Jeg oppretter denne tråden da en annen tråd skled ut med info om radioer. Jeg tenkte å legge en del facts her (andre kan bare legge til).

For det første om nomenklaturen: Denne ble innført i det amerikanske forsvaret i 1944. AN står for Army-Navy. Det ble beholdt også etter at US Air Force ble opprettet. Så kommer en tre-bokstavers kode, der i denne sammenheng vi trenger:
Første bokstav:
P = Portable (man), altså bærbar
G = Ground (general), altså generell bakkebruk, både bærbar og kjøretøymontert
V = Vehicle, kjøretøymontert

Annen bokstav:
R = Radio

Tredje bokstav:
C = Communication

Deretter et sekvensielt tall, rett og slett nummer i rekken av den trebokstav-sammensetningen.

Det norske forsvaret kjøpte et meget stort antall amerikanske VHF FM-radioer på første halvdel av 1970-årene. Dette var alle radioer som var kompatible med hverandre og opererte i båndet fra 30 til 75,95 MHz, med stepp på 50 kHz (920 kanaler).

For det første var det den bærbare radioen AN/PRC-77 med versjonene AN/GRC-160 og AN/VRC-64. Denne ble utviklet i USA på slutten av 1960-tallet som en videreutvikling (transistorer i stedet for radiorør) av den noe tidligere AN/PRC-25 (som var den mest brukte amerikanske radioen i Vietnamkrigen).

Betegnelsene er modulære: Selve radiosender/mottaker heter RT-841/PRC-77. Hvis man har den sammen med bæremeis og en tilbehørsveske som inneholder kort og lang antenne samt telefonrør, har man en AN/PRC-77.

Hvis man i stedet har en RT-841/PRC-77 sender/mottaker sammen med en kjøretøymonteringsenhet med strømforsyning og høyttaler (+ mikrofon, øretelefon og kjøretøyantenne) har man kjøretøyradioen AN/VRC-64.

Og hvis man har begge deler, både kjøretøyenheten og bæremeisen med antenner og telefonrør, så har man en AN/GRC-160, en radio som både kan brukes i kjøretøy og tas ut av kjøretøyet og brukes som bærbart.


Så hadde vi den andre serien med større kjøretøymonterte radioer, AN/VRC-12 serien. denne var utviklet i USA på begynnelsen av 1960-tallet og hadde både transistorer og noen få radiorør i seg. Dette var også et modulsystem, der man hadde tre hovedmoduler:
To var sender/mottaker og var nesten identiske, RT-246/VRC og RT-524/VRC. RT-246 hadde ikke montert høyttaler, men den hadde 10 tykknapper for forhåndsinnstilte frekvenser. RT-524 hadde ikke trykknappene, men en høyttaler på samme sted.
R-442/VRC var mindre og var bare mottaker, ikke sender.

Satte man sammen disse enhetene på forskjellig vis (med forskjellige festebriketter) fikk man forskjellige navn på dem:

AN/VRC-12 besto av en RT-246 og en R-442 (sende på en frekvens, lytte på to)
AN/VRC-43 besto av kun en RT-246
AN/VRC-44 besto av en RT-246 og to R-442 (lytte på tre kanaler)
An/VRC-45 besto av 2 stk RT-246 (snakke og lytte samtidig på to kanaler)
AN/VRC-46 besto av en RT-524
AN/VRC-47 besto av en RT-524 og en R-442
AN/VRC-48 besto av en RT-524 og to R-442
AN/VRC-49 besto av to RT-524.

Jeg vet ikke hvilke av disse som har vært i bruk i Norge, i infanteriet hadde vi AN/VRC-46 og AN/VRC-47, samt AN/VRC-49 som rele. Selv har jeg bare brukt AN/VRC-46. Man kunne stille lav og høy sendereffekt, den lave var 0,5-10 W, den høye 30-60 W.