Dagbladets anmelder gav filmen en ener på terningen (link). Et lite utdrag:
Filmen fremstår som uferdig. Den er langdryg og tværes ut i alle retninger, mens Borgen trekker i halmstråene sine. Regissøren har meldt seg på kryssklippings-VM, med særlig fokus på istykkerbombede barn og Hellfire-missiler. I sin sedvanlige, andpustne form, snakker han refsende om «beryktede» forhold utrettelig, i en film som ellers ser ut til å være laget i 1995. Det er et mysterium hvor han har gravd fram retro-grepene. Er denne sendrektige filmen tilrettelagt for folk med lesevansker?
Hadde bare Borgen hatt humor, som sitt forbilde Michael Moore. Det har han åpenbart ikke. Men han må selv ha sett at de enkeltstående episodene han tar for seg alene ikke er kontroversielle nok. Det er kanskje derfor han ufokusert raser igjennom så mange tenkelige halvkritikkverdige forhold som mulig, slik at det til sammen skal bli krutt. Filmen er så tendensiøs at den i realiteten står i veien for å avdekke det som er kritikkverdig.
Regissørens gjennomgående bruk av aktivister som intervjuobjekter gjør at balansen er helt fraværende. Det er ikke særlig overraskende og spennende hva en menneskerettighetsadvokater og fredsaktivister mener om krigen og dens forferdelige konsekvenser. At deres påstander tas som sannheter er imidlertid problematisk.
Og Borgen slurver. Han leser opp sitater fra brev han har fått tak i, feil. Det burde være helt unødvendig, men kommer kanskje av at også regissøren skjønte at dokumentene ikke var så interessante.
En fantastisk dårlig og spekulativ "dokumentar". Et sammensurium av løsrevne påstander, kryssklipping og vrøvl. Et eksempel: Klippe inn video av norske fly samtidig som tema er USA sin opptrapping til Irak-krigen. Hele fremstillingen var rett og slett patetisk. Dette var ren venstrevridd propaganda, som det så fint ble nevnt tidligere i tråden.
Hadde dokumentaren i det minste vært tatt opp det som Norge faktisk kan klandres for, hadde dokumentaren kanskje vært bedre.
Ikke bare var dette særdeles tynt, men uffatelig sjanseløst.
Kan til nød brukes som god underholdning på voerspill.
Alle argumentene er så utrolige teite, like bunnløst som at Norge deltar i aktiv krigføring ved at Amerikanske soldater bruker norske ostehøvler under frokosten.
"Kværner leverte lys som ble brukt i tortur".
Kan like gjerne skylde han som oppfant elektrisiteten
En fantastisk dårlig og spekulativ "dokumentar". Et sammensurium av løsrevne påstander, kryssklipping og vrøvl. Et eksempel: Klippe inn video av norske fly samtidig som tema er USA sin opptrapping til Irak-krigen. Hele fremstillingen var rett og slett patetisk. Dette var ren venstrevridd propaganda, som det så fint ble nevnt tidligere i tråden.
Hadde dokumentaren i det minste vært tatt opp det som Norge faktisk kan klandres for, hadde dokumentaren kanskje vært bedre.
er ikke så begeistra for hverken høyrevridd propaganda---venstrevridd propaganda, prøver heller å tenke selv, samt danne meg mitt eget inntrykk.
Hadde jeg vært NRK så hadde jeg krevet alle penger tilbake for produksjonen om de har lagt ut noe.
Venstrevridd og venstrevridd. jeg er på noen ting ganske langt til venstre men, kan ikke si jeg likte den dokumentaren noe særlig.
Dette er viktige temaer, altfor viktig til att det blir overlatt til journalister som legger for mye følelser inn i arbeidet.
Tenk om disse sakene hadde blitt tatt opp av noen som kunne høre forskjell på Styker og Striker... eller ikke brukte tid på og filme folk du ikke liker i sakte film....
venstre og høyre vridd!? det har ingen mening lenger, men det er ganske morsomt at førstegangstjenesten er basert på en kollektiv deltagelse, altså en kommunistisk ide, samtidig som mange ser militærvesenet som en høyre sak.
saken: ja det er en spekulativ film som ikke holder mål, støtter nrk sin avgjørelse, men skjønner ikke hvorfor tv2 skal sende den annet enn for å kapre seere når den er omtalt og "hot"
venstre og høyre vridd!? det har ingen mening lenger, men det er ganske morsomt at førstegangstjenesten er basert på en kollektiv deltagelse, altså en kommunistisk ide, samtidig som mange ser militærvesenet som en høyre sak.
saken: ja det er en spekulativ film som ikke holder mål, støtter nrk sin avgjørelse, men skjønner ikke hvorfor tv2 skal sende den annet enn for å kapre seere når den er omtalt og "hot"
æhhh. Helt offtopic, men å bygge et samfunn der man deltar i fellesoppgaver er IKKE kommunisme.
venstre og høyre vridd!? det har ingen mening lenger, men det er ganske morsomt at førstegangstjenesten er basert på en kollektiv deltagelse, altså en kommunistisk ide, samtidig som mange ser militærvesenet som en høyre sak.
saken: ja det er en spekulativ film som ikke holder mål, støtter nrk sin avgjørelse, men skjønner ikke hvorfor tv2 skal sende den annet enn for å kapre seere når den er omtalt og "hot"
æhhh. Helt offtopic, men å bygge et samfunn der man deltar i fellesoppgaver er IKKE kommunisme.
Det kalles i korthet "noe annet enn anarki".
kommunisme = felles, ikke så ulikt sosialdemokratiet (for å si det slik Almås gjør det)
Denne kan sammenlignes med 9/11 dokumentaren "Loose Change".
Les: ELENDIG!
Jeg ble skuffet over Loose Change. Bruk av til dels ufunderte påstander hvorav flere har blitt tatt ut av sine respektive sammenhenger, bruk av dårlig begrunnede og feilaktige spekulasjoner rundt tekniske emner osv.
For meg virker det som at enkelte konspirasjonsteoretikere bruker en bestemt virkemåte i sine fremstillinger: De velger ut de opplysningene som passer deres agenda (f.eks. enkeltuttalelser fra bestemte personer), isolerer dem og fjerner dem fra det helhetlige bildet samtidig med at de ignorerer de opplysningene som taler imot det de allerede har valgt å tro på. Deretter blir de utvalgte opplysningene krydret med relativt uinformerte spekulasjoner, gjerne om tekniske emner som Ola Dunk ikke har mye grunnlag til å kritisere. Til slutt blir dette sveiset sammen på en måte slik at det virker overbevisende; en slags trakt hvor man blir ført i retning av én eller flere bestemte konklusjoner som konspirasjonsfolkene allerede har valgt ut. Slik blir det lite balansert og objektivt, og dermed enda mindre troverdig overfor de som evner å gjennomskue påstandene.
Jeg har også lagt merke til at konspirasjonsteoretikere o.l. har en tendens til å bære for mye når de først har fått tak i noe de kan ha i ryggsekken. Enkelte personer og/eller grupper som analyserer og "debunker" ymse konspirasjonsteorier antyder av og til at teoretikerne gjerne beveger seg langt utover den informasjonen de sitter på; de blir overivrige, gaper rett og slett for høyt og trår seg langt inn på usikker grunn. Slik klarer de å drukne det de eventuelt har av substans/opplysninger som faktisk har rot i virkelige forhold, i en suppe av tendensiøst vås. Å skyte seg selv i foten, kan det vel kalles.
For øvrig kan jeg legge til at det meste av debunk-materialet jeg har sett er vesentlig mer velbegrunnet og troverdig enn påstandene som folkene bak f.eks. Loose Change har kommet med.
Jeg har ikke sett Et lite stykke Norge, så den skal jeg ikke uttale meg om.
For meg virker det som at enkelte konspirasjonsteoretikere bruker en bestemt virkemåte i sine fremstillinger: De velger ut de opplysningene som passer deres agenda (f.eks. enkeltuttalelser fra bestemte personer), isolerer dem og fjerner dem fra det helhetlige bildet samtidig med at de ignorerer de opplysningene som taler imot det de allerede har valgt å tro på.
Noen som så 60 minutes forrige lørdag? En tidligere høvding i CIA sa akkurat det samme om Bush-regjeringen i forkant av Irak-krigen.
For meg virker det som at enkelte konspirasjonsteoretikere bruker en bestemt virkemåte i sine fremstillinger: De velger ut de opplysningene som passer deres agenda (f.eks. enkeltuttalelser fra bestemte personer), isolerer dem og fjerner dem fra det helhetlige bildet samtidig med at de ignorerer de opplysningene som taler imot det de allerede har valgt å tro på.
Noen som så 60 minutes forrige lørdag? En tidligere høvding i CIA sa akkurat det samme om Bush-regjeringen i forkant av Irak-krigen.
Jeg skal ikke si noe med sikkerhet, men for utenforstående som meg kan det nesten virke som at noe av etterretningsarbeidet som ble lagt til grunn for OIF var påvirket av allerede eksisterende politiske føringer, og ikke omvendt. Noen av dere mener kanskje at dette er innlysende og at jeg er bakstreversk, men av og til blir jeg fanden så forvirret og usikker. Det kommer flust med både gode og mindre gode argumenter fra flere hold, og krigens første offer er ofte veldig vanskelig å oppdrive midt oppe i det hele.
Sirkuset forut for OIF og noen av opplysningene som har kommet for dagen i ettertid er blant de viktigste grunnene til min skepsis overfor Bush-administrasjonen.
Denne kan sammenlignes med 9/11 dokumentaren "Loose Change".
Les: ELENDIG!
Jeg ble skuffet over Loose Change. Bruk av til dels ufunderte påstander hvorav flere har blitt tatt ut av sine respektive sammenhenger, bruk av dårlig begrunnede og feilaktige spekulasjoner rundt tekniske emner osv.
For meg virker det som at enkelte konspirasjonsteoretikere bruker en bestemt virkemåte i sine fremstillinger: De velger ut de opplysningene som passer deres agenda (f.eks. enkeltuttalelser fra bestemte personer), isolerer dem og fjerner dem fra det helhetlige bildet samtidig med at de ignorerer de opplysningene som taler imot det de allerede har valgt å tro på. Deretter blir de utvalgte opplysningene krydret med relativt uinformerte spekulasjoner, gjerne om tekniske emner som Ola Dunk ikke har mye grunnlag til å kritisere. Til slutt blir dette sveiset sammen på en måte slik at det virker overbevisende; en slags trakt hvor man blir ført i retning av én eller flere bestemte konklusjoner som konspirasjonsfolkene allerede har valgt ut. Slik blir det lite balansert og objektivt, og dermed enda mindre troverdig overfor de som evner å gjennomskue påstandene.
Jeg har også lagt merke til at konspirasjonsteoretikere o.l. har en tendens til å bære for mye når de først har fått tak i noe de kan ha i ryggsekken. Enkelte personer og/eller grupper som analyserer og "debunker" ymse konspirasjonsteorier antyder av og til at teoretikerne gjerne beveger seg langt utover den informasjonen de sitter på; de blir overivrige, gaper rett og slett for høyt og trår seg langt inn på usikker grunn. Slik klarer de å drukne det de eventuelt har av substans/opplysninger som faktisk har rot i virkelige forhold, i en suppe av tendensiøst vås. Å skyte seg selv i foten, kan det vel kalles.
For øvrig kan jeg legge til at det meste av debunk-materialet jeg har sett er vesentlig mer velbegrunnet og troverdig enn påstandene som folkene bak f.eks. Loose Change har kommet med.
Noen som har noen dokumenter som motbeviser dette som kommer frem i Loose Change? Jeg spør seriøst, altså.
Denne kan sammenlignes med 9/11 dokumentaren "Loose Change".
Les: ELENDIG!
Jeg ble skuffet over Loose Change. Bruk av til dels ufunderte påstander hvorav flere har blitt tatt ut av sine respektive sammenhenger, bruk av dårlig begrunnede og feilaktige spekulasjoner rundt tekniske emner osv.
For meg virker det som at enkelte konspirasjonsteoretikere bruker en bestemt virkemåte i sine fremstillinger: De velger ut de opplysningene som passer deres agenda (f.eks. enkeltuttalelser fra bestemte personer), isolerer dem og fjerner dem fra det helhetlige bildet samtidig med at de ignorerer de opplysningene som taler imot det de allerede har valgt å tro på. Deretter blir de utvalgte opplysningene krydret med relativt uinformerte spekulasjoner, gjerne om tekniske emner som Ola Dunk ikke har mye grunnlag til å kritisere. Til slutt blir dette sveiset sammen på en måte slik at det virker overbevisende; en slags trakt hvor man blir ført i retning av én eller flere bestemte konklusjoner som konspirasjonsfolkene allerede har valgt ut. Slik blir det lite balansert og objektivt, og dermed enda mindre troverdig overfor de som evner å gjennomskue påstandene.
Jeg har også lagt merke til at konspirasjonsteoretikere o.l. har en tendens til å bære for mye når de først har fått tak i noe de kan ha i ryggsekken. Enkelte personer og/eller grupper som analyserer og "debunker" ymse konspirasjonsteorier antyder av og til at teoretikerne gjerne beveger seg langt utover den informasjonen de sitter på; de blir overivrige, gaper rett og slett for høyt og trår seg langt inn på usikker grunn. Slik klarer de å drukne det de eventuelt har av substans/opplysninger som faktisk har rot i virkelige forhold, i en suppe av tendensiøst vås. Å skyte seg selv i foten, kan det vel kalles.
For øvrig kan jeg legge til at det meste av debunk-materialet jeg har sett er vesentlig mer velbegrunnet og troverdig enn påstandene som folkene bak f.eks. Loose Change har kommet med.
Noen som har noen dokumenter som motbeviser dette som kommer frem i Loose Change? Jeg nekter å tro på noe av det dokumentaren påstår, so any help here would be hot.
ALT kan motbevises i større eller mindre grad. Problemet er "å diskutere en negativ, med de som sluker alt dette med hud og hår," mao, for vært fakta, så kommer "the black helicopter crowd," atter med nye påstander, hvorav de fleste er surret inn i en uendelig rekke av løgn og halvsannheter, som til slutt får en plausibel aura av sannhet over seg, spesielt for de som, ofte basert på en politisk mening mener at alt som har en konservativ helning er i utgangspunktet uredelig og konspiratorisk.
Går det an å se det i reprise på nettet, ala NRK?
Kommentér