Om USA trekker seg ut av NATO bør vi igjenopprette kystartilleriet og Frøylinjen.
Også må vi og Finland bygge en sterk statisk forsvarslinje mot Russland.

Jeg forstår ikke helt hvorfor så mange er opptatt av det formelle rundt om USA kan trekke seg, hvordan det gjøres, om NATO offisielt legges ned etc. Det er da helt uinteressant.

NATO består av suverene stater som har forpliktet seg gjennom en avtale til gjensidig forsvarshjelp. Med en gang en stat sier at vi gidder ikke bry oss om avtalen så er avtalen død. Det er ingen å anke til. Det nytter ikke å vifte med avtaledokumenter. Avskrekkingen er borte når det er usikkerhet rundt om vi vil stille opp for hverandre.

Jeg vil sammenligne det USA nå sier med den diskusjonen vi aldri har turt å ta i Norge. La oss si Syria eller Irak hadde angrepet Tyrkia. Tyrkia er NATO medlem og kan påberope seg artikkel 5. Hadde vi sendt norske fly og norske infanterister for å dø for tyrkiske grenser?
ikke det?
OK, så hvorfor skal USA forsvare Norge? (dette er et retorisk spørsmål, jeg har masse gode argumenter for - men det har ikke Trump-administrasjonen)

NATO var og er ikke en ideell organisasjon, det var en allianse for felles interesser. Når en part oppfatter at de ikke er tjent med alliansen, så er det selvsagt ikke interessant å være i alliansen. Så kan man si at USA er ikke Trump, at de må ha godkjenning i kongressen etc. Ja, formelt må de det. Men alliansen bygger på tillit, tryggheten bygger på tillit.

Så at norske politikere ikke jobber mer aktivt og rettet med å inngå nye forsvarsallianser er rart. Det er nok en slags sjokktilstand. Man får seg ikke til å tro at grunnfjellet flytter seg, og at man faktisk må handle basert på ny situasjon. En vanlig sjokkreaksjon er å håpe det skal gå over, kanskje det bare er midlertidig, kanskje noen spoler tilbake noen år og vi kan vende tilbake til kanapeene i Brussel.

Så en ting er form på militære overbygninger og samarbeid på tvers av land. Men en helt annen er det politiske - som vi fort kan okke oss over. Men "det politiske" er pent språk for "hvem er vi villige til å dø for - og hvem er villige til å dø for oss".

Mitt enkle svar på etter NATO (som jeg mener er nå) er EU. Meld oss inn fort. Endre EU traktaten til å inneholde en art 5 ordning. Hiv og kjøp amerikanerne ut av Boulevard Leopold III i Brussel og bygg en EU kommandostruktur. Ikke en EU hær eller et EU flyvåpen kanskje, men en K2 som kan virke godt nok i morgen, og bedre neste uke.

Alliansen (og tilliten...) mellom de resterende 31 landene er ikke "død" (ei heller er det noe poeng i å søke "nye" allianser med akkurat de samme landene...) fordi ett av de 32 landene antyder at de ikke vil respektere forpliktelsene sine.

Om vi forholder oss til NATO mk1 uten USA, eller inngår "nye" allianser med de 31 resterende landene, i en ny "NATO mk2" lander på det samme. (sånn bortsett fra at det vil ta tid å få USA fullstendig ut av loopen i alle hovedkvarter og organer, men neppe lengre enn å bygge opp tilsvarende ved siden av...)

Uansett er det til syvende og sist tilliten, ikke til NATO (uansett mk1 eller Mk2...) som helhet, men til hvert enkelt medlemsland det bunner ut i. (Og det samme vil gjelde for en eventuell ny europeisk allianse, EU-medlem eller ikke medlem.)

edit:

Da er det selvsagt ikke interessant for den parten å være i alliansen lenger, ville nå jeg sagt...

Har du mer tillit til EU-landet Ungarn (om et nytt NATO i regi av EU skulle være svaret; da forhåpentligvis med Canada og Storbritannia, noe som i tilfelle burde åpne for at også Norge kunne være med i den nye forsvarsalliansen uten å være fullt EU-medlem...) enn til NATO-landet Ungarn? Ville et norsk EU-medlemsskap forandre noe som helst på tilliten mellom f.eks. Norge og Ungarn?

Enig i at det er lurt å hive USA ut fra den nevnte adressen, men en ny traktat, artikkel, organisasjon eller whatever, for å fortsette samarbeidet mellom de 31 andre signaturpartene er meningsløst. Kommandostrukturen ligger der, det er bedre å kaste USA ut av den enn å bygge en ny.

Artikkel 5 har blitt aktivert én gang (9/11), men kan dette egentlig reelt sammenlignes med et fullskala angrep fra gamle Sovjet (i dag: Russland) som forblir alliansens hovedformål - og vår dimensjonerende trussel? I praksis har vel NATO aldri blitt testet. Et hypotetisk spørsmål blir da: Har NATO noen gang fungert? Da tenker jeg ikke på de militære kapasitetene som regelmessig øves, men på de politiske og psykologiske lagene av dette som Sofakriger også nevner.

NATO er konsensusbasert - alle må være enige. Oppfordrer alle til å se dokumentaren om Stoltenberg for å se hvordan dette utspiller seg i praksis. Artikkel 5 særlig forpliktende: Det enkelte medlem forventes å bidra "slik de selv finner det nødvendig". Det føles noen ganger som om NATO er en parafrasert versjon av Schrødingers katt: Så lenge vi ikke sjekker, så er alt i orden. Forøvrig en strategi vi menn også ofte tyr til når det gjelder helse. Altså, den (politiske) beslutningssløyfen kan potensielt vare i det uendelige. Samtidig sier E-tjenesten (Fokus, 2026) at russisk militær doktrine står fast, og at Russland vil søke å avgjøre en fremtidig militær konflikt så raskt som mulig.

Et annet forhold er at Europa er fragmentert på et helt annet nivå enn f.eks. USA. Ulike kulturer, interesser, språk, historie og verdier. Dette kamufleres nok gjennom NATO, siden USA er så dominerende. Et NATO uten USA virker på meg som et litt meningsløst konsept, men det vil i alle fall gjøre de interne forskjellene i Europa betydelig mer synlige og reelle. Selv om EU selvsagt er et initiativ for det motsatte, så tror jeg vi går mot en europeisk splitt. F.eks. mellom øst, nord og sør. Jeg er altså i stor grad enig med det Sofakriger skriver, bortsett fra konklusjonen. Interessene internt i EU er ikke tilstrekkelig overlappende når det blir alvor. Man har satset alt på at handel skal være en sterk nok felles interesse til å holde fred, og til en viss grad har dette fungert (ref fredsprisen tildelt EU for noen år siden). Men nå åpnes Arktis med både nye friksjonspunkter og nye handelsveier til Europa fra Kina. Videre kommer klimaendringer til å gjøre store deler av sør-Europa svært utfordrende å bo i, med påfølgende massemigrering (nordover). Dette blir gigantiske friksjoner i fremtiden. Premissene EU er bygget på rakner. De holdt i 1995, men jeg tror ikke de holder i 2035. Disclaimer: Jeg har all min utdanning og erfaring fra naturvitenskapen, og kan fint lite om samfunnsvitenskap. Så alt jeg sier må vektes mot min manglende kunnskap på området. Jeg føler meg ganske sikker på mine egne meninger, som kanskje bare er en bekreftelse av Dunning-Kruger.

Disse forholdene leder i alle fall meg til følgende slutning: Vi må ha reelle alternative allianser basert på felles interesser, og det mest fornuftige jeg kan se er en nordisk allianse. Man kan kanskje si at NATO, gjennom sin eksistens, faktisk er et hinder for dette akkurat nå: En politisk unnskyldning for å slippe å gjøre noe. Det gikk fint så lenge det var i USAs interesse å garantere for vår sikkerhet. Men nå er det kanskje ikke i deres interesse lengre, helt uavhengig av NATO egentlig. Så nå står vi her, med et 80 års etterslep på egen forsvarsevne - men ikke særlig stor vilje (eller evne!) til å gjøre noe med det. Så kan man også si at NATO er en muliggjører for akkurat dette. Etter at Sverige og Finland gikk inn i NATO, har vi et rammeverk og et system for å bygge et nordisk (+ UK?) (+ Canada?) (+ Baltikum.....?) forsvarssamarbeid som kan fungere uavhengig av NATO. (Så egentlig betyr kanskje ikke Trumps utspill særlig mye, realistisk sett.)

I Norden har vi felles kultur, historie, språk, arbeidsmarked osv. Enda mer realpolitisk (kynisk?) kan vi si at dersom Russland angriper Finland eller Sverige eller UK, vil de etter hvert også angripe oss, og da er det i vår interesse at krigen foregår der, ikke her. Slik vil jo de tenke også, f.eks. om Finnmark. Finland og Sverige tenker sannsynligvis slik om Baltikum. Men i den store sammenhengen blir vi for små, og for gammeldagse. En fragmentering av Europa generelt er dårlige nyheter gitt en verden som dreier seg mer om stormakter og influenssfærer og realmakt, enn om verdier og tankesett og ideer.

Fra amerikansk perspektiv handler alt om Kina, inkludert den nåværende situasjonen i Midtøsten. Selv om det er mye støy, så nekter jeg å tro at USA er så irrasjonelle som (deler av) administrasjonen virker å være. Mange smarte mennesker peker på at USA ser Kina som sin primære motstander. Utgangspunktet for USAs strategi er at den neste store konflikten blir mellom USA (Vesten?) og Kina, og at den konflikten blir avgjort av teknologi. Litt spissformulert: Den som er best på AI, kommer seirende ut av dette. Et fragmentert Europa som har vært mer opptatt av å regulere, enn å innovere, er ikke en spesielt kompetent alliert. Her får vi også en overlapp mellom det rasjonelle USA og det mer irrasjonelle MAGA: Med fullstendig ulike innfallsvinkler ("de fortjener det ikke" eller "det er ikke i vår interesse") lander de på samme konklusjon: Europas sikkerhet er ikke lengre USAs oppgave. Vi får også en interesseoverlapp mellom tech-oligarkene (som vil fjerne all regulering) og det politiske USA (i alle fall MAGA). (Og dermed stod alle tech-oligarkene på første rad under innsettelsen av Trump.)

NATO ble i sin tid bygget på felles interesser, men nå virker det litt som om vi tviholder på at vi har felles interesser fordi vi er medlem av NATO. Det kan umulig fungere særlig mye lengre. (Millioner av mennesker som lever i tvangsekteskap der man er forelsket fordi man er gift med hverandre, ikke motsatt, vil sikkert påstå at dette kan fungere helt fint. Men jeg får meg ikke helt til å tro på det.)

Jeg ser forøvrig at norsk ytre venstreside potensielt får noen fine "I told you so"-øyeblikk etter hvert, etter å ha skreket etter nordiske forsvarsallianser fremfor NATO og avhengighet på USA i mange år. Men det tror jeg handler mer om at en klokke som har stoppet fortsatt viser riktig to ganger i døgnet.

Takk for at du besøkte bloggen min. Svaret på spørsmålet er: Jeg vet egentlig ikke, men jeg tror jeg lander på et sterkere og mye mer formalisert forsvarssamarbeid mellom Norden og UK - men innenfor rammene av NATO. Men kanskje at vi også formelt sier at vi skal forsvare hverandre uavhengig av beslutninger i NATO. Jeg tror uttalelsene fra Trump er primært signalering, men at de ikke betyr så mye for oss i praksis (utover å være en realitetsorientering). Jeg tror ikke EU er svaret, fordi jeg tror EU kollapser pga for store interne konfliktlinjer og forskjeller. Jeg tror heller på 3-4 mellomstore, regionale "unioner" i Europa med sterke handelsforbindelser og samarbeid seg imellom. Norden er da an av disse "unionene". Stor nok til å kunne bite fra seg militært, men små nok til å ikke utfordre stormaktene. Kanskje har man et løst, ikke-forpliktende forsvarssamarbeid med felles kommandostruktur på tvers av disse regionene. Kanskje heter den forsatt "NATO". Felles interesser er nøkkelbegrepet. Tanken om at Europa (les: EU) skal være en stormakt i verden tror jeg er far fetched. Toget gikk, og vi stod igjen på stasjonen. Nå må vi gjøre det beste ut av situasjonen vi er i.

PS! Man kan tenke seg at dette på lengre sikt egentlig blir en restrukturering, dersom man aksepterer litt (science) fiction: I 1949 handlet alt om kjernefysiske våpen. I frykt for at alle mulige små land, inkludert Norge, skulle utvikle egne kjernevåpen så inngikk man en pragmatisk byttehandel: USA tar Europa under sin nukleære paraply (NATO), mot at Europa (i stort) avstår fra å utvikle egne kjernevåpen (min referanse her er Cecilie Hellestveit, fra hukommelsen). Mer eller mindre nøyaktig den samme avtalen som Ukraina inngikk med Russland, forøvrig. Så langt har det gått relativt greit for oss, mindre greit for Ukraina. La oss ta en avsjekk på akkurat dette igjen om 20 år, da er det ikke sikkert at det fortsatt har gått så (relativt) greit for oss heller. Noen har spekulert i at kvantedatamaskiner potensielt kan være den nye atombomben. Potensielt kan vi få et nytt "NATO" der "noen" (Kina?) garanterer for vår sikkerhet mot at vi ikke utvikler egen kvanteteknologi. Vi snakker da om en ganske dystopisk verden, mildt sagt.

Hvilken blogg snakker vi om her når du takker for besøket?

Ingen... Det var ment som et uttrykk for å ha skrevet alt for langt. "Dette har blitt en blogg, ikke et innlegg". (Du er ikke den første som tolker dette annerledes enn jeg mente det.)

Beklager forvirringen. Har ingen blogg. Evt Milforum er min blogg 😅

Øystein Tunsjø har ett ganske bra debattinnlegg om hvordan Norge bør tenke strategisk fremover. Essensen er gardering med en slags konsentriske sirkler, der opprustningen av Norge er innerst, så nordisk forsvarssamarbeid, så samarbeid med Storbritannia (JEF) og de andre "seriøse" nordeuropeiske land ala. Tyskland, Frankrike, Nederland, Polen osv. Det er også gode argumenter for norsk EU medlemskap, men ikke først og fremst mtp militær allianse.

Og så må vi prøve å holde USA inne i NATO og håndtere Trumpske innfall på en klok og sindig måte så ikke hele alliansen mellom USA og Europa ryker. Selv om forholdet er ampert akkurat nå, kommer nok det til endre seg og forbedres om noen år etter hvert som nye administrasjoner trer inn i Washington, og da er det viktig at de formelle allianseavtalene fortsatt er til stedet.

Ja, å beholde et fungerende «profesjonelt» forhold til USA er nok nødvendig (så lenge ikke vi får andre atomparaplyer, men der er vi ikke).

Min bekymring er hvor integrert NATO er i vår/europas K2. Europa inkl Norge må begynne jobbe med å kople vekk denne integreringen og bygge opp større selvstendige strukturer der kommunikasjon og kommandokjeder ikke involverer USA.

så er det ingenting imot att en slik styrke kan deployeres i NATO sammenheng, men å delegere alle høyere operative nivåer till NATO gjør meg litt urolig.

Det er verre at USA forblir i NATO dersom det er tvil om de vil stille opp enn om de trekker seg. Heldigvis er Russland relativt opptatt og er neppe en trussel mot resten av Europa på kort sikt.

Dersom USA trekker seg ut fra NATO så skyter de seg selv i foten.

F.eks. betyr det at de mister tilgang til baser i Europa, baser som de har brukt bl.a. ifbm GWoT/Afghanistan og nå ifbm Iran. Og i utgangspunktet mister de tilgang til etterretning innsamlet av europeiske land (f.eks. i Vardø).

Ett annet aspekt er at det viser andre land med forsvarsavtaler med USA at disse avtalene muligens er verdt 0.

Ved en væpnet konflikt med Kina vil USA fort trenge støtte fra andre land. Selv i den avgrensede krigen mot Iran brenner USA igjennom lagrene sine i en takt som er høyt over produksjonskapasiten til USA. Krigen mot Iran viser også hvor kortsluttet den strategiske tenkingen i USA har blitt, noe som man kunne tenke seg at f.eks. Kina kan ønske å utnytte.

En nordisk allianse vil være for smått, også om man inkluderer Baltikum.

Dersom man ser for seg en fullskala krig så spiller styrken på det forsvaret man har ved starten mindre rolle enn evnen til å utvikle og etterforsyne den. Dette inkluderer selvsagt produksjon av våpen og annet materiell. Denne kapasiteten må i hobedsak være basert internt i alliansen. En nordisk allianse kan ikke regne med produksjonskapasitet fra f.eks. Tyskland ved et angrep på Norden, i et slikt scenario vil andre land være ganske opptatt av å bygge opp eget forsvar. Ved en krig med Russland (uansett om den er mot Norden, Baltikum, Polen eller Ukraina) tror jeg vi vil trenge tilgang til hele den europeiske produksjonskapasiteten (og for den saks skyld befolkning) for å vinne.

Jeg er mer optimistisk på EUs vegne enn psv, jeg har liten tro på at EU revner i det neste 10-året. Men jeg er litt skeptisk til om EU er et godt utgangspunkt for en forsvarsallianse, jeg tror beslutningsprosessene er for sendrektige og kan for lett blokkeres. Da ville jeg heller hatt en europeisk forsvarsalliansse (Pan-European Treaty Organization (PETO)) med litt samme prinsipper som NATO og som burde omfatte de europeiske NATO-landene (kanskje bortsett fra Ungarn og Tyrkia) pluss Ukraina og Canada. Og en ny allianse trenger mekanismer for å lempe ut medlemmer som motarbeider den.




---
Pan-European Treaty Organization er et mye bedre navn enn Pan-European Defence Organization.

Gode poenger ang størrelse og produksjonskapasitet i Norden. Norden blir definitivt for små. Strategien kan evt være kost/nytte-orientert, at kost skal være høyere enn nytte. Men gitt vår plassering (både strategisk og ift klima) og våre ressurser blir jo nytten fort ganske høy. Allianser kommer vi ikke utenom. Men igjen må det det være bygget på felles interesser.

USA vil vel kunne beholde sine baser dersom de inngår bilaterale avtaler med enkeltland - en situasjon de muligens (?) vil foretrekke fremfor et sterkt EU? Vi har vel slike avtaler direkte med USA ang etterretning i Arktis. Nå vet selvsagt ikke jeg hva som faktisk samles inn utover hva bøker som f.eks. Spionkrigen (Wormdal) (anbefales!) spekulerer i. Men det er nærliggende å tro at mye handler om Russland, Nordflåten og atomkapasiteter. På et tidspunkt en åpenbart felles interesse. Men er dette (fortsatt) tilstrekkelig felles interesse til at USA vil (bilateralt) komme Norge til unnsetning dersom noe skjer? Kan vi ikke også risikere at i bytte mot etterretning får vi... etterretning? Altså ingen sikkerhetsgaranti og en situasjon som minner litt om Ukraina.

At USA ikke lengre er en troverdig partner man kan ha tillit til virker uansett åpenbart. Ref Danmark som har stilt opp på alt og som nå sikkert føler seg grundig lurt. Og at strategien virker helt blåst er jeg også enig i. Så må vi også ta høyde for at ikke alt kommer ut i åpne kilder, selvsagt. Min teori (som helt sikkert har blitt plantet av en eller annen ekspert i en podcast) er kaoset er resultatet av flere strategier som utøves samtidig. Den rasjonelle og konservative finnes nok der fortsatt, men blandes sammen med det mer irrasjonelle MAGA, iblandet konservativt religiøse ideer og retninger (mange gode konspirasjonsteorier om dette ift Iran!), innenriks-temaer som manifesterer seg utenriks, "overnasjonale " tekgiganter som også er anti-EU, de lange linjene ift Kina osv. Jeg ser for meg et internt kaos der mange drar i ulike retninger, og så manifesterer dette seg i det som ser ut som kaos. Men isolert på hvert perspektiv så kan det tenkes at dette oppfattes som å i "riktig retning".

Uansett virker det, akkurat nå, håpløst å være avhengig av USA som langsiktig og troverdig sikkerhetsgarantist.

Hvilke alternativer finnes da, for Norge?

1. Forbli i NATO, håpe at dette blåser over, og at vi kan ta fatt på nye 80 år med dyp fred på USAs regning.
2. Forbli i NATO, men ta høyde for at dersom det blir reelt behov må ting skje bilateralt med andre NATO-medlemmer - inkludert USA.
3. Forbli i NATO, men forberede seg på at andre medlemmer potensielt kan tenkes å faktisk motarbeide.
4. Dreie mot EU som sikkerhetsallianse. Evt hurtiginnmelding eller en utvidet samarbeidsavtale. (Risky å forbli på utsiden, i så fall!)
5. Nordisk forsvarsallianse + UK tuftet på geografisk nærhet og felles interesser, men uten nødvendig kapasitet. Akkurat stor nok til å avskrekke akkurat nok?
6. ...?
7. ...?

Personlig er jeg som tidligere nevnt skeptisk til at EU er svaret. Men jeg er enda mer redd for hva en evt ny EU-debatt kan gjøre med oss som nasjon. Dette er et svært polariserende tema som vil skape mye intern splid. Det vil også gjøre oss sårbare for påvirkningskampanjer og desinformasjon, ref Brexit. Jeg tror det i sum vil være netto negativt for vår forsvarsevne.

Som psv021 er inne på, vi har mange bilaterale avtaler med forskjellige land, så alt forsvinner ikke med NATO.

1b. Forbli i NATO, håpe på at det blåser over, og at vi kan ta fatt på nye 80 år med fred med en bedre balanse mellom USA og Europas bidrag.
2b. Forbli i NATO, men ta høyde for at 'grunnavtalen' ikke er nok, men må forsterkes av bilaterale avtaler med utvalgte NATO-allierte slik vi allerede har gjort med Lunna House-avtalen, Tyskland osv. En nordisk avtale bør være neste, Nederland og Canada. Slik sikrer man seg sikkerhetsgarantister innenfor NATO-rammen og er mindre sårbar for at enkeltland ikke responderer på Artikkel 5.

En annen sak er vel hva som skjer dersom Le Pens parti kommer til makta i Frankrike, og Reform i Storbritannia (mindre sannsynlig)

Det er gode poenger og argumenterer for den "konsentriske sirkler" tenkningen som argumenteres for i innlegg 8.
Det blir fort fokus på militær organisering her, med en nordisk divisjon etc. Men det kan også være grader av allianseforpliktelse.

Men jeg tror ikke sirklene er konsentriske. De er mer venn-diagram som overlapper en del men ikke helt.

• Jeg tror EU+ er det øverste (og minst faktisk forpliktende) nivået - med Canada og UK som eksempler på +. Her har man en uttalt intensjon om å støtte hverandre, samøve etc men i praksis diskuteres hver enkel trussel og man stiller hvis man vil - slik mange kritikere mener NATO fungerer i dag.
• Så er det stater med sammenfallende demokratiske interesser og verdier (hvor det forpliktes til å gjensidig forsvare disse fra eksterne trusler - en art 5 med mer forpliktende automatikk i dag) innenfor dette - eksempel på de som da faller utenfor EU+ pr nå er Ungarn, men kanskje også Frankrike og UK hvis utviklingen går veldig feil vei. Da må altså et land kunne "utvises" av de andre hvis det utvikler seg feil.
• Så er det der man opererer sammen. Billateralt som USA ift etterretning, Lunnah House ift UK, Norden som samtrente enheter og systemer., Island hvor islendinger kan tjenestegjøre i det norske Forsvaret. Disse forutsetter ikke de to nivåene over, men gir militære synergier basert på felles pragmatiske interesser. Utfordringen med bilateralt samarbeid med land som ikke deler vår idealisme ift felles forpliktelse er den politiske usikkerheten den dagen det gjelder. Men jeg tror det ikke er til å unngå at vi fx har nært samarbeid med et UK styrt av Farage -selv om vi er uenige med en del av hans politiske mål og virkemidler.

Vi er et lite land og må søke pragmatisk samarbeid med alle vi er tjent med å samarbeide med. Men for en del land i nord-Europa og USA er vi viktige både forsvarsmessig, energimessig og proteinmessig. Så vi trenger ikke stå med luen i hånden i alle sammenhenger - vi kan sette krav.

Tja, er ikke overbevist om at et UK styrt av Reform vil videreføre Lunna House, er jo Britain First som gjelder der i gården...

Gjenopprettelse av Kalmarunionen? I hvert fall som en militæralianse kan det fungere.

De trenger hjelp til å forsvare sin energisikkerhet og fiskeri. Igjen, et forhold hvor vi ikke trenger å stille med luen i hånden. Vi har også penger på områder hvor de kan stille gubbs.

I et "Britain First" scenario er kanskje veien kort til en tett bilateral allianse mellom UK og et potensielt enda mer MAGA-orientert USA. Så da har vi plutselig samme samtale på nytt, bare ang UK i stedet for USA. En mulig konklusjon er vel at fleksibilitet er viktig og at vi må ha mer enn én kurv til våre egg.

Blitt et innihelvetes bra langrennslandslag, i hvert fall...

spørsmålet da er hvordan man oppnår «avskrekking» i kombinasjon med «fleksibilitet».

Om allianserommet blir så trangt at vi er nede til kun norden gud forby så er atomvåpen kanskje uungåelig.

Korporal Frisk skriver om denne muligheten her

Har ikke svenskene surströmming da? :P