To-trinns rettet ladning

Prinsippet for en to-trinns rettet ladning er enkelt. En rettet ladning lager et hull. Derefter blir en sprengladning skutt inn i hullet som nettopp ble laget. Og eftersom sprengladningen detonerer på innsiden så vil effekten være vesentlig større. Slike ladninger lar seg improvisere selv om det er teknisk komplisert. På 80-tallet benyttet tyske terrorister to-trinns ladninger til sabotasje av rørledninger (disse ladningene ble visstnok laget av tsjekkiske militære eksperter).

OZ-1

En russisk to-trinns ladning beregnet på å lage skyttergroper



Som dere ser fra den russiske reklamebrosjyren under, så lager ladningen en pen skyttergrop for en mann. I henhold til håndboken så lager ladningen et ca 40 cm dypt hull med en diameter på rundt 1.5 m. I virkeligheten lager nok ladningen heller et 20-30 cm dypt hull med en diameter på under 1 meter. Så for å få til en skyttergrop som vist under så må man nok beregne 2-3 ladninger per skyttergrop.



Men ladningen har imidlertid andre og mer effektive bruksområder. Under krigen i Tsjetsjenia plasserte man ladningen på taket på hus hvor man visste fienden oppholdt seg (eller på gulvet hvis de befant seg i kjelleren). Den rettede ladningen lagde et hull i taket som hovedladningen ble skutt i gjennom for så å detonere i rommet. Hvis det fremdeles var overlevende så fulgte russerne på med håndgranater eller bensin gjennom hullet. Det er heller ikke noe i veien å plassere ladningen horisontalt mot en vegg.

Sprengladninger er forøvrig et yndet drapsvåpen blant russiske kriminelle. For noen år siden så tok de livet av en rival som bodde på et hotell i Moskva ved å leie rommet under der han bodde. Rommene hadde identisk arkitektur og attentatmennene stablet stoler og kommoder oppå sengen for så å plassere en bikubeladning på toppen med en tidsforsinker. Ladningen gikk av en gang på natten og delte mannen som å i sengen i rommet over i to.

Sv: Den store PI-tråden

Jeg fant en video som viser ganske bra hvor liten grop en slik ladning lager i noe som ser ut som ganske homogen, sandete jord. Det virker som om ladningen har ekstremt lang forsinkelse. Jeg skjønner i grunnen at denne har blitt brukt til mye annet kreativt enn å faktisk lage skyttergroper.

Sv: Den store PI-tråden

Det stemmer. Ladningen bruker en UP-60 (УП-60). Som har en forsinkelse på 50-83 sekunder. Russerne har alltid hatt dette med veiledende tidsforsinkelser. Pluss/minus (nesten alltid pluss) opp til flere dager hvis forholdene er de rette på enkelte tidsmekanismer. Men de går av til slutt.
Legg forresten merke til hvor mye mekanismen minner om mekanismen til den gode gamle "luntetenner 39" fra Forsvaret. Det er vel nok et eksempel på lånt tysk teknologi.

Sv: Den store PI-tråden

Spørsmål fra salen: Er disse tiltenkt å lage skyttergraver når det virkelig haster, eller skal de brukes uansett?

Sv: Den store PI-tråden

Jeg personlig tror det første. Slike ladninger er ikke billige. Det kreves også noe opplæring i bruk av dem, selv om de er relativt idiotsikre ved at tidsforsinkelsen er såpass lang.

Minemyte knust

Film og TV har de siste 60 år eller så servert oss historien om den uheldige soldaten som tråkker på en mine. Han hører et klikk og vet at om han flytter foten så går minen av. Så følger en lang sekvens om hvordan han selv eller ved hjelp av kamerater finner på noe lurt med tunge stener eller lignende slik at han kan ta foten vekk fra minen som eksploderer rett efter at han klarer å kaste seg i dekning. Er det en skikkelig sosialrealistisk film så mister han sannsynligvis det ene eller begge bena. Problemet er at en slik mine aldri har vært produsert (selvfølgelig går det an å improvisere en slik mine, men hva er poenget med den?). Denne minen er akkurat som det berømte fakirnummeret med det indiske tautrikset som ingen har sett men det er alltid en eller annen som kjenner noen som kjenner noen som har en slektning som så det.
Men kuratoren ved Royal Engineers Museum i Kent har tatt myten alvorlig og gått igjennom alle kjente miner uten å ha funnet en eneste mine som funksjonerer på denne måten. Så vi kan trygt konkludere med at minen aldri har eksistert. Men hvis noen er uenig så er det bare å presentere minen her.

Opprinnelsen til denne mytiske minen er imidlertid en altfor virkelig anti-personellmine; den beryktede tyske S-minen S.Mi.35 (og den senere utgaven S.Mi.44). Minen kunne utløses på to måter; enten ved trykk eller trekk. Når tennmekanismen ble utløst så kunne man høre et høyt klikk, så gikk det ca 4 sekunder før minen gikk av. En beholder med sprengstoff og 250 stålkuler eller stålbiter ble skutt ca en meter over bakken før den detonerte og sendte en 360 graders skur med splinter. Minen hadde en dødelig rekkevidde på ca 20 meter.

Sv: Den store PI-tråden

Var det en sirkulær eller sfærisk spredning på splintene? Ville det i teorien virke å kaste seg ned når man hørte klikket, eller var du kjørt uansett?

Sv: Den store PI-tråden

I og med at prosjektilene er pakket inn i en sylinderformet boks så har S-minen en tilnærmet sirkulær spredning, ja. Allierte håndbøker skriver at om du er så heldig å høre klikket fra minen så kast deg ned. Og du hadde faktisk en sjanse til å overleve da.

Engangsmarinejeger

Japan hadde noen interessante/fantasifulle «vidundervåpen» som stort sett alltid endte med at soldaten døde i angrepet. En av mine favoritter her må være «engangsmarinejegeren» fra Fukuryu spesialavdeling for undervannsangrep og beskyttelse av Tokyo havn.

I 1945 begynte Japan å bruke store ressurser på å utvikle et mest mulig billig og effektivt invasjonsforsvar og en av ideene som kom opp var å skjule froskemenn i havnene som kunne angripe fiendens skip. Planer ble lagt for å utdanne 6.000 mann som skulle angripe fiendtlige skip i japanske havner. Selv selvmordssoldater vanligvis var frivillig tjeneste så var over halvparten av disse utskrevne.

Mennene skulle skjule seg i hemmelige baser under vann, f.eks i skipsvrak. Så skulle de snike seg ut og angripe skipene med en 10 kilos sprengladning med et luftkammer som ga ladningen tilnærmet nøytral oppdrift i vannet, festet på en ca 3 meter lang stang. Så var det bare å støte staven mot skipsbunnen slik at ladningen gikk av. Det var planlagt å plassere ut froskemennene på bunnen av havnene på en dybde på 4-6 meter med en avstand på 20 meter mellom hver mann. De hadde funnet ut at med en avstand på 20 meter så ville man ikke bli drept når sidemannens ladning gikk av.

Disse avdelingene var ment å være operative i oktober 1945 så heldigvis kom de aldri forbi prøvestadiet.

Iran og maritime operasjoner

(T)rump har nå sendt ett av USAs største hangarskip (for å sitere NRK), til Persiabukten som et svar på ett eller annet Iran skal ha gjort men som amerikanerne ikke vil fortelle hva er.

I følge de Forente Arabiske Emirater så skal 4 sivile skip ha blitt utsatt for sabotasje av Iran eller Iran-støttede styrker. Jeg venter for øvrig på bilder før jeg tror på det (bildene av norske "André Victoria" som ser ut til å ha blitt truffet av en annen båt bakfra, teller ikke). Prøver Trump seg på en ny løgn for å ha en unnskyldning for å gå til krig mot Iran (jfr. løgnene Bush serverte om irakisk produksjon av biologiske stridsmidler eller Hitlers løgner om polske provokasjoner i 1939)? Så jeg fikk lyst til å drodle litt om noen av Irans muligheter på den maritime fronten og eventuelle amerikanske mottiltak.

Eftersom over 30% av all verdens oljeproduksjon passerer gjennom Hormuzstredet (det relativt smale området nederst i Persiabukten som fører ut i åpent hav) så kan vi ikke undervurdere buktens strategiske betydning. Hvis Iran hindres i å transportere olje i gjennom Hormuzstredet så vil de nok gjøre hva de kan for å hindre de andre landene å gjøre det samme.
Det er, slik jeg ser det, særlig 4 taktikker Iran kan benytte for å lage bråk:

1. Sjøminer
2. Hurtigbåter lastet med sprengstoff
3. Miniubåter lastet med sprengstoff
4. Marinejegere

Til slutt vil jeg ta for meg eventuelle amerikanske mottiltak.

I denne første posten skal jeg ta for meg punkt 1. Sjøminer

Iran har lenge vært opptatt av sjøminer og har heller aldri vært redde for å bruke dem. Siden 80-tallet har Iran ved mer enn en anledning minelagt den arabiske siden av Persiabukten for å hindre oljetankere å forlate havner fra land som Saudi Arabia. I følge efterretningskilder så har Iran et lager av sjøminer av alle typer på rundt 6.000. Ikke ekstremt mye men nok til å forårsake store skader.



Iranske kontaktminer

Iran har lenge vært opptatt av sjøminer og har heller aldri vært redde for å bruke dem. Siden 80-tallet har Iran ved mer enn en anledning minelagt den arabiske siden av Persiabukten for å hindre oljetankere å forlate havner fra land som Saudi Arabia. I følge efterretningskilder så har Iran et lager av sjøminer av alle typer på rundt 6.000. Ikke ekstremt mye men nok til å forårsake store skader.
Noen av minene er 1. verdenskrigs teknologi og relativt simple greier, noe som ikke gjør dem mindre farlig for det. Amerikanerne erfarte dette på den harde måten da fregatten USS Samuel B. Roberts på slutten av 80-tallet nesten sank efter å gått på en slik mine.



USS Samuel B. Roberts efter å ha gått på en iransk mine.

I 2018 ga dessuten Iran sjøminer til Houthi-opprørere i Jemen som plasserte dem på vestsiden av Perisabukten (Saudi Arabias og Emiratenes side).
Minene ser kanskje primitive ut, men de er altfor avanserte til at Houthiene hadde klart å lage dem selv



Den vanligste taktikken er å forankre minen på bunnen av havet. Minen og ankeret legges ut, som oftest fra et overflatefartøy; mineleggerskip, landgangsfartøy og sivile ferger egner seg utmerket til minelegging. Ønsker man å gjøre det mer diskret, så kan man benytte fiskebåter, lystbåter eller hvilken som helst båt som har kapasitet til å frakte en eller flere miner. Bildene ovenfor viser forankrede miner.

Men noen ganger sliter minen seg fra ankeret og blir en drivmine. Disse minene kan drive rundt i årevis til de enten treffer en båt eller skylles opp på land. Å legge ut drivminer er forbudt i henhold til internasjonal avtaler og moderne miner skal være konstruerte slik at de blir deaktiverte om dette skulle skje. Men så er spørsmålet om Iran vil bry seg det minste om det.

Bunnminer er influensminer som ligger på havbunnen og som aktiveres av f.eks akustikk eller skipets magnetfelt (på den måten detonerer ikke minen hvis en båt under en viss størrelse passerer over minen).



Russisk MDM-1 bunnmine med 3 avfyringsmuligheter; akustisk, elektromagnetisk og hydrodynamisk.

Vanndybden i Hormuzstredet er på mellom 100 og 200 meter og bunnminer vil sannsynligvis gjøre liten skade på tankskip på slike dybder. Så for bedre effekt så må slike miner plasseres i eller i nærheten av havner og terminaler. Slike miner kan også slippes fra fly eller via torpedorørene på en ubåt og Iran har også trent på å slippe slike miner fra helikopter.

Forankrede miner kan uten problem utplasseres på slike dybder i tillegg til havner og terminaler.

Drivminer kan også forårsake skade, men problemet er at man har mye mindre kontroll over hvilke skip de rammer. Fiendens og egne skip er like utsatte og hvis Hormuzstredet blir sperret så har de ikke noen mulighet til å frakte ut egen olje. Men de har i det minste en ganske stor psykologisk effekt.

(Andre minetyper er superavanserte miner som sikter seg inn på målet som en målsøkende torpedo. Men de kommer jeg ikke til å diskutere her).

Så hva kan Iran oppnå med en minekrig?

1. Hindre eller begrense fiendens transport av olje ut av Persiabukten, ved å gjøre ferdsel gjennom Hormuzstredet for farlig.
2. Hindre tankskip i å laste olje ved å minelegge havner og terminaler. Enten ved at skipene ikke våger å legge til eller ved at skip som er blitt senket hindrer annen trafikk inn og ut.
3. Forårsake en miljøkatastrofe på den vestlige siden ved at oljen fra ødelagte tankere skyller opp på strendene.

Så selv om USA helt sikkert kommer til å gruse Iran, så kommer det til å koste dem langt mer enn invasjonen av Irak. Jeg håper bare Trump innser dette til tross for krigskåte voldsromantikere som Bolton og Pompeo.

Sv: Den store PI-tråden

Sakna ein ting på lista di. Hugsar eg ikkje heilt feil så var missiltrusselen som var størst når Iran gjekk laus på tankarar under Irak-Iran krigen. Vil tru at missil fortsatt er aktuelt.

Sv: Den store PI-tråden

Ser den, men jeg kan ingenting om missiler, men når det gjelder det andre så kan jeg stå på egne ben. Så jeg velger å ro meg i land ved å si at missiler ikke er maritimt nok. Jeg føler meg mest hjemme når det gjelder den ukonvensjonelle delen av hybrid krigføring. Så det jeg skriver vil være preget av det.

Sv: Den store PI-tråden

Dette ser ut til å seile opp som en ny favorittråd.

Angående åpningsposten (OZ-1): Har sekundærladningen en drivladning? Hvis ikke, forstår jeg ikke helt hvordan den skal kunne fungere etter intensjonen. Ut ifra den ikke veldig imponerende effekten på sandjorda kan det synes som om den ikke klarer å fokusere energien dit den skal. Finnes det noe dokumentasjon på hva og hvordan denne faktisk har blitt brukt i strid?

Iran og maritime operasjoner 2

Hurtiggående båter lastet med sprengstoff.

Dette er ikke noe nytt. Italienerne utviklet flere typer hurtigbåter fylt med sprengstoff under 2. verdenskrig. Dette var ikke kamikazebåter som de japanske Shinyo-båtene. Det var meningen at sjåføren skulle hoppe av underveis, men sjåførene var allikevel engangssoldater, da de enten ble drept når de hoppet av båten eller, hvis de var heldige, ble tatt til fange når de svømte, Tyskerne utviklet også tilsvarende båter, med omtrent like dårlige karrieremuligheter som hos italienerne, selv om planen var å plukke opp sjåførene. Men båtene ga resultater, bl.a ble HMS York så skadet efter et angrep med hurtigbåter at britene ga opp båten. Israel fikk for øvrig tak i noen italienske båter rett efter krigen som de brukte mot noen egyptiske båter som alle sank eller ble sterkt skadet. Tyskerne eksperimenterte også med fjernstyrte båter uten videre suksess. Men i dag er ikke fjernstyrte båter noe problem.

I moderne tid har tamilske tigre benyttet hurtiggående selvmordsbåter fylt med sprengstoff med varierende suksess. Men særlig er det vel al-quaedas angrep på USS Cole med en hurtigbåt fylt med sprengstoff som har fått størst oppmerksomhet.



Eksplosjonen laget et hull på 12 X18 meter og merkelig nok klarte de å holde seg flytende. Det hadde den ikke gjort om størstedelen av hullet hadde vært under vann.



Hurtigbåt fylt med sprengstoff erobret fra de iransk støttede Houthi –opprørerne.



Iransk radiostyrt hurtigbåt (ønsker du å lese mer om denne båten – og det vil du, så finner du en meget god rapport hos itrace: http://www.conflictarm.com/perspecti...-a-drone-boat/ )

Så på dette området kan, slik jeg ser det, Iran gjøre følgende:

Først noen generelle betraktninger: Mot båter parkert i en sivil havn, mot relativt saktegående skip eller oljeanlegg til havs så kan slike båter være uhyggelig effektive. Et krigsskip, derimot, vil nok kunne foreta seg noe defensivt hvis den oppdager en hurtigbåt på kollisjonskurs. Men et krigsskip som ligger til kai vil nok få problemer. En av svakhetene med denne typen angrep er at størsteparten av skadene av skaden blir påført over vannflaten

1.Bruk av selvmordsbåter.

Fordeler. Sjåføren har, så lenge han er i live god kontroll over båten og kan hurtig endre kurs om han bli beskutt. Båten kan ikke utsettes for jammetiltak.
Ulemper: Sjåføren kan få kalde føtter og forlate båten. Om han blir skadet eller drept så har man ikke kontroll på båten som kan ende opp hvor som helst.

2.Bruk av fjernstyrte båter.

Fordeler. Ikke nødvendig med selvmordssjåfør, som kan bli drept eller velge å hoppe av. Ikke er det noen man kan avhøre eller vise frem på pressekonferanser.
Ulemper. Båten kan utsettes for jammetiltak. En fjernstyrt båt vil sannsynligvis ikke kunne styres like nøyaktig som en manuelt styrt båt.

Men jeg er mer bekymret for undervannsangrep som vi kommer nærmere inn på i neste post.

Sv: Den store PI-tråden

Ja det har den. Se vedlagte illustrasjon av den øverste delen av ladningen fra den russiske håndboken, der kommer det mer tydelig frem.



Når det gjelder bruksområder utover det jeg nevnte, så har jeg ikke noe mer info enn det. Men den har vært benyttet både i Afghanistan og Tsjetsjenia.

Amerikanerne bruker forresten en rakettdreven sekundærladning i "Demolition Kit, Cratering M180"

Iran og maritime operasjoner 3

Miniubåter og marinejegere

Jeg så nå at John Bolton gikk ut og beskyldte Iran for å ha sabotert 4 skip i Persiabukten (inkludert det norske Andrea Victory). Den påstanden stiller jeg meg, for å si det pent, noe tvilende til. I følge Saudi Arabia og Emiratene så ble skipene angrepet med ladninger på 30-40 kg. I følge uavhengige eksperter så var ladningene på maks 5 kg. Jeg har ikke sett bilder av skadene på de andre skipene, og det tyder på at skadene er minimale.



Når vi ser på bildet av det norske skipet så ser vi at størstedelen av hullet ser ut til å ligge over vannflaten. Det innebærer at den som plasserte ladningen har passet på å plassere den så høyt at skipet ikke ville synke. En som gikk inn for å senke skipet ville ikke ha plassert ladningen der, men mye lenger ned og på et bedre sted enn dette. Så dette ser, efter min mening, ut som om noen ønsker å sverte Iran.

Men hvilke kapasiteter har så Iran når det gjelder miniubåter og marinejegere?

Miniubåter lastet med sprengstoff.

1.Bemannet torpedo ala den japanske «Kaiten» fra andre verdenskrig, som ikke var noe annet enn en modifisert torpedo

Jeg har ikke kjennskap til at Iran har slike ubåter og det krever langt mere ressurser å trene en ubåtfører enn en bilbombesjåfør. Så jeg tviler på at vi kommer til å se noe på denne fronten.

2. Miniubåt med torpedoer
Dette er ubåter Iran har.

Fordeler. De kan bevege seg på relativt grunt vann. De er lite ressurskrevende når det gjelder mannskap og drivstoff. De kan lettere snike seg inn i en havn enn en større ubåt. De er langt lettere å skjule (se bare på de gangene russiske miniubåter har kommet seg unna i den svenske skjærgården) og vanskelige å oppdage på sonar.

Ulemper. De kan kun ta med seg et veldig begrenset antall torpedoer. Men de er store nok til å ta med seg marinejegere i torpedorørene. Rekkevidden er langt kortere enn en konvensjonell ubåt. Dette kan imidlertid løses ved at de transporteres et stykke med et moderskip eller ubåt som også plukker dem opp efterpå.

I tillegg har Iran fått et nytt våpen; en cruiserakett beregnet på sjømål som kan skytes ut fra en miniubåt; Jask-2, som er en kopi av en kinesisk rakett. Denne er spesiell da raketten er plassert i en torpedolignende beholder som skytes ut fra ubåten. Når «torpedoen» når overflaten så skytes raketten ut.



3. SDV (Swimmer Delivery Vehicle). Dette er et effektivt våpen først utviklet av italienerne under krigen og disse forårsaket store skader på allierte skip. Dette er åpne, gjerne torpedolignende farkoster som kan transportere marinejegere med utstyr til objektet. Våpen kan være medbrakte magnet- eller limpetminer, større modulære ladninger (sprengladninger som kan settes sammen på stedet til en ekstra stor ladning), torpedoer, montert på siden eller under farkosten), eller hele snuten består av en kjempeladning som kan tas av, slik italienerne og senere engelskmennene gjorde det under krigen.



Iransk SDV av typen "Ghavasi". Skal visstnok ha mulighet til å frakte en torpedo på undersiden.

Fordeler. Disse er svært stillegående og veldig vanskelige å oppdage på sonar og kan transportere marinejegere fra et moderfartøy over relativt lange avstander. Gjør marinejegerne i stand til å frakte langt mer våpen utstyr enn om de skulle ha svømt eller brukt undervannsscootere.
Ulemper. Eftersom dette er et åpent system så er dybden farkosten kan gå ned til ganske begrenset. Rekkevidden er også begrenset i forhold til hvor mye oksygen de har i tankene sine (noen SDVer har imidlertid innebygget oksygentanker med større kapasitet enn de de har på ryggen).

4. Gummibåt og kajakk.
Tradisjonelle fremkomstmidler siden andre verdenskrig.



Med motor er gummibåter svært hurtigående og i likhet med kajakker så er de forbausende vanskelige å oppdage om kvelden. Begge kan også frakte med seg mer våpen og utstyr enn en dykker.



Ulemper. De er langt lettere å oppdage enn et undervannsfartøy. Kajakken, selv om den er veldig stillegående så er det ganske håpløst å komme seg unna når de først blir oppdaget. Den er ikke rask nok. Et alternativ kan være å stoppe opp utenfor synsvidde og så sende en dykker eller overflatesvømmer til objektet. Plassere en magnetmine og så svømme tilbake.

1000 lb flybombe i Vallø

Viser til linken til Rittmester: ang den 1000 punds bomben som nylig ble funnet i Vallø: https://www.aftenposten.no/norge/i/J...tter-bombefunn

Men her er litt mer info om bomben, tatt fra den amerikanske marinens håndbok i desarmering av bomber fra andre verdenskrig:

Sv: Den store PI-tråden

Video av "desarmeringen"

Sv: Den store PI-tråden

Var det godt for deg også?

Sv: Den store PI-tråden

Hva er egentlig sammenhengen mellom "arming vane", "tail pistol" og "nose pistol" når det gjelder virkemåte?

Sv: Den store PI-tråden

Arming vane: Det er den greia som gjerne ser ut som en liten propell i enden(e) av bomben. Bomben blir ikke armert før den har gjort et visst antall omdreininger. Da kan i utgangspunktet ikke en bombe gå av ved f.eks litt hardhendt håndtering av bakkemannskapet.

Når det gjelder «tail»- og «nose pistol», så er «nose pistolen» en momenttenner. Det vil si at bomben går av umiddelbart når den treffer bakken. Bomber med bare en «tail pistol» har som oftest en forsinkelsestenner. Det gjør at bomben kan trenge langt inn i noe før den går av, f.eks panserbrytende bomber. Begge deler kan selvsagt monteres, hvis man ikke helt stoler på at en tenner holder. Det var vanlig før at bombene ble levert med «tail pistol» montert i bomben, men uten tennrøret. Så kunne man bestemme før toktet hvordan man ønsket at bomben skulle gå av og evt. sette inn tennrør der man ønsket.

Tyske sperremidler i Normandie

I forbindelse med 75-års jubileet av invasjonen i Normandie i morgen så tenkte jeg det kunne være på sin plass med en liten gjennomgang av tyske sperremidler på strendene der. Jeg legger selvfølgelig hovedvekten på de sperremidlene som inneholder sprengstoff.
Tyskerne hadde en blanding av prefabrikkerte og improviserte sperremidler. Det de hadde til felles var at de var ganske så effektive.

En av de mest fryktede var KMA-minen (Kystmine, modell A). Som vist under:



En 75 kg sprengladning er plassert i en betongfot. Tennmekanismen er festet til et metallstativ over minen. Maksimumdybden for minen er 10 meter, noe som gjør at større båter ikke kan passere over den (sprengladningen er dessuten for liten til å forårsake noen større skader på store båter). Minen er derimot beregnet på landgangsfartøy. Når de treffer tennmekanismen festet øverst i stativet, vil sprengladningen gå av under fartøyet. Fullstendig ødeleggende for fartøyet og de om bord. Et landgangsfartøy sunket på grunt vann vil også bli en ny sperring for andre fartøyer som kommer efter.



Klargjøring av en KMA

Heldigvis så hadde ikke tyskerne nok av denne minen, så de måtte improvisere. Vi fikk nå «Nussknackermine» - nøtteknekkerminen. Et navn den fikk på grunn av at virkemåten minner om en nøtteknekker. Denne besto av en eller to tellerminer i en betongfot. En jernbjelke eller del av en jernbaneskinne, ble, når et fartøy traff den, vippet forover mot minene og minetennerne. En tellermine inneholder 5.5 kg sprengstoff, så selv med to miner så blir ikke sprengladningen større enn 11 kg. Men et formidabelt våpen til tross.



Et annet fryktet hinder var den såkalte «belgiske porten». Selv om den ikke inneholdt sprengstoff så var det ikke noe man kunne forsere uten videre.



Dette var ett av hinderne det var viktig å ødelegge og amerikanske marinejegere fra «Naval Combat Demolition Unit» fikk den lite misunnelsesverdige oppgaven å ødelegge dem. Under ser vi hvordan ladningene måtte plasseres. En relativt komplisert jobb som ikke ble noe lettere av at tyskerne beskjøt dem mens de holdt på.



Andre improviserte sperremidler kunne være noe så enkelt som å plassere en tellermine på toppen av en påle.



Eller tellerminer plassert oppå noen tømmerstokker. Selv en enkelt mine vil forårsake store skader på et fartøy den er i direkte kontakt med. I tillegg til sjokkbølgen fra eksplosjonen så vil den sende metallsplinter fra fartøyet rett mot de om bord. Jeg vil tro jernlemmen foran vil lage stygge splinter.



Eller 3-4 tellerminer plassert på ryggen av pålehindre som vist under. Disse ville detonere direkte under fartøyet og, i tillegg til å senke fartøyet, sannsynligvis også drepe eller skade de fleste om bord.



Eller på prefabrikkerte hindre for å gi dem det lille ekstra.



Selv artillerigranater ble benyttet. Erobrede franske artillerigranater ble gjort klare og senket et stykke ned skrenter med tau eller wire. Når så nok soldater samlet seg nedenfor så ble tauet kuttet og artillerigranaten falt ned og detonerte midt blant dem. Artillerigranater er gjerne laget slik at de lager mest mulig splinter, så selv et slikt enkelt våpen forårsaket stor skade.

Sv: Den store PI-tråden

En bekykmring Erwin Rommel hadde i forkant av D-dagen var allierte luftlandinger, og en oppfinnelse han selv var opphav til var såkalte Rommelspargel (Rommel asparges).

Dette var 4-5m høye påler plassert på jorder og andre typiske landingsplasser for glidefly og fallskjermsoldater, med 25-30m mellomrom. På en 1 km2 gikk det ca 1000 stokker.
Mellom alle stokkene ble det strukket wire, og på hver tredje stokk ble det plassert en mine eller håndgranat.

Totalt ble over en million stokker plassert ut på jordene rundt Normandie.



Disse jordene var ofte naturlig inngjerdet av kraftig hekk (bocage), og utgangene ble forsvart av MG stillinger.

Alliert etteretning hadde dog fått nyss i dette, og så at tyskerne forventet landinger relativt langt inne på land. De kunne derfor omgå dette problemet i stor grad ved å landsette styrker nærmere strendene.

Alt i alt ble det ingen stor suksess, da bare ca. 300 soldater ble rammet av disse.



Rommels skisser ovenfor.

Sv: Den store PI-tråden

Rommelasparges ble også testet ut som en del av kystforsvaret. Men trestokkene viste seg å ikke være solide nok i sammenstøt med en båt - selv i kontakt med relativt små båter så knakk stokkene lett uten å pådra seg videre skade. Derfor skulle alle slike stokker påmonteres en tellermine. Det var faktisk ganske tidkrevende og plundrete å sette opp pålene på strendene. Men tyskerne fant på en smart løsning med å stikke en vannslange ned i hullet.

Problemet med et slikt kystforsvar er at havet over tid ødelegger hindrene. Det nytter f.eks ikke å legge ut en konvensjonelt minefelt på stranden. Bølger og tidevann vil bare skylle minene opp på land efter relativt kort tid. Minetennere – selv om man brukte vanntette tennere, ble også påvirket av sjøvann over tid og tyskerne opplevde mange blindgjengere. I dag vil man lett kunne løse det problemet ved å pakke minen inn i en solid plastsekk, men det var en digresjon. Stokker vil også løsne efterhvert. Så slike hindere krever mye vedlikehold.
Det var litt enklere med undervannshindre. De stod relativt stødig på havbunnen om fortøyningen var riktig bygget og solid nok. Men sjøminer forankret til bunnen hadde en tendens til å flytte på seg pga. bølger og havstrømmer. Også disse kunne lett ende opp på stranden.

Et våpen som kunne ha vært effektivt var et kontrollert minefelt. Dvs. et minefelt som kunne settes av fra land. Men dette hadde tyskerne heldigvis ikke utplassert i Normandie. De få kontrollerte minene de hadde ble brukt til å beskytte noen havner lenger nord.

Iran og maritime operasjoner 4

I dag tenkte jeg å komme med litt mer utdypende informasjon om iransk ukonvensjonell minelegging.
Som tidligere nevnt så kan miner legges ut fra alle slags båter, fra dedikerte mineleggerfartøy til ferger og småbåter som vist under.



Selv om antallet miner båten kan ta med seg er begrenset, så er konseptet svært enkelt og billig.
Men det er nok ønskelig med en større mineleggerkapasitet enn dette. Så en rekke forskjellige båter er bygget om til mineleggere.



Iransk båt for utlegging av miner. Denne båten hadde 20 italienske Manta-miner og 18 egenproduserte LUGM-miner. Med henholdsvis 200 kg og 140 kg sprengstoff.

Iransk LUGM-mine.

Den vanligste måten å kamuflere slike relativt små miner på dekk, er å skjære til et oljefat og plassere det over minen som vist på båten over. Eller de kan skjules helt ved å oppbevare dem innendørs.


Bildene over viser hvordan minene kan skjules innendørs og mates ut på spesialbygde ramper. Båten til høyre har også skjulte luker i skroget for å legge ut miner.

En skjematisk beskrivelse av båten over.

MN 103 Manta-mine er en multi-influens bunnmine, effektiv mot landgangsfartøy og mindre båter. Minen legges på grunt vann, f.eks langs kysten eller i havner.



Minen er dessuten veldig vanskelig å oppdage.



Det er det vi kan forvente av italienske miner. Italienerne er utrolig dyktige til å lage alle slags miner. De overgås muligens bare av USA der. Missil-krysseren USS Princeton gikk på en manta-mine under «Desert Storm» i 1991 og ble påført betydelige skader. Selv om båten ikke sank, så tok reparasjonene så lang tid at den ikke kunne delta videre i operasjonen.

Sv: Den store PI-tråden

Oops! Oppdaget at illustrasjonen som viser hvordan minene ble skjult i oljefat ikke kom med.

Sv: Den store PI-tråden

En liten video om miner:

Limpetminer

Et snikangrep med limpetminer er den enkleste måten å senke eller sette en båt ut av drift. Selv om det er mulig (men ofte svært vanskelig) å senke en hvilken som helst båt, så er som oftest hensikten med et snikangrep med limpetminer å sette båten ut av drift. Enten for å skade den slik at det kreves store og tidkrevende reparasjoner for å få den opp og gå igjen. Eller for å sette den ut av drift slik at den f.eks må søke nødhavn hvor den vil være sårbar for angrep fra luften. Selv en 8 tonns ladning under Tirpitz var ikke nok til å senke henne (selv om praktisk talt alle andre båter nok ville ha brukket i to efter en slik eksplosjon). Men hun kunne ikke komme seg unna og dermed et relativt lett bytte for engelske bombefly.

Slike snikangrep er imidlertid ganske risikable da sabotørene ikke kan regne med noen som helst støtte om de skulle bli oppdaget. Ikke har de noen mulighet til å trekke seg hurtig tilbake heller.



Limpet type 6 Mk II – den kanskje mest berømte limpetminen fra krigen. Legg merke til det doble avfyringssystemet med en tenner i hver ende.

Limpetminen festes som oftest til skipssiden med kraftige magneter. Limpet er forøvrig det engelske ordet for albusnegler, de små hvite skjellene vi finner på stener i fjæra, de som sitter dønn fast. Det finnes også limpetminer som festes til skipssiden med en bolt - dette benyttes da gjerne til båter av tre eller andre ikke-metalliske materialer. Illustrasjonen med festing av en mine ved hjelp av en stang viser en mine med en slik festeanordning.

Et par operasjoner er verdt et nærmere studie. Jeg anbefaler alle å google disse: Operation Frankton – mange har sikkert sett filmatiseringen av den operasjonen - «Cockleshell Heroes». Og «Operation Jaywick» – da commandosoldater fra australske Z Special Unit padlet inn i Singapores havn og senket flere japanske båter før de kom seg usett tilbake til Australia.



Australske commandosoldater holder kajakken inntil skipssiden ved hjelp av en håndholdt magnet.

Taktikken som ble benyttet i begge operasjoner var å padle opp på siden av båten og feste en limpetmine til skroget med en stang, som vist på bildet under



En dykker vil kunne frakte langt færre limpetminer enn en kajakk – sannsynligvis bare et par små eller en av en viss størrelse, som spetsnaz-karen under.



En limpetmine ble også brukt i en svært uheldig operasjon, da franske marinejegere fra DGSE under ledelse av Jean-Luc Kister saboterte Greenpeace-skipet «Rainbow Warrior» i 1985.

Hvor stor skade gjør så en limpetmine på en båt? Det avhenger. En militær båt er gjerne bygget langt mer solid enn en sivil båt. En limpetmine med 1 kg sprengladning lager et hull på opptil 25 cm2 i en 22 mm stålplate. En 2.8 kg sprengladning som f.eks den russiske BPM lager et hull på opptil 2 m2 i en stålplate på 5-7 mm.

BPM

Mens en UPM som med 7 kg sprengstoff kan lage et hull på opptil 5 m2 i en stålplate på 5-7 mm.

Russisk UPM

Italiensk limpetmine fra Valsella, blant annet solgt til Irak. Dette er en mine som er tilgjengelig i Midtøsten. Det finnes også en Irak-produsert versjon av denne minen.

Ønsker man å senke et skip så kan man feste flere limpetminer langs skipssiden, som Max Manus & Co. gjorde da de senket Donau med 10 Mk II limpetminer. Minene kan også knyttes sammen med detonerende lunte slik at de går av samtidig. Mens vi er inne på Max Manus så forteller han om flere interessante maritime operasjoner med limpetminer i sine bøker.



Russiske spetsnaz som fester en UPM til et skip.

Men det finnes ladninger som er i stand til å senke, ikke altfor store, militære skip. F.eks den amerikanske Mk 5 Mod 0 LAM (Limpet Assembly, Modular). En mine med 33.5 kg sprengstoff som kan lenkes sammen med andre ladninger til en riktig stor sak. Dette er imidlertid ikke noe en dykker tar på slep og det vanligste er at de blir fraktet til målet med miniubåter eller SDVer (Swimmer Delivery Vehicles).



Amerikanske marinejegere fra SDV team 1 med en LAM

Sv: Den store PI-tråden


Iransk Limpet.

Ikke av typen funnet på tankere i gulfen.