Stratagem: Faglig ansatte til (forsknings)fronten!
Stratagem: Faglig ansatte til (forsknings)fronten!
Lars Peder Haga
Associate professor of air Power at the Royal Norwegian Air Force Academy. Researches and teaches Air Power in general, Air Power and Technology and Russian Air Power in particular.
Ole Jørgen Maaø
Norsk historiker og førsteamanuensis ved Luftkrigsskolen i Trondheim.
Vi er begge reserveoffiserer som i mange år har vært sivilt faglige ansatte ved Luftkrigsskolen, nå en del av Forsvarets høgskole. På Luftkrigsskolen bygger vi kompetanse og underviser bredt om luftmakt, både historisk og i samtiden. I mars i år kledde vi på oss uniformen igjen, både bokstavelig og mentalt, og bidro inn i det nordiske luftoperasjonssenteret som ble satt opp i Bodø i forbindelse med øvelsen Nordic Response – det såkalte Combined Joint Air Operations Centre, bemannet med offiserer og befal fra Norge, Sverige, Finland, Danmark, Storbritannia og USA.
Der var vi augmentees – det vil si at vi gikk inn i en stilling og gjorde en jobb, med utgangspunkt i mer eller mindre rustne militære ferdigheter. Vi vil imidlertid også ubeskjedent hevde at den luftmaktforståelsen og det analytiske og helhetlige blikket vi har på operasjoner fra jobben på Luftkrigsskolen gav merverdi til våre bidrag.
Med den dystre sikkerhetssituasjonen i Europa som bakteppe, er Forsvarets høgskole nå i ferd med å utarbeide et planverk for hvordan høgskolens mange avdelinger skal virke i krise og krig. Til dette hører også styrkedisponering av skolens ansatte. I denne artikkelen vil vi presentere noen tanker vi har gjort oss om hvordan dette kan gjøres på en hensiktsmessig måte. Forsvarets høgskole er en mangfoldig organisasjon, med ansatte med mange slags kompetanse, og én løsning vil ikke passe alle. Vårt forslag til løsning er derfor framstilt som et mulighetsrom.
For ikke lenge siden var mange av de ansatte ved Forsvarets skoler brukt som en styrkebrønn for resten av Forsvaret ved styrkeoppbygging i krise og krig, enten fordi vi regnet med at den neste krigen kom til å bli kort, eller helst ikke kom til å bli noe av i det hele tatt. Ved et militært angrep på landet vil en kunne sette ny utdanning noe på vent. Da kan en benytte Forsvarets høgskoles personell som påfyll ute i den tynt bemannede krigsorganisasjonen.
Nå har krigen i Ukraina imidlertid vist at langvarig utmattelseskrig fortsatt er en aktuell problemstilling. Det er på sin plass å minne om at Russlands krig mot Ukraina ikke startet for to, men for ti år siden. Den styrkeoppbyggingen og kompetansehevingen som det ukrainske forsvaret gjennomførte mellom 2014 og 2022 under en pågående, lavintensiv krig i Donbas, var helt avgjørende for å stanse og slå tilbake de russiske invasjonsstyrkene i 2022. Det er altså ikke usannsynlig at utdanning av offiserer og spesialister må eller bør gå sin gang, spesielt om krisen eller krigen blir langvarig. Da kan ikke de ansatte ved Forsvarets høgskole med relevant kompetanse bare slippe alt de har i hendene og fylle opp de mange hullene i Forsvarets krigsorganisasjon. Kanskje må de snarere brette opp ermene og produsere flere befal og offiserer, med større kull og flere timer i klasserommet.
Faglig ansatte ved høgskoler og universiteter skal som kjent ha en andel av stillingen sin avsatt til forskning- og utvikling. Det er nokså sannsynlig at man i et kort tidsperspektiv kan ta fra denne tidsbanken for å øke utdanningstallene og produksjonen av nye befal og offiserer. Forksning og utvikling må vi vel kunne sette på vent, i hvert fall for en periode? Det er umiddelbart fristende å si seg enig i et slikt resonnement.
Høyere utdanning er imidlertid ment å bygge på at underviserne selv forsker og skaper ny kunnskap, for å sikre at innholdet i undervisningen er oppdatert med den nyeste kunnskapen innenfor fagfeltet – at den “følger forskningsfronten” som det heter. Derfor vil det å sløyfe tiden faglig ansatte har til å følge og utvikle sitt fagfelt på sikt svekke utdanningskvaliteten. Det gjelder i krig som i fred. Vi vet at lærekreftene ved ukrainske militære skoler bruker en god del av sin faglige tid til å lære fra de pågående krigshandlingene, for å gi sine elever oppdatert kunnskap. Det er jo nettopp det forskning og utvikling skal sørge for - å gi elevene oppdatert kunnskap. Akkurat det kommer ikke til å bli mindre relevant i krise og krigstid enn det er i fredstid, spesielt ikke om en krise eller konflikt trekker i langdrag. Å spå hvor langvarig en konflikt blir ved utbruddet, er en vanskelig, om ikke umulig øvelse.
Altså er styrkedisponering av faglig ansatte ved Forsvarets Høgskole preget av to tilsynelatende dilemmaer – skal kompetansen brukes til å fylle huller i krigsorganisasjonen, eller til å fortsette å fylle opp denne fra bunnen av, gjennom at de ansatte blir ved sin utdanningslest? Og skal forskning og utvikling eller utdanning legges til side for å svare på den ene eller den andre prioriteringen?
Det enkle svaret er å la alle lærekrefter ved Forsvarets høgskole bli styrkedisponert ved den skolen der de hører hjemme, både sivile som militære, for slik å sikre seg at utdanningsinstitusjonene har lærekrefter på plass om krise eller krig rammer landet. En administrativt enkel “skomaker-bli-ved-din-lest"-løsning.
Etter vårt syn er dette imidlertid en altfor enkel løsning, det vil kunne være både å kaste bort kompetanse for vår krigsorganisasjon, samt å la kompetanse ved skolene forvitre over tid. Det er flere grunner til dette:
For det første må vi kunne anta (og for egen del håpe), at en del av de ansatte vil kunne gi den operative styrkestrukturen til Forsvaret et kompetansemessig løft. Dette gjelder ikke alle ansatte ved Forsvarets høgskole, men i hvert fall de med militæroperativ kompetanseprofil. Det gjelder trolig så og si alle de militært ansatte ved høgskolen, men også sivile som er reserveoffiserer eller som i sin forskning har prioritert operative problemstillinger. Å styrkedisponere alle ansatte ved høgskolen i egen fredstidsstilling gjør at disse lærekreftenes kompetanse ikke vil bli brukt til å fylle hull i Forsvarets krigsorganisasjon. Vi tør vel hevde at mange av disse vil kunne gi et positivt påfyll til denne krigsorganisasjonen. Spesielt i et kort tidsperspektiv, om krisen eller krigen blir kort, vil dette kunne være viktig.
For det andre så må en heller ikke tenke for smalt på kompetanse i denne sammenhengen. Vi har eksempelvis en rekke kolleger som er gode på ledelse. De er flittig benyttet av ledere og ledergrupper som rådgivere og veiledere. En skulle tro at en toppleder i en militær organisasjon kan ha nytte av en lederskapsmentor ved sin side, også i krise og krig, der militært lederskap vil kunne være avgjørende. Men dette vil ikke gjelde bare innenfor fagfeltet ledelse, det kan også være gyldig for flere av de militært operativt kompetente ved høgskolen. Både ved øvelser og i skarpe oppdrag kan de vurdere og evaluere eksempelvis et hovedkvarters prosesser og gi råd om endringer og effektiviseringer. Her vil mange ved høgskolen trolig ha mye å bidra med. Det er kanskje like så god bruk av deres kompetanse i den operative strukturen som hva de kan bidra med som utøvere innenfor et bestemt fagfelt, der de kan ha heller rusten kompetanse.
For det tredje; forskning og utvikling stopper ikke i krig. Vår erfaring med å bygge egen kompetanse på øvelser er at det hever utdanningskvaliteten. Utviklingen stopper heller ikke opp i krig, tvert imot tyder det meste på at den akselererer. Altså er det enda viktigere i krig å opprettholde denne vekslingen mellom nærkontakt med den operative virkelighet og forsknings- og utdanningssøylen. Dette vises ved at ledende tenketanker lar sine forskere dra på studieturer til Ukraina for å hente inn den nyeste kunnskapen. For eksempel har Royal United Services Institutes og Luftkrigsskolens egen forsker II Justin Bronk og hans kollega på landsiden Jack Watling, jevnlig besøkt Ukraina, også etter fullskalainvasjonen. Den kunnskapen de har tatt med tilbake er uvurderlig og vi bruker den direkte inn i vår undervisning og formidling.
Konklusjon
Det er for enkelt bare å styrkedisponere alle høgskolens faglig ansatte i egen stilling. I en langvarig krise eller krig vil det gi både et dårligere forsvar og en dårligere høgskole.
Høgskolen vil, om skolens ansatte ikke stundom er ute og øver med militære avdelinger i fred, også fjerne seg mer og mer fra det operative Forsvaret. Høgskolen blir en bedre militær og akademisk høgskole om den har god kontakt med de som skal motta to av våre hovedprodukter; nyutdannede offiserer og befal, og forskningsbasert kunnskap om krig og krigføring. Det styrker utdanningen vår at vi har oppdatert kunnskap om hvordan ting gjøres i praksis. Vi kan vel vanskelig egentlig se en annen begrunnelse for alle de militært ansatte lærekreftene ved høgskolen, enn at de (også) skal dele av sin militærfaglige kompetanse.
Men også Forsvarets operative avdelinger og hovedkvarter vil tape på ikke å få påfyll fra høgskolens ansatte. Vi kan tilføre et akademisk-kritisk blikk på ledelse og på prosesser i hovedkvarter, med oppdatert kompetanse fra internasjonal akademia knyttet til militærmaktanvendelse.
Anbefalinger
Forsvarets høgskole og resten av Forsvaret bør tenke langt mer fleksibelt om styrkedisponering av faglig ansatte. I modellen under har vi framstilt et mulighetsrom for bruk av faglig ansatte i krise og krig, som vi kobler våre anbefalinger til.
For noen faglig ansatte er den beste løsningen mer eller mindre å fortsette som før, med å veksle mellom undervisning og tradisjonelt forsknings- og utviklingsarbeid innenfor sitt fagområde. Eventuelt kan disse i en kortere periode, inntil skolene er bygd opp til å produsere for “krigens krav”, la forsknings- og utviklingsarbeid ligge og bruke all ledig kapasitet til utdanning (alternativ 1 og 2).
Ansatte med militær utdanning og tjenesteplikt styrkedisponeres som militære. Dette gir fleksibilitet til å løse flere oppgaver ved skolene og til å kunne beordre disse til tjeneste i den operative strukturen for kortere eller lengre tid.
For faglig ansatte som har relevant profil bør forskningstiden i krise og krig omsettes til tjenestetid ved hovedkvarter eller avdeling i stedet for til undervisningstid. Det kan være i en ren augmenteerolle, hvor det er kritiske hull i den operative styrkestrukturen, og ansatte har kompetanse som passer til dette. For å utnytte kompetansen deres til fulle, kan det imidlertid være mer hensiktsmessig å kombinere eller erstatte en augmenteerolle med å drive faglig utvikling innenfor den operative strukturen (alternativ 3 og 4). Disse alternativene tar best vare på vekslingen mellom forsknings- og utviklingsarbeid og utdanning som skal prege en høgskole. Vi mener derfor at dette bør være normalen for faglig ansatte som har relevant militær kompetanse.
For at dette skal fungere, bør de faglig ansatte det gjelder styrkedisponeres der (den utvidede) augmenteerollen skal utøves, og trenes og øves i denne. Det sikrer at de har bygd et forhold til avdelingen og raskt kan begynne å virke ved styrkeoppbygging. Det skaper også en verdifull vekselvirkning mellom det operative Forsvaret og høgskolen allerede i fredstid.
I noen tilfeller kan det ut fra Forsvarets behov og faglig profil også være aktuelt å styrkedisponere faglig ansatte og avgi dem til den operative strukturen inntil konfliktens slutt eller på ubestemt tid. Enten for å støtte med FoU-kompetanse, eller militær spisskompetanse (alternativ 5 og 6). Det kan tenkes å være aktuelt for faglig ansatte i rene forskerstillinger og militært ansatte med sjelden spisskompetanse. Ansatte tiltenkt en slik rolle må selvfølgelig også trenes og øves i sin styrkestilling i fredstid.
Vi anbefaler at Forsvarets høgskole gjør et grundig arbeid med styrkedisponeringen av sine faglige ansatte, til det beste for Forsvaret og for høgskolen. Dette vil gi de ansatte gode muligheter for kompetanseutvikling, som igjen vil styrke utdanningen av våre elever og kadetter.
Foto: Maria Selnes / Forsvaret
Les mer...
Lars Peder Haga
Associate professor of air Power at the Royal Norwegian Air Force Academy. Researches and teaches Air Power in general, Air Power and Technology and Russian Air Power in particular.
Ole Jørgen Maaø
Norsk historiker og førsteamanuensis ved Luftkrigsskolen i Trondheim.
Vi er begge reserveoffiserer som i mange år har vært sivilt faglige ansatte ved Luftkrigsskolen, nå en del av Forsvarets høgskole. På Luftkrigsskolen bygger vi kompetanse og underviser bredt om luftmakt, både historisk og i samtiden. I mars i år kledde vi på oss uniformen igjen, både bokstavelig og mentalt, og bidro inn i det nordiske luftoperasjonssenteret som ble satt opp i Bodø i forbindelse med øvelsen Nordic Response – det såkalte Combined Joint Air Operations Centre, bemannet med offiserer og befal fra Norge, Sverige, Finland, Danmark, Storbritannia og USA.Der var vi augmentees – det vil si at vi gikk inn i en stilling og gjorde en jobb, med utgangspunkt i mer eller mindre rustne militære ferdigheter. Vi vil imidlertid også ubeskjedent hevde at den luftmaktforståelsen og det analytiske og helhetlige blikket vi har på operasjoner fra jobben på Luftkrigsskolen gav merverdi til våre bidrag.
Med den dystre sikkerhetssituasjonen i Europa som bakteppe, er Forsvarets høgskole nå i ferd med å utarbeide et planverk for hvordan høgskolens mange avdelinger skal virke i krise og krig. Til dette hører også styrkedisponering av skolens ansatte. I denne artikkelen vil vi presentere noen tanker vi har gjort oss om hvordan dette kan gjøres på en hensiktsmessig måte. Forsvarets høgskole er en mangfoldig organisasjon, med ansatte med mange slags kompetanse, og én løsning vil ikke passe alle. Vårt forslag til løsning er derfor framstilt som et mulighetsrom.
For ikke lenge siden var mange av de ansatte ved Forsvarets skoler brukt som en styrkebrønn for resten av Forsvaret ved styrkeoppbygging i krise og krig, enten fordi vi regnet med at den neste krigen kom til å bli kort, eller helst ikke kom til å bli noe av i det hele tatt. Ved et militært angrep på landet vil en kunne sette ny utdanning noe på vent. Da kan en benytte Forsvarets høgskoles personell som påfyll ute i den tynt bemannede krigsorganisasjonen.
Nå har krigen i Ukraina imidlertid vist at langvarig utmattelseskrig fortsatt er en aktuell problemstilling. Det er på sin plass å minne om at Russlands krig mot Ukraina ikke startet for to, men for ti år siden. Den styrkeoppbyggingen og kompetansehevingen som det ukrainske forsvaret gjennomførte mellom 2014 og 2022 under en pågående, lavintensiv krig i Donbas, var helt avgjørende for å stanse og slå tilbake de russiske invasjonsstyrkene i 2022. Det er altså ikke usannsynlig at utdanning av offiserer og spesialister må eller bør gå sin gang, spesielt om krisen eller krigen blir langvarig. Da kan ikke de ansatte ved Forsvarets høgskole med relevant kompetanse bare slippe alt de har i hendene og fylle opp de mange hullene i Forsvarets krigsorganisasjon. Kanskje må de snarere brette opp ermene og produsere flere befal og offiserer, med større kull og flere timer i klasserommet.
Faglig ansatte ved høgskoler og universiteter skal som kjent ha en andel av stillingen sin avsatt til forskning- og utvikling. Det er nokså sannsynlig at man i et kort tidsperspektiv kan ta fra denne tidsbanken for å øke utdanningstallene og produksjonen av nye befal og offiserer. Forksning og utvikling må vi vel kunne sette på vent, i hvert fall for en periode? Det er umiddelbart fristende å si seg enig i et slikt resonnement.
Høyere utdanning er imidlertid ment å bygge på at underviserne selv forsker og skaper ny kunnskap, for å sikre at innholdet i undervisningen er oppdatert med den nyeste kunnskapen innenfor fagfeltet – at den “følger forskningsfronten” som det heter. Derfor vil det å sløyfe tiden faglig ansatte har til å følge og utvikle sitt fagfelt på sikt svekke utdanningskvaliteten. Det gjelder i krig som i fred. Vi vet at lærekreftene ved ukrainske militære skoler bruker en god del av sin faglige tid til å lære fra de pågående krigshandlingene, for å gi sine elever oppdatert kunnskap. Det er jo nettopp det forskning og utvikling skal sørge for - å gi elevene oppdatert kunnskap. Akkurat det kommer ikke til å bli mindre relevant i krise og krigstid enn det er i fredstid, spesielt ikke om en krise eller konflikt trekker i langdrag. Å spå hvor langvarig en konflikt blir ved utbruddet, er en vanskelig, om ikke umulig øvelse.
Altså er styrkedisponering av faglig ansatte ved Forsvarets Høgskole preget av to tilsynelatende dilemmaer – skal kompetansen brukes til å fylle huller i krigsorganisasjonen, eller til å fortsette å fylle opp denne fra bunnen av, gjennom at de ansatte blir ved sin utdanningslest? Og skal forskning og utvikling eller utdanning legges til side for å svare på den ene eller den andre prioriteringen?
Det enkle svaret er å la alle lærekrefter ved Forsvarets høgskole bli styrkedisponert ved den skolen der de hører hjemme, både sivile som militære, for slik å sikre seg at utdanningsinstitusjonene har lærekrefter på plass om krise eller krig rammer landet. En administrativt enkel “skomaker-bli-ved-din-lest"-løsning.
Etter vårt syn er dette imidlertid en altfor enkel løsning, det vil kunne være både å kaste bort kompetanse for vår krigsorganisasjon, samt å la kompetanse ved skolene forvitre over tid. Det er flere grunner til dette:
For det første må vi kunne anta (og for egen del håpe), at en del av de ansatte vil kunne gi den operative styrkestrukturen til Forsvaret et kompetansemessig løft. Dette gjelder ikke alle ansatte ved Forsvarets høgskole, men i hvert fall de med militæroperativ kompetanseprofil. Det gjelder trolig så og si alle de militært ansatte ved høgskolen, men også sivile som er reserveoffiserer eller som i sin forskning har prioritert operative problemstillinger. Å styrkedisponere alle ansatte ved høgskolen i egen fredstidsstilling gjør at disse lærekreftenes kompetanse ikke vil bli brukt til å fylle hull i Forsvarets krigsorganisasjon. Vi tør vel hevde at mange av disse vil kunne gi et positivt påfyll til denne krigsorganisasjonen. Spesielt i et kort tidsperspektiv, om krisen eller krigen blir kort, vil dette kunne være viktig.
For det andre så må en heller ikke tenke for smalt på kompetanse i denne sammenhengen. Vi har eksempelvis en rekke kolleger som er gode på ledelse. De er flittig benyttet av ledere og ledergrupper som rådgivere og veiledere. En skulle tro at en toppleder i en militær organisasjon kan ha nytte av en lederskapsmentor ved sin side, også i krise og krig, der militært lederskap vil kunne være avgjørende. Men dette vil ikke gjelde bare innenfor fagfeltet ledelse, det kan også være gyldig for flere av de militært operativt kompetente ved høgskolen. Både ved øvelser og i skarpe oppdrag kan de vurdere og evaluere eksempelvis et hovedkvarters prosesser og gi råd om endringer og effektiviseringer. Her vil mange ved høgskolen trolig ha mye å bidra med. Det er kanskje like så god bruk av deres kompetanse i den operative strukturen som hva de kan bidra med som utøvere innenfor et bestemt fagfelt, der de kan ha heller rusten kompetanse.
For det tredje; forskning og utvikling stopper ikke i krig. Vår erfaring med å bygge egen kompetanse på øvelser er at det hever utdanningskvaliteten. Utviklingen stopper heller ikke opp i krig, tvert imot tyder det meste på at den akselererer. Altså er det enda viktigere i krig å opprettholde denne vekslingen mellom nærkontakt med den operative virkelighet og forsknings- og utdanningssøylen. Dette vises ved at ledende tenketanker lar sine forskere dra på studieturer til Ukraina for å hente inn den nyeste kunnskapen. For eksempel har Royal United Services Institutes og Luftkrigsskolens egen forsker II Justin Bronk og hans kollega på landsiden Jack Watling, jevnlig besøkt Ukraina, også etter fullskalainvasjonen. Den kunnskapen de har tatt med tilbake er uvurderlig og vi bruker den direkte inn i vår undervisning og formidling.
Konklusjon
Det er for enkelt bare å styrkedisponere alle høgskolens faglig ansatte i egen stilling. I en langvarig krise eller krig vil det gi både et dårligere forsvar og en dårligere høgskole.
Høgskolen vil, om skolens ansatte ikke stundom er ute og øver med militære avdelinger i fred, også fjerne seg mer og mer fra det operative Forsvaret. Høgskolen blir en bedre militær og akademisk høgskole om den har god kontakt med de som skal motta to av våre hovedprodukter; nyutdannede offiserer og befal, og forskningsbasert kunnskap om krig og krigføring. Det styrker utdanningen vår at vi har oppdatert kunnskap om hvordan ting gjøres i praksis. Vi kan vel vanskelig egentlig se en annen begrunnelse for alle de militært ansatte lærekreftene ved høgskolen, enn at de (også) skal dele av sin militærfaglige kompetanse.
Men også Forsvarets operative avdelinger og hovedkvarter vil tape på ikke å få påfyll fra høgskolens ansatte. Vi kan tilføre et akademisk-kritisk blikk på ledelse og på prosesser i hovedkvarter, med oppdatert kompetanse fra internasjonal akademia knyttet til militærmaktanvendelse.
Anbefalinger
Forsvarets høgskole og resten av Forsvaret bør tenke langt mer fleksibelt om styrkedisponering av faglig ansatte. I modellen under har vi framstilt et mulighetsrom for bruk av faglig ansatte i krise og krig, som vi kobler våre anbefalinger til.
For noen faglig ansatte er den beste løsningen mer eller mindre å fortsette som før, med å veksle mellom undervisning og tradisjonelt forsknings- og utviklingsarbeid innenfor sitt fagområde. Eventuelt kan disse i en kortere periode, inntil skolene er bygd opp til å produsere for “krigens krav”, la forsknings- og utviklingsarbeid ligge og bruke all ledig kapasitet til utdanning (alternativ 1 og 2).
Ansatte med militær utdanning og tjenesteplikt styrkedisponeres som militære. Dette gir fleksibilitet til å løse flere oppgaver ved skolene og til å kunne beordre disse til tjeneste i den operative strukturen for kortere eller lengre tid.
For faglig ansatte som har relevant profil bør forskningstiden i krise og krig omsettes til tjenestetid ved hovedkvarter eller avdeling i stedet for til undervisningstid. Det kan være i en ren augmenteerolle, hvor det er kritiske hull i den operative styrkestrukturen, og ansatte har kompetanse som passer til dette. For å utnytte kompetansen deres til fulle, kan det imidlertid være mer hensiktsmessig å kombinere eller erstatte en augmenteerolle med å drive faglig utvikling innenfor den operative strukturen (alternativ 3 og 4). Disse alternativene tar best vare på vekslingen mellom forsknings- og utviklingsarbeid og utdanning som skal prege en høgskole. Vi mener derfor at dette bør være normalen for faglig ansatte som har relevant militær kompetanse.
For at dette skal fungere, bør de faglig ansatte det gjelder styrkedisponeres der (den utvidede) augmenteerollen skal utøves, og trenes og øves i denne. Det sikrer at de har bygd et forhold til avdelingen og raskt kan begynne å virke ved styrkeoppbygging. Det skaper også en verdifull vekselvirkning mellom det operative Forsvaret og høgskolen allerede i fredstid.
I noen tilfeller kan det ut fra Forsvarets behov og faglig profil også være aktuelt å styrkedisponere faglig ansatte og avgi dem til den operative strukturen inntil konfliktens slutt eller på ubestemt tid. Enten for å støtte med FoU-kompetanse, eller militær spisskompetanse (alternativ 5 og 6). Det kan tenkes å være aktuelt for faglig ansatte i rene forskerstillinger og militært ansatte med sjelden spisskompetanse. Ansatte tiltenkt en slik rolle må selvfølgelig også trenes og øves i sin styrkestilling i fredstid.
Vi anbefaler at Forsvarets høgskole gjør et grundig arbeid med styrkedisponeringen av sine faglige ansatte, til det beste for Forsvaret og for høgskolen. Dette vil gi de ansatte gode muligheter for kompetanseutvikling, som igjen vil styrke utdanningen av våre elever og kadetter.
Foto: Maria Selnes / Forsvaret
Les mer...
Kommentér