Hvilke strategier bør småstaten Norge velge for å overleve og lykkes på lang sikt (100 år+)?
Dette er det mange som har ment noe om, og jeg skal ikke prøve å referere alle her. Jeg tar utgangspunktet i en artikkel ( http://smallwarsjournal.com/jrnl/art...stent-conflict ) i Small Wars Journal, "Defense Strategy and Military Planning for an Era of Persistent Conflict". Artikkelen fremsetter en hypotese om at det i all overskuelig fremtid kommer til å eksistere en kontinuerlig rekke små kriger som USA kan bli dratt inn i. Dette begrunnes blant annet i den arabiske våren, hvor en demografisk analyse viser at en ung, velutdannet befolkning i lengden ikke finner seg i å bli undertrykket, og lett kan bli mobilisert til kamp mot regimet. Han går videre i å analysere hvordan USA bør agere i en slik situasjon, og det skal jeg ikke forfølge nå.
Det som kan være interessant er derimot hvordan Norge bør forholde seg i en verden hvor vår viktigste allierte kontinuerlig kommer til å være involvert i små kriger, men hvor de eksistensielle kriger mellom stormakter sannsynligvis kommer til å glimre med sitt fravær.
For en stormakt mener mange at strategien beskrevet av Henry Temple, 3rd Viscount Palmerston, britisk statsminister i to perioder mellom 1855 og 1865, er dekkende: "We have no eternal allies, and we have no perpetual enemies. Our interests are eternal and perpetual, and those interests it is our duty to follow." Stormakten har sine interesser, og bruker alle midler, inkludert militære om nødvendig, for å nå disse. For eksempel hadde England i flere hunder år en vellykket strategi ved at de holdt seg med en sterk marine, og allierte seg med den nest største europeiske kontinentalmakten. Slik forhindret de at en enkeltmakt fikk hegemoni på kontinentet, og kunne true øya Storbritannia.
For en småstat, derimot, må prioriteringene være noe annerledes. Det beste er sannsynligvis å sitte musestille og håpe på å ikke bli oppdaget dersom man har en stormakt som sin nærmeste nabo, samtidig som man finner en annen stormakt som kan være storebror dersom stormakt nummer en blir for aggressiv. Slik har vi holdt oss under USAs (og NATOs) beskyttende vinger mot Sovjet og nå Russland. For at de skal gidde å fortsette med det må vi skaffe oss brownie-points. En måte å skaffe seg denne goodwillen er å delta i USAs kriger, slik vi har gjort i Afghanistan.
Fremover betyr det at vi enten må:
a) Forsøke å klare oss helt på egen hånd, slik Finland med vekslende hell har gjort, eller
b) Finne best mulig måte å støtte USA for å sikre oss deres (og NATOs) støtte, slik danskene har gjort, eller
c) En kombinasjon.
Alternativene b) og c) innebærer at norske styrker fortsatt må være forberedt på å slåss ute i fremmede land, og være innrettet deretter, i større eller mindre grad. Hvordan burde det norske Forsvaret være bygd opp for best mulig å fremme disse strategiene? Gjør dagens norske politikere seg slike tanker når de har sine årlige forhandlinger om forsvarsbudsjettet?
Dette er det mange som har ment noe om, og jeg skal ikke prøve å referere alle her. Jeg tar utgangspunktet i en artikkel ( http://smallwarsjournal.com/jrnl/art...stent-conflict ) i Small Wars Journal, "Defense Strategy and Military Planning for an Era of Persistent Conflict". Artikkelen fremsetter en hypotese om at det i all overskuelig fremtid kommer til å eksistere en kontinuerlig rekke små kriger som USA kan bli dratt inn i. Dette begrunnes blant annet i den arabiske våren, hvor en demografisk analyse viser at en ung, velutdannet befolkning i lengden ikke finner seg i å bli undertrykket, og lett kan bli mobilisert til kamp mot regimet. Han går videre i å analysere hvordan USA bør agere i en slik situasjon, og det skal jeg ikke forfølge nå.
Det som kan være interessant er derimot hvordan Norge bør forholde seg i en verden hvor vår viktigste allierte kontinuerlig kommer til å være involvert i små kriger, men hvor de eksistensielle kriger mellom stormakter sannsynligvis kommer til å glimre med sitt fravær.
For en stormakt mener mange at strategien beskrevet av Henry Temple, 3rd Viscount Palmerston, britisk statsminister i to perioder mellom 1855 og 1865, er dekkende: "We have no eternal allies, and we have no perpetual enemies. Our interests are eternal and perpetual, and those interests it is our duty to follow." Stormakten har sine interesser, og bruker alle midler, inkludert militære om nødvendig, for å nå disse. For eksempel hadde England i flere hunder år en vellykket strategi ved at de holdt seg med en sterk marine, og allierte seg med den nest største europeiske kontinentalmakten. Slik forhindret de at en enkeltmakt fikk hegemoni på kontinentet, og kunne true øya Storbritannia.
For en småstat, derimot, må prioriteringene være noe annerledes. Det beste er sannsynligvis å sitte musestille og håpe på å ikke bli oppdaget dersom man har en stormakt som sin nærmeste nabo, samtidig som man finner en annen stormakt som kan være storebror dersom stormakt nummer en blir for aggressiv. Slik har vi holdt oss under USAs (og NATOs) beskyttende vinger mot Sovjet og nå Russland. For at de skal gidde å fortsette med det må vi skaffe oss brownie-points. En måte å skaffe seg denne goodwillen er å delta i USAs kriger, slik vi har gjort i Afghanistan.
Fremover betyr det at vi enten må:
a) Forsøke å klare oss helt på egen hånd, slik Finland med vekslende hell har gjort, eller
b) Finne best mulig måte å støtte USA for å sikre oss deres (og NATOs) støtte, slik danskene har gjort, eller
c) En kombinasjon.
Alternativene b) og c) innebærer at norske styrker fortsatt må være forberedt på å slåss ute i fremmede land, og være innrettet deretter, i større eller mindre grad. Hvordan burde det norske Forsvaret være bygd opp for best mulig å fremme disse strategiene? Gjør dagens norske politikere seg slike tanker når de har sine årlige forhandlinger om forsvarsbudsjettet?








Jeg vill bare tilføye at vi må kunne ta vare på oss selv før vi kan rope ut store vyer om samarbeid med hvem som hels, om det er norden eller NATO


Kommentér