Vel, nå er det en viss forskjell på å gripe inn og på å banke fyren fordervet. Så kan man sikkert mene at det var fortjent, men det er nå en gang ikke selvtekt i det landet her utover de rammene som er i straffeprosesslovens §176 og straffelovens §48. Bra at de grep inn, men man må klare å skru av bryteren når situasjonen er avverget også.

Med en oppklarinsgprosent på 18% frister det ærlig talt mer å gi ranerne en omgang, fremfor å være et offer.

Og ja, ser man en 10-åring som blir ranet, så er det synd trist leit for raneren. Skjønner godt at de som grep inn ble forbanna.

Får håpe at jurister og evt dommere som skal håndtere anmeldelse/sak mot de som grep inn mot ranerne i den saken, bruker litt skjønn og ikke straffer dem.

Det skal altså ikke være borgernes ansvar å "unngå" å bli ranet. Politiet har som oppgave å forebygge kriminalitet og beskytte befolkningen; hva gjør man i de tilfellene politiet ikke er tilgjengelig? Bare gir opp? Tror ikke det, ikke for min del i hvert fall.

Hvis en person bruker trusler for å prøve å tilrane seg noe som er mitt, da har han bedt om det selv....

Straffeloven § 228 åpner spesifikt for straffrihet pga provokasjon, så fenomenet er ikke ukjent. Hadde jeg hatt noe som helst ansvar for å evaluere den nye straffeloven eller foreslå endringer, så hadde jeg luftet muligheten for å få inn en generell bestemmelse som etter en nærmere angitt vurdering åpner for straffritak ved rettsstridig provokasjon, slik § 228 gjør for legemsfornærmelse idag. En slik bestemmelse bør også åpne for å anse handlinger mot fremmede som en provokasjon mot den som griper inn. Folk er ikke maskiner, og at man blir provosert når man ser folk rane 10-åringer skjønner jeg godt. Det er fjas å straffe folk for slikt. Her bør vurderingen ikke legges til påtalemyndigheten (i form av om det skal tas ut tiltale), min mening er at straffeloven i større grad bør se gjennom fingrene med folk som får fortjent juling når de blir ferska for slikt. Ikke frislipp, men heller ikke fullstendig sperre for straffrihet slik § 229 er nå.

Opprinnelig skrevet av AGR416

Med en oppklarinsgprosent på 18% frister det ærlig talt mer å gi ranerne en omgang, fremfor å være et offer.

this

§ 48 er derfor aktuell. Problemet med denne handlingen er at den kan virke uproporsjonal eller ubetinget utilbørlig. Det virker som om det ble begått vold etter at ranerne egentlig var nøytralisert. Men her kan det være fakta og vurderinger vi ikke kjenner.

Dette er imidlertid en gråsone. Når man først intervenerer bør man etter min oppfatning, kunne sikre at man ikke taper i neste trekk ved at motstanderen kommer på offensiven, og eventuelt har gode forutsetninger for å lykkes gjennom overlegen fysikk, kamperfaring, våpen etc

§ 56 gir mulighet for redusert straff. Ransofferets lave alder/berettiget harme, eventuelle trusler framsatt av ranerne (stridsbevegele og bestyrtelse) kan redusere straffen.

Nødverge og provokasjon er to forskjellige ting som fører til to forskjellige vurderinger, det er ikke nødverge jeg snakker om her. Problemet opp mot nødvergebestemmelsen er ikke nødvendigvis proporsjonalitetstesten eller nødvendighetstesten, det er vilkåret om at man må avverge et rettsstridig angrep for at straffrihet skal være aktuelt. Dersom angrepet er avsluttet og inngriperen ikke har noen grunn til å tro at angriperen lenger utgjør noen trussel, så vil ikke vurderinger av nødvendighet og proporsjonalitet ved evt voldsbruk spille inn fordi det ikke lenger er snakk om å avverge et angrep. Strl § 228 har tatt konsekvensen av dette - den åpner for straffrihet selv om det ikke er snakk om å avverge et angrep, dersom man er blitt provosert. Og dette gjelder selv om legemsfornærmelsen fører til legemsskade eller død, man kan likevel frikjennes fullstendig pga provokasjon. En slik adgang finnes ikke for § 229, med en gang man bikker grensa til legemsbeskadigelse, så forsvinner muligheten til straffrihet pga provokasjon. Straffnedsettelse pga berettiget harme er emm ikke tilstrekkelig.

(Argumentene mine er forøvrig ment prinsipielt, ikke bare opp mot denne saken som vi enda ikke har fullstendig oversikt over)

Det skal selvfølgelig være sinnsbevelse og bestyrtelse:-)

Jeg tror § 48 mer relevant i denne saken.

Ja? Det følger jo direkte av det jeg skriver at reglene om provokasjon ikke er relevante, fordi de er begrenset til legemsfornærmelse (om så med skade eller død til følge) og her er man etter beskrivelsene å dømme utenfor den. Poenget mitt er at man burde utvide provokasjonsregelen til også å gjelde legemsbeskadigelser, for å unngå at man straffeforfølger folk som hadde oppnådd straffrihet under § 228, men som pga subsumsjonen under § 229 ikke kan omfattes av den straffritaksgrunnen. I slike tilfeller blir rammene § 48 trekker for straffrihet nesten absolutte, og det er akkurat det som er problemet her. Det bør gå helt fint å utforme en bestemmelse som utvider straffritaksgrunnen til legemsbeskadigelser uten at man med det åpner for fri voldsbruk.

Det springende punktet er skyldkravet. Konsekvensen av ditt tilleggsforslag er skyldfrihet ved forsettelig vold når provokasjon kan påvises. Det vil være en endring av politiets voldsmonopol.

Svar meg på dette: Vil påvist provokasjon etter gjeldende strafferett medføre skyldfrihet ved forsettelig legemsfornærmelse (§ 228)?

Hint: Svaret både på dette og på ditt motargument er å finne tidligere i tråden, i flere innlegg.

Nei, men det finns grensetilfeller.

Skyldkravet for § 229 er forsettlighet. Ditt tillegg vil altså endre den grunnleggende distinksjonen mellom paragrafene.

Hva er det grunnleggende skyldkravet for § 228?

Begge paragrafer omfattes selvfølgelig av forsett som skyldkrav. Distinksjonen mellom 228 og 229 er at skaden i seg selv skal omfattes av forsett i 229.

De som grep inn mot ranerne er siktet etter 229. Tror du de blir tiltalt? Det gjør ikke jeg.

Genau. Altså er det ikke snakk om å endre den grunnleggende distinksjonen. Begge har forsett som skyldkrav, begge behandler uforsettelige følger, og en utvidet provokasjonsregel vil ikke endre det. Den sentrale forskjellen er hva forsettet må omfatte, og dette følger av forskjeller i den objektive gjerningsbeskrivelsen i bestemmelsene. En utvidet provokasjonsregel vil ikke endre det.

Det er altså ingenting i forskjellene mellom §§ 228 og 229 som kan forklare hvorfor en provokasjonsregel skulle "løpe løpsk" under § 229 når den ikke har gjort det under § 228, prinsipielt sett er det snakk om samme type vurdering. Merk at det som faktisk er den reelle forskjellen mellom § 228 og § 229 betyr at en justering i rettspraksis av oppfatningen om det objektive gjerningsinnholdet (hvor mye fysisk skade må til før det er legemsbeskadigelse, ikke bare fornærmelse) også flytter grensene for når provokasjon virker straffriende - ikke spesielt prinsipielt.

Det som i størst grad gjør at det ikke er grunn til å frykte "skyldfrihet" er imidlertid at provokasjonsregler ikke gir krav på straffrihet - når det først foreligger provokasjon, så hører spm om straffrihet under straffespørsmålet. Det åpner for en vurdering fra domstolen som kan føre til straffrihet i noen tilfeller, og straff i andre. Hvor terskelen for denne vurderingen ligger vil man selvsagt kunne styre gjennom utformingen av en eventuell provokasjonsbestemmelse (legg merke til at den gjeldende ordlyden ikke akkurat er veldig dikterende for skjønnet, uten at det har ført til frislipp). I denne vurderingen vil den aktuelle handlingen naturligvis være et helt sentralt element. Det er derfor ikke noe hold i en ide om "skyldfrihet" som en nødvendig konsekvens av en mer generell provokasjonsregel, og den slags argumenter kommenterte jeg da også flere ganger på forhånd.


Skal jeg skjønne dette slik at du mener at i tilfeller som dette bør folk fritas for straff, men at det er påtalemyndigheten - ikke domstoler og lovgiver - som skal avgjøre dette?

Jeg er dypt uenig. Distinksjonen går ikke nødvendigvis på voldens alvorlighetsgrad, men på forsett om å skade. Det bør være en klar distinksjon mellom uprovosert vold og vold der det finns andre omstendigheter. Det er viktig å ha lovtekst som skiller utvetydig på disse omstendighetene.

Vi hadde en liknende diskusjon om gjengjeldelse. Da overså du også konsekvensene av dine ønsker om endringer for begrensningene i retten til gjengjeldelse som ligger i nåværende lovtekst.

Dette er viktige prinsipper for etableringen rettsstat og voldsmonopol. Det betyr ikke at jeg mangler tillit til domstolene eller underslår gjengjeldelsesaspektet i straffediskusjonen. Jeg mener imidlertid at det er lite gunstig å undergrave bærende prinsipp for rettstaten; voldsmonopolet og individenes kollektive overlatelse av straffeansvaret til staten.

Det ligger nære til hands å tenke at du søker en lovtekst som gir større spillerom for selvtekt og privat rettskipnad. Det er jeg sterkt i mot.

Nei. Selvfølgelig er det påtalemyndigheten som tar ut tiltale og domstolen som skal dømme. Spørsmålet er om påtalemyndigheten finner tilstrekkelig grunnlag for å ta ut tiltale etter siktelsen.

Det skillet du skisserer her eksisterer ikke som et skille mellom §§ 228 og § 229. Disse bestemmelsene skiller ikke mellom uprovosert vold og provosert vold (ironisk nok er det nettopp det skillet JEG ønsker å forsterke, men som du avviser fullstendig som straffritaksgrunn når det er § 229 som er aktuell).

Den sentrale forskjellen mellom §§ 228 og 229 er knyttet til skadeomfanget. § 228 dekker legemsfornærmelser, og § 229 dekker legemsbeskadigelser - hva som er legemsfornærmelse og hva som er beskadigelse avgjøres av en vurdering av de aktuelle skadene, hvorvidt man trenger behandling, hvorvidt sårene leges, etc etc.

Det som gjør at man sier at forsettet skiller bestemmelsene, henger sammen med dekningsprinsippet: Skylden må omfatte den objektive gjerningsbeskrivelsen, og det alminnelige skyldkravet er forsett. Men det man mener med forsett er i hvilken grad gjerningsmannen skjønte eller ønsket at det bestemmelsen beskriver ville inntreffe. Utover dette er ikke motivasjon interessant for subsumsjonsspørsmålet. Det vil (forenklet) si: Dersom gjerningsmann A slår offer B, og skjønner at slaget mest sannsynlig vil forårsake utslåtte tenner, så foreligger forsettelig legemsbeskadigelse når tennene ramler ut - helt uavhengig av om gjerningsmannen ønsket å påføre en så alvorlig skade eller ikke. Dersom gjerningsmann A slår offer B, slaget forårsaker kjevebrudd, mens A ikke trodde eller ønsket at dette skulle føre til noe mer enn midlertidig ubehag, så foreligger kun forsettelig legemsfornærmelse. I den betydningen vi snakker om skyld nå (og i det spm vi snakker om - subsumsjon - er kun den betydningen som er relevant), så er skyld en binær tilstand. Enten foreligger tilstrekkelig skyld - eller så foreligger det ikke. Det er ingen mellomstasjoner.

For å undertreke dette: Det eneste som gjør forsettet til et relevant skille mellom §§ 228 og 229, er det faktum at §§ 228 og 229 beskriver ulik grad av rent faktisk skade/påvirkning på offeret

Det bestemmelsene ikke skiller mellom er tilfeller hvor gjerningsmann A velger seg ut et tilfeldig offer på byen, og tilfeller hvor gjerningsmann A i frustrasjon slår offeret etter å ha blitt sjikanert på det groveste. Når spørsmålet dreier seg om valget mellom §§ 228 og 229, så har det ingenting å si om volden var blind eller provosert. Bestemmelsene skiller heller ikke mellom tilfeller der gjerningsmannen bevisst ønsker å påføre legemsskade og tilfeller hvor han ikke ønsker det, men likevel anser det som mest sannsynlig: I begge tilfeller foreligger tilstrekkelig forsett til at tilfellet bedømmes som legemsbeskadigelse.

Det du ønsker å bevare, slik jeg skjønner deg nå, er med andre ord et skille som ikke eksisterer mellom dagens §§ 228 og 229. Du ønsker det skillet jeg ønsker å forsterke: Skillet mellom de voldsepisodene hvor forutgående provokasjoner reduserer straffverdigheten av volden, og de voldsepisodene som i langt større grad er ondsinnede, for eksempel blind vold. Det skillet har vi pr idag (når subsumsjonsspørsmålet er avgjort som nevnt over) kun mtp straffutmålingen. Forslaget mitt innebærer å åpne for straffrihet for både §§ 228 og 229, men etter en nærmere angitt vurdering av situasjonen hvor volden ble utøvd i. Er det snakk om ekstreme provokasjoner, bør ikke det avgjørende være om offeret mistet en tann eller fikk et blått øye.

Når det gjelder ideene dine om selvtekt: Du har tydeligvis ingen problemer med å åpne for straffrihet som følge av provokasjon når det er snakk om § 228. For å si det flåsete og unøyaktig: Det er greit å slå tilbake, så lenge man begrenser antall blåmerker man påfører?

Remind me, dette husker ikke jeg. Dersom du snakker om diskusjonen du uten avsluttende kommentar forlot i Anders Behring Breivik-tråden så er det bare å ta opp tråden igjen der om du føler det gjenstår noe usagt - den er fortsatt åpen. Denne diskusjonen her handler imidlertid ikke om det.


Det vil si at dersom denne episoden ikke omfattes av nødvergeretten (noe politiet tydeligvis mener det ikke gjør) og det er tilstrekkelig bevis, så ønsker du disse tiltalt og dømt?

Dette er en bra observasjon etter mitt syn:



Forövrig må jeg komme tilbake litt senere Bestefar.

Greit, da venter jeg spent på en avklaring av hva du egentlig mener den grunnleggende forskjellen mellom bestemmelsene er i ditt neste innlegg.

Imens skisserer jeg noen praktiske eksempler som illustrerer den prinsipielle måten norsk strafferett vurderer provokasjon som straffrihetsgrunn på, slik at problemstillingen ikke begraves i ren teknisk jus. Eksemplene er ment å illustrere prinsipielle forskjeller, og er derfor bevisst lagt i ytterkantene - hensikten er ikke å beskrive det nøyaktige grenseområdet for provokasjon. Samtidig er hensikten kun å illustrere provokasjonsregelen som fritaksgrunn, ikke andre straffrihetsgrunner - derfor går jeg ikke inn på øvrige muligheter (utover nødverge, som er såpass alminnelig kjent at jeg kommenterer det kort)

1.
Marte Kirkerud sitter i leiligheten sin når en person bryter seg inn og overfaller henne. Gjennom de neste timene blir Marte utsatt for grov tortur (inkl med kniv) av denne personen som ikke har noe motiv for handlingene utover at han nyter å påføre andre smerte.
Etter flere timer oppfatter naboer hva som skjer. De klarer å ta seg inn i leiligheten, og får stanset gjerningsmannen, ringt politiet og hjulpet Marte. Gjerningsmannen holdes fast av naboene i påvente av politiet, men han forholder seg ellers helt passiv. Etter å ha fått summet seg i noen minutter, løper Marte mot gjerningsmannen som fortsatt blir holdt fast av naboene, og slår ham to ganger i ansiktet i raseri over behandlingen hun har blitt utsatt for. Gjerningsmannen mister to tenner som en følge av dette. Deretter løper hun unna, og poltiet kommer etterhvert for å hente gjerningsmannen. Når politiet spør Marte om hva som har skjedd, forklarer hun at hun var så sint etter behandlingen hun var utsatt for at hun ikke klarte å styre hevnlysten - hun måtte få utløp for den, selv om gjerningsmannen skulle bli skadet. Marte blir tiltalt for legemsbeskadigelse.

2.
Peder Ås har vært ute på byen en lørdagsnatt, og er på vei hjem. Siden han ikke orker å ta buss, går han mot den nærmeste taxiholdeplassen. Der ser han at det er lang kø, og bare en taxi. Peder tenker at han ihvertfall ikke orker å vente i den lange køen, så han løper fram til taxien, og smyger inn foran køen. Personen som står først i køen, Lars Holm, protesterer og sier at Peder må vente på tur, men det er ikke Peder interessert i å høre på. Taxisjåføren orker ikke å vente på kranglinga, og tar istedet med seg neste passasjer. Lars Holm blir oppgitt både over at Peders sniking har gjort at han mister taxien, og over Peders manglende hensyn overfor andre. Han dytter Peder i ryggen i frustrasjon, før han snur seg og går tilbake mot køen. Som en følge av dyttet må Peder ta et skritt fremover for å unngå å falle. Han blir sint, snur seg mot Lars og roper til ham slik at Lars snur seg. Så sparker Peder ham i magen. Sparket forårsaker ingen skader, men Lars mister pusten, synker sammen og blir liggende i et halvt minutts tid før han stabler seg på beina igjen. Peder utnytter muligheten til å kaste seg inn i en ny taxi, som akkurat har svingt inn på holdeplassen. Lars anmelder forholdet, og Peder tiltales for legemsfornærmelse.

Nødverge er ikke aktuelt som straffritak i noen av tilfellene, siden det ikke er snakk om å avverge noe pågående rettsstridig angrep. Spørsmålet jeg vil belyse her er hvorvidt man kan frita Marte eller Peder for straff som følge av det de har vært utsatt for før de slo/sparket selv. Her er måten loven bedømmer disse to tilfellene på idag, med tanke på straffritak for provokasjon:

Peder Ås har blitt utsatt for en legemsfornærmelse (dyttet). Derfor åpner straffeloven prinsipielt sett for at Peder kan slippe straff, fordi han ble provosert før han sparket (at denne muligheten neppe blir benyttet er nå så).

Marte har også blitt utsatt for legemskrenkelser, i langt større grad. Men fordi hennes slag førte til at hennes "offer" mistet to tenner, er adgangen til å frikjenne på grunn av torturen hun ble utsatt for prinsipielt utelukket: provokasjon kan ikke anføres som straffrihetsgrunn når det er snakk om legemsbeskadigelse, uansett hvor mye man selv har vært utsatt for. Marte SKAL straffes. Hadde hun enda bare sparket ham i magen istedet, så hadde hun sluppet unna....

Det er altså det prinsipielle skillet jeg mener bør bort. De to tennene gjerningsmannen mister i Martes tilfelle bør ikke være det som utelukker straffritak for Marte.

Takkatt, har du noen bakgrunn innen jus?

For øvrig, hadde kanskje vært en ide å få på plass ungdomsfengsel.

Rent moralsk sett så sitter nå jeg her og lurer på hvor hensiktsmessig det er å banke opp folk, og hvor man eventuelt skal trekke grensene.

Gamle Kant sa vel i sin tid noe sånt som gjør kun det du vil skal kunne bli en allmenn lov, og om alle hadde fulgt det, så hadde vi vel sluppet både barneranere og annet pakk.

Jeg tror ikke jeg har så mye å bidra med i den jusfaglige diskusjon, men så underveis noe om et skille mellom moral og lovtekst. Det er heldigvis slik at vi har legdommere som skal dømme, og legfolk som lager lovene på Stortinget. Så loven skal gjenspeile vår etikk og vår moral - gjennom å beskytte den svake og i straff både ivareta samfunnets hevn og rehabilitering.

Å ikke gripe inn hvis en har mulighet finner jeg moralsk forkastelig. Å gripe inn og gjøre seg til dommer og eksekutør finner jeg like forkastelig. Handlingsrommet mellom der tror jeg egentlig ikke lovtekster kan definere, det blir definert av våre verdier. Så får heller juristene kose seg med spisse formuleringer, og fornuftige dommere dømme. Men en evnt dom i den ene eller andre retning endrer ikke mine verdier.

Det er faktisk litt i den gata problemet ligger pr nå: Lovteksten har definert det handlingsrommet i en ganske viktig dimensjon. Den skjønnsutøvelsen vi snakker om her avskjæres fullstendig med en gang det er snakk om legemsbeskadigelse.

Legemsbeskadigelse er definert som....?

En synlig fysisk skade? Er en blåveis legemsbeskadigelse? eller må det være en mer alvorlig skade?

Rask kommentar til Bestefars eksempel: Det er temmelig upresist siden grov vold utført som beskrevet helt opp til §232, kan straffes som brudd på §228. Dette framgår av lovgrunnlaget:

For det tilfellet at legemsfornærmelsen har døden til følge, eller skaden er betydelig, kan fengsel inntil 5 år anvendes. I tillegg heves den øvre strafferammen dersom legemsfornærmelsen er utført på en måte som beskrevet i § 232.

Mye avhenger av de individuelle omstendigheter i den enkelte sak, ikke minst om voldshandlingen var fremkalt av en forutgående provokasjon, om gjerningspersonen tidligere er straffet for vold (§ 230), om handlingen var ekstraordinært farlig eller rå m.m. (§ 232) eller om vedkommende var under 18 år på gjerningstiden (§ 55).

I Martes tilfelle behøver heller ikke påtalemyndigheten ta ut tiltale.

Legemsbeskadigelse har ikke en klar, entydig definisjon. Hvor skillelinjen går er utdypet i rettspraksis. Hvorvidt noe blir ansett for å være legemsfornærmelse eller beskadigelse vil avhenge av en vurdering av skadens art/grad, omfang, varighet og lokalisering på kroppen. Det viktigste er skadens varighet og omfang: Er skaden varig, trenger den ikke være så stor for at det skal være legemsbeskadigelse. Motsatt: Er det ikke snakk om varige skader, kreves mer av omfanget.

Utslåtte tenner er typisk legemsbeskadigelse, det samme kan gjelde skadde tenner som ikke slås ut.
Blåmerker, hevelser etc regnes normalt som legemsfornærmelse, men kan være legemsbeskadigelse hvis omfanget er stort nok. Flere blåmerker som i seg selv ikke vil være nok til å bli ansett som mer enn legemsfornærmelse kan totalt sett bli ansett som beskadigelse. Det samme gjelder blåveiser: Normalot legemsfornærmelse, kan være legemsbeskadigelse om det er særlig ille.

Takkatt: Jeg avventer en redegjørelse for forholdet mellom §§ 228 og 229, mtp den "prinsipielle forskjellen". Dersom du har tid til å lese nye innlegg og kommentere disse, i tillegg til å lete opp "lovgrunnlaget", så kan det vel umulig være noe problem å gjøre rede for en prinsipiell forskjell du allerede har tenkt igjennom...?


Dette må du utdype nærmere, jeg ser ikke relevansen her. Jeg har en klar mistanke om at du også her misforstår innholdet i lovbestemmelsen, men du skal få utdype dette nærmere før jeg fortsetter.

Du har forøvrig sitert tekst uten å oppgi kontekst, og uten å oppgi kilde utover "lovgrunnlag" - det er det mye av.

Tidligere sa du at dette IKKE skulle avgjøres av påtalemyndigheten, men av domstoler og lovgiver. Nå er du tilbake til at saken skal avgjøres av påtalemyndigheten ved at det ikke tas ut tiltale. Bestem deg: Mener du, eller mener du ikke at det er påtalemyndigheten som i slike saker skal stå for avgjørelsen?

Sånn litt på sidelinjen, så drev jeg her for en stund siden og trålte rundt på diverse reisefora på nettet, av mangel på bedre ting å gjøre akkurat da. Mener det var for landet Kenya, eller ihvertfall ett eller annet afrikansk land, så stod det under seksjonen "nyttige tips" eller så en sak om at man som turist, dersom man ble ranet, var frarådet å rope "hjelp ran!" eller noe i de baner ihvertfall i mer grisgrendte strøk, rett og slett fordi folk omkring kunne komme til å "bry seg litt for mye" og finne på å lynsje den/de ranerne det var snakk om der og da. Necklacing er ikke fint i det hele tatt.
Samme med Papua New Guinea da jeg var der og besøkte i 2012; Der skulle man være glad i å få juling, eller verre, dersom man ble fersket eller senere tatt i lovbrudd som allmennheten ikke har noe til overs for - f.eks. tjuveri, ran og voldtekt.
Jo nærmere ekvator man kommer jo mer vanlig er slikt, uansett hudfarge, religion og etnisitet på dem det gjelder...

Jussen i alt dette med saken i Norge overlater jeg til juristene eller juss-studentene, og siden jeg ikke var øyenvitne til dette ransforsøket på Helsfyr så skal jeg ikke mene så altfor sterkt om graden av voldsbruk - altså om det var over toppen eller ikke, opp imot trusselen osv. - men ja, IMHO, fra mitt ståsted og med mine forutsetninger for å mene noe om dette, går det en klar grense, og det er når gjerningsmannen ikke lenger er med på "gamet"; Om det vil si etter at man har ropt på vedkommende og han så stikker avgårde med uforettet sak, eller om man som inngriper i ranet så har nødt å drepe vedkommende, for egen sikkerhet, fordi en pistol eller kniv, eller stor stein, eller jernrør, eller batong, har blitt trukket og det ikke er mulig å komme seg unna denne fighten så er det sånn det er altså. En tjuv som overgir seg der og da uten noe mer om og men kan en altså ikke legge på fortauskanten og trampe på hodet til.

Forsåvidt helt greit av politiet å anmelde denne saken IMHO, så håper jeg at spørsmålet som ønskes besvart er graden av voldsbruk ift. trussel framfor en default greie om at det har blitt utøvd vold mot en tredjeperson. Viser det seg nå at det var nødvendig å sparke vedkommende mens han lå nede så tennene fløy for å få kontroll på vedkommende, så har jeg personlig ingen problemer med dette. Her må vel vitner sies å være gull...

@Bestefar, prop 97

§228:

Offentlig påtale finner ikke sted uten fornærmedes begjæring med mindre
(a) forbrytelsen har hatt døden til følge, eller
(b) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer, eller
(c) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges barn eller barn til den skyldiges ektefelle eller samboer, eller
(d) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges slektning i rett oppstigende linje, eller
(e) allmenne hensyn krever påtale.