Svært interessant. Endrer man nå Forsvaret rolleoppfatning tilbake til utgangspunktet? F.eks. i Torunn Laugen Haalands (nå dekan ved Forsvarets Høgskole) doktoravhandling fra 2008 hevdes det at det har foregått en (sterkt fremskyndet av Diesen og andre) overgang fra en rolleoppfatning som hjemlandsforsvarer/borgersoldat (og for litt for mange yrkesoffiserer på slutten av den kalde krigen som statsansatt tjenestemann) til rolleoppfatning som kriger.
Krigeroppfatningen betyr at Forsvaret er annerledes enn og eksisterer utenfor det sivile samfunn, Forsvarets hensikt er å krige, det som er viktig er interne verdier og internt samhold. Denne rolleoppfattningen avviser sivil kontroll av interne forhold. Soldaten skal helt og fullt motiveres av indre forhold (lojalitet til avdelingen og sine medsoldater, samt å ha glede av å sloss) og ikke ha noen motiviasjon i hva krigens politiske hensikt er. Man skal være et lydig redskap for styresmaktene uansett hva de finner på av krig.
Oppfatningen som Hjemlandsforsvarer/borgersoldat betyr at Forsvarets hensikt først og fremst er å beskytte hjemlandet fra ytre farer og motivasjonen til soldatene ligger i dette. Her kan også vektlegges at Forsvaret er og skal være identisk med og reflektere det sivile samfunn det tilhører i mest mulig grad. Idealet er at soldatene er borgere i uniform, og denne oppfattningen har vært nært knyttet til obligatorisk militærtjeneste.
Som sagt, særlig Diesen arbeidet meget intensivt og jeg trodde meget vellykket fra å bringe Forsvaret fra en identitet som hjemlandsforsvarer/borgersoldat til en identitet som kriger. Men i denne omdømmekampanjen (og jeg regner med også rekrutteringskampanjen) vektlegges faktisk hva man skal forsvare. Ser vi en viss marsj tilbake fra kriger til fedrelandsforsvarer?
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige. Moderator
Er vel mange som prøver å posisjonere seg med tanken på samfunnsikkerhet og beredskap, pengensekken er fortsatt åpen og den som ikke følger med risikerer å få mindre. Forsvaret kom jo bedre ut av 2207 enn politiet. Nå vil de hjelpe til, samtidig som de sikkert er redd for å miste noen kroner til politiet. I Norge må jo som regel noen få mindre hvis noen får mer, i pose og sekk er ikke typisk norsk politikk.
Om det er bevist fra forsvaret vet jeg ikke, men jeg tror noe av forklaringen kan ligge der. #trur_eg
"saaatan din lille heltjævel, du berga dæ faen mæ den hær gangen å!"
Krigeroppfatningen betyr at Forsvaret er annerledes enn og eksisterer utenfor det sivile samfunn, Forsvarets hensikt er å krige, det som er viktig er interne verdier og internt samhold. Denne rolleoppfattningen avviser sivil kontroll av interne forhold. Soldaten skal helt og fullt motiveres av indre forhold (lojalitet til avdelingen og sine medsoldater, samt å ha glede av å sloss) og ikke ha noen motiviasjon i hva krigens politiske hensikt er. Man skal være et lydig redskap for styresmaktene uansett hva de finner på av krig.
Jeg må si at denne oppfatningen er svært, svært langt unna den tilnærmingen til krigerbegrepet jeg ble presentert for i min tid i TMBN. Det gjelder egentlig det aller meste i innlegget, men i særdeleshet det siste. Jeg blir svært overrasket om du finner noen i avdelingen som gir sin tilslutning til den oppfatningen. I den konteksten det inngår i her ser det jo nærmest ut som om de ulike begrepene er fullstendig motsetninger. Regner med at det dette utsnittet beskriver er et ytterpunkt på en glideskala, et ytterpunkt som ikke beskriver noe som er oppnådd eller tilsiktet oppnådd i Norge, og at man i avhandlingen bruker dette for å plassere kulturen et eller annet sted mellom de nevnte ytterpunktene.
Last edited by Bestefar; DTG 181449 Jan 13, 14:49.
Mulig den understrekte setningen var å ta det litt langt, men Diesen var veldig klar på at man måtte gå fra ytre motivasjon (forsvar av fedrelandet) til indre motivasjon (lojalitet mot ens avdeling) som viktigste motivasjonsfaktor i Forsvaret.
Han brukte med stjerner i øynene som eksempel sine erfaringer som offiser på utveksling iStorbritannia at man der la alt opp til at offiserer og soldater skulle identifisere seg med regimentet sitt og ikke med nasjonen Storbritiannia. Det var slik han ønsket at norske befal og soldater også skulle gjøre det i en profesjonell krigerkultur. En slik kultur mente han var nødvendig i en tid da man ikke lenger ville slåss for nasjonen Norges eksistens, men for mer begrensede politisk definerte mål (som at Afghanistan ikke skal være en base for Al Qaida). Tidligere hadde man også et politisk mål med Forsvaret, men det var selvsagt for alle, at Kongeriket Norge skulle fortsatt eksistere som et fritt og selvstendig rike. Slik jeg forsto Diesen mente han at dette ikke lenger var aktuelt, og derfor heller ikke kunne brukes som motivasjonskilde. det var falt bort. Man måtte dermed bruke mer indre avdelingsmotivasjon som motivasjonsfaktor, da de fleste ikke ville anse de politiske mål man slåss for som viktige nok til å ville riskere livet for, mens man ville riskikere livet for sin avdeling og sine kamerater.
Torunn Laugen Haaland, som nylig ble dekan ved Forsvarets Høgskole, skrev sin doktoravhandling "Small Forces with a Global Outreach. Role perceptions in the Norwegian Armed Forces after the Cold War" om dette.
Nå er det jo gjort undersøkelser som viser at Diesens ideal ikke er oppfylt. Soldater i TMBN er faktisk interessert i det store bildet i Afghanistan, og blir mer motivert når det de gjør ser ut til å gjøre noe positivt. Slik Diesen har uttalt seg er det ikke ønskelig at soldater skal ha slike tanker, de skal kun ha som motivasjon indre forhold i sin avdeling, kameratskapet og samholdet der. De skal ikke slåss for Norge eller for et bedre Afghanistan, de skal (i TMBN) slåss for TMBNs ære. Nå tror jeg mange i TMBN vil si at slik ha det faktisk ikke vært for dem, men fra 2005 til 2009 var det en slik kultur Diesen prøvde å få fram. Mulig hans etterfølger nå ser litt annerledes på det.
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige. Moderator
Jeg må si at denne oppfatningen er svært, svært langt unna den tilnærmingen til krigerbegrepet jeg ble presentert for i min tid i TMBN. Det gjelder egentlig det aller meste i innlegget, men i særdeleshet det siste. Jeg blir svært overrasket om du finner noen i avdelingen som gir sin tilslutning til den oppfatningen. I den konteksten det inngår i her ser det jo nærmest ut som om de ulike begrepene er fullstendig motsetninger. Regner med at det dette utsnittet beskriver er et ytterpunkt på en glideskala, et ytterpunkt som ikke beskriver noe som er oppnådd eller tilsiktet oppnådd i Norge, og at man i avhandlingen bruker dette for å plassere kulturen et eller annet sted mellom de nevnte ytterpunktene.
For å fjerne mine fortolkninger, så er dette direkte sitat fra en beskrivelse avHaalands doktoravhandling:
Haaland har undersøkt hvordan de norske militære styrkene har forandret seg for å imøtekomme nye militære krav i forbindelse med den nye typen av militære oppdrag, og hvilken innflytelse disse forandringene har hatt på Forsvarets oppfattelse av sin egen rolle. Hun stiller spørsmål om i hvilken grad de militære styrkenes interne rolleoppfatning har forandret seg siden 1990. Undersøkelsen presenterer fire rolleoppfatninger, som alle kan eksistere samtidig: Krigeren; hjemlandsforsvareren/borgersoldaten; den statsansatte og leiesoldaten.
Kort fortalt er krigerrollen den tradisjonelle og eldste rolleforståelsen. Denne rolleoppfatningen legger vekt på blant annet de følgende trekkene ved Forsvaret: Forsvaret er annerledes enn og eksisterer utenfor det sivile samfunn, Forsvarets hensikt er å krige, det som er viktig er interne verdier og internt samhold. Denne rolleoppfattningen avviser sivil kontroll av interne forhold.
Hjemlandsforsvareren/borgersoldaten vektlegger at Forsvaret er og skal være identisk med og reflektere det sivile samfunn det tilhører i mest mulig grad. Idealet er at soldatene er borgere i uniform, og denne oppfatningen har vært nært knyttet til obligatorisk militærtjeneste. Ut fra denne rolleoppfatningen er Forsvarets hensikt først og fremst å beskytte hjemlandet fra ytre farer. Forsvaret bør ”speile” befolkningen i den forstand at alle sosiale lag er representert, og de militære verdiene skal representere samfunnets verdier.
Den rolleoppfattelsen hvor Forsvaret ses på som en statlig bedrift og offiserer som statsansatte tjenestemenn overlapper delvis med den foregående rolleoppfatningen, men skiller seg likevel ut på enkelte sentrale punkter: de økonomiske motivene for å tjenestegjøre er sterkere enn ideologiske og verdibaserte motiver. I følge denne oppfatningen har Forsvaret blant annet følgende viktige kjennetegn: Forsvaret består av statsansatte som har de samme arbeidstakerrettighetene som arbeidstakere i det sivile samfunn. Det legges vekt på lønn og arbeidsforhold, og sterke fagforeninger forsvarer rettighetene deres.
Den siste rolleoppfattningen er leiesoldaten. Denne rolleoppfatningen skiller seg ut fordi den representerer et negativt bilde, som blir benyttet til å definere hva det norske Forsvaret ikke er. Tradisjonelt sett er en leiesoldat en privatperson som kjemper i en utenlandsk krig for personlig fortjeneste. Et generelt trekk ved denne rolleoppfatningen er at hensikten er å tjene penger.
Det grunnleggende argumentet i Haalands analyse er at forandringene av det norske Forsvaret etter den kalde krigen, og den dramatiske økningen av internasjonale operasjoner, utfordret den etablerte oppfatningen av hva som var forsvarets rolle og hensikt. De tradisjonelle
rolleoppfattningene har mangler i forhold til de utfordringene Forsvaret i dag står overfor.
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige. Moderator
Han brukte med stjerner i øynene som eksempel sine erfaringer som offiser på utveksling iStorbritannia at man der la alt opp til at offiserer og soldater skulle identifisere seg med regimentet sitt og ikke med nasjonen Storbritiannia. Det var slik han ønsket at norske befal og soldater også skulle gjøre det i en profesjonell krigerkultur. En slik kultur mente han var nødvendig i en tid da man ikke lenger ville slåss for nasjonen Norges eksistens, men for mer begrensede politisk definerte mål (som at Afghanistan ikke skal være en base for Al Qaida). Tidligere hadde man også et politisk mål med Forsvaret, men det var selvsagt for alle, at Kongeriket Norge skulle fortsatt eksistere som et fritt og selvstendig rike. Slik jeg forsto Diesen mente han at dette ikke lenger var aktuelt, og derfor heller ikke kunne brukes som motivasjonskilde. det var falt bort. Man måtte dermed bruke mer indre avdelingsmotivasjon som motivasjonsfaktor, da de fleste ikke ville anse de politiske mål man slåss for som viktige nok til å ville riskere livet for, mens man ville riskikere livet for sin avdeling og sine kamerater.
Da insinuerer Diesen et motsetningsforhold jeg ikke selv ser. Mulig jeg tolker ham litt unyansert, men når du i ditt tidligere innlegg skriver at man "fullt og helt" skal motiveres av avdelingsmotivasjon slik at det blir en motsetning til forsvar av landet som motivasjon så henger ikke jeg med på tankegangen hans. Jeg klarer ikke å se hvorfor disse motivasjonskildene skulle begrense hverandre. Det er kanskje mer naturlig å bygge på avdelingsmotivasjon når operasjonene man skal gjennomføre i mindre grad har kobling til direkte trusler mot Norge. Men at man forsøker å bygge opp avdelingsmotivasjonen må vel ikke nødvendigvis gå på bekostning av annen type motivasjon. Jeg tror ikke den jevne soldats forsvarsvilje forvitrer fordi man også bygger på andre motivasjonskilder, like lite som jeg tror avdelingsmotivasjonen vil forvitre dersom et klassisk invasjonstilfelle skulle dukke opp i fremtiden.
Edit: Utdrag lest. Da bekrefter det i og for seg antagelsene mine om at ordene var ment å beskrive "typetilfeller" som i større eller mindre grad kan være oppfylt, ikke en eksisterende eller tilsiktet kultur. Poenget om sameksistens av [ulike elementer i varierende grad fra] de ulike rollene er også i tråd med poenget jeg forsøker å få frem i dette innlegget.
Last edited by Bestefar; DTG 181550 Jan 13, 15:50.
Dette var selvfølgelig basert på min tolkning av hva Diesen har sagt i diverse fora, det er mulig jeg tolker ham litt strengt. Men det var i hvert fall slik jeg oppfattet ham.
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige. Moderator
Å sloss innenlands kontra utenlands vil jeg nok tro har helt forskjellige motivasjonsfaktorer. F.eks. er jeg ganske sikker på at de soldatene som bidro på 22. juli ikke gjorde det så mye for kameratskap og avdelingstilhørighet som til byen sin, Norges folk og sine egne.
Dette er forresten IMHO, basert på egne inntrykk.
I forhold til den twitter biten av kampanjen så synes jeg at det i utgangspunktet er et bra insj, men vedder en 10er på at den (i alle fall for en periode) kommer til å bli overkjørt av sarkastiske/negative tweets om hva som er "verdt å forsvare".
Men jaja... Ytringsfrihet er tross alt definitivt #verdtåforsvare.
Å sloss innenlands kontra utenlands vil jeg nok tro har helt forskjellige motivasjonsfaktorer. F.eks. er jeg ganske sikker på at de soldatene som bidro på 22. juli ikke gjorde det så mye for kameratskap og avdelingstilhørighet som til byen sin, Norges folk og sine egne.
Dette er forresten IMHO, basert på egne inntrykk.
Jeg var en av de som ble bedt om å møte opp 22. Juli. Det du sier stemmer nok veldig godt for de fleste. Selvsagt er det en stor bonus å arbeide sammen med kamerater og andre flinke folk, men jeg tror jaggu at de fleste ville gitt bæng i om de måtte jobbe med tropp X, avdeling X eller etat X.
Jeg mener at Forsvarets slagord er fint i denne sammenheng; For alt vi har. Og alt vi er.
Det jeg skrev over var selvfølgelig ikke ment som kritikk av kampanjen, tvert imot. Jeg har alltid (i hvert fall til HV-området jeg hadde stått i som frivillig etter utgang av verneplikten ble nedlagt) sett på meg selv som først og fremst hjemlandsforsvarer/borgersoldat, med en nødvendig innblanding av (amatør)kriger, og har vært kritisk til den ekstreme vektleggingen av krigerrollen og totalt negative omtalen av hjemlandsforsvarer/borgersoldat-rollen (blant de fire typene nevnt over) som deler av forsvarsledelsen (spesielt Sverre Diesen) har stått for de siste 8-10 årene. Jeg er glad for at Forsvarsledelsen nå også vektlegger fedrelandsforsvar som motivasjonsfaktor.
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige. Moderator
Kommentér