2001 så ut til å bli slutten for Kystartilleriet. De siste kystfortene ble stappet i møllpose, befalsskolen på Oscarsborg avviklet og Kystartilleriinspektoratet lagt ned. Nye trusselvurderinger hadde fått forsvarsledelsen og politiske myndigheter til å konkludere med at stasjonære anlegg til forsvar av norsk territorium var utgått på dato: Den kalde krigen var over, og sovjetisk invasjonsfrykt hadde forsvunnet fra den sikkerhetspolitiske analysen. Det var ikke bare det gamle trusselbildet som hadde forsvunnet, også krigføringsmetodene hadde endret seg. Amerikanernes invasjon av Irak i 1991 hadde demonstrert at presisjonsstyrte bomber kunne finne veien til de mest beskyttede forsvarsanlegg og slå dem ut.
Til sammen utløste dette en dramatisk nedbygging av Kystartilleriet. Men parallelt med dette startet man oppbyggingen av en helt ny type kystforsvar bestående av kystjegere og lette missilbatterier. Samme år det gamle Kystartilleriet forsvant, ble Kystjegerkommandoen opprettet. Dens oppgave var å utgjøre «en sjømobil kapasitet for raids og angrep mot prioriterte mål på land til støtte for hæroperasjoner