De store fartøyene var mye mer sentrale i Stillehavet enn i Atlanteren. De bandt store ressurser, både i overvåkning og eskorte. Men var de verdt ressursene?
De hadde lite offensiv leveranse - og hvor mange ubåter og fly kunne ikke tyskerne bygd istedenfor Scharnhorst og Tirpitz?
Disse ville vell først og fremst hatt størst verdi under kampene langs norge der avstandene var relativt korte noe som kanskje best ble demonstrert under kampene ved Narvik. Er vel verdt å merke seg at nye skip til den tyske konvensjonelle overflateflåten så og si ble satt til siden etter at Norge var erobret og fly kunne settes inn til å bevokte kysten....
Tyskerne gikk på to strategiske smeller på eng gang: De færreste forutstå i hvor stor grad hangarskip ville sette slagskip sjakk matt, og krigen brøt ut før Tyskland fikk gjennomført noe særlig av sin flåteplan. (http://en.wikipedia.org/wiki/Plan_Z)
Så i den situasjonen de havnet i med en liten bukett slagkryssere og lommeslagskip pluss de to eneste ekte slagskipene Bizmark og Tirpitz, så kan man jo i ettertid lett påstå at tyskerne heller burde bygget mange flere ubåter med de samme...
Mens den Tyske hæren satte i gang utstrakte studier og modernisering allerede mens opprørene etter første verdenskrig holdt på, var marinen ytterst konservativ.
Man satte ikke ned komiteer som skulle analysere krigen man tapte, om tyske marineoffiserer dro på studiereiser og tok sivil utdannelse i samme grad som hærens folk gjorde er jeg usikker på.
Med unntak av lommeslagskipene(Som ganske fort ble utklasset av nyere fartøyer) var det svert lite inovasjon i den tyske marinen mellom krigene.
Men samtidig blir jo dette veldig hvis og om og men. Hvis det ikke hadde vært for trusselen for angrep mot konvoier med tunge overflatefartøy kunne jo britene basert konvoiforsvaret på en større andel billigere fartøyer som korvetter og fregatter, heller en kostbare destroyere, kryssere og slagskip. Og det er jo ikke så enkelt å forsere seg forbi norske kystfestninger med bare ubåter. ...
I retrospekt er jo svaret på trådens spørsmål et rungende nei. Til tyskernes forsvar skal sies at de var langt fra de eneste - både UK, USA, Frankrike, Italia og Japan hadde et stort antall slagskip og andre større fartøyer. Fra man bestemmer seg for å bygge et slagskip, og til det er fullt operativ, går det mange år. Og strengt tatt var det først etter at krigen hadde startet at det begynte å bli åpenbart for flere at disses dager var talte, og at hangarskip og ubåter kom til å bli de mest ef...
I retrospekt er jo svaret på trådens spørsmål et rungende nei. Til tyskernes forsvar skal sies at de var langt fra de eneste - både UK, USA, Frankrike, Italia og Japan hadde et stort antall slagskip og andre større fartøyer. Fra man bestemmer seg for å bygge et slagskip, og til det er fullt operativ, går det mange år. Og strengt tatt var det først etter at krigen hadde startet at det begynte å bli åpenbart for flere at disses dager var talte, og at hangarskip og ubåte...
Men samtidig blir jo dette veldig hvis og om og men. Hvis det ikke hadde vært for trusselen for angrep mot konvoier med tunge overflatefartøy kunne jo britene basert konvoiforsvaret på en større andel billigere fartøyer som korvetter og fregatter, heller en kostbare destroyere, kryssere og slagskip. Og det er jo ikke så enkelt å forsere seg forbi norske kystfestninger med bare ubåter.
Da Scharnhorst og Gneisenau stakk på kaprertokt første gang var det mer enn ...
[/QUOTE]
Japanerne var jo om mulig enda mer konservative enn tyskerne, og doktrinen dems gjennom hele krigen dreide seg om å møte US Navy i ett eneste stort slag, der japanerne skulle skyte dem i filler med overlegne slagskip; mao. Yamato-klassen og planlagte tyngre skip. Til tider den eneste motstanderen mot denne doktrinen var Yamamoto, som var sterkt mislikt av de storkonservative sjefsadmiralene, men som klarte å bygge opp en sterk hangarskipstyrke. Det han bygde opp skulle midlertid gå i grus etter ...
"The whole dissertation is an excellent object-lesson of the dangers incurred by an amateur attempting to discuss from a purely statistical standpoint gunnery matters of which he has no practical acquaintance.”
Samfunnsøkonomi er alltid interessant i strategiske diskusjoner. Ønskelister er lange og særinteresser er ofte utslagsgivende. Så hvordan et samfunn på krigsfot tar beslutninger om ressursbruk er et tema jeg synes er spennende. Mye blir det forrige krig - og ikke denne.
Noen sett noe seriøst skrevet om disse mekanismene - hva virker?...
Ganske snevert i forhold til det du er ute etter, men vet at Alfred Mahan skrev om forholdet mellom sjømakt og stormaktspolitikk, bl.a. med økonomi inne i bildet....
"The whole dissertation is an excellent object-lesson of the dangers incurred by an amateur attempting to discuss from a purely statistical standpoint gunnery matters of which he has no practical acquaintance.”
Japanerne var jo om mulig enda mer konservative enn tyskerne, og doktrinen dems gjennom hele krigen dreide seg om å møte US Navy i ett eneste stort slag, der japanerne skulle skyte dem i filler med overlegne slagskip; mao. Yamato-klassen og planlagte tyngre skip. Til tider den eneste motstanderen mot denne doktrinen var Yamamoto, som var sterkt mislikt av de storkonservative sjefsadmiralene, men som klarte å bygge opp en sterk hangarskipstyrke. Det han bygde opp skulle ...
Bare for å synse litt, så er vel denne problemstillingen litt større enn å bare se på de store skipene.
For tyskerenes del var jo de store skipene en del av en oppbyggningsplan som skulle være ferdig først i 1947, men da krigen brøt ut måtte man bruke det man hadde der og da. Stålmangel førte jo til at hæren fikk prioritet, i hvert fall etter operasjon barbarossa.
I tillegg må man jo se på politiske faktorer. Alle land som var med i denne krigen byttet fort ut offiserer som ikke dugde. Men der...
Forskjellen er at de bygget skip tilpasset situasjonen de skulle sloss i, uavhengig av hangarskipenes fortreffelighet.
Frankrike og Italia bygget skip som skulle utfordre hverandre, og i Frankrikes tilfelle etterhvert også mot Tyske skip, gjerne på bekostning av rekkevidde.
Japanerne satset på offensive operasjoner med fartøyer som var mer slagkraftige enn sine tallmessig overlegne(Amerikanske) motstandere.
Britene var innovative og bygget skip som skulle tåle mer jul...
...
Britene, derimot, hadde jo lenge hatt denne halvgale selvmordstradisjonen, hvorpå flåteenheter har tatt handlinger, som i beste fall må karrakteriseres som dumdristige, men har lykkes med det og i ettertid fått svært godt betalt for.
Her kan jo et eksempel være den aksjonen som kaptein Warburton-Lee ledet i narvik 10. april 1940 være interessant å studere.
Da Warburton-Lee fikk vite av lokalbefolkningen at tyskerene muligens hadde et minefelt i innseilingen, en ubå...
Et lite unntak var King George V-klassen. De var designet uten spring i skipet, slik at det fremre kanontårnet skulle kunne skyte rett fram over baugen uten å elevere kanonene. En kan jo lure på argumentet bak et slikt design, men resultatet var hvert fall at de tok veldig mye vann inn over dekk i grov sjø, og Royal Navy var generelt sett ikke fornøyd med sjødyktigheten til skipene. Lærdommen av dette ser man i etterfølgeren HMS Vanguard, som hadde et nytt skrog som var så velformet at skipet ku...
"The whole dissertation is an excellent object-lesson of the dangers incurred by an amateur attempting to discuss from a purely statistical standpoint gunnery matters of which he has no practical acquaintance.”
Etter Jyllandslaget kom man i Royal Navy fram til at kanonprosjektiler "was more of a crippler than a killer", og at man derav med kanonild først og fremst skulle søke å begrense mobiliteten og kampkraften til en fientlig motstander. Dels ved å påføre fiendens skip skader som 1) ville tvinge tvinge disse til å seile med redusert fart, 2) ville underlette for torpedoangrep mot fiendens skip fra jagere og kryssere, og dels ved å underlette opprettholdelse av kontakt med fiendens skip ved å tvinge ...
...
Kommentér