2.verdenskrig inneholder mange historier, noen mer interessante enn andre. Noen holdes også godt i live av entusiaster den dag i dag. 99th Battalion (separate) havner i den kategorien. 99th er også kjent som "den norske bataljonen", og ble i sin tid opprettet i forberedelsene til en mulig invasjon av fastlands-Europa gjennom Norge. Akkurat den varianten har mange forgreininger, gjerne kjent som RANKIN case A, B og C som da er forskjellige scenarioer. Jeg tar da ikke med andre planer som JUPITER som er enda nærmere et "gjennom Norge"-scenarie, og ikke rekker vi det her heller. 'RANKIN case C Norway' er i korte trekk det man endte opp med; en situasjon hvor de tyske troppene i Norge kapitulerte når Nazi-Tyskland ellers gjorde det, og hvor Norge hadde behov for hjelp til fredelig overtakelse og evakuering av tyskerne.

Alle disse planene og scenarioene, og dermed hvordan man bemannet og organiserte seg for dem, ble styrt på et overordnet strategisk nivå hos de allierte. For vår del av verden var det SHAEF -Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force- som var øverste gjennomførende militære myndighet for dette. Det var SHAEF under den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower som styrte dette enorme maskineriet.

Når man så nærmet seg det vi betegner som frigjøringsdagene her hjemme var det for lengst planer iverksatt, og det tok ikke lang tid før britiske og etterhvert amerikanske styrker var på norsk jord i tillegg til våre egne. Det var enkelte britiske tropper på plass så tidlig som 9.mai, og innen 13.mai var den britiske generalen Sir Andrew Thorne som ledet de allierte styrkene i Norge på plass med en god del av styrken.

Vi skal imidlertid tilbake til juli 1942 for å finne etableringen av 99th Battalion, som i seg selv ikke var gitt fordi det var sterk motstand i USA mot å opprette enheter basert på spesifikk kultur eller bakgrunn. Når det allikevel ble en realitet, så skyldtes det flere faktorer. For det første hadde USA fått et tett nok samarbeid med britene og sett hva disse hadde gjort med blant annet SOE (Special Operations Executive) og så nytteverdien i noe tilsvarende. SOE hadde f.eks. Norwegian Independent Company no.1 - også kjent som Kompani Linge. OSS (Office of Strategic Service) ble amerikanernes versjon og hadde nytte av arenaer for rekruttering a la det SOE hadde skapt seg. For det andre var det en rekke av de overordnede planene jeg allerede har nevnt noen eksempler på, som ville ha nytte av enheter hvor soldatene var to-språklige og med erfaring eller kjennskap fra landet de etterhvert skulle til.

Dermed kom 99th Battalion (separate) til verden sommeren 1942, og hadde vært grundig trent allerede når dette stod på trykk ca. 10 måneder senere:



Skjebnen ville imidlertid at turen ikke gikk til Norge med det aller første for 99th Battalion. Det vil si; OSS gjorde nettopp den rekrutteringen jeg skreiv om lenger oppe i teksten. Fra 99th-miljøet hentet de personell som ble spesialtrent i 'Norwegian Operational Group - NORSO'. Vi kjenner brorparten av disse senere under et helt annet navn: Operasjon Rype. Det var dette personellet som var de første amerikanske styrkene på norsk jord under 2.verdenskrig, og de var der fra slutten av mars 1945 for å gjennomføre sabotasjeaksjoner med mål om å sinke eller stoppe tyske troppetransporter gjennom Norge i retning kontinentet.

For 99th Battalion selv skulle Norge ikke bli stedet de fikk sin kamperfaring; den fikk de i 1944 og '45 som del av 474th Infantry Regiment (separate) hvor de deltok både i Normandie, andre deler av Frankrike, Belgia og Tyskland. Totalt ble det 101 dager i faktiske kamphandlinger, og dette sammen med f.eks. frigivelse av konsentrasjonsleire gjorde at det neppe var bare gode minner mannskapet fikk med seg i bagasjen.

474th Infantry Regiment skulle også bli en viktig del av det allierte bidraget i Norge utover sommeren og høsten 1945; i begynnelsen av juni kunne vi lese følgende i en rekke engelskspråklige aviser:



Det er forøvrig en blandet sannhet at troppene ble sendt fra Storbritannia; de amerikanske styrkene kom stort sett i LSTer (se bildet ovenfor) og passasjer/transportskip rett fra Frankrike; 99th Battalion ble f.eks. skipet ut fra Le Havre til Drammen/Oslo. Her har vi film fra LST-skip som ankommer Oslo:



Totalt var det et sted mellom 4.000 og 5.000 amerikansk personell i Norge som del av den allierte styrken, og det amerikanske bidraget hadde samlebetegnelsen 'Task Force A'. Brorparten av de allierte styrkene var imidlertid briter, og totalt utgjorde den allierte styrken noe under 40.000 - og da ser man vekk fra hjemmestyrkene/Milorg. Hvorfor trengte man så enormt mange soldater til et Norge etter frigjøringen? Vel; situasjonen var et logistisk mareritt med en enormt stor tysk styrke som fortsatt var bevæpnet og i landet. I tillegg kommer krigsfanger som utgjorde omtrent dobbelt så mange som den allierte styrken selv gjorde. For å visualisere dette:



Avisartikkelen sitert lenger oppe sa "over 400.000 Germans"; oversikten i illustrasjonen ovenfor -som stammer fra et hefte utgitt i 1946- sier altså 364.000 fiendtlige styrker og 84.000 allierte krigsfanger. Andre kilder sier 87.000 allierte krigsfanger. Den helt klart største andelen av krigsfangene var sovjetiske, men også andre nasjonaliteter fantes. Det var forøvrig ikke bare slik at Wehrmacht-styrkene bestod av kun tyskere og østerrikere. 34.000 av de 364.000 var fra 40 ikke-tyske nasjonaliteter. Det blir i noen kilder oppgitt at det i tillegg til de nevnte krigsfangene var ca. 11.000 "displaced persons of 28 nationalities". Jeg har ikke hele historien på det sistnevnte, men poenget her er at det helt klart er behov for en enorm logistisk og personell-messig operasjon for å få folk hjem der de skal være, noen foran rettsapparatet, utstyr til rett sted eller overført til ønskede myndigheter, osv. osv.

De allierte styrkene hadde med andre ord en massiv operasjon foran seg. Den ble godt hjulpet av at tyskerne stort sett holdt seg i skinnet - i det hele tatt gjaldt det alle parter. Jeg er da samtidig fullt klar over den elendige behandlingen enkelte -primært sivile oppfattet som medløpere- som f.eks. "tyskertøsene" fikk, men overordnet sett fra et militært perspektiv må det være lov å si at det hele gikk særs ryddig for seg. Spesielt for de allierte troppene med røff krigserfaring fra kontinentet var det nok en opplevelse av ro og frihet som virkelig ga følelsen av at krigen i Europa var en saga blott. Det var da heller ikke noe å si på mottakelsen, som her fra dagen til ære for de allierte styrkene sommeren 1945:



De allierte styrkene gjorde også sitt for å passe inn og på en positiv måte ha dialog med lokalbefolkningen. Det ble arrangert all slags aktiviteter som f.eks. danser og idrettsarrangementer. Mye av dette var ting man kjente fra før av som f.eks. fotballkamper mellom styrkene og lokale lag, men man fikk også stifte bekjentskap med idretter som i liten grad var kjent i Norge fra før av - deriblant softball og amerikansk fotball. De ble nok i enkelte tilfeller sett på mer som kuriositeter enn idretter å adoptere, noe dette avisoppslaget viser med all tydelighet:



For den sistnevnte idretten ble utstyr flydd inn, og publikum i byer som Skien, Drammen og Oslo fikk se hva det hele gikk ut på. Utrolig nok var både radio og fjernsyn tilstede for å dokumentere det hele, og den ferske NRK-reporteren Ernst Diesen er blant dem du kan høre i radio-opptak fra september 1945 (via denne spesialpodkasten laget om nettopp dette for 5 år siden), eller du kan se Filmavisen sin reportasje her:



Hensikten med slike aktiviteter var både å bygge relasjoner med lokalbefolkningen, men selvsagt også å holde styrkene i positiv aktivitet som ikke forårsaket uønskede aktiviteter i mangel av annet.

Om vi driller oss tilbake ned til 99th Battalion som var stasjonert i Smestad-leiren under sitt opphold, så var ca. 90% av dem personell som enten var født i Norge eller var av norsk avstamning. De resterende 10% var primært tilført underveis de siste to årene pga. bataljonens egne tap, men for mange av mannskapet i bataljonen ble det hjertelige gjensyn med slektninger som enten fant frem til dem i leiren eller som selv fikk besøk av sine norsk-amerikanske soldat-slektninger. Det sistnevnte ser vi eksempler på her:



Legg spesielt merke til at soldatene drar langt avgårde for å treffe slektningene sine. Dette gir nok samtidig indikasjoner på at de hadde en god del tid til overs og at situasjonen ble oppfattet som såpass avklart og fredelig at man fikk større individuell frihet til å oppleve litt mer enn man gjerne hadde gjort i andre situasjoner i løpet av krigsårene.

Etterhvert ble også oppgaven med å re-etablere lokale myndigheters kontroll samt å ta i mot og sende personell i alle mulige retninger normalisert til et nivå hvor det var overkommelig for Norge selv. At dette arbeidet hadde vært i full gang tidlig i oppdraget synes jeg forsiden av 474th sin regimentsavis i slutten av juli 1945 viser med all tydelighet i hovedoppslaget:



Jeg har hatt god dialog med engasjerte i minnet rundt 99th Battalion i mange år pga. det jeg nevnte om amerikansk fotball lenger oppe, og nær sagt alle utgaver av bataljons- og regimentsavisene er tatt vare på i høy kvalitet. Det er fascinerende lesning, og gir et innblikk ikke bare i regimentet, men også i opplevelsen av å være amerikansk (eller halv-norsk, i mange tilfeller) i Norge i 1945.

Mange av styrkene var nok takknemlige for denne avslutningen av krigen og oppholdet i Europa. Norge var også takknemlig i retur, og en variant av dette diplomet henger i en rekke amerikanske hjem den dag i dag:



Det var allikevel ikke slik at de alle fikk medaljer på lik linje med våre egne styrker, og soldatene fra 99th Battalion var blant dem som fikk deltakermedaljen for så knapt som kun rett over 10 år siden. Mange av dem hadde naturligvis forlatt oss innen man kom så langt, men dette bildet fra 2011 viser en rekke menn som fortjente heder og fikk det også nærmere midnatt i sitt livsløp:



For de amerikanske styrkene ble Norges-oppholdet avsluttet i midten av oktober 1945, og etter ca. 14 dager over Atlanterhavet ankom de østkysten av USA 1.november 1945. Snipp, snapp snute, så var den historien ute!


Mest sentrale kilder:
- Gerd Nyquist sin bok 'Bataljon 99' (i engelsk utgave for min del fordi jeg har den, men original norsk utgave finnes altså tilgjengelig på NB.no)
- Boka The Allies in Norway
- Jens Christian Hauge sin bok 'Frigjøringen'.
- FB-gruppa 99th Infantry Battalion (Separate) - World War 2 Norwegian Americans
- FB-gruppa 474th Infantry Regiment and Task Force A, 1944-45
- Militæravisene The Viking, 474th Findings, Herald Saga, Spearhead fra årene 1942-45.