Mange interessante masteroppgave fra Forsvarets Stabsskole er nå å lese på nettet. En av de jeg fant mest interessante var major Trond Martin Flatemos masteroppgave "Norsk konseptutvikling i Provincial Reconstruction Team Meymahne" utgitt nå i vår.

Jeg har nå fått plunga meg gjennom mesterparten fordelt på noen dager. Knallbra lesing som, foruten tesen, gir grundig bakgrunnsinformasjon om den norske PRTen.

For dere som ikke har giddi å lest, så påpeker han viktigheten med flittig bruk av CIMIC, noe som Norge har gått stritt imot.

Re: Masteroppgaver ved Forsvarets Høgskole

Jeg har lest et par av disse, og det var en som virkelig forundret meg: "Innføringen av luft-til-bakke kapasitet i Luftforsvaret: Et resultat av strategisk planlegging?" av Jarle Nergård.

Den går først og fremst inn på hvordan Luftforsvaret gjeninnførte luft-til-bakke kapasitet på F-16 (en kapasitet som F-16 selvfølgelig hadde, men som Norge ikke brukte eller trenet på) i siste halvdel av 1990-tallet. Det som forundrer meg er hans fremstilling av forhistorien ca. 1975 - ca. 1990, som, sammenlignet med andre fremstillinger av Luftforsvarets historie, virker mildest talt begrenset. Han fremstiller Luftforsvarets konsentrasjon om luft-til-luft (og til en viss grad luft-til-sjø) etter kampflystudien fra 1975 nærmest som et resultat av gammeldags tenkning (og dumskap?), og ser overhodet ikke på det norske Luftforsvaret som en brikke i et større spill, der forsvaret av Norge mot et sovjetisk angrep ikke ville være en oppgave for Norge alene, men for hele alliansen, og der en arbeidsdeling mellom de forskjellige lands flyvåpen (USAF suverent viktigst, dessuten RAF og flystyrkene til USMC, foruten RNoAF) var fornuftig.

På 1950-tallet og fram til 1967 var NATOs strategi basert på "massive retaliation", et sovjetisk angrep på et eller flere NATO-land ville bli besvart med full kjernefysisk krig. Det norske luftforsvaret var i utrustning (først med F-84 Thunderjet, deretter med F-86 Sabre og så med F-5 Freedom Fighter) og trening nærmest helt og fullt innstilt på en eneste oppgave: Å støtte NATOs massive atomangrep på Warszawapakten med taktiske og strategiske bombefly ved SEAD/DEAD, ved å (med konvensjonelle våpen) bombe sovjetiske radar-, luftvern- og kommando-, kontroll- og sambandsinstallasjoner som lå innenfor (eller på kanten av) rekkevidden fra norske flyplasser. Nesten like viktig som våpenvirkningen fra norske fly var det å rett og slett ha mange fly i luften på en gang slik at det var større sjanse for atombombeflyene å trenge gjennom. Hver skvadron hadde sine faste russiske mål som de trenet på å bombe, bl.a. ved å finne steder som lignet i Norge.

I 1967 vedtok NATO doktrinen om "flexible response" (som Kennedy hadde lansert 6 år tidligere). Et sovjetisk angrep skulle bli besvart på samme nivå, f.eks. et konvensjonelt angrep med konvensjonelle våpen så lenge det gikk, angrep med taktiske atomvåpen skulle besvares med taktiske atomvåpen uten å bruke strategiske våpen (men med mulighet til opptrapping) etc. I Norge så man (spesielt etter en russiske styrkedemonstrasjonen i juni 1968) også mer faren for et begrenset russisk angrep på Nord-Norge uten at det var del av et storangrep på Vest-Europa. Dermed ble Luftforsvarets innretning gjort helt om, nå var det viktige å støtte Hæren og allierte landstyrker i forsvaret av Norge mot en russisk invasjon. F-5 kunne brukes både til nærstøtte og til "interdiction". Hærens batterisjefer fikk FAC-kurs (som nok var enklere den gangen enn nå, det var jo ikke styrte våpen, man snakket inn flyet og brukte eventuelt farget røyk til å markere mål og egne styrker).

Kampflystudien som ble ferdig i 1975 viste at den russiske lufttrusselen var økt enormt med nye russiske angrepsfly (Su-17, MiG-27, Su-24) som ble produsert i meget store antall. Hvis Sovjetunionen oppnådde fullt luftherredømme og disse kunne operere fritt over Norge, ville alt annet forsvar være nytteløst, våre fly ville ikke kunne gjøre andre oppdrag, Hæren ville bli tilintetgjort, allierte forsterkninger ville ikke kunne komme til Norge da flyplasser og havner ville bli slått ut etc. Dette var dessuten en "initialtrussel" som en krig kunne starte med, før allierte forsterkninger hadde kommet til Norge. Resultatet av kampflystudien var at Luftforsvaret først og fremst ble innstilt på å bekjempe denne initialtrusselen i de første dagene av en krig inntil allierte forsterkninger hadde kommet i større antall (70% prioritet på luft-til-luft, 30% på luft-til-sjø for å bekjempe invasjon fra havet, ingen prioritet på interdiction og nærstøtte). Men dette betydde ikke som Nergård antyder at interdiction og nærstøtte ble sett på som uviktig, men at man overlot de oppgavene til allierte fly. Samtidig fikk man for USAF avtaler om de såkalte COB-basene (Collocated Operating Bases) der det var lagret våpen, utstyr etc. for forhåndsuttatte skvadroner som meget raskt kunne være på plass (opprinnelig på 8 flyplasser, med minst en skvadron til hver), i tillegg tilsvarende avtaler for RAF, US Navy (for Andøya) og etter hvert USMC (Værnes og Ørlandet). Flyene fra USAF ville for en stor del være bakkeangrepsfly (husker ikke helt nå, men en skvadron F-111 interdiction fly skulle i hvert fall operere fra Gardermoen, og mange A-7 nærstøtte-skvadroner ville komme). Samtidig sluttet Hæren å trene batterisjefene som FAC og baserte seg på at amerikanske FACer ville bli tildelt norske hæravdelinger i krig. Flystyrkene til USMC som skulle til Norge ville i hvert fall ha en skvadron A-6 "interdiction" fly og to skvadroner AV-8B Harrier. Samtidig ville britiske Harrier og Jaguar brukes til nærstøtte for Hæren, og Jaguar og andre for "interdiction" (finnes det et norsk ord?).

Det er dette bildet jeg synes mangler helt fullstendig hos Nergård. Luftforsvaret i Norge sluttet nok ikke å trene interdiction og nærstøtte i perioden 1975-1995 fordi de var dumme og gammeldagse, de gjorde det som del av en arbeidsdeling der amerikanske og britiske fly ville ta seg av disse oppgavene ved en krig i Norge.

Re: Masteroppgaver ved Forsvarets Høgskole

I dag ble årets masteroppgaver lagt ut her: https://fhs.brage.unit.no/fhs-xmlui/...011+TO+2011%5D

Av de 102 oppgavene som ligger ute er 21 fra i år.

Mange av oppgavene ser interessante ut.

Den eneste jeg har kastet en liten titt på nå er "Utviklingen av Hæren 2000-2010: mellom tradisjonalister og modernister", som ser ut til å gi en bra oversikt over Hærens utvikling de siste ti årene.

I vår leverte 20 studenter ved Forsvarets høgskole masteroppgave i militære studier. Du kan lese dem her: https://fhs.brage.unit.no/fhs-xmlui/...015+TO+2015%5D

Fire av oppgavene ble nominert til årets oppgave:

Andre Berg Thomstad: «Forsvarets beredskapsavdeling i Oslo etter 22. juli 2011»

Gunn Elisabeth Håbjørg: «Prestasjonsbasert logistikk i Forsvaret: Faktorer som fremmer eller hemmer prestasjonsbasert logistikk i Forsvare​t​»

Per Kristian Norheim: «Knowledge development og etterretning som beslutningsstøtte i NATO»

Ørjan Askvik: «Utvikling av langtre​kkende konvensjonelle presisjonsvåpen – konsekvenser for Norges evne til avskrekking og forsvar mot angrep»​

(Den siste vant, men er gradert og ikke tilgjengelig.)

Sv: Masteroppgaver ved Forsvarets høgskole

Takk for tips, dette var både nyttig og interessant

Masteroppgavene fra Forsvarets høgskole høsten 2017 er nå publisert:

Sv: Masteroppgaver ved FHS

Det produseres stadig masteroppgaver ved Forsvarets høgskole. Blant noen av de nyere finner man:

• Thomas Alexander Hongset: Geopolitisk skifte i Norden: Analyse av nordisk forsvarssamarbeid i rammen av NATO
• Roar Solberg: Heimevernet og sivilt-militært samvirke: Muligheter, utfordringer og veien mot felles situasjonsforståelse på lokalt nivå
• Fridtjof Joys Christensen: Forsyningssikkerhet i Norden – er Norge sin rolle bevisst?
• Sven Pettersen: Forsvar av undersjøisk infrastruktur: Forsvarets roller, ansvar og myndighet i beskyttelsen av undersjøiske gassrørledninger