Jeg kom over denne i Fredrikstad Blad og mistenker at den kan glede menigheten her

Fredrikstad Blad 13.08.22
Pensjonert orlogskaptein Per Gundersen

En eksplosjon som slo ut på Richters skala og fikk fjorden til å løfte seg. Her kaster tidligere orlogskaptein Per Gundersen nytt lys over hva som utløste det store smellet på Rauøy i 1990.

TILBAKEBLIKK

For å hindre invasjon inn Oslofjorden på 90-tallet og under den Kalde Krigen, hadde Forsvaret følgende plan:

Mellom Rauøy og Bolærne skulle det ved en invasjon eller fare for en invasjon, legges ut en minesperring med uavhengige miner. Disse minene var i hovedsak lagret på Vestre Bolærne. Bastøfergene skulle rekvireres av Sjøforsvaret, og brukes til mineleggingen av Marinen. Samtidig var det i fredstid lagt ut kontrollerbare miner i Rauøyfjorden (på østsiden av Rauøy) og i Huikjæla (på vestsiden av Bolærne). Minefeltene skulle fungere som en kontrollert sluseventil for egne fartøyer. Artilleri på Rauøy og Bolærne Fort, skulle bestryke/beskytte minefeltene.

Minesystemet på Rauøy Fort, mottok Norge gjennom den Amerikanske Våpenhjelpen i 1955. Minefeltet på Rauøy var i utgangspunktet et eldre britisk minesystem (LmkII). Det ble benyttet optiske peileinstrumenter og radar for å plotte fartøyer i minefeltet. På de andre minefeltene langs Norskekysten var det et amerikansk minesystem. Dette systemet var også i stand til å sprenge minene automatisk når fartøyet passerte over minen. På Rauøy måtte man sprenge grupper med miner (4-6 miner) manuelt.
33 tonn TNT i fjorden


På grunn av dybdeforholdene, måtte man i Rauøyfjornen benytte forankrede miner, som fløt ca. 15 meter under overflaten, og bunnminer som kunne legges på maksimalt 50 meters dyp. Det var to minelinjer i Rauøyfjord Minefelt, som var det offisielle navnet på dette minefeltet. Dette for å kunne treffe fienden to ganger. De forankrede minene inneholdt 227 kg TNT-sprengstoff, og bunnminene inneholdt 908 kg TNT.

Mine-eksplosjon utenfor Rauøy: Mannskapet på undersøkelsesfartøyet 'KNM Benjamin' har lett etter udetonerte miner med en fjernstyrt mini-ubåt i farvannet der minen eksploderte. Foto: Mattis Sandblad, FB 25.09.1990
Dette innebar at det på denne tiden befant seg over 33 tonn TNT i Rauøyfjorden. Minene ble skiftet ut etter å ha ligget ute i ca. 10 år pga. rust, eller når de ikke virket, eksempelvis på grunn av skader fra fiskeredskaper. Det var det spesialbygde marinefartøyet KNM Borgen som utførte utskriftsarbeidene på landsbasis, og det var Utleggingssjefen fra Sjøforsvarets Forsyningskommando (SFK) på Haakonsvern som ledet og koordinerte dette arbeidet. Han var under utskiftings-operasjoner med KNM Borgen direkte underlagt admiralen/sjefen i det Sjøforsvarsdistriktet (SD) hvor minearbeidene pågikk. Det var denne jobben jeg hadde i august 1990. Rauøy fort 1977-83:


Jeg tjenestegjorde på Rauøy Fort i tiden 1977 til 1983, etter nesten 5 års sammenhengende ubåttjeneste. Dette var under den kalde krigen, med ofte langvarige tokt neddykket i Barentshavet. Det var derfor godt å komme på landjorda igjen og nærmest hjem til Vestre Onsøy hvor jeg kom fra. Først måtte jeg gjennom en lengre opplæring innenfor Kystartilleriets Undervannsforsvar og kontrollerbare miner. Jeg fikk tjenestebolig på Gressvik.

Da jeg kom til Rauøy Fort, var orlogskaptein Andersen fortsjef. Han var egentlig fra Engelsviken, og hadde gått i skoleklassen til min mor. Det første han sa til meg på en humoristisk måte var: «Du er alt for ung til å få det så godt, jeg skal snart få deg herfra». På Rauøy Fort tjenestegjorde på den tiden 5 offiserer og noen få menige mannskaper. Vi måtte alle ta oss av det meste. Det var å holde våpen, ammunisjon, ildledning og det fortifikasjonstekniske i orden, og bistå alle avdelinger som kom til Rauøy for å øve. Min hovedoppgave var å sørge for at det kontrollerbare minefeltet var operativt og i orden.

Mine-eksplosjon utenfor Rauøy: Snekka til Angela og Ragnar Sanne ble løftet mange meter til værs og inventaret i snekka ble fullstendig ødelagt i den voldsomme eksplosjonen. Foto: Thor-Arild Hansen, FB 15.09.1990
I 1980 var det en større mobiliseringsøvelse på Rauøy Fort. Per Sollien, som senere ble admiral var fortsjef. Alle stridsmidler var den gang «Klar til strid», som det het i Kystartilleriet:

1. 4 stk. x-tyske 15 cm batterier med en rekkevidde på 19,5 km (montert i 1963, og utfaset i 2001)
2. 3stk.75 mm Bofors-tårnkanon (etablert i 1979 – samtidig som 10,5 cm kanoner ble utfaset). Dette var bestrykningsbatterier (beskyttelse av minefeltene), og ble utfaset i 2001.
3. Luftvern og Nærforsvar.
4. Kontrollerbart minefelt. Det ble utfaset i 1999.

I tillegg ble underlagte avdelinger fra SHV (Sjøheimevernet) og HV (Heimevernet) innkalt, og deltok i øvelsen.

Jeg ble under denne øvelsen beordret i stillingen som minefeltsjef. Modernisering av minefeltene


Allerede i 1970 igangsatte Kystartilleriet Prosjekt M (mine) 75 og senere P (prosjekt) 6077-IDA, som blant annet, skulle erstatte og modernisere datidens kontrollerbare minesystem. Det ble etablert en egen prosjektorganisasjon med personell som skulle lede og gjennomføre prosjektet. En av moderniseringene var å lage nye minebrønner der minekablene kom i land. I minebrønnene skulle det monteres en EMP-sikring som skulle hindre en ukontrollert avfyring av miner ved eksempelvis lynnedslag. Det Norske Veritas var også involvert i disse vurderingene, og mente at løsningen var tilfredsstillende med hensyn til å ivareta sikkerheten. De nye minebrønnene på Rauøy sto ferdig i 1989, og minefeltet som lå ute ble tilkoblet denne modifiseringen. Senere så vi hvor sårbart et våpensystem kan bli ved del-modifikasjoner.

Mine-eksplosjon utenfor Rauøy: Snekka til Angela og Ragnar Sanne ble løftet mange meter til værs og inventaret i snekka ble fullstendig ødelagt i den voldsomme eksplosjonen, men plastskroget holdt. Foto: Thor-Arild Hansen, FB 15.09.1990 Et kraftig tordenvær


Denne dagen kom det et kraftig tordenvær inn over Rauøyfjorden. En rekke lyn slo ned i strandsonen der minekablene kom i land. Det viste seg senere at 38 kontrollerbare miner gikk av. Cirka 20 tonn TNT sprengstoff eksploderte samtidig. Øyenvitner kunne fortelle at det var som om Rauøyfjorden løftet seg. I henhold til Teknisk Ukeblad, ble sprengningen registrert til 3,0 på Richters skala. Det befant seg en lystbåt ganske nær der minene detonerte. I båten befant det seg et ektepar. Båten ble påført store skader, men ekteparet kom seg til havn. De fikk senere en ny tilsvarende båt av Forsvaret. Til alt hell gikk det ikke menneskeliv.

Etter denne hendelsen var det stor forvirring på Rauøy Fort. Kort tid etter sprengingen ankom fortsjefen, kapteinløytnant Arne Stensrud, til Rauøy. Etter hvert kom også Sjefen ved Østlandet Sjøforsvarsdistrikt (ØSD) i Horten (Kadm Øberg) til Rauøy i helikopter. Som overordnet sjef, ville han ha en brief om det som hadde skjedd. Pressen, blant annet TV2, kom også til fortet og ville ha en reportasje i kveldens nyhetssending. Kapteinløytnant Belsvik fikk i oppdrag med å svare på spørsmål fra pressen. Dette gjorde han på en profesjonell måte. Alle var svært rystet


Da jeg hørte nyhetene fra Rauøy på TV, var jeg på hytten i Telemark. Vi startet da umiddelbart å pakke, og kjørte hjem til Bergen dagen etter. På veien til Bergen, ringte sjefen for Driftseksjon på SFK, den gang, kommandør Rino Paus, fra Engelsviken til meg på min mobiltelefon. Han var da min øverste sjef. Rino Paus ba meg snarest om å møte på jobben for å planlegge oppryddingsarbeidet i Rauøyfjorden. (Rino Paus ble senere kontreadmiral).

Mine-eksplosjon utenfor Rauøy: Snekka til Angela og Ragnar Sanne ble løftet mange meter til værs og inventaret i snekka ble fullstendig ødelagt i den voldsomme eksplosjonen. Foto: Thor-Arild Hansen, FB 15.09.1990
Alle som jobbet i dette fagmiljøet, var svært rystet over at slikt kunne skje. Som Utleggingssjef var det naturlig at jeg fikk oppgaven med å lede oppryddingen i Rauøyfjorden. Vi var alle svært spent på hvor mange miner som hadde gått av, og hvilken forfatning de eventuelle resterende minene var i. Deformerte miner blir normalt betegnet som blindgjengere og er vanskelig å håndtere i henhold til sikkerhetsprosedyrene. Oppryddingen etter mineeksplosjonen


Den 21. august ankom jeg Rauøy Fort med ROV-fartøyet KNM Benjamin. Dette fartøyet kunne ta bilder og plotte gjenværende minegjenstander med sin fjernstyrte undervannsbåt (ROV). Vi fant snart ut at alt var et eneste kaos av det som var igjen av minefeltet. Det var store krater på bunn, skadde miner og miner som var intakte. Rauøyfjorden var da sperret for fartøyer over 30 fot. En vaktbåt hadde som oppgave å følge opp dette. KNM Borgen ankom fra Bergen den 23. august.

Den 27. august startet selve oppryddingsarbeidet med en brief i befalsmessen på Rauøy Fort. I tillegg til meg selv, var følgende til stede:

1. Orlogskaptein Stensholt fra Operasjonsavdelingen ved ØSD. Han var min kontaktperson på ØSD og den som skulle uttale seg til mediene.
2. Fortsjefen på Rauøy, Kapteinløytnant Arne Stensrud
3. Torpedomine offiseren ved ØSD, som koordinerte transport av miner til ØSD, og sørget for nødvendig forsyningsstøtte under operasjonen.
4. Løytnant Kjell Rygge som var minør og en nøkkelperson både om bord og på land. (Kjell Rygge ble senere fortssjef på Rauøy Fort.)
5. Skipssjefene på KNM Borgen og ROV-fartøyet KNM Benjamin.
6. Sjefen for minedykkertroppen. (Minedykkerne assisterte alltid om bord i KNM Borgen under utskifting-operasjoner. Dykkerne holt normalt til på dykkefartøyet KNM Sarpen, som var deres arbeidsplattform der marinedykkerne opererte.)

Å følge gjeldende sikkerhetsprosedyrer forsto vi snart ville by på store utfordringer, og det var mange meninger om hvordan vi skulle gripe dette an. Sammen utarbeidet vi en operasjonsprosedyre som ble godkjent av SFKs fagmyndighet på Haakonsvern (Sprengstofflabben) som var spesialister på sprengstoff og sikkerhet. Under planleggingen prioriterte vi (som alltid) sikkerheten til alle, inkludert våre menige mannskaper som var på førstegangstjeneste. Heiste opp minene


Vi visste at alle de resterende forankrede minene hadde vært utsatt for sterke ytre påkjenninger. Derfor inspiserte vi minene med dykkere før vi tok dem opp. Vi fokuserte på sikkerheten, og ville at færrest mulig personer skulle involveres når disse minene skulle tas opp og desarmeres (demontere tennladning og detonator). Derfor ville vi unngå at KNM «Borgen», med et mannskap på 20 personer, skulle foreta opptak av disse minene. Minene som så normale ut, ble brakt til overflaten av minedykkerne. Dette ble gjort ved at minedykkerne festet en fjernstyrt sprengladning på forankrings-kabelen (på minimum 20 meters dybde). Når forankrings-kabelen var kuttet og minen fløt opp, ble minen tauet til kaien på Rauøy av dykkeleder (som var befal). I henhold til den godkjente planen, ble deretter minen heist opp på kaien, og desarmert av Kjell Rygge og meg. Kaiområdet var da ryddet for folk.

Mine-eksplosjon utenfor Rauøy: Mannskapet på undersøkelsesfartøyet 'KNM Benjamin' har lett etter udetonerte miner med en fjernstyrt mini-ubåt i farvannet der minen eksploderte. Foto: Mattis Sandblad, FB 25.09.1990
Etter kort tid fant vi miner som var blitt deformert av nabominer. Den eneste måten å ufarliggjøre disse minene på, var å sprenge dem på stedet. Den 31. august startet vi dette arbeidet. Minedykkerne la sprengladninger på 4 bunnminer, og disse ble detonert på en sikker og rutinemessig måte av minedykkertroppen – en for en. Hver mine inneholdt 900 kg TNT, som detonerte, og vannsøylen sto 40 meter i luften. Stor medieinteresse


Både TV og aviser var naturlig nok svært interessert i det som skjedde. Det var særlig avisen, Demokraten, som hadde store overskrifter om dette, med bilder av marinefartøyer som deltok og minesprengningene. Pressen hadde en god dialog med orlogskaptein Stensholt ved ØSD i Horten. Det var kun han som uttalte seg til pressen;

«Vi har nå skaffet oss et fullstendig undervannsbilde av fjorden mellom Rauøy og Onsøylandet. Vi har foretatt et intenst arbeid på stedet, og kommer til å fortsette arbeidet utover i neste uke. For å ivareta sikkerheten, måtte vi sprenge 4 miner. Vi tror Rauøyfjorden vil bli åpnet for trafikk om et par uker» uttalte Stensholt til Demokraten.

Jeg hadde et meget godt samarbeid med Stensholt på ØSD, og det satte jeg stor pris på.

Den 11. september klokken 17.00, fant vi en forankret mine som var svært deformert. Vi konkluderte med at minen av sikkerhetsmessige grunner burde sprenges snarest. Dagen etter var det meldt kuling, og om ikke lenge var det mørkt. Minen var en fare for oss som jobbet på feltet og folk i området, særlig om vi mistet kontroll på minen. Det var også en fare for at den kunne drive på land et eller annet sted. I samråd med sjefen for minedykkerne, startet vi tauing av minen til et sikkert sted på sørspissen av Rauøy, og gjorde klart for sprenging når den kom på plass. Jeg ringte vaktsjefen på ØSD i Horten, informerte om situasjonen, og at sprengningen ville bli gjennomført om kort tid. Sprengningen


Klokken 19.55 ble minen sprengt delvis nedsunket på et lite skjær. Søndre del av Rauøy var da ryddet for folk, og vakter satt ut. Vi observerte ildkuler og hørte syngende lyd av jernprosjektiler i luften, da 230 kilo TNT detonerte. Vi befant oss da i kaiområdet, og kunne etter hvert konstatere at sprengningen var vellykket og hadde gått etter planen. Den kraftige eksplosjonen hørte også folk i Engelsviken. Folk der fortalte meg senere at innhold i skapene hadde klirret av ristingen.

Den 14. september fikk vi storfint besøk på Rauøy Fort. I befalsmessen ble det holdt en debriefing for Generalinspektøren for Sjøforsvaret (GIS) kontreadmiral Pedersen og Sjefen for ØSD i Horten. Samtidig takket de alle som hadde deltatt i opprydnings-operasjonen for en «vel gjennomført jobb». Det satte vi alle pris på.

Den 21. september hadde vi utført oppdraget. Det ble bestemt at en kontroll av bunnen av Rauøyfjorden var nødvendig på et senere tidspunkt. Dette ble gjennomført. Mange ble redde


Resultatet av oppryddingen viste at 38 kontrollerbare miner (ca. 20 tonn TNT) hadde detonert under tordenværet i Rauøyfjorden 14. august 1990. GIS nedsatte etter denne hendelsen en undersøkelseskommisjon. Det Norske Veritas bisto Sjøforsvaret med dette arbeidet, som en uhildet organisasjon. I rapporten ble det påpekt materiellsvakheter ved minesystemet. Både minesystemet Lmk II og Rauøyfjord Minefelt ble utfaset i 1999. Denne hendelsen resulterte også i en stor materialundersøkelse av eldre materiell i Sjøforsvaret.

Etter 15 år med planlegging og bygging, var prosjekt 6077-Ida i mål. I år 2000 var følgende å lese i Forsvarets Forum; «3 torpedobatterier og 3 minefelt i Nord-Norge og utenfor Bergen er blitt umoderne allerede før de er ferdigbygget til en kostnad på 1,3 milliarder kroner». Bakgrunnen for dette var den endrende sikkerhetssituasjonen, og behovet for et mer mobilt og fleksibelt Forsvar som ikke kan binde seg til bestemte geografiske områder.

Som det fremkommer, ble folk i Engelsviken urolige og redde etter slike kraftige og uventede eksplosjoner. Blant eldre mennesker, dukket det nok opp gamle minner om det som forgikk på Rauøy under krigen. Som onsing, og ansvarlig for «å rydde opp» etter det som skjedde, har jeg følt et ansvar for å fortelle folk det jeg kunne fortelle i forhold til gjeldende sikkerhetsinstruks. Den gang var dette høyt graderte opplysninger.

Det var mye spekulasjoner, særlig i pressen, etter denne ukontrollerte detonasjonen. Jeg synes at, spesielt folk i Engelsviken, hvor jeg selv har familie, nå i ettertid har krav på å få vite hva som egentlig skjedde, og hva som var bakgrunnen for det som skjedde der ute i Rauøyfjorden – og som ved et under ikke krevde menneskeliv.