Jeg er ikke sikker på om dette er rett side eller forum til å poste dette, men prøver meg likevel da flere av forumets brukere sannsynligvis har erfaring med dette.
Har seg slik at jeg om ikke mange uker begynne førstegangstjenesten, og deretter er planen å søke meg videre til int.ops. muligens via telemarksbataljonen. Problemet mitt er at foreldrene mine er relativt anti-militære (med god grunn etter det erfaringer med militæret fra oppveksten), og de er veldig imot mitt ønske om å delta i Afg...
Ditt valg, ditt liv. Satt på spissen, så er det synd trist leit og foreldene dine ikke vil støtte dine valg om og verve deg, men om dere ikke kommer over forskjellene så får det bare bli sånn.
Følelsesmessige diskusjoner og what not er ikke jeg ikke nevneverdig god på, så der får noen andre svare.
Jeg mener at du skal ta dine egne valg. Vil du til Afghanistan og samtidig består seleksjon, så drar du. Trenger ikke å bry seg om hva andre tenker....
Det foreldrene dine må forstå er nettopp det, det er ditt valg. Det må de respektere, det ligger i jobb-beskrivelsen som forelder... De trenger ikke like krigen i Afghanistan, men de må respektere at du vil gjøre din borgerplikt, all den tid landet nå en gang er i krig.
Ellers så anbefaler jeg å ta ett skritt av gangen (les: førstegangstjenesten først), der vil du også både ha medsoldater å befal å drøfte ting med, og du vil gå gjennom en del problematikk rund...
Nå satt jeg og skrev noe greier og mens jeg holder på kom det jaggu to svar over.
Mer eller mindre som dem sier over meg her nå;
Er du 18 er du myndig og kan gjøre akkurat som du vil uten at foreldre har den skit de skulle ha sagt, da unntatt å protestere og bære seg. Det er det enkle svaret.
Du er jo fortsatt sønnen dems på slutten av dagen - og det skal jo gjerne litt til før ens foreldre "disowner" en som følge av den relative bagatell det er å reise utenlan...
Enig med de tre første, men også noe i tillegg som du selv sier her:
Opprinnelig skrevet av Aquila91
Hver gang vi diskuterer int.ops. ender det med en følelsesladd diskusjon jeg ikke klarer å håndtere.
Dersom det blir slik at du en dag drar ut i int.ops, så er det meget viktig at situasjonen hjemme hos deg er fikset opp i. Er det problemer i hjemmet, spesielt knyttet til din tjeneste i utlandet, så er dette svært lite gunstig som i tillegg gjør at du muligens ikk...
[/QUOTE]
Kjenner til problemet. Var på nippet til å dra til Kosovo for 8-9 år siden, men det utgikk grunnet null aksept hjemmefra i form av kjefting, tåredryppende seanser og en visjon om at flertallet av de som dro dit kom hjem igjen i kiste, til tross for at risikoen beviselig var *meget* lav. Et par år senere ble Afghanistan vurdert, jeg var på det aktuelle tidspunktet mellom 25 og 30 år, men reaksjonen akkurat den samme hjemmefra, så det ble også avblåst. En generell...
Dette er en del av det å vokse opp - både for deg og foreldre. Du gjør dine valg. Du lytter sikkert til deres meninger, men det er dine valg - og det må de ta til orientering.
Konflikt blir det sikkert i "løsrivelsesfasen" - men det er altså ditt liv og ikke dine foreldres.
For min del var det oppstandelse når jeg sa jeg skulle til Afghanistan, men etter vært så roer det seg lit, å de innser at de ikke får gjort så mye med det. Merker at interessen og støtten kommer litt sånn gradvis og forsiktig.
Tror ikke mange (mødre spesielt) hopper opp og ned og klapper i hendene den dagen de får høre at ungen demmes har bestemt seg for å dra i krigen gitt. Sånn er det bare. ...
Tror ikke mange (mødre spesielt) hopper opp og ned og klapper i hendene den dagen de får høre at ungen demmes har bestemt seg for å dra i krigen gitt. Sånn er det bare.
Skal love deg at de (mødre) gjør det når du har bestemt deg for å ikke dra. Det var så flaut at jeg skulle ønske at jeg hadde dratt!...
[/QUOTE]
Tror ikke mange (mødre spesielt) hopper opp og ned og klapper i hendene den dagen de får høre at ungen demmes har bestemt seg for å dra i krigen gitt. Sånn er det bare.
Skal love deg at de (mødre) gjør det når du har bestemt deg for å ikke dra. Det var så flaut at jeg skulle ønske at jeg hadde dratt!
Min mor var faktisk litt "oppmyket" pga lillesøstra mi (Lillesøs ja!). Hun var nemlig i førstegangstjeneste og ble meget fristet av en eller annen rekrutterings-offiser fra TMBN. Mye snakking rundt middagsbordet angående dette, til mors store fortvilelse.
Når jeg begynte i HV-I, så viste jeg mor en brosjyre der HV-I rekrutterte til MOT-lag i Afghanistan. Stemmninga ble heller laber, men etter mye om og men, så kom vi fram til om at jeg ville søke, så skulle je...
Takk for svar alle sammen! Interessant å lese andre sine erfaringer.
Jeg har alltid vært bestemt på å søke, uansett hva mine foreldre vil si. Jeg er klar over at det er mitt liv og at jeg ikke trenger tillatelse fra dem, så det er ikke det det står på. Det står heller ikke på å vinne diskusjonen, men heller å få dem til å skjønne hvorfor jeg vil dra og få deres støtte. På alle andre områder støtter de meg fullt ut, uansett om de er enige med valgene mine eller ...
Fint det ikke bare er jeg som havner i problemer...
Opprinnelig skrevet av Pasient
Ditt valg, ditt liv. Satt på spissen, så er det synd trist leit og foreldene dine ikke vil støtte dine valg om og verve deg, men om dere ikke kommer over forskjellene så får det bare bli sånn.
Følelsesmessige diskusjoner og what not er ikke jeg ikke nevneverdig god på, så der får noen andre svare.
Jeg mener at du skal ta dine egne valg. Vil du til Afghanistan og samtidig består seleksjon, så...
Jøss, trådstarter kunne vært meg! Jeg skal og i førstegangstjeneste nå om ikke så altfor mange dager. Jeg har alltid hatt lyst til å tjenestegjøre ute og har luftet dette hjemme noen ganger. Hver gang får jeg i kontra hvor ekstremt farlig det er, uansett om man har jobb i leir eller er på patrulje. Jeg har prøvd å fått de til å forstå, men etterhvert har jeg skjønt at i mitt tilfelle er dette en diskusjon som ikke kommer noen vei. Pappa er hardcore SV'er og mamm...
Selvfølgelig kommer også argumentet "okey, si at du er så HELDIG og dyktig at du kommer deg uskada fra det, hva da med de psykiske skadene i ettertid?". Hva skal man svare til sånt da?? Ja, man må være klar over at det etter all sannsynelighet vil komme i en eller annet form.
Dette er dessverre en utbredt misforståelse. De aller fleste veteraner har opplevd utenlandstjeneste som en avveksling, utvidelse av horisonten og kanskj...
[/QUOTE]
Kan si hva situasjonen min er om akkuratt dette nå. Det begynte da jeg leste litt rundt om hvor jeg ville inn i førstegangstjeneste, sammen med min far, og lagg fram 2.Bn som mitt ønske. Der sto det at de har hatt bidrag i Afghanistan en gang i blant og litt sånn forskjellig. Han spør meg om dette er noe jeg ville om jeg hadde blitt tilbudt det, jeg nikker forsiktig på hode og svarer ja og hører i samme sleng et rungende NEEEEEEEEEI! fra min mor i naborommet.
Jeg er ikke sikker på om dette er rett side eller forum til å poste dette, men prøver meg likevel da flere av forumets brukere sannsynligvis har erfaring med dette.
Har seg slik at jeg om ikke mange uker begynne førstegangstjenesten, og deretter er planen å søke meg videre til int.ops. muligens via telemarksbataljonen. Problemet mitt er at foreldrene mine er relativt anti-militære (med god grunn etter det erfaringer med militæret fra oppveksten)...
Noe av, om ikke det verste man kan gjøre mot foreldre/samboere/koner er å bløffe om hva man skal ta seg til utenlands, når man selv vet inderlig vel at man skal reise ut i en mer krevende stilling. Dette er den enkle og den feige løsningen, som ikke er foreldre og øvrige kjære verdig.
Jeg har har vært borti mett av eksempler på folk tidligere som visste godt hva dem skulle ut som og hvilken jobb dem skulle gjøre ("IED-plog" som stormingeniør, minerydder i...
Det er helt riktig MBB.
Det var ikke poenget mitt å underdrive farer. Beklager vis det virket slik.
Hva slags oppdrag din kontigent/du skal ut på vet vel du best selv.
For egen del; Jeg var ærlig og sa at jeg ikke viste hvor farlig det var, når jeg dro ut selv for 10 år siden. Mine foreldre var aldri særlig begeistret for det, men de respekterte mitt valg og støttet meg (de ytret selvfølgelig sine meninger på et tidlig tidspunkt), når de skjønte at jeg kom ti...
Jeg har et veldig nært forhold til min bestemor(hun tok seg av meg i en vanskelig tid i ungdommen),og hun setter i et ramaskrik uten like hver gang temaet er på bordet..jeg kan tilføye at hun var en av de som overlevde bombingen av holen skole 11 september(hva er det med den datoen?) 1944....
Det er jo veldig forsålig at folk som har opplevd å miste mange ikke synes noe om å sende de de har igjen til et område der risikoen for å miste enda en er større enn her hjemme....
Mine stillinger er inne i camp. Har vært ute av camp EN gang ila to kontigenter, så det sier seg selv at jeg sitter ganske så trygt. Det er også det jeg sier til foreldrene mine. Fordi det er sannheten i 98% av tilfellene. Jeg har også fortalt de om de andre 2%, rakettangrep på camp osv osv. Men gjevnt over, så sitter jeg ganske trygt inne på kontoret mitt. Dette vet foreldrene mine. Men jeg ville aldri tenkt på og si noe sånt som "det kommer a...
Jeg kjenner meg litt igjen i problemet ditt Aquila91. Nå har du vel fullført ca. 5-6 mnd av førstegangstjenesten så jeg vet ikke hvor relevant problemstillingen din er for deg lengre.
Jeg begynte i en alder av 16 å prate om Afghanistan til mine foreldre og et ønske om å tjenestegjøre. Ingen trodde på meg.
Jeg ble 17 år. Fortsatt ønske om å tjenestegjøre og jeg får positiv respons på sesjon del 1. For å si det mildt ble det noen veldig "engasjerende" diskusjone...
...
Kommentér