Kanskje litt interessant, men jeg synes denne skyter langt over målet. Hun skriver hele veien om VAB-kurs (tidligere het det Sanitetsoffiserskurs) at det er av et par ukers varighet. Jeg vet ikke hva lengden er nå, men i 2009 varte sanitetsoffiserskurset for leger i 13 uker, ikke så lenge, men jeg vil ikke kalle det "et par uker". Videre er for henne offiserer (kun) de som skal planlegge og lede militære operasjoner. Det kan forstås slik at det kun er operativ bransje som bør være offiserer, de som er i f.eks. intendanturbransje eller teknisk bransje burde være OR og ikke offiserer etc. Dette synes jeg er å trekke det alt for langt. En maskinmester, skipsintendant, eller på høyere nivå (for å holde oss til Sjøforsvaret) Sjef Forsvarsmateriell Maritime kapasiteter (i dag en flaggkommandør fra teknisk bransje i Sjøforsvaret [Sjøkrigsskolen, maskinlinje]), leder i streng forstand ikke militære operasjoner, og burde tydeligvis ikke i følge Kristin Svare Granrusten ha vært offiserer. Dette synes jeg rett og slett blir tullete.

Edit: Dette var en kommentar til innlegg #5 av Kristin Svare Granrusten og kommer her ut av rekkefølge.

Replikk: Den doktorale offiser

Jon Reichelt
Generalmajor, Sjef Forsvarets sanitet Dr. med. Lege.


Anders Romarheim har i år bidratt til både lesning og tenkning i romjula. Hans kronikk minnet meg på at det er tynt med akademisk kompetanse i Forsvaret, i mine øyne farlig tynt.

I et samfunn som ellers vektlegger forskningsbasert viten, og der det sågar har vært hevdet at det har vært en «inflasjon» i mastergrader og doktorgrader, er jo dette påfallende. Han anslår antall offiserer med doktorgrad til å være om lag ett dusin, noe jeg synes er alarmerende.

Riktig så ille er det faktisk ikke, men det er fordi han har glemt å telle med én av Forsvarets driftsenheter, Forsvarets sanitet. Ved å telle med oss, dersom man ønsker å inkludere Forsvarets sanitet i det virkelige Forsvaret, så dobler man i alle fall tallet. Grunnen til at Forsvarets sanitet har såpass mange med doktorgradskompetanse er neppe at vi er helt annerledes mennesker, men at en doktorgrad for helsepersonell faktisk har betydning både for faglig anseelse og karriere.

Kanskje er det slik at en doktorgrad ikke meritterer i Forsvaret på samme vis. For å være ærlig, så er mitt bilde av Forsvaret at vi som helhet ikke er spesielt akademisk «anlagt», eller vektlegger akademiske kvalifikasjoner. Jeg kan ta feil, men husker dessverre godt den gang jeg skulle vurderes for tilsetting som Forsvarets overlege i psykiatri; Det var åpenbart viktigere at jeg hadde løpt 3000 m enn at jeg hadde doktorgrad. Det siste sa saksbehandleren at hun ikke hadde en rubrikk for. Dette uten å problematisere viktigheten av en vellykket 3000 m.

Forsvaret har tradisjonelt etter min oppfatning vektlagt praktiske ferdigheter og kunnskap basert på erfaring mer enn akademisk skolering. Kanskje er det slik ennå. Det kan videre virke som det er en «klokketro» på at «bedriftsintern» skolering og erfaring er best og det eneste som egentlig «duger». I kontrast til den økende spesialisering og mangfold man ser i utdannelse på master- og doktorgradsnivå på sivil side, så virker det som Forsvaret har holdt på likhet i utdannelse og bakgrunn. Doktorgrader er noe Forsvarets høyskole og Forsvarets forskningsinstitutt får interessere seg for.

En mastergrad er en forutsetning for en doktorgrad, og det å bruke tid på en doktorgrad bør være velbegrunnet. En doktorgrad gir selvstendig forskerkompetanse, noe som er viktig både for å drive forskning, veilede andre, og kanskje viktigst forholde seg til, og være kritisk til andres forskning. Uten slik kompetanse i huset blir man kun en leverandør av råvarer/ forskningsmateriale, og prisgitt den metode og de konklusjoner de eksterne forskere kommer med. Som Romarheim beskriver så vil nettopp kombinasjonen av militær kompetanse og forskningskompetanse være viktig for å møte og diskutere med akademia ellers i samfunnet. Har Forsvaret egentlig råd til å ikke ha slik kompetanse?

En militær mastergrad er knyttet til den stabsskole som er en nødvendig ingrediens i videre karriere, men er ikke primært sett på som et grunnlag for å gå videre med en doktorgrad. Denne utdanningen gjennomføres også såpass sent i karrieren, 10-15 år etter sivile institusjoner, at man ikke lenger undrer seg på hva man skal bli «når man blir stor», men har oberstnivået som mål i livet. En doktorgrad gir intet mer karrieremessig. Det går det vel an å rette på dersom man ønsker det?

Det er å håpe at den nye «Ordning for Militært Tilsatte» kan rette noe på dette, kanskje bidra til en større akademisk interesse og større akademiske krav til offiseren. Kanskje vil også den nylig innførte modellen der man rekrutterer til en ettårig offisersutdannelse basert på minimum sivil bachelorgrad, der også noen har sivil mastergrad, bidra til større kunnskapsmessig mangfold, tilknytning til ulike akademiske miljøer, metoder og tradisjoner, og derved større muligheter for doktorgrader.

Det er i denne sammenheng viktig å få med seg at den akademiske kompetansen en doktorgrad utgjør er mindre spesifikk enn mange later til å tro, det er en generell forskerskolering. Min påstand er at akademisk nivå er viktigere enn emnet for den akademiske grad.

Forsvaret har videre en dårlig utnyttet mulighet for å «hanke inn» akademisk kompetanse og mangfold. Mangelen på mangfold ble påpekt av det såkalte «Svendsenutvalget», og er vel ikke tilbakevist. Vi har gjennom mange år rekruttert prester, jurister, leger, psykologer, tannleger og farmasøyter, altså de tradisjonelle profesjonsutdanninger, gitt dem et offiserkurs, og latt dem bli offiserer.

Mange har syntes dette er en for «lettvint vei» til å bli offiser, noe som er litt pussig tidsbruken ved disse profesjonsutdanningene tatt i betraktning. Man kan lukte en manglende sans for mangfold lang vei, og kanskje er frykten for konkurranse stor. Og kanskje gjelder den frykten akademia generelt? Forsvarssjefen har derimot vært tydelig på at han ønsker å benytte denne muligheten og at dette er den «lengste veien inn».

Her har Forsvaret en gylden mulighet til å utvide mangfoldet i bakgrunn og kompetanse betydelig, og få inn folk med både mastergrad og doktorgrad innenfor «alt mulig». Dersom man vil la seg begrense av hva som fortoner seg som åpenbart nyttig, så kan starte med eksempelvis økonomi, Teknologi/ IT og HR. Hvorfor ikke benytte den muligheten?

Uansett så er dagens antall offiserer med doktorgrad alarmerende lavt, og vil dersom det ikke blir betydelig fler, faktisk medføre en synkende troverdighet i forhold til det stadig høyere utdannete sivilsamfunnet. Uten et økt antall doktorgradskompetente offiserer vil vår evne til å forholde oss kritisk til oss selv gjennom egen forskning, forskningssamarbeid med andre og forskning i verden rundt oss, etter mitt syn forvitre. Det er neppe Forsvaret tjent med.

---

Foto: Tim Godden Illustrations

Les mer...

Replikk: Den doktorale offiser

Harald Høiback
Nestkommanderende ved Forsvarets museer



Som medlem av den relativt eksklusive gruppen med doktorer i militær uniform, leste jeg Anders Romarheims innlegg på Stratagem med stor interesse. At generalmajor John Reichelt tok opp tråden, inspirerer også meg til å hive meg på.

Jeg er enig i mye av det Reichelt skriver, men jeg blir en smule urolig når jeg leser hans vurdering av den ettårige offisersutdannelsen: «Det er i denne sammenheng viktig å få med seg at den akademiske kompetansen en doktorgrad utgjør er mindre spesifikk enn mange later til å tro, det er en generell forskerskolering. Min påstand er at akademisk nivå er viktigere enn emnet for den akademiske grad.»

Siden Forsvaret har mange ulike oppgaver å løse, er det åpenbart viktig med stort faglig mangfold i Forsvaret, men jeg er engstelig for hva denne årsenheten vil gjøre med den militære profesjonen på sikt. Jeg tror ikke legeprofesjonen ville blitt med på en løsning hvor man åpner opp alternative veier til selve legeyrket. At økonomer styrer økonomien på sykehuset og mekanikere ambulanseparken er tipp topp, men jeg har vanskelig å se for meg at leger eller jurister ville akseptert at det holdt med ett års påbygg om du har en bachelorgrad i religionsvitenskap i bunn, om du vil fjerne folks blindtarm eller forsvare dem i retten. Som flittig bruker av tannhelsetjenester, finner jeg personlig stor trøst i at jeg innbiller meg at vedkommende som gyver løs på meg med sprøyter og bor ikke bare har et kort påbygg fra tannlegeskolen. Hvorfor er den annerledes for dem som skal lede Forsvaret i krise og krig?

Det er også, stadig etter mitt syn, en liten pussighet at det ikke finnes militære professorer i Norge. Jeg har latt meg fortelle at om en professorkompetent offiser søker på en professorstilling på FHS, må vedkommende henge av seg uniformen ved eventuell tilsettelse. Det sender i så fall ut et merkelig signal. Ville en kirurg ha akseptert noe slikt? «Vi vil gjerne ansette deg som professor her på universitetet, men bare om vi aldri igjen ser deg i hvit frakk eller med en skalpell i hånden.» Eller på Musikkonservatoriet: «Bli gjerne professor her hos oss, men bare om du slutter å opptre selv.»

Det har også vært en diskusjon om vi militære doktorer straffes karrieremessig eller ikke. Har det karrieremessige omkostninger å bli doktor? Jeg tror det har det. Romarheim tror ikke det, og viser til herrene Røksund og Frantzen for å vise at det er fullt mulig å kombinere en doktorgrad med en bratt militær karrierekurve. Til det kan man si at ingen av de to har utmerket seg i særlig grad som skrivende akademikere. Deres samlede verker er ikke spesielt imponerende i omfang – naturlig nok. De har brukt tiden sin på helt andre ting enn å forske, skrive og formidle. De ble ikke flaggoffiserer fordi de hadde disputert. De ble snarere, vil jeg tro, betraktet som så dyktige at de fikk sine opprykk til tross for at de hadde brukt noen år på å doktorere. Aktivt skrivende og forskende militære doktorerer finner du imidlertid langt færre av på de høyeste gradsnivåene. De når ikke en gang opp i konkurransen om lederstillingene i Forsvarets utdanningssektor. Og hva kan de da lede, om ikke en gang sin egen profesjonsutdanning? Det siste som er igjen av den.

---

Foto: Andreas Hauge - Feltartillerister 1932 (Digitalt Museum / Forsvarets Museer)


Les mer...

Replikk: Den doktorale offiser

Kristin Svare Granrusten
Kristin er løytnant i Luftforsvaret. Hun tjenestegjør som taktisk koordinator (TACCO) og planoffiser ved 333 skvadron.



Reichelt deler i sin replikk til Romarheim flere synspunkter på samspillet mellom akademia og offiseren — eller snarere mangel på sådan. Jeg deler i denne replikken Høibacks bekymring rundt utdanning og offisersprofesjonen. Samtidig vil jeg argumentere for at det kanskje ikke står fullt så dårlig til med den akademiske interessen blant offiserer som Reichelt kan gi inntrykk av. I hvert fall ikke på de lavere nivåene — og det er tross alt disse som danner grunnlaget for hvor mange doktorer som trekker i uniform i fremtiden.

Først bør det imidlertid advares mot å tro at sivile akademiske grader i seg selv utgjør noen offiserskompetanse, slik Reichelt later til å mene. Han beskriver det korte «offiserskurset»[1] som gis til vernepliktige leger, jurister, veterinærer, prester o.l. som en suksesshistorie, og synes det er "pussig" at mange mener dette er en «for "lettvint vei" til å bli offiser», lengden på foregående profesjonsutdanninger tatt i betraktning. Her har han fullstendig glemt at det å være offiser er en profesjon i seg selv. At man har en annen, lang, og helt sikkert krevende utdanning i bunn er vel og bra, men erstatter ikke en offisersutdanning — like lite som offisersutdanningen kan erstatte et profesjonsstudium i jus, medisin eller teologi. Når et par ukers offiserskurs oppleves «for lettvint», tror jeg ikke dette handler om verken «manglende sans for mangfold» eller «frykt for konkurranse» slik Reichelt foreslår. Hvis mange mener at denne veien er for lettvint, er det kanskje fordi den det rett og slett produserer profesjonsmessige lettvektere?

Et av hovedprinsippene i OMT var rendyrking av roller, der offisersrollens kjennetegn er planlegging og ledelse av militære operasjoner, overblikk og helhetsforståelse, kommando og kontroll — helst bygget på moderat breddeerfaring.[2] Disse stikkordene harmonerer relativt dårlig med de oppgavene tannlegen og presten er forventet å utøve. Heldigvis. At dette personellet automatisk gis offisersgrad synes derfor å være bundet opp i tradisjon og historisk status, heller enn et faktisk behov. Hvorfor ellers blir jurister OF 2 (kaptein) ved fast tilsetting, mens en musiker med nøyaktig like lang akademisk utdanning blir OR 4 (korporal)? Og hvorfor ellers må den som har en mastergrad i HR gå et helt år på krigsskole for å bli offiser, mens farmasøyten slipper unna med et par ukers kurs hos FSAN? Man kan argumentere for at OMT har bragt et litt for omfattende gradssystem inn i et litt for lite forsvar (særlig på OR-siden, se gjerne til britene for sammenlikning)[3]. I akkurat denne sammenhengen kan man likevel undre seg over om vi ikke ville hatt god nytte av Warrant Officer-grader for spesielle kategorier militært tilsatte. De som måtte ønske å løfte blikket fra fagfeltet sitt kan alltids ta en faktisk offisersutdanning hos FHS — på lik linje med alle oss andre, inklusive de som har høyere utdanning fra før.

Videre etterlyser Reichelt et større fokus på akademisk utdanning i offiserskarrieren. Han kritiserer Forsvaret for å ha en fastlåst preferanse for «bedriftsintern skolering», samt at stabsskolen (og dermed den eneste mastergraden som tilbys ved FHS) kommer for sent i karrieren, på et tidspunkt da studentene ikke lenger undrer over «hva man skal bli når man blir stor» og derfor heller ikke fatter interesse for doktorgradsstudier. Her kan jeg glede generalmajoren med at det verken mangler på akademisk interesse eller bredde hos dagens unge offiserer. Det er tvert imot ganske mange på OF 1-2-nivå (fenrik til kaptein) som gjennomfører et spekter forskjellige masterstudier i tillegg til sitt ordinære arbeid, rett og slett fordi de er enige med Reichelt: å vente 10-15 år før man fortsetter studiene er for lenge, og i utakt med samfunnet forøvrig.

Dette har ikke Forsvarets utdanningssystem tatt innover seg. Dermed klarer man heller ikke å skape et system som verdsetter eller oppmuntrer til akademisk kompetanse. Et skinnende eksempel på dette er de ulike grenenes manglende evne til å anerkjenne mastergrader likt. Det samme studiet kan belønnes med 18 mnd gradsansiennitet i Hæren, 9 mnd i Luftforsvaret, og ingen ansiennitet i Sjøforsvaret.[4] I de fleste tilfeller vil utdanningen heller ikke ha noen betydning for hvilke stillinger man kan få ved neste korsvei. Da opplever man kanskje større anerkjennelse for kompetansenivået sitt i det sivile.

I motsetning til OR-søylen, som får jevnt utdanningspåfyll utover karrien, er det i dag et stort og gapende hull mellom GOU og VOU. Det bør være i Forsvarets interesse å fylle dette vakuumet, gjerne med akkreditert innhold fra interne eller eksterne institusjoner. Det vil gi en mer solid modell for profesjonsmessig utvikling av offiseren, forhåpentligvis motivere flere unge offiserer til å bli stående i tjeneste, samt oppmuntre til akademisk utvikling fra et tidligere stadium — hvilket i sin tur antakelig vil resultere i flere grønn- og blåkledde doktorer over tid.

Reichelt avslutter sin replikk med en advarsel om at dersom det ikke blir betydelig flere offiserer med doktorgrad, vil det «medføre en synkende troverdighet i forhold til det stadig høyere utdannete sivilsamfunnet». Jeg er ikke så bekymret for hvorvidt Forsvarets troverdighet beskyttes av ett, to eller sågar tre dusin uniformskledde doktorer. Jeg er langt mer bekymret for troverdigheten til offisersutdanningen på lavere og midlere nivå. Den favner langt flere enn et par dusin — hvert eneste år. Lederutdanning fra Forsvaret har lenge vært et anerkjent kvalitetsstempel i samfunnet. Med de siste års utvanning av profesjonen er jeg ikke så sikker lenger.

---

Foto: Foto Andreas Hauge (Soldaten i felt 1960 / Forsvaret / Nasjonalbiblioteket)

---

[1] Såkalt «tilpasset offisersutdanning», Reglement for utdanning i Forsvaret (2016) pkt 5.2.6

[2] https://www.forsvaret.no/soldater-og...taert-tilsatte

[3] https://en.wikipedia.org/wiki/Other_ranks_(UK)

[4] Eksempelet kommer fra masterstudenter ved Nord Universitet som til daglig er ansatt i de ulike grenene, og således har oppdaget at deres akademiske kompetanse forvaltes ulikt til tross for at de tilhører samme studieprogram.

Les mer...

​

Replikk: Den doktorale offiser

Lars Borg
Hæroffiser, doctoral researcher og hovedlærer ved FHS. Utdanning fra Krigsskolen (BA), King’s College, London (MA) og Brunel University, London (PhD)



De siste dagers lesing om offisersutdanning og hvorvidt dagens system bør bekymre oss eller ikke har vært både god og relevant. I denne replikken vil jeg dele mine erfaringer med prosessen for å bli doktoral offiser, erfaringer som støtter oppunder flere av bekymringene til Høiback og Granrusten.

Første bremsekloss for håpefulle doktorale offiserer er å tilegne seg en relevant mastergrad. Master er jo som kjent et utdanningsnivå som er første grunnstein for å kunne ta en doktorgrad. Selv med gjennomført Krigsskole 1 og Krigsskole 2 var det, som Granrusten så tydelig beskrev, aldri et alternativ å vente på VOU. Som etterretningsoffiser i en fellesavdeling ville jeg aldri nå opp på prioritetslisten til sjef Hæren. Dette er et strukturelt problem som treffer mange som har primær tjenestegjøring i fellesavdelinger. Ei heller virker akademisk interesse å være et kriterium for å kunne konkurrere seg til plass på VOU, noe som kan minske rekrutteringen for offiserer som ønsker å ta en doktorgrad. I tillegg leverer Forsvaret per i dag ingen relevant masterutdanning flere fagfelt, deriblant etterretning. Utlandet ble således løsningen for mitt vedkommende.

Andre bremsekloss for en offiser som søker å bli doktorant er økonomi. For å bli doktoral offiser må man i mange tilfeller få på plass finansiering av studier samt sørge for å ha en stilling å sitte imens man holder på. Dette er det ingen automatikk i og Forsvaret virker ikke per i dag å ha en helhetlig tanke for hvordan løse denne problematikken. Som et eksempel på utfordringer knyttet til finansiering fremstår det å bruke av rammelånet på huset for å betale skolepenger noe som ikke alle familier vil se på som en god løsning. Det hjelper heller ikke på situasjonen at studiene gjerne medfører redusert inntekt grunnet endret aktivtetsnivå, noe som i sin tur heller ikke er et insentiv for å starte på en lang og krevende utdanning. Lønn og grad henger for oss offiserer fortsatt tett sammen, men det er per i dag ingen automatikk i opprykk etter endt doktorutdanning. Selv måtte jeg søke en stilling utenfor fagfeltet jeg tar doktorgrad i for å få opprykk og dermed høyere lønn.

Tredje bremsekloss er troen på at formidling om kunnskap innenfor militære forhold kan dekkes opp av sivile. Innenfor mitt fag, etterretning, fremkommer det liten interesse fra fagmyndigheten (ETJ) i å satse på den doktorale offiser. I stedet bygges det opp et parallelt fagmiljø kun basert på sivile doktoranter. Dermed skapes et unaturlig skille mellom sivil og militær etterretning innad i Forsvaret. For det er som Granrusten så presist beskriver, ingen automatikk i at personell med sivil utdanning evner å sette seg godt inn militære problemstillinger. Å kamuflere denne mangelen på kompetanse ved å henge stjerner på vedkommende etter et kort kurs vil ikke gi det nødvendige grunnlaget for den forskning og utvikling Forsvaret har behov for i et fremtidsrettet perspektiv.

Så hvorfor da satse på å bli doktoral offiser? Selv om man, som enkelte nok har erfart, ikke kan bli profet i eget land eller etat, kan ens forskning være relevant for andre fagmiljøer, både nasjonalt og internasjonalt. Men viktigste motivasjon er nok ønsket om å lage en bedre utdanning for profesjonsutøverne i Forsvaret. Imidlertid krever en kvalitativt bedre utdanning mye mer enn et 1-års påbygningsstudium, selv om den leveres av doktorer. (Ut)dannelse er noe som formes og utvikles over tid. All den tid ingen andre institusjoner i Norge enn FHS leverer offisersutdanning, blir et 1-år studium en kort dannelsesreise. Den kan nok heller sammenlignes med den militære kursingen i fremmedspråk i USA, hvor oppfatningen er at «They learn just enough to get themselves killed».

---

Foto: Foto Andreas Hauge (Forsvaret / Nasjonalbiblioteket)

Les mer...

Replikk: Den doktorale offiser

Palle Ydstebø
Sjef Seksjon for landmakt på krigsskolen. Utdanning fra Luftforsvaret, KS, Forsvarets stabskole, hovedfag historie fra UiT, og PhD i War studies. Erfaring fra Afghanistan, Tyskland og Sør-Sudan.



Anders Romarheims lille romjulstekst har vel satt Strategemrekord i antall replikker på kort tid. Det er vel det som innen etterretningen vil kalles en indikator. Men hva indikerer det? En fellesnevner virker å være en frustrasjon med Forsvarets tilsynelatende likegyldighet overfor kunnskap utover egen kursing. Vel, her er enda et bidrag.

Først et forbehold. Undertegnede ble doktor (War Studies) et halvt år før oppnådd militær pensjonsalder, men er fortsatt midlertidig operativ for å fylle en ledervakanse. Enn så lenge.

Før jeg kom så langt, gjorde jeg noe som er mer vanlig blant offiserer i dag, jeg studerte på si. Fra forberedende (ex. phil.) før Krigsskolen, via grunnfag og mellomfag ved Universitetet i Tromsø mens jeg tjenestegjorde på Skjold, til hovedfag i historie samme sted. Det var på oppslagstavla i gangen til historikerne i Tromsø jeg la merke til noe uvanlig. En rekrutteringsplakat fra den britiske hæren.

På typisk britisk vis var det et bilde av en oppskutt stormpanservogn, med en gjeng mørbankede soldater og en troppssjef med hendene fulle – av blod. Ingressen på plakaten var noe slikt som: “Your platoon is stopped dead. You have taken casualties and are lagging behind. Your soldiers are frightened and your sergeant looking straight at you.” Så kom det: “What help is there in a degree in medieval history?”

Svaret kom kontant og militært på neste linje: “It helps you think!”

Den gang var den plakaten mest litt artig og motiverende for å studere videre, jeg var jo allerede offiser. Samtidig understreker teksten hensikten med utdanning generelt og høyere utdanning spesielt, nemlig å utvikle selvstendig og kritisk tenkning som skal virke når du trenger det.

En ikke uvesentlig forskjell mellom synsing og kritisk tenkning er grunnlaget og begrunnelsen for ytringen. Akademia gir verktøy for tenkning og metoder for kunnskapsutvikling, mens erfaringer gir kunnskap om fagfeltets realiteter. Disse erfaringene og kunnskapene kan ved hjelp av kritisk bearbeiding bli mer enn personlige opplevelser. Det er spesielt denne delen av den kritiske analyse og profesjonelle forståelse av fagfeltet, som gjør at akademiske utdannede offiserer kan bidra med godt arbeid både innen akademia og ikke minst i Forsvaret.

Det er altså offiserens forståelse av krig og militære operasjoner, logistikk, og andre praktiske forhold, som gjør at den vitenskapelige bearbeidingen av militære forhold får en kvalitet utover teoretisk synsing. Et godt eksempel er forståelsen av hva friksjon fører med seg. Uten å forstå hva noe så grunnleggende som vær og føre gjør med en militær avdeling, kan selv en doktoravhandling om militære operasjoner bli meningsløs. Det samme gjelder hvordan stridsreaksjoner påvirker soldaters fysiske yteevne. Det er begrenset hva vi mennesker kan lese oss til av andre menneskers praktiske erfaring. For eksempel det som kadetter opplever på stridskurset. Selv om du leser om det, er det et godt stykke derfra til å kunne bruke en slik teoretisk kunnskap til kritisk analyse av militær praksis.

På den andre siden, kan ivrige offiserers ukritiske lesning av siste militærteoretiske mote (spesielt fra USA) føre til konsepter og doktriner som er så frikoplet fra virkeligheten at det gjør vondt. Da hjelper det heller ikke at selv noe så forlokkende som manøverteori er plukket fra hverandre for flere tiår siden. Militære organisasjoner har historisk sett, på den ene siden, vist en usedvanlig evne til holde fast på det de glad i, rimelig upåvirket av omstendighetene. På den andre, har de konstruert de mest vidløftige teoretiske luftslott, som ville tålt kritisk vurdering like lite som de tålte krigens virkelighet. Akademias viktigste funksjon internt i Forsvaret er å bidra til å profesjonalisere den institusjonelle evnen til utvikling, bl.a. gjennom reell erfaringsutvikling og kritisk egenrefleksjon.

Det trengs ikke nødvendigvis en mengde militære doktorer. Solid fagutdannelse og utvikling av kritisk tenkning må være tett sammenvevd i offisersutdanningen fra første dag av. Det hjelper like lite med kritisk tenkning hvis en ikke har peiling på det det tenkes om, som å ukritisk bygge store teorier basert på personlige opplevelser. Kritisk tenkning og operativ praksis er to sider av samme sak. De gjør seg dårlig kunstig adskilt i «nivådannende utdanning» på den ene siden, og i «fag og funksjonsutdanning» på den andre. Da risikerer vi å holde de to hjernehalvdelene adskilt, slik at kritisk tenkning hører hjemme på Forsvarets høgskole, mens i felt gjelder «Breit fahren, schmal denken!»

---

Foto: Otto Ruge (Andreas Hauge / Kampene i Norge / Nasjonalbiblioteket)

Les mer...

Replikk: Den doktorale soldat

Johannes Kibsgaard
Hovedlærer i lederutvikling ved Forsvarets høgskole / Krigsskolen



Denne replikken vil først og fremst bidra til å utfylle grunnene til hvorfor vi har behov for doktorale offiserer. Innledningvis vil jeg likevel ofre noen linjer på å problematisere selve begrepet doktorale offiserer.

Den doktorale soldat
I Forsvarets ansattes kollektive forsøk på å finne ut hva som er forskjellene på offiserer og sersjanter/mestere, har det satt seg en kunstig dikotomi mellom akademisk og erfaringsbasert kunnskap. Sannheten er at dette ikke er svart/hvitt: det er grader av grått, som alt annet som har med mennesker å gjøre. Hæren adresserer dette på en god måte: «Akkurat som offiseren også har betydelige innslag av erfaringsbasert læring i sitt løp, har spesialisten også viktige innslag av akademisk utdanning underveis i sin karriere (2015, s. 40).»

Ved to av Forsvarets høgskoles mest solide (i akademisk forstand) bachelorutdanninger, uteksamineres studentene som spesialister; OR-2-4 (fra 2025) på Lutvann og OR-5 på Jørstadmoen. For sistnevnte beskrives det også i utlysningen av studiet at kadettene etter bestått utdanning er forhåndsgodkjent for direkte opptak til den toårige påbygningen til Master of Science in Telematics ved NTNU. Faktum er at det er Forsvarets akademiske spesialistutdanninger – ikke offisersutdanninger – som i størst grad legger til rette for et utdanningsløp som ender opp med doktorgrad. Amerikanerne har kommet så langt at militære skoler selv er i stand til å kreere doktorer fra spesialistkategorien. Krigsskolens kommandérsersjant Christian Ytterbøl er tilknyttet University of Edinburgh og er godt i gang med sitt doktorgradsarbeid innen prestasjonspsykologi – for militær anvendelse!


Christian Ytterbøl; en profesjonell kriger med akademisk evne og vilje (Forsvaret)

Nå må vi passe på at pendelen ikke havner i den andre ytterkanten; vi må lande den i midten et sted. Offiserer er også en helt avgjørende enkeltingrediens i sammenhengen vi diskuterer her. De har en unik kompetanse, som spesialister ikke har. Offiserer er bærerne av kompetanse innen militære kjerneområder som f.eks. 1) operasjonskunst, 2) integrering av taktiske delsystemer for å skape et mest mulig effektivt system av systemer og 3) sørge for at operasjoner, taktiske aktiviteter og stridstekniske handlinger bidrar til å oppnå de strategiske målsettingene til landets folkevalgte ledelse. Dermed trenger vi en benevnelse som kan favne alle kategorier profesjonelle militære bedre enn doktorale offiserer kan.

Doktorale militære profesjonsmedlemmer kan være en slik benevnelse. Her er det viktig å peke på at denne benevningen nettopp har profesjonsmedlemskapet – og ikke forskerutdanning – som sitt utgangspunkt. Løytnant Kristin Svare Granrustens og doktor oberstløytnant Harald Høiback belyser viktigheten av å holde tungen rett i munnen på dette punktet, slik at egg og høne kommer i riktig rekkefølge. En svakhet ved benevnelsen doktorale militære profesjonsmedlemmer er likevel at det er en skikkelig munnfull. DMP hadde nok fungert for internt bruk, men hvis det er et mål å invitere samfunnet for øvrig til å hjelpe til å videreutvikle den militære profesjon, er det sikkert klokt å styre unna trebokstavforkortelser (TBFer). Jeg velger derfor videre å bruke den noe mer kontante benevnelsen doktorale soldater.

Hvorfor trenger vi de doktorale soldatene?
Jeg vil først takke Anders Romarheim for at han tok initiativet til å rette oppmerksomhet mot denne tematikken og slutter meg til doktor oberstløytnant Palle Ydstebøs slutning om at dette indikerer at en nerve er truffet. Jeg vil i det følgende søke å både utfylle noen av årsakene Romarheim og replikantene allerede har pekt på. Deretter vil jeg peke på et nytt moment: den doktorale soldatens misjon i beredskap og strid.

Et sentralt punkt Romarheim peker på er verdien av doktorale soldaters bidrag til den offentlige debatten. I så måte kan det for ordens skyld være greit å minne om at gode bidrag på denne fronten ikke fordrer doktorgrad – etterlevelse av akademiske grunnverdier som nysgjerrighet, grundighet, selvkritikk, faglighet og åpenhet for andre perspektiver holder lenge. Fra den alltid like beskjedne våpenarten Kavaleriet er det eksempelvis flere kompetente stemmer uten doktorgrad i bagasjen som bidrar til offentlig debatt og opplysning. Dragonene Terje Bruøygard, Geir Hågen Karlsen, Erik Elden og Silje Johansen Willassen er eksempler på dette. Mitt poeng er at her må ikke dragoner, matroser og offiserer med erfaringsbaserte mastergrader fra Forsvarets høgskole være redde for å slenge seg utpå.

Doktorgrad er altså ikke en forutsetning for å bidra i den offentlige debatten, men jeg er selvsagt enig med Romarheim i at det gir stor merverdi at vi også kan mønstre doktorale soldater – som f.eks. oblt. Tormod Heier – til denne viktige innsatsen. Denne merverdien knytter seg bl.a. til selve kunnskapsbidraget de doktorale soldatene kan forsyne offentlig debatt med. I tillegg, som generalmajor Jon Reichelt avslutter sin replikk med, er merverdien også knyttet til Forsvarets troverdighet som del av et kunnskapsbevisst samfunn.

Jeg verdsetter Romarheims poeng om at den doktorale soldaten kan styrke evnen til å bygge bro mellom militærsamfunnet og sivilsamfunnet det tjener og er en del av. Romarheim bruker bl.a. begrepet folkeforsvaret. Idéen om folkeforsvaret har vært avleggs siden slutten av Den første kalde krigen, men har blitt reaktualisert de siste årene. Jeg har selv tatt til orde for at selv om plan A (høyteknologisk forsvar tett integrert med alliansepartnerne våre) er veldig bra og en åpenbar bærebjelke for norsk sikkerhet, så er den ingen fullverdig kaskoforsikring: det er faktisk fullt mulig at det kan gå råte i denne ene bjelken i løpet av vår vakt. Mitt forslag til back-up-plan, går i korte trekk ut på å kunne skape et operasjonsmiljø som gjør det uutholdelig for en okkupant å forbli på norsk jord. Forskningsarbeidet til den doktorale soldaten Sandor Fabian er et kremeksempel på hvordan forskning med utgangspunkt i førstehåndserfaring med militær praksis er med på å utvikle et kunnskapsgrunnlag for hvordan små land som vårt kan forsvare seg når allierte av forskjellige grunner ikke har anledning til spille rollen som redningskorps.

Best før-dato på datakilder fra Forsvarets operasjoner?
Reichelt fremhever at en konsekvens av forskerutdanning (som det å ta en doktorgrad er) er forskerkompetanse. Videre nominerer Ydstebø bl.a. reell erfaringsutvikling som den viktigste funksjonen akademia har internt i Forsvaret. For å oppnå denne erfaringsutviklingen trenger vi soldater med akademiske «verktøy for tenkning og metoder for kunnskapsutvikling» (Ydstebø) – i fruktbart samarbeid med etatens sivile doktorer, naturligvis. På dette feltet – å omdanne vår militære erfaring til kunnskap som gir grunnfjell å bygge videre på – er behovet skrikende. Det er eksempelvis frustrerende å tenke på alle de militære erfaringene fra det langvarige Afghanistanbidraget vårt som står u-forsket. Disse erfaringene har kostet blod og liv (falne, sårede, skadde, selvdrap), tårer (tap av kamerater, en rekke ødelagte eller skadeskutte parforhold) og skattepengene til folkene som skaper verdier i landet vårt.

Hva slags kunnskap kan vi hente ut av disse erfaringene? Hva med å få håndfast kunnskap om hva slags betingelser og lederskap som gjør at soldater vokst opp i norsk kultur fungerer effektivt i trefninger? Menneskeheten vet ganske mye om dette hvis vi bytter ut norsk med f.eks. amerikansk eller israelsk kultur – det er land med langt flere doktorale soldater enn her til lands. Vi mennesker har etter hvert også ganske solid kunnskap om at den nasjonale kulturen du er en del av påvirker svaret på dette spørsmålet i vesentlig grad. Det er ingen utenfor Norge som kommer til å sette i gang forskning som svarer på hva det er som gjør norske soldater mest mulig effektive, slik at milliardene (eller var det millionene?) vi svir av på kamptrening og lederutvikling gir mest mulig smell for grunkene. Vi trenger norske doktorale soldater som tar initiativ til og leder forskning på fenomener som betyr noe for Forsvaret, men som ingen andre typisk velger å ta for seg.

Militær doktoral beredskapsmentalitet
Den doktorale soldaten har også en beredskapsrolle. En doktoral soldat forbereder seg på krig akkurat som alle andre soldater – ved å vedlikeholde sin militære kompetanse og holde kropp og utrustning klar til kamp. Men doktoren er også beredt til å få sin spisskompetanse som forsker i spill så fort konflikt bryter ut. I antologien Militær ledelse går doktor oberstløytnant Harald Høiback ledelsesforskere flest i rette. Han hevder velbegrunnet at ledelse i strid er understudert. En viktig årsak til dette er sviktende evne og/eller vilje til å høste empiri der hvor dette lederskapet utøves – i strid (2019, s. 65).

Den doktorale soldaten har ferdige prosjektskisser, klare for konflikter norske styrker blir involvert i. Noen er beredt til å følge avdelinger i kamp som del av sin forskning på teamdynamikk i strid. Andre er klare til å forske på interaksjonen mellom norske, afrikanske, asiatiske og europeiske stabsmedlemmer i en norskledet brigadekommandoplass i en enn så lenge ikke-eksisterende FN-misjon. Den militære profesjonsmedlemsdimensjonen ved den doktorale soldaten styrker vedkommendes evne til å forstå og fortolke underveis og etterpå, noe som kan styrke bekreftbarheten (validiteten) i forskningen. Tilhørigheten forskeren har til miljøet det forskes i og på medfører riktignok både styrker og svakheter (Thagaard, 2002). Dette peker tilbake på den viktige kombinerte effekten vi får av å benytte både militære og sivile forskere som samvirker for å skaffe kunnskap.

Et annet aspekt ved profesjonsmedlemskapsdimensjonen til den doktorale soldaten, er at dette i mange tilfeller er en forutsetning for å være til stede. Dette dreier seg om både den doktorale soldatens selvstendige evne til å ivareta sin egen overlevelse i operasjonsområdet, men også klareringsnivå og legitimiteten den felles uniformen gir til å få være der kampene utkjempes og beslutningene fattes. Innpasset selve uniformen gir vil nok ha spesielt stor betydning for å bli tolerert av alliansepartnere som jobber integrert med nordmenn. Det er selvfølgelig en mulighet for at den doktorale soldat (enten fordi hen blir vel ivrig eller må) ender opp med å legge bort notatblokken en stund, og løsne et skudd eller to eller delta i plan- og beslutningsprosesser. Hans Skjervheim (1996) peker på at å være tilskuer 100% - og ikke deltager – uansett ikke er mulig i åndsvitenskapelig sammenheng (en kategori mye potensiell militær forskning vil falle innunder). Deltagelse i virkeligheten som studeres umuliggjør dog ikke vitenskapelig forskning, men det krever at forskeren tar hensyn til det og benytter en særlig kritisk tilnærming (Krogh, 2003, s. 115).

Jeg har i denne replikken forsøkt å spille videre på og utfylle gode poenger innlederen og de andre replikantene har fremmet. Mitt viktigste bidrag er likevel de nye elementene, hvor jeg retter oppmerksomhet mot behovet for doktorale soldater 1) som kan ta initiativ til og lede forskning som er særlig viktig for (det norske) Forsvaret, siden det ikke uten videre er noen andre som vil gjøre dette, og 2) som kan være fremoverlente og klare, slik at vi kan høste håndfast kunnskap fra skarpe operasjoner langt raskere enn det vi historisk har prestert.

---

Foto: Professor og offiser Leif Tronstad.

---

Høiback, H. (2019). Et historisk skråblikk på militær ledelsesforskning. I R. B. Johansen, T. H. Fosse, & O. Boe (Red.), Militær ledelse. Vigmostad & Bjørke.

Krogh, T. (2003). Historie, forståelse og fortolkning innføring i de historisk-filosofiske fags fremvekst og arbeidsmåter. Gyldendal akademisk.

Skjervheim, H. (1996). Deltakar og tilskodar. I H. Skjervheim (Red.), Deltakar og tilskodar og andre essays, (s. 71–87). Aschehoug.

Thagaard, T. (2002). Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode (2. utg.). Fagbokforlaget.

Utdanningsdirektiv 1: Hæren. (2015). Hæren.

Les mer...

Replikk: Den doktorale offiser

Rino Bandlitz Johansen
Hovedlærer i militær ledelse ved Stabsskolen. Mastergrad i militær studier og doktorgrad i psykologi, tidligere fartøyssjef i marinen, og lang erfaring fra leder- og ledelsesutviklingsarbeid.

Jan Ketil Arnulf
Professor på Handelshøyskolen BI og professor II på Forsvaret Høgskole. Doktorgrad i organisasjonspsykologi, forsket på ledelse og lederutvikling i tverrkulturelle kontekster.



Den pågående debatten i Stratagem om akademisk utdanning av offiserer er interessant og nyttig fra flere perspektiver. Dette gjelder alle fasetter av diskusjonen, slik som nødvendighet, valør og gjennomføringsproblematikk. Debattens triste slagside kommer til uttrykk ved at meningsfellene i hovedsak er akademikerne selv.

Debattantene utveksler høflige slag for at selv velutdannede offiserer kan være nyttige. Turen går deretter innom både mangfoldsdebatt og rekruttering. Det løftes frem praktiske forhold som lønn for det akademiske strevet og hvem som egentlig fortjener å ofre seg på det akademiske alter. Ikke minst får vi innblikk i de uransakelige karriere-stier som følger i kjølvannet av å ta en doktorgrad som et noe umilitært og mystisk valg.

Fra vårt synspunkt er fellesnevneren i debatten knyttet en underliggende kritikk av hvorvidt Forsvaret egentlig er tjent med høyere utdanning. Vårt standpunkt i diskusjonen er derfor rimelig enkelt: En offiser kan aldri bli nok utdannet – eller dannet. Allerede Clausewitz og hans sjef, den prøyssiske kronprinsen, slo fast at ryggraden i et godt Forsvar må være en kritisk tenkende befolkning. Dette kravet til militære beslutningstakere er neppe svekket med tiden. Forsvaret er ikke bare er tjent med, men også avhengig av et kritisk tenkende offiserskorps. Veien til dette går (dessverre) gjennom utdanning.

Man kan mene mye om både utdanningsreformer, militærordningen og en «sivilisering» av den militære utdanning, men dypest sett handler dette om hvorvidt Forsvaret skal være kunnskapsbasert eller ikke. Svaret på dette må uomtvistelig være JA. Som en seriøs aktør og forvalter av statens voldsmonopol ville det vært særdeles merkelig om ikke Forsvaret baserte sin virksomhet på oppdatert, vitenskapelig kunnskap. Forsvarets skoler og utdanninger kan ikke henge etter den utviklingen som skjer i resten av samfunnets utdanningsinstitusjoner.

Dette innebærer at noen faktisk må evne å tenke kritisk rundt hva Forsvaret trenger for å gjøre jobben her, nå, og i fremtiden, basert på både et teoretisk, forskingsmessig, men også erfaringsmessig grunnlag. Det er derfor ikke et alternativ å velge bort teori og akademia. Oppskriften på hvordan kriger skal vinnes i fremtiden finner vi best gjennom en miks av både teori og praksis.

Akademisk utdanning spiller derfor minst en like stor rolle i Forsvaret som en hvilken som helst annen virksomhet. Man skal være usedvanlig kreativ for å ha oversett de generelle trendene i samfunnet som går i retning av mer utdanning. Tatt i betrakting den komplekse organisasjonen Forsvaret er, med behov for både teknologi, innovasjon og endringstakt, skal man derfor grave dypt etter gode argumenter for at Forsvaret bør legge mindre vekt på utdanning. Den bekymringen enkelte måtte bære, om at våre offiserer nærmest utdanner seg i hjel, har derfor dårlige levekår om vi sammenligner oss med samfunnet for øvrig.

La oss belyse noe av problematikken gjennom et pågående forskningsprosjekt i leder- og ledelsesutvikling ved Forsvarets høgskole. I erkjennelsen av at lederutvikling i hovedsak er et praktisk rettet fag, er dette prosjektets stridside å fremskaffe en mer systematisk, helhetlig og forskningsbasert tilnærming til hvordan og hvorfor vi driver lederutvikling ved våre militære skoler. Denne dokumentasjonen drives primært frem av det fagpersonellet som jobber med Forsvarets akademiske utdanning. Prosjektet har så langt gitt oss svært nyttige erfaringer med å samle inn, og systematisere nødvendig kunnskap, og gitt Forsvaret muligheten til å forankre våre fagmiljøer i internasjonale forskningstradisjoner, slik at vår fagutvikling ikke faller tilbake sammenliknet med de andre miljøene vi samarbeider med, både militært og akademisk.

Men samtidig identifiserer vi en underliggende mangel på, og potensiell erosjon av, akademiske skrive- og dokumentasjonsferdigheter av egen praksis. Her ligger det en risiko for tap av læring og sløsing med ressurser fordi systemet er lite profesjonelt i sin tilnærming til å samle erfaring. En viktig årsak er beordringssystemet som skaper «gjennomtrekk» i fagstillinger på en måte som harmonerer dårlig med akademisk praksis ved andre skoler. Dertil ser vi at den enkelte campus innenfor Forsvarets skoler har svært varierende praksis for å frigjøre tid til forskning og reell akademisk virksomhet for sine vitenskapelige ansatte. En slik type akademisk kompetanse er avgjørende for å dokumentere og fastholde den tause kunnskapen som opparbeides i avdelinger gjennom praksis. Denne særegne erfaringen som ikke kan bringes tilveie i noen andre av samfunnets disipliner har en tendens til å forsvinne fordi Forsvarets fagansvarlige i utdanningssøylen ikke har noen tradisjon for vitenskapelig dokumentasjon. Solid metodisk og forskningsmessig forankring er vesentlig for videreutvikling av kunnskapsbasert lederutvikling, både generelt og spesielt rettet mot praksis i militære operasjoner.

Hensikten med dette korte eksempelet er ikke å rakke ned på Forsvarets høgskoles akademiske virksomhet. Vi ønsker heller ikke å snakke ned Forsvarets gode arbeid med å utvikle beste, og neste praksis, tvert imot. Poenget er å understreke nødvendigheten av at ingen andre enn Forsvaret selv kan ta ansvaret for å koble sin egen praksis til profesjonelle standarder for forskning og kunnskapsutvikling. Kunnskap er på mange måter ferskvare, og i økende grad knyttet til internasjonale arenaer. Et fagmiljø som er forpliktet til forskningsbasert undervisning og metodeutvikling vil være nødt til å forholde seg til internasjonale publikasjoner og forskningsmiljøer, slik dette er blitt vanlig i alle andre akademiske fagmiljøer. Vår gjennomslagsevne i militære operasjoner kan ikke tuftes på nasjonale og suboptimale kunnskapsbaser. Hvis vi ikke finner hensiktsmessige veier for å utvikle militært relevant kunnskap i takt med internasjonal akademisk utvikling, bygger vi virksomheten vår på et sandslott som over tid vil erodere og til slutt rase. Ingen er tjent med at Forsvaret selv velger faglig forringelse og sementering. I en disiplin som omhandler liv og død, og som oftest bringer utøverne i kontakt med internasjonale konfliktsituasjoner, er det kun det ypperste som gjelder. Det ypperste utvikler vi gjennom å ha et velfungerende, kritisk tenkende, og utdannet offiserskorps.

---

Foto: (Andreas Hauge / Kampene i Norge / Nasjonalbiblioteket)

Les mer...

Utdanning er selvsagt bra - og innlegget over ble etter min mening litt å breache åpne dører.

Det som jeg ser i denne debatten er at innlederne prøver å fokusere på forskning (den doktorale) men noen av replikken blander inn omsetning av den kunnskapen som blir forsket frem - altså fag- ledelses- og videreutdanning i forskjellige formater. All utdanning inneholder refleksjon for å internalisere kunnskapen. Gjennom hovedoppgaver på forskjellige nivå kan det gjøres ny innhenting og etableres mer kunnskap - men det er et godt stykke fra en masteroppgave til en doktoravhandling.

Jeg tviler på at det er god prioritering at alle offiserer og befal skal ha en vitenskapelig penn. Men jeg tror er et viktig poeng. Erfaringsrapporter som svinger innom faste temaer bør være standard etter en hver større operasjon / deployering.

Disse må det da selvsagt være en arena for å lese og omsette til forbedring/kunnskap som så benyttes neste gang. Så å lære å skrive en erfaringsrapport må være en del av utdanning, og det å utarbeide og gjennomgå må være en del av prosessen som avslutter oppdraget.

«Den doktorale offiser» - mangelen på systematisk kompetanseutvikling (del 1/2)

Hanna Sesselja Mikalsen
Major Mikalsen er seksjonsleder A-3/5/7 på Stasjonsgruppe Andøya. Hun har erfaring fra luftvern, maritime patruljefly, og internasjonale operasjoner. MBA i Ledelse fra Nord Universitet.

Denne artikkelen er skrevet som en del av Stratagems mentorordning.



Del 1 – Den akademiske offiser


Er det slik at Norge trenger offiserer med doktorgrad for å styrke den kritiske tenkingen i Forsvaret? Eller holder det med offiserer som har mastergrad og jevnlig kompetansepåfyll etter endt krigsskole? Spørsmålet er viktig fordi det kaster mer lys over den pågående debatten om militær akademisering og kritisk tenkning i militær sammenheng.

Så langt har replikkutvekslingen om den «doktorale» offiser engasjert mange lesere, med gode innspill fra en rekke stemmer. Debatten fokuserte innledningsvis på skillet mellom offiserer tilhørende spesielle kategorier militært tilsatte (SKMT) og yrkesoffiserer. Jeg støtter argumentasjonen til oberstløytnant Harald Høiback, nestkommanderende ved Forsvarets museer, og løytnant Kristin Granrusten, planoffiser ved 333 skvadron, rundt forskjellen mellom en offiser hvis hovedvirke er den militære profesjon, og en offiser hvis hovedvirke eksempelvis er juss eller medisin i en militær kontekst. Samtidig kan det også hevdes, slik generalmajor Jon Reichelt ved Forsvarets sanitet gjør, at en doktorgrad er forskerskolering, altså dannelse – noe som i høyeste grad trengs i forsvarsmiljøer som ofte preges av konformitet og ensretting. Dette perspektivet følges også opp av oberstløytnant Palle Ydstebø, Sjef Seksjon for landmakt på Krigsskolen. Hovedpoenget hans er at Reichelts dannelsesargument fører til bedre forutsetninger for å tenke klart, logisk og systematisk. Dette er også i tråd med Anders Romarheim, leder Senter for Internasjonal Sikkerhet ved Institutt for Forsvarsstudier, sin innledende kronikk, der det poengteres at en ved å jobbe seg frem til en doktorgrad styrker evnen til kritisk tenkning, og dermed også viljen til å utfordre etablerte sannheter.

Det er imidlertid et viktig perspektiv som mangler så langt i debatten: den langsiktige og systematiske kompetanseutviklingen av et norsk offiserskorps som utnytter det beste fra to verdener.

Problemets kjerne
Det er imidlertid et viktig perspektiv som mangler så langt i debatten: den langsiktige og systematiske kompetanseutviklingen av et norsk offiserskorps som utnytter det beste fra to verdener. Vi snakker om det gjensidig forsterkende samspillet mellom sivil akademisk kompetanse på den ene siden, og offiserenes militærfaglige kompetansepåfyll etter krigsskolen på den annen. I denne og den neste kronikken argumenteres det for at Forsvaret også får offiserer med evne til kritisk og selvstendig tenkning med «bare» en mastergrad i sekken. Problemet, som også er hovedtesen i denne kronikken, er at personellforvaltningen i Forsvaret er i utakt med samfunnet for øvrig, og at det dermed er behov for betydelige forbedringer i måten etaten forvalter kompetanse på. Konklusjonen er at Forsvaret må bli bedre til å stimulere til økt sivil akademisk kompetanse. Herunder å likestille annerkjennelsen av sivil utdanning på tvers av forsvarsgrenene. I tillegg må det utarbeides en systematisk tilnærming til utvikling av unge offiserer etter krigsskolen.

Forsvarets luksusproblem
Det kan være mange grunner til at unge offiserer vier mye av fritiden til studier. Det ligger i det åpenbare at en av disse er et ønske om kompetanseutvikling. Et realt luksusproblem for Forsvaret. For som Reichelt og Granrusten hevder, så går det for lang tid mellom krigskole og stabsskole. Problemet kommer særlig til uttrykk når de ansatte bøter på denne venteperioden, blant annet ved å opparbeide seg formell akademisk kompetanse på egenhånd. For Forsvaret har ikke et godt system for å verdsette, eller benytte seg av, kompetansen de ansatte tilegner seg utenfor arbeidstid. Utfordringen oppstår når de unge motiverte offiserene står der, og i alt for mange tilfeller opplever at de har skaffet seg enda mer formalkompetanse. Men uten at denne kompetansen verdsettes eller pløyes tilbake i egne militærfaglige kompetansemiljøer. Altfor ofte oppleves det at lederne og mellomlederne ute i avdelingene ikke forstår at nå har de tilgang på en enda større ressurs, som både kan bidra mer, og utvikles videre.

Altfor ofte oppleves det at lederne og mellomlederne ute i avdelingene ikke forstår at nå har de tilgang på en enda større ressurs, som både kan bidra mer, og utvikles videre.

Akademisk påfyll
Offiseren skal som hovedregel ha militær og akademisk utdanning. Som offiser er din primære rolle å planlegge, lede og gjennomføre militære operasjoner. Dermed er det svært viktig å utvikle breddekompetansen, blant annet gjennom såkalt «moderat rotasjon» for å kvalifisere seg til høyere offisersgrader. Dersom unge offiserer ikke har tidligere militær erfaring, går de ut av krigsskolen som OF1 (fenrik), tjenestegjør i to år før de får opprykk til OF1+ (løytnant), og jobber i ytterligere seks år før de får normalavansement til OF2 (kaptein). Så skal det i prinsippet gå minimum tre år før de kan søke på OF3 (major) stillinger. I løpet av denne tiden bør offiserene innom to til fem ulike stillinger i sitt fagfelt, og gjerne innom stabstjeneste også. På denne måten bygger de både dybde og bredde som offiser. Det er gjerne midtveis i dette tidsrommet mellom krigsskole og stabsskole at den akademiske interessen gjenoppstår, idet de har glemt hvor mye jobb det faktisk var med den bacheloroppgaven på krigsskolen. Men det er ikke i dette tidsrommet Forsvaret er interessert i å gi dem profesjonsmessig akademisk påfyll.

Mer enn et diplom til skuffen
For det er her jeg skal komme tilbake til den innledende påstanden om at det for de fleste kanskje holder med en mastergrad fremfor en doktorgrad. For ved å ta en mastergrad, og ikke minst skrive en masteroppgave, utarbeider du skriftlige produkter både selvstendig og i team. Har du skikkelig (u)flaks med valgte studium må du til og med presentere arbeidet ditt i plenum. Spesielt gjennom arbeidet med masteroppgaven utvikles evnen din til å samle inn, systematisere, strukturere og tolke ulik informasjon på systematisk og selvstendig vis. Gjerne også ved hjelp av datamateriale fra mange ulike kilder, muntlige så vel som skriftlige. Når du så setter denne informasjonen i kontekst og analyserer informasjonen gjennom en stringent metode, utledes slutninger av høy kvalitet. Vi kaller det et beslutningsgrunnlag - et solid stykke militærfaglig stabsarbeid som sjefen din kan feste lit til. De fleste har sannsynligvis også tilegnet seg økt kunnskap om egen organisasjon, sikkerhetspolitikk, eller andre relevante temaer gjennom utdanningen. Evnen til kritisk tenkning og viljen til å utfordre etablerte sannheter, og å se etter alternative løsninger, styrkes.

Nytteverdien av en master i stabsarbeidet
Det mentale arbeidet med en mastergrad har likhetstrekk til både de militære planprosessene og mye av arbeidet som gjøres i en stab. Det sies at det er få sjefer forunt å få undergitte offiserer som klarer å skrive en selvstendig og sunt kritisk analyse av et gitt problem. Gi meg en offiser (eller spesialist for den saks skyld) med en mastergrad, og jeg er overbevist om at vedkommende, gjennom sin sivile akademiske utdanning, har opparbeidet seg verdifulle ferdigheter som tilfører avdelingen sårt tiltrengte skriftlige analyser og produkter. Dette kan omhandle alt fra avdelingens kjernevirksomhet til de mer kontekstuelle rammebetingelsene som definerer avdelingens rasjonale og operative nytteverdi. For eksempel når du skal rettferdiggjøre for nivået over hvorfor nettopp din avdeling trenger økt budsjettramme på øvingsmidler neste år, eller hvorfor en prosedyre eller struktur bør endres. Samtidig er offiserene også forvaltere av statens ypperste maktmiddel. Går noe galt blir det ofte nedsatt kommisjoner og evalueringsteam i ettertid. Nettopp da er det viktig for enhver stab og sjef å kunne vise til sporbare prosesser som holder høy kvalitet når det gjelder skriftlig fremføring med klar analytisk brodd.

Ulik forvaltningspraksis
Neste spørsmål blir derfor hvordan Forsvaret forvalter denne «bonuskompetansen». Noen har tenkt at det er lurt å anerkjenne den formelt. Det er vel og bra. Men forsvarsgrenene anerkjenner sivil akademisk kompetanse ulikt.[1] I Hæren gis en ansatt med en relevant (90stp) master 18 måneder gradsansiennitet. I Luftforsvaret bare halvparten av dette. I Sjøforsvaret, ingenting. Dersom tre offiser fra Hær, Luft og Sjø med lik gradsansiennitet etter krigsskolen fullfører samme mastergrad, vil altså offiseren fra Hæren få gradsopprykk vesentlig tidligere enn de andre to. Dette kan være en faktor som utkonkurrerer de andre ved søknad på fellesstillinger, selv om de i praksis stiller med samme kompetanse. En skulle tro de alle var offiserer i Forsvaret, og at deres akademiske kompetanse dermed burde vektes likt. Grenstabene har visstnok jobbet med å harmonisere dette i over ett år, men uten å komme til enighet. Frem til de gjør det, er din akademiske kompetanses verdi avhengig av hvilken forsvarsgren du er ansatt i. Det virker så vel urettferdig som demotiverende på mange offiserer, og bidrar til en ytterligere fragmentering av et lite forsvar som mest av alt må skape så mye synergi som mulig for å optimalisere landets forsvarsevne

Grenstabene har visstnok jobbet med å harmonisere dette i over ett år, men uten å komme til enighet. Frem til de gjør det, er din akademiske kompetanses verdi avhengig av hvilken forsvarsgren du er ansatt i.

Kulturelle utfordringer
Hvordan kan de grenvise ulikhetene så forklares? Ulik organisasjonskultur i grenene kan være en del av svaret. Det er vanlig å tenke på kultur som atferd, «slik gjør vi det hos oss».[2] En god gammel floskel gir et godt bilde av de kulturelle ulikhetene som finnes mellom grenene - «Hæren har regler, Sjøforsvaret har tradisjoner, og Luftforsvaret har dårlige vaner».[3] Kultur fungerer som en stabilisator i organisasjoner, og sterke kulturer bidrar til å sikre effektivitet og vedvarende prestasjoner.[4] Derfor er det i utgangspunktet positivt med sterke kulturer. Forskning fra oberstløytnant og professor ved Stabsskolen/FHS, Tormod Heier, viser at forsvarsgrenene har et innadvendt kulturelt fokus fremfor et fokus på Forsvaret som helhet. Dette perspektivet reflekteres blant annet i grenvise utdanningsdirektiver og grenvise interne regelverk. Over tid fører dette til holdninger som «slik gjør vi det hos oss», noe som får større innvirkning på måten forsvarsgrenene innretter seg på. Dette kan føre til at grenene fremelsker intern «korrekt atferd» fremfor å adressere bredere felles forsvarsutfordringer i fellesskap. De ansatte (også lederne) er altså tynget av den «kulturelle arven» de har overtatt fra sine forgjengere.[5] Heier trekker videre frem at samhandlingen mellom grenene er forankret i de grenvise subkulturene, og karakteriseres av både organisasjonelle og institusjonelle trekk.[6] Her kan det synes som om holdningen til egen og andre forsvarsgrener er et resultat av en sterk sosial arv.[7] Forvaltningspraksisen gir dermed et bilde av ulike kulturer for annerkjennelse av sivil akademisk kompetanse i grenene. Jeg vil hevde at dette ikke er hensiktsmessig i et bredere og mer helhetlig samvirkeperspektiv. Annerkjennelse av sivil akademisk komeptanse bør harmoniseres på tvers av grenene.

Doktorgrad eller mastergrad?
I debatten om den doktorale offiser ble det uttrykt bekymring for at Forsvaret ikke har nok, eller utvikler nok, offiserer med professorkompetanse. Det er vel og bra med en håndfull doktorale offiserer. Men burde det ikke være like viktig, eller kanskje viktigere, om halvparten av offiserskorpset hadde opparbeidet seg en mastergrad? Det kan være strategisk klokt for etaten som forvalter statens mest dramatiske og kontroversielle politiske virkemiddel å ta systematiske og langsiktige grep på dette området. Særlig for å sikre den videre akademiske utviklingen av egne offiserer. Dels fordi Forsvaret selv trenger dypere og kvalitativt mer høyverdig kunnskap, spesielt om hvilke uforutsette ringvirkninger som følger av egne operasjoner, kultur, og forvaltning, for å nevne noe. Men også fordi omgivelsene følger Forsvaret med argusøyne; kloke og veloverveide planleggings- og beslutningsprosesser er helt avgjørende for avdelingenes legitimitet i krise og krig, sett fra et alliert, samfunnsmessig eller fiendeperspektiv. Forsvaret bør dermed stimulere, anerkjenne og legge til rette for mer akademisk påfyll hos offiserene etter krigsskolen. Ikke fordi Forsvaret trenger flere «skrivebordsteoretikere», men fordi planleggings- og beslutningsprosessene i de operative stabene på taktisk, operasjonelt og strategisk nivå må tuftes på militærfaglige vurderinger som holder en så høy kvalitet som mulig. Før du kan ta en doktorgrad må du tross alt ta en mastergrad. Og kompetansen en mastergrad gir har en merverdi, både for den ansatte, og for Forsvaret.

Før du kan ta en doktorgrad må du tross alt ta en mastergrad. Og kompetansen en mastergrad gir har en merverdi, både for den ansatte, og for Forsvaret.

I utakt med det sivile
Man kan argumentere for at det tross alt ikke er Forsvarets «problem» at ansatte går hen og tar mastergrader Forsvaret ikke har bedt om. Men en slik holdning er uhensiktsmessig. Risikoen ved å rekruttere sterkt motivert og skoleflink norsk ungdom er at de møter en «motivasjonsmessig vegg» når de kommer ut i bruket og ønsker å fortsette med nettopp dét, livslang læring, men innser at de i stedet må «sitte stille i båten» i 10-15 år til før det eventuelt blir aktuelt med en plass på Stabsskolen. I mellomtiden tar alle de sivile vennene deres en mastergrad. Dette er ikke motiverende. Annerkjennelse og utnyttelse av kompetansen ansatte tilegner seg gjennom sivile akademiske grader må bedres. Til det trengs det organisasjonsutvikling, en aldri så liten kulturell evolusjon. Organisasjonsutvikling kan styres, og beskrives ved at organisasjonskulturen tilpasser seg endringene i dens ytre miljø og interne struktur.[8] Det at holdningen til sivil akademisk kompetanse er et resultat av sosial arv i grenene er en fordel dersom man skal forsøke å endre holdningen – interne faktorer i egen organisasjon kan du tross alt gjøre noe med.[9]

Avslutning
I denne kronikken var hovedspørsmålet hvordan Forsvaret kan ta bedre vare på offiserer som både har krigsskole og en sivil akademisk mastergrad i ryggsekken. Argumentasjonen gir grunn til å utlede følgende slutning: Systemet for annerkjennelse av sivil akademisk kompetanse i Forsvaret er modent for endring. Gjennom en masterutdanning vil offiseren bli i stand til å produsere kvalitativt bedre stabsarbeid, og i større grad evne å spille sjefen god. Forsvaret har ikke råd til å være i utakt med det sivile når det kommer til annerkjennelse av kompetanse. Det bør stimuleres til mer akademisk påfyll hos offiserene for å styrke og videreutvikle deres kompetanse etter krigsskolen. For å endre atferd, altså stimulere til økt akademisk påfyll, må Forsvaret endre hvordan organisasjonen gir belønninger og annerkjennelse. I det øyeblikket menneskene i organisasjonen blir annerkjent, vil de handle for å få denne annerkjennelsen, og de vil også akseptere det når de ser at organisasjonen belønner den rette atferden.[10] Forsvaret bør dermed stimulere til økt akademisk kompetanseheving, og denne kompetansehevingen bør belønnes likt i organisasjonen som helhet.

---

[1] Eksempelet kommer fra masterstudenter ved Nord Universitet som til daglig er ansatt i de ulike forsvarsgrenene, og dermed har oppdaget at deres akademiske kompetanse anerkjennes ulikt til tross for at de tilhører samme studieprogram.

[2] Schein, E. H., & Schein, P. (2017). Organizational culture and leadership (Fifth edition. ed.)., s. 9.

[3] Syversen, A. (2003). Arbeid i fellesstab - en kulturell utfordring…? Luftled : luftmilitært tidsskrift, nr. 2 juni 2003, 87. s.26-27

[4] Schein, E. H., & Schein, P. (2017). Organizational culture and leadership (Fifth edition. ed.)., s. 343

[5] Heier, T. (2019). Military ’Samhandling’ – Formal and Informal Behaviour in Norway’s Armed Forces. In G.-E. Torgersen (Ed.), Interaction: 'Samhandling' under risk: A step ahead of the unforeseen (1 ed., pp. 550). Oslo: Cappelen Damm AS. s. 310-312

[6] Heier, T. (2019). Military ’Samhandling’ – Formal and Informal Behaviour in Norway’s Armed Forces. In G.-E. Torgersen (Ed.), Interaction: 'Samhandling' under risk: A step ahead of the unforeseen (1 ed., pp. 550). Oslo: Cappelen Damm AS. s. 314

[7] Adriaenssen, D., Johannessen, D. A., & Johannessen, J.-A. (2017). Den nye organisasjonspsykologien : positiv psykologi og positivt lederskap. Bergen: Fagbokforl. S. 58-59

[8] Schein, E. H., & Schein, P. (2017). Organizational culture and leadership (Fifth edition. ed.)., s. 235-236

[9] Adriaenssen, D., Johannessen, D. A., & Johannessen, J.-A. (2017). Den nye organisasjonspsykologien : positiv psykologi og positivt lederskap. Bergen: Fagbokforl. S. 58-59

[10] Drucker, P. F. (1991). Board of Contributors: Don't Change Corporate Culture -- Use It! Wall Street Journal, PAGE.6. Retrieved from http://search.proquest.com/docview/308013754/ s. 6

---

Foto: Andreas Hauge. Soldaten i felt. 1960. s 268, hentet fra Nasjonalbiblioteket.


Les mer...

«Den doktorale offiser» - mangelen på systematisk kompetanseutvikling (del 2/2)

Hanna Sesselja Mikalsen
Major Mikalsen er seksjonsleder A-3/5/7 på Stasjonsgruppe Andøya. Hun har erfaring fra luftvern, maritime patruljefly, og internasjonale operasjoner. MBA i Ledelse fra Nord Universitet.

Denne artikkelen er skrevet som en del av Stratagems mentorordning.



Del 2 – Offiserens dannelse
I min forrige kronikk ble det hevdet at evnen til kritisk tenkning, og viljen til å utfordre etablerte sannheter, ble utviklet ved å ta en mastergrad. Jeg beskrev Forsvarets famlende tilnærming når unge offiserer på egenhånd skaffer seg en sivil akademisk tilleggsutdanning, og hvordan etaten ikke klarte å nyttiggjøre seg denne kritiske ressursen. I denne siste delen bygger jeg på egne erfaringer, og redegjør for Forsvarets mangelfulle tilnærming når det gjelder systematisk og langsiktig kompetanseutvikling av en ny generasjon norske offiserer. Til sist presenteres et forslag til løsning.

Lederutvikling etter krigsskolen
En faktor som kan påvirke motivasjon og ståtid er hvordan offiserene utvikles i sine første år etter krigsskolen. Løytnant Kristin Granrusten, planoffiser ved 333 skvadron, viser i sin replikk 5. januar 2022 til bekymring for troverdigheten til offisersutdanningen, en bekymring jeg deler. Det er ikke til å stikke under en stol at utdanningen (og dannelsen) for offiserer etter utdanningsreformen ble kortet ned med minimum 25% - og i de aller fleste tilfeller mer, all den tid fullført grunnleggende befalsutdanning på to år var normen for å møte på krigsskoleopptak. De som før tok raskeste vei inn, gjennomgående krigsskole, gikk fortsatt ett år på befalsskolen før de fikk møte opp på offisersutdanningen. Det bidro til en modningsprosess, og de unge offiserselevene var i det minste kjent med organisasjonen som de signerte kontrakt med. Når offisersutdanningen nå har blitt kortere, og kadettene har mindre militær erfaring i ryggsekken, stilles det tilsvarende høyere krav til avdelingene som tar kadettene imot etter utdanningen på krigsskolen. Det synes som at Forsvarets høgskole har lyktes i å rekruttere svært dyktige, modne og reflekterte kadetter inn til ny utdanningsordning. Men det endrer ikke det faktum at det med mindre erfaring også følger et større behov for oppfølging.

Gapet mellom policy og virkelighet
I Luftforsvarets Policy for ordning for militært tilsatte (OMT) beskrives det at offiseren skal få opplæring i lederrollen etter krigsskolen, og at den skal være en del av en mentorordning i form av å få veiledning fra en erfaren offiser i forbindelse med egen lederutvikling.[1] Dette er en god og viktig intensjon. Spørsmålet er imidlertid hvorvidt policyen realiseres ute i Luftforsvarets egne avdelinger. En viktig del av forutsettingen for å akseptere en kortere krigsskoleutdanning var at den ferske offiseren skulle lede støttet av et erfarent spesialistbefal. Men dette erfarne spesialistbefalet eksisterer ikke på troppsnivå ennå, rett og slett fordi OMT ikke har fått virke lenge nok. Spesialistbefalet som skulle hatt ti års erfaring har kanskje bare fire. I tillegg har Forsvaret betydelige utfordringer med å beholde unge spesialister i egne rekker. Da kan det raskt bli slik at avdelingene ender opp med å sende 22-åringer på befalskurs fordi vakansene i egen avdeling må fylles opp. Da står den ferske offiseren der, med mindre militær ballast, og i tillegg med en ikke fullt så erfaren makker i spesialistsøylen. Ofte også med en sjef som ikke har tilstrekkelig tid til å støtte og veilede i en travel hverdag.

Følgelig er fundamentet som rettferdiggjør nedkorting av krigsskolen i realiteten ikke tilstede.

Det må Forsvaret, som forvalter av kritisk militærfaglig kompetanse, ta inn over seg. De unge offiserene settes ikke opp for suksess, og de får ikke mentoreringen de bør ha. Da må Forsvaret i enda større grad ta offisersutviklingen, både innen dannelse og det militærfaglige håndverk, på alvor.

Da står den ferske offiseren der, med mindre militær ballast, og i tillegg med en ikke fullt så erfaren makker i spesialistsøylen.

Manglende systematisk tilnærming
Min erfaring etter flere år i ulike militærfaglige kompetansemiljøer er at det ikke finnes en systematisk tilnærming til utvikling av unge offiserer som er ute i operativ tjeneste. Det synes med andre ord å være et gap mellom policy og praksis. Det er en kjent sak at tempoet er høyt i «hamsterhjulet». Når sjefene ikke måles på hvor gode de er til å utvikle sine ferske offiserer i lederrollen, kan nettopp denne mentorrollen være noe av det første som nedprioriteres i en hektisk hverdag. I en forsvarsorganisasjon som både lider av kronisk underfinansiering og for små årsverksrammer vil de fleste erfarne ledere og mellomledere ha mer enn nok med å få drift og daglige operasjoner i egen avdeling til å gå rundt. Dette er også noe major Tine Fjærli, Batterisjef Luftvernbataljonen Evenes, trekker frem i sin masteroppgave om lederutvikling av nyutdannede offiserer.[2] Hva ledelsen setter søkelys på, eller ikke setter søkelys på, sender et signal til dens undergitte om hva som er viktig.[3] Når det ikke er et uttrykt fokus fra lederne på toppen at dette skal ivaretas, blir det heller ikke ivaretatt. Med den nye utdanningsordningen er utviklingen av de ferske offiserene i lederrollen en for viktig oppgave til ikke å bli systematisert og fulgt opp på en ordentlig måte.

Hvordan utvikle morgendagens offiserer?
Spørsmålet kan besvares ved hjelp av tidløs kunnskap fra det antikke Hellas. Aristoteles beskrev tre former for kunnskap: episteme (teoretisk og vitenskapelig kunnskap), techne (praktisk kunnskap) og fronesis (praktisk klokskap).[4] Episteme er det vi gjerne kaller teoretisk viten, såkalt «sikker» teoretisk og vitenskapelig kunnskap. I dag kan vi beskrive forskningsbasert kunnskap som episteme. Techne handler om praktisk og produktiv kyndighet - ferdigheter og skapende aktivitet som for eksempel det å sette opp et lagstelt, eller å holde oppdragsbrif, en handling der handlingen i seg selv er et middel for å nå et satt mål. Fronesis handler i bunn og grunn om å utvikle sunn dømmekraft. Aristoteles hevdet at fronesis best stimuleres og utvikles gjennom eksemplets makt, ved at den ulærde inviteres inn i situasjonen for å reflektere om den sammen med læremesteren. Man kan altså ikke lese seg til fronesis, denne kunnskapsformen utvikles gjennom erfaring, refleksjon og diskusjon.[5] Luftkrigsskolen jobber for å utvikle disse formene for kunnskap hos kadettene gjennom læringstrekanten teori, praksis, refleksjon. Denne er nærliggende Aristoteles’ tre former for kunnskap. Her undervises kadettene i teori (episteme), og trener på å anvende teorien (techne), være seg i oppgaveskriving, på øvelser, eller praktisk trening av ferdigheter (eksempelvis å holde brifer, skrive ordrer, veilede andre, lederskap i praksis). Kadettene reflekterer så (både muntlig og skriftlig) over erfaringene de har gjort seg med sine instruktører og veiledere, og de utvikler dermed sin praktiske klokskap og dømmekraft gjennom erfaring over tid (fronesis). Kadettene tilegner seg ikke bare en bachelorgrad, de dannes samtidig. Å motivere til akademisk påfyll etter krigsskolen gjennom en akademisk grad er viktig, og vil nok bidra til å videreutvikle offiserens dannelse, men det er ikke nok.

Styrk dannelsen etter krigsskolen
Basert på kronikkens innledende resonnement, om behovet for en mer langsiktig og systematisk kompetanseutvikling, kan det hevdes at offiserenes dannelse bør styrkes. Dette kan ivaretas gjennom et eget kurs eller en kursrekke for den erfarne løytnanten/ferske kapteinen. Innhold og varighet kan selvsagt diskuteres, men jeg vil argumentere for at det ikke bare skal gi offiseren repetisjon og nye teoretiske innspill i relevante fag som ledelse, fellesoperasjoner, sikkerhetspolitikk og land/sjø/luftmakt. Det bør også være en arena for praksis i fellesskap (gjerne på tvers av forsvarsgrenene), og refleksjon over egen rolle og utvikling som offiser. En arena for å kombinere ny teoretisk kunnskap med den praktiske kunnskapen man har opparbeidet seg etter krigsskolen, for slik å bidra til videreutviklingen av offiserens praktiske klokskap. For offiserens praktiske klokskap er svært viktig. Forsvaret forvalter statens mest dramatiske og kontroversielle virkemiddel; det finnes ingen andre verktøy bedre egnet til å skape usikkerhet, frykt eller sinne enn bruk av Forsvarets styrker. Da er det én ting som gjelder: kloke og veloverveide vurderinger. Helst basert på grundige og nyanserte militærfaglige analyser, der stabsoffiserene nyttiggjør seg sine kunnskaper og ferdigheter for hvordan de på logisk og systematisk vis meisler ut klare problemstillinger, henter inn og behandler ulike typer informasjon, for så å analysere datagrunnlaget og utlede anbefalinger som spiller sjefen god. Det er slik militære oppdrag løses på en profesjonell og politisk forsvarlig måte.

Derfor kan vi ikke ha et mer enn tiårlangt gap i påfyllet og utviklingen av offiserenes praktiske klokskap. Snarere tvert imot. Jevnlige oppfrisknings- og kompetansehevende kurs for ledere og mellomledere på OF1-3 nivå vil i stedet øke kompetansesammensetningen i stabene på taktisk og operasjonelt nivå – og sørge for godt samsvar mellom politiske intensjoner i Oslo, og praktisk utøvelse av operasjoner og militærmakt, det være seg i Barentshavet eller i Mali. Om kurset i tillegg gir kompetanse i veiledning, vil offiseren stille sterkere som mentor for yngre kull ferske offiserer som kommer rett fra krigsskolen. Et slik kurs vil dermed kunne skape viktige synergieffekter. Blant annet ved at kursdeltakerne blir bedre rustet til å være læremester for de unge offiserene som kommer rett fra krigsskolen.

Hvordan utvikler våre allierte sine offiserer?
Kurs hos Forsvarets allierte samarbeidspartnere er også en god måte å utvikle og kompetansebygge unge offiserer på. Flere bransjer i både Hæren og Luftforsvaret sender unge og lovende kapteiner på Captain’s Career Course i den amerikanske hæren, typisk fire til seks måneder hvor de påfylles kompetanse og utvikles innen sine fagfelt. Det amerikanske luftforsvaret har tilsvarende kurs på tvers av fagfelt som går over fem uker, Squadron Officer School, som i USA er et «må-krav» for å få opprykk til majors grad. Disse kursene er gode, og offiserene som beordres til disse fagmiljøene er svært privilegerte. Men det er ikke alle forunt. På lik linje med at det heller ikke er alle forunt å komme inn på Stabsskolen. Det har i det siste blitt argumentert for et økende behov for at gode sjefer står i stilling ut over minimumstiden på to år. Det vil føre til at færre offiserer får denne typen erfaring. Men det er ikke alle offiserer som skal bli sjefer. Det er et minst like stort, om ikke større, behov for knakende gode stabsoffiserer som blir stående i stilling ut over minimumsperioden. Som oberstløytnant Harald Høiback, nestkommanderende ved Forsvarets museer, så pent beskriver det: «Du kan ikke basere forsvarsplanleggingen på at du vil ha en Napoleon for hånden når du eventuelt måtte trenge en, men en god stab kan man selv produsere, men det tar tid, og er ikke gratis.»[6] For å peke tilbake på min forrige kronikk – ferdighetene offiserene får gjennom en masterutdanning er evnen til å fremskaffe en mer presis og nyansert situasjonsforståelse, eller et enda bedre beslutningsgrunnlag, fordi de foregående vurderingene, beskrivelsene og analysene er tuftet på en gjennomtenkt metode som sikrer kvalitet i alle ledd, fra innsamling, via behandling av informasjonen til analyse og utledede slutninger. Kombinert med praktisk klokskap og militær erfaring er det dette som gir stabsarbeid høy kvalitet. Ikke minst ettersom stabsoffiseren skal drive med planlegging, ledelse og gjennomføring av militære operasjoner på et internasjonalt nivå, siden norsk forsvarsevne tross alt er «alliansetilpasset». Ofte er det dette som skiller en godt drillet stab fra en mindre god stab. Dette krever da følgelig at man også må investere i, og utvikle offiserene over tid. Det må med andre ord ikke bare letes etter offiserer som utpeker seg som gode emner for command.

Dagens rammer må bedres
Dagens ordning, der offiseren utviklingsmessig settes «på hylla» frem til Stabsskolen er fullført, er problematisk. Jeg er bekymret for at dette bidrar til at dyktige offiserer ser mot det sivile i stedet. Ikke fordi offiserene ikke er motivert for videre tjeneste, men fordi utviklingsmulighetene er bedre i sivilsamfunnet. Dette er fordi det er her offiserene får brukt og anerkjent kompetansen de har opparbeidet seg. Dagens rammer for utvikling, utnyttelse og annerkjennelse av sivil kompetanse synes derfor å være for snevre, og forvaltningen gir ikke rom for individuelle vurderinger eller tilpasninger. Forsvaret bør utarbeide en konkret utviklingsmodell for unge offiserer som ivaretar tidsrommet mellom krigsskole og stabsskole, eller for å si det enklere - tidsrommet mellom OF1 og OF3. En forutsetning for at en ny utviklingsmodell for offiserene skal kunne oppstå er at noen på høyere nivå innser at Forsvaret ikke vil oppnå det de ønsker med offiserens rolle i OMT. Avkreftelse kalles det, å innse at dagens ordning ikke fungerer. Overlevelsesangst er neste steg. For at avkreftelsen skal kunne skape denne angsten må den antyde at viktige verdier blir tråkket på eller at viktige mål for organisasjonen ikke blir møtt. Dette kan fremprovosere fornektelse, som der igjen kan bidra til læringsangst. Dette kaller vi gjerne motstand mot endring (og i offentlige etater skjer dette spesielt om endringen medfører økte kostnader). Det er to prinsipper som er viktige dersom man skal kunne legge til rette for å gjennomføre endring - overlevelsesangsten må være større enn læringsangsten, og læringsangsten må reduseres fremfor å øke overlevelsesangsten.[7] Man må altså skjønne at konsekvensene ved å ikke endre blir for store, og ikke være redd for endringene som vil komme. Jeg vil argumentere for at det er klokt å initiere endring før man får overlevelsesangst, ivertfall når det gjelder utvikling og dannelse av offiserene som skal anvende statens skarpeste maktmiddel.

Jeg vil argumentere for at det er klokt å initiere endring før man får overlevelsesangst, ivertfall når det gjelder utvikling og dannelse av offiserene som skal anvende statens skarpeste maktmiddel.

Avslutning
I denne kronikken har spørsmålet vært hva Forsvaret må gjøre for å oppnå en tilstrekkelig dannelse av morgendagens offiserskorps. Egne erfaringer gir grunn til å anta at Forsvaret henger bakpå når det kommer til kompetanseutvikling av offiserer, både på utvikling gjennom sivil akademisk kompetanse, og videre offiserdannelse ut over krigsskolen. En slutning som kan utledes fra denne kronikken er at Forsvaret bør stimulere, anerkjenne og legge til rette for mer akademisk påfyll hos offiserene etter krigsskolen. Dette er viktig for å bidra til at planleggings- og beslutningsprosessene i de operative stabene på taktisk, operasjonelt og strategisk nivå tuftes på tunge militærfaglige vurderinger som holder en så høy kvalitet som mulig. Den systematiske tilnærmingen i måten unge offiserer utvikles på er fraværende, og må styrkes nå som kadettene kommer ut fra krigsskolene med mindre militær erfaring. Idet dannelsesreisen fortsetter etter krigsskolen vil måten de unge offiserene møtes på ute i avdelingene være svært viktig: den kan styrke de unge offiserenes dannelse, tilhørighet og dedikasjon til Forsvaret, eller svekke den. Det er i sum behov for organisasjonsutvikling når det kommer til systematisk kompetanseutvikling av offiseren ut over krigsskole.

Jeg anbefaler derfor mine arbeidsgivere i Forsvaret å stimulere til økt sivil akademisk kompetanse. Og ikke minst, å likestille annerkjennelsen av denne utdanningen på tvers av grenene, og utarbeide en systematisk tilnærming til utvikling av unge offiserer etter krigsskolen. Så er det bare å håpe at Forsvarets ledelse forstår behovet for endring av dagens utviklingsmodell for offiseren. Min erfaring er at det er grunn til optimisme, men at det vil ta lang tid. I mellomtiden tror jeg Forsvaret vil fortsette å miste kloke offiserer til det sivile – offiserer vi burde tatt vare på og videreutviklet. Om ikke annet enn for å ha et offiserskorps tuftet på praktisk klokskap og rett kompetanse, i tråd med de stadig mer komplekse oppgavene Forsvaret møter hjemme og i utlandet.

---

[1] Luftforsvaret (2019) Luftforsvarets offisers- og spesialistkorps - Luftmakt, kompetanse og læring - Policy til bruk i forbindelse med implementeringen av OMT i Luftforsvaret. Rygge.

[2] Fjærli, T. (2021). Lederutvikling av nyutdannede offiserer i ny ordning for militært tilsatte. (Master Thesis). Forsvarets Høgskole, Oslo. Retrieved from https://fhs.brage.unit.no/fhs-xmlui/.../11250/2835073 s. 46, 49, 57-59.

[3] Schein, E. H., & Schein, P. (2017). Organizational culture and leadership (Fifth edition. ed.)., s. 184, 188.

[4] Aristotle (1953). The Nicomachean Ethics. Penguin Classics

[5] Hovdenak, S. S., & Wiese, E. (2017). Fronesis: veien til profesjonell lærerutdanning? Uniped (Lillehammer), 40(2), 170-184. doi:10.18261/issn.1893-8981-2017-02-06. s.175

[6] Andersen, M., & Ødegaard, G. (2016). Militære fellesoperasjoner - en innføring. Oslo: Abstrakt. s. 378.

[7] Schein, E. H., & Schein, P. (2017). Organizational culture and leadership(Fifth edition. ed.). s.323-330

---

Foto: Andreas Hauge. Soldaten i felt. 1960. s 204. Hentet fra Nasjonalbiblioteket.

Les mer...

De to siste innleggene var interessante men samtidig viser at det egentlig er to tema.

1. livslang læring, spesielt i de første årene ettet KS
2. Doktoralt arbeid for å forske frem ny kunnskap

Det andre punktet var vel egentlig hvor debatten startet, men det er selvsagt en sammenheng i at noen av de intellektuelt nysgjerrige som griper muligheter for videreutdanning og systematisering av kunnskap (punkt 1) går videre til den doktorale del (punkt 2).

Jeg synes det er rart at grenene ikke godskriver (relevsnt?) sivil master i likt.