beskjeftige seg med politikk, og gradvis ende opp som et slags ikon for ytre venstre når han både langet ut mot NATO og opprustning, var positivt innstilt til mye rundt Sovjetunionen og til og med stilte til valg på det italienske kommunistpartiet sine lister. Riktignok som en såkalt uavhengig kandidat, men samtidig gikk han ikke av veien for å rose kommunistpartiet allikevel. Han kom etterhvert på kollisjonskurs med dem okke som -selvsagt over NATO relaterte spørsmål- og stiftet sin egen organisasjon for ‘Fred og sosialisme’ som han var aktiv i de siste årene frem til han døde i 1992.
.
Oberst Ernst Theodor Christian Andreas von Freiesleben (1897-1993): Dansk. En av de eldre på kurset, von Freiesleben hadde en lang karriere i det danske militæret før 2.verdenskrig. Under 2.verdenskrig var han bataljonssjef for 2.bataljon i Den Danske Brigade i Sverige fra 1943, og dermed en del av den danske motstandsbevegelsen. Etter krigen var han bl.a. sjef for et regiment av Den Danske Brigade i Tyskland og avsluttet sin militære karriere som sjef for Den Danske Livgarde i 1959.
.
Oberst Frans Burniaux (1908-1992): Belgisk. Var under store deler av 2.verdenskrig i South African Air Force, som bl.a. var aktive i Belgisk Kongo hvor Burniaux var helt sentral i rekrutteringen av belgiere til flyvåpenet. Frans Burniaux var bl.a. aktiv som pilot i Egypt (El Alamein) og i Tunisia hvor han ble såret i kampene. Han ledet en skvadron som del av styrkene Montgomery hadde disponible mot Rommel, og senere i krigen var enheten hans også aktiv i Italia og andre deler av Sør-Europa. 1956-60 var han øverstkommanderende for det belgiske luftforsvaret, og avsluttet sin militære karriere som generalløytnant.
.
Oberstløytnant Bob Bennett (191X-1995): Kanadisk. Gikk på Royal Military College of Canada i årene 1935-1939 og var aktiv i Europa under 2.verdenskrig fra og med desember 1939. Ble svært god venn med norske Paul M. Strande under tiden ved NATO, og de hadde kontakt det neste halve århundret. Selv om dette er en kar jeg faktisk har kjent til fra før av, så ble det en oppvekker at vi har særs lite informasjon om ham liggende nå. Men for å illustrere litt rundt det nevnte vennskapet så kan jeg ta en anekdote fra 1994 når jeg var med min bestefar til Lillehammer for å se OL i hopp og vi tok toget fra Oslo S til Lillehammer. På togturen kom kanadisk TV (CTV) gående igjennom vogna og intervjuet folk ombord. Min bestefar fikk ikke dette med seg før jeg fortalte ham det etter kamera-teamet hadde gått igjen, og da var han lettere indignert for han ville snakke med dem og hilse til sin gamle venn Bob Bennett! Jepp, jeg burde nok sagt fra litt tidligere... Bennett rakk å få med seg tjeneste i Vietnam-krigen før han pensjonerte seg som brigadegeneral på begynnelsen av 70-tallet.
Med tanke på gradene denne gjengen hadde og årstallet sier det seg selv at nær sagt alle hadde krigserfaring fra 2.verdenskrig, samt at svært mange av dem hadde stått sentralt i krigshandlinger på mange forskjellige fronter. Det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg til at det kan ha vært svært interessante samtaler innad i gruppa underveis i det ca. halve året kurset pågikk. Nå er det vel ikke alle som kun snakker om gamle meritter når man er midt i en karriere, men man kan jo samtidig tenke seg til at samtalene om teoretiske emner -og ikke minst spørsmålene til forelesere- var krydret med enten reelle eksempler eller konkret erfaring som bakteppe for den som tok opp noe i plenum.
50 år senere skulle en norsk generalmajor ta turen til NATO Defense College igjen. Ikke for å ta kurset på nytt, men som gjest når skolen feiret 50-årsjubileumet og inviterte en av de siste gjenlevende fra det første kurset til å si noen velvalgte ord til skolens ferskeste kull - senior course 100. I en alder av 89 var det en frisk og opplagt Paul M. Strande som stod på talerstolen der hvor NATO Defense College er nå, Roma:
.
Det ble takk og avbildning med skolesjefen etter vel endt oppdrag. Legg spesielt merke til at det er Lingeklubb-jakken som er valgt for den spesielle anledningen:
.
I etterkant fikk han også følgende hyggelige takkebrev tilsendt fra NATO Defense College:
.
Jeg har ingen inngående kunnskap om det faglige innholdet på NATO Defense College hverken slik det er nå eller slik det var i 1951-52, men jeg vet at det var en svært nyttig og spennende opplevelse den gang for 70 år siden. De som var der da kan ikke lenger fortelle om det, men jeg håper med dette innlegget å ha gitt et lite innblikk i hvordan det var for det aller første kullet på NATO Defense College: Senior Course #1.
Last edited by TNFJ_JMH; DTG 121856 Dec 22, 18:56.
Begrunnelse: Mindre korreksjon (oversatt tittel til norsk)
Har du vurdert å kontakte Arne Bård Dalhaug og vise ham dette? Han var generalløytnant og sjef for NATO Defense College fra 2011. Han er pensjonert nå, men aktiv i forsvarsdebatten på sosiale media.
Dette er fantastisk! Verdien av å få slikt ut på Internett og gjøre det tilgjengelig for interesserte er uvurderlig. Hvis du har tid og lyst tror jeg en engelskspråklig utgave av teksten (som et svar her i tråden) hadde vært interessant for de som leter etter info.
Rittmester: Det har jeg ikke vurdert før spørsmålet, men gjør det nå. Kan kanskje også være nyttig for noen kontakter som kan bistå til å korrigere og avklare noen biter her og der
Sofakriger: Engelskspråklig utgave høres ut som et prosjekt for Romjulen - takk for innspill!
Kommentér