Innlegget i Quiz-tråden https://milforum.no/node/6965?p=1123612#post1123612 med oppfølger fikk meg til å ville bruke et par ferietimer på å undersøke litt mer om de kontrollerbare minefeltene. Jeg holder meg til den kalde krigen, og tar ikke med forhold før 2. verdenskrig (da var også kontrollerbare minefelt viktige, morfaren min var mobilisert i festningsartilleriet da flere miner ved Svelvik gikk av ved en ulykke under tordenvær 14. august 1915) eller oppdateringen med IDA-anleggene på 1990-tallet, der de første anleggene ble ferdige samtidig som de ble nedlagt.
Det var vanskelig å finne stoff på nett, og også selve minetypene, særlig de britiske, var det svært lite stoff om. Men noe var det. Så er det en god del innlegg i diskusjonsforumet https://kystfort.com/forum/index.php, særlig av Natter, og endelig fant jeg på Nasjonalbiblioteket «Kystartilleriets undervannsforsvar 100 år 1900-2000» av Bjørn Terjesen.
Etter 2. verdenskrig (ingen kontrollerbare minesystemer ble overtatt etter tyskerne) var to kontrollerbare minesystemer i bruk i Norge, begge helt til 1990-tallet (og planlagt anvendt videre med IDA-oppgradering). Det ene var et britisk system fra 2. verdenskrig, CM-L, som var forholdsvis primitivt. Det ble anskaffet noen av disse kort etter 2. verdenskrig, i første omgang lagt ut i Drøbaksundet, Grøtsundet og Lerøyosen. CM-L hadde to typer miner, den forankrede minen L Mk II med 227 kg TNT eller Amatol og bunnminen L Mk III med ca. 900 kg TNT eller amatol. L Mk II er beskrevet her: https://maritime.org/doc/minedisposal/p03ch7pg01.php Bunnminen ble lagt på dybder under ca. 35 meter, L Mk II ble forankret slik at den fløt 13-15 meter under havoverflaten. Minene ble avfyrt elektrisk. De var seriekoblet i grupper på 4-6 miner, slik at man måtte avfyre gruppevis (altså hele gruppen på en gang).
I 1955 og 1956 mottok Norge fra USA som våpenhjelp et større antall av system Mk 1 mod 0, som er beskrevet i ganske stor detalj her: https://maritime.org/doc/mines-usn/pg159.php Dette var nok også fra 2. verdenskrig, men mye mer avansert enn det britiske. I dette ble hver enkelt mine avfyrt separat (de ble utlagt i grupper på opp til 13). Minene som fulgte med, bunnminen Mk 51 mod 0 hadde ladning på ca. 1500 kg TNT og ble lagt på dybder inntil 50 meter. I Norge ønsket man også å ha minesperringer på større dyp, og modifiserte et større antall britiske L Mk II til å anvende tennmekanismen til Mk 1 mod 0.
Etter en plan fra 1958 ble ti minefelt lagt ut fra ca. 1960, i Oslofjorden tre felt, i Drøbaksundet, i Huikjæla og i Rauøyfjorden. De to første var Mk 1 mod 0, det siste var CM-L (muligens beholdt på grunn av store dyp i Rauøyfjorden?). Videre ble følgende minefelt lagt ut, alle med Mk 1 mod 0: Vestergapet ved Kristiansand, Brimse og Mastrafjord ved Stavanger, Lerøyosen sør for Bergen (dette hadde CM-L fram til 1978, deretter Mk 1 mod 0), Det naue i Herdlefjorden nord for Bergen, Gibostad i Troms og Grøtsundet i Troms. Jeg har ikke funnet antall miner i hvert felt, men det var fra et par titalls til over 100. Grøtsund hadde flest. Minene var normalt lagt i en eller to linjer (kanskje mer i Grøtsundet), med ca. 50 meter mellom minene. I Rauøyfjorden besto feltet av 50 miner i to linjer, den ytterste med fire grupper, den innerste med fem. I Huikæla (se figur) var det 55 miner.
Bortsett fra i Drøbaksundet, hadde man to målestasjoner for feltet, en ledestasjon og en peilestasjon. I ledestasjonen peilet man (gjerne med periskop fra fortifikatorisk anlegg) retningen til fartøy, som ble mekanisk overført til plottekart i kontrollstasjonen. Fra peilestasjonen gjorde man det samme, og det ble også overført til kontrollstasjonen. I krysset mellom retningene var fartøyet (altså krysspeiling), og man kunne avfyre mine nå fartøyet var innenfor virkningsradius til en. Man kunne også ta posisjon fra overvåkingsradar, og så vidt jeg forsto fikk man fra ca. 1980 eller litt senere fjernstyrt optisk stasjon med lavtlys-TV og laser-avstandsmåler. I Drøbaksundet, altså på Oscarsborg, hadde man bare ledestasjon, med peiling av retning og avstand ved orograf (avstandsmåler).
Det var vesentlig at det var kanoner i forbindelse med minefeltet, for å hindre at minesveipere eller minejaktfartøyer ødela det. De fleste kontrollerbare minefeltene var i forbindelse med kystfort, men for de som ikke var det, hadde man satt opp en enkelt kanon. I Gibostad hadde man en enkelt 105 mm SKC/32, den som var vanligst i Kystartilleriet, ved Det naue, Matrafjorden og Brimse var det montert en amerikansk 76 mm Mk 22, samme som Marinen hadde på bl.a. korvettene av Sleipner-klassen (og i dobbelaffutasje i Oslo-klasse fregattene).
Den 14. august 1990 skjedde hva som kunne vært en skjebnesvanger ulykke i Rauøyfjorden, som heldigvis ikke ga alvorlig personskade. Under kraftig tordenvær gikk flere minegrupper med til sammen 38 miner (både bunnminer og forankrede miner) av. Dette kan man lese om her: https://www.f-b.no/historien-bak-det...o/5-59-2685832
I Oslofjorden ville man i krig legge ut en minesperring med ca 500 uavhengige miner tvers over Oslofjorden mellom Bolærne og Rauøy. (minene var lagret i fjelllager på Vestre Bolæren og Bastøyfergene var forhåndsrekvirert for å brukes som mineleggere. Egne/vennlige fartøyer ville måtte passere enten gjennom Huikjæla eller gjennom Rauøyfjorden, altså over kontrollerbare minefelt.
Figuren her viser minesperringen i Huikjæla som røde linjer. Blått viser planlagt utlagte (i krig) uavhengige miner og grønne linjer planlagte bomsperringer med tømmerstokker, kjettinger, wire eller noe slikt (kopiert fra «Oslofjord festnings historikk 1916-1962: og fortene Rauøys, Bolærnes og Torås' historikker 1963-2005» av O.T. Fjeld og H. P. Kolstad).
De kontrollerbare minefeltene ble regelmessig kontrollert og minene hvis nødvendig revidert (støpt inn ny TNT) med hjelp av spesialfartøyet KNM Borgen.
Det var vanskelig å finne stoff på nett, og også selve minetypene, særlig de britiske, var det svært lite stoff om. Men noe var det. Så er det en god del innlegg i diskusjonsforumet https://kystfort.com/forum/index.php, særlig av Natter, og endelig fant jeg på Nasjonalbiblioteket «Kystartilleriets undervannsforsvar 100 år 1900-2000» av Bjørn Terjesen.
Etter 2. verdenskrig (ingen kontrollerbare minesystemer ble overtatt etter tyskerne) var to kontrollerbare minesystemer i bruk i Norge, begge helt til 1990-tallet (og planlagt anvendt videre med IDA-oppgradering). Det ene var et britisk system fra 2. verdenskrig, CM-L, som var forholdsvis primitivt. Det ble anskaffet noen av disse kort etter 2. verdenskrig, i første omgang lagt ut i Drøbaksundet, Grøtsundet og Lerøyosen. CM-L hadde to typer miner, den forankrede minen L Mk II med 227 kg TNT eller Amatol og bunnminen L Mk III med ca. 900 kg TNT eller amatol. L Mk II er beskrevet her: https://maritime.org/doc/minedisposal/p03ch7pg01.php Bunnminen ble lagt på dybder under ca. 35 meter, L Mk II ble forankret slik at den fløt 13-15 meter under havoverflaten. Minene ble avfyrt elektrisk. De var seriekoblet i grupper på 4-6 miner, slik at man måtte avfyre gruppevis (altså hele gruppen på en gang).
I 1955 og 1956 mottok Norge fra USA som våpenhjelp et større antall av system Mk 1 mod 0, som er beskrevet i ganske stor detalj her: https://maritime.org/doc/mines-usn/pg159.php Dette var nok også fra 2. verdenskrig, men mye mer avansert enn det britiske. I dette ble hver enkelt mine avfyrt separat (de ble utlagt i grupper på opp til 13). Minene som fulgte med, bunnminen Mk 51 mod 0 hadde ladning på ca. 1500 kg TNT og ble lagt på dybder inntil 50 meter. I Norge ønsket man også å ha minesperringer på større dyp, og modifiserte et større antall britiske L Mk II til å anvende tennmekanismen til Mk 1 mod 0.
Etter en plan fra 1958 ble ti minefelt lagt ut fra ca. 1960, i Oslofjorden tre felt, i Drøbaksundet, i Huikjæla og i Rauøyfjorden. De to første var Mk 1 mod 0, det siste var CM-L (muligens beholdt på grunn av store dyp i Rauøyfjorden?). Videre ble følgende minefelt lagt ut, alle med Mk 1 mod 0: Vestergapet ved Kristiansand, Brimse og Mastrafjord ved Stavanger, Lerøyosen sør for Bergen (dette hadde CM-L fram til 1978, deretter Mk 1 mod 0), Det naue i Herdlefjorden nord for Bergen, Gibostad i Troms og Grøtsundet i Troms. Jeg har ikke funnet antall miner i hvert felt, men det var fra et par titalls til over 100. Grøtsund hadde flest. Minene var normalt lagt i en eller to linjer (kanskje mer i Grøtsundet), med ca. 50 meter mellom minene. I Rauøyfjorden besto feltet av 50 miner i to linjer, den ytterste med fire grupper, den innerste med fem. I Huikæla (se figur) var det 55 miner.
Bortsett fra i Drøbaksundet, hadde man to målestasjoner for feltet, en ledestasjon og en peilestasjon. I ledestasjonen peilet man (gjerne med periskop fra fortifikatorisk anlegg) retningen til fartøy, som ble mekanisk overført til plottekart i kontrollstasjonen. Fra peilestasjonen gjorde man det samme, og det ble også overført til kontrollstasjonen. I krysset mellom retningene var fartøyet (altså krysspeiling), og man kunne avfyre mine nå fartøyet var innenfor virkningsradius til en. Man kunne også ta posisjon fra overvåkingsradar, og så vidt jeg forsto fikk man fra ca. 1980 eller litt senere fjernstyrt optisk stasjon med lavtlys-TV og laser-avstandsmåler. I Drøbaksundet, altså på Oscarsborg, hadde man bare ledestasjon, med peiling av retning og avstand ved orograf (avstandsmåler).
Det var vesentlig at det var kanoner i forbindelse med minefeltet, for å hindre at minesveipere eller minejaktfartøyer ødela det. De fleste kontrollerbare minefeltene var i forbindelse med kystfort, men for de som ikke var det, hadde man satt opp en enkelt kanon. I Gibostad hadde man en enkelt 105 mm SKC/32, den som var vanligst i Kystartilleriet, ved Det naue, Matrafjorden og Brimse var det montert en amerikansk 76 mm Mk 22, samme som Marinen hadde på bl.a. korvettene av Sleipner-klassen (og i dobbelaffutasje i Oslo-klasse fregattene).
Den 14. august 1990 skjedde hva som kunne vært en skjebnesvanger ulykke i Rauøyfjorden, som heldigvis ikke ga alvorlig personskade. Under kraftig tordenvær gikk flere minegrupper med til sammen 38 miner (både bunnminer og forankrede miner) av. Dette kan man lese om her: https://www.f-b.no/historien-bak-det...o/5-59-2685832
I Oslofjorden ville man i krig legge ut en minesperring med ca 500 uavhengige miner tvers over Oslofjorden mellom Bolærne og Rauøy. (minene var lagret i fjelllager på Vestre Bolæren og Bastøyfergene var forhåndsrekvirert for å brukes som mineleggere. Egne/vennlige fartøyer ville måtte passere enten gjennom Huikjæla eller gjennom Rauøyfjorden, altså over kontrollerbare minefelt.
Figuren her viser minesperringen i Huikjæla som røde linjer. Blått viser planlagt utlagte (i krig) uavhengige miner og grønne linjer planlagte bomsperringer med tømmerstokker, kjettinger, wire eller noe slikt (kopiert fra «Oslofjord festnings historikk 1916-1962: og fortene Rauøys, Bolærnes og Torås' historikker 1963-2005» av O.T. Fjeld og H. P. Kolstad).
De kontrollerbare minefeltene ble regelmessig kontrollert og minene hvis nødvendig revidert (støpt inn ny TNT) med hjelp av spesialfartøyet KNM Borgen.
Kommentér