Jeg tror årsaken til at det tar så lang tid er svært sammensatt, men en del av det skyldes nok bestemmelsene i lov om offentlige anskaffelser. Hvis det er riktig slik jeg er blitt fortalt, at det fort tar 14-18 mnd fra penger bevilges til utstyret kan rulles ut, er det nok god grunn til å se nærmere på alle prosesser i kjeden.

Nå finnes det nok personer her på forumet som kan mer om dette enn meg, men her er noen av mine synspunkter:

• Kan Forsvaret i større grad identifisere behovene tidligere og gjøre alle innledende undersøkelser/utredninger ferdig slik at det ligger klart et sett med "gryteferdige" innkjøpsprosjekter til enhver tid i prioritert rekkefølge som venter på finansiering?
• Burde politikerne legge seg mindre opp i hva som kjøpes inn og fra hvem, og i stedet delegere myndighet og ansvar til forsvarsledelsen ref punktet over?
• Kan Forsvaret selv korte ned på tiden det tar å utvikle utdannings- bruks- og evnt vedlikeholdsreglement på utstyr? F.eks ved å innhente prøveutgaver av ønsket utstyr og teste dette parallelt med innkjøpsprosessen?
• Leveransesituasjonen på verdensmarkedet er vanskelig å gjøre noe med, men jeg tenker det kan hentes inn noe gjennom å samarbeide med andre Nato partnere og i størst mulig grad unngå "sære" norske tilpasninger

Jeg er fullstendig klar over at det ligger en risiko for at det legges ned tildels mye arbeid i utredning av innkjøp som ikke blir finansiert ved å gjøre som skissert over. Men hvis alternativet er ikke å få utstyr og materiell eller å få det levert alt for sent, tenker jeg det bør sees på alternative måter å håndtere innkjøpene på. Eventuelt også om det er måten vi har organisert logistikkorganisasjonen i Forsvaret som bidrar til at anskaffelsene tar lengre tid enn nødvendig.

Ad listen:

1. Klart man kan sette i gang anskaffelsesprosesser med forbehold om finansiering, så lenge man har mandat til det og budsjett til selv å starte prosessen. Det kan jo også gi mer presise bevillinger av og til.
2. Ja, men da må FMA og Forsvarets ledelse vise seg tilliten verdig. Så må det nok ligge igjen forbehold om politisk godkjenning og være avgrenset til ukontroversielle leverandørland og ukontroversielle systemer.
3. Ja, det står bare på vilje og kompetanse.
4. Enig

Jeg tror nok medisinen er som for veiprosjekter. Lettere å bygge en ny anskaffelsesenhet (Nye veier https://www.nyeveier.no/) enn å endre en eksisterende.

Enig med foregående talere, men jeg vil legge til et par saker:

På politisk nivå behandles forsvarssektoren på akkurat samme måte som andre sektorer i budsjettprosessene. Det hadde vært mulig å brukt unntaksbestemmelser om man virkelig mente at det hastet. Norske politikere mener åpenbart at vi er i 1928 og at Hitler ennå ikke har kommet til makten, siden de har lagt opp til en langtidsplan som skal føre til et brukbart forsvar om 12 år. Men da kan jaggu tyskerten komme! Problemet er at vi kanskje er i 1938, eller til og med 1939, siden diktatoren i nabolaget allerede har angrepet ett naboland. (Jeg skjønner at anskaffelsesprosessene vil ta lengre enn 1-2 år, men allerede i 2014 så man alvoret i situasjonen og vedtok 2%-målet, det var bare ingen av våre politikere som tok det seriøst.)

Forsvaret kan også få fortgang i prosessene, som nevnt i de forrige innleggene. Og et eksempel til: Spesialstyrkemiljøet har alltid vært mer fleksible enn resten av Forsvaret, og det kan jo nevnes at FACNAV (som nå kalles norBMS av Forsvaret) ble utviklet i løpet av noen måneder i 2007. Da satt operatører fra FSK sammen med utviklerne fra leverandøren og fant ut hvordan det skulle være. Og jeg mener sammen - én pult, én skjerm, to stoler hos leverandøren, når utviklerne ikke var på Rena for å få et tettere innblikk i de praktiske behovene. Innkjøpsorganisasjon (den gang FLO) og hierarkiske mellomledd hos både Forsvaret og leverandøren holdt seg i bakgrunnen for at man skulle få løst et akutt behov i Afghanistan. En slik prosess passer ikke overalt, og man må vokte seg for suboptimalisering, men det er mulig.

Situasjonsforståelse er kanskje en stor del av problemet på flere områder? Både situasjonsforståelsen rundt trusselbildet, der det som du trekker frem kan virke som Norske politikere er i en adskilt boble fra mange andre land i Verden. Jeg var nylig så heldig i min sivile jobb å få prate med et par høyststående forsvarsfolk fra to andre land i Europa, der begge kommenterte at Norge har en annen "sense of urgency" enn de opplever i andre land.

Men også situasjonsforståelsen internt i "eget hus" - jeg registrerte i dag at flere medier hadde plukket opp dette sitatet fra rapporten:

Hvis Forsvarssjefen peker på noe han opplever er et problem og FD sier at de ikke er enige i at det er et problem så er det vanskelig å finne gode løsninger. Felles problemforståelse er ikke alltid nødvendig for å finne felles løsninger, men det gjør det i hvert fall veldig mye enklere...

Riksrevisjonen kommer også med en observasjon om at svært mange av prosjektene holder seg innenfor budsjett, men at dette skyldes primært at de blir skalert ned underveis, på bekostning av resultatet. Dette er kanskje vanskeligere med prosjekter i det offentlige enn i privat næringsliv - de som tar utdannelse innenfor prosjektledelse har ganske tidlig en grunnleggende leksjon rundt å definere prioritering mellom kriteriene kostnad, tid og kvalitet. Jeg har en forståelse for at denne er litt mer "låst" når det er offentlige budsjettprosesser, men det bør være mulig å definere styringsmekanismer som gjør det litt enklere å tweake disse parameterne uten at ting må opp i statsråd hver gang, eksempelvis ved bruk av prosjektreserver som ligger innenfor styringsrammen til prosjekteier/styringsgruppe, som bør ligge under Forsvarssjefens autoritet.

Jeg mistenker at dette kanskje også er et problem på makroøkonomisk nivå i staten; I prinsippet er vel bare pengene du har til rådighet i et prosjekt vedtatt et år fremover i tid. Og om et år kan budsjettet endre seg.

Jeg vil vel tro at Rema, eksempelvis, fokuserer på drift av matbutikker, og ikke drift av matbutikker, drift av flyplasser og drift av barnehager innenfor samme overordnede budsjettramme?

Jeg vil komme med en påstand:
- Forsvaret lager ALT for strenge spesifikasjoner på sine anbud. Resultatet blir at vi får helt sinnsykt bra greier, men det koster.

Ta f.eks. nye hjelmen (Galvion Caiman) som kjøpes via NSPA, den har en utsalgspris på $1995, grovt regnet 20 løk. Den testes til NIJ 0106.01 level 3a. Hvis vi tar en annen hjelm produsert i Europa fra f.eks. Protection Group DK, koster den 6500kr, og testes til NIJ 0106.01 level 3a, altså samme standard. Så vidt jeg ser er de også testet til V50 STANAG 2920 fragment test. En kan altså kjøpe 3 stk PGDK hjelmer til prisen av 1 hjelm.
Nå har jeg brukt ingen av disse, men jeg er sikker på at Galvion sin hjelm er litt bedre, litt lettere og litt alt mulig mer bra enn PGDK sin hjelm, men til den prisen?

Eller nye MCVS vesten. Hvorfor skal det utvikles og kjøpes inn et eksperimentelt produkt når en kan kjøpe ren hyllevare? Et produkt som er såpass "innovativt" at EUD/ATAK montasjen de fleste bruker ikke kan festes på vesten en gang. Jeg tipper også at prisen på dette systemet ligger langt over hva top-of-the-line hyllevare vil kostet. En kan også ta et par runder med ballistikken, her lager jo NFM noen dødsgode og syltynne plater. Hva med å lage noen tyngre og tykkere plater til halve prisen?

Det finnes også utallige flere eksempler på hvor ting aldri er gjort med fokus på å anskaffe mest mulig produkter, men gjerne har et fokus på overdreven god kvalitet. Og her er vi bare på PBU nivå, jeg tørr ikke tenke hvordan dette ser ut når en begynner å snakke om ting som går på strøm.

Det blir ikke bedre uten endringer, men forsvaret styres av folk og systemer som ikke liker endringer. Det er mye av de samme problemene som politiet har. De ser de må gjøre endringer, men systemet er ikke laget for hastighet, initiativ og innovasjon.

Kjekt og underholdende å lese, men ærlig talt.

Tiden da Forsvaret var stedet som leverte de beste akademiske utdanninger er heldigvis forbi, mye annet i samfunnet er blitt minst like teknologisk og komplekst. Og folk både utdannes, bygger erfaring og metode for mer komplekse ting enn det Forsvaret driver med. Sier vi at en som kan lede en utbygging av felt offshore eller bygge et sykehus ikke kan lede en anskaffelse av noen skarve fregatter? Klart folk kan skifte bransje, og med kort konverteringsutdanning levere enorm verdi i Forsvaret.

Det er mange organisasjoner i Norge som er større enn Forsvaret og stadig gjør enorme og komplekse anskaffelser og prosjekter.

Robert Mood slår kraftig til:

Robert Mood har vel noen gode poenger i det innlegget.

Enig, mange gode poenger der.
Og avslutningsvis noe jeg er redd for er sant:

Deler synet hans om statsministre og vil legge til at det er ganske skremmende at det tilsynelatende også gjelder en rekke av de som har sittet som forsvarsministre i samme tidsrom. 😔

Er absolutt mange tilfeller av overdreven detaljstyring i norsk forvaltning, ikke bare i forsvarssektoren, og det er jo bakgrunnen for den mye omtalte tillitsreformen som også gjennomføres i vår sektor. Jeg lurer likevel på hva slags grunnlag Mood har for å hevde følgende:

Først av alt - at politikere er opptatt av arbeidsplasser og norsk industri kan knappest sies å være noe nytt, eller noe som er unikt for Norge. Dette har alltid vært, og vil alltid være en del av bildet, og var det lenge før opprettelsen av FMA og ISL.

Og hva i all verden er det han prøver å insinuere ved å hevde at det sitter "offiserer i FMA med sin egen agenda fremfor forsvarssjefens"? Hvilken agenda er i tilfelle det? Og hvem er disse "byråkratene" han snakker om, som tydeligvis også er så skumle og undergravende for forsvarsevnen? Som FMA-byråkrat med fartstid fra forsvarsindustrien lurer jeg på om han mener jeg er del av problemet her?

Som sagt er det mye som kan og må gjøres bedre i styringen av sektoren, men denne typen stråmannsargumentasjon og mistenkeliggjøring av de som faktisk prøver å få systemet til å fungere bidrar ikke til debatten.

Øyvind Kvalvik, assisterende direktør og leder Strategisk styring og utvikling i FMA sier at noen av tiltakene som gjennomføres er å gå igjennom arbeidsprosesser og ansvarsforhold, og å bruke kategoristyring:

Måten Kvalvik siteres på blir litt misvisende - enda et eksempel på at det kan bli uklart hva som er sektor og hva som er etat. Det pågår en gjennomgang i regi av sektorreformen F24 (der FD har gitt ut noen prinsippbeslutninger og oppdrag om videre utredning til Forsvaret) som skal rydde opp i ansvarsforholdene mellom FD og Forsvaret i investerings- og strukturutviklingsprosessene, med mål om å gjøre dette mer effektivt. Samtidig jobber vi i FMA med våre egne forbedringer (på de områdene vi kan styre selv) og vi gjennomfører beslutninger i sektorreformen som er fattet tidligere, for eksempel innen anskaffelser (hvor FMA skal overta ansvaret for å inngå alle avtaler med industrien ifm. driftsanskaffelser - unngå at vi må ha doble avtaler med Nammo osv.)

Dette tar imidlertid ikke tak i noen av de mer overordnede utfordringene, som ikke skyldes verken FMA, FD eller Forsvaret, men som handler om hvordan staten generelt gjennomfører investeringer. Min personlige tese er at det helt legitime ønsket om å bedre kontrollen med offentlig pengebruk (overskridelser og feilinvesteringer er jo slett ikke noe nytt) har ført til et regime som i et forsøk på å UNNGÅ at ting tar tid og blir dyrt nærmest GARANTERER at det blir det. Vi har gjort systemet så tungrodd og så stivbent at vi fratar oss selv muligheten til å gjøre kloke valg underveis, og det er ekstremt vanskelig å gjøre systematiske endringer som får effekt for helheten.

Og det litt tragiske er at det er forskningsdata som tyder på at statens prosjektmodell uansett ikke har lykkes spesielt godt med å redusere risiko i statlige investeringer, dvs. det kan argumenteres for at den har vel så mange nedsider som oppsider. Dette kommer spesielt fra et forskningssenter på NTNU som ser på statens prosjektmodell, og da særlig tidligfasen, og som er finansiert av Finansdepartementet. Funnene deres er ganske interessante: Forskningsprogrammet Concept - NTNU

Tu.no har en artikkel om nytt fottøy til soldatene i Norge, og i den forbindelse har en lagt inn en kommentar som går rett på det som riksrevisjonen påpeker.

Artikkelen starter slik - sitat:

Forsvarsmateriell startet opp prosjektet om å anskaffe nye feltstøvler i 2017, med et håp om å ha skoene klare i 2020. Men det har blitt betydelige forsinkelser. Først nå i sommer, fem år på overtid, skal de begynne testing av noen utvalgte sko.



Så kommer kommentaren som jeg synes treffer godt - sitat:
General von Klinkerhoffen - Kallenavn - 12 timer siden

Oppstart av prosjektet i 2017. Testing fra sommeren 2024. Det betyr at avdelingene begynner å motta nye feltstøvler i 2026. Kanskje. 9 år etter oppstart av prosjektet. For å få nye feltstøvler.

Til sammenlikning startet NASA Apollo-programmet i 1960, med sikte på å få astronauter på månen. I 1969 tok Neil Armstrong de første skrittene på månen. 9 år tok det.

Nye feltstøvler-prosjektet til FMA tar like lang tid som månelandingen. Det er der vi er i Norge nå. Dette er FMA og norske forsvarsanskaffelser i et nøtteskall. Det er ikke lenger mulig å bli oppgitt eller sint. Det er slik man holder på. Og slik man får lov til å holde på. Uten konsekvenser. Norskesyken.
​​​​​​​

​

Det jo nesten jug å late som om dette startet i 2017... Forsvaret sammen med Alfa har vel testet M77 med diverse mer moderne såler siden hvertfall 2014, om ikke tidligere.

For å låne litt fra Max Weber, mest kjent som mannen bak uttrykket "byråkratiets diktatur": Plasserer du et visst antall byråkrater i en organisatorisk enhet, trenger disse byråkratene ingen omverden. De vil være fullt sysselsatt med å forholde seg til hverandre. 😊

Digresjon til side - at man "får lov til å holde på", skyldes nok i stor grad at dette dessverre ikke er unikt for forsvarssektoren. Det er tilsynelatende blitt normalen fremfor et avvik i store deler av vår forvaltning at "Ting Tar Tid", og dermed ikke en ting man reagerer på hverken blant ledere eller folk.

"Alt tar tid i Norge, dere har åpenbart god råd", var et hjertesukk jeg fikk fra en utenlandsk leverandør jeg jobber med i mitt daglige virke. Han hadde da ventet mange måneder på noen godkjenninger fra en offentlig instans, som tar noen få dager å få på plass i EU-landet nevnte leverandør holder til i.

Norskesyken? Vi er nok dessverre der. Å forvente at noe skal kurere denne syken på kort sikt tror jeg er ønsketenkning - men man bør kanskje starte å se om det er mulig med litt symptomlindring.

Det å la folk faktisk få lov til å gjøre feil er en start. Det er en ganske rett-frem risikoavveining, noe de fleste burde være kjent med særlig i Forsvaret. Man må faktisk ta stilling til både hvor viktig målet er og de potensielle konsekvensene før man avgjør hvilken risiko som er akseptabelt å ta. Jeg registrerer at forsvarssjefen i et nylig innlegg i Forsvarets Forum hevder at det er lov å gjøre feil i Forsvaret, man kan fortsatt bli General. Det stemmer kanskje, men man kommer neppe langt i forvaltningsapparatet.

Frykten for å gjøre feil er etter min mening en av de største problemene vi har i det offentlige Norge dag, og jeg mistenker at i hvert fall gitte deler forsvarssektoren neppe er så annerledes enn resten (men noen vil sikkert korrigere meg om jeg tar feil her). Ikke bare frykten for selv å gjøre feil, selv om mange ledere bygger systemer rundt seg som i praksis fungerer mer som ryggdekning enn beslutningsstøtte. Jeg tenker også på den tilsynelatende iboende frykten for at det overhodet skal være mulig for noen som helst å gjøre feil. Man utarbeider forvaltningsregimer som i økende grad fratar folk muligheten til å gjøre feil - på bekostning av at de heller ikke kan "gjøre rett". Det legges på så mange lag for å sikre at ingen skal være i stand til å gjøre feil valg, at man i praksis gjør alle til umyndiggjorte brikker i byråkratiske prosesser.
​
I dag kan man få inntrykk av at en milliardinvestering man skal leve med de neste 30 årene og valget av hvilken type brød som skal serveres i kantinen, følger samme prosjektmetodikk med samme risikomatriser og tar omtrent like lang tid.

Dette gjør også at man bruker av knappe ressurser på gjennomføring av unødvendig tunge prosesser i "enkle" prosjekter som i sin tur også forsinker de store prosjektene. Det må være en aksept for at dersom man ønsker å øke tempoet i en del prosesser så vil kanskje andelen som støter på kvist også øke. I tråd med tidligere nevnte risikovurdering har dette kanskje såpass små konsekvenser i "det store bildet" at det er noe vi kan leve med.

Bare en digresjon, men på det meste brukte vel Apollo-programmet noe slikt som 4% av det føderale budsjettet, og hadde vel noe slikt som 400000 ansatte og kontraktører i USA. Hadde vi kunne brukt det samme på feltstøvler, hadde vi vel klart det raskt vi og

Er dette noe av grunnen til den svake produktivitetsveksten vi har sett i Norge de senere årene? Sett fra samfunnsøkonomiens side, er det så og si kun produktivitetsvekst som kan gi øket gjennomsnittelig reallønn i et land. Dvs. (i enkleste forstand, arbeidsproduktivet, dette kan tas videre ved å ta inn andre innsatsfaktorer) produktiviteten er rett og slett hvor mye verdi som produseres pr. person. Gå tilbake til middelalderen, da måtte kanskje 90% av befolkningen jobbe med matproduksjon for å skaffe nok mat til 100%. I dag er produktivteten i matproduksjon enormt mye større grunnet "ny" landsbruksteknologi (startet midt på 1800-tallet med hestetrukne slåmaskiner, såmaskiner etc.) og bedre vitenskapelig kunnskap om effektiv dyrking av jorda.

Fra ca. 1970 til litt etter 2000 økte produktiviteten i fastlands-Norge (olje- og gassproduksjon) med over 2% pr. år. Dette var (det var ikke bare "ojla"!) en hovedgrunn til den store velstandsveksten Norge hadde i den 30-årsperioden, og produktivitetsveksten var i denne perioden større i Norge enn i de fleste sammenlignbare land (mulig produktiviteten før 1970 hadde vært dårligere i f.eks. Sverige). Fra 2000-tallet sank produktivitetsveksten i Norge vesentlig til ca. 1% pr. år og etter 2020 har det knapt vært noen produktivitetsvekst i fastlands-Norge (ifølge rapporter fra SSB).

Hva er det som har stoppet produktivitetsveksten? Er offentlig byråkrati og redsel for å gjøre feil en viktig grunn?

På den ene siden skjønner jeg FMA - dersom det er 100 000 par støvler som skal anskaffes, og forventet pris pr par er 2000.- (tallene er tatt ut fra luften) snakker vi rundt 200 millioner kroner. Det er i seg selv et beløp som skal forvaltes seriøst på vegne av skattebetalerne, og man forventer en grundig prosess.

Men, om man frimodig kan foreslå en alternativ tilnærming, så kunne en mulighet være å la markedet bestemme. Det kan gjøres sånn:
- FMA utpeker én person som prosjektleder.
- Vedkommende får tak i en liten gruppe personer, la oss si 10 stykker, fra våpenskolene og utvalgte avdelinger som liker å gå langt med tung sekk. Her ser jeg for meg erfarne sersjanter som allerede har stålkontroll på hva som finnes av gode støvler på markedet, og allerede har prøvd en haug av disse til egne formål.
- Disse blir satt sammen et par dager med formål å produsere to ting:
-- a) en sjekkliste for hva som er viktig å se etter for en god støvel (ikke en formell kravspesifikasjon type PRINSIX; en sjekkliste).
-- b) en liste over hvilke støvler de vet finnes på markedet og som kan være aktuelle.
- De sender inn en felles bestilling til XXL eller hvem det nå er som forhandler disse støvlene, ett par støvler av hver type til de ti.
- Så lar vi det gå noen måneder. Mange nok til at det både er tørt sommervær, vått høstvær og kaldt vintervær å oppdrive. Sersjantene bruker de forskjellige støvlene i sin daglige tjeneste hvor de trasker rundt mens de huker av på sjekklistene sine.
- Prosjektlederen på Kolsås kan i denne tiden drive med andre ting, bare av og til sjekke at de faktisk gjør det de skal gjøre.
- Så sender de inn listene med sine vurderinger. Prosjektleder sammenfatter.
- Prosjektleder kontakter produsentene av de tre typene støvler som kom høyest på rangeringen. Hvilken pris kan dere tilby hvis vi bestiller 100 000 par, og når kan dere levere?
- Lavest pris og leveranse innen rimelig tid vinner. Innkjøp gjøres.
- Tid: Under ett år.

Easy, peasy.

God oppsummering av omtrent slik vi ville gjort en slik prosess i det private næringslivet.

Har justert litt på avslutningen av kjøpsprosessen din, vi er tross alt i det offentlige.

- Innstillingen videresendes med anbefaling om kjøp av 100 000 par støver fra valgt produsent til gitt pris
- Departementet instruerer FMA om å bestille 24 000 par støvler fra produsenten som ble nummer fire på lista. Levering 5 år frem i tid. Produsenten lover å kjøpe lisser produsert på Volda og innleggssåler fra Fagernes når Forsvaret begynner å dele ut disse.
- Statsråden sender ut pressemelding om tidenes satsning på soldatenes føtter.
- Milrab opplever de påfølgende år rekordøkning i volumet på bestillinger av støvler med leveringsadresse i og nær kjente militærleire.

Det dere glemmer, som er ganske kritisk, er at dette ikke er lov fordi summen overstiger 100000kr. Ja, det kan gjøres unntak, men støvler og PBU er altså ikke kritisk nok.

Det kan også kjøpes støvler via NSPA, men jeg tviler på at brukerpanelet hadde godkjent de. Hvertfall ikke Vinterskolen. Men skal du ha støvler fort og lovlig, så er NSPA løsningen. De er bare ikke gode til bruk i Norge.

Det derimot Forsvaret kan gjøre, er å slutte med disse rammeavtalene sine og gå over på rene bestillinger. Jeg tror Forsvaret hadde fått mer valuta for pengene om de hadde sagt at "vi skal ha 100000 støvler" enn om de sier "vi skal ha maksimalt støvler for 200 millioner kr og minimum støvler for 0 kr i løpet av de neste 5 årene", nettopp fordi prisen en tilbyder gir når de vet at det kommer en bestilling på 100000 par som skal settes i produksjon snart er noe HELT ANNET enn prisen de skal ha for 0-100000 over 5 år.
Rundt år 2000ish så drev Forsvaret med slike enkeltbestillinger, og jeg vet ikke hvorfor de sluttet med det...

Som en som sitter på innsiden av dette systemet, så kan jeg slutte meg til den analysen. Og bare så det er sagt - det er ikke FMA som er årsaken til dette. I flere tiår har en forsøkt å redusere usikkerhet og avvik i offentlige investeringer gjennom stadig strengere regimer for kontroll og rapportering, men på mange områder har vi erstattet en risiko for en annen.

Ta gjerne en kikk på noen av malene for de ulike prosjektfasene i Prinsix, og se for dere å måtte gjøre dette for alle mulige investeringer - den eneste forskjellen fra små til større prosjekter er hvor mange andre aktører som må inn i bildet. Prinsix (fma.no) Og alt dette forutsetter at det faktisk er satt av penger og folk til å gjennomføre en investering!​

Hva om man kunne tenkt litt mer kapitalistisk, at hver soldat kjøper utstyr selv. Soldatene vil få erfaring med det beste utstyret, og vil dele erfaringer.

Ideelt kunne man prøvd dette på en avdeling/lag/tropp. La de få en målpris eller en annen modell der de kan velge utstyr selv. Da vil markedet (soldatene men også det sivile) kunne skape nye produkter dersom soldatene har kontroll på sine forventede oppgaver. Soldatene kunne få forslag på utstyr tilgjengelig.

Jeg kunne tenkt at man kjøper 4 nye stridsvogner av nyeste generasjon hvert år, istedenfor å gjøre storkjøp. Store investeringer er egentlig ikke bra for invasjon. Det er fordi man legger masse penger inn i prosjekter som ikke kan feile. Man kan bare iterere hver gang man gjør storkjøp. Kjøpene bør også gjøres av de som ønsker utstyret.

Det blir vanskelig å tenke sånn på større ting som ubåter, jetfly og fregatter, men vi kunne startet på bunnen med sko, beskyttelsesutstyr osv. Kanskje rifler, droner, coms? Kjøretøy?

Ser absolutt hvordan dette kan være en fristende tanke, og slik var jo i praksis systemet i riktig gamle dager der hver avdeling, og i noen tilfeller hver soldat hadde den utrustningen de selv fant best (og det praktiseres jo slik i mange spesialavdelinger i dag også - for ikke å snakke om i Ukraina, der avdelinger settes opp det alt som finnes av utstyr.)

For større avdelinger, og for hele forsvar, har en derimot for lengst gått bort fra denne modellen, og det er gode grunner til det. En grunn er verdien av standardisering - når alle har likt utstyr blir det mulig å kjøre felles utdanning, trening, vedlikehold og etterforsyning (pluss den åpenbare fordelen av at likt utstyr gjør at det blir lettere å kjenne hverandre igjen i felt - variasjonen i utstyr er jo en av grunnene til at ukrainske styrker bruker blå eller gul merketeip.)

En annen grunn er behovet for å ha kontroll på forsyningskjeden - både av kvalitetshensyn, men også fordi det er et krav hver gang du bruker offentlige penger. Dette er også blitt et krav i det private - selv da jeg jobba i industrien, fikk ikke den enkelte ansatte kjøpe arbeidstøy, gaver eller andre effekter med selskapslogo der de ville, blant annet fordi det var en juridisk risiko ved at selskapets penger kunne gå til leverandører som ikke vi kunne, eller ønsket å ha noe med å gjøre. Vi satte da opp en "webshop" med godkjente produkter, men dette husker jeg også var en skikkelig hodepine å vedlikeholde, da vi var prisgitt hvilke leverandører som var villige til å levere til oss under de betingelsene vi stilte.

Er nok heller ikke et alternativ å kjøpe materiell stykkevis og delt. Akkurat som med uniformseffekter er vi avhengige av å ha et tilstrekkelig nivå av likhet mellom alle plattformene vi har - enten det er stridsvogner, våpen eller ammunisjon. Vi må kunne vedlikeholde, oppgradere og sertifisere materiellet mest mulig samlet - allerede i dag er dette krevende, da selv den innkjøpsmodellen vi bruker nå gir oss for mye variasjon mellom ulike typer materiell, som gjerne kommer med hver sine delsystemer. Brukerne av materiellet må også ha størst mulig trygghet for at alt materiell av samme type vil fungere mer eller mindre likt, slik at de vet hva de kan forvente av materiellet de selv og andre bruker (vil uunngåelig være noen variasjoner, men må redusere disse mest mulig.) Unntaket her er, slik du også nevner, enkelte typer mindre materiell, som droner, kommunikasjonsutstyr og annen elektronikk. Her ser vi en trend mot at dette er i ferd med å bli forbruksmateriell, som kjøpes, brukes og fornyes stadig raskere. Det gir på en side større mulighet til å fornye oss og følge med i markedet, men det skaper også utfordringer for oss som skal prøve å holde kontroll på hele greia. Etter hvert risikerer vi å få et sammensurium av ulike systemer som ikke kan brukes sammen, og i verste fall ødelegger for hverandre (radiolinker som forstyrrer, helt ulike metoder og taktikker, konkurrerende leverandører, osv.)

Så selv om det er fristende å gjøre dette enkelt, så er det ofte en grunn til at vi ikke gjør det (selv om vi absolutt kan gjøre ting enklere enn det vi gjør i dag - må bare få alle med på hva den enklere måten er...!)

Da er omstillingen av sektoren i gang, hvor FMA fra i dag av har tatt over alt ansvaret for driftsanskaffelser fra Forsvaret. Nå overtar Forsvarsmateriell ansvaret for driftsanskaffelser fra Forsvaret (fma.no)