Interessant. Tittelen er egentlig litt misvisende, boken inneholder også artikler om stoda i luftlandestyrkene (som er en egen forsvarsgren), flyvåpenet og sjøstridskreftene, samt om russisk militærdoktrine generelt. Jeg fant hjemmesidene til de som står bak: CAST http://www.cast.ru/eng/about/ Der kan man laste ned det forrige bokprosjektet deres "The tanks of August", om krigen i Georgia, på engelsk, fransk og tysk: http://www.cast.ru/eng/book/

Den boken om kriget 2008 var bra. Har gått gjennom den raskt nå. Noen poenger:

a. Det Georgiske forsvaret er plaget av politiske "utrenskninger".
b. Angreppet mot Sør-Ossetia var godt planlagt og involverte store styrker. 3 brigader (2 den første dagen, deretter en til) plus flere selvstendige bataljoner.
c. De Sør-Ossetiske og russiske styrkene som var på plass ved starten av kriget var meget svake.
d. Georgia spilte høyt spill med at Russland ikke skulle gå raskt inn i konflikten.

Men borde kansje ta det i en annen tråd..

Venter på et sammenfattning av boken på annet språk en russisk.

Jeg har nå fått oversatt de 59 første sidene til Norsk.

De som ønsker filen kan henvede seg til meg på mail, da jeg ikke får lastet den opp som tekstfil, eller delt på nettet.
Desverre så vil ikke google oversette mer til meg, det er da noen sider som ikke er oversatt.

Flott

Jeg har lest innledningen. Forfatterne tar mål av seg til å beskrive stoda i de russiske forsvarsreformene som tok av i 2008 - erfaringene fra Georgia skal ha vært svært viktige.

Sentrale punkter:
-Nedskjæring til en samlet styrke på en mill mann.
-Fra 300 000+ offiserer til 150 000
-Vervede underoffiserer, utskrevne mannskaper med ett års tjeneste
-Sammenslåing av militærdistriktene til fire "stordistrikter", som så vidt jeg forstår også skal ha operative staber
-Divisjons- og regimentsstruktur erstattes av brigader i hæren
-Luftforsvarsarmeer, -divisjoner og -bataljoner erstattes av flybaser og luft- og romforsvarsavdelinger
-Strukturendringer i flåten (Dette er veldig vagt - det ser ut som om flåten "ligger etter" de andre forsvarsgrenene i restruktureringen.)
-Fra ca 60 utdanningsinstitusjoner til 10
-Nedleggelser av baser og garnisoner
-Restrukturering av ledelses- og styrkeprodukjsonselementene til forsvarsgrenene (nedleggelse/sammenslåing av "generalinspektorater")


Mest interessant er kanskje de strategiske vurderingene bak. Som det står her, er faren for et stort mekanisert angrep på Russland ikke realistisk, det vil i så fall måtte forutgås av en lang oppbyggingsperiode/varslingstid. Sjansen for en konfrontasjon med andre stormakter er liten, i tillegg til at Russland fortsatt har en kjernefysisk avskrekkingsstyrke. Trusselen som man trenger en umiddelbar reaksjonsevne for å møte er begrensete, lokale konflikter. Altså trenger man et fleksibelt innsatsforsvar...og invasjonsforsvaret kan legges ned. Dette kunne nesten Diesen ha skrevet for dem.

Dette har så vidt vært omtalt i Russland-tråden for et par år siden:
http://milforum.net/threads/54050-Ak...ikt#post905368

Ambisjonen om å å gå over til brigadestruktur med hurtig reaksjonsevne kan spores tilbake til tidlig på 90-tallet. Hovedinntrykket mitt er i grunnen ikke at det er noe særlig sensasjonelt nytt i boka, det meste er kjent fra før via slike små drypp som det fra Jane's over. Vær klar over at boka er produsert av en selvstendig/privat tenketank, og helt basert på åpne kilder. Det kjekke med den er at alt er samlet og oppsummert på ett sted.

Da er jeg i gang med kapittelet om hæren. Forfatteren peker på at de reformene som nå er akselerert kan spores tilbake til grunnleggelsen av den russiske hæren i 1992.

Den gangen hadde man fem hovedproblemer:

1: Et svært komplisert planverk for mobilisering - inntil fem millioner mann skulle kunne settes under våpen på relativt kort tid. [annet sted i teksten står det inntil 10 millioner. Pr. 1992-3 tviler jeg på at særlig mange av mannskapene ville ha giddet å stille opp på ordre...]

2: Det var så å si ingen avdelinger som var komplett oppsatt med mannskaper og utstyr i fred - av 100 (!) motoriserte infanteridivisjoner og 32 stridsvognsdivisjoner i 1991 var ca 20 70% oppsatt, mens de øvrige var enten oppsatt til ca 50% eller rene kadreavdelinger, oppsatt til 20%.

3: Dette førte til at ledelsesapparat og stab var fokusert på nettopp mobilisering, og dimensjonert deretter - Generalstaben ga sine ordre til 16 militærdistrikter, som i krigstid ble organisert som fronter, som igjen gav ordre til underlagte armekorps, som ga ordre til armeer, som ga ordre til divisjonene [puh]. Med tanke på at 70-80% av disse divisjonene ikke hadde mannskaper og utstyr i fredstid hadde man et særdeles topptungt apparat for å lede en mobiliseringshær som aldri ville bli [og antagelig ikke kunne bli] mobilisert. Flere av leddene i kommandokjeden var derfor overflødige [Dette skulle vise seg under den første krigen i Tsjetsjenia]

4: Divisjonene hadde veldig ulikeartet oppsetting, med en blanding av forskjellig materiell med stort sett samme bruksområde og egenskaper: f.eks. T-64, T-72 og T-80, tre stridsvognstyper av essensielt sett samme generasjon, men med forskjellige motorer, chassis, ildledningssystem etc, med de logistikkproblemene dette førte med seg.
I tillegg var mange lavere prioriterte divisjoner oppsatt med gammelt og foreldet materiell, f.eks. T-10M (!), T-54/55, T-62.

5: For å vedlikeholde og kontrollere materiellet til denne kjempestore mobiliseringshæren trengtes en gigantisk logistikkorganisasjon - av 3,4 millioner mann som gjorde militærtjeneste i Sovjetunionen i 1991 var nesten 1,2 millioner i tjeneste ved forsyningsbaser, mobiliseringslagere og vedlikeholdsverksteder.

Kort sagt - man hadde en stabs- og logistikkorganisasjon som var grovt overdimensjonert og unødvendig komplisert i forhold til den hæren man så at man ville ha behov for og ikke minst råd til i overskuelig framtid. (Høres dette kjent ut?)

Et første forsøk på løsning var opprettelsen av de såkalte "mobile styrkene" (MS), i utgangspunktet fem selvstendige motoriserte infanteribrigader med standardisert organisasjon og utrustning. På sikt skulle de bli mønsteret for den framtidige russiske hæren, med blandet rekruttering ved utskrivning og verving. På lengre sikt bare med verving. Pengene holdt imidlertid bare til å opprette tre brigader, og standardiseringen ble det så som så med. Det var heller ikke mannskaper til å sette opp alle brigadene med full styrke i fredstid. Dette skyldtes blant annet at den russiske regjeringen hadde vedtatt å redusere antallet utskrevne mannskaper med 35% i 1993. [Og antagelig utbredt unnaluring fra tjeneste]

Da den første krigen i Tsjetsjenia brøt ut, ba derfor forsvarsmnister GRACHEV om å få gjennomføre en delvis mobilisering for å fylle opp de stående brigadene, men fikk nei. Derfor ble styrkene som ble satt inn i Tsjetsjenia satt sammen av avdelinger fra alle militærdistriktene, inklusive logistikk- og forsyningsbaser. Ledelsesapparatet var også unødvendig lagdelt: Generalstaben formidlet sine ordre via det nord-kaukasiske militærdistriktet, som formidlet videre til 58. arme, som formidlet videre til den kombinerte styrkegruppen i Tsjetsjenia. De to stabsnivåene i midten fungerte som rene relestasjoner og var ikke engasjert i selve ledelsen av operasjonene.

[Resultatet ble ikke så bra]

Fram mot den andre tsjetsjenske krigen (som brøt ut i september 1999), fortsatte arbeidet med å opprette stående styrker: Man besluttet å sette opp ett regiment i hver divisjon til full krigstidsstyrke, og å sette opp noen selvstendige brigader med full styrke. Alle luftlandestyrkenes divisjoner og brigader skulle ha full styrke i fredstid. Logistikkbaser ble lagt ned, slått sammen og fikk redusert mannskapsstyrke. Kadreavdelinger ble også omorganisert til logistikkbaser. Antallet vervede ble økt, men ambisjonen om en helt vervet hær viste seg uoppnåelig. Ca 1997-99 var den russiske hæren stabilisert omtrent på den størrelsen den hadde fram til 2008.

Mobiliseringshæren ble beholdt parallelt med de nye stående avdelingene , med delvis oppsatte (50% av krigstidsstyrke) og kadreavdelinger (10-20% av krigstidsstyrke). Det overdimensjonerte ledelsesapparatet (Generalstab-distrikt-arme-armekorps-divisjoner/brigader) Vedvarte også.

Styrkene som gikk inn i Tsjetsjenia i 1999 var basert på de stående styrkene og luftlandestyrker. Imidlertid avga hver av de stående brigadene bare en bataljonsstridsgruppe hver (med unntak av en brigade- 74. motoriserte garde-infanteribrigade fra det sibirske militærdistriktet.), resten av brigaden/regimentet skulle erstatte tap og besørge rullering av mannskaper. [Igjen kjempet man altså ikke som samtrente brigadestridsgrupper.] Når rullering/erstatning av tap kom i gang, viste det seg at dette ikke gikk som planlagt, og man fikk erstatningsmannskaper fra andre typer avdelinger, inklusive ikke-stridende.

Heller ikke denne gangen var det aktuelt med mobilisering - tvert i mot var det et krav fra offentligheten at krigen burde utkjempes med vervede, ikke utskrevne mannskaper. I 2003 var det ca 45% vervede i den kombinerte styrkegruppen i Tsjetsjenia. Dette skapte et utdanningsbehov, ettersom svært mange vervede ikke hadde riktig grunnutdanning i forhold til sine tjenestestillinger - av 153 vervede til et motorisert infanteriregiment i 2000 hadde bare 13 tidligere tjeneste i hæren - resten kom fra flåten, flyvåpenet og de strategiske rakettstyrkene.

Slitasjen på personellet var høy, og viste et behov for organiserte reservestyrker med høyere treningsnivå, av typen USAs nasjonalgarde og reserve.

Fra 2003 fortsatte arbeidet med å skape gripbare, i fredstid fullt oppsatte avdelinger, uten at kadre- og mobiliseringsavdelingene ble nedlagt. Det ble også utarbeidet et forslag om å strømlinjeforme ledelsesapparatet, med tre regionale fellesoperative kommandoer, en vestlig, en sørlig og en østlig. Disse skulle kontrollere både hær-, luftlande-, flåte-, fly- og luftvernstyrker i sin region. De forsvarsgrensvise "generalinspektoratene" (Voenkomaty) kunne da legges ned. Dette prosjektet gikk i vasken fordi uforholdsmessig mange ressurser gikk med til å få de stående styrkene over til å være fullt oppsatt med vervede mannskaper, og endringer i kommandostrukturen ble vedtatt utsatt til perioden 2010-15.


Å sette opp de stående avdelingene med bare vervede mannskaper var hovedsatsingsområdet for landstyrkene i 2003-2007. Dette viste seg vanskelig, ettersom det ikke fantes midler til å bygge opp velferdstilbud og infrastruktur for mannskapenes familier (boliger, skole, butikker). I disse årene var det en stor generell lønns- og velstandsøkning, og de vervedes lønninger hang ikke med. Resultatet var skyhøy gjennomtrekk av personell, og målsetningen om å bringe stående avdelinger opp til 95-100% av krigstidsstyrke med vervede ble ikke nådd, mens mer enn 50% av det føderale forsvarsbudsjettet gikk med til å drive dette prosjektet i perioden 2005-2007.

I Sovjet-tiden var vel divisjonene delt på kategori 1 (fullt stående i fred), kategori 2 (med ca. 1/2 av styrken stående og halvparten mob-soldater) og kategori 3 (rene mob-avdelinger med bare en liten kadre i fred for ledelse og vedlikehold av utstyr etc.). Eksisterer disse kategori-betegnelsene ennå?

Ellers har jeg av eks-sovjetiske kolleger (både fra Russland og de baltiske land) hørt en god del morsomme historier om sovjetiske avdelinger. Alle universitetsstudenter gjennomgikk offisersutdannelse, og alle i akademiske yrker var derfor reserveoffiserer. En russisk (nå svensk) kollega gjorde sin plikttjeneste etter offisersutdannelsen som sjef for en liten radarstasjon på tundraen helt lengst nord i Sibir bemannet med ca 20 soldater. Han hadde mange morsomme historier derfra, bl.a. var de faktisk utstyrt med en T-62 stridsvogn til nærforsvar. Stort sett ble den brukt til "joyriding" inntil en klarte å kjøre over strømledningen til basen. Ellers var det jo minst noen titalls tusen mob-soldater som ville ha til oppgave å kjøre damplokomotiver. For strategisk transport var tog viktigste transportmiddel for sovjethæren, og man regnet gamle damplokomotiver som det mest driftsikre i en krig. Derfor hadde man lagret rundt i landet flere tusen gamle damplokomotiv og flere titusener mob-soldater var mob-oppsatt i avdelingene som skulle drifte dem i krig.

De kategoriene du nevner eksisterte med noen mindre modifiseringer i hvert fall fram til 2008. En opererte da med fire kategorier:


1: Avdelinger med 95-100% oppsetting i fredstid. (I praksis ofte under 100%, og som nevnt med stor gjennomtrekk av mannskaper)

2: Avdelinger med begrenset fredstidsoppsetting (50-70%)

3: Vedlikeholdsbaser. Baser hvor materiellet til f.eks. en divisjon blir oppbevart og vedlikeholdt - ved mobilisering tilføres de personell. (5-10% av personellet tjenestegjørende i fredstid)

4: Kadreavdelinger: 5-10% av krigstidsstyrke tilgjengelig i fredstid. Det er litt uklart hva som egentlig er forskjellen på 3 og 4. Det er mulig at kategori 4 også måtte tilføres materiell fra de sentrale mobiliseringslagrene ved mobilisering.

Ambisjonen i den siste reformen er å kvitte seg med kategoriene 2 til 4. Kategori 3 omorganiseres til rene reparasjons- og vedlikeholdsverksteder for materiell, som ikke samtidig er kadre for mobiliseringsavdelinger. Det er også en ambisjon om outsource/overlate mer av logistikk og forsyning til private/sivile organisasjoner. Brukbart materiell og personell fra kategoriene 2-4 overføres til kategori 1.

En av erfaringene fra krigen i Georgia var at den russiske hæren enda i stor grad er avhengig av jernbane for strategisk transport. De har ikke tilstrekkelig med tungtransportkjøretøyer for vei, og heller ikke flykapasitet til å løfte annet enn luftlandestyrkene.

Hærreformene i Serdiukovs periode som forsvarsminister

[Dette er kanskje den mest interessante biten av boka, ettersom den handler om reformene som foregår nå. Jeg vil gjerne gi et ganske fyldig referat, men har faktisk et liv ved siden av også. Dere får være tålmodige.]

A. E. Serdiukov ble utnevnt til forsvarsminister i 2007 [Serdiukov har ingen militær bakgrunn, antagelig et helt bevisst valg for at han ikke skulle være bundet av lojaliteter til folk & røvere i det militære systemet]. I løpet av det første året hans osm forsvarsminister ble det utarbeidet radikale reformforslag. I forslaget, som aldri ble offentliggjort eller forelagt presidenten og regjeringen, gikk man inn for en direkte overgang til brigadestruktur. En langvarig utarbeidelse av nye oppsettingsplaner ble ansett som unødvendig, ettersom man allikevel i 18 år i praksis hadde operert med brigader.


I desember 2007 ble det vedtatt å opprette en av de planlagte regionale felleskommandoene. I januar 2008 ble felleskommando "ØST" (VOSTOK) opprettet i ULAN-UDE
I mars-april 2008 ble det avholdt felles stabsøvelser med avdelinger fra Sibir og Fjerne Østen militærdistrikt. Det viste seg at den regionale felleskommandoen ikke fungerte etter hensikten, men bare introduserte enda et overflødig stabsledd mellom generalstab og militærdistrikt. Regional felleskommando "ØST" ble nedlagt i mai 2008.

Konflikten mellom Russland og Georgia i august 2008 viste igjen at den russiske hæren hadde et for tungrodd ledelsessystem. Ordre og direktiver fra Generalstaben måtte først gjennom det Nord-kaukasiske militærdistriktet, deretter gjennom 58. armes stab, og først derfra ut til de taktiske underavdelingene. I første fase av krigen måtte de fremste bataljonsstridsgruppene klare seg selv. En generalstab, et militærdistrikt og en armestab kontrollerte en håndfull motoriserte infanteriregimenter. [Dette ville normalt en divisjonsstab gjort alene i det sovjetiske systemet].

Krigen i Georgia viste også at den russiske hæren hadde begrenset strategisk mobilitet. Det fantes ikke flykapasitet til å løfte annet enn luftlandestyrkene. Andre hæravdelinger var avhengige av jernbanetransport.

Ved krigens slutt fikk det russiske forsvarsdepartementet i oppdrag fra presidenten og regjeringen å iverksette en gjennomgripende reform av de væpnede styrkene. Reformplanene ble offentliggjort i oktober-november 2008.

Utgangspunktet for reformen var en revurdering av den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden. De russiske væpnede styrkene måtte gå fra å være innstilt på storskala krigføring mot flere motstander til deltagelse i lokale kriger og konflikter langs Russlands grenser, i Samveldet av uavhengige stater og i "det nære utland", [Russisk begrep for det tidligere Sovjetunionen, også utenfor SUS] lik krigene i Tsjetsjenia og Georgia.

Konsekvensen av dette var at man helt kunne avskaffe mobiliseringssystemet, herunder de delvis oppsatte avdelingene, kadreavdelingene og materiellbasene.

Jeg lurer kort litt på dette med større strategiske forskjeller mellom Russland og NATO i dag, kanskje spesielt mht. doktriner for offensiv, konvensjonell/mellomstatlig krigføring av en viss skala.

Mitt inntrykk er at NATO gjerne baserer seg på omfattende bruk av luftmakt (og evt. sjømakt) og begrenset direkte bruk av landmakt i åpningsfasen(e) av en operasjon for bl.a. å "myke opp" motstanderen før en ev. innsettelse av større landstridskrefter. Russland på sin side legger større vekt på samkjøring av luft-, sjø- og landmakt fra starten av. Alt på èn gang. Jeg regner selvfølgelig med at begge parter vil forsøke å tilpasse seg til situasjonen.

Hvordan ligger jeg an sånn veldig grovt sett?

Tror ikke det.

Vesten, dvs USA, har hatt den luksus i alle kriger de siste 60 år at man har hatt luftherredømme, og har kunnet velge når og hvor man skulle angripe. I slike tilfeller er det smart å bruke makt som motstanderen ikke kan ta igjen mot, nemlig luftmakt. Forsvarsalliansen NATO har aldri, paradoksalt nok, utkjempet en forsvarskrig, og det har heller ikke USA etter Koreakrigen, hvis vi ser bort fra en del taktiske defensiver under Vietnamkrigen.

Skulle man få en høyintensitetskrig mot en forholdsvis avansert motstander som Russland eller Kina, ville NATO og USA måtte spille på et helt annet register, hvor både bakke-, sjø- og luftstyrker ville være fullt ut engasjert fra dag 1. NATO har ikke dårligere kapasitet enn Russland når det gjelder joint operations, snarere tvert i mot.

Etter det jeg forstår finnes det unntak. Selv om vi ser bort fra den "evige" trusselen fra små bakkebaserte luftvernplattformer mot operasjoner i tilstrekkelig lav høyde, så hadde NATO f.eks. noen vedvarende problemer med også større plattformer under Allied Force i 1999. Både operative og politiske begrensninger spilte inn. Regner med det finnes flere eksempler, avhengig av hvor på tidslinjen for den enkelte konflikt man setter fingeren.



Har hatt for vane å anta at dette har vært en hjørnestein for mer konvensjonelle operasjoner i vestlig regi etter den kalde krigen.

Det var ikke et spørsmål om kapasiteter, og i en slik situasjon regner jeg med at man selvfølgelig må engasjere seg bredt med èn gang. Jeg har imidlertid inntrykk av at Vesten har satset mye på luftmakt som startskudd ved flere operasjoner ila. de siste 20 år. Tanken har kanskje vært å "mykne opp" motstanderen med relativt lav risiko for egne styrker før man evt. har rullet og trampet inn med større bakkestyrker. Ikke at det finnes så mange eksempler. Hvordan har så russerne gjort ting?

Det vi har sett de siste 20 årene fra vestlig side er vel forholdsvis unikt.

I Desert Storm i 1991 begynte luftkampanjen 17. januar og varte litt over en måned før hovedbakkeangrepet (det var noen mindre avledende angrep før det) startet 24 februar og ble avsluttet etter 100 timer 28. februar. Det ble sluppet 88.500 tonn bomber før bakkeangrepet.

I Allied Force/Joint Guardian varte luftkampanjen fra 2 1/2 måned, fra 24. mars til 10. juni 1999, mens første bakkestyrker gikk inn 12. juni (etter at Serbia for så vidt hadde gitt seg, hvis de ikke hadde gitt seg kun på grunn av flybombingen [som ødela kun en liten del av Serbias bakkestyrker] ville en invasjon nok kommet enda senere).

Russerne kunne i 2008 i teorien gjort som USA/NATO, brukt kun luftmakt (de ville ha en del tap i starten, men enorm tallmessig overmakt ville fjernet alle georgiske trusler på kort tid) og bombet Georgia sønder og sammen i løpet av en måned eller to før de gikk inn med bakkestyrker. Men de gjorde det ikke, de gikk med en gang inn med bakkestyrker og tok Gori under to dager etter at krigen brøt ut. Det kan selvfølgelig ha politiske årsaker.

Det er forresten verdt å merke seg at under Operation Rolling Thunder, den strategiske bombingen av Nord-Vietnam fra 1965 til 1968, slapp USA 864.000 tonn bomber over Nord-Vietnam (mens de til sammen brukte 503.000 tonn bomber mot japanske mål i Japan og hele Asia/Stillehavet under hele 2. verdenskrig) uten at det fikk Nord-Vietnam til å gi opp.

Man kan jo spekulere i at russerne ikke var sikre på at de hadde utholdenhet i lufta til å drive en så langvarig luftkampanje - nå slapp de med en "femdagerskrig", som krigen mot Georgia kalles i Russland. Eventuelt mente de at sjokk- og avskrekkingseffekten for andre køddete naboer var større om krigen ble rask og total. Et siste poeng er at russerne (i hvert fall den politiske og militære ledelsen) har langt høyere toleranse for egne tap enn det vi som regel har i Vesten. Et konsept som Deliberate Force og Allied Force - hvor det nok var en forhåpning om å vinne fram med bare luftmakt, og dermed unngå noe videre egne tap, har ikke den samme tiltrekningskraften. Georgierne skulle ha bank nå - ikke om to måneder, så fikk det heller koste litt.

[Tilbake til den nye russiske hæren]

Ledelsessystemet måtte forenkles, alle unødvendige mellomledd måtte fjernes. Det første som ble tatt bort var stabselementer som var ansvarlige for mobilisering, på alle nivåer. Ambisjonen var på nytt å redusere antall militærdistrikter og erstatte dem med regionale felleskommandoer.


Avskaffelsen av mobiliseringssystemet fjernet også behovet for å oppbevare og vedlikeholde materiell til mobiliseringsavdelinger. Det frigjorte materiellet kan overlates til andre statlige organisasjoner og til de stående avdelingene. Hele forsyningssystemet må reduseres, og noen funksjoner outsources til sivile/private.


Divisjoner og regimenter erstattes av mer mobile selvstendige brigader. Disse skulle opprettes på basis av de tilnærmet fullt fredstidsoppsatte avdelingene, med tilførsel av brukbart materiell og personell fra de delvis oppsatte avdelingene, kadreavdelingene og materiellbasene.

Ledelsessystemet skulle reduseres til tre ledd: Generalstab-regional felleskommando-brigade.

Etter det jeg forstår hadde NATO (eller var det først og fremst USA) offentlig gjort det klart at det var mer eller mindre uaktuelt å sette inn større avdelinger på bakken før man oppnådde serbisk tilbaketrekning (eller hva kriteriene var).

Sammenlignbart? Vietnam må ha vært en hard nøtt. Luftmakt mot personell til fots som har grei kompetanse i å utnytte den type vegetasjon som finnes der (i tillegg til andre egenskaper som kreves) kan ikke ha vært en lett sak. Kjenner dog ikke til nok detaljer her. Uansett, vi vandrer off-topic.

[Den nye russiske hæren]

Målet var å ha flere stående brigader enn man før hadde hatt fullt krigstidsoppsatte avdelinger. Disse skulle ha enhetlig utrustning, og foreldet materielel skulle fases ut.

Etter krigen mot Georgia bestemte man også at det gamle kravet til tid fra alarm til divisjonen/brigaden var stridsdyktig, maks ett døgn [I 1968 skal divisjonen i Petsjenga ha mobilisert fra fredsmessig garnison til utgruppert ved grensen på to og et halvt døgn, noe som skremte vettet av norske observatører], var for romslig. De nye stående brigadene skal være klare på sitt opplastingssted etter en time. [Dette ser for meg ut som fullstendig galskap - i praksis kan det kanskje være snakk om å ha maks en bataljon/brigade på så høy beredskap...]

Målsettingen om å ha helt vervede avdelinger ble lagt bort på grunn av kostnadene. I stedet skal avdelingene settes opp med utskrevne mannskaper og vervede underoffiserer. Underoffisersgraden "Fanejunker" og "Eldste fanejunker" [Underoffisersgrader innført i sovjethæren i 1972, for å fylle tekniske- og forvaltningsmessige tjenestestillinger] ble avskaffet, stillingene kunne like godt fylles med vervede og utskrevne.

En stor mengde offiserer ble også stående uten stilling etter omorganiseringen. Disse vil bli sagt opp. [Ouch!]

I oktober 2008 ble reformen vedtatt av regjeringen og presidenten, og straks iverksatt. [Serdiukov-reformen er omtrent den eneste planlagte reformen i Russland som faktisk gjennomføres uten for mye rot og somling.]

Da har CAST tydeligvis kommet med en engelsk oversettelse: Se Adam 7s innlegg her: http://milforum.net/threads/54050-Ak...trussel/page25

Så da behøver dere ikke være sure for at jeg aldri ble ferdig med dette prosjektet...

Om någon vill ha opuset utan det barnsliga copy/paste förbudet, pm:a mig med din mejladress så skickar jag det.

Jeg poster dette her i stedet for å lage en egen tråd, ettersom materialet er såpass nært beslektet. I dag kom jeg over et interessant lite hefte fra Strategic Studies Institute om organisatoriske endringer i de russiske luftlandestyrkene etter krigen i Georgia: Rod Thornton: Organizational Change in the Russian Airborne Forces: The Lessons of the georgian Conflict. Vel verdt en time eller to å lese gjennom.

Noen interessante punkter: I stor grad p.g.a Luftlandestyrkenes karismatiske (på godt og vondt) sjef, Vladimir Shamanov, med en tett forbindelse til Putin, har luftlandestyrkene ikke blitt like brutalt nedskåret som de andre forsvarsgrenene. De har høy politisk prioritet og nyter større prestisje enn landstyrkene. I framtidige konflikter må vi regne med at det er luftlandestyrkene som vil være Russlands spydspiss.

Likevel er de et stykke fra glansdagen i Sovjet-tida. De fire divisjonene har skåret ned til to kampregimenter hver, og av de fire divisjonene er det bare to som trener hele styrken på innsetting med fallskjerm. To divisjoner har bare en fallskjermtrent bataljon hver, og skal forøvrig kunne settes inn med fly (til en flyplass under egen kontroll) eller helikopter. Dette gjelder også for den selvstendige lufmobile brigaden. Divisjonene bruker bataljonsstridsgrupper som grunnleggende taktisk enhet, og hver divisjon og den luftmobile brigaden kan sette opp bare en fullt utstyrt og trent bataljonsstridsgruppe, med oppfølgingsbataljon(er) av lavere kvalitet.

Luftlandestyrkene fortsetter å satse på å ha panserkjøretøyer, men de nyeste versjonene er i tyngste laget til å luftdroppes. Luftlandestyrkene eksperimentere med lettere hjulkjøretøyer og er også i ferd med å innføre TIGR og antagelig noen IVECO lette pansrede kjøretøy.

Luftlandestyrkene er avhengige av fly- og helikopterstøtte fra Flyvåpenet - også til trening.

Under krigen i georgia slet de som andre med dårlig/gammeldags K2I, og manglet blant annet muligheten til å kommunisere med egne fly. De russiske luftlandestyrkene har riktignok tyngre organisk ildkraft enn vestlige luftlandestyrker, men at de ikke har mulighet til å hente inn CAS slår meg som en betydelig operasjonell svakhet for en luftlandestyrke. Til gjengjeld har de fordelen av å ha organisk luftvern med kjøretøymonterte Strela-10.

Luftlandestyrkene er derfor prioritert til å få tildelt nye K2I-systemer og utvikle en Nettverksbasert Forsvars (NBF)-kapasitet. (Jeg tror nok likevel at forfatteren er vel optimistisk når han skriver at Luftlandestyrkene i løpet av "kort tid" vil ha en NBF-kapasitet..)

108. regiment/7. divisjon trener nå med Svartehavsflåten som en amfibisk styrke. (Noe de også gjorde under krigen i Abkhazia i 2008.) Skulle jeg gjette, sikler antagelig Shamanov på å ta oppdraget med å sette opp landingsstyrken til de nye amfibiske Mistral-fartøyene for Luftlandestyrkene framfor Marineinfanteriet.

Planene om å helprofesjonalisere Luftlandestyrkene har gått i vasken, og de er nå basert på en blanding av vernepliktige og vervede. Sammen med kortere vernepliktstid (1 år mot 2 år før) gjør dette det vanskeligere å nå nivået man ønsker seg. Luftlandestyrkene er prioritert til å få den første tilførselen av de russiske landstyrkenes nye underoffiserer. (Det første kullet ble uteksaminert i fjor.)

Selv om jeg har en følelse av at denne har blitt postet før (burde vært postet før?) hiver jeg den inn i tråden - det går fortsatt på samme tematikk: FFIs rapport om russisk forsvarsutvikling mot 2020: http://www.ffi.no/no/Rapporter/11-01370.pdf