Stratagem: Soldaten og fortiden
Soldaten og fortiden
Førsteamanuensis Ole Jørgen Maaø, Luftkrigsskolen
Vi som jobber med fortiden i Forsvaret, og kanskje spesielt vi som underviser morgendagens offiserer om historie, blir ofte truffet av noe vi kan kalle relevansspørsmålet.
Hvorfor skal vi kjenne til historiske ting, når det jo er i fremtiden vi skal virke, er det en del som spør.
Og det er et godt spørsmål.
Gitt at du skal lære deg å bli Tactical Control Officer (TCO) i NASAMS, eventuelt fly P-8 eller Bell 412, eller bli baseforsvarstroppsjef på Evenes, Air Battle Manager på Sørreisa eller Mission Support på 331 skvadron på Ørland – hvorfor trenger du å vite noe om fortiden? Hva skal du egentlig med kunnskap om den? Hvorfor er fortiden relevant – når alt du jo som soldat skal gjøre jo ligger i fremtiden?
Jeg har nokså mye sympati for dette spørsmålet. De jobbene som er nevnt over her er alle nokså vanskelig å lære seg (TCO i NASAMS spesielt da). Og da må man jo passe på å ikke misbruke den tiden man går på skole med å drive med unyttige ting. For eksempel for mye historie. Vi kan ikke søle bort tid på fortiden for fortidens del. Vi må lære om fortiden fordi vi mener det fyller en eller flere hensikter.
I det siste har jeg tenkt nokså mye på dette. Andre igjen har tenkt på dette før meg, så da har jeg lest litt der også for å finne inspirasjon. Og nå har jeg kommet opp med hele 10 årsaker til hvorfor det å lære om fortiden er viktig for morgendagens soldater.
Men før de ti årsakene må vi sveipe innom vitenskapsteorien. Det er liten tvil om at alle soldaters utfordringer ligger i fremtiden. Og så er det jo gunstig å vite om det vi tenker å gjøre i fremtiden får den effekten vi ønsker; som for eksempel å ta en høyde, sprenge en bro eller slåss om luftoverlegenhet i et bestemt område gjennom SEAD-operasjoner. Slike tenkte sammenhenger kaller vi teorier – hvis du gjør A så oppstår B (den enkleste form for teori).
Ideene bak alle militære operasjoner og taktiske handlinger er tuftet på slike teoretiske sammenhenger. Våre handlinger er ment å ha en eller annen effekt. Innen andre vitenskaper er det ikke uvanlig å så teste seg fram til om teorien stemmer, man gjennomfører eksperimenter. Men innen krig og krigføring er dette mildt sagt problematisk. Det finnes ingen plass å eksperimentere, kanskje med unntak for de aller beste taktiske simulatorene våre da (selv om disse også er basert på teoretiske sammenhenger da, men den diskusjonen får vi ta en annen gang…). Uansett; det finnes ikke noe vitenskapelig laboratorium der krigens teorier kan testet ut.
Slik er all militærhistorie – ikke bare vår egen – men også andres som vi kan lære om, krigens eneste laboratorium.
Her kommer mine ti grunner for hvorfor en god soldat skal lære mer om fortiden:
1. For å bli en bedre taktiker
Måten vi gjør ting på i Forsvaret på grunnplan, det mange kanskje vil velge å kalle taktikk, har som regel tilkommet oss gjennom mange års kollektiv prøving og feiling. Veldig mange slike taktikker fra forskjellige bransjer har vi derfor lært oss fra historien, og diverse gjenfortellinger av den. Og kunnskapen akkumulerer seg fra generasjon til generasjon også; fra profesjon til profesjon. Dtete skjer i alle bransjer, en rørelegger av i dag har naturligvis lært av mange andre rørleggere før seg også mange hen aldri kommer til møte.
Hvor tidlig er det for eksempel smart å skyte hvis du er en NASAMS TCO og det innkommende målet er et kryssermissil? Se det spørsmålet har vi så langt spekulert oss frem til, kanskje også simulert oss frem til ved hjelp av computere. Nå vil imidlertid erfaringene fra fortiden, men ikke vår, men den ukrainske, trolig påvirke dette kunnskapsfeltet i mange år fremover. Så om man kan litt mer om fortiden innenfor sitt fagfelt, blir man en bedre taktiker.
2. For å bli bedre under stress
Å være soldat kan være noe av det tøffeste et menneske kan utsette seg selv eller andre en selv fører kommando over. Stresset kan komme på mange plan og fra mange hold. Eksempelvis er det jo ofte veldig farlig. Dermed er det sikkert smart å lære litt av andre folk som har vært gjennom tøffe ting før oss. Kanskje kan vi lære noe av deres historie? Hvordan reagerer egentlig folk – og ikke bare deg – når de settes under ytre press som for eksempel fare? Her kan vi bruke fortellinger fra fortiden i håp om bedre å kunne kjenne igjen og håndtere vårt stress når det kommer – for det gjør det jo – før eller siden.
3. For å bli mer etisk bevisst
Krig er etisk komplekst. Det begynner allerede med selve konseptet. Som en langtfra enkel brigader jeg kjenner bruker å si: «Militærmakt handler i bunn og grunn om å spræng eller dæng». Og det har han jo rett i. Men i fredstid er jo det slettes ikke bra. For vi er jo egentlig alle, kristne eller ikke, enige om at bud 5 står seg godt: «Du skal ikke slå i hjel». Men så blir du som soldat plutselig hensatt i en situasjon der det ikke bare er slik at bud 5 er opphevete, men du blir til om dem beordret til det motsatte – du skal påføre noen elendighet og lidelse – med overlegg. I tillegg vet vi at den makten soldater får over liv og død fordi de får våpen i hånd som de kan drepe med, har hatt en tendens til å korrumpere manges egenkontroll på dette feltet. Man begynner å misbruke makten og gjør ting som man vanligvis ikke ville ha gjort; My Lai eller Abu Graib skulle være nok å nevne.
Fortellinger om fortidens etiske dilemmaer, og hvordan andre soldater har klart å unngå å bli bedervet av krigens mulige bedervende karakter på ens egen moral; kan være nyttige redskaper for å forsøke å være litt bedre forberedt på hva som muligens kan skje med en selv. Samtidig så er det ikke sikkert at det å reflektere over riktige etiske valg i fredstid overhodet setter oss i stand til å fatte gode valg heller de fleste mennesker som begår forbrytelser vet som regel at det de gjør er ulovlig og kanskje også uetisk.
Etikk er vanskelig. Ofte er det ekte dilemmaer en må velge mellom. Der en må velge mellom flere ting der ingenting fremstår som rent ut et godt alternativ. Men her kan fortiden gi oss redskaper til å tenke igjennom slike dilemmaer og lære oss å jobbe med dem. Disse dilemmaene vil neppe bli akkurat de samme i fremtiden – men kanskje kan treningen gjøre deg bedre i stand til å foreta avveiningene? Hva om du for eksempel var flyger, og ble spurt, sånn i november 1942, om du ikke skulle bli med på et tokt mot Berlin og slippe dine bomber mot et tettbebygd område av byen, der hensikten åpenbart var å lage et helvete for den tyske sivilbefolkningen? Det må da vel være galt – eller? Men hva om det å drepe 100 tyskere den natten forkorter krigen med 4 dager og det dør i snitt 600 mennesker hver natt på grunn av krigføringen i sin helhet?[1]
Skal en anvende historie – eller fortiden da – som noe av et slikt redskap, må en imidlertid også huske tilbake at det finnes mange forskjellige tolkninger av den samme fortiden. Ikke det alle soldater skal bli profesjonelle historikere og lære seg å skille kvalitet fra pur fiksjon, men et stykke på vei bør man kanskje kunne forlange. Fordi tolkningene er så mange og effektene av de historiske hendelsene kan ha så vidt forskjellige utfall, er det fint å kunne forstå at tolkningsrommene er så store og vide at historien og fortiden også kan misbrukes. Nettopp – for eksempel – for å få deg til å handle annerledes enn du eller ville ha gjort – ulike versjoner av fortiden kan påvirke dine beslutninger. Slik som i den pågående krigen i Ukraina? Om du er russer så må vi jo kunne anta at det betyr litt for ditt etiske sinnelag om du tror på at Volodomyr Zselensky er nazist eller ikke stemmer?
4. For å forstå samfunn
Krig foregår ikke i en egen militær sfære. Krigen er en integrert del av et samfunn. Militærmakten vokser heller ikke fram fra egne militære samfunn. De foregår innenfor ulike samfunn, ofte for å påvirke andre samfunn – som når tyske styrker fra det nazistiske tyske samfunnet okkuperte Norge i 5 år under 2. verdenskrig – blant annet for å forsøke å endre det norske samfunnet. I hvert fall tidlig under okkupasjonen må vi vel kunne si at det var tyskernes plan å innlemme Norge, som selvstendig stat eller ei – i et slags stor-tysk 1000-års rike som skulle herske over et raserent Europa. Samfunn skulle endres.
Og akkurat det viste det seg, sånn sett i etterkant da – at nazistene lykkes godt med, å endre det norske samfunnet altså. Få ting har endret det norske samfunnet så fundamentalt som den fem år lange okkupasjonen. Men naturligvis i helt andre retninger enn det nazistene ønsket seg. Blant annet kom et i mangt og mye klassedelt norsk samfunn ut av okkupasjonstiden som et mye mer enhetlig samfunn.
Og dette nye Norge, påvirket igjen utviklingen av den norske militærmakten og hvilket samfunn vi føler at vi er en del av i dag. Militærvesener – som det norske – tar jo del i og endrer utviklingen av samfunn – som det norske. Men militærvesenene er også produkter av de samme samfunnene. Denne vekselvirkningen er det fint om soldater kan noe om – spesielt når de blir sendt andre steder rent geografisk enn akkurat det samfunnet som de springer ut av. Å vite hvor man kommer fra, at en norsk soldat vet hvem som har sendt han hvor, og at han forstår noe av forholdet mellom samfunnet og den militærmakten hen representerer, se det burde være et vesentlig moment før enhver utenlandsoperasjon. Å forstå hvilket samfunn ens egen militærmakt springer ut av vil gjøre soldatene klokere når de skal anvende militærmakt nettopp på vegne av dette samfunnet. Få ting kan få frem sammenhengende mellom militærmakten og det samfunn som den springer ut fra som historiske studier. Å forstå samfunn handler med andre ord om å forstå sin egen militærmakt og dens utgangspunkt.
5. For å forstå at krig er mer enn krigføring
Krig er ikke bare kamp mellom militære styrker. Krig er derfor langt mer enn bare krigføring. De fleste kriger har ikke blitt avgjort på slagfeltet. Kanskje er egentlig krigens historie derfor egentlig en slags politikkens historie, for å bruke et forslitt uttrykk fra den salige prøysser hvis navn må være med i enhver lærd militær tekst: Krig er en fortsettelse av politikken med andre midler.
Og hvorfor skal en så vite noe om det? Jo fordi enhver soldat, uansett nivå en opptrer på, må forstå at det også er andre forhold enn soldatenes samlede handlinger som skal bidra til avgjørelsen her. Dette har blitt synlig en rekke ganger gjennom det langvarige og mangslungne bidraget med ulike militære styrker Norge hadde i Afghanistan i nesten 20 år.
Afghanistan var et stort samfunnsbyggingsprosjekt, der USA, NATO, FN og en rekke større og mindre humanitære organisasjoner deltok. De militære styrkene skulle bidra med sikkerhet til alle de andre fra vesten, samt til den afghanske lokalbefolkningen.
Tror de fleste som var der hurtig forstod at det å ha litt kampkraft med seg når en dro rundt på bygda var smart. Samtidig tror jeg de fleste forstod at selve militærmaktmiddelet kom til kort i langt de fleste situasjoner der borte også. Det er således neppe den samlede kampkraften til koalisjonen som avgjorde om en lykkes med det langsiktige målet her; å unngå at Afghanistan igjen ble en såkalt trygg havn for terrorister.
Og forstod du det, ville det forme dine beslutninger omkring hvordan du ville velge å anvende kampkraften din. Soldater må lære seg å forstå at de fleste (alle) kriger avgjøres andre steder enn på slagmarken – og historien kan også gi oss forståelse for det.
6. For å bli kritisk til bruk av historiske paralleller
Den ofte mest iøynefallende bruken av fortiden i militær sammenheng er bruken av historiske paralleller. Nå om dagen hører vi jo ofte at krigen i Ukraina har stoppet slik opp på bakken at den i mangt og mye ligner på vestfronten under 1. verdenskrig. Kanskje vi derfor burde studere vestfronten mere da, for å forstå dagens krig i Ukraina?
Det er jo noe i disse parallellene. At det er likheter å se og at vi derfor kanskje kan hente lærdommer fra den eller de forrige gangene der det så nesten helt likedan ut? Samtidig må vi være forsiktige. For bra mye med krigen i Ukraina ligner overhodet ikke på 1. verdenskrig. Teknologien er den mest åpenbare forskjellen. Et annet skille er at Ukrainia-krigen, til tross for all dens horror for ukrainerne og mange russiske ungdommer, er en nokså isolert affære i et land, kanskje to land. Det er fortsatt ikke i nærheten av den verdenskrigen som 1. verdenskrig var.
Betyr det at vi skal slutte å bruke slike historiske paralleller og forsøke å lære noe konkret av dem. Tja. Jeg tror faktisk historiske paralleller kan være gunstige, men kun om de anvendes på fornuftig vis. Jeg tror ikke nødvendigvis de gir riktige svar – men kanskje kan de lære oss å stille gode spørsmål? Kan vi med andre ord heller anvende historiske paralleller til å stille spørsmål ved vår forståelse av samtiden, nettopp ved å anvende fortidens paralleller som mulighet for å stille gode spørsmål?
7. For å bli en kritisk tenker
I militæret omgir vi oss med det vi kaller militærteori, for oss i luft heter det ofte luftmaktsteori. Dette kan være større eller mindre teorier om sammenhenger i fremtidig krig. John A. Warden IIIs fem-rings modell er den mest moderne innen luftmakten.
Jeg møter heldigvis ikke på mange som mener at slike teorier, om de nå er for hele krigen som Wardens teori – eller om de er for mindre deler av den – som skytedoktrinen for NASAMS – representerer noen sannhet for evig seier i en fremtidig krig eller i et luftslag.
Min tilnærming til dette er at militærhistorien kan benyttes som en kritisk inngang til disse teoriene. I ytterste konsekvens kan de verifisere eller falsifisere teoriene også, selv om dette også er nokså problematisk, all den tid situasjonene kan være såpass forskjellige at dette blir vanskelig.
Min tanke er at slike teorier – luftmakts- og militærteorier – i hvert fall de av dem som tilsynelatende har en oppskrift på hvordan neste krig skal vinnes, ikke skal benyttes som teorier. Men kanskje kan de fungere som utgangspunkt for å angripe den kommende utfordringen med et kritisk blikk. Ikke bruk teorien som kontaktpapir som du kan lime oppå ethvert problem, og så finner du løsningen. Teorien kan ikke limes oppå et papirark og gi en ny sannhet fordi situasjonen har tilpasset seg teorien. Men kanskje kan det noen ganger hjelpe oss til å forstå hvilket kontaktpapir vi skal bruke, når og på hvilket vis? Og dette kan vi trene på; vi kan ta teorier og planverk og forsøke å «klistre» dem oppå historiske eksempler, for slik å trene opp vår evne til å analysere situasjoner og kanskje også forstå hva ved teoriene som kan og ikke kan anvendes i forskjellige situasjoner.
Og har vi trent på det med historiske eksempler og innsett at all teori må anvendes med fleksibilitet og kløkt, så kan vi kanskje møte morgendagen med teoriene våre og legge på litt fleksibilitet og kløkt? Kan skytedoktrinen for NASAMS anvendes i alle tenkelige fremtidige kriger? Neppe? Jeg tipper det ikke står en dritt i den som var gjeldende for seks måneder siden om hvordan du skyter ned moped-droner fra Iran som putler rettkommende i omkring 240 km/t. Teorien beskriver ikke virkeligheten, men en tenkt virkelighet som vi trodde kom til å komme da vi laget den. La både virkeligheten få spylt seg en gang gjennom teoriene og motsatt. Vær en kritisk tenker – og bruk gjerne historien som virkemiddel til å trene også denne egenskapen.
8. For å bli kritisk til etterretning
En variant om fremtidens historie – av og til fortiden – men som regel fremtidens historie, får vi fra disse etterretningsfolkene. Eller som vi nå kaller dem – 2’erne (etter at vi sånn ca for 20 år siden begynte å bruke NATOs nummererte stabsinndeling).
Enten det nå er på taktisk nivå, eller på nasjonalstrategisk nivå, så serverer 2’erne oss mulige fremtidsbilder. Dette tror de vil skje, basert på disse kildene og en slik analyse.
Imidlertid så er det mitt klare inntrykk, etter å ha øvd og øvd og lest og lest etterretninger gjennom et langt liv, at vi andre dødelige som får produktene deres servert, tror at det er selve sannheten som blir hengt opp foran oss. Men det er det jo ikke. Etterretning – som i produktet en fortolket sannsynlig fremtid – er nettopp bare det – en sannsynlig fremtid. Og om vi hadde trent noe mer på å lære oss å lese historiske fortellinger om fortiden med sunn skepsis, så kunne vi kanskje også blitt flinkere til å lese også tolkninger om fremtiden – altså etterretninger – med den samme skepsisen?
For vi må trene oss på at etterretningene våre gir oss dårlige eller bent fram feilaktige analyser. Det vil de nemlig begynne å gjøre i en reell situasjon, også fordi den som man i hovedsak analyserer – en fiende – som regel er et tenkende subjekt som hele tiden forsøker å lure oss til å ta feil om hens intensjoner. Og leser man god gammel klassisk krigshistorie – god og ren felttogshistorie – så vil man kunne se hvor mange feilaktige slutninger etterretningstjenester – også moderne – har gjort og hva det har betydd for de feltherrer som har stolt blindt på dem. Studier av historie kan sørge for at man møter også forteller om mulige fremtider, etterretninger, med et kritisk blikk.
9. For å forstå sin egen avdeling og organisasjon
soldater er en del av noe større enn en selv. Enten det er 332 skvadron, baseforsvarsbataljonen på Ørland, eller 335 skvadron i 134 luftving. Og den avdelingen du kommer til har som oftest sine egne kulturelle særtrekk. Slik gjør vi det her – sier man ofte.
Dette er viktige kollektive greier, etter hvert som vi tar de i den avdelingskulturen selv begynner vi faktisk å fatte beslutninger på basis av at vi nettopp har blitt det – del av kulturen. Og det er bra. Slik kultur ensretter oss og gjør oss effektive sammen (og stolte – vi kommer snart dit også…).
Men det denne forståelsen av hvor vi er og de historiefortellinger dette ofte baserer seg på, først og fremst skal gi oss, er muligheten til å utfordre denne forståelsen. All avdelingskultur må av og til utfordres. «Slik gjør vi det her» er ikke egentlig noe svar om man spør hvorfor. All kultur skal også derfor utfordres av ny kultur, som kanskje kan være klokere enn den gamle.
Og det er først når en begynner å stille spørsmål ved selv de dypeste delene av avdelingskulturen og forventer å få svar som er så gode at en slår seg til ro med at det er fornuftig at det er slik videre, ja det er først da en jobber i et miljø som er i utvikling. Hvordan skulle man ellers tatt i bruk nyere og bedre teknologi for eksempel, om svaret hele tiden var basert på den eldre teknologien og det er slik vi gjør tingene her hos oss. Den begrunnelsen bør ingen god soldat, i hvert fall ikke en historiestuderende en, slå seg til ro. Det er nemlig egentlig ingen begrunnelse.
10. For å bygge avdelingsfølelse eller ‘esprit ‘de corps’
samtiden er nødvendigvis alltid et uttrykk for sporene fra fortiden. Alt vi står og går i, hvor vi er, hvilkn våpen eller fly vi har osv, osv – alt dette har sitt utgangspunkt i historiske forhold.
Ikke minst er det også slik at den kultur vi har der vi er, enten på Luftkrigsskolen, i Luftforsvaret, på 333 skvadron eller hvor det måttte være, er en direkte konsekvens av tidligere historiske valg, enten kollektive eller individuelle valg som siden har blitt til kollektive.
Slik har vi det hos oss, sier vi – uten at vi helt hvorfor. Men som regel mener vi at nettopp slik bør det være – du skal lete lenge før du finner en militær avdeling som mener den har en kultur som må endres – for å si det slik.
Ofte er det historiske hendelser, eller kanskje også ting – gadgets – som er voktere av denne kulturen. Drar man inn på en hvilken som helst norsk flyskvadron – eksvis – er historien helt ekstremt tilstede. Det er bilder av eldre fly, remedier av ulikt slag, voldsom bruk av skvadronsmerket (våpenskjoldet) osv, osv. Kultur og dens kobling til historien i seg selv er voldsomt til stede.
Men slike tradisjoner og kultur kan vi også anvende til å forsøke å endre kultur der vi mener det er klokt. Ved Luftkrigsskolen har vi de siste fire skoleårene begynt å gi navn til kullene våre. At det første kullet ble hetende kull Mohr tror jeg ga omtrent én i odds, for de som kjenner sin historie og Wilhelm Mohrs tilknytning til Luftkrigsskolen.
Men at det andre kullet med navn, ble kull Skare etter Siri Skare, Norges første kvinnelige militærpilot og den eneste kvinnen som har mistet livet i internasjonale operasjoner i militær tjeneste i utlandet, tror jeg nok kom overraskende på mange. Og her bruker vi altså historien for å forsøke å påvirke kulturen; et moderne forsvar er et kjønnsmangfoldig forsvar, så hvorfor da ikke lære dagens kadetter litt om hvorfor Siri ble nektet å søke flyskolen, hvorfor hun ikke fikk forsøke å bli jagerflyger og hvilke hindre som kanskje ble bygget omkring henne bare fordi hun var kvinne. Mitt klare inntrykk er ikke at Siri selv var noen voldsom kjønnsforkjemper, snarere stilte hun gode spørsmål nettopp bare ved å vise fram at hun som kvinne mestret det mange trodde hun ikke kom til å mestre – uten å la kjønnet egentlig være styrende.
For de som tror at vi ved Luftkrigsskolen kan tenke oss å bruke denne nye tradisjonen med kullnavn mer på dette viset – ved å utfordre kulturen i like stor grad som å sementere den – og dermed bygge avdelingsfølelse på tvers i hele Luftforsvaret - stay tuned!
Dette var så mine ti grunner for hvorfor fortiden og kunnskap om denne er viktig når nye soldater, offiserer, spesialistbefal og spesialister skal utdannes. Og mange av disse ti årsakene kan nås samtidig også, når vi anvender fortiden som et slags speil eller prisme for hvordan vi ser på fremtiden. Soldatyrket og historisk bevissthet hører sammen – en god soldat er en historiebevisst soldat!
[1] Dette er ikke reelle men tenkte størrelser.
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat
Foto: Imperial War Museums
Les mer...
Førsteamanuensis Ole Jørgen Maaø, Luftkrigsskolen
Vi som jobber med fortiden i Forsvaret, og kanskje spesielt vi som underviser morgendagens offiserer om historie, blir ofte truffet av noe vi kan kalle relevansspørsmålet.
Hvorfor skal vi kjenne til historiske ting, når det jo er i fremtiden vi skal virke, er det en del som spør.
Og det er et godt spørsmål.
Gitt at du skal lære deg å bli Tactical Control Officer (TCO) i NASAMS, eventuelt fly P-8 eller Bell 412, eller bli baseforsvarstroppsjef på Evenes, Air Battle Manager på Sørreisa eller Mission Support på 331 skvadron på Ørland – hvorfor trenger du å vite noe om fortiden? Hva skal du egentlig med kunnskap om den? Hvorfor er fortiden relevant – når alt du jo som soldat skal gjøre jo ligger i fremtiden?
Jeg har nokså mye sympati for dette spørsmålet. De jobbene som er nevnt over her er alle nokså vanskelig å lære seg (TCO i NASAMS spesielt da). Og da må man jo passe på å ikke misbruke den tiden man går på skole med å drive med unyttige ting. For eksempel for mye historie. Vi kan ikke søle bort tid på fortiden for fortidens del. Vi må lære om fortiden fordi vi mener det fyller en eller flere hensikter.
I det siste har jeg tenkt nokså mye på dette. Andre igjen har tenkt på dette før meg, så da har jeg lest litt der også for å finne inspirasjon. Og nå har jeg kommet opp med hele 10 årsaker til hvorfor det å lære om fortiden er viktig for morgendagens soldater.
Men før de ti årsakene må vi sveipe innom vitenskapsteorien. Det er liten tvil om at alle soldaters utfordringer ligger i fremtiden. Og så er det jo gunstig å vite om det vi tenker å gjøre i fremtiden får den effekten vi ønsker; som for eksempel å ta en høyde, sprenge en bro eller slåss om luftoverlegenhet i et bestemt område gjennom SEAD-operasjoner. Slike tenkte sammenhenger kaller vi teorier – hvis du gjør A så oppstår B (den enkleste form for teori).
Ideene bak alle militære operasjoner og taktiske handlinger er tuftet på slike teoretiske sammenhenger. Våre handlinger er ment å ha en eller annen effekt. Innen andre vitenskaper er det ikke uvanlig å så teste seg fram til om teorien stemmer, man gjennomfører eksperimenter. Men innen krig og krigføring er dette mildt sagt problematisk. Det finnes ingen plass å eksperimentere, kanskje med unntak for de aller beste taktiske simulatorene våre da (selv om disse også er basert på teoretiske sammenhenger da, men den diskusjonen får vi ta en annen gang…). Uansett; det finnes ikke noe vitenskapelig laboratorium der krigens teorier kan testet ut.
Slik er all militærhistorie – ikke bare vår egen – men også andres som vi kan lære om, krigens eneste laboratorium.
Her kommer mine ti grunner for hvorfor en god soldat skal lære mer om fortiden:
1. For å bli en bedre taktiker
Måten vi gjør ting på i Forsvaret på grunnplan, det mange kanskje vil velge å kalle taktikk, har som regel tilkommet oss gjennom mange års kollektiv prøving og feiling. Veldig mange slike taktikker fra forskjellige bransjer har vi derfor lært oss fra historien, og diverse gjenfortellinger av den. Og kunnskapen akkumulerer seg fra generasjon til generasjon også; fra profesjon til profesjon. Dtete skjer i alle bransjer, en rørelegger av i dag har naturligvis lært av mange andre rørleggere før seg også mange hen aldri kommer til møte.
Hvor tidlig er det for eksempel smart å skyte hvis du er en NASAMS TCO og det innkommende målet er et kryssermissil? Se det spørsmålet har vi så langt spekulert oss frem til, kanskje også simulert oss frem til ved hjelp av computere. Nå vil imidlertid erfaringene fra fortiden, men ikke vår, men den ukrainske, trolig påvirke dette kunnskapsfeltet i mange år fremover. Så om man kan litt mer om fortiden innenfor sitt fagfelt, blir man en bedre taktiker.
2. For å bli bedre under stress
Å være soldat kan være noe av det tøffeste et menneske kan utsette seg selv eller andre en selv fører kommando over. Stresset kan komme på mange plan og fra mange hold. Eksempelvis er det jo ofte veldig farlig. Dermed er det sikkert smart å lære litt av andre folk som har vært gjennom tøffe ting før oss. Kanskje kan vi lære noe av deres historie? Hvordan reagerer egentlig folk – og ikke bare deg – når de settes under ytre press som for eksempel fare? Her kan vi bruke fortellinger fra fortiden i håp om bedre å kunne kjenne igjen og håndtere vårt stress når det kommer – for det gjør det jo – før eller siden.
3. For å bli mer etisk bevisst
Krig er etisk komplekst. Det begynner allerede med selve konseptet. Som en langtfra enkel brigader jeg kjenner bruker å si: «Militærmakt handler i bunn og grunn om å spræng eller dæng». Og det har han jo rett i. Men i fredstid er jo det slettes ikke bra. For vi er jo egentlig alle, kristne eller ikke, enige om at bud 5 står seg godt: «Du skal ikke slå i hjel». Men så blir du som soldat plutselig hensatt i en situasjon der det ikke bare er slik at bud 5 er opphevete, men du blir til om dem beordret til det motsatte – du skal påføre noen elendighet og lidelse – med overlegg. I tillegg vet vi at den makten soldater får over liv og død fordi de får våpen i hånd som de kan drepe med, har hatt en tendens til å korrumpere manges egenkontroll på dette feltet. Man begynner å misbruke makten og gjør ting som man vanligvis ikke ville ha gjort; My Lai eller Abu Graib skulle være nok å nevne.
Fortellinger om fortidens etiske dilemmaer, og hvordan andre soldater har klart å unngå å bli bedervet av krigens mulige bedervende karakter på ens egen moral; kan være nyttige redskaper for å forsøke å være litt bedre forberedt på hva som muligens kan skje med en selv. Samtidig så er det ikke sikkert at det å reflektere over riktige etiske valg i fredstid overhodet setter oss i stand til å fatte gode valg heller de fleste mennesker som begår forbrytelser vet som regel at det de gjør er ulovlig og kanskje også uetisk.
Etikk er vanskelig. Ofte er det ekte dilemmaer en må velge mellom. Der en må velge mellom flere ting der ingenting fremstår som rent ut et godt alternativ. Men her kan fortiden gi oss redskaper til å tenke igjennom slike dilemmaer og lære oss å jobbe med dem. Disse dilemmaene vil neppe bli akkurat de samme i fremtiden – men kanskje kan treningen gjøre deg bedre i stand til å foreta avveiningene? Hva om du for eksempel var flyger, og ble spurt, sånn i november 1942, om du ikke skulle bli med på et tokt mot Berlin og slippe dine bomber mot et tettbebygd område av byen, der hensikten åpenbart var å lage et helvete for den tyske sivilbefolkningen? Det må da vel være galt – eller? Men hva om det å drepe 100 tyskere den natten forkorter krigen med 4 dager og det dør i snitt 600 mennesker hver natt på grunn av krigføringen i sin helhet?[1]
Skal en anvende historie – eller fortiden da – som noe av et slikt redskap, må en imidlertid også huske tilbake at det finnes mange forskjellige tolkninger av den samme fortiden. Ikke det alle soldater skal bli profesjonelle historikere og lære seg å skille kvalitet fra pur fiksjon, men et stykke på vei bør man kanskje kunne forlange. Fordi tolkningene er så mange og effektene av de historiske hendelsene kan ha så vidt forskjellige utfall, er det fint å kunne forstå at tolkningsrommene er så store og vide at historien og fortiden også kan misbrukes. Nettopp – for eksempel – for å få deg til å handle annerledes enn du eller ville ha gjort – ulike versjoner av fortiden kan påvirke dine beslutninger. Slik som i den pågående krigen i Ukraina? Om du er russer så må vi jo kunne anta at det betyr litt for ditt etiske sinnelag om du tror på at Volodomyr Zselensky er nazist eller ikke stemmer?
4. For å forstå samfunn
Krig foregår ikke i en egen militær sfære. Krigen er en integrert del av et samfunn. Militærmakten vokser heller ikke fram fra egne militære samfunn. De foregår innenfor ulike samfunn, ofte for å påvirke andre samfunn – som når tyske styrker fra det nazistiske tyske samfunnet okkuperte Norge i 5 år under 2. verdenskrig – blant annet for å forsøke å endre det norske samfunnet. I hvert fall tidlig under okkupasjonen må vi vel kunne si at det var tyskernes plan å innlemme Norge, som selvstendig stat eller ei – i et slags stor-tysk 1000-års rike som skulle herske over et raserent Europa. Samfunn skulle endres.
Og akkurat det viste det seg, sånn sett i etterkant da – at nazistene lykkes godt med, å endre det norske samfunnet altså. Få ting har endret det norske samfunnet så fundamentalt som den fem år lange okkupasjonen. Men naturligvis i helt andre retninger enn det nazistene ønsket seg. Blant annet kom et i mangt og mye klassedelt norsk samfunn ut av okkupasjonstiden som et mye mer enhetlig samfunn.
Og dette nye Norge, påvirket igjen utviklingen av den norske militærmakten og hvilket samfunn vi føler at vi er en del av i dag. Militærvesener – som det norske – tar jo del i og endrer utviklingen av samfunn – som det norske. Men militærvesenene er også produkter av de samme samfunnene. Denne vekselvirkningen er det fint om soldater kan noe om – spesielt når de blir sendt andre steder rent geografisk enn akkurat det samfunnet som de springer ut av. Å vite hvor man kommer fra, at en norsk soldat vet hvem som har sendt han hvor, og at han forstår noe av forholdet mellom samfunnet og den militærmakten hen representerer, se det burde være et vesentlig moment før enhver utenlandsoperasjon. Å forstå hvilket samfunn ens egen militærmakt springer ut av vil gjøre soldatene klokere når de skal anvende militærmakt nettopp på vegne av dette samfunnet. Få ting kan få frem sammenhengende mellom militærmakten og det samfunn som den springer ut fra som historiske studier. Å forstå samfunn handler med andre ord om å forstå sin egen militærmakt og dens utgangspunkt.
5. For å forstå at krig er mer enn krigføring
Krig er ikke bare kamp mellom militære styrker. Krig er derfor langt mer enn bare krigføring. De fleste kriger har ikke blitt avgjort på slagfeltet. Kanskje er egentlig krigens historie derfor egentlig en slags politikkens historie, for å bruke et forslitt uttrykk fra den salige prøysser hvis navn må være med i enhver lærd militær tekst: Krig er en fortsettelse av politikken med andre midler.
Og hvorfor skal en så vite noe om det? Jo fordi enhver soldat, uansett nivå en opptrer på, må forstå at det også er andre forhold enn soldatenes samlede handlinger som skal bidra til avgjørelsen her. Dette har blitt synlig en rekke ganger gjennom det langvarige og mangslungne bidraget med ulike militære styrker Norge hadde i Afghanistan i nesten 20 år.
Afghanistan var et stort samfunnsbyggingsprosjekt, der USA, NATO, FN og en rekke større og mindre humanitære organisasjoner deltok. De militære styrkene skulle bidra med sikkerhet til alle de andre fra vesten, samt til den afghanske lokalbefolkningen.
Tror de fleste som var der hurtig forstod at det å ha litt kampkraft med seg når en dro rundt på bygda var smart. Samtidig tror jeg de fleste forstod at selve militærmaktmiddelet kom til kort i langt de fleste situasjoner der borte også. Det er således neppe den samlede kampkraften til koalisjonen som avgjorde om en lykkes med det langsiktige målet her; å unngå at Afghanistan igjen ble en såkalt trygg havn for terrorister.
Og forstod du det, ville det forme dine beslutninger omkring hvordan du ville velge å anvende kampkraften din. Soldater må lære seg å forstå at de fleste (alle) kriger avgjøres andre steder enn på slagmarken – og historien kan også gi oss forståelse for det.
6. For å bli kritisk til bruk av historiske paralleller
Den ofte mest iøynefallende bruken av fortiden i militær sammenheng er bruken av historiske paralleller. Nå om dagen hører vi jo ofte at krigen i Ukraina har stoppet slik opp på bakken at den i mangt og mye ligner på vestfronten under 1. verdenskrig. Kanskje vi derfor burde studere vestfronten mere da, for å forstå dagens krig i Ukraina?
Det er jo noe i disse parallellene. At det er likheter å se og at vi derfor kanskje kan hente lærdommer fra den eller de forrige gangene der det så nesten helt likedan ut? Samtidig må vi være forsiktige. For bra mye med krigen i Ukraina ligner overhodet ikke på 1. verdenskrig. Teknologien er den mest åpenbare forskjellen. Et annet skille er at Ukrainia-krigen, til tross for all dens horror for ukrainerne og mange russiske ungdommer, er en nokså isolert affære i et land, kanskje to land. Det er fortsatt ikke i nærheten av den verdenskrigen som 1. verdenskrig var.
Betyr det at vi skal slutte å bruke slike historiske paralleller og forsøke å lære noe konkret av dem. Tja. Jeg tror faktisk historiske paralleller kan være gunstige, men kun om de anvendes på fornuftig vis. Jeg tror ikke nødvendigvis de gir riktige svar – men kanskje kan de lære oss å stille gode spørsmål? Kan vi med andre ord heller anvende historiske paralleller til å stille spørsmål ved vår forståelse av samtiden, nettopp ved å anvende fortidens paralleller som mulighet for å stille gode spørsmål?
7. For å bli en kritisk tenker
I militæret omgir vi oss med det vi kaller militærteori, for oss i luft heter det ofte luftmaktsteori. Dette kan være større eller mindre teorier om sammenhenger i fremtidig krig. John A. Warden IIIs fem-rings modell er den mest moderne innen luftmakten.
Jeg møter heldigvis ikke på mange som mener at slike teorier, om de nå er for hele krigen som Wardens teori – eller om de er for mindre deler av den – som skytedoktrinen for NASAMS – representerer noen sannhet for evig seier i en fremtidig krig eller i et luftslag.
Min tilnærming til dette er at militærhistorien kan benyttes som en kritisk inngang til disse teoriene. I ytterste konsekvens kan de verifisere eller falsifisere teoriene også, selv om dette også er nokså problematisk, all den tid situasjonene kan være såpass forskjellige at dette blir vanskelig.
Min tanke er at slike teorier – luftmakts- og militærteorier – i hvert fall de av dem som tilsynelatende har en oppskrift på hvordan neste krig skal vinnes, ikke skal benyttes som teorier. Men kanskje kan de fungere som utgangspunkt for å angripe den kommende utfordringen med et kritisk blikk. Ikke bruk teorien som kontaktpapir som du kan lime oppå ethvert problem, og så finner du løsningen. Teorien kan ikke limes oppå et papirark og gi en ny sannhet fordi situasjonen har tilpasset seg teorien. Men kanskje kan det noen ganger hjelpe oss til å forstå hvilket kontaktpapir vi skal bruke, når og på hvilket vis? Og dette kan vi trene på; vi kan ta teorier og planverk og forsøke å «klistre» dem oppå historiske eksempler, for slik å trene opp vår evne til å analysere situasjoner og kanskje også forstå hva ved teoriene som kan og ikke kan anvendes i forskjellige situasjoner.
Og har vi trent på det med historiske eksempler og innsett at all teori må anvendes med fleksibilitet og kløkt, så kan vi kanskje møte morgendagen med teoriene våre og legge på litt fleksibilitet og kløkt? Kan skytedoktrinen for NASAMS anvendes i alle tenkelige fremtidige kriger? Neppe? Jeg tipper det ikke står en dritt i den som var gjeldende for seks måneder siden om hvordan du skyter ned moped-droner fra Iran som putler rettkommende i omkring 240 km/t. Teorien beskriver ikke virkeligheten, men en tenkt virkelighet som vi trodde kom til å komme da vi laget den. La både virkeligheten få spylt seg en gang gjennom teoriene og motsatt. Vær en kritisk tenker – og bruk gjerne historien som virkemiddel til å trene også denne egenskapen.
8. For å bli kritisk til etterretning
En variant om fremtidens historie – av og til fortiden – men som regel fremtidens historie, får vi fra disse etterretningsfolkene. Eller som vi nå kaller dem – 2’erne (etter at vi sånn ca for 20 år siden begynte å bruke NATOs nummererte stabsinndeling).
Enten det nå er på taktisk nivå, eller på nasjonalstrategisk nivå, så serverer 2’erne oss mulige fremtidsbilder. Dette tror de vil skje, basert på disse kildene og en slik analyse.
Imidlertid så er det mitt klare inntrykk, etter å ha øvd og øvd og lest og lest etterretninger gjennom et langt liv, at vi andre dødelige som får produktene deres servert, tror at det er selve sannheten som blir hengt opp foran oss. Men det er det jo ikke. Etterretning – som i produktet en fortolket sannsynlig fremtid – er nettopp bare det – en sannsynlig fremtid. Og om vi hadde trent noe mer på å lære oss å lese historiske fortellinger om fortiden med sunn skepsis, så kunne vi kanskje også blitt flinkere til å lese også tolkninger om fremtiden – altså etterretninger – med den samme skepsisen?
For vi må trene oss på at etterretningene våre gir oss dårlige eller bent fram feilaktige analyser. Det vil de nemlig begynne å gjøre i en reell situasjon, også fordi den som man i hovedsak analyserer – en fiende – som regel er et tenkende subjekt som hele tiden forsøker å lure oss til å ta feil om hens intensjoner. Og leser man god gammel klassisk krigshistorie – god og ren felttogshistorie – så vil man kunne se hvor mange feilaktige slutninger etterretningstjenester – også moderne – har gjort og hva det har betydd for de feltherrer som har stolt blindt på dem. Studier av historie kan sørge for at man møter også forteller om mulige fremtider, etterretninger, med et kritisk blikk.
9. For å forstå sin egen avdeling og organisasjon
soldater er en del av noe større enn en selv. Enten det er 332 skvadron, baseforsvarsbataljonen på Ørland, eller 335 skvadron i 134 luftving. Og den avdelingen du kommer til har som oftest sine egne kulturelle særtrekk. Slik gjør vi det her – sier man ofte.
Dette er viktige kollektive greier, etter hvert som vi tar de i den avdelingskulturen selv begynner vi faktisk å fatte beslutninger på basis av at vi nettopp har blitt det – del av kulturen. Og det er bra. Slik kultur ensretter oss og gjør oss effektive sammen (og stolte – vi kommer snart dit også…).
Men det denne forståelsen av hvor vi er og de historiefortellinger dette ofte baserer seg på, først og fremst skal gi oss, er muligheten til å utfordre denne forståelsen. All avdelingskultur må av og til utfordres. «Slik gjør vi det her» er ikke egentlig noe svar om man spør hvorfor. All kultur skal også derfor utfordres av ny kultur, som kanskje kan være klokere enn den gamle.
Og det er først når en begynner å stille spørsmål ved selv de dypeste delene av avdelingskulturen og forventer å få svar som er så gode at en slår seg til ro med at det er fornuftig at det er slik videre, ja det er først da en jobber i et miljø som er i utvikling. Hvordan skulle man ellers tatt i bruk nyere og bedre teknologi for eksempel, om svaret hele tiden var basert på den eldre teknologien og det er slik vi gjør tingene her hos oss. Den begrunnelsen bør ingen god soldat, i hvert fall ikke en historiestuderende en, slå seg til ro. Det er nemlig egentlig ingen begrunnelse.
10. For å bygge avdelingsfølelse eller ‘esprit ‘de corps’
samtiden er nødvendigvis alltid et uttrykk for sporene fra fortiden. Alt vi står og går i, hvor vi er, hvilkn våpen eller fly vi har osv, osv – alt dette har sitt utgangspunkt i historiske forhold.
Ikke minst er det også slik at den kultur vi har der vi er, enten på Luftkrigsskolen, i Luftforsvaret, på 333 skvadron eller hvor det måttte være, er en direkte konsekvens av tidligere historiske valg, enten kollektive eller individuelle valg som siden har blitt til kollektive.
Slik har vi det hos oss, sier vi – uten at vi helt hvorfor. Men som regel mener vi at nettopp slik bør det være – du skal lete lenge før du finner en militær avdeling som mener den har en kultur som må endres – for å si det slik.
Ofte er det historiske hendelser, eller kanskje også ting – gadgets – som er voktere av denne kulturen. Drar man inn på en hvilken som helst norsk flyskvadron – eksvis – er historien helt ekstremt tilstede. Det er bilder av eldre fly, remedier av ulikt slag, voldsom bruk av skvadronsmerket (våpenskjoldet) osv, osv. Kultur og dens kobling til historien i seg selv er voldsomt til stede.
Men slike tradisjoner og kultur kan vi også anvende til å forsøke å endre kultur der vi mener det er klokt. Ved Luftkrigsskolen har vi de siste fire skoleårene begynt å gi navn til kullene våre. At det første kullet ble hetende kull Mohr tror jeg ga omtrent én i odds, for de som kjenner sin historie og Wilhelm Mohrs tilknytning til Luftkrigsskolen.
Men at det andre kullet med navn, ble kull Skare etter Siri Skare, Norges første kvinnelige militærpilot og den eneste kvinnen som har mistet livet i internasjonale operasjoner i militær tjeneste i utlandet, tror jeg nok kom overraskende på mange. Og her bruker vi altså historien for å forsøke å påvirke kulturen; et moderne forsvar er et kjønnsmangfoldig forsvar, så hvorfor da ikke lære dagens kadetter litt om hvorfor Siri ble nektet å søke flyskolen, hvorfor hun ikke fikk forsøke å bli jagerflyger og hvilke hindre som kanskje ble bygget omkring henne bare fordi hun var kvinne. Mitt klare inntrykk er ikke at Siri selv var noen voldsom kjønnsforkjemper, snarere stilte hun gode spørsmål nettopp bare ved å vise fram at hun som kvinne mestret det mange trodde hun ikke kom til å mestre – uten å la kjønnet egentlig være styrende.
For de som tror at vi ved Luftkrigsskolen kan tenke oss å bruke denne nye tradisjonen med kullnavn mer på dette viset – ved å utfordre kulturen i like stor grad som å sementere den – og dermed bygge avdelingsfølelse på tvers i hele Luftforsvaret - stay tuned!
Dette var så mine ti grunner for hvorfor fortiden og kunnskap om denne er viktig når nye soldater, offiserer, spesialistbefal og spesialister skal utdannes. Og mange av disse ti årsakene kan nås samtidig også, når vi anvender fortiden som et slags speil eller prisme for hvordan vi ser på fremtiden. Soldatyrket og historisk bevissthet hører sammen – en god soldat er en historiebevisst soldat!
[1] Dette er ikke reelle men tenkte størrelser.
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat
Foto: Imperial War Museums
Les mer...
Kommentér