Hvor ble det av folkeforsvaret?
-------------------------------


... dei hekta i beltet sitt gode sverd,
treiv spjut og boge og skunda til ferd.
For kom der dei vilde Noreg herja,
so fanst det og dei som vilde det verja.

Slik beskrev Per Sivle det norske forsvaret i gammel tid, og mye i denne beskrivelsen har vi inntil nå kjent igjen i det norske folkeforsvaret, selv om gode sverd, spyd og bue har blitt skiftet ut med AG3 geværer, Leopard stridsvogner og middelstungt artilleri. I hvert fall siden sagatiden har vi hatt et forsvar der alle våpenføre norske menn har vært forpliktet til å delta med våpen i hånd når en fiende slo inn døren. I vikingtiden og tidlig middelalder hadde vi leidangen, fra 1628 hadde vi en legdehær. I tillegg til de som var "krigsoppsatt" i leidangshæren eller legdehæren var alle menn forpliktet til å ha våpen og å delta i forsvaret av sitt nærmiljø, som en slags forløper til Heimevernet. Når den ble godt ledet og utnyttet norsk lende og klima kunne legdehæren og "bygdeheimevernet" være sværteffektiv. Vi husker hvordan Nord-Gudbrandsdalens "bygdeheimevern" utslettet Skottetoget ved Kringen i 1611, hvordan Karl den 12s angrep på Norge ble knust i 1716 og i 1718 og hvordan det svenske angrepet på Norge ble slått tilbake i 1808. Andre ganger når utstyret, treningen eller ledelsen var av dårligere kvalitet, f.eks. i 1814 og i 1940, gikk det ikke like godt.

Tidlig i forrige århundre ble det gamle systemet med legdehær og "bygdeheimevern" omgjort til et vernepliktsforsvar, slik det er bestemt i Grunnlovens paragraf 109. Alle stridsdyktige menn måtte gjennomgå militær førstegangstjeneste og ble deretter oppsatt i mobiliseringsavdelinger som ble holdt ved like ved mer eller mindre hyppige repetisjonsøvelser. Treningen og utstyret sto det dårlig til med i 1940, men etter krigen, særlig fra 1950, blemobiliseringsforsvaret bygget opp igjen. I nyere tid har de fleste menn etter gjennomført førstegangstjeneste stått oppsatt i faste, utrustede mobiliseringsavdelinger inntil utgangen av det år de fylte 44. Hæren har hatt den største delen, deretter kom Heimevernet som tok opp i seg de som hadde gjort førstegangstjeneste i Sjøforsvaret og Luftforsvaret og som det ikke var plass til i disse forsvarsgreners avdelinger. De fleste menn (og en del frivillige kvinner) kjennergodt dette systemet med de årlig tilsendte krigstjenestekort og mer eller mindre hyppige repetisjonsøvelser. Vårt folkeforsvar har i prinsippet (og for det meste i praksis) bestått av alle stridsdyktige menn fra 19 til 44 år, et system som bygger på vår århundregamle arv.

Begrunnelsene for et slikt folkeforsvar har vært både militære og ideologiske. Med et stort og strategisk viktig areal, men med en meget liten befolkning, har det blitt sett som et absolutt minimum å ha et forsvar bestående av 350.000 til 400.000 mann, et forsvar der de fleste stridsdyktige menn mellom 19 og 45 år er med. Men vel så viktig har den ideologiske begrunnelsen vært. I det norske folkeforsvaret er alle menn i hvert fall fra de er 19 til de fyller 44 år forpliktet til å forsvare landets frihet og selvstendighet med sine
liv som innsats. Dette har gitt en spesiell forståelse hos nordmenn for hva frihet og selvstendighet betyr, og det har gitt en spesiell nærhet mellom Folket og Forsvaret. Alle har visst hva de skulle gjøre i det øyeblikk en fiende ville ta fra oss landet vårt. Lignende folkeforsvar kjenner vi fra blant annet Sveits, Sverige og Finland. Finland, som er det nordiske land som har størst erfaring med krigføring på eget territorium i nyere tid, ser det fremdeles som vesentlig å beholde et oppsatt mobiliseringsforsvar på 500.000 mann.

Nesten uten offentlig diskusjon er vår århundregamle tradisjon med et bredt folkeforsvar i dag feid vekk. Det er forbausende at dette ikke har ført til et ramaskrik, eller i hvert fall til en bred og gjennomgripende debatt. Vi ser sannsynligvis den største endring i filosofien bak Norges forsvar på i hvert fall 150 år. Fra nå av vil bare ca. 25% av de menn under 45 år som er bosatt i Sør-Norge og som har gjennomført førstegangstjeneste (en mindre og mindre del av 19-åringene blir også innkalt til førstegangstjeneste, noe som har
vært mer oppe i diskusjonen) være mobiliseringsoppsatt i Forsvaret. De øvrige 75% er det ment skal sitte hjemme og tvinne tommeltotter den dagen en fiende tar friheten og selvstendigheten fra dem. Det som rent konkret har forårsaket denne endringen er en gigantisk nedbygging av Hæren i Sør-Norge og Trøndelag uten at Heimevernet har blitt
tilsvarende styrket. Hærens oppsetninger i Nord-Norge reduseres med en brigade og vil i fremtiden bestå av en divisjon med tre brigader, en selvstendig brigade og en del selvstendige bataljoner. Men disse avdelingene er det ment vil ha sterkt øket slagkraft i forhold til den de har hatt etter års sulteforing på moderne materiell. Denne forbedringen på materiellsiden i nord bekoster man ved å nedlegge de fleste hæravdelinger lenger syd; i Sør-Norge og Trøndelag der det inntil nylig har vært oppsatt åtte brigader og over femten selvstendige bataljoner, vil det i fremtiden bare være to brigader og åtte selvstendige bataljoner. Syd for Dovre, der 3/4 av befolkningen bor og der vi har våre myndigheter og det meste av industrien og infrastrukturen i landet, reduseres mobiliseringshæren fra seks til en brigade, og den viktigeste delen av landet legges i praksis åpen for en fremtidig fiende.

Det har som sagt vært liten offentlig debatt omkring konsekvensene av denne gigantnedbyggingen. Den ideologiske konsekvens er kanskje den viktigeste. Bare et mindretall av norske menn vil ha en fast tildelt rolle i landets forsvar. Hva betyr dette psykologisk neste gang vi blir angrepet (man har kanskje i noen hundre år antatt at den sist opplevde krig var den siste, historien har vist noe annet)? Militært betyr det selvfølgelig at Sør-Norge er lagt åpent for angrep. I øyeblikket er det ingen reell militær trussel mot Sør-Norge, men
virkeligheten kan endre seg hurtig. Ved et angrep på Nord-Norge vil det aller meste av Hæren være i kamp fra første dag. Vi vil ikke ha noen friske, trenede reserver sørfra til å overføre etter hvert. Uten store reserver av trenede avdelinger og soldater fra Sør-Norge og Trøndelag kan Hæren i Nord-Norge bli nærmest tilintetgjort på et par uker. Sist men ikke minst, når vi slutter å sørge for å vedlikeholde den militære trening til flertallet av de som har gjennomført førstegangstjenesten mister vi etter hvert muligheten til hurtig å gjenoppbygge et stort og sterkt folkeforsvar den dagen behovet blir påtrengende (det tok seks år fra Hitler fikk makten i Tyskland til verden sto i brann). Forsvarsbudsjettet for 1996 fastholder at alt det brukbare materiell som blir til overs etter nedleggingen av mobiliseringsavdelingene i Sør-Norge ikke skal lagres men avhendes!

Gulfkrigen lærte oss en del lekser som ikke burde være nye, men velkjente fra f.eks. 1940. En stor men dårlig utstyrt, dårlig trenet og dårlig ledet hær kan, selv om den er forholdsvis godt motivert, bli tilintetgjort av en mye mindre styrke med overlegent utstyr, overlegen trening og overlegen ledelse. Men, vi kan kanskje også trekke leksene fra den åpne, flate ørkenen uten tåke og snøføyke for langt hvis vi overfører alle erfaringer til norske forhold? Tidligere har det vist seg at slagord som en "liten men god hær" i virkeligheten blir til en "lite god hær". En mulighet for å opprettholde et skikkelig norsk folkeforsvar kan være å styrke Heimevernet slik at det igjen blir slik at alle som ikke blir mobiliseringsoppsatt i de andre forsvarsgrenene får en rolle der. I alle fall bør det nå bli en åpen debatt om folkeforsvarets fremtid, også utenfor de lukkede fora.
​