Stratagem: Typisk norsk å være skeptisk!
Stratagem: Typisk norsk å være skeptisk!
Aleksander Teodor Myklebost Jonassen
Stabssersjant Hæren.
Å jobbe med innovasjon i Forsvaret føles ofte som å være på en fjelltopp i Flåklypa. Vi har de uredde og entusiastiske Solan-typene, som har en god idé og vil prøve noe nytt - en ny måte å gjøre ting på. Ny teknologi, andre måter å bruke ting vi allerede har på. På Combatlabben inntar vi rollen som Reodor – problemløseren med 3D printer, IP adresser, gaffateip og litt penger, klare for nye idéer og lure løsninger. Og vi har organisasjonen, Forsvaret, som i mange tilfeller minner mistenkelig om Ludvig. Ny teknologi? «Nei, det er farlig, det!»
Steinalderens Ludvig og norske tradisjoner
Skepsisen til alt nytt er ikke unikt for Forsvaret. Faktisk er det nesten en nasjonal idrett. Hvis vi ser tilbake i historien, kan vi nesten høre Steinalderens Ludvig som rynker på nesen når hjulet kom over grensa til Norge: «Hva er galt med å dra ting på bakken? Det har jo fungert i tusenvis av år!»
Vi nordmenn har alltid hatt et anstrengt forhold til nyvinninger. Skøyting i langrenn? Bannlyst som juks. Glassfiberski? Utenkelig - helt til vi vant med dem. Klappskøyter? V-stilen? Det er en del av vårt nasjonale DNA å mistenkeliggjøre alt som viker fra det vi er vant til.
Dette gjelder ikke bare vinteridrett. Vi har våre faste idéer om hva som er «best». Jagerfly? USA. Stridsvogner? Du mener Leo? Tyskland. Droner? Vent litt, det er i lufta. Der flyr jo vi! (Alle i piloter, sannsynligvis)
Ukraina løper, Norge står stille
Mens verden løper videre i teknologikappløpet, står vi ofte på stedet hvil. Ta Ukraina, for eksempel. På frontlinjene bruker de over hundrevis av forskjellige dronetyper. Store, små, 3D-printet, satt sammen av kinesiske deler, med eksplosiver, med andre droner festet på seg. Stadig oppdatert og tilpasset krigens krav som endrer seg hele tiden. Det er som å se Solan i sitt rette element – alltid på farten, alltid i utvikling. De vet at kampen mellom tiltak og mottiltak krever kontinuerlig innovasjon.
I Norge har vi derimot to godkjente dronesystemer. To! Litt i overkant for Ludvig. Selv om vi nylig har endret regelverket sånn at vi har fått MÅK (Militær Åpen Klasse). Det gjør at man skal kunne fly over disken-droner, på tilnærmet sivilt regelverk inne i militære områder. Disse dronene må igjennom en ny omstendelig godkjenningsprosess, selv om de allerede er godkjent for sivil bruk. Er ikke det som å kreve at en syklist må lære å gå på nytt før de får lov til å sykle? Det er foreløpig ingen godkjente droner i MÅK.
Red Queen-paradokset i Forsvaret: Løp for å holde deg i live
Red Queen-paradokset, hentet fra Lewis Carrolls Through the Looking-Glass (1871/2009), er en treffende metafor for hvordan innovasjon fungerer – spesielt i et militært perspektiv. I boken forklarer Røde Dronning til Alice: “Now, here, you see, it takes all the running you can do, to keep in the same place”. Det betyr at hvis vi ikke konstant beveger oss hurtig fremover, sakker vi akterut i forhold til konkurrentene. I dag har dette paradokset blitt et nøkkelkonsept for å forstå alt fra biologisk evolusjon til teknologiutvikling.
Hvordan paradokset gjelder for Forsvaret
For Forsvaret betyr Red Queen-paradokset at teknologisk utvikling ikke er valgfritt – det er nødvendig for å overleve. Trusselbildet endrer seg i et stadig høyere tempo, og de som ikke tilpasser seg raskt nok, blir etterlatt. Mens konkurrentene utvikler nye tiltak, må vi hele tiden finne mottiltak. Kampen mellom «tiltak» og «mottiltak» er en evig sirkel, der stillstand ikke bare er en ulempe – men en katastrofe.
I en verden der asymmetrisk krigføring og hybridkriger blir stadig mer vanlig, er det ikke lenger nok å ha de beste stridsvognene eller jagerflyene. Små, billige teknologier som droner og cyberangrep kan potensielt utmanøvrere de dyreste militære systemene. For eksempel har Ukraina demonstrert hvordan improviserte droner kan brukes effektivt på slagmarken. Dette setter press på nasjoner som Norge til å innovere raskere og med større fleksibilitet.
Hva skjer når vi løper for sakte?
Problemet med Red Queen-paradokset i Forsvaret er at vi ofte opplever en falsk trygghet. Vi kan fylle ut skjemaer, holde møter og lage strategiplaner – og det føles som om vi gjør fremskritt. Men hvis konkurrentene våre allerede har implementert de teknologiene vi bare diskuterer, står vi ikke bare stille i praksis, men sakker akterut.
Eksempelvis tar det i Norge ofte flere år å godkjenne ny teknologi for militærbruk, selv om den allerede er testet og tatt i bruk sivilt. Dette gjør at vi blir hengende etter, mens andre nasjoner hopper rett inn i den neste generasjonen av teknologi. Det er som å gå 5 mila i Kollen på Nato planker (treski) i stede for glassfiberski, og forvente å vinne.
Hva må til for å få fart på Forsvaret?
Hvis Forsvaret virkelig ønsker å lykkes, må vi begynne å jobbe sammen – ikke mot hverandre. Ludvig kan få lov til å sitte nede i fotbrønnen og følge med på det som skjer, men det er Solan som bør sette farten og styre. Og Reodor? Han kan sende oppgraderinger gjennom skyen.
Her er tre forslag til hvordan vi kan komme i gang:
Ludvig har sin plass i Forsvaret, det har vi UD 2.1 som beviser. Vi trenger noen til å minne oss på sikkerhet og risiko. Så lenge man lar Ludvig få dominere, står vi i fare for å bli stående stille mens verden raser forbi. Hvis vi skal vinne fremtidens kriger – eller bare holde oss relevante – må vi tørre å satse mer på Solan.
Som Mark Twain så treffende sa: «I am an old man and have known a great many troubles, but most of them never happened.» (Twain, 1894, s. 5). Det er kanskje på tide at vi tar til oss denne lærdommen – og lar Solan få slippe til litt oftere.
REFERANSER
Carroll, L. (2009). Through the looking-glass and what Alice found there (originalt utgitt 1871). Oxford University Press.
Twain, M. (1894). The tragedy of Pudd’nhead Wilson. American Publishing Company.
Bilde: Generert gjennom ChatGPT
Les mer...
Aleksander Teodor Myklebost JonassenStabssersjant Hæren.
Å jobbe med innovasjon i Forsvaret føles ofte som å være på en fjelltopp i Flåklypa. Vi har de uredde og entusiastiske Solan-typene, som har en god idé og vil prøve noe nytt - en ny måte å gjøre ting på. Ny teknologi, andre måter å bruke ting vi allerede har på. På Combatlabben inntar vi rollen som Reodor – problemløseren med 3D printer, IP adresser, gaffateip og litt penger, klare for nye idéer og lure løsninger. Og vi har organisasjonen, Forsvaret, som i mange tilfeller minner mistenkelig om Ludvig. Ny teknologi? «Nei, det er farlig, det!»Steinalderens Ludvig og norske tradisjoner
Skepsisen til alt nytt er ikke unikt for Forsvaret. Faktisk er det nesten en nasjonal idrett. Hvis vi ser tilbake i historien, kan vi nesten høre Steinalderens Ludvig som rynker på nesen når hjulet kom over grensa til Norge: «Hva er galt med å dra ting på bakken? Det har jo fungert i tusenvis av år!»
Vi nordmenn har alltid hatt et anstrengt forhold til nyvinninger. Skøyting i langrenn? Bannlyst som juks. Glassfiberski? Utenkelig - helt til vi vant med dem. Klappskøyter? V-stilen? Det er en del av vårt nasjonale DNA å mistenkeliggjøre alt som viker fra det vi er vant til.
Dette gjelder ikke bare vinteridrett. Vi har våre faste idéer om hva som er «best». Jagerfly? USA. Stridsvogner? Du mener Leo? Tyskland. Droner? Vent litt, det er i lufta. Der flyr jo vi! (Alle i piloter, sannsynligvis)
Ukraina løper, Norge står stille
Mens verden løper videre i teknologikappløpet, står vi ofte på stedet hvil. Ta Ukraina, for eksempel. På frontlinjene bruker de over hundrevis av forskjellige dronetyper. Store, små, 3D-printet, satt sammen av kinesiske deler, med eksplosiver, med andre droner festet på seg. Stadig oppdatert og tilpasset krigens krav som endrer seg hele tiden. Det er som å se Solan i sitt rette element – alltid på farten, alltid i utvikling. De vet at kampen mellom tiltak og mottiltak krever kontinuerlig innovasjon.
I Norge har vi derimot to godkjente dronesystemer. To! Litt i overkant for Ludvig. Selv om vi nylig har endret regelverket sånn at vi har fått MÅK (Militær Åpen Klasse). Det gjør at man skal kunne fly over disken-droner, på tilnærmet sivilt regelverk inne i militære områder. Disse dronene må igjennom en ny omstendelig godkjenningsprosess, selv om de allerede er godkjent for sivil bruk. Er ikke det som å kreve at en syklist må lære å gå på nytt før de får lov til å sykle? Det er foreløpig ingen godkjente droner i MÅK.
Red Queen-paradokset i Forsvaret: Løp for å holde deg i live
Red Queen-paradokset, hentet fra Lewis Carrolls Through the Looking-Glass (1871/2009), er en treffende metafor for hvordan innovasjon fungerer – spesielt i et militært perspektiv. I boken forklarer Røde Dronning til Alice: “Now, here, you see, it takes all the running you can do, to keep in the same place”. Det betyr at hvis vi ikke konstant beveger oss hurtig fremover, sakker vi akterut i forhold til konkurrentene. I dag har dette paradokset blitt et nøkkelkonsept for å forstå alt fra biologisk evolusjon til teknologiutvikling.
Hvordan paradokset gjelder for Forsvaret
For Forsvaret betyr Red Queen-paradokset at teknologisk utvikling ikke er valgfritt – det er nødvendig for å overleve. Trusselbildet endrer seg i et stadig høyere tempo, og de som ikke tilpasser seg raskt nok, blir etterlatt. Mens konkurrentene utvikler nye tiltak, må vi hele tiden finne mottiltak. Kampen mellom «tiltak» og «mottiltak» er en evig sirkel, der stillstand ikke bare er en ulempe – men en katastrofe.
I en verden der asymmetrisk krigføring og hybridkriger blir stadig mer vanlig, er det ikke lenger nok å ha de beste stridsvognene eller jagerflyene. Små, billige teknologier som droner og cyberangrep kan potensielt utmanøvrere de dyreste militære systemene. For eksempel har Ukraina demonstrert hvordan improviserte droner kan brukes effektivt på slagmarken. Dette setter press på nasjoner som Norge til å innovere raskere og med større fleksibilitet.
Hva skjer når vi løper for sakte?
Problemet med Red Queen-paradokset i Forsvaret er at vi ofte opplever en falsk trygghet. Vi kan fylle ut skjemaer, holde møter og lage strategiplaner – og det føles som om vi gjør fremskritt. Men hvis konkurrentene våre allerede har implementert de teknologiene vi bare diskuterer, står vi ikke bare stille i praksis, men sakker akterut.
Eksempelvis tar det i Norge ofte flere år å godkjenne ny teknologi for militærbruk, selv om den allerede er testet og tatt i bruk sivilt. Dette gjør at vi blir hengende etter, mens andre nasjoner hopper rett inn i den neste generasjonen av teknologi. Det er som å gå 5 mila i Kollen på Nato planker (treski) i stede for glassfiberski, og forvente å vinne.
Hva må til for å få fart på Forsvaret?
Hvis Forsvaret virkelig ønsker å lykkes, må vi begynne å jobbe sammen – ikke mot hverandre. Ludvig kan få lov til å sitte nede i fotbrønnen og følge med på det som skjer, men det er Solan som bør sette farten og styre. Og Reodor? Han kan sende oppgraderinger gjennom skyen.
Her er tre forslag til hvordan vi kan komme i gang:
- Kutt i byråkratiet: Dropp unødvendige prosesser og skjemaer. Saksbehandlere må se muligheter istedenfor utfordringer. Hvis en drone er godkjent for sivil bruk, hvorfor ikke gjøre det enklere å ta den i bruk militært?
- Mer eksperimentering: Flere test og eksperimenterings miljøer som Combatlab og Morgendagens kampenhet (Hæren), NOBLE (FOH) og Air Combatlab (Luftforsvaret) der Solan og Reodor kan prøve ut ideer, uten at Ludvig stopper dem før de har fått sjansen til å feile.
- Belønn innovasjon: Skap en kultur som premierer kreativitet og nytenkning. Hvis vi vil ha flere Solaner, må vi gi dem muligheten til å skinne.
Ludvig har sin plass i Forsvaret, det har vi UD 2.1 som beviser. Vi trenger noen til å minne oss på sikkerhet og risiko. Så lenge man lar Ludvig få dominere, står vi i fare for å bli stående stille mens verden raser forbi. Hvis vi skal vinne fremtidens kriger – eller bare holde oss relevante – må vi tørre å satse mer på Solan.
Som Mark Twain så treffende sa: «I am an old man and have known a great many troubles, but most of them never happened.» (Twain, 1894, s. 5). Det er kanskje på tide at vi tar til oss denne lærdommen – og lar Solan få slippe til litt oftere.
REFERANSER
Carroll, L. (2009). Through the looking-glass and what Alice found there (originalt utgitt 1871). Oxford University Press.
Twain, M. (1894). The tragedy of Pudd’nhead Wilson. American Publishing Company.
Bilde: Generert gjennom ChatGPT
Les mer...
Kommentér