Det lydopptaket er jeg ganske sikker på ikke er fra 9. mai men fra natten mellom 21. og 22. august 1978. Norsk ammunisjonsforbruk den natten var 4500 skudd 7,62mm, 1700 skudd 12,7mm, 10 sprenggranater 84mm.
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige. Moderator
Hvorfor ikke hele klippet er lagt ut der kan vel bare forsvaret svare på. Mulige innsparinger...?
Vi hører i alle fall at soldatene våre etter en tid var i ferd med å gå tom for ammo. Likeledes at årsaken til angrepet var at en PPK på oppdrag kom rundt en sving og ble beskutt med RPG og Mitr, hvorpå ilden ble besvart.
Her kan jeg fortelle litt mer om episoden (beklager lengden, dette er skrevet av fra minnneboken for de 10 første kontingentene):
I følge bataljonssjefens rapport skjedde følgende: "Episoden ble innledet med at to av bataljonens pansrede personellkjøretøyer på rutinepatrulje ble beskutt av palestinere med panservåpenet RPG 7. De bommet imidlertid med ca. 50 cm, og egne avdelinger i området åpnet øyeblikkelig ild for å sikre vognene. Dette førte til en timelang ildveksling før det gjennom forhandlinger lyktes å få skytingen stanset. Trefningens intensitet fremgår av bataljonens ammunisjonsforbruk som var:
1700 skudd 12,7 mm
4500 skudd 7,62 mm
10 sprenggranater 84 mm rekylfri kanon
Samt 45 forskjellige stykker lysgranater og raketter".
Vogna som først ble beskutt hadde daværende fenrik Egil Grindvik som vognkommandør, han var NK i PPK-troppen og den 21. august var han fungerende sjef i troppssjefens fravær. Han skrev følgende rapport:
"Jeg var fungerende sjef for panseravdelingen (PPK-avdelingen i bataljonen) som ble tatt under ild med RPG7 (russisk produsert panservernvåpen) og håndvåpen den 21. august 1978. Dette var den alvorligste episoden når det gjelder direkte skuddveksling mellom PLO og FN-styrker i 1. kontingent.
Her er et kort sammendrag av det som hendte: Utover kvelden var det stor aktivitet i PLO-stillingene. Derfor hadde jeg plassert ut to PPK’er i en utsatt stilling (4-3). Men sambandet sviktet på den ene av de to vognene. Jeg bestemte meg da for å bytte ut vognen, og kjørte til 4-3 med to vogner fra min posisjon.
På vei mot 4-3 ble jeg imidlertid beskutt med RPG7 fra omtrent 60 meters hold. Granaten strøk rett forbi øret mitt. Jeg besvarte ilden øyeblikkelig med min 12,7 mm mitr., og dermed brøt "helvetet" løs.
Det viste seg at jeg nærmest var kommet inn i et "hvepsebol". Vognen ble beskutt fra flere kanter, og kuler slo inn i den.
Etter hvert ble flere norske stillinger i området bemannet. Da de kunne gi meg dekningsild, kjørte jeg til en bedre stilling, nemlig 4-3, der fenrik Francke var sjef.
Etter en stund fikk den andre vognen ordre om å kjøre til 4-3. Herfra ble ilden fra PLO besvart både fra troppen til fenrik Francke og mine 4 PPK’er. Løytnant Wang som var sjef for en annen tropp, kom også med i selve "striden", og dermed spaknet ildgivningen fra PLO.
Skuddvekslingen stanset etter omtrent 1 1/2 time, da vi fikk ordre fra kompanisjefen, kaptein Mikkelsen, om ikke å besvare ilden. Ordren ble overholdt, og en stund etter stilnet også ildgivningen fra PLO.
Det ble senere hevdet fra PLO at det var soldater (sympatisører) fra Irak som hadde utløst det hele, noe som de fikk betale en dyr pris for.
Ingen av våre ble skadet. Vi hadde, som ved flere anledninger, såkalt englevakt. Episoden viste også hvor godt den norske soldaten fungerte, selv i direkte strid. Alle ordrer som ble gitt, ble fulgt til punkt og prikke!"
Vognkommandør på en av de andre PPK’ene, daværende sersjant Per N. Bruvold, skrev følgende beretning:
"Det mest spennende jeg opplevde under min tjeneste i 1. kontingent i Libanon hendte natten til den 22. august 1978. Så vidt jeg vet, er det som da foregikk en av de største trefningene som har funnet sted mellom PLO og FN-styrken.
Det kom inn en melding om bevegelse i vårt område, og denne kvelden var jeg sjef for den gruppa som skulle rykke ut i slike tilfeller. Vi dro da ut med en PPK i det området som var belyst, og vi var: sjåføren J. O. Jensen, korporal Per Haagen Bakos, menig Jan Sigve Larsen, menig K. Nilsen og meg selv.
Vi kjørte fram og tilbake et par ganger, men kunne ikke se noe. Vi besluttet å dra tilbake til tropps-posisjon, da vi fikk ordre om å dra bort og slukke et bål som en eller annen hadde gjort opp like ved veien.
Da to av karene lastet av for å utføre dette, befant vi oss omtrent 250 meter fra PLO’s antatte posisjon. Mellom oss var det et elveleie.
Plutselig oppdaget jeg sporlys gjennom luften, og straks etter fikk jeg ordre om å beskyte et bestemt område. Men før det ble åpnet ild plasserte jeg to av karene på den høyre siden av vognen, som sto på veien. Den tredje av oss sto på den venstre siden, og han fikk ordre om å holde særlig øye med elveleiet. Jeg var nemlig redd for at PLO-folk skulle lure seg innpå vognen fra den kanten, for å sette den ut av spill.
Plutselig begynte skytingen fra PLO’s side. Men nå åpnet også jeg ild med det samme. Da jeg ikke hadde full oversikt over området, ba jeg sjåføren kjøre noen meter fram, slik at jeg kunne få bedre oversikt.
Vi sto med lys på vognen, og hadde akkurat forflyttet oss, da en antipanser-granat smalt i veien like bak der vi hadde stått. Det ble en god del kruttrøyk og steinstøv omkring vognen. Jeg trodde at to av karene var alvorlig såret, for det så ut som om granaten traff der de lå. Da rev jeg av meg hodesettet og ropte navnene deres flere ganger, uten at det kom noe svar. Jeg ventet noen sekunder, ropte på nytt, men også denne gang uten at det kom noen reaksjon.
Da jeg like etter skulle til å melde fra til troppen om sannsynlige skader, ropte jeg for tredje gang på de to. Og med ett stakk en hånd opp over veikanten. Jeg fikk da bekreftet at de ikke var skadet av granaten. Rent tilfeldig hadde den, heldigvis, detonert oppe på veien, slik at trykket og splintene gikk over dem.
Nå ga jeg ordre til sjåføren om å slukke lysene, og at vi skulle forflytte oss hver gang det ble mørkt. Det ble jo skutt opp lysgranater, slik at vi ble opplyst av våre egne. Straks det ble mørkt igjen, forflyttet vi oss omtrent 15 meter. Og det var i høyeste grad nødvendig, for det ble skutt fra PLO mot det stedet hvor vi nettopp hadde stått.
Den andre pansergranten som kom, strøk i hodehøyde og detonerte i bakken bak meg. Den tredje, og de påfølgende, var heldigvis såpass langt unna at de ikke kunne skade oss.
Jeg kalte opp en lagsposisjon som lå litt bak meg, for å få orientering om hvor dette panservern-våpenet lå. Fenrik Pål Fauske, som var sjef på posisjonen, sendte da opp en byge med sporlys for å vise meg hvor den var. Jeg beskjøt da åskammen som lå foran oss, etter den anvisningen jeg fikk fra lagsposisjonen.
Fauske fikk ordre fra troppssjefen om å fyre av en sprenggranat. I mellomtiden var mitt ammunisjonsbånd blitt tomt, og jeg strevde med å få opp en ny kasse. Det klarte jeg, ladet så igjen og var klar for videre skyting. Men dette syntes sjåføren gikk litt sent, så han ville hjelpe meg med ammunisjonen. Hvordan han greide å komme seg bak førersetet og helt bak i vognen, aner jeg fremdeles ikke. Jensen, som han heter, er ganske stor og det var meget trangt der han måtte åle seg fram. På grunn av forflytningen, og som hver gang var mellom 15 og 20 meter på denne veistumpen, måtte han sitte i førersetet. Så han måtte krype fremover igjen så hurtig som mulig. Korporal Bakos var den eneste som fulgte vognen på utsiden for hver forflytning, for å sikre på den måten.
Vi skjøt selvfølgelig ikke i hytt og vær, og vi åpnet ikke ild uten først å ha blitt beskutt. Jeg tør si at vi ble beskutt ofte, slik at de to kassene med ammunisjon snart ble brukt opp.
Hele tiden tenkte jeg på hvorledes vi skulle trekke oss ut av den noe utsatte posisjonen vi var i, uten å komme i enda større fare. Jeg var klar over at bak og til side for oss lå egne styrker og skjøt. Vi ble bl.a. overskutt av en annen PPK, som sto en 300 til 400 meter bak oss.
Det var i realiteten tre muligheter: Enten at jeg tok vognen gjennom noe krattskog bak veien, eller å følge veien mot troppsko. Det tredje alternativet var å følge veien fram mot en naboavdeling.
Den første muligheten var egentlig meget risikabel, på grunn av overskyting fra lagsposisjonen, og fordi vi kjørte uten lys. Og det å kjøre uten lys kunne føre til at våre egne misforsto situasjonen og således kunne ta til å beskyte oss.
Det andre alternativet var også risikabelt, i det vi da ville komme direkte i deres ildlinje. Og det tredje slo jeg fort fra meg. Da ville jeg nemlig komme til å trekke meg helt vekk, slik at de andre ikke ville få den nødvendige støtte.
Jeg valgte derfor å bli på stedet, noe som også ble bekreftet av en ordre jeg fikk av troppens NK, fenrik Herbert Francke. Etter et par-tre timer begynte skytingen å bli mer spredt. Det kom da ordre om ikke å åpne ild uten at vi var direkte beskutt. Dette fordi forhandlinger nå var i gang mellom bataljonsledelsen og PLO-ledelsen.
Men det gikk ennå litt til før det roet seg enda mer ned. Vi meldte da inn at vi var klar for tilbaketrekning. Dette ble bekreftet, og tilbaketrekningen kunne begynne. Jeg fikk da mannskapet mitt om bord, og så bar det i mørket, uten lys, for full maskin tilbake til egen tropp. Derfra gikk det så ut i ny posisjon, hvor vi kunne få en vel fortjent hvil og noe mat og drikke.
Det viste seg at blodet hadde vært i kok hos noen hver, og at man hadde svettet ganske mye. Og det skal slettes ikke benektes at man var meget redd flere ganger under denne meget farefulle episoden. For min egen del greide jeg heldigvis å beherske angsten.
Da rapporten kom inn, viste det seg at det var noen falne på PLO-siden, i alt en 12 til 15 mann, foruten omkring 6 sårede. I vår tropp hadde vi en som ble skadet, ikke av skudd, men fordi han pådro seg hørselskade. Og grunnen var muligens den at han ikke røkte! Alle vi som røkte, brakk filteret av sigarettene og stakk det i ørene for å dempe virkningen av de mange smellene".
Daværende løytnant Harald Wang skrev følgende:
"Jeg var sjef for den troppen som var i kamp med PLO i halvannen time på Tel Quezi i august 1978. Da jeg forsto at noe var i gjære, tok jeg med meg en kassettspiller ut til stillingen. Like før det første skuddet smalt, trykket jeg ned på opptak, men uten å ane at jeg fikk tatt opp den intense skuddvekslingen vi hadde med PLO. Forbauselsen var selvfølgelig stor da jeg senere spilte av kassetten. Hver eneste mann i troppen spilte den av, og fikk dermed et varig og sjeldent minne fra oppholdet i Libanon".
På opptaket hører man godt Wang helt i forgrunnen. Ellers er Herbert Francke som svarer som 4-3 meget tydelig med svært militær røst og omtalende PPK som Papa Papa Kilo etc. (han er i dag administrerende direktør i Nordic Crisis Management AS).
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige. Moderator
Jeg har litt problemer med at Forsvaret gikk ut med at dette opptaket er fra mai 1978, når det helt klart er fra august. Det er også merkelig at det blir lagt ut uten informasjon om opphavsmannen (Harald Wang). Det gis et inntrykk av at det bare var én alvorlig trefning mellom NORBATT I og PLO. Trefningen 9. mai var den første der NORBATT I returnerte ilden, men den var ikke enestående, det var ca. fire slike episoder, og denne natten mellom 21. og 22. august var klart størst i ildvolum, men ingen fra NORBATT ble såret i den. I to av de andre episodene der ild ble returnert (inklusive 9. mai) hadde vi sårede, samt i en beskytning der ild ikke ble returnert.
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige. Moderator
Her kan jeg fortelle litt mer om episoden (beklager lengden, dette er skrevet av fra minnneboken for de 10 første kontingentene)
Kjempemessig!!!
Svært interessant, og ikke minst opplysende. At informasjon om slike saker er blitt holdt tilbake er ikke et nytt fenomen, og jeg skjønner heller ikke hvorfor slikt ennå pakkes inn, men TAKK skal du ha hvlt!
Hyggelig med flere fra Coy 3 her! Jeg var i 1. tropp som ikke var med i trefningen 9. mai, men som var i 4-veiskrysset ved Tell Quezi. Dvs. jeg (med halve troppen) var i UNIFIL HQ i Naqoura som vaktstyrke, der det var temmelig spennende å bare få meldinger på radioen om trefningen, inntil helikopteret kom inn med Kristoffer Hole.
Her er et bilde jeg tok 9. mai 1978.
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige. Moderator
Det er vel slaget i Kauokaba som er mest kjent, beskrevet i flere bøker.
Jeg hadde Petter kjendlie som kompanisjef på Evjemoen. Ryktene svirret, men jeg trodde de var sterkt overdrevet....noe som tydeligvis ikke stemte. Har forøvrig selv tjenestegjort i Kauokaba.
Kommentér