Sikkert en vellkjent historie for dere som er/var i forsvaret.
men syns alikavell denne historien er verdt å rippe opp i, vist det ike er noen som absolutt har noe imot det da....

Hemmeligstemplede rapporter om Sør-Varanger 1968:
Norge var 30 meter fra krig med Sovjetunionen

30 meter. Så nær var Norge en væpnet konflikt med Sovjet-unionen. Først nå er hemmeligstemplede rapporter fra den spente situasjonen i juni 1968 nedgradert.

OLE MAGNUS RAPP
Tromsø

Forsvaret har frem til i dag hemmeligholdt alt materiale om junidagene i 1968. Pensjonert major Tor Kristoffersen i Sør-Varanger arbeider med å gjennomgå gamle arkiver, og like over nyttår skal materialet fra 1968 sendes til Riksarkivet.

Tidlig om morgenen den 7. juni 1968 rullet 60-70 stridsvogner av typen T-54 frem mot norskegrensen. 40 kanoner og over 400 andre kjøretøyer deltok også. 100-millimeters kanoner ble rettet mot militære mål i Norge.

Soldatene fra Garnisonen i Sør-Varanger, GSV, fikk utlevert skarpe skudd og gjorde seg klar til væpnet konflikt. De som voktet demningen ved kraftverket i Boris-Gleb, hadde ladet sine 88 mm panservernraketter. Straks stridsvognene krysset grensen, skulle de åpne ild. Sovjetarmeen stanset 30 meter unna.

- Vårt oppdrag var å yte sterkest mulig motstand straks grensen ble krenket, sier Arild Hjerde, som da var løytnant og sjef ved Elvenes Grensestasjon. Alle på norsk side visste at en militær &newlin;konfrontasjon ville bli kort og skjebnesvanger.

I over 32 år har han holdt munn om de dramatiske dagene i 1968. Alt av materiale ble hemmeligstemplet, også de skissene Hjerde tegnet over situasjonen ved Boris Gleb.

Av skissen som Aftenposten i dag offentliggjør, går det frem at ti stridsvogner hadde tatt oppstilling like ved grensen ved Boris Gleb. En 38 tonns panservogn sank i en myr like ved bebyggelsen og ligger fortsatt der. De norske soldatene fulgte dramaet gjennom kikkerter og noterte vognnumrene. Motorduren økte spenningen.


Hvesset bajonettene
- Situasjonen var svært spent. Ennå i dag setter dette mange følelser i sving hos meg, sier Hjerde, som nå er kontorsjef ved Forsvarets Overkommando i Oslo.

Hjerde hadde blant annet ansvaret for observasjonsposten på Skoltefossnakken. - Stridsvognene var 150-200 meter unna. Kanonløpene fulgte våre soldaters bevegelser. Selv når noen gikk på utedoen, hadde de hele tiden skyts rettet mot seg, minnes han.

Hjerde minnes også et fantastisk samhold og høy moral, og han husker garnisonsjef Odd Stub-Aune som en skikkelig leder og en "kald fisk".

- Soldatene visste hva som foregikk og var forberedt. Flere benyttet ventetiden til å hvesse bajonetter og kniver.

I tillegg til håndvåpen var soldatene utstyrt med maskingeværer og mitraljøser.

I ettertid har ryktene gått om at offiserer rømte, og at offiserer i Sør-Norge dro til Sverige. - Dette er tøv, og må dementeres en gang for alle, sier Arild Hjerde. - Det eneste som kan minne om noe slikt, var at en korporal meldte fra at han ikke maktet sitt ansvar. Å si fra om slikt er modig gjort, ikke feigt.

- Det var på hengende håret. Vi var forberedt på å forsvare landet, til tross for en voldsom militær overmakt. Ingen visste hvorfor russerne foretok en slik maktdemonstrasjon, sier Arild Hjerde.


Provosert av NATO?
Etter fire dramatiske dager trakk stridsvognene seg tilbake, og den norske beredskapen ble opphevet 11. juni. To måneder senere gikk Sovjetunionen inn i Tsjekkoslovakia. I militære kretser har man spekulert på om dramaet i nord ble skapt for å fjerne oppmerksomhet fra det som ble planlagt i sør.

En annen årsak til fremrykningen kan være at samme dag, 7. juni, startet NATO-øvelsen Polar Express i indre Troms. NATOs utrykningsstyrke, Allied Mobile Force deltok, og her var et tysk sanitetskompani med.

- Dette var første gang tyske soldater var på norsk jord etter krigen, og det kan ha fått russerne til å reagere. I Den Røde Stjerne, organet for sovjethæren, sto det at "Tyske soldater marsjerer igjen i gatene i Kirkenes", forteller Arild Hjerde.

Pensjonert major Tor Kristoffersen husker den fortettede spenningen. Han var løytnant og sjef for Sambandsavdelingen mens dramaet pågikk. - Vårt krigshovedkvarter var bemannet, alle gikk i feltantrekk natt som dag. Vi hørte stridsvognlarmen helt til Høybuktmoen, ti kilometer unna, sier han.


Ingen forklaring
Også Oddvar Midtkandal, nåværende brigader og stabssjef ved Forsvarskommando Nord-Norge, var med som sersjant og fungerende troppssjef. Til bladet FKN-nytt forteller han: - Med usikrede våpen siktet vi østover. Rekylforsterkere fjernes fra maskingeværene, og flammedempere monteres på. Dette gjorde inntrykk på en nyutdannet sersjant. Jeg vil aldri glemme 1968.

Den Røde Arme hadde aktivisert hele Petsjenga divisjon, og fikk støtte fra Marineinfanteribrigaden. Soldater fra denne enheten deltar i dag i krigen mot Tsjetsjenia. En rekke steder langs grensen fra Nikel til Grense Jakobselv var det høy og svært synbar militær aktivitet. I tillegg var flere av de militære flyplasser på Kola i alarmberedskap med jagerbombere, troppetransportfly og fallskjermjegere.

- Etter det jeg kjenner til, har Norge aldri fått noe svar fra Sovjet om hvorfor de foretok denne maktdemonstrasjonen, sier oberstløytnant Per Sverre Opedal, som i dag er sjef for Garnisonen i Sør-Varanger.


Kilde: http://tux1.aftenposten.no/nyheter/iriks/d116552.htm