Jeg synes førstehjelp og sanitet virker spennende og givende, og har derfor tenkt å søke meg til sanitetsbataljonen.
Men det er ikke til å stikke under en sten at tjenesten kan være tøff psykisk for enkelte. Personlig tåler jeg å se litt blod, sår o.s.v. men enkelte skader kan få magen til å vrenge seg på de fleste, også meg.
Det jeg lurer på om det er noen her som har erfaringer rundt dette? Har noen tjenestegjort ved sanBn og kan fortelle litt om hvordan dere opplevde akkurat dette? Kanskje noen har tips for hvordan man blir litt mer "hardfør"?
Kanskje noen har tips for hvordan man blir litt mer "hardfør"?
Du har jo noen ambulansefolk på forumet som kanskje har noe erfaring. Får håpe de kommer med noen gode råd.
Jeg tenker ikke så mye på det. Bortsett fra første gangen jeg måtte behandle en reell skade. Tror jeg hadde tidenes trådkors, selv om san-gutta som kom var fornøyd...hehe.....
Har jo også sett en del mine-awareness briefer, og lignende. Man blir vel vant til det på et vis....hmmm...vanskelig å forklare....
Jeg synes førstehjelp og sanitet virker spennende og givende, og har derfor tenkt å søke meg til sanitetsbataljonen.
Men det er ikke til å stikke under en sten at tjenesten kan være tøff psykisk for enkelte. Personlig tåler jeg å se litt blod, sår o.s.v. men enkelte skader kan få magen til å vrenge seg på de fleste, også meg.
Det jeg lurer på om det er noen her som har erfaringer rundt dette? Har noen tjenestegjort ved sanBn og kan fortelle litt om hvordan dere opplevde akkurat dette? Kanskje noen har tips for hvordan man blir litt mer "hardfør"?
Det tror jeg ikke finnes noe standard oppskrift på, en vet aldrig på forhånd hvordan man talker å se død og fordervelse.
Det å se skader går greit så lenge du ikke har en fobi mot blod. Husk at fokuset blir på fag der og da. Det som etter min erfaring i hovedsak kan plage en er to ting; at man klandrer seg selv for at pasienten ikke klarer seg og at man blir berørt av den tristhet som følger døden.
Det er vel også enklere hvis en har en viss sanitetsutdanning, og dermed har tiltak å gjøre. Det får fokuset over på oppgaven fremfor hvor fryktelig det ser ut.
Forøvrig er min erfaring at det er mye enklere å se ekte skader, enn bilder og Dagsrevyen.
Min erfaring er at når man står midt oppi en skade/ulykke, vil man svært ofte bli fokusert på oppgaven og det man har lært tidligere.
Dersom man ikke har noen erfaring med førstehjelp; verken teori eller praksis, så står man selvsagt noe dårligerer rustet enn oss som jobber med dette. Det er imidlertid ikke det samme som at man mister hodet! Jeg har sett folk som jobber i faget miste hodet, og jeg har sett "lekfolk" være svært så sindige...
Når det er sagt, så tror jeg ikke man kan trene seg opp til å se blod og skader; kunnskap gir selvsagt trygghet, men det hjelper ofte lite hvis man ikke tåler å se blod...
En tanke som slår meg når jeg leser denne tråden.
Svigerinna mi er aktivt med i Røde Kors, har behandlet div. benbrudd opp igjennom tidene i forbindelse med vaktoppdrag i skibakken hjemme. Samt skrubbsår, neseblod etc. etc. I tillegg er hun spesialist innen sminke. Griseinnvoller etc. sminking i forbindelse med øvelser. Dette har hun ikke problemer med. Om skaden kan se aldri så alvorlig ut, blodet flyter, så tenker hun ikke over det, men så snart hun får ett lite kutt i fingeren, ser sitt eget blod, blir hun helt blek, kvalm og svimmel. Sist gang var på legekontoret i forb. med bortfrysing av en vorte på foten. Sjanglet ut av legekontroet, måtte legge seg ned i 10 min. Fikk summet seg, kom nesten ut til bilen, før hun segnet om (måtte legge seg ned på bakken) da det begynte å svartne for henne. Er det slik at enkelte ikke har problemer med andres blod og skader, men så snart de får en liten skade selv blir satt helt ut? (har vel svart på det selv)
Er det bare Rambo som kan lete frem nål og tråd, lappe seg selv sammen, og fortsette striden?
Litt på sidenlinjen, kort oppsummert: Andres skade går greit da det er en del av jobben, men egen skade fort kan paralysere og sette erfarne folk ut av spill.
Det varierer nok B2Z. For meg var det motsatt. Egne skader, sår etc går helt greit. Nå er jeg etterhvert blitt såpass herdet at jeg fikser også andres skader greit, men før tålte jeg ikke å se at andre fikk sprøyte engang.
Litt på sidenlinjen, kort oppsummert: Andres skade går greit da det er en del av jobben, men egen skade fort kan paralysere og sette erfarne folk ut av spill.
Enig.
Det kan også være vanskelig når de skadde er i samme aldersgruppe som deg, lett å "identifisere" seg med den skadde.
Det kan også være vanskelig når det er små barn, spesiellt hvis du har barn selv.
Det er også vanskelig å takle hvis skaden(e) krever utstyr/kompetanse du ikke har tilgjengelig.
I etterkant av slike episoder, selv om pasienten dør, Eller også når det går bra, hjelper det (for meg(er intensivsykepleier)) å tenke på at "det ble gjort det som kunne gjøres".
Det å kunne handle riktig i slike situasjoner, og å kunne tenke tilbake på at det var riktige prioriteringer som ble gjort, gir meg mestringsføleslse.
Nå jobber jeg i en del av helsevesenet som tar imot akuttpasienter, men vi får de alltid meldt inn før de kommer, så vi rekker å bli mentalt (og fysisk) "forberedt" før pasienten kommer. Har aldri kommet som førstemann til en trafikkulykke selv.
If I die, my biggest fear is that my wife will sell my gear for what I told her I paid for it
Jeg har flere ganger vært blant de første til et skadested, og den samme tanken slår meg gang på gang; jeg vil helst at ambulanse skal komme så fort som mulig...
Når jeg er på jobb (i ambulansetjeneste) har jeg alltid tid til å forberede meg mentalt, jeg får som oftest tilbakemeldinger fortløpende fra AMK, og jeg har både en makker og en masse utstyr å støtte meg på. Er jeg ikke på jobb, så har jeg ikke denne "fordelen".
Ingen liker ulykker med barn involvert. Selv om jeg har jobbet i mange år med ambulansetjeneste, så det ble dette med barn ekstra ille etter at jeg fikk mine egne. Det samme merker jeg når barna mine slår seg og begynner å blø - da blir jeg nesten kvalm...
Alt dette er etter min mening "sunne" reaksjoner som viser at man ikke er helt avstumpet. Selv om "ingen reaksjon også er en reaksjon", så tror jeg at man ved å ikke være helt uberørt gir "næring" til behovet for ventilering av reaksjoner.
Det er mye bra som skrives av "Medic" og "VPD". Jeg vil legge til at når man har vært i en hendelse som man kanskje føler noe spesiell/ubehagelig bør man ha en (helst da en som opplevde den samme hendelsen) man kan prate med. Det er særdeles viktig med en "defusing" (som vi kaller det når kollegaer prater sammen om en hendelse). Hvis man ikke prater om hendelser man "føler litt på" vil den berømte ryggsekken bli full, og hva som skjer når den er full er jo umulig og spå på forhånd.
Hvordan hver og en av oss takler stressede/opplevelser på skadested har mye og si på dagsformen.Alt ifra hvor trøtt,hvor lite mat,hvor uroligt man har hatt det før situasjonen oppstår,hvor god tid man har hatt til å tenke gjennom tingene før man ankommer skadested,info,erfaring,trening osv.Saker av privat karakter på hjemmefronten kan og gjøre deg selv skadelidende på oppdrag.Men en ting er sikkert,trening,trening og atter trening samt det å ikke være redd for å gå inn i situasjonen gjør deg mer selvsikker og dermed bedre rustet.Så dagsform,trening og sansene våre vil avgjøre hvordan man ter seg på skadested.Selv jobber jeg til dagen i SAR tjenesten og min personlige erfaring for meg er at lukt kombinert med lite mat i magen er BAD SHIT for meg.Da kan jeg bare trekke ned rullegardinen å ta kveld.Ikke så greit å komme sjanglende og grønn i nebbet bort til pasient for å starte behandling.
Var først på skadested på en alvorlig båtulykke for et par uker siden.
Det er forbausende hvor lite man tenker over synet så lenge man beholder roen og har fokus på fag. Tenkte ikke over at skaden var stygg å se på før en annen forbipasserede kom til og åpenbart ble kvalm av synet. Jeg var altfor opptatt med å være lettet over at pasienten var våken og pratet til meg.
Og følelsen man får når man ser redningsskøyte, brannbåt, politibåt og luftambulanse komme akkurat samtidig inn sundet er rett og slett fantastisk. :P
Det du kan gjøre hvis du får følelsen av at du mister kontroll, og selvbeherskelse. Er å lukke øynene, bruk 2 sekunder på å summe deg(komme til deg selv) fokuser på det du kan av førstehjelp(de fleste kan litt, de skal ihvertfall kunne noe. Da man har førstehjelp på skole, bilprøven, sivile kurs, osv)
Det du kan gjøre hvis du får følelsen av at du mister kontroll, og selvbeherskelse. Er å lukke øynene, bruk 2 sekunder på å summe deg(komme til deg selv) fokuser på det du kan av førstehjelp(de fleste kan litt, de skal ihvertfall kunne noe. Da man har førstehjelp på skole, bilprøven, sivile kurs, osv)
Få kontroll på pusten er det som fungerer best. Har man kontroll på pust, klarer man å få kontroll på resten og.
Fokus på oppgqaven, og med erfaring; prioritering. Da går det det meste greit, selv det ekstreme.
Det følelsesmessige kan allikevell komme uansett forbredelser, og jeg tror ikke det er noen sikker beskyttelse mot f.eks. handligslammelse/ tankeblokk/ feil prioritering at man er i en bestemmt rolle.
Det vil alltid kunne komme en situasjon der man mister 'grepet' pga følelsesmessig reaksjon man ikke er forberedt på- det er imidlertidig heldigvis slik at en slik reaksjon kan være forbigående om annet personell (kollega) kommer i gang og tar styringen når de ser at det skjer. (her er det viktig å ta vare på hverandre og være mottakelig for tilbakemelding fra 'team'!).
Jeg synes førstehjelp og sanitet virker spennende og givende, og har derfor tenkt å søke meg til sanitetsbataljonen.
Men det er ikke til å stikke under en sten at tjenesten kan være tøff psykisk for enkelte. Personlig tåler jeg å se litt blod, sår o.s.v. men enkelte skader kan få magen til å vrenge seg på de fleste, også meg.
Det jeg lurer på om det er noen her som har erfaringer rundt dette? Har noen tjenestegjort ved sanBn og kan fortelle litt om hvordan dere opplevde akkurat dette? Kanskje noen har tips for hvordan man blir litt mer "hardfør"?
"Det er lettere å hoppe i det, enn å krype inn i det".
Det er stor forskjell på å være tilskuer, og deltaker. Når du deltar, så har du full fokus på oppgaven. Når du er tilskuer får du inn alle sanseinntrykk, og tid til å reagere på dem.
Vi er alle forskjellig. De aller fleste reagerer på sanseinntrykk i forskjellig grad. Trening kan gjøre deg istand til å fungere selv om syn, lukt og hørsel forteller deg at ting er svært ubehagelig. Drill fører til fokus på å løse oppgaven. Det andre tas under debrief etter hendelsen i det virkelige liv.
Var LF på utrykkningslag i SanKp/N. Kjenner ikke til utdanningskonseptet i SanBn. Skulle bli infanterist, jeg. Sprøyteskrekk og mere til. Det heter visst pyse? Jobber i dag som sykepleier på privat klinikk som driver med hjertekirurgi.
De barrierene som finnes i hodet, er fult mulig å flytte på. Det skulle bare en liten alvorsprat med Tr.sj. til for min del. Hadde ikke bruk for en "Rykkjar" som ikke kunne etablere og sikre en venekanyle.(sprøyteskrekk). 5 godkjente stikk utført iløpet av de neste 45 min.
Et lite tips er å spise godt før en skal være med på evt. et inngrep, prosedyrer eller se heller "fæle greier" fra Vietnam. Ikke så lett i svime av. Næring vet du.
Jeg synes førstehjelp og sanitet virker spennende og givende, og har derfor tenkt å søke meg til sanitetsbataljonen.
Men det er ikke til å stikke under en sten at tjenesten kan være tøff psykisk for enkelte. Personlig tåler jeg å se litt blod, sår o.s.v. men enkelte skader kan få magen til å vrenge seg på de fleste, også meg.
Det jeg lurer på om det er noen her som har erfaringer rundt dette? Har noen tjenestegjort ved sanBn og kan fortelle litt om hvordan dere opplevde akkurat dette? Kanskje noen har tips for hvordan man blir litt mer "hardfør"?
Jeg har selv tjenestegjort i den aktuelle avdelingen og hadde bakrgurnn med førstehjelp som gjorde mye av kursingen og tjenesten var lett fordøyelig. Hardfør kan vel sammenlignes med modenhet i den forstand at en ikke må fokusere på alt utenom pasienten men fokus på pasienten din. Dette er noe som kommer etterhvert. Om Psyken må være tøff så dette en vrien sak og svare fordi vi er alle individer og ragerer ulikt. Men å ha egenskapen til å reflektere burde en ha i orden.
Jeg ville personlig anbefale deg SANBN eller FSAN.
Kommentér