Stratagem: Krig, etterretning og Etterretningsskolen
Stående i tårnet på en ombygd Mercedes Benz (MB) mens vi rullet gjennom støvete landsbyer og frodige elvedaler, med gamle vrak av stridsvogner og pansrede kjøretøy jevnt strødd langs hovedveiene, virket ikke krig lenger så fjernt. Ikke bare noe man hørte og leste om fra fjerne himmelstrøk. Eller gjennom historier fra de som selv hadde opplevd andre verdenskrigs herjinger. Som for de fleste andre unge soldater rundt årtusenskiftet hadde tanken om at vi skulle involveres i en krig i det svært så fjerne Afghanistan vært helt fraværende. Selv den mest kreative og spekulative analytiker ville nok ikke sommeren 2001 kunne se for seg et scenario der NATO og Norge kom til å være dypt involvert i en krig i Afghanistan gjennom to tiår.

Deployeringen til Afghanistan som 24-åring i 2003 ble en øyeåpner. Opplevelsen forsterket min akademiske nysgjerrighet for krig og konflikt. Etter flere lærerike år som operativ soldat, gikk derfor veien etter hvert inn i den akademiske verden. Først religionsstudier og religionshistorie. Senere ble det en doktorgrad i utviklings- og konfliktstudier. Hele tiden med et fokus på krigen og konfliktens dynamikk på lokalt nivå.

Når man forlater de store historiene om krig, massive slag mellom militære styrker og statsleders strategiske beslutninger, og dykker ned på mikronivå, krigens hverdag for folk flest, blir ikke lenger «krig» en ryddig størrelse. Den er flytende, skitten og uklar. For meg er ikke «krig» og «fred» nødvendigvis så hjelpsomme kategorier. Organisert vold av varierende type og intensitet er snarere en iboende egenskap ved våre menneskelige samfunn. Krig er det vi innenfor etterretningsverdenen gjerne kaller kompleksiteter eller komplekse mysterier. Det vil si et problemkompleks eller fenomen bestående av mange ulike aktører, krefter eller variabler og strukturer (Torgersen, 2021). Kompleksiteter er noe som vanskelig kan reduseres til klare og enkle begreper, kategorier og forklaringer. Krig er kaotisk.

I dette bokkapittelet vil jeg diskutere hvordan jeg som lærer og forsker ved Etterretningsskolen tilnærmer meg fenomenet krig i bred forstand. Med utgangspunkt i egne erfaringer ved skolen vil jeg trekke frem hvordan krig behandles i undervisningen, hvilket teoretisk og metodisk grunnlag vi legger til grunn, litt om pedagogikk og hva det betyr når vi snakker om og behandler krig som vi gjør. Refleksjonene er mine alene og representerer ikke hverken Etterretningstjenesten eller Etterretningsskolens institusjonelle standpunkter.

Denne artikkelen er en del av serien «Hvordan vi forstår krig», der vi har invitert noen av landets fremste eksperter og de som de facto underviser om krig ved landets militære og sivile utdanningsinstitusjoner til å dele sine perspektiver på hvordan de forstår, formidler og underviser om krig. Artikkelserien er et initiativ fra Gjert Lage Dyndal, Generalmajor i Luftforsvaret og nestkommanderende ved Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH). Ønsker du å bidra til denne artikkelserien, send inn din tekst til: redaksjon@stratagem.no.

Etterretningsskolen, etterretning og krig

Etterretningsskolen har røtter tilbake til 1950-tallet da russisk språkutdanning ble etablert i Forsvaret. Foruten språk har skolen i økende grad også undervist i ulike typer fag relatert til utøvelse av etterretningsfaget. Etterretningsskolen, kjent under tidligere benevnelser som Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste (FSES) og Forsvarets Etterretningshøgskole (FEH), lå den første tiden organisatorisk under Hæren og deretter direkte under Forsvarssjefen (Thoresen, 2011), men har med årene blitt fullintegrert i Etterretningstjenesten. I dag leverer skolen språkkurs, en rekke etterretningskurs, arbeid med doktrineutvikling, samt forskning på etterretningstemaer med relevans for operativ virksomhet (Etterretningstjenesten, 2024c).

Arkivbilde fra forsvarets skole for etterretning og sikkerhetstjeneste fra 2002. Foto: Torgeir Haugaard / Forsvaret

Etterretningsskolens oppdrag er å tilføre kompetanse innenfor språk og etterretning for å styrke utøvelsen av faget i Etterretningstjenesten, Forsvaret i stort, samt bidra til styrking av beslektede miljøer i andre statlige etater (ibid). Dette betyr at vårt hovedfokus i undervisningen er etterretningsfag og språk, ikke krig i seg selv. Etterretning som akademisk fag er en litt broket disiplin som i realiteten samler en rekke ulike underdisipliner. Enkelte retninger tar eksempelvis for seg etterretningshistorie, andre etterretning og kognitiv psykologi, atter andre etterretningsanalyse, etterretning som beslutningsstøtte eller hvorfor og hvordan såkalt etterretningssvikt oppstår.

Som seg hør og bør innenfor akademiske diskusjoner om sosiale konstruksjoner er det ingen full enighet om hva etterretning er. I undervisningen ved Etterretningsskolen legger vi allikevel vekt på forståelsen av etterretning som produksjon av en bestemt type kunnskap, det vi kan kalle et kunnskapsregime (De Werd, 2021, 512), som har til hensikt å understøtte beslutninger på ulike nivåer. Fra taktisk til strategisk, militært og politisk. Kunnskapen produseres gjennom en strukturert prosess, reguleres gjennom bestemte lover, regler og normer, og altså med en gitt hensikt. Noe av særtrekket ved etterretning er hemmelighold av kapasiteter og metoder, samt lovlig sanksjonert innhenting av informasjon andre aktører gjerne ønsker å holde skjult for oss.

Selv om etterretning i prinsippet kan omhandle alle typer temaer av interesse for våre beslutningstakere, forventes det at etterretningsorganisasjonene i Norge leverer kunnskap om forhold beslutningstakerne opplever som truende eller av særskilt interesse for norske interesser (Etterretningstjenesten, 2024b). På militær side handler etterretningsutøvelsen i stor grad om å støtte militær planlegging og løpende militære operasjoner. Etterretning vil derfor på mange måter være tett sammenvevd med krig og konflikt av ulik art. Etterretning vil for eksempel være viktige leveranser for å forstå trusler mot Norge og norske interesser, for å planlegge mottiltak og militære bidrag, for å understøtte pågående militære operasjoner og for å vurdere oppnådde effekter (Forsvarssjefen, 2021). Enhver krig eller konflikt Norge retter sitt fokus mot vil i dag alltid medføre en eller annen etterretningsmessig involvering (Bruusgaard & Stenslie, Forthcoming).

Hvordan forholder vi oss til krig ved Etterretningsskolen?

Krig som teoretisk fenomen er altså ikke i seg selv et fokus i undervisningen ved Etterretningsskolen, slik det er ved krigsskolene. Samtidig er krig og konflikt, som nevnt, tett sammenvevd med etterretning. Enten som etterretningens objekt, der man følger med på, innhenter og analyserer informasjon om potensielt kommende eller pågående kriger og konflikter «der ute», eller som en integrert del av militær planlegging og støtte til pågående militære operasjoner. Dette preger også undervisningen ved Etterretningsskolen.


Etterretningsskolen er lokalisert ved Etterretnings­tjenestens hovedkvarter i Lutvann leir i Oslo. Foto: Forsvaret

Selv om mye av den grunnleggende undervisningen handler om blant annet å forstå hva etterretning er og hvordan etterretning som kunnskap blir til, hvilke analyseteknikker man kan dra nytte av for å analysere et bredt spekter av problemer, og hvordan etterretning formidles, gjennomsyres undervisningen av en bestemt type selvforståelse og diskurs: At etterretningsorganisasjonene skal følge med på og avdekke det som oppleves som farlig og truende mot vår eksistens som samfunn. Således er ulike former for krig og konflikt, slik som mellomstatlig krig, borgerkrig, opprør, terrorisme, men også mer subtile former for konflikt, gjerne referert til som «hybride trusler» eller «sammensatte trusler» (FFI, 2023), gjennomgående temaer i undervisningen.

Hva underviser vi om krig?

Som lærer ved Etterretningsskolen forholder jeg meg til krig og konflikt på tre hovedmåter. For det første, for å belyse sentrale begreper, konsepter og teknikker innenfor etterretningsfaget. For det andre, som overordnet rammeverk og virkelighetsforståelse i undervisningen om e-støtte til militære operasjoner. For det tredje, som historisk lærdom og inspirasjon til analyse og diskusjon om nåtidens sikkerhetspolitiske utfordringer. I det følgende vil jeg si litt kort om hver av disse måtene å jobbe med krig og konflikt på.

I mye av den grunnleggende etterretningskursingen handler undervisningen om å lære seg et fagspråk. Kurselevene skal tilegne seg noen sentrale konsepter, forstått som teoretiske byggeklosser, og grunnleggende analyseteknikker som gjør at nye etterretningsutøvere kan fungere innenfor sine etterretningsmiljøer. I denne typen undervisning blir krigen først og fremst et hjelpemiddel for å fremme læring. For eksempel trekker vi frem ulike, historiske krigssituasjoner og bruker disse for å diskutere og belyse hvor vanskelig det er å forstå «den andre», enten det er snakk om en opplevd fiende eller samarbeidspartner, gitt våre kognitive svakheter og sosiopolitiske innramming.

Skjelderup bruker det tyske angrepet av Norge den 9. april som historisk casestudie i undervisning. Her fra Senkingen av Blücher i Oslofjorden. Foto: Wikimedia commons

I denne forbindelse brukes blant annet Irak-krigen i 2003 og Saddam Hussein som utgangspunkt for diskusjon. En annen spennende historisk case i så måte er det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. I sin artikkel «Intelligence and the ‘Mindset’: The German invasion of Norway in 1940” (2007), argumenterer Olav Riste for hvordan man både på norsk og britisk side feiltolket etterretninger om tyske forberedelser og massive marineforlytninger, fordi et direkte angrep på Norge lå utenfor de dominerende og rådende forestillingene eller «mindsets».

Andre eksempler der lærdom fra tidligere kriger står sentralt i undervisningen er under diskusjoner om ulike former for «etterretningssvikt». Det vi si situasjoner der man i etterpåklokskapens ånd hevder at etterretningsorganisasjonene sviktet i å varsle beslutningstakerne om sentrale, forestående hendelser, til tross for at de hadde forutsetninger for dette. Eller det kan være at det ble varslet, men at budskapet ikke ble reelt forstått av beslutningstakeren. Her er det mange historiske hendelser å ta av, for eksempel det japanske angrepet mot Pearl Harbor i 1941 eller angrepet mot Israel i 1973.

Et tredje eksempel der reelle, historiske caser om krig trekkes frem er når vi diskuterer konkrete analyseteknikker som egner seg for å analysere en fiendtlig aktør eller en større situasjon der krig eller konflikt pågår, eller kan tenkes å utvikle seg på sikt. Under disse kursene kan vi egentlig jobbe med hvilken som helst krig, enten historiske caser eller pågående. Det viktigste i denne forbindelse blir uansett å lære seg et sett av analyseteknikker og tenke kritisk og strukturert hvordan en kommer frem til analysens konklusjoner. Ofte har vi benyttet piratsituasjonen utenfor Somalia slik den utviklet seg på tidlig 2000-tallet, men benytter også terrorscenarier eller fremtredende kriger i dagens situasjonsbilde.

En U.S. Navy soldat peker på et mistenkt piratfartøy i Adenbukta utenfor kysten av Somalia i 2010. Foto: Wikimedia commons

I undervisningen om etterretningsstøtte til militære operasjoner tilnærmer vi oss krigen på en litt annen måte ved å «tre inn i krigen». Under dette kurset er elevene selv en aktiv del av krigen. Vi tar vi utgangspunkt i at norske styrker skal til, eller allerede er en del av, en militær operasjon i en pågående krig eller konflikt. Her tas altså krigen for gitt og rammer inn hele undervisningen. Vesentlig under et slikt kurs er å lære seg stegene og prosedyrene i det såkalte Joint Intelligence Preperation of the Operating Environment (JIPO) som handler om etterretningsstøtte til en pågående, militær planprosess på operasjonelt nivå (Vasicek & Hlavizna, 2021). Under dette arbeidet reflekteres det i liten grad over krig eller konflikt som teoretisk fenomen. Snarere tar man som lærer og elev for gitt at det finnes mer eller mindre klare størrelser som for eksempel én eller flere motstandere, ulike grupper av lokale og andre allierte partnere som vi må forholde oss til i etterretningsarbeidet og den pågående planprosessen. Igjen handler det først og fremst om å bruke krigen som ramme for å belyse og fremme læring av et fagspråk, konsepter og prosedyrer. På slike kurs spilles typisk krigen ut som mer eller mindre fiktive scenarioer som er laget på forhånd for å få frem ønsket læringsutbytte under kurset. Gjennom en papirøvelse får kurselevene spilt ut ulike roller de gjerne kunne hatt under en reell planprosess.

Den tredje hovedmåten vi forholder oss til krig på ved Etterretningsskolen knyttes til et kurs vi så smått har startet opp med. I kurset benytter vi en historisk case fra krig som bakteppe for å diskutere nåtidens sikkerhetspolitiske utfordringer. Nærmere bestemt tungtvannsaksjonene på Rjukan under andre verdenskrig. Gjennom egenstudier og forelesninger fra fagpersoner med kompetanse på ulike forhold knyttet til tungtvannsaksjonene får kurselevene innsikt i en lang rekke problemstillinger som kan gi lærdom for beslektede forhold i dagens situasjon.Hvor godt bilde hadde man av det tyske atomprogrammet? Hvordan håndtere usikkerhet på politisk og militærstrategisk nivå? Hvordan støtte taktiske styrker i et okkupert område? Hvordan vil lokalbefolkningen i okkupert område rammes som følge av slike aksjoner?

I denne forbindelse går vi altså empirisk til verks i en spesifikk case om krig og bruker dette som verktøy for å problematisere, reflektere og diskutere en rekke relevante utfordringer sett med dagens øyne. Selv om mye var ulikt i Norge og Europa på slutten av 1930-tallet og gjennom andre verdenskrig, ikke minst når det gjelder teknologisk nivå og alliansedynamikk, ser vi samtidig at mange av problemstillingene knyttet til tungtvannsaksjonene oppleves som, kanskje overraskende, høyst reelle og tidsrelevante.

Teoretisering om krig i undervisningen

Den teoretiske undervisningen ved Etterretningsskolen handler kanskje ikke overraskende først og fremst om etterretning som fenomen. På grunnleggende kurs dreier dette seg altså i stor grad om etterretning som en form for produksjon av kunnskap. Kurselevene slipper imidlertid ikke helt unna en viss grad av teoretisering om krig, inkludert bidrag fra superhelten innenfor militærteori, Carl Von Clausewitz. For eksempel jobber vi, både innenfor analysekurs og støtte til militære operasjoner, med den gamle preusserens ideer om en aktørs tyngdepunkt eller Center of Gravity (CoG) (Høiback, 2021; Meyer, 2022). Selv om dette teoretiske konseptet så vel som dets moderne metodiske uttrykk er omdiskutert, er ideen om ett eller flere tyngdepunkt godt forankret i vestlig militær tenkning og en integrert del av NATOs doktrinelle tilnærming til operasjonsplanlegging (NATO, 2019). Tyngdepunktsanalyse er således en metode etterretningspersonell som skal støtte slik planlegging bør kjenne til.

Tyngdepunkt og andre militærteoretiske konsepter og metoder er for vår del ikke kun nyttige som begrepsapparat og konkrete teknikker for å gjennomføre bestemte analyseaktiviteter innenfor etterretningsfaget. De er også egnet som utgangspunkt for å problematisere og diskutere hvilke antakelser ulike teorier og metoder bringer med seg inn i arbeidet med dem. Her er tenkningen rundt tyngdepunkt og tyngdepunktsanalyse et godt eksempel i så måte. Selve ideen om at en militær aktør har en eller annen form for tyngdepunkt, det vil si et punkt som aktørens styrke og vilje hviler på, har svært stor påvirkning på hvordan en analytiker «tvinges» til å tenke når tyngdepunktsanalysen skal gjennomføres. Det er lett å ta seg i hvor raskt man begynner å diskutere og lete etter hva som er tyngdepunktet, heller enn å spørre seg om det i det hele tatt er rimelig å anta at aktøren har ett eneste tyngdepunkt. Og hvilke farer det potensielt kan føre med seg å rette all innsats mot for eksempel å ramme fiendens tyngdepunkt. Hva om det ikke finnes ett, eventuelt to, tyngdepunkter hos en aktør? En annen egenskap ved tyngdepunktsanalysen som er lærerik å reflektere over er måten den driver analysen mot identifisering av visse sårbarheter, som igjen legger opp til tiltak for å ramme disse, dersom vi snakker om en fiende. Eller beskytte, dersom vi snakker om egne styrker eller allierte. Det er selvfølgelig ikke bare militærteoretiske metoder og teknikker som bringer med seg eksplisitte og implisitte antakelser av denne typen. Alle konsepter og teknikker vi lærer bort gjør med nødvendighet det. Allikevel blir dette spesielt synlig når man tar militærteoretiske metoder litt ut av sin opprinnelige kontekst og gjør disse til gjenstand for diskusjon og problematisering.

Krig, kompleksiteter og kritisk tenkning

Krig er som nevnt en kompleksitet. Det er et flytende og vanskelig håndgripelig fenomen. Nettopp derfor er krig velegnet som utgangspunkt for å trene analytiske holdninger som kritisk tenkning, ydmykhet, og evne til å se alternative forklaringer. I så måte er Arthur Stinchcombes kommentar like gyldig for en etterretningsutøver som for en sosiologistudent:
Når vi snakker om USA og Vestens krig i Afghanistan eller Irak kan vi fortelle mange konkurrerende historier eller narrativ som alle med rimelighet kan hevdes å være like «sanne». Krigens kompleksitet og uklarhet gjør den perfekt til å diskutere grunnleggende kunnskapsteoretiske konsepter som ontologi og epistemologi med kurselevene. Hvordan ser verden grunnleggende sett ut? Hva er verden? Består den av funksjonelle, håndgripelige systemer og «systemer i systemer» (Meadows, 2008)? Eller er den egentlig uforståelig, kaotisk og tilfeldig, slik Nassim N. Taleb langt på vei hevder i sin populære bok, «The Black Swan» (2007)? Hvis vi forutsetter at krigen kan forstås, forklares og til og med predikeres, hvordan kan vi oppnå sikker kunnskap om den? Hvordan kan vi fastslå at noen påstander og hypoteser er mer sanne og rimelige enn andre? Når, og om i det hele tatt, kan vi snakke om fakta versus vurderinger? Når vi virkelig trår inn i krigens verden vil selv den mest hardnakkede positivist støte på utfordringer.

En nederlandsk Panzerhaubitze 2000 i Afghanistan i 2009. Foto: Wikimedia commons

Under etterretningskursene våre bruker vi, som nevnt tidligere, også krig og konflikt som ramme for å se innover i oss selv. Krigen blir da et slags terapeutisk verktøy for å øke kurselevenes bevissthet om seg selv. Dels for å bli klar over våre fellesmenneskelige trekk, som såkalte kognitive bias eller feilslutninger. For eksempel bekreftelsesbias. Altså vår hang til å finne bekreftende informasjon som støtter en oppfatning eller hypotese vi allerede tror på. Dels for å reflektere over hvor viktig forståelsen av krigen og krigens størrelser, aktører og dynamikker preges av hva vi bringer med oss inn av forforståelse. Oppveksten vår, sosioøkonomisk bakgrunn, politisk ståsted, utdanning osv. påvirker analysen vår av krigen kanskje mer enn vi aner. Gjennom analysekurset vårt bruker vi en god del tid på å jobbe frem en bevissthet nettopp rundt hvordan hver enkelt og gruppens forforståelse og teoretiske antakelser påvirker analysen. «På seg selv kjenner man ingen andre» er et gjennomgående mantra i analysen av «fienden», enten vi snakker om en antagonistisk stats- eller ikke-statlig aktør. Til syvende og sist handler etterretningsanalyse om utøvelse av sunn, kritisk tenkning. På samme måte som Clausewitz var kritisk til en for doktrinær tilnærming til planverk, kan heller ingen analysemetoder eller teknikker i seg selv automatisk gi det beste svaret. Kritisk tenkning er en nødvendighet i møtet med krigens komplekse verden: «[E]nhver metode som produserer fiks ferdige strategiske planer, som fra en maskin, vil være fullstendig verdiløs» (Clausewitz i Høiback, 2021, 111).

Pedagogikk og formidling

Som kurselev ved etterretningskursene vil man i stadig mindre grad kunne sette seg ned i klasserommet med full kaffekopp og forvente passivt å bli «matet» med kunnskap gjennom lange økter med forelesninger. Og hundrevis av Power Point-slides. Selv om kursene fortsatt variere i form og innretning, beveger vi oss stadig mer over i en retning der læreren eller foreleseren i mindre grad står foran klassen og snakker fra én til mange og over mot en variert kursdag der det er eleven som selv får ansvaret for å være den aktive. Enten gjennom selvstudier, gruppeoppgaver eller plenumsdiskusjoner med foreleser. Ofte en kombinasjon av alle formene. Læreren blir da mer en form for tilrettelegger for læring, heller enn den som får ansvar for å formidle kunnskapen direkte.

Denne måten å lære bort på, enten det er for å lære sentrale konsepter om etterretning eller krig, analyseteknikker eller etterretningsstøtte til militære operasjoner, er selvsagt ikke unik for Etterretningsskolen. Krigsskolen og andre utdanningsinstitusjoner vil nok helt sikkert kjenne seg igjen i denne dreiningen i større eller mindre grad. Og det er selvsagt heller ikke vi ved Etterretningsskolen som har funnet på at denne måten å undervise på fremmer læring på en bedre måte enn den tradisjonelle, Power Point-tunge måten med en fagekspert foran klassen. Det er snarere snakk om en noe motvillig og gradvis endring gjennom erkjennelsen av at ikke alt vi gjør «fordi vi alltid har gjort det slik» er det som virker best. Spesielt viktig for vår del har vært Barbara Oakley og Terrence Sejnowsiks (Se for eksempel Oakley et al., 2021; Oakley & Sejnowski, 2014) populærvitenskapelige formidling om nyere hjerneforskning og hva dette betyr for hvordan hjernen vår faktisk tar til seg læring.

Oakley og Sejnowski (2021) vier en sentral plass til ulike former for det som på norsk gjerne refereres til som «studentaktiv læring» (Kantardjiev, 2019). Det vil si læringsformer der studenten tar en mer aktiv rolle i undervisningen. En sentral innsikt er at optimal læring, forstått som etablering av varige nevronforbindelser i langtidsminnet, skjer gjennom at studenten stadig gjentar og henter opp igjen den informasjonen vedkommende har fått med seg. Hver gang studenten aktivt henter opp igjen informasjonen vil koblingene i langtidsminnet styrkes. Denne prosessen med gjentatt, aktiv fremhenting av lagret informasjon kalles gjerne «retrieval practice», altså å hente frem fra hukommelsen. Dette betyr imidlertid ikke at tradisjonelle forelesninger er passé. Men i seg selv er ikke denne læringsformen nok, studenten må også få anledning til å hente informasjonen aktivt frem igjen, gjerne ved flere anledninger og i gjennom ulike læringsformer.Forelesningen kan for eksempel være en introduksjon til et nytt tema eller nye begreper. Deretter kan studentene jobbe med oppgaver knyttet til forelesningen, enten enkeltvis eller i grupper. For så å presentere dette i plenum etterpå. Hovedpoenget er at det ikke er nok kun å sitte passivt å høre på en ekspert fortelle om et tema, selv om foreleseren er både dyktig og engasjerende.

En konsekvens av kunnskapen om retrieval practice er blant annet at flere av kursene ved Etterretningsskolen har endret form, selv om både læringsmålene og innholdet som sådan i stor grad kan være mye av det samme som tidligere. Så langt det er mulig, legger vi opp til flere ulike aktiviteter knyttet til hvert tema eller bolk. Det kan gjerne være at kurselevene først leser noe litteratur og svarer på et knippe refleksjonsoppgaver før kursstart, med den hensikt at de skal ha satt i gang læringsprosessen før oppmøte. I denne forbindelse kan E-læringskurs også fungere som en egnet initiator. Deretter kjører vi typisk en kort og målrettet introduksjonsforelesning, som gjerne trekker frem igjen stoffet de har lest i forkant. Etter forelesningen legger vi gjerne opp til gruppearbeid, videre refleksjonsspørsmål, fremlegging av oppgaver og plenumsdiskusjoner.. Kombinasjonen og omfanget av de ulike læringsformene varierer fra kurs til kurs. Gjennomgående er imidlertid dramatisk reduksjon av tid til tradisjonelle forelesninger til fordel for studentaktive læringsformer.

Opplevelsen av de pedagogiske endringene av etterretningskursene ved skolen er i stor grad positive, sett med lærers øyne. I forbindelse med komplekse temaer som krig og konflikt, der læringsmålet i seg selv ikke er å «pugge fakta», oppleves det som svært nyttig at det er mer rom for å bryte meninger, få frem nyanser og uenigheter, utfordre hverandre, sammenliknet med problematisering kun fra læreren ved kateteret. Selv når hensikten med undervisningen primært er å lære seg begreper og konsepter, oppleves den kombinerte undervisningsformen som hensiktsmessig. Dog er det gjerne nyttig å ha tydelige og, forhåpentligvis, oppklarende forelesninger med en lærer, der avklaringer og uklarheter kan ryddes av veien. Samtidig kan kravene om langt mer aktiv tilstedeværelse blant kurselevene nok oppfattes som mer krevende for kurselevene enn tidligere. Det er slitsomt å tenke, fremhente informasjon og delta aktivt i plenum- og gruppediskusjoner.

Fra undervisning på etteretningsskolen. Skjermdump: Forsvaret.no

Om forventningen til kurset først og fremt handler om å få et hyggelig og rolig avbrekk fra en hektisk hverdag blir man definitivt overrasket. Et vesentlig poeng i så måte, enten man er forberedt på aktiv deltakelse eller ikke, er nettopp godt med hvile. Både gjennom dagen og mellom kursdagene. Når vi hviler stopper på ingen måte hjernen å jobbe. Derimot bygger den nye og sterkere nevronkoblinger for oss når den får et avbrekk til å bearbeide stoffet vi har jobbet med (Oakley et al., 2021).

Krig, forskning og undervisning

Etterretningsskolen har, som allerede nevnt, egne forskere som jobber med ulike prosjekter til støtte for operative behov i Etterretningstjenesten. Dette inkluderer både forskning på ulike etterretningsfenomener og relaterte temaer til støtte for den operative etterretningsvirksomheten. Flere av oss lærere, som står for hoveddelen av kursundervisningen, har imidlertid også forskning som en del av stillingen ved siden av undervisningen. For egen del handler forskningen om temaer relatert til krig i bred forstand, slik som opprør, opprørsbekjempelse, dannelse av militser og sivil motstand. Gjennom feltarbeid til blant annet Sør-Somalia har hele tiden målet med egen forskning vært å forstå mikrodynamikk i møtet mellom sivilbefolkning og opprørsgruppene. Hvordan håndterer og styrer opprørsgruppene?Hvordan er det å bli dominert av en eller flere opprørsgrupper? I hvilken grad kan sivile, lokale institusjoner påvirke egen autonomi og førende politikk? I samtaler med opprørsledere, krigsherrer, klanledere, politikere og «folk flest» blir de store skillelinjene og kategoriene borte. Stat versus ikke-stat. Venn versus fiende. Demokrati versus diktatur. Innenfor den store rammen av borgerkrig handler det ofte om å ta valg for å overleve, ta vare på familie, skape seg en fremtid. Ikke helt ulikt situasjonen i det okkuperte Norge under andre verdenskrig.

Som forsker med et perspektiv på krigens hverdag og mikrodynamikk er krig et sammensurium av aktører, variabler og strukturer. Desto mer man graver, desto mer kaotisk blir det. Kategoriene «krig» og «fred» gir begrenset verdi. Mange kan oppleve stor grad av stabilitet og fravær av vold, selv innenfor intense borgerkriger. En mer hensiktsmessig forståelse av krig handler, etter mitt skjønn, om å se på grader av organisert vold langs et kontinuum fra lav til høy. Dog vil selv en slik tilnærming overse mange andre dimensjoner ved krigen eller konflikten, som selvbestemmelse, maktfordeling, grad av institusjonalisering etc. Krigen kan fort oppleves som et for overveldende og uhåndgripelig fenomen.

Perspektivet jeg og vi som lærere har ved Etterretningsskolen påvirker hvordan vi tilnærmer oss krig og konflikt som fenomen i undervisningen. Er man for eksempel lærer og terrorforsker eller primært har erfaringer fra Forsvaret og deployeringer internasjonalt ser og tilnærmer man seg sannsynligvis krigen på andre måter enn jeg gjør. Hvilke kategorier og konsepter bør man benytte for å forstå og skape mening i møtet med krig? Hva betyr det å være en «fiendtlig» aktør? Hvordan tilnærmer man seg kategorien «sivilbefolkningen» i en krig?Min kritiske holdning til etablerte kategorier og størrelser innenfor krigens virkelighet kan være en fordel i undervisningen på flere måter. Den kan fremme kritisk tenkning, åpne øynene for å se ulike forklaringer og historier og skape refleksjon rundt egen og andre aktørers involvering i en krig eller konflikt. En ulempe kan imidlertid være at unge og ferske kurselever opplever fenomenet som såpass flytende at det blir vanskelig å tilnærme seg krigen på en håndgripelig måte. Alle trenger «begreper for å begripe» (Eriksen & Jansen, 2014). Et begrepsapparat bør på plass, vi trenger noen teoretiske antakelser og modeller som forenkler virkeligheten, men som samtidig gir oss et rammeverk vi kan ta utgangspunkt i for å skape forståelse. Blant lærerne ved Etterretningsskolen har vi stadige diskusjoner om hvor grensen skal gå mellom innlæring av grunnleggende kunnskap versus refleksjon og problematisering. Jeg plasserer meg godt over i «problematiseringsgruppen».

Krig som «problem» og konstituerende ramme for kunnskapsproduksjon

Etterretningstjenesten, herunder Etterretningsskolen, har en sentral stemme i den offentlige samtalen om krig og konflikt. Hvert år utgir Etterretningstjenesten den årlige ugraderte vurderingen «Fokus», som sier noe om hvordan tjenesten forstår forhold som truer Norge og norske interesser (Etterretningstjenesten, 2024a). I tillegg opptrer sjefen for Etterretningstjenesten stadig i nasjonale medier og snakker om utfordringer i den sikkerhetspolitiske virkeligheten som omgir oss. Etterretningstjenestens oppdrag, posisjon og status gir den en autoritet i spørsmål som angår krig og konflikt. Hva tjenesten sier og ikke sier, hva og hvem som defineres som en trussel, fiende eller et problem påvirker derfor den offentlige diskursen.


Fra forsiden til den årlige ugraderte vurderingen «Fokus», som sier noe om hvordan tjenesten forstår forhold som truer Norge og norske interesser. På tilsvarende måte har Etterretningsskolen en betydelig stemme når det gjelder begrep og forståelse relatert til etterretningsfaget. Gjennom kursene, kursmateriellet og samtalene som foregår i randsonen av undervisningen påvirker skolen og lærerne hva som skal være den rådende oppfatning om begreper, kategorier og narrativ innenfor etterretning. Dette gjelder også vår tilnærming til krig og konflikt. Hvordan vi omtaler og analyserer Russland, Kina eller ulike ikke-statlige aktører gjør noe med rådende oppfatninger av aktørene. Er analyseproblemet og casen vi bruker under et kurs en «terrorist», «opprører» eller noe annet? Lærernes tilnærming og forståelse for hva som er «problemet» rammer inn og preger kunnskapsproduksjonen. «Krig», sammen med «terror» og «opprør» som negativt ladede konsepter får således en konstituerende rolle. De bidrar til å skape «sannheter». Slik sett vil vår undervisning både være et resultat av og en stemme i konsolideringen av visse typer oppfatninger om hva som er godt eller dårlig, riktig eller galt.

Etterretningsskolens påvirkning på samfunnsdiskursen er naturligvis ikke unikt og gjelder vel så mye for krigsskolene og de øvrige utdanningsinstitusjonene. Dette er heller ikke en rolle man kommer seg vekk fra. I så måte handler det om å være seg bevisst hvilken rolle man spiller og hvilke konsekvenser ens stemme har i samfunnsdiskursen om krig og konflikt. I erkjennelsen av at krig er et komplekst fenomen, der ulike historiefortellinger konkurrerer om dominans i det offentlige ordskiftet kan og bør imidlertid Etterretningstjenesten og Etterretningsskolen ta en aktiv rolle i å nyansere, problematisere, trekke frem konkurrerende hypoteser og forklaringer, heller enn å forsterke og gjenta forenklede fiendebilder og stereotypier. Etterretning handler om kritisk tenkning og kunnskapsproduksjon til støtte for våre beslutningstakere. Ikke å bekrefte etablerte hypoteser og forklaringsmodeller. Etterretning i et demokratisk samfunn handler om å «snakke «sannhet» til makta» (Lowenthal, 2021), i (selv)kritisk forstand, ikke tegne opp en verden som passer med det beslutningstakerne ønsker å se.

Avslutning

I undervisningen ved Etterretningsskolen er etterretningsfag, ikke krig som teoretisk fenomen, i hovedfokus. Allikevel er krig og konflikt gjennomgående temaer i de fleste etterretningskursene i en eller annen form. Enten som kontekst eller casestudie for å belyse begreper, teknikker og metoder knyttet til etterretningsfaget. Som overordnet virkelighetsforståelse for kurs i etterretningsstøtte til militære operasjoner. Eller som historisk lærdom som utgangspunkt for debatt om nåtidens sikkerhetspolitiske utfordringer. Under disse kursene møter nå kurselevene etterretningsfagene og temaene om krig gjennom økt fokus på studentaktiv læring, med fokus på å fremhente informasjonen flere ganger gjennom ulike undervisningsformer. På bekostning av lange dager med forelesning fra én til mange. «Power Point-Marathon» er ut.

Begreper, kategorier og dominerende forklaringer og forståelse om krig er faktorer som påvirker hvordan vi som lærere og forskere snakker om, forholder oss til og underviser i våre kurs. Vår undervisningspraksis om krig blir således dels en konsekvens av disse, samtidig som vår stemme igjen spiller inn i den pågående konkurransen eller diskursen i samfunnet om hvilke «sannheter» om krig som skal få forrang. Vi kan bidra til å forsterke etablerte forestillinger om krig, eller vi kan kritisere og utfordre disse. Hva vi definerer og behandler som «problemet» for analysen i våre kurs, hvem som tegnes opp som «fiendes» har betydning og påvirkningskraft. I dette ligger det et ansvar hos Etterretningsskolen, som for krigsskolen og øvrige undervisningsinstitusjoner, i å være kritisk til forenklede forklaringer og stereotypier og fremme en ydmyk og nysgjerrig holdning til komplekse fenomener som krig. Nyansering, diskusjon om alternative forklaringer og akademisk åpenhet bør være førende.

Jeg kan varmt anbefale flere nyttige og informative bøker som på ulike måter bringer oss inn i krigens kompleksitet. Først vil jeg fremheve en bok som etter hvert kan regnes som en klassiker for de som ønsker å studere krigen og voldens mikrodynamikk: Stathis N. Kalyvas’ The Logic of Violence in Civil War (2006). Også Ana Arjonas studier i Rebelocracy: Social Order in the Colombian Civil War (2017a) av dynamikken mellom sivilbefolkningen, lokale institusjoner og opprørsgrupper er svært lærerik. I bøkene til David H. Ucko, The Insurgent’s Dilemma: A Struggle to Prevail (2022), og Christian Tripodis The Unknown Enemy: Counterinsurgency and the Illusion of Control (2021) får vi oppdaterte og nyanserte diskusjoner om fenomenene opprør og opprørsbekjempelse. Begge bøkene anbefales på det varmeste. God lesing.


LITTERATURLISTE


Arjona, A. (2017a). Rebelocracy. Cambridge University Press.
Bruusgaard, K. V., & Stenslie, S. (Forthcoming). Chapter 40: Norwegian Intelligence. In The Oxford Handbook of Norwegian Politics. Oxford Univsersity Press.
De Werd, P. (2021). Reflexive intelligence and converging knowledge regimes. Intelligence and National Security, 36(4), 512-526.
Eriksen, T. I. R., & Jansen, P. T. (2014). Begreper for å begripe: Jakten på trussel og risiko. In E. B. Unneberg, P. T. Jansen, & O. Trønnes (Eds.), Etterretningsanalyse i Politiet. Universitetsforlaget.
Etterretningstjenesten. (2024a). Fokus 2024: Etterretningstjenestens vurdering av aktuelle sikkerhetsutfordringer.
Etterretningstjenesten. (2024b). Hva er etterretning? Etterretningstjenesten. https://www.etterretningstjenesten.no/om-etterretning/hva-er-etterretning
Etterretningstjenesten. (2024c). Om Etterretningsskolen. Etterretningsskolen. https://www.etterretningstjenesten.no/etterretningsskolen/om-etterretningsskolen
FFI. (2023). Kort fortalt: Hva er sammensatte trusler?
Forsvarssjefen. (2021). Forsvarets Etterretninsdoktrine.
Hedström, P., & Swedberg, R. (1996). Social Mechanisms. Acta Sociologica, 39, 281-308.
Høiback, H. (2021). En kort introduksjon til Carl von Clausewitz: Krigens filosof. Cappelen Damm Akademiske.
Kalyvas, S. N. (2006). The Logic of Violence in Civil War. Cambridge University Press.
Kantardjiev, K. O. (2019). Studentaktiv læring og diversitet – hva fungerer og hvorfor? NOKUT.
Lowenthal, M. M. (2021). Intelligence is NOT About "Telling Truth to Power". International Journal of Intelligence and Counterintelligence(34), 795-798.
Meadows, D. H. (2008). Thinking in systems: A primer. Chelsea Green Publishing.
Meyer, E. L. (2022). The centre of gravity concept: contemporary theories, comparison, and implications. Defence Studies, 22(3), 327-353.
NATO. (2019). NATO STANDARD AJP-5 ALLIED JOINT DOCTRINE FOR THE PLANNING OF OPERATIONS.
Oakley, B., Rogowsky, B., & Sejnowski, T. (2021). Uncommon Sense Teaching: Practical Insights in Bain Science to Help Students Learn. Tarcher Perigee.
Oakley, B., & Sejnowski, T. (2014). Learning How to Learn: Powerful mental tools to help you master though subjects. Coursera.
Riste, O. (2007). Intelligence and the 'Mindset': The German invasion of Norway in 1940. Intelligence and National Security, 22(4), 521-536.
Skjelderup, M. W., & Ainashe, M. (2023). Counterinsurgency as order-making: refining the concepts of insurgency and counterinsurgency in light of the Somali civil war. Small Wars & Insurgencies, 34(6), 1180-1203.
Taleb, N. N. (2007). The Black Swan: The Impact of the Highly Improbable. Penguin Books.
Thoresen, K. F. (2011). Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste 1954-1990.
Torgersen, M. (2021). Hemmeligheter og mysterier. https://www.youtube.com/watch?v=emUE5CJoLhg
Tripodi, C. (2021). The unknown enemy: counterinsurgency and the illusion of control. Cambridge University Press.
Ucko, D. H. (2022). The Insurgent's Dilemma: A Struggle to Prevail. Hurst & Company.
Vasicek, R., & Hlavizna, P. (2021). The Role of Joint Intelligence Preparation of the Operating Environment in Support of Future Military Operations.



Foto: Khartiia Brigade / Defense of Ukraine Twitter


Les mer...

Stratagem: Sikkerhetspolitikk som grunnmuren i statssystemet


Janne Haaland Matlary

Professor i internasjonal politikk ved Universitet i Oslo og professor II ved FHS/Stabsskolen - Seksjon for Militærstrategi og Fellesoperasjoner.


Hvordan undervise om krig? Det er et interessant og stort tema, men jeg har aldri tenkt på tematikken som krig, men som strategi, sikkerhetspolitikk og militærmakten som politisk virkemiddel.

Militærmakten er statens ytterste virkemiddel, ved siden av de vi kjenner bedre, politikk og økonomiske virkemidler, og kalles fra gammelt av ultima ratio regum, kongens ytterste argument. Militærmakten er også den makten som er aller viktigst i forholdet mellom stater dersom dette forholdet er dårlig og stater kan tenke så bruke militærmakt mot hverandre. Krigen i Ukraina er et eksempel på akkurat dette – økonomi og politikk kan ikke erstatte militærmakt på bakken, og enhver forhandlings utfall vil dessverre primært bestemmes av den relative militærmakten, av stillingen mellom partene.

Men når dette er sagt, er bruken av militærmakt alltid politisk, som Carl von Clausewitz påpekte. Politikken slutter ikke når krigen begynner, men er med hele tiden. Krigen i Ukraina kan plutselig stoppe fordi politikere bestemmer det; og det er da ikke en direkte effekt av situasjonen på bakken, men en indirekte effekt, f eks fordi utsiktene til våpenstøtte fra vesten blir mindre, noe som igjen endrer den relative militærmakten på bakken.


Krigen i Ukraina er et eksempel på at økonomi og politikk ikke kan erstatte militærmakt på bakken, skriver Matlary. Foto: Defense of Ukraine / Twitter

Men når militærmakt brukes, er det intet substitutt for den på slagmarken. Dette er vi ikke lenger vant til i vesten fordi det er lenge siden stat-til-stat krig foregikk her og fordi Europa er et sikkerhetsfellesskap hvor militære trusler mellom statene er borte. Vi vet også at demokratier ikke angriper hverandre, den såkalte ‘democratic peace thesis’. Der det er fungerende rettsstater og konfliktløsningsmekanismer, trengs ikke krig. Men utenfor vesten er det annerledes, og statssystemet i sin kjerne er uten en ‘politimester’:
Statssystemet er basalt sett et anarki, på gresk an-archos, som betyr uten en regjering som kan styre over statene. Av dette kan vi utlede at enhver stat, eller politisk enheter (polities) – tidligere var det bystater og imperier også – må kunne forsvare seg selv hvis nødvendig. Vi tenker at dette er gammeldags i dag i Europa, vant som vi er til dyp fredelig integrasjon i det vi kaller et sikkerhetsfellesskap, men Ukraina-krigen har minnet oss om at heller ikke i Europa kan vi avskrive militærmaktens primat som makt type. I mange andre deler av verden er man helt avhengig av avskrekking for å overleve som stat, og historien er jo full av stater som er forsvunnet gjennom å ha tapt kriger, blitt partert i fredsoppgjør, som etter både 1 og 2 verdenskrig, og av stater hvis grenser er blitt endret av seierherrene. «War makes states and states make war»,’ er et hyppig sitert utsagn fra historikeren Charles Tilly.

Krig i vid forstand er derfor en helt grunnleggende del av statsvitenskapen som fag, for her gjelder det staten og studiet av denne enheten som altså ikke kan forlite seg på noen verdensregjering eller på internasjonal rett og domstoler, selv om sistnevnte spiller en rolle for hvordan andre stater tør te seg. Vi vet at stater stort sett følger internasjonal rett og at aggresjonskrig er ulovlig, men på tross av all internasjonal rett og overnasjonale domstoler ser vi altså at Russland, vår nabo, er en aggressor i Europa i dag.

Denne artikkelen er en del av serien «Hvordan vi forstår krig», der vi har invitert noen av landets fremste eksperter og de som de facto underviser om krig ved landets militære og sivile utdanningsinstitusjoner til å dele sine perspektiver på hvordan de forstår, formidler og underviser om krig. Artikkelserien er et initiativ fra Gjert Lage Dyndal, Generalmajor i Luftforsvaret og nestkommanderende ved Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH). Ønsker du å bidra til denne artikkelserien, send inn din tekst til: redaksjon@stratagem.no.

Den vestlige tradisjon om rettferdig krig

Statsvitenskap deles tradisjonelt i fire underområder – offentlig politikk og administrasjon, komparativ politikk, politisk teori og internasjonal politikk. Min stilling er i siste kategori, men jeg har i alle år hatt sterk interesse for politisk teori, eller som det også heter, politisk filosofi. My first love was philosophy, kan jeg trygt si. Jeg leste filosofi i USA, på Augsburg College og senere University of Minnesota, og på Institutt for Idehistorie ved Universitetet i Oslo. Min magistergradsavhandling hadde dette som tema, og jeg fikk en meget god laud i idehistorie. Nå er magistergraden avskaffet og de gamle karakterene også, men kunnskapen om de store spørsmålene i vestlig sivilisasjon er av samme viktighet og like uløste som før: Hva er rettferdig krig? Hva er rettferdighet? Hvorfor er mot den største dygden, i alle fall i krig og konflikt?

Man burde lese Platons dialoger og Sokrates’ resonnementer for å verdsette at politikkens natur ikke endrer seg, heller ikke menneskets. Rettferdighet og mot er dygder som ligger latent i mennesket, som storsinn, nestekjærlighet og måtehold. Så utviklet da også vestens sivilisasjon en doktrine for rettferdig krig allerede på 300-tallet hvis vi regner Augustin som opphavet til denne. Mye senere kom den detaljerte tenkningen om dette hos Thomas Aquinas, men da hadde allerede kristne lærere som Benedikt av Nursia preget romerske statsmenns dannelse og utdannelse i lang tid. Antikke og kristne ideer om naturrett og karakterdannelse er fundamentet for ideen om at voldsmakt ikke skal være tilfeldig, men ha riktig autoritet, være siste utvei, være proporsjonal, skjerme sivile, ha riktig intensjon, og at soldaten skal styres av sitt indre moralske kompass – kardinaldygdene mot, rettferdighet, måtehold og tålmodighet.


Thomas Aquinas var en katolsk filosof og teolog innenfor den skolastiske tradisjonen. Illustrasjon: Wikimedia commons

Min interesse for etikk og politikk går altså langt tilbake historisk, og i mitt eget liv – for min kirke, den katolske, har i århundre bevart, utviklet og opprettholdt doktrinen om rettferdig krig. Mens kvekerne er pasifister - og all respekt til dem for det, har de fleste kristne det syn at selvforsvar og forsvar av andre er riktig og nødvendig. På 2000 tallet vedtok også FN en politikk om humanitær intervensjon som kalles Responsibility to Protect som bygger på disse prinsippene. Dette er omstridt, da land som er autokratiske typisk motsetter seg all inngripen utenfra, altså anser begrepet ‘humanitær intervensjon’ som illegitimt.

Da jeg var statssekretær i UD på denne tiden stod vi midt i denne essensielle kampen om hva suverenitet skal bety – total ikke-intervensjon eller betinget suverenitet, betinget av at staten beskytter egne borgere og i alle fall ikke angriper dem. Kosovo og den etniske rensingen som foregikk der endte med et NATO-angrep på Serbia, men det uten mandat fra Sikkerhetsrådet. Selv Tyskland støttet dette fordi verdiene her var så viktige. Det er altså ikke slik at mandat fra Sikkerhetsrådet også er etisk mandat, eller at mangel på mandat betyr at saken er avgjort, etisk sett. For selvsagt burde det vært en intervensjon der det foregår store brudd på basale menneskerettigheter, av etiske grunner, men dette er alltid beheftet med masse problemer. Men det er etisk sett enorm forskjell på Kosovo og Irak, to operasjoner hvor vesten slo til uten mandat. Kosovo hadde en god etisk begrunnelse fordi vi visste at det var etnisk rensing i gang i provinsen, mens Irak-angrepet viste seg å bygge på feiltolket etterretning.

Dette var tiden for de mange FN-mandat for slike intervensjoner, og for mangel på sådanne – folkemord skjedde både i Rwanda og i Srebrenica, og debatten om ‘the guilty bystander’ var het og viktig. Burde ikke folk reddes selv om deres regjeringer motsatte seg det? Burde vi kun redde våre egne borgere, som i Rwanda? Betyr ikke menneskerettighetene at alle mennesker har samme rett til fysisk beskyttelse, et moderne habeas corpus?

Jeg har skrevet mye om dette, bl a en bok som het Values and Weapons i 2006 (Routledge), og etter min periode som statssekretær en bok som hadde den ambisiøse tittelen Intervention for Human Rights in Europe hvor mine erfaringer fra å være ansvarlig for Balkan-porteføljen i UD var sentral (Macmillan, 2001). Jeg mener dette er uhyre viktig, f eks kunne FN ha avskrekket mye voldsbruk dersom organisasjonen hadde hatt en raskt innsettbar intervensjonsstyrke som ville blitt sendt hvor som helst på en uke. Det var også ideen den gangen FN ble unnfanget, i 1946, men ingen av stormaktene ville tillate overnasjonal militærmakt. Militærmakten eies av statene og fundamentet for deres suverenitet. Og man har vært så redd for strategi, etterretning og militær robusthet i FN at profesjonelle vestlige militære ikke vil knyttet til sivil kommanda fra FN med ofte politisk bestemte Roes( rules of engagement). Dette er en tragedie, for FN er den neste globale organisasjonen for sikkerhet og Sikkerhetsrådet har et unikt mandat.

Over 8000 bosnjakiske gutter og menn ble drept under Srebrenica-massakren. Her fra Potočari memorial. Foto: Wikimedia commons

«Saving strangers»var tittelen på en omdiskutert bok på den tiden, og spørsmålet er like aktuelt da som nå. Hvis menneskerettighetene skal bety noe, må de kunne håndheves også der egen stat ikke lenger kan eller vil gjøre det, eller hvor den egne regjeringen forfølger egne borgere. Men ikke-intervensjon er også et helt sentralt prinsipp i statssystemet. Det skal uhyre mye til før en FN-mandatert operasjon som er peace enforcing, altså griper inn mot regjeringens eller partenes vilje, blir en realitet. Det er også et helt sentral etisk spørsmål om en stats egne soldater skal risikere livet for andre lands borgere når det egne landet ikke er i noen fare. Ville vi sendt norske soldater til nærkamp i folkemordet i Rwanda? Neppe. Ville vi sendt en ekstraksjonsstyrke for å redde norske borgere? Absolutt. Og det er akkurat det som skjedde der – de stater som hadde borgere i Rwanda, evakuerte dem, og folkemorderne var inneforstått med at dette skulle skje uten problemer – noe det også gjorde. Men synes av likhauger langs veien var ikke til å bære. Og den lille FN-operasjonen der, UNAMIR, ledet av helten oberst Romeo Dallaire, bad forgjeves om en liten kampstyrke for å stoppe folkemordet, kun 3000 soldater. Det fikk han ikke. Og brukte resten av livet på å snakke om denne etiske skandalen. Det gjorde etter hvert også FNs general-sekretær på den tiden, Kofi Annan, som våget å si at dersom FN ikke gjorde det som klart er oppgaven man har FN for - nemlig å fremme fred og beskytte menneskerettighetene – ja, da må stater ta tilbake den makten og rollen man har gitt Sikkerhetsrådet.

I Srebrenica var historien mye av den samme: man hadde kunnskap om general Mladics aktiviteter og hadde deklarert at 7 byer i Bosnia var såkalte ‘safe havens’, men hadde en minimal FN-styrke på plass. For å beskytte disse byene ville man trengt 42 000 soldater, mente franskmennene, mens tallet i realiteten var ca 3000. FN-styrken fra Nederlan, Dutchbat, var på 350 mann med ansvar for byen Srebrenica. Den var ledet av den nederlandske obersten Tom Karremans som vi husker fra bildet der han skåler med general Mladic rett før 8000 gutter og menn føres bort for å slaktes. Dette folkemordet, midt i Europa i 1995, skyldtes altså manglende vilje i FN og blant medlemsstatene der til å stille nok militærmakt for å avskrekke serbiske overgrep. Hadde det vært tilstrekkelig avskrekkende makt, hadde verken Rwanda eller Screbrenica skjedd.

FN burde ha en rask intervensjonsstyrke som er profesjonell og som kan deployere på noen dagers varsel. Eksistensen av slik, med makt til å slå veldig hardt til, vil virke avskrekkeende. Det er ikke NATOs jobb å være ‘politimann’ i f eks Afrika, ei heller USAs. Men en slik FN-styrke kan ikke være politisk influert, må være politisk mest mulig uavhengig og så profesjonell at selv de verste typene i de verste landene på kloden frykter den. En slags Fremmedlegion, tenker jeg.

Men dette er altså ønsketenkning. For FN er for tiden uhyre splittet og det er ingen debatt lenger om humanitær intervensjon, dessverre. Libya-operasjonen i 2011 var den siste slike, med et mandat fra Sikkerhetsrådet. Den gikk jo ikke særlig bra. Så fulgte Syria-krigen fra 2015. Da ble det til og med brukt kjemiske våpen – gass – mot sivile ved tre anledninger, men selv dette førte ikke til at vestlige land oppfordret til humanitær intervensjon. Kun Frankrike sa noe slikt, uten at det førte til noe. Men hva var egentlig forskjellen på de to land i Levanten på fem bokstaver som endte på -a? Mht siviles lidelser var det neppe noen forskjell – muligens mye mer av slik lidelse i Syria.

Men her var realpolitikken ute og gikk – å blande seg inn i en stormakts krig hvor også Russland var med, er noe annet enn en luftoperasjon i Libya.

Som leseren har fått med seg, er jeg veldig opptatt av at etikk er viktig, men også veldig realistisk om hva stater vil gjøre der de ikke har egne interesser – og jeg er også veldig klar over militærmaktens viktighet. Balkan, som jeg kjenner ut og inn, er ikke et sikkerhetsfelleskap – kun et sted der det lite åpen militær konflikt for tiden.

«Saving strangers?» er fremdeles et helt sentralt spørsmål om den fryktelige men også reddende militærmakten, selv om vi nå er i en periode med tradisjonell stat-til-stat krig igjen – uten at internkonflikter, eller borgerkriger, har forsvunnet. To typer sikkerhetspolitikk eller doktriner for bruk av militærmakt er altså med her – den tradisjonelle stat-til-stat sikkerheten, det vi oftest forbinder med ordet ‘krig’, og den menneskelige sikkerhet, ‘human security’, som den eldgamle vestlige doktrinen om rettferdig krig handler om. Vi ser at menneskerettigheten til fysisk sikkerhet lett kommer i konflikt med suverenitet. Så har da også statssikkerheten dominert faget – og verdenspolitikken – i århundre.

Hvordan undervise?

Min interesse for sikkerhetspolitikk er altså både fra filosofiens debatter og fra empirien i internasjonal politikk. Jeg har også et fokus på Europa, med mange års forskning og doktorgrad på EU. Jeg underviser og har emneansvar for tre emner på Institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo som har sikkerhetspolitisk innhold og underviser av og til et fjerde emne om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk sammen med professor Tormod Heier. Som professor II ved Forsvarets Stabsskoles Avdeling for Militærstrategi og Fellesoperasjoner underviser jeg i de samme tema, noe jeg også har gjort på Sjefskurset i en årrekke.

Min hovedinteresse faglig sett er sentrert om forholdet politisk strategi til militær strategi og sistnevntes realisering i operasjoner: Hvordan og i hvilken grad kan politiske målsettinger realiseres ved bruk av militærmakt? Hva er de politiske effektene av militærmakten? Er strategi i det hele tatt mulig? Spiller etiske hensyn, som i humanitære operasjoner, egentlig noen rolle? Avskrekking som den aller viktigste strategien – hvordan kan vesten avskrekke når vi er så redde for risiko og så ukjente med militærmakten? Og hvordan ‘virker’ den ofte paradoksale interaksjonen med en motstander? Putins aggresjon førte til medlemskap i NATO for Finland og Sverige, noe som definitivt ikke er i Russlands interesse.

Fra NATOs ratifiseringsseremoni ved utenriksdepartementet i Washington, D.C., da Sverige formelt ble med i NATO 7. mars 2024. Foto: Wikimedia commons

Mine egne emner er på engelsk, og omhandler strategi og sikkerhetspolitikk, et på BA nivå og et på MA nivå. BA emnet er ett av tre emner som alle studentene må velge to emner fra. Det er et stort antall på disse emnene, ca 130 stk, og jeg har hjelp av doktorgradsstudenter hos oss som er seminarledere og noen av dem foreleser også. Studentene skriver en oppgave ut fra en temaliste som dekker hele pensum, alt er på engelsk, og de har også en skriftlig skoleeksamen på tre timer. På MA nivået er skrivearbeidet overlatt til studentene, her er det ingen seminar med lærer som hjelper, men jeg og mine medforelesere bistår selvsagt.

Jeg har også ansvar for et spesielt emne som handler om arbeid med caser i internasjonale konflikter, som f eks Suez-krisen eller Cuba-krisen, og her bruker vi materiale som er skrevet av amerikanske kolleger. Caset blir analysert av studentene som om de er rådgivere for regjeringer og det skrives memoer som er mest mulig lik reelle slike, og man fremfører sine råd muntlig, igjen alt på engelsk. Det er litt som en table top exercise på politisk-strategisk nivå. Dette er et BA emne i graden internasjonale studier som jeg var med å lage i sin tid.

Jeg begynner alltid mine emner med å plassere militærmakten i faget statsvitenskap – man kan enkelt si at et underområde innen internasjonal politikk er sikkerhetspolitikk/forsvar, og innenfor dette finner vi strategiske studier. Jeg går også gjennom teoriene i faget, og her er realismen meget sentral fordi den handler om anarkiet, sikkerhetsdilemmaet og selvhjelps-teoremet. Realismens teser har vi hatt med oss siden tidenes morgen, så lenge det har eksistert politiske samfunn hvor man har rivalisert.

Defensiv og offensiv realisme er viktig, og strukturell realisme der geografi spiller en stor rolle. Vil stater kunne overkomme sikkerhetsdilemmaet? Kan de stole på hverandre? Ser man på Midt-Østen, ser det ikke slik ut. Men ser man på Europa, er det et faktum.Hvordan kan dette ha seg?

Også liberale teorier om samarbeid er høyst aktuelle som forklaringer. For i Europa har vi den klare situasjon at militærmakt mellom stater er uaktuelt, med et mulig unntak på Balkan. Her er liberale teorier fra f eks Immanuel Kant til moderne avhengighetsteori viktig, og det er store forskjeller mellom regioner i verden. Også konstruktivisme er aktuell som forklaring, sikkerhetiseringsteorien til Københavner skolen sier mye om hvordan politikk kan bli til ‘national security’ eller motsatt. Jeg bruker disse teoriene på empiriske case in mine forelesninger, og vi har en gjennomgang av teori før vi ser på empiri. Jeg har også stor nytte av applikasjon av realisme og konstruktivisme som i Buzan og Wævers Regions and Powers from 2003 (Cambridge) som viser hvordan og hvorfor noen regioner i verden preges av amity, andre av enmity. Norge stolte ikke på Sverige før i tiden, men gjør det nå. Altså forklarer ikke realismen noe her, snarere liberale teorier, ev konstruktivisme.

Empirisk er mitt BA emne sentrert rundt mye stoff - det skal introdusere studenten til NATO, FNs Sikkerhetsråd, krigens regler, militær historie med teknologisk innsikt i grenenes utvikling, aktuell politikk mht Ukraina-krigen, forskjellen mellom stat-til-stat kriger og geriljakrig, etc. I tillegg skal vi lære noe om hva strategi er, og her anser jeg innsikt i Clausewitz som helt sentralt. Hans analyser representerer moderniteten og sier svært mye om krigens natur, mens kunnskap om teknologisk utvikling viser krigens karakter. Begge deler må man kunne noe om.

Jeg oppfordrer studentene til å lære seg mest mulig om militærmakten som sådan, uten at man skal kunne like mye som en offiser, selvsagt. Men det hjelper lite å kunne mye om politisk strategi dersom man ikke forstår hva militærmakten kan gjøre eller ikke gjøre, og hvordan den kan brukes for å nå politiske mål. Mangel på kunnskap om dette preger svært mange vestlige politikere i dag, noe jeg kommer tilbake til under. Jeg har brukt mye tid på å lære meg militær doktrine, våpensystemer, fellesoperasjoner – kort sagt, gått ned i den militære profesjon med lang skrutrekker. Dette har tatt år å tilegne seg, og krever stadig ny oppmerksomhet. I mine mange år som professor II på Stabsskolen har jeg kunne tilegne meg denne kunnskapen, og jeg vil påstå at dybdekunnskap om både militærhistorie og dagens våpensystemer og doktriner er helt nødvendig for å kunne analysere sikkerhetspolitikk og strategi.

Fra undervisning på Stabskolen i 2017. Foto: Anette Ask/Forsvaret

Dette er et stort lerret å bleke – det er nødvendig å kunne mye teknologiens betydning, om folkerettens regler og den eldre rettferdig krig doktrinen, om enkelte lands militærvesen og strategiske kultur – særlig de største maktene, USA, Russland, Frankrike og Storbritannia, og om strategiens iboende logikk:

Det legger jeg stor vekt på – at avskrekking eller tvangsdiplomati ikke kan virke med mindre man skremmer en motstander nok. Å true eller skremme noen ligger jo langt fra det vi i Europa driver med, og kan vi ikke skremme nok til at en motstander endrer sin kalkyle og ikke prøver seg, greier vi ikke å avskrekke. Det siste avhenger av kapasitet, men også av vilje, ‘resolve’ på engelsk. Autoritære regimer kan lettere skremme enn vi liberale demokratier, og de kan også være tvetydige, uklare og bruke overraskelse. Vi er derimot kontrollert av ‘checks and balances’ hele veien, og godt er det, men det er et problem med mange aktører som skal enes om en linje, og at hver av disse må ha ganske så åpen beslutningsprosess. Derfor må vi forstå at f eks tysk bruk av militærmakt ikke kan være overraskende eller bruke krigslist nettopp fordi hvert element av en operasjon er drøvtygget i komiteer i Riksdagen, mens det vi kaller the FPP – Foreign Policy Prerogative – finnes i Frankrike, Storbritannia og USA – og faktisk i Norge. Det betyr at beslutninger tas av en regjering eller president, og den franske og amerikanske kan f eks beslutte å sende soldater i en egen beslutning og derved også overraske. Strategisk kultur er viktig for å forstå hvorfor land er forskjellige i beslutningsprosesser, og hvorfor nasjoner ser meget forskjellig på bruken av militærmakt.

Strategisk evne er altså essensielt dersom man skal forhindre krig, og jeg bruker ofte innsikter fra Clausewitz for å bringe innsikt i hvordan det må tenkes omkring dette – selv om han aldri skrev om strategi eksplisitt. Jeg synes også det er mye godt skrevet fra spesielt britisk hold, som Sir Lawrence Freedman og professor Beatrice Heuser. Strategi kan ha mange definisjoner, men jeg understreker alltid den strategiske interaksjon med en fiende/motstander/konkurrent, en som vil det motsatte av oss. Da må vi regne med strategiske mottrekk, og ikke tenke lineært.

Et annet tema som opptar meg, er forholdet mellom militærmakt og de andre virkemidlene staten har. Det er diplomati, som egentlig er en metode, tomt for innhold medmindre det fylles med politikk, og politikk er det en stat gjør, dens nasjonale interesser og verdier. Men politikken må ofte drives med insentiver eller straff; gulrot og pisk. Sanksjoner er straff, handelsavtaler er insentiver. Tvangsmakt eller kanonbåtdiplomati er press, en intervensjonsstyrke for å hjelpe i en krise kan være det motsatte. Avskrekking ligger i bånn og sikrer stater, også vår egen, men vi tenker ikke på at dette er bruk av militærmakt, det også.

Vi i Europa er ikke vant til å regne militærmakten med som statens virkemiddel fordi det har vært dyp fred så lenge. Men nå er det helt andre tider. Kunnskap om hvordan avskrekking, tvangsdiplomati og sanksjoner virker er høyaktuelt igjen.

Politikerne og militærmakten

Det som på engelsk heter ‘statecraft’ eller ‘statesmanship’ handler om strategisk tenkning på politisk nivå. Hvilke nasjonale interesse har en stat og hvilken makt har staten til å fremme dem? ‘Craft’ i ordet ‘statecraft’ betyr håndverk, å kunne gjennomføre noe, ikke bare tenke og analysere. Begrepet ‘grand strategy’ betyr statens samlede interesser, rangert, matchet med virkemidler eller makt. Hva er vår første prioritet? Har vi makt til å realisere denne interessen? Dette er en nyttig eksersis, å lage en ‘grand strategy’, fordi det krever prioritering og vurdering av egen makt.

Men i dag er det får politikere som kan noe om dette. Hva som er norske interesser, er så ymse – omtrent alt, for man vil jo ikke prioritere, og hvilken makt vi har snakker vi aldri noe særlig om. Vi har da heller ingen nasjonal strategi hvor noe prioriteres opp og noe annet ned. Men for en stat vil jo sikkerhet av suvereniteten være det aller viktigste når denne er truet. Det er vel egentlig situasjonen nå, selv om det ikke sies så direkte. Det foregår litt debatt om behovet for en nasjonal sikkerhetsstrategi nå, men altfor lite.

Norge trenger en prioritering av interesser og en spesifikasjon av hvilke maktmidler vi har for å nå våre mål, og en strategi vil fremtvinge en slik prioritering. Men enda viktigere er det å få installert et nasjonalt sikkerhetsråd på Statsministerens kontor – som seriøse militærnasjoner har – USA, Frankrike og Storbritannia, og noe lignende finner vi nå også i Sverige og Finland. Men enda ikke her. Dette skyldes at man ikke har forstått alvoret i situasjonen nå, og i stor grad ‘vested interest’ i departementene som ikke ønsker en overdepartemental institusjon som bestemmer i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Men nasjonal interesse og enhetlig aktørevne er essensielt i disse tider, og også vi har bruk for et slikt organ – nå.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen og statsminister Jonas Gahr Støre. Foto: Theodor Haugen/ Forsvaret

Et nasjonale sikkerhetsråd består av forsvarssjef, statsminister, forsvars- og utenriksminister, og eventuelt sivile og militære eksperter. Poenget er løpende analyse av sikkerhet fra et nasjonalt, helhetlig perspektiv hvor militære eksperter – høyere offiserer – bidrar på daglig basis med løpende kontakt med statsministeren eller presidenten og hans nærmeste ministre.

Norske politikere er ikke vant til å snakke om makt og interesser i utenrikspolitikken, og forsvarspolitikk har jo i mange år vært stemoderlig behandlet, den siste posten som ble besatt i enhver regjering. Nå har man endelig oppfattet at sikkerhet og forsvar er det viktigste for et land og vedtatt et stort budsjett. Men det skorter på innsikt i det Thomas Schelling kalte ‘the manipulation of risk’ i sin mesterlige bok fra 1966, Arms and Influence. Han skriver om hvordan avskrekkingens strategiske interaksjon er, mellom kjernevåpenstater, og om hvordan risiko er en del av enhver strategi. Statsmannen eller -kvinnen må forstå dette, ellers blir det ekstremt farlig. Vi ser at denne logikken selvsagt også gjelder dagens støtte til Ukraina, det er vurderingen av kjernevåpenrisikoen som bestemmer hva USA gjør. Bør man satse på at trusler er tomme, eller ikke ta noen risiko? Her mangler innsikt hos mange vestlige politikere, også her. Vi må kunne diskutere risiko i forhold til interesser – har vi stor nok interesse i at Ukraina vinner til å ta mer risiko, eller motsatt? Begge valg er strategiske opsjoner. Men vi snakker om Ukraina som om militærmakten på bakken ikke er det som bestemmer, f eks om økonomisk støtte i årtier fremover. Men om krigen tapes, er dette irrelevant.

Det er kostbart å lære ‘the hard way’, å være reaktiv hele tiden. Å være strategisk er det motsatte. Den reaktive lar motparten bestemme den strategiske interaksjonen. I tilfellet Ukraina er vi hele tiden reaktive. Det kan ikke gå godt.

Vi har politikere som ikke har skolering i verken strategi eller sikkerhetspolitikk, og begrepet nasjonal interesse er også fremmed. Dette er farlig i en usikker tid som denne. Vi utsettes for ‘gråsone’-angep hele tiden, og Russland anser oss som i krig med seg – ikke med konvensjonelle våpen, men med politiske våpen. Vi må ikke være overrasket hver gang det skjer noe. Det trengs en opplæring i ‘steeling yourself’, i å være klar på at man ikke kompromisser om noe aspekt ved norsk suverenitet. Det er nå det aller viktigste i våre utenrikspolitikk, som også griper inn i innenrikspolitikken. «You may not be interested in war, but war is interested in you”, er et nyttig ordtak å huske på. Det samme er Thomas Schellings utsagn om at dersom du inviteres til å spille og sier nei takk, har du allerede spilt.

Det er ikke vi som setter premissene for spillet, vi er del av det, like det eller ei. Ingen liker det, men det er irrelevant. Vi er i en strategisk interaksjon med Russland og Kina.

Derfor trengs strategisk skolering av norske politikere. Og ordentlig, dyp kunnskap om hvordan statens ytterste virkemiddel, militærmakten, virker og ikke virker.
Lesetips:

• Baylis et al, Strategy, Oxford U press, 2022
• Schelling, Th Arms and Influence, 1966
• Carl v Clausewitz, Vom Kriege, 1832 (finnes i norsk utgave)
• Lawrence Freedman, Strategy, Oxford
• Buzan og Wæver Regions and Powers Cambridge 2003

FOTNOTER

[1] Charles Tilly, Tilly C (1975) Reflections on the history of European state-making. In: Tilly C (ed.) The Formation of National States in Western Europe. Princeton, NJ: Princeton University Press, pp. 3–89.
[2] Nicholas Wheeler, Saving Strangers: Humanitarian Intervention in International Society, 2003, Oxford University Press, Oxford



Foto: 117th Mechanized Brigade / Defense of Ukraine


Les mer...

Stratagem: Studiet av sammenhengen mellom politiske og militære målsettinger, og luftmilitære virkemidler



Dag Henriksen

Dag Henriksen er oberstløytnant/professor ved Luftkrigsskolen. Han har operativ bakgrunn fra Kontroll & varslingsbransjen, og har tjenestegjort blant annet i Afghanistan.


Jeg er bedt om å skrive en personlig og populærvitenskapelig tekst på 5,000 ord om hvordan jeg og Luftkrigsskolen har studert og tilnærmet oss fenomenet «krig» og «bruken av militærmakt», og hvordan vi underviser og formidler kunnskap om dette.

Min utvikling som forsker, og mine studier av krig, startet som elev ved Luftkrigsskolen i Trondheim. I fire år hadde jeg blitt inkludert i et miljø som kombinerte operativ og akademisk kompetanse, som introduserte meg til norsk sikkerhetspolitikk, som problematiserte norsk og alliert tilnærming til militærstrategi og militærteori, og som vektla at de luftmilitære virkemidler som kampfly nettopp kun var virkemidler for å oppnå mer overordnede politiske og militære målsettinger. Det ble en introduksjon til en helhetlig, kritisk og problematiserende tilnærming til bruken av militærmakt, hovedsakelig luftmakt, som gjorde et voldsomt inntrykk. Krig er den mest altomfattende, dødelige og destruktive menneskelige aktivitet, og en bør tenke seg svært godt om før dette «verktøyet» benyttes, men: hvor god er egentlig sammenhengen mellom det en ønsker å oppnå med militære virkemidler, og den maktanvendelse som faktisk utøves?

Kadetter på Luftkrigsskolen i 1998. Foto: Torbjørn Kjosvold

Dette spørsmålet ble med meg i to nye år i operativ virksomhet i Luftforsvaret, før jeg i 2003 returnerte til Luftkrigsskolen som doktorgradsstipendiat. NATOs luftkampanje mot Serbia i 1999, Kosovo-krigen eller Operation Allied Force, hadde gjort inntrykk på en hel verden. Luftmakt var det sentrale militære virkemidlet, og det var første gang Norge deltok med jagerfly i krig siden andre verdenskrig. Jeg bestemte meg for å skrive doktorgradsavhandlingen min om denne krigen. Hvordan var sammenhengen mellom politiske mål, militær strategi, operasjonell planlegging og bruken av luftmakt når NATO for første gang i sin 50-årige historie var i krig i et slikt omfang med en suveren stat? Sammenhengen var nedslående (Henriksen, 2006; Henriksen, 2007), i likhet med en rekke konflikter på 2000-tallet, og bidro til å forsterke det som skulle bli mitt akademisk utgangspunkt for å studere krig de påfølgende tyve år. I hvilken grad evner en å skape politisk og militær effekt med bruk av luftmilitære virkemidler?

Min utvikling er tett vevd sammen med den faglige og pedagogiske reise som luftmaktmiljøet ved Luftkrigsskolen har vært på de siste 25 årene, og dette kapittelet skal nettopp handle om vår tilnærming til fenomenet krig.

Denne artikkelen er en del av serien «Hvordan vi forstår krig», der vi har invitert noen av landets fremste eksperter og de som de facto underviser om krig ved landets militære og sivile utdanningsinstitusjoner til å dele sine perspektiver på hvordan de forstår, formidler og underviser om krig. Artikkelserien er et initiativ fra Gjert Lage Dyndal, Generalmajor i Luftforsvaret og nestkommanderende ved Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH). Ønsker du å bidra til denne artikkelserien, send inn din tekst til: redaksjon@stratagem.no.

Norges tilnærming til krig

En nyttig inngang til en bok om forskning på «krig» og «militærmakt» er at disse begrepene ikke har stått særlig sterkt i en nasjonal kontekst. Der andre og større land som USA, Storbritannia, og Frankrike lenge har hatt etablerte sivile forskningstradisjoner innen strategiske studier eller militære studier, så har dette representert svake eller langt på vei ikke-eksisterende sivile forskningstradisjoner i Norge.

Fredsperspektivet og fredsforskning har stått langt sterkere (Koht, 2006; Tvedt, 2002). Det har vært en mye sterkere kultur ved norske universiteter for å studere de samfunnsmessige årsakene og virkningene av krig, snarere enn hva krig er, og hvordan den kan vinnes (Hobson & Kristiansen, 1995). Da jeg tidlig på 2000-tallet kontaktet NTNU med ønske om å skrive doktorgrad om Kosovo-krigen i 1999, var svaret at de ikke hadde kompetanse, erfaring eller ønske om å veilede et slikt tema. Da jeg noen år senere ble tilkjent professorkompetanse, strevde kommisjonen lenge med å plassere meg i en norsk forskningstradisjon. Militære studier ville vært det naturlige, men siden vi ikke har et slikt formalisert fagfelt i Norge, stod det mellom statsvitenskap og historie, og etter mye diskusjon ende de opp med å plassere meg som professor i moderne historie (Knutsen, 2015a; Knutsen, 2015b).

Også i Forsvarssektoren har det vært en svak tradisjon for å studere krig, militærmakt og sammenhengen mellom politikk, strategi, operasjonell planlegging og taktisk maktanvendelse. Institutt for Forsvarsstudier (IFS) har mer overordnet studert norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og forhold som påvirker internasjonal og norsk sikkerhet og strategi, og Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har levert fremragende forskning innen militærteknologi, men langt mindre forskning på fenomenet krig, og ulike mer kvalitative aspekter ved anvendelsen av militærmakt for å vinne krigen. Den fagakademiske tradisjonen ved Forsvarets utdanningsinstitusjoner var lenge svake på forskning og utvikling av kunnskap om denne sammenhengen.

Delvis skyldes dette at Forsvaret selv har hatt begrenset fokus på denne sammenhengen. Forsvaret har lenge hatt en sterk kultur som fokuserer på det taktiske nivået, den utøvende del av maktanvendelsen. Sjefene for de ulike forsvarsgrenene var inntil nylig hovedsakelig ansvarlig for styrkeproduksjon, noe som betød at de skulle produsere flygere, infanterister, kavalerister, personell som jobber på fregatter, korvetter og ubåter, etc., med best mulig taktisk fagkompetanse. De var imidlertid ikke ansvarlig for den operative bruken av disse ressursene, det var ikke deres ansvar hvordan ressursene ble benyttet, noe som har bidratt til å forsterke en bedriftskultur med store innflytelsesrike taktisk fokuserte våpengrener som tradisjonelt i mindre grad har vært opptatt av politikk, militær strategi og operasjonell planlegging.

Én årsak til dette knytter seg til Norges militærstrategiske utsyn i årene før den kalde krigens slutt. Sovjetunionen var den definerte fienden, og vi hadde en klar formening om hvor angrepet skulle finne sted, og hvordan det skulle stanses. Indre Troms med defilerende lende og krevende topografi ville i større grad kanalisere en sovjetisk angripende styrke i lange kolonner som ga oss som forsvarer større militær fordel. Det var her et eventuelt angrep skulle stanses for å gi tilstrekkelig tid til at alliert hjelp kunne komme til unnsetning – begrepet «holdetid» ble sentralt. Vi skulle «holde» til vi fikk hjelp fra våre allierte. For Luftforsvarets del betød det at en hovedsakelig øvde på defensive luftoperasjoner, og på å ta ut russiske skip som kom inn norske fjorder – såkalt tactical air support for maritime operations (TASMO). Dersom en visste hvem fienden var, hvor en skulle sloss, og hva de konkrete taktiske oppdragene bestod av – så representerte det begrenset insentiv til å problematisere eller kritisk reflektere over sammenhengen mellom politikk, militær strategi, operasjonell planlegging eller taktisk maktanvendelse. Forsvarsgrenene kunne styrkeprodusere militært personell som kunne løse taktiske problemstillinger innen rammen av dette konkret definerte scenariet.

Denne tilnærmingen forsterket seg i årene etter den kalde krigen, og utover på 2000-tallet. Hovedfienden hadde forsvunnet, og forsvarsreformene handlet om å gå fra et «invasjonsforsvar» til et «innsatsforsvar», der styrkene skulle være «gripbare» og være tilgjengelige for NATO på kort varsel. Dette forsterket det taktiske fokuset og dyrket frem små profesjonelle avdelinger som kunne tilbys USA og/eller NATO ved behov. Som sjefen på 133 Luftving på Andøya, oberst Gerhard Larsen, uttrykte det: «tidlig på 2000-tallet var mange avdelinger opptatt av å omstille seg til å bli gripbare og kunne reise ut i internasjonale operasjoner. Det var livsfarlig for fagmiljøet å bli usynlig, og mantraet for mange av oss på Andøya var ‘bli sett eller dø’» (Larsen, 2013). I tråd med reformene sendte vi små begrensede taktiske bidrag i en lang rekke konflikter utover på 2000-tallet. Ingen av de hadde et nært forhold til politikk, strategi eller operasjonell planlegging. USA og NATO forestod dette. Norge hadde liten eller ingen ambisjon om å påvirke konfliktene de deltok i. Det handlet om å bidra. Det passet i grunn Forsvaret godt, da små taktiske enheter lenge hadde utgjort sentrum i den militære bedriftskulturen, og som tidligere forsvarssjef general Sverre Diesen (2012) valgte å uttrykke Norges realpolitiske ambisjoner på 2000-tallet:
Det er jo ikke et eget norsk militærstrategisk nivå knyttet til dette i den forstand at det norske bidraget er ment å ha en direkte innflytelse eller konsekvens for resultatet. Så den vanlige mål—middel logikken innen militærstrategi gjelder for så vidt ikke. Primærbegrunnelsen er altså sikkerhetspolitisk (…) vårt bidrag kommer aldri til å ha noen tellende innflytelse på resultatet – det er ikke derfor vi er der. Det er den sikkerhetspolitiske gevinst ved bidraget som er av betydning.

Jeg tror det er verdt å ha dette som bakteppe for å forstå de valg Luftkrigsskolen tok som institusjon etter den kalde krigen og utover på 2000-tallet, og som skulle ha en formativ effekt på min tilnærming til krig og militærmakt.

Luftkrigsskolens tilnærming til luftmakt

Luftkrigsskolen var lenge et produkt av Forsvarets og Luftforsvarets bedriftskultur. Militære og sivile lærere hadde lavt akademisk utdanningsnivå, svært få hadde førstekompetanse, og Militære faglærere ble hentet primært for sin taktiske fagkompetanse.
Daværende generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Olav Aamoth, var en viktig drivkraft for en akademisk omstilling av Luftkrigsskolen på slutten av 1980-tallet. Han ivret etter å akademisere luftmaktfaget og etablere en egen luftmaktavdeling ved Luftkrigsskolen (Espenes, 2019).

Krigsveteran Olav Aamoth på besøk hos 331.skvadronen i forbindelse med deres 70-årsjubileum. Foto: Marthe Brendefur/Hæren/Forsvarets mediesenter

I et skriv forfattet av en sentral faglærer ved Luftkrigsskolen, Nils E. Naastad, i 1990, skriver han om utviklingen av luftmaktavdelingen, luftmaktfaget og Luftkrigsskolen:
Ifølge Naastad var skrivet en del av ideen om en luftmaktavdeling (et institutt) som daværende skolesjef Trond Moltzau presenterte for generalmajor Aamoth. I følge Naastad svarte Aamoth: «Jeg ble så glad da jeg skjønte hva dere ville» (Naastad, 2020).

Gulfkrigen i 1991 skulle få stor betydning også for tenkningen ved Luftkrigsskolen. På dette tidspunktet hadde den faglige omstillingsprosessen på LKSK pågått i flere år, og Gulfkrigen gjorde behovet for en omlegging enda mer eksplisitt. Luftkrigsskolens kompetanse ble ikke etterspurt av norsk media for å forklare den luftmilitære maktanvendelsen i Irak. Snarere var det offiserer fra Hæren som stod frem og forklarte den norske opinionen hvordan og hvorfor luftmakten ble benyttet på den måten den ble. En tidligere skolesjef ved Luftkrigsskolen beskrev situasjonen som en total faglig fiasko, da det ble avdekket at det ikke fantes noe akademisk miljø som studerte luftmakt og luftkrig på et overordnet nivå (Kjøsnes, 2012, s. 42). For fagmiljøet ved Luftkrigsskolen ble dette en grunnleggende kilde til selvransakelse. Det akademiske kompetansenivået var for svakt, og faget luftoperasjoner «slik det var blitt undervist, kunne ikke karakteriseres som et fag, men snarere en samling informasjon om planverk, militær organisering og luftmilitære kapasiteter» (Espenes, 2012, s.19). Det trengtes en akademisering av luftmaktfaget, og utover høsten 1991 kom en rekke betenkninger knyttet til det nye fagområdet luftmakt. En skulle utdanne offiserer, ikke spesialister.

Dette skulle bli starten på en omlegging av Luftkrigsskolens faglige tilnærming. En begynte aktivt å knytte akademiske bånd til USA og Storbritannia. En formaliserte og utviklet «Luftmaktseminaret» som det viktigste militærmaktseminaret i Norden, en sentral arena for kritisk tenkning, teoretisering og utvikling av Luftforsvaret og norsk luftmakt. Det skulle bli et enormt faglig løft, hvor majoriteten av alle faglig ansatte ved Luftkrigsskolen i dag har PhD eller tilsvarende (førstekompetanse). I tillegg skulle krigene i Kosovo, Afghanistan og Libya føre til at langt de fleste militært ansatte fikk konkret personlig erfaring med krig.

Viktigere for dette kapittelet er hvordan fagmiljøet tilnærmet seg krig, militærmakt og luftmakt rent faglig. Dette ble formulert allerede på 1990-tallet, videreutviklet og konkretisert utover på 2000-tallet, og visualisert i følgende modell som en del av Luftmaktavdelingens strategiarbeid rundt 2010:

Tilnærmingen til krig på en krigsskole måtte hvile på en kombinasjon av operativ kunnskap og erfaring og akademisk kompetanse. En skulle se krig og militærmakt i et helhetlig perspektiv, og sentralt var sammenhengen mellom politikk, militær strategi, operasjonell planlegging, taktisk maktanvendelse og stridsteknisk kompetanse (soldatferdigheter). Det var enighet om at «luftmakt», i likhet med «militærmakt», ikke er en egen fagdisiplin, men et fenomen som måtte ses i lys av andre fagdisipliner og de tverrfaglige perspektiver de kunne gi for å utvikle innsikt og forståelse for hva luftmakten kunne påvirke, og hva som påvirket bruken av luftmakt. Dette representeres av fagdisiplinene rundt modellen, som etikk, jus, teknologi, historie, statsvitenskap, språk, økonomi, psykologi, sosiologi, medievitenskap, etc. Definisjonen på luftmakt – det en skulle studere og utvikle kunnskap om – ble definert som «studiet av sammenhengen mellom politiske og militære målsettinger og luftmilitære virkemidler».

I dette lå en forståelse av at det spiller liten rolle hvor god man er til å levere en bombe presist som militært håndverk, dersom en i en operasjon har utydelige politiske målsettinger, en svak militær strategi, eller dårlig operasjonell plan. Det var helheten i denne «sentralrekken» som ble viktig, noe som innebar at offiseren måtte ha forståelse for nivåene over det taktiske nivå. En måtte forstå politikk og militærstrategi for å kunne skape ønskede politiske og strategiske effekter med taktisk oppdrag. For å kunne vinne krigen måtte en forstå hva krig er, i all dens kompleksitet, og ta inn over seg den ofte paradoksale logikk og mangel på lineære effekter som preger denne aktiviteten. Fagskoler og Forsvaret selv skulle ivareta håndverket, å sørge for at pilotene kunne fly og at luftvernartilleristene traff det de siktet på. Luftkrigsskolen, og Forsvarets Høgskole, skulle gi høyere utdanning, utvikle elevenes analytiske muskel, evnen til kritisk tenkning. Den skulle åpne perspektiver og se ting i sammenheng.

Fremtiden lar seg ikke predikere. Få, om noen, forutså «Berlinmurens fall» i 1989, at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, «11. september» 2001, «Den Arabiske Våren» 2011, eller Russlands forsøk på total invasjon av Ukraina i 2022. Like få kunne forutsi uker og måneder før beslutningen ble tatt, at norske kampfly skulle delta i krig i Europa (Kosovo), Sentral-Asia (Afghanistan) og Nord-Afrika (Libya). Vi trenger kompetanse, fagperspektiver, analytisk kraft og intellektuell fleksibilitet til å håndtere det vi ikke kan predikere. Krigshistorie er «krigens laboratorium» vi kan hente kunnskap fra. Vi trenger etisk og juridisk kompetanse for å ta kloke militære beslutninger i fremtiden. Vi må forstå politikk og strategi, og dynamikken i stormaktenes rivalisering i våre nærområder. Med invasjonen i Ukraina i 2022 har Europa på ny oppdaget viktigheten av militær kvantitet, økonomi og produksjonskapasitet. Vi trenger forståelse for teknologi, dens utvikling over tid, og påvirkning på militære operasjoner. Vi trenger ledere som kan lede, styre, utvikle. Vi trenger operativ kompetanse på våpensystemer, taktisk forståelse, ha innsikt i militære konsepter, doktriner og operasjonell planlegging. Vi trenger et tverrfaglig fagmiljø for å tilby en utdanning som gir den tverrfaglige kompetansen norske offiserer og befal har behov for i møte med de utfordringer de står i hver dag.

Elever ved Lutfkrigsskolen på øvelse på Ørlandet i 1998. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Det var denne tilnærmingen til krig og militærmakt (luftmakt) jeg møtte som elev ved Luftkrigsskolen 1994 – 96 og 1999 – 2001, som stipendiat 2003 – 2006, og som jeg tok med meg som fast ansatt foreleser, seksjonssjef og forskningsleder i årene etterpå.

Min tilnærming til studiet av krig

Jeg har i all hovedsak fokusert på konfliktene etter den kalde krigen. Ikke fordi krigshistorie, militærteori, militær konseptutvikling, etiske, juridiske eller teknologiske utviklingstrekk før dette var mindre viktig – jeg hadde bare sterkere interesse for de konfliktene som preget min samtid. De konfliktene som ennå ikke hadde blitt ordentlig analysert, og som potensielt hadde ny innsikt vi kunne ta inn i undervisning, foredrag, bøker og artikler. Å være tidlig ute med slike analyser var motiverende, fordi det ga mulighet til å påvirke Luftforsvaret og Forsvaret med kunnskap de selv ikke hadde tid eller kompetanse til å utvikle i en hektisk operativ hverdag.

Fordi jeg studerte konflikter som pågikk eller nylig var avsluttet, var rapporter og skriftlig materiale ofte gradert, og dermed utilgjengelig for ugraderte analyser. Metoden måtte langt på vei baseres på å samle inn empiri gjennom intervjuer av førstehåndskilder, sentrale aktører med god innsikt i konfliktene. Det innebar at jeg i stor grad baserte min forskning på intervjuer av førstehåndskilder på politisk, militærstrategisk, operasjonelt og taktisk nivå fra ulike nasjoner og institusjoner.

I tillegg måtte de empiriske funnene settes inn i et analytisk rammeverk som fordret god forståelse for sikkerhetspolitikk, internasjonal politikk, militær strategi, militær teori og militær konseptutvikling. Jeg hadde selv operativ militær bakgrunn på taktisk nivå, hadde tjenestegjort i Afghanistan, og kjente språk, kultur, prosedyrer og militære plattformer og utstyr – spesielt de luftmilitære. Min operative bakgrunn og militære nettverk ga tillit og innpass i miljøer som «vanlige» forskere nok ville hatt større problemer med å få tilgang til. Dette ga en unik mulighet til å analysere militære konflikter fra politisk nivå helt ned til praktisk maktanvendelse «fra innsiden». Over tid ble dette min tilnærming til å studere og analysere krig og militærmakt.

Militærteori kan defineres som «vitenskapelig basert innhenting og analyse av kunnskap om bruk av militær makt for å kunne forklare og forstå krig, og hvordan krigen kan bidra til å nå overordnede politiske målsettinger på en effektiv og hensiktsmessig måte» (Store Norske Leksikon, 2022). For Norge er oppbygging av et Forsvar en sentral bit av vår overordnede politiske målsetting om å unngå krig, om å påvirke kalkylene til en mostander slik at denne ikke ønsker å utfordre oss militært. En viktig bit av dette er å tenke igjennom militærteoriens to hovedspørsmål, som har tradisjonelt vært (i) hva er krig? (krigens natur, karakter og hensikt) og (ii) hvordan kan den vinnes? (hva er strategi, hvordan kan den anvendes, hvordan utvikle teori som kan bidra til å vinne krigen, hva betyr det egentlig «å vinne», eventuelt unngå å tape?).

Jeg har i mindre grad fordypet meg i krigens natur (Diesen, 2021, s. 1). Det burde jeg helt sikkert gjort mer av. Det ligger viktig innsikt der, og en årsak til at vi fortsatt diskuterer Carl von Clausewitz og hans bok «Om krigen» snart to hundre år etter hans død / dens utgivelse. Kanskje jeg en gang får mer tid til det. Når jeg – for eksempel – ser NATO og USAs militære tilnærming i Afghanistan 2001 – 2021, USAs invasjon av Irak i 2003, og Russlands invasjon av Ukraina i 2022, tror jeg Clausewitz’ understreking av viktigheten av å forstå hva krig er, er minst like gyldig i dag:

The first, the supreme, the most far‑reaching act of judgment that the statesman and commander have to make is to establish by that test the kind of war on which they are embarking; neither mistaking it for, nor trying to turn it into, something that is alien to its nature. This is the first of all strategic questions and the most comprehensive (Clausewitz, 1976, s. 88-89).
Clausewitz er mest kjent for sitt ufullendte verk Vom Kriege, som beskjeftiger seg med krigsteori. Foto: Wikimedia commons

Jeg har vært opptatt av krigens karakter og hensikt, men har i første rekke valgt å fokusere på hvordan krigen kan vinnes (eventuelt, unngås), og videre: hvordan den militære konseptuelle utviklingen har vært etter den kalde krigen, militær teoriutvikling – spesielt luftmaktteori – og de mer overordnede sikkerhetspolitiske og strategiske utviklingstrekk. Som tidligere såkalt air battle manager, bar jeg med meg en viss innsikt i hvordan taktiske luftoperasjoner planlegges og gjennomføres. Det ga økt mulighet til å gi analyser med operativ verdi for Forsvaret.

Min første ordentlige studie av krig ble, som nevnt i innledningen, en doktorgradsavhandling om sammenhengen mellom politiske mål, militær strategi, operasjonell planlegging og taktisk maktanvendelse i Kosovokrigen i 1999. Å skrive avhandlingen styrket min oppfatning av viktigheten av å se helhetlig på maktanvendelse. Jeg velger å gjengi to eksempler fra min forskning, slik at leseren får et bedre innblikk i hvorfor dette er så viktig:

To kristne kvinner ber ved ruinene av et kloster i landsbyen Zočište. Klosteret ble ødelagt med dynamitt av albanske terrorister. Foto: Wikimedia commons

Jeg ble mer nysgjerrig på sammenhengen mellom mål og midler etter dette. I 2006 startet krigen mellom Israel og Hezbollah i Libanon. Jeg fikk ressurser til å reise til Israel for å snakke med Israels forsvarssjef under krigen, general Dan Halutz, og en rekke andre israelske generaler, politiske rådgivere, etc. På ny konstaterte jeg at sammenhengen mellom politiske mål og militær maktanvendelse var overraskende svak og lite utviklet (Henriksen, 2012). I sin egen evaluering av krigen slår Israels offisielle rapport fast at Israel gikk til krig basert på serious failings and flaws in the lack of strategic thinking and planning (…) This outcome [failure to win the war] was primarily caused by the fact that, from the very beginning, the war has not been conducted on the basis of deep understanding of the theatre of operations, of the IDF's readiness and preparedness, and of basic principles of using military power to achieve a political and diplomatic goal (The Independent, 2008).

Langt på vei samme utydelige politiske mål, uklar militær strategi og svak sammenheng med taktisk anvendelse av militærmakt har blitt dokumentert i en lang rekke internasjonale bøker og artikler, og i egne bøker og artikler om konfliktene i Libya, Afghanistan og Ukraina (Henriksen, 2009; Henriksen 2013; Henriksen, 2014; Henriksen, 2016; Henriksen, 2024).

Mitt «prosjekt» har vært å vise at den generelle tendensen til svak sammenheng mellom politiske mål, militærs strategi, operasjonell planlegging og taktisk maktanvendelse også gjelder Norge. Kanskje spesielt småstaten Norge med begrenset utviklet akademisk tradisjon for å diskutere krig og militærmakt, med et Forsvar som i årevis hadde hatt et relativt statisk trusselbilde, begrenset overordnet målsetting om å påvirke de konflikter en deltok i internasjonalt, og med de taktiske våpengrenene som de sentrale premissleverandørene for Forsvarets utvikling.

La meg peke på noen utviklingstrekk fremover. Sverige og Finland er nå NATO-medlemmer, noe som endrer dynamikken i nord, åpner for en ny militærstrategisk innretning, og gir en rekke muligheter for integrert samarbeid, slik etableringen av et nytt NATO luftoperasjonssenter (CAOC) med tydelig nordisk fotavtrykk er et godt eksempel på (NRK, 2025; Jennings, 2024; O'Dwyer, 2023; Strand, 2024; Johnsen, 2025).

USA fokuserer stadig mer på Kina, og innretter kapasiteter, organisasjon og teknologi for å håndtere en mulig konflikt over Taiwan, noe som betyr at Norge, Norden og Europa må være forberedt på å ta langt større helhetlig ansvar for egen sikkerhet. Norge er i ferd med å utvikle et langtrekkende supersonisk missil mot sjø og landmål (Hofoss, 2023). Norske korvetter og fregatter har allerede langtrekkende missiler, F-35 er snart operativ med Joint Strike Missile (JSM) (Forsvarets Forskningsinstitutt, 2021; Kongsberg, 2023), og Hæren jobber med å anskaffe langtrekkende presisjonsvåpen. Med disse investeringene er Forsvaret i ferd med å få en vesentlig forbedret teknologisk evne til å kunne påvirke fiendtlige mål over store distanser, noe som åpner for en rekke problemstillinger og utfordringer. Hvordan er egentlig vår evne til å knytte militær maktanvendelse og målvalg til mer overordnede militærstrategiske og politiske målsettinger?

Verdensrommet åpner seg for en rekke nye militære muligheter, kunstig intelligens og autonomi har potensiale til å revolusjonere krigens karakter, og vi kommer til å se en betydelig endring i prosesser, kompetanse, teknologi og organisasjon (PTO) i Forsvaret fremover. Kina viser økt interesse for våre nærområder. Russland har ny operativ kunnskap etter over 3 år med krig i Ukraina, og har nå erfaring med en rekke vestlige våpensystemer og taktikker. Russland kommer til å fortsette å lære og få erfaring.

Dette påvirker norsk sikkerhet. Det er mange gode initiativer i Luftforsvaret og Forsvaret, for eksempel knyttet til nordisk samarbeid og bi- og trilateralt samarbeid med USA og Storbritannia. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig å ha en bedriftskultur som overlater så mye til de taktisk orienterte våpengrenene. Vi strever med å skape et tydelig norsk militærstrategisk nivå, og et effektivt operasjonelt hovedkvarter som kan få de små taktiske kompetansemiljøene til å virke sammen (se for eksempel Hanche, 2023; Haugen, 2022). Dette har vært en usunn bedriftskultur over tid, og det er enda mer påkrevd at vi lykkes med å skape en mer helhetlig tilnærming til militærmakt i tiden fremover. Forsvarskommisjonen påpekte i sin rapport at fellesoperasjoner kommer til å bli viktigere fremover, og at Forsvaret må utvikle en tydeligere militær strategi:
Idéen og metoden for forsvaret av Norge bør beskrives mer utførlig og i gradert form, hvis nødvendig. Blant flere allierte land og i NATO blir slike konsepter ofte knyttet til utformingen av en forsvarsstrategi eller militærstrategi, eller begge deler. Norge har ikke utviklet slike dokumenter på lang tid (Forsvarskommisjonen, 2023, s.136, 164).

Forsvarskomisjonens leder Knut Storberget overleverer rapporten til daværende Forsvarsminister Bjørn Arild Gram. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Utviklingen av kunnskap som kan realisere dette har altså vært det overordnede «prosjektet» til luftmaktmiljøet ved Luftkrigsskolen i ca. 35 år. Det er ikke alltid vi lykkes, og vi må fortsette å utvikle fagmiljøet, men dette har i stort vært det faglige utgangspunktet for meg og Luftkrigsskolen. Dette har skapt kunnskap som er fundamentet for faglig eksistens, undervisning og formidling. Jeg tenkte å avslutte dette kapittelet med noen ord om sammenhengen mellom utdanning, forskning og utvikling (FoU), og formidling, sett fra mitt perspektiv.

Utdanning, FoU og formidling – between a rock and a hard place?

Det har ikke nødvendigvis vært en friksjonsfri reise for Luftkrigsskolen eller undertegnede å innta et slikt faglig perspektiv. Forsvarets utdanningssystem er under betydelig press, og har vært det lenge. Luftforsvaret har i årevis forsøkt å redusere utdanningen av flygere. Luftforsvaret opplever å ha en travel hverdag, med for lite folk til å bemanne og utnytte de taktiske våpenplattformene, og utdanning trekker ressurser vekk fra de operative krav og leveranser de blir målt på. Stemmer fra en taktisk orientert bedriftskultur har ofte stilt spørsmålstegn med hensiktsmessigheten med for mye fokus på andre nivå enn det taktiske. For å si det forsiktig: Det er ikke Luftforsvaret som har drevet frem en helhetlig tilnærming til Luftmakt, og ønsket om å se sammenhengen mellom politikk, strategi, operasjonelle planer og taktisk maktanvendelse … selv om mange i ettertid har sett at dette i noen grad har endret våpengrenens bedriftskultur, og har bidratt til å endre kompetanse og utsyn til mange ansatte i Luftforsvaret.

Forsvarsdepartementet drev frem en økonomisk motivert utdanningsreform (URE) i 2017-2018, som halverte budsjettet og fjernet en tredel av ansatte i Forsvarets utdanningssystem, i tillegg til å redusere utdanning betydelig (Henriksen, 2021, s. 5-12). FHS og Luftkrigsskolen har slik sett opplevd å ha stått «between a rock and a hard place», en toppstyrt nedjustering og mer eller mindre systematisk devaluering av militær utdanning fra politisk og militærstrategisk nivå, og et Luftforsvar som ofte er mer opptatt av taktisk kompetanse og de praktiske daglige utfordringer de står ovenfor.

På mange måter går dette litt i kjernen på hva Forsvaret skal være, hva offiseren skal være og hva Luftkrigsskolen som utdanningsinstitusjon skal være. Skal Luftkrigsskolen i større grad bli en fagskole, som tilpasser fag og emner mer til den ofte mer praktiske hverdagen til Luftforsvaret – eller skal Luftkrigsskolen som høyskole være noe annet og mer enn fagskolene. En utdanningsinstitusjon som setter den taktiske virksomheten inn i et helhetsperspektiv, som åpner utsyn og skaper referanser til en rekke viktige fagdisipliner som påvirker offiserens hverdag. Et kunnskapssyn som lar fagskolene ivareta hvordan en skal fly, droppe våpen, utnytte luftvernsystemer, passe på basene våre og sørge for teknisk vedlikehold – mens Luftkrigsskolen skal bidra med kunnskap om hvordan de luftmilitære virkemidlene skal omsettes for å skape ønsket politisk og militær effekt. En utdanning som gir kompetanse innen etikk, jus, teknologi, krigshistorie, strategi, militærteori, sosiologi, psykologi, organisasjon, og ledelse på en måte og med en kvalitet som fagskolene og de operative avdelingene ikke har tid eller kompetanse til.

Spørsmålet er ikke helt enkelt å besvare. Blant annet fordi utdanning er en saktegående prosess med vanskelig påvisbar kausal effekt. Skal du bli bedre å skyte med pistol, kan du ta et skytekurs og bli påviselig bedre i løpet av en uke eller to. Ingen er i tvil om sammenhengen mellom innsatsmidler og effekt. Forsvaret liker kurs. Det er imidlertid vanskeligere å bli en god leder i løpet av et to-ukers kurs, internalisere etiske bevissthet som en del av ditt lederskap på forsvarsdepartementets digitale læringsplattform, eller utvikle evne til kritisk refleksjon, hente informasjon og sette sammen ny kunnskap på forsvarets skrivekurs … en må liksom ha tenkt og skrevet en del over tid for å få litt sving på det, i et miljø som kan veilede og skape mer varig lærdom knyttet til forskning og utvikling av ny kunnskap, etc.

I tillegg er utdanningsstrukturen nå slik at vi daglig må finne faglige kompromisser, og slik må det kanskje være? Så fagmiljøet på luftmaktavdelingen på ca. 15 mennesker må involvere seg i utdanning, FoU og formidling fra stridsteknisk til politisk nivå. Vi deltar på den grunnleggende innledende «rekruttskolen» for krigsskolekadettene; går på øvelser i skogen og på vinterfjellet med fokus på grunnleggende militære ferdigheter; har operative øvelser på Ørland som gir god innsikt i våpengrenens operative virksomhet; underviser i sikkerhetspolitikk, strategi, militærteori, militære konsepter, teknologi, lederskap, relasjonskompetanse, gruppeutvikling, etikk, jus, militærhistorie, den operative planprosess, og språk (engelsk). Vi underviser på stabsskolen og FHS’ masterprogram; underviser på U.S. Air Force Air War College; leder panel på internasjonale konferanser; skriver fagbøker, fagartikler, populærvitenskapelige artikler, kronikker, doktriner og håndbøker; holder foredrag; deltar i debatter; arrangerer seminarer; veileder BA/MA/PhD-studenter; er tilgjengelig for media; o.s.v. Dette gjør at vi har begrenset anledning til å utvikle ny kunnskap. Ansatte ved Luftkrigsskolen har avsatt ca. 25% til FoU, men hverdagen med begrensede ressurser gjør at dette ofte blir mindre, om en da ikke gjør dette til sin egen private hobby.

Kadetter ved Luftkrigsskolen i forelesning. Foto: Mats Grimsæth / Forsvaret

Ulike forelesere har egne unike pedagogiske virkemidler, men overordnet sett har Luftkrigsskolen over tid lykkes med å etablere en pedagogisk modell som vektlegger teori, praksis og refleksjon. På overflaten fremstår ikke dette som en spesielt revolusjonerende modell. Det er vektleggingen av de tre elementene, ressursene som benyttes og måten det gjøres på som snarere har høstet anerkjennelse. Teori-delen ligner kanskje mest på andre høgskoler og universiteter. Som nevnt i dette kapittelet har den akademiske kompetansen ved Luftkrigsskolen hatt en formidabel økning siden 1991, og forskningsbasert undervisning er i dag en selvfølge. For mennesker som skal utøve sitt yrke i de mest krevende forhold, som skal lede andre i krig, som skal fatte beslutninger med potensielt enorme konsekvenser og omkostninger, så må man også trene og øve innen praksisfeltet. En må oppleve og erfare å være leder når en er sulten, trøtt og sliten. En må teste om den juridiske og etiske kompetansen er internalisert, og utøves når det stormer. En må komme i berøring med egne følelser og tankeprosesser når en nærmer seg egne grenser, egen frykt, egen forståelse av hva en tror en har kapasitet til å få til. Å gjengi kunnskap på en teoretisk eksamen er én ting – å anvende kunnskap fra ulike fagdisipliner og sette dette sammen til en praktisk løsning av et konkret oppdrag eller en konkret situasjon er noe annet. En skal kunne oppleve og erfare dette i praksis, basert på ulike teoretiske perspektiv, i trygge rammer som gir rom for feilvurderinger, tilbakemelding, veiledning, næring og vekst. Mange av de som har den teoretiske undervisningen blir selv med og veileder under praksis. Luftkrigsskolen vektlegger, prioriterer ressurser, og setter av tid til refleksjon og veiledning. Det er vanlig å sette av tid i klasserom eller på øvelser til å reflektere i egne refleksjonsbøker, og tid i plenum både som enkeltmennesker, grupper, klasse eller kull. Det handler om å trene evnen til refleksjon, om å bistå i refleksjonsprosessen for å hente ut mer læring, bidra med flere perspektiver, bidra til å skape mer kunnskap, forståelse og mening.

Oppsummering

Luftkrigsskolen tok modige og viktige valg i perioden like før og etter Gulf-krigen i 1991. Luftkrigsskolen skulle studere krig. En skulle studere luftmakt, luftkrigens prinsipper, utvikle kunnskap, metoder og litteratur. En skulle se utover, bygge nettverk, utvikle seminarer, utdanne, forske, skrive og formidle. En skulle tenke internasjonalt, delta i den internasjonale luftmaktdebatten, påvirke retningen til Luftforsvaret. En skulle bli en kunnskapsbank, et kompetansesenter, et institutt innen fagområdet luftmakt. En skulle skape helhetstenkende offiserer.

Dette perspektivet står seg aldeles utmerket også i dag. Luftkrigsskolen skal ikke være en smalt avgrenset utdanningsinstitusjon for kadetter som går Luftkrigsskolen. Luftkrigsskolen er Norges og Forsvarets fremste akademiske miljø innen fagområdet luftmakt (og luftmilitær ledelse). Vi skal være en kunnskapsbank, et kompetansesenter, et institutt innen disse fagområdene. Vi må fortsette å se utover, bygge nettverk, utvikle seminarer, utdanne, forske, skrive, formidle, tenke internasjonalt, delta i den internasjonale debatten om luftmakt, og påvirke retningen til Luftforsvaret og Forsvaret.

Vi må «rigge» oss mot fremtiden, en fremtid ingen av oss kjenner. Den beste måten å gjære dette på er å hegne om og videreutvikle vår faglige modell. For, modellen står seg utmerket. Vi må fortsatt kombinere operativ og akademisk kompetanse. Vi må se taktisk maktanvendelse i sammenheng med overordnede politiske og militærstrategiske føringer. Luftmakt er ikke en egen akademisk fagdisiplin, men summen av en rekke fagdisipliner som gjør at vi kan anvende makt og lede mennesker på en bedre, klokere og mer effektiv måte. Hvilken kompetanse fagmiljøet besitter, eller hvilke deler av denne kompetansen vi benytter på de ulike utdanninger må diskuteres, og vil variere. Alle fagdisipliner er ikke like viktige.

Akkurat nå har Luftkrigsskolen store kompetansehull innen teknologi (kunstig intelligens, autonomi, romteknologi, med mer) og jus, kompetansehull vi som fagmiljø ikke kan leve med over tid. Men det faglige utgangspunktet, et tverrfaglig fagmiljø med tung operativ og akademisk kompetanse på internasjonalt nivå, gir størst mulighet til å skape, utvikle og tilpasse fremtidig utdanning til de oppgaver vi måtte stå ovenfor i fremtiden.


FOTNOTER

[1] Det var ikke bare Luftforsvaret som hadde denne utfordringen. De andre våpengrenene hadde tilsvarende strukturer, og andre NATO-land hadde liknende problemstillinger.
[2] Det er vanlig å anse «krigens natur» som tidløs og uforanderlig, mens «krigens karakter» er foranderlig. Se for eksempel general (p) Sverre Diesen: « (…) krigens tidløse og uforanderlige natur, nemlig et voldelig uttrykk og en politisk hensikt. Krigens karakter, derimot – dens aktører, mål, metoder og midler – er foranderlig. Den skifter avhengig av hva slags formål krigen skal tjene og ut fra sin tids politiske, sosiale, økonomiske, teknologiske og andre forutsetninger» (Diesen, 2021).


LITTERATURLISTE

Arntzen, A. (2000). Erfaringer fra Kosovo – konseptuelle og doktrinære utfordringer. I L.F.M. Øksendals (red.), Nytt NATO – nytt Luftforsvar?. Luftkrigsskolens Skriftserie, Vol. 3.
Aune, O. (2009). Krigen som rystet Europa. NRK. Lastet ned (5. september 2024) fra: https://www.nrk.no/urix/krigen-som-rystet-europa-1.6540030.
Clausewitz, C. (1976). On War. Edited and translated by Michael Howard and Peter Paret. New Jersey: Princeton University Press.
Diesen, S. (2012). Foredrag på Luftmaktseminaret. Luftkrigsskolen, 31. januar.
Diesen, S. (2021). Hva kan Clausewitz fortelle oss om territoriets betydning?. Stratagem. 14.11. Lastet ned (5. september 2024) fra https://www.stratagem.no/hva-kan-cla...ets-betydning/
Espenes, Ø. (2012). Nils Edward Naastad – den norske luftmaktentreprenøren. I Ø. Espenes og O.J. Maaø (red.), Luftmaktstenkningens «enfant terrible». Festskrift til Nils E. Naastad på 60-årsdagen. Luftkrigsskolens skriftserie, Vol. 26.
Espenes, Ø. (2019). Intervju. Luftkrigsskolen, 26.11.
Forsvaret. (dato ikke angitt). F-16 i internasjonale operasjoner. Lastet ned (5. september 2024) fra https://www.forsvaret.no/om-forsvaret/utstyr-og-materiell/f-16.
Forsvaret. (2021). Afghanistan. Lastet ned (5. september 2024) fra https://www.forsvaret. no/om-forsvaret/operasjoner-og-ovelser/internasjonale-operasjoner/afghanistan.
Forsvarets Forskningsinstitutt. (2021). Kjøper norske missiler til F-35. 22.10. Lastet ned (5. september 2024) fra https://www.ffi.no/aktuelt/nyheter/kjoper-norske-missiler-til-f-35.
Forsvarets Høgskole. (2022). Kunnskap for frihet. Forsvarets Høgskole strategi 2023 – 2033. Oslo: Forsvarets Høgskole.
Forsvarskommisjonen av 2021. (2023). Forsvar for fred og frihet. Oslo: Norges offentlige utredninger.
Frisvold, S. (2011). Foredrag ved Luftkrigsskolen [2. avdeling, Modul 4]. 12.10.
Græger, N. (2007). Krigen i Kosovo - et tidsskille i norsk forsvarspolitikk. Uniforum, 7. september. Lastet ned (5. september 2024) fra: https://www.uniforum.uio.no/nyheter/2007/09/ krigen-i-kosovo-et-tidsskille-i-norsk- forsvarspolitikk.html
Hanche, M. (2023). Nye maskiner, gamle vaner?: Hva er status for fellestaktisk samvirke mellom Luftforsvarets og Sjøforsvarets mest profilerte våpensystemer? Masteroppgave ved Forsvarets Stabsskole. Lastet ned (5. september 2024) fra https://fhs.brage.unit.no/fhs-xmlui/handle/11250/3087351.
Haugen, T. (2022). Effektiv kommando og kontroll av F-35? En vurdering av autonomi sin rolle innenfor F-35 operasjoner. Masteroppgave ved Forsvarets Stabsskole. Lastet ned (5. september 2024) fra https://fhs.brage.unit.no/fhs-xmlui/bitstream/handle/11250/3021251/%5B29%5D% 20Trond%20Haugen_OPG5101_Trond%20Ha ugen_ 2022.pdf?sequence=1&isAllowed=y.
Heier, T. (2006). Influence and Marginalisation. Norway’s Adaption to US Transformation Efforts in NATO, 1998-2004. Doktorgradsavhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.
Henriksen, D. (2006). Operation Allied Force: A Product of Military Theory or Political Pragmatism? An Examination of the Role of Airpower in handling the Kosovo Crisis, 1998-99. PhD dissertation. Glasgow: University of Glasgow.
Henriksen, D. (2007). NATO's Gamble: Combining Diplomacy and Airpower in the Kosovo Crisis, 1998-1999. Annapolis: Naval Institute Press.
Henriksen, D. (2009). Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan? En analyse av anvendelsen av luftmakt i Afghanistan anno 2009. Internasjonal Politikk, 67 (4), s. 610–643.
Henriksen, D. (2012). Deterrence by Default? Israel's Military Strategy in the 2006 War against Hizballah. Journal of Strategic Studies, 35 (1), s. 95-120.
Henriksen, D. (2013). Suksess uten innflytelse? Norges erfaringer fra operasjonene over Libya. Internasjonal Politikk, 71 (1), s. 29-56.
Henriksen, D. (2014). Airpower in Afghanistan 2005–10. The Air Commanders’ Perspectives. Montgomery, Al: Air University Press.
Henriksen, D. og Larssen, A.K. (red.). (2016). Political Rationale and International Consequences of the War in Libya. Oxford: Oxford University Press.
Henriksen, D. (2021). Systematisk nedbygging av høyere militær utdanning. Norsk Militært Tidsskrift. Nr. 4.
Henriksen, D. og Bronk, J. (2024). The Air War in Ukraine – The First Year of Conflict. London: Routledge.
Hobson, R. & Kristiansen, T. (1995). Militærmakt, krig og historie. En innføring i forskningen fra Clausewitz til våre dager. IFS Info, 6.
Hofoss, E. (2023). Slik blir det nye norske supermissilet. Forsvarets Forskningsinstitutt, 19.12. Lastet ned (5. september 2024) fra https://www.ffi.no/aktuelt/nyheter/slik-blir-det-nye-norske-supermissilet.
Jennings, G. (2024). NATO opens Nordic air operations centre, Janes.com, 8. Mars. Lastet ned (24. februar 2025) fra: https://www.janes.com/osint-insights/defence-news/defence/update-nato-opens-nordic-air-operations-centre
Johnsen, G. (2025). Nordens kampfly samles i ny kommando. Skal kjempe som én luftstyrke. Aftenposten.no, 28. januar. Lastet ned (24. februar 2025) fra: https://www.aftenposten.no/verden/i/LMdGox/nordens-kampfly-samles-i-ny-kommando-skal-kjempe-som-en-luftstyrke
Kjøsnes, G.O. (2012). Akademisk lederskap ved militære høgskoler. I K.E. Haug, O.J. Maaø og S. Sanderød (red.), Alt henger sammen med alt! Festskrift til Øistein Espenes på 70-årsdagen. Luftkrigsskolens skriftserie, Vol. 37.
Knutsen, T. L. (2015a). Søknad om tilkjenning av professorkompetanse i moderne historie [innstilling av Dag Henriksen som professor], 31.08.
Knutsen, T. L. (2015b). Personlig samtale. September.
Koht, H. (1906). Freds-tanken i Noregs-soga. Noreg i den samfolkelege rettsvoksteren. Oslo: Det norske samlaget.
Kongsberg Defence & Aerospace. (2023). Joint strike missile (JSM). Lastet ned (5. september 2024) fra https://www.kongsberg.com/kda/what-we-do/defence-and-security/missile-systems/joint-strike-missile-jsm/.
Larsen, G. (2013) E-post. 28.10.
Luttwak, E. (2022) Vladimir Putin’s Failed Strategy. UnHerd, 1. november. Lastet ned (24. februar 2025) fra: https://unherd.com/2022/11/vladimir‑putins‑failed‑strategy/
Naastad, N.E. (1990). Luftoperasjoner/luftoperasjonshistorie ved LKSK. Luftmaktavdelingens Arkiv.
Naastad, N.E. (2020). E-post. 13.02.
NRK. (2025). Nato-vedtak: Norge får ansvar for et av Natos luftforsvarssentre. NRK.no, 13. februar. Lastet ned (24. februar 2025) fra: https://www.nrk.no/nyheter/nato-vedtak_-norge-far-ansvar-for-et-av-natos-luftforsvars sentre-1.17275495
O'Dwyer, G. (2023). Nordic nations move to link air forces into 250-strong aircraft fleet. defensenews.com, 24 mars. Lastet ned (24. februar 2025) fra: https://www.defensenews.com/global/europe/2023/03/24/nordic-countries-move-toward-linking-their-air-forces-250-planes/
Store Norske Leksikon. (2022). Militærteori. Skrevet av Jacob Børresen. Lastet ned (5. september 2024) fra https://snl.no/milit%C3%A6rteori.
Strand, T. (2024). Bemanning av nordisk luftoperasjonssenter. Luftled, No. 3, desember. Lastet ned (24. februar 2025) fra: https://luftled.info/bemanning-av-nordisk-luftoperasjonssenter/
The Independent (ed.). (2008). Lebanon: The Winograd Report in full. 31.01. Point 12 and 19. Lastet ned (5. September 2024) fra https://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/lebanon-the-winograd-report-in-full-776000.html.
Tvedt, T. (2002). Verdensbilder og selvbilder. En humanitær stormakts intellektuelle historie. Oslo: Universitetsforlaget.



Foto: 58th Motorized Brigade / Defense of Ukraine Twitter


Les mer...

Stratagem: Mars møter Clio: Krig «historisk forstått»
Innledningssitatet fra den tidligere tyske generalstabssjefen er ment til skrekk og advarsel. Schlieffen er mest kjent for Schlieffenplanen, som beskrev hvordan Tyskland skulle vinne en tofrontskrig mot Frankrike og Russland i det som ble første verdenskrig. Schlieffen var både en storbruker, eller superbruker, av krigshistorie og et godt eksempel på den tyske generalstabens institusjonaliseringen av historiebruk til å forberede seg på neste krig. Krigshistorie var ett av flere verktøy for både å utdanne offiserer og utvikle krigsplaner og doktriner for krigføring. Doktriner her vidt forstått som «[…] institutionalized beliefs about what works in war» (Høiback, 2016). Det er denne historieforståelsen som en ofte tenker på når militære skal lære av historien.

Når vi nå er advart, men ikke nødvendigvis har tatt skrekken av von Schlieffens praktiske måte å nyttiggjøre seg kunnskap om fortiden på, skal vi ta både krig og historie på alvor. Kapittelet vil innledningsvis si litt om historiefaget og krigen. Deretter vise hvor problematisk det ofte blir når de to møtes, illustrert med eksempelet der den tyske generalstabens historieforståelse møtte professor Hans Delbrück. Avslutningsvis vil kapittelet vise hvordan historiefaget kan bidra til å forstå krig best mulig; både historisk, men også krig som raser i nåtiden. Men først enda en advarsel før kapittelet tar til for alvor.

Denne artikkelen er en del av serien «Hvordan vi forstår krig», der vi har invitert noen av landets fremste eksperter og de som de facto underviser om krig ved landets militære og sivile utdanningsinstitusjoner til å dele sine perspektiver på hvordan de forstår, formidler og underviser om krig. Artikkelserien er et initiativ fra Gjert Lage Dyndal, Generalmajor i Luftforsvaret og nestkommanderende ved Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH). Ønsker du å bidra til denne artikkelserien, send inn din tekst til: redaksjon@stratagem.no.

Militært historiemisbruk

Et sentralt tema i diskusjoner rundt militær bruk av krigshistorie er misbruk av historien (Daniel J. Hughes, 1986; Ian Speller, 2011; Michael Howard, 1993; Robinson, 2021). Som denne listen indikerer, har hvert tiår sine artikler og bøker som viser og advarer mot misbruk av krigs- og militærhistorie. Militære og sivile skribenter har hatt en tendens til selektiv bruk av historiske eksempler i en ofte oppriktig iver etter å finne en patentløsning på hvordan vinne neste krig. Det er ikke nødvendig å gå tilbake til antikken, slik von Schlieffen gjorde, men det er en utstrakt kirsebærplukking i korgen med gamle og nye militære suksesshistorier. Man styrer som regel unna den adskillig større kontaineren med militær middelmådighet og regelrette katastrofer.

En vanlig feil er at enkelthendelser, som et slag eller en kampanje, tas ut av sin sammenheng og det unike med hendelsen generaliseres til å bli allmenngyldig. Samtidig degraderes fienden til en døv, blind og lam mottaker av teoriens geniale trekk (William F. Owen, 2008). I tillegg er militære operatører glade i slagordpregede fyndord, som helst skal være så selvinnlysende at de ikke trenger å begrunnes. Klarer man i tillegg å redusere disse til TBA-er eller FBA-er står man fjellstøtt. Historiske eksempler brukes ikke bare til å konstruere krigføringsmetoder, men også til å legitimere metoder eller konsepter som er utledet av teknologiutvikling, ofte kombinert med en optimistisk forventet effekt av teknologien og tolkninger av større trender i samfunnsutviklingen (Arent Arntzen & Tor Olav Grøtan, 2011; Torgeir Ekerholt Sæveraas, 2011).

En av grunnleggerne av moderne militærhistorie, Sir Michael Howard, peker sin klassiske artikkel (første gang utgitt i 1962) at (også) militærhistorie må studeres i sin bredde, dybde og sammenheng (kontekst) for å unngå å kjøre seg fast i en forlokkende blindgate (Michael Howard, 1993). Skal vi forstå krig historisk, må vi altså kunne lese historie kritisk og unngå de samme feilene som tidligere nevnte Alfred von Schlieffen, som bl.a. baserte sin strategiske krigsplan på den kartagiske feltherren Hannibals spektakulære seier over romerne i 216 f.Kr.:
Når selv høyt utdannede og erfarne militære fagfolk roter det tid, hvordan skal vi da bære oss ad for å forstå krig historisk? Vi skal først se hva historie er og ikke er.

Fortid, historie og krig

Fortid og historie er helt forskjellige ting. Fortid er noe som har hendt, mens historie er fortellinger om noe som har hent. Fortiden var engang nåtid, men er nå borte vekk. Historiefortellingen kan derimot leses igjen og igjen. Kampene ved Oscarsborg festning 9. april 1940 er fortid, de finnes ikke mer. Men det mangler ikke på fortellinger om senkningen av Blücher, og det kommer stadig nye, både i skrift, lyd og film. Disse fortellingene spriker ofte i perspektiv, innhold og tolkninger, selv om de beskriver en og samme hendelse. En hendelse som igjen bestod av flere mindre hendelser. Et kjempestort puslespill i tid og rom, der mesteparten av brikkene er borte, og de som er igjen er i en svært varierende tilstand. Disse brikkene er kilder, og er det eneste som er igjen av den fortidige hendelsen.

«Blücher», en tysk krysser sjøsatt 1937, deltok i den tyske invasjonen av Norge i 1940 og ble senket etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak under slaget ved Oscarsborg festning. Foto: Wikimedia commonsDisse kildene kan brukes på to måter. Alle kilder er levninger, dvs. noe fysisk som er igjen. En levning trenger ikke noe budskapsinnhold utover det som kan utledes fra selve tingen. En kilde med et budskapsinnhold er også en beretning i tillegg til å være en levning. Vraket av den tyske krysseren Blücher som ligger på 90 meters dyp sørøst for Askholmene, er i så måte en levning. En noe utilgjengelig levning, men en som kyndige fagfolk kan hente mye data og informasjon fra, data som igjen kan brukes som kilder i en historie om kampene i Drøbaksundet 9. april 1940. Andre levninger fra kampene kan være rester av tyske bomber eller fysiske ødeleggelser på bygninger (Kjeldstadli, 2005, s. 169–181).

Skriftlige levninger fra Oscarsborg eller de tyske krigsskipene fra morgenen 9. april 1940 er beretninger som inneholder informasjon som historikerne kan bruke. Slike kilder er primærkilder fra selve hendelsen. En avisartikkel fra april 1940 er en bearbeidet fortelling om kampene i Drøbaksundet, og dermed en annenhånds- eller sekundærkilde. Avisartikkelen kan derimot være en primærkilde for å skrive om mediedekningen.

En historiker utleder og tolker informasjon fra kildene, og skriver så en fortelling om det som skjedde. Det blir en historie om kampene i Drøbaksundet 9. april 1940. En annen historiker har fått tak i andre kilder, og har kanskje et annet faglig perspektiv. Det blir en litt annen historie om samme hendelser. Til sammen kan disse to ulike historiene gi et mer fullstendig bilde av det som skjedde. Slik vil historien, dvs. hvordan vi forstår hendelsene i Drøbaksundet om morgenen 9. april 1940, utvikle seg med nye historikere, nye kilder, nye tolkninger av eksisterende kilder og ny kunnskap om konteksten hendelsen utspilte seg i. Mens fortiden er avsluttet for lengst, lever altså historien dermed videre i beste velgående (Kjeldstadli, 2005, s. 209–227).

Det klassiske idealet fra den tyske (historiske) skole og en av dens foregangsmenn, Lepold Ranke, handlet om å rekonstruere fortiden slik det virkelig var (Kjeldstadli, 2005, s. 57–59). Så hvordan vet vi da hvordan det egentlig var? Det vet vi faktisk ikke. Men med godt historikerhåndverk og mye arbeid kan vi få en stadig bedre forståelse av de fortidige hendelsene. Selv om historikere kan være rykende uenige, kan en diskusjon som baserer seg på tilgjengelige kilder og åpne og tilgjengelige tolkninger ofte føre til at meningsbrytninger kan ende opp med bedre historie. Bedre i den forstand at det blir tolkninger som så godt det lar seg gjøre gjenspeiler fortiden ut fra de spor (kilder) den har etterlatt. På den annen side vil dårlig historieskriving eller bevisst forvrengning føre til feil eller vridde tolkninger av fortiden. Da nærmer vi oss sentrale konfliktlinjer i krigshistorie og historier om krig.

Den greske filosofen Heraklit er kjent for utsagnet «Krigen er alle tings far og alle tings konge» (Heraklit, fragment 43). Den tyske general og filosof Carl von Clausewitz på sin side erkjente at
Mens mesteparten av politisk virksomhet er positive aktiviteter som helsevesen, utdanning og veibygging, er krigen dreping og ødeleggelse på et slikt nivå at selv utøverne av krigen får problemer når de gjør en god jobb. Krig river mennesker og stater, samfunn og mennesker i filler. Da er det ikke alltid helt ukomplisert å skrive en vitenskapelig holdbar, nøytral og nøktern beretning om krigen.

Et annet problem er at aktørene i krig, fra menig soldat til generaler og politikere, fremmer sine ulike syn på sin egen rolle og betydning for krigens gang. Da skal dårlige valg og tabber bortforklarer, skyld fordeles, ansvar gjøres gjeldende eller pulverisers, og eget rykte forbedres. Dermed blir ofte krigen om krigen noe som utspiller seg i generasjoner etter at våpnene stilnet. Det gjør ikke livet lettere for historikere, da det ofte er tjukke lag med egeninteresse og omdømmebygging som må skrelles vekk for å nærme seg en rimelig holdbar forståelse av hva denne krigen egentlig var i nærheten av å være. Det gjør ofte at historien om historien om sentrale aktører og om krigen også kan bli godt lesestoff. Sørstatenes dominans i historieskrivingen om den amerikanske borgerkrigen fram til 1960-tallet er et godt dokumentert eksempel (Thomas L. Connelly, 1978; Thomas S. Connelly & Barbara L. Bellows, 1986). Hvordan tidligere Wehrmacht-generaler, hyrt inn til US Army History Project fikk definere forståelsen av krigen på østfronten og skrive seg ut av Hitlers folkemord etter andre verdenskrig, er et annet (James A. Wood, 2005; Kevin Soutor, 1993).

Krig er altså et komplekst stykke menneskelig interaksjon, der i ytterste fall alle samfunnets ressurser settes inn for å drepe og ødelegge fienden slik at krigens politiske hensikt oppnås. En annen ytterlighet er når krigens aktiviteter forbeholdes spesielt interesserte, som under Norges deltakelse i Afghanistan etter 2001. Da handlet det egentlig bare om «å være en god alliert», mens resten av landet levde godt i «dyp fred» (Godal, 2016). Med et slikt spenn i ulike type kriger som skal forstås historisk, er det spesielt viktig å følge sir Michaels råd om å studere krigen i bredde, dybde og kontekst. For å parafrasere Clausewitz: før man tar første steg inn i krigshistorien er det nødvendig å klargjøre krigens karakter, slik at en er klar over hvilken krig som skal forstås (Clausewitz, 2020, s. 891–894).

Når rammene for å forstå både historie og krig er på plass, skal kapittelet videre problematisere nettopp det å forstå krig historisk. For å vri litt på Clemenceau: «Krigshistorien er for viktig til å overlates til militære fagfolk.»

Om å forstå krig historisk

Det var i renessansen at systematiske historiske studier av krig ble tatt opp igjen i Europa etter at det hadde ligget nede siden antikken. De innledende studiene handlet nettopp om å lære av den antikke «gullalderen». Det gjaldt like mye krig og krigføring som for de andre vitenskapene. For tenkere i renessansen, som Machiavelli, dreide det seg om å gjenskape de antikke idealene: «Military theory was then simply a synthesis of the best military models of the known cultural past, whether in Greece or Rome.» (Gat, 2001, s. 3) Militære skribenters forkjærlighet for å kopiere fortidens suksesser begynte altså tidlig. Utover 1600-tallet begynte forståelsen av samtidig krig å preges av krigserfaringer, spesielt etter at ny teknologi i form av skytevåpen begynte å utfordre prinsippene fra antikken.

Vitenskapeliggjøringen av krig og krigføring fortsatte under opplysningstiden og fikk sitt gjennombrudd etter at Napoleons krigføring hadde utfordret hele den etablerte forståelsen av krig. To rådende forklaringsmodeller (paradigmer) vokste fram i tiårene etter Napoleon, begge sterkt preget av tolkninger av Napoleons krigføring. Teoriene til den prøyssiske general og filosof Carl von Clausewitz er den mest kjente og oftest siterte fra denne tiden. Det er derimot hans samtidige, sveitseren Antoine Jomini som har vært den mest innflytelsesrike (John Shy, 1986, s. 286–292).

På slutten av 1700-tallet frigjør militær tenkning seg fra det antikke ved at antikke begreper gis meningsinnhold som reflekterer samtidens militære realiteter, som skytevåpen og festningsarkitektur. Den militærvitenskapen som danner grunnlaget for dagens forståelse av krig begynner å utvikles og preges innledningsvis av å lage allmenngyldige lover og prinsipper for både forståelse og utførelse av krigføring; krigens utvikling og forløp skulle forklares og beregnes vitenskapelig. Begrepene taktikk og strategi ble hentet fra antikken og skrevet inn i 1770-tallets militærvitenskap, selv om det tok et par generasjoner og både revolusjons- og napoleonskriger før begrepenes innhold landet (på et vis) (Gat, 2001, s. 27–55; Paret, 1986).

Tegning av den franske militærlederen og tidligere keiseren Napoléon Bonaparte. Illustrasjon: Wikimedia commonsNapoleon gjorde altså et uutslettelig inntrykk på sine samtidige og senere generasjoners militære praktikere og skribenter. Antoine Jomini var opprinnelig sveitsisk bankmann som gikk i fransk tjeneste under napoleonskrigene før han meldte overgang til Russland i 1813. Han var en ivrig leser og militær skribent, mest kjent for boken Précis De L'art De La Guerre fra 1837 som var standardpensum på 1800-tallets krigsskoler og stabsskoler (Gat, 2001, s. 108–137). Jomini hevdet ganske ubeskjedent at fulgte man hans instrukser så vant man like sikkert som mesteren selv, altså Napoleon. Det var ikke bare skryt og Jominis tolkning av Napoleon var fortsatt doktrinegrunnlag i tiåret før første verdenskrig:
Jomini ble oversatt til engelsk i 1862 (Antoine Henri baron de Jomini, 1862), da hadde han allerede vært sentralt pensum på den amerikanske krigsskolen West Point i flere tiår: «It has been said with good reason that many a Civil War general went into battle with a sword in one hand and Jomini’s Summary of the Art of War in the other.» (J. D. Hittle, 1987, s. 396) Jomini videreførte opplysningstidens positivisme, og når hans hovedverk ble foretrukket lærebok på krigsskoler og stabsskoler, dannet det skole for krigshistoriens militære nytte. Da er vi tilbake til Schlieffen og den instrumentelle bruken av krigshistorie som generalstabsdisiplin og et viktig verktøy for å utvikle egen krigføringsevne. Da er et viktig grunnlag lagt for det militære historiemisbruket som innleder kapittelet.

Hvordan kan vi da bruke historien til å lære oss å forstå krig?

Da kan det være nyttig å se på hvordan historisk forståelse av krig utviklet seg etter at historiefaget ble en akademisk disiplin. På 1880-tallet tørnet to autoriteter på krigshistorie i Tyskland sammen i det som er blitt kjent som den store strategistriden. Den tyske generalstabens krigshistoriske avdeling møtte professor Hans Delbrück i åpen strid om hva historie er, og hva den kan brukes til. Det var en strid som varte fram til utbruddet av Første verdenskrig, og med noen ekstraomganger i Sovjetunionens Røde Armé på 1920- og 30-tallet (Arden Bucholz, 1985, s. 34–72; Kipp, 2004; Lange, 1995, s. 40–48, 83–97).

Kjernen i disse stridighetene var hva krigshistorie var, og hva den kan brukes til. Fra de moderne generalstabene ble etablert fra midten av 1800-tallet har krigshistorie blitt brukt i utdanningen av offiserer, men også som kunnskapsbase i utvikling av doktriner og krigsplaner. Krigshistorien har da vært et verktøy for å forberede seg på framtidige kriger, ved at den, som von Schlieffen understreket, skal gi oss «de praktiske erfaringer som nåtiden nekter oss» (Arden Bucholz, 1985, s. 60). Den tyske generalstaben visste allerede hvordan de ville føre krig, men de trengte holdbare begrunnelser for at det var riktig måte å føre krig på. Der spilte krigshistorien en viktig rolle. Eller mer presist, utvalgte elementer av krigshistorien. Dette var da også noe av kjernen i strategistriden: hvordan forstå krig historisk?

Delbrücks første argument foregrep Michael Howard i det at krigshistorien må leses i sin politiske kontekst og krigen forstås ut fra dens politiske hensikt. For det andre henger taktikk og militær organisering sammen med samfunnsform og styresett. Delbrück hevder også at en må kjenne til krigføringens organisatoriske og praktiske rammer i den fortiden som studeres og hva disse betydde for utvikling av taktikk og praktisk krigføring. Den siste delen i systemet var inndelingen av strategi i to grunnleggende former; ødeleggelsesstrategi og utmattelsesstrategi. Disse hovedtemaene i studie av krig var basert på det Delbrück kalte Sachskritik, som handlet nettopp om å ha nok kunnskap om og forståelse for krigens praktiske sider til å utfylle den akademiske kritikken med en kritikk av det fagmilitære innholdet i historiske kilder (Craig, 1986, s. 336).

Hans Delbrück var en tysk historiker og politiker. Foto: Wikimedia commonsDet betyr for det første at en militær hendelse, som et slag, må studeres i den politiske, strategiske og ikke minst logistiske sammenhengen det foregikk i. Videre, hvilken rolle spilte slaget i å nå krigens politiske hensikt. Craig bruker Delbrücks drøfting av slaget ved Cannae i 216 f.Kr. som eksempel, der Hannibals brilliante taktiske seier hadde sin årsak i romernes politisk betingede ledelsessystem, bemannings- og organisering av legionene. Hannibals taktiske brilliante seier inspirerte bl.a. tidligere nevnt von Schlieffen i hans søken etter den optimale militære løsning på Tysklands strategiske problem. Han tok da ikke med seg at selv om Hannibals kartagiske hær vant både Cannae og flere andre slag, så vant de ikke krigen. Taktisk briljans var ikke nok til å løse Karthagos strategiske problem så lenge de taktiske seirene ikke førte til at Roma ga opp eller ble erobret (Craig, 1986, s. 336–338).

Delbrück viste videre hvordan både en aktørs krigføringsform og militære var betinget av aktørens sosiale og politiske system. Det gjaldt fra de greske bystatenes rigide falanks bemannet av borgersoldater og videre opp gjennom historien. En stat kan derfor ikke etablere noe annet militærvesen enn hva staten og samfunnet legger til rette for. I dette ligger et annet aspekt av krigens tette sammenheng med politikken (Craig, 1986, s. 336–341). Faktorer her varierer fra tillitsnivået i samfunnet, utdanningsnivå, teknologisk kompetanse, statsmaktens legitimitet, etc En hær som er fundert på en fri befolkning som selv velger og legitimerer sine folkevalgte og regjering, har helt andre kvaliteter enn en hær som settes opp av et diktatur, der makten kun er legitimert av makten selv, befolkningen er undersåtter med liten frihet og lav tillit til både makten og hverandre.

Det siste elementet til Delbrück, skillet mellom ødeleggelses- og utmattelseskrig, ble tatt opp av den sovjetiske general og militærteoretiker Alexander A. Svetsjin på 1920-tallet. Han skrev Delbrücks strategisyn inn i det moderne industrisamfunnet, der statens økonomiske bæreevne og industrielle kapasitet førte til at det napoleanske idealet om det avgjørende slaget var i praksis blitt umulig. Den førindustrielle spenningen mellom de to strategiformene ble derfor i praksis avgjort til utmattelsesstrategiens fordel som følge av samfunns-, teknologi- og industriutvikling. Svetsjin tapte strategistriden i Sovjetunionen, der Den røde armé skulle industrialiseres for å kunne gjennomføre en industriell ødeleggelseskrig (Kipp, 2011, s. 65–72; Svechin, 1927, s. 67–76, 239–250).

Historikeren Hans Delbrücks metode for å forstå krig historisk er også er rammeverk for å forstå samtidig krig og militærmakt. Det første elementet med krigens politiske underlag og hensikt speiler også Clausewitz’ tese om krig som en videreføring av politikken. Det andre elementet dreier seg om sammenhengene mellom politiske og sosiale rammer, og utvikling av taktikk og militær organisering, er også aktuelt når Forsvaret fristes til å kopiere andre lands militære løsninger. Spenningen mellom drømmen om det avgjørende slaget i en ødeleggelsesstrategi og utmattelsesstrategiens langsiktighet ble tydeli vinteren 2022. Kapittelet vil derfor avsluttes med et skråblikk på den russisk-ukrainske krigen i lys av Hans Delbrücks Sachskritik.

Back to the future: Den russisk-ukrainske krigen
De russiske og ukrainske styrkene står overfor en tilsynelatende tilsvarende krise som den som kjørte første verdenskrig inn i stillingskrigens hengemyr. Informasjonsteknologiens tradisjonelle utvidelse av regulær krigføring med enorme informasjonsmengder, presisjonsvåpen og romvirksomhet, er de siste årene utvidet med masseproduserte og billige droner som er i ferd med å utfordre etablerte forestillinger om både land-, sjø- og luftkrigen. I tillegg begynner de nye språkmodellene, omtalt som kunstig intelligens (KI), å gjøre seg gjeldende i informasjonsdomenet og propagandadimensjonen av krigføring.

Ukrainske soldater fra TDF Brigade. Foto: Defense of Ukraine Twitter Etter Russlands invasjon av Ukraina sommeren 2014 begynte regulær krigføring i Europa igjen å bli en mulighet. Men etter at krigen gikk over i en statisk skyttergravskrig etter Minsk 2-forhandlingene vinteren 2015, forsvant den fra nyhetsbildet og selv med noen sanksjoner mot Russland, ble det fortsatt mye business as usual, eller Wandel durch Handel som tyskerne så fint kalte det(Matlary, 2016; Wynnyckyj et al., 2019, s. 163–187). Den brutale oppvåkningen kom ikke før med fullskalainvasjonen 24. februar 2022. Denne siste delen vil bruke Delbrücks historiske metode for å analysere hvordan «tradisjonell» moderne industriell folkekrig utfordres av de teknologiske og menneskelige følgene av utdannings- og informasjonssamfunnet.

Etter sju år med skyttergravskrig og ukrainske sivile og militære reformer for å møte en forvente russisk utvidelse av krigen, begynte Russland igjen å utgruppere store styrker langs Ukrainas grenser og i februar 2022 flyttet de også styrker inn i Belarus og øvde sammen med den belarussiske hæren. Midt i februar var nærmere 80% av den stående russiske hæren gruppert langs grensen. Det var i tillegg en utgruppering for åpen scene, dekket av alle former for media, fra internasjonale byråer og akademikere, til tenketanker og twitteraktivister. I tillegg nedgraderte bl.a. USA etterretninger, som predikerte tid og form for en russisk invasjon. Alt dette gikk inn i den informasjonskrigen som hadde pågått siden okkupasjonen av Krym i 2014 (Gershkovich, 2022; Stojar, 2023).

Krigens politiske rammer og hensikt
Russlands mål med krigen er fortsatt omstridt, men den er en valgt handling fra den russiske staten for å etablere en grad av politisk kontroll over Ukraina og landets ressurser. En videre hensikt virker å styrke Russland i konflikten med vesten og forsterke russisk kontroll over sine nærområder (Charap & Holynska, 2024; Johnson, 2022, s. 5–6; Zabrodskyi et al., 2022, s. 7–12). Det er en villet «spesiell militær operasjon», doktrinelt ikke en krig, som ikke var ment å legge for store byrder på det russiske samfunnet.

Ukraina på sin side, utkjemper en eksistensiell krig for nasjonens, landets, og statens overlevelse. Det er en tvangssituasjon, der alternativene er blitt tydelige ettersom månedene har gått. Dette utgjør en fundamental asymmetri i krigens politiske hensikt for de to partene. For Delbrück starter analysen med krigens politiske hensikt, enten det er en historisk krig eller en pågående. Delbrück var selv fast krigskommentator under første verdenskrig og tok sin militærfaglige og historiske forståelse inn i sin samtid:
Det første spørsmålet er å avklare hvilken politisk hensikt har krigen. Det er krevende i et så intenst informasjonsmiljø samtidig krig foregår i, men ikke umulig. Politisk uttalte mål er alltid et godt utgangspunkt, enten de virker rare og uvante på oss, eller logiske. Den store utfordringen er å klare å tolke målene i lys av den andres perspektiv. Det er krevende med en så vanskelig tilgjengelig politisk kultur som Russlands, som i tillegg bruker informasjon instrumentelt som våpen (Allen & Moore, 2018).

Ukraina og Volodymyr Zelenskyj utkjemper en eksistensiell krig for nasjonens, landets, og statens overlevelse. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret I tillegg er det nødvendig å se etter sammenhenger mellom uttalte mål og praktisk handling. Agerer Russland slik de sier de skal? I forkant av invasjonen utgrupperte Russland brorparten av hæren sin langs Ukrainas grenser, en tilsynelatende tydelig indikator på invasjon (Götz & Ekman, 2024).

Tilsynelatende, fordi styrkene som var satt opp var bataljonstaktiske grupper (BTG), en til to fra brorparten av hærens brigader. En BTG er en sterk bataljonsgruppe med alle våpenarter, som infanteri, stridsvogn, artilleri, etc., men ble utviklet for å operere innen brigaden. BTG-en i seg selv var laget for fleksibilitet, fart og sjokk, og det er i rammen av brigaden den er effektiv. Men i februar 2022 var det få russiske hovedkvarter utgruppert, og lite tunge oppfølgingsstyrker til å gå i kamp med den ukrainske hærens tunge enheter (Bartles & Grau, 2022; Zabrodskyi et al., 2022, s. 7–29).

Gitt styrkeforhold og innholdet i de russiske styrkene i februar 2022, så var det mye som ikke stemte hvis Russland mente alvor med en invasjon, bl.a. det at forberedelsene hadde skjedd helt åpent brøt fullstendig med sovjetisk og russisk praksis. Så selv med en god Sachskritik var det ikke enkelt å se forbi de observerbare forholdene og tyde de ikke-observerbare elementene inne i det russiske maktapparatet.

Strategier
Da Russland eskalerte krigen med invasjonen 24. februar 2022, fulgte de en ødeleggelsesstrategi forsterket med forsøk på å lamme Ukraina politisk ved å likvidere eller på annen måte sette landets politiske ledelse ut av spill. På mange måter som de gjorde i Tsjekkoslovakia i 1968 og Kabul i 1979. Den russiske strategien mislyktes i møte med et ukrainsk forsvar, sikkerhetstjenester og sivilsamfunn som hadde forberedt seg på en utvidelse av krigen siden 2015. I løpet av de første ukene endret krigen karakter til en utmattelseskrig som det ikke virker Russland var forberedt på (Ydstebø, 2023, s. 194–199).

I motsetning til vanskene med å forstå den politiske hensikten fordi organisering og utgruppering ikke framstod som en invasjonsstyrke, så er det i ettertid enklere å danne seg et bilde av hva som virket å ha vært Russlands valgte strategi innledningsvis, og den påfølgende strategitilpasning med kraftsamling i Donbas.

Kart over situasjonen i Donbas i november 2024. Illustrasjon: Wikimedia commonsNår krigen blir en utmattelseskrig, flyttes avgjørelsen i større elle mindre grad fra slagmarker og operasjonsområder, til samfunnsøkonomi og krigsindustri. Da er det vel så viktig å følge med på ressurstilgang, økonomisk utvikling og industriell kapasitet, som på antall stridsvogner ødelagt eller antall landsbyer okkupert. Vel så viktig er det at med støtte fra to av verdens største økonomier i ryggen (USA og EU), så har Ukraina et økonomisk og industrielt potensial i ryggen som langt overgår det russiske, selv med bare delvis fungerende sanksjoner og Kinesisk bistand (Bergmann et al., 2023; Boulègue et al., 2024, s. 44–52).

Taktikk speiler samfunn og styresett
Krigføringen siden april 2022 bar preg av underlegne og tidvis nedslitte russiske styrker som ganske raskt endret metode fra mobile operasjoner til en artilleridrevet slitasjeoffensiv for å okkupere de østlige ukrainske fylkene Donetsk og Luhansk. Russerne innledet angrepene med massive artilleriforberedelser, før de satte inn infanteri og stridsvogner. Når disse møtte motstand, var det å bruke artilleriet på nytt. Russerne skjøt titusener av granater i døgnet, og nærmest raserte bebyggelse og landskap før de klarte å okkupere det (Zabrodskyi et al., 2022, s. 34–43). Det som hadde vært av et russisk taktisk samvirkesystem virket å ha blitt redusert til massiv artilleribruk og kostbare frontale infanteriangrep. Det er dette fenomenet Lukas Milevski beskriver som at «The primitivisation of the Russian army in Ukraine was most clearly visible, […]» (Milevski, 2023; Ydstebø, 2023, s. 199–201).

Denne primitiviseringen av russisk landkrig har tiltatt etter at den profesjonelle russiske hæren i stor grad ble utradert i 2022 og erstattet med mobiliserte reservister og vervede soldater, som gis minimal trening før de sendes rett inn i angrep i Donbas (Milevski, 2023, s. 122–125). I lys av Delbrücks modell for statens- og samfunnets betydning for utvikling av taktikk og militære styrker, virker dette å være det den russiske staten anno 2024 kan få til. Soldatene rekrutteres fra landets fattigste og lavest utdannede befolkning, og motiveres med lønn og bonuser langt over det de kan ellers drømme om (Massicot, 2024, s. 23–57). Kontrasten til borgersoldatene i det demokratiske ukrainske samfunnet er påtakelig og understreker Delbrücks poeng med sammenheng mellom styresett og hvilke styrker staten kan sette opp («Russia is resorting to desperate measures to recruit soldiers», 2023; The Current State of Ukrainian Mobilisation and Ways to Boost Recruitment, 2024).

Oppsummering

Historie, historiefaget og historisk metode er gode verktøy til å forstå krig på, både krig i fortiden og i dag. Men det krever at både krigen og historien tas seriøst og at en tar seg bryet med å sette seg inn i hva krig er og spesielt den krigen som skal forstås, i tillegg til hva historie som fag kan og ikke kan bidra med. Kritisk lesning av historien om en krig eller kriger er nødvendig for å lære noe, og sågar forstå bedre hva krig er. Selv en historie om en avgrenset hendelse kan fortelle oss mye om krigens natur, mens en historie om én krig, eller en serie kriger, kan lære oss andre sider om det samme.

Historiefaget har sine begrensninger, men riktig brukt er det en god kilde til å forstå krig. Hans Delbrücks tilnærming med å studere krigen i sin politiske sammenheng, studere krigføringen i de politiske og samfunnsmessige rammene, og vurdere strategi og strategiutvikling i spenningen mellom politikk og ressurstilgang på den ene siden, og selve krigføringen på den andre, kan bidra til å sortere det vesentlige fra det trivielle. Det er mye trivialiteter i ymse krigshistorier, på samme måten som det er en god del historiemisbruk. Men god historiebruk hjelper leseren til å styre unna begge grøftene og forstå mer av hva krigen har vært og er.


LITTERATURLISTE

Allen, T. S., & Moore, A. J. (2018). Victory without Casualties: Russia’s Information Operations. Parameters, 48(1), 59–71. Military Database; Research Library.
Antoine Henri baron de Jomini. (1862). Summary of the Art of War. J. B. Lippincott & Co.
Arden Bucholz. (1985). Hans Delbrück & the German military establishment: War images in conflict. University of Iowa Press.
Arent Arntzen, & Tor Olav Grøtan. (2011). A new Chance for Network Centric Warfare in the Context of Modernity. I Karl Erik Haug & Ole Jørgen Maaø (Red.), Conceptualising Modern War. Hurst & Company.
Bartles, C. K., & Grau, L. W. (2022). Getting to Know the Russian Battalion Tactical Group. RUSI. https://www.rusi.org/explore-our-research/publications/commentary/getting-know-russian-battalion-tactical-group
Bergmann, M., Snegovaya, M., Dolbaia, T., Fenton, N., & Bendett, S. (2023). Out of Stock? Assessing the Impact of Sanctions on Russia’s Defense Industry. Center for Strategic and International Studies (CSIS); JSTOR. http://www.jstor.org/stable/resrep48858
Boulègue, M., Bronk, J., Hird, K., Kerr, J., Lee, R., & Petersen, M. B. (2024). Assessing Russian plans for military regeneration. RUSI Chatham House.
Charap, S., & Holynska, K. (2024). Russia’s War Aims in Ukraine: Objective-Setting and the Kremlin’s Use of Force Abroad. RAND Corporation. https://doi.org/10.7249/RRA2061-6
Clausewitz, C. (2020). Om Krigen. Vidarforlaget.
Craig, G. (1986). Delbrück: The Military Historian. I P. Paret (Red.), Makers of Modern Strategy From Machiavelli to the Nuclear Age. Oxford University Press.
Daniel J. Hughes. (1986). Abuses of German Military History. Military Review, LXVI(12), 66–76.
Gat, A. (2001). A history of military thought: From the Enlightenment to the Cold War. Oxford University Press.
Georges Clemenceau. (u.å.). Oxford Reference. Hentet 26. august 2024, fra https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/acref/9780191843730.001.0001/q-oro-ed5-00003062
Gershkovich, E. (2022, februar 10). Russia’s Massive Military Drills on Ukraine Border Stir Invasion Fears; Western officials believe Moscow has sent up to 30,000 troops to Belarus in what they fear could be a key element of any invasion. Wall Street Journal (Online). https://www.proquest.com/docview/2627104127/citation/AF2A0E013E164B95PQ/1
Godal, B. T. (2016). En god alliert—Norge i Afghanistan 2001-2014: Utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. November 2014: Lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. Juni 2016: Bd. NOU 2016:8. Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Informasjonsforvaltning.
Götz, E., & Ekman, P. (2024). Russia’s War Against Ukraine: Context, Causes, and Consequences. Problems of Post-Communism, 71(3), 193–205. https://doi.org/10.1080/10758216.2024.2343640
Høiback, H. (2016). The Anatomy of Doctrine and Ways to Keep It Fit. Journal of Strategic Studies, 39(2), 185–197. https://doi.org/10.1080/01402390.2015.1115037
Ian Speller. (2011). The use and abuse of history by the military. Presentation at Liverpool Hope University.
J. D. Hittle. (1987). «Introduction,» to Jomini and His Summary of The Art of War, A Condensed Version. I J. D. Hittle (Red.), Roots of Strategy Book 2 (s. 395–431). Stackpole Books.
James A. Wood. (2005). Captive Historians, Captivated Audience: The German Military History Program, 1945-1961. The Journal of military history, 69(1), 123–147. https://doi.org/10.1353/jmh.2005.0071
John Shy. (1986). Jomini. I Peter Paret (Red.), Makers of Modern Strategy. Clarendon Press.
Johnson, R. (2022). Dysfunctional Warfare: The Russian Invasion of Ukraine 2022. Parameters (Carlisle, Pa.), 52(2), 5–20. https://doi.org/10.55540/0031-1723.3144
Kevin Soutor. (1993). To Stem the Red Tide: The German Report Series and Its Effect on American Defense Doctrine, 1948-1954. The Journal of military history, 57(4), 653–688. https://doi.org/10.2307/2944098
Kipp, J. W. (2004). General-Major A.A. Svechin and Modern Warfare: Military History and Military Theory. I K. D. Lee (Red.), Alexandr A. Svechin: Strategy. Eastview.
Kipp, J. W. (2011). The Tsarist and Soviet Operational Art, 1853-1991. I J. A. Olsen & M. Van Creveld (Red.), The Evolution of Operational Art From Napoleon to the Present. Oxford University Press.
Kjeldstadli, K. (2005). Fortida er ikke hva den en gang var: En innføring i historiefaget (4. utg.). Universitetsforlaget.
Lange, S. (1995). Strategiestreit: Kriegführung und Kriegsgeschichte in der Kontroverse 1879.-1914. Rombach.
Massicot, D. (2024). Russian Military Wartime Personnel Recruiting and Retention 2022–2023. RAND Corporation. https://doi.org/10.7249/RRA2061-4
Matlary, J. H. (2016). Realpolitik Confronts Liberal Democracy: Can Europe Respond? I T. Heier & J. H. Matlary (Red.), Ukraine and Beyond: Russia’s Strategic Security Challenge to Europe. Palgrave Macmillan.
Michael Howard. (1993). The use and abuse of military history. The RUSI Journal, 138(1), 26–30. https://doi.org/10.1080/03071849308445676
Milevski, L. (2023). The Primitivisation of Major Warfare. Survival (London), 65(6), 119–136. https://doi.org/10.1080/00396338.2023.2285607
Paret, P. (1986). Napoleon and the Revolution in War. I P. Paret (Red.), Makers of Modern Strategy From Machiavelli to the Nuclear Age. Oxford University Press.
Richard M. Swain. (1931). Preface. I Cannae. The Command and General Staff School Press.
Robinson, S. (2021). The Blind Strategist: John Boyd and the American Art of War. Exisle Publishing PTY Ltd.
Russia is resorting to desperate measures to recruit soldiers. (2023). The Economist (London).
Stojar, R. (2023). The Russian invasion and its failure in the first days. Defense & security analysis, 39(3), 296–311. https://doi.org/10.1080/14751798.2023.2232188
Svechin, A. A. (1927). Strategy. Eastview.
The Current State of Ukrainian Mobilisation and Ways to Boost Recruitment. (2024, september 3). https://rusi.orghttps://rusi.org
Thomas L. Connelly. (1978). The marble man: Robert E. Lee and his image in American society. Louisiana State Univ. Pr.
Thomas S. Connelly, & Barbara L. Bellows. (1986). God and General Longstreet The Lost Cause and the Southern Mind. Louisiana State University Press.
TLA. (2024, juni 12). https://dictionary.cambridge.org/dictionary/english/tla
Torgeir Ekerholt Sæveraas. (2011). Effects-Based Operations Origins, Implementations in US Military Doctrine, and Practical Usage. I Karl Erik Haug & Ole Jørgen Maaø (Red.), Conceptualising modern war (s. 185–204). Hurst.
William F. Owen. (2008). The Manoeuvre Warfare Fraud. RUSI Journal, 153(4), 62–67.
Wynnyckyj, M., Umland, A., & Plokhy, S. (2019). Ukraine’s Maidan, Russia’s War: A Chronicle and Analysis of the Revolution of Dignity (Bd. 1). Berlin: Ibidem Verlag.
Ydstebø, P. (2023). Militærstrategi og operasjoner i Ukraina-krigen (T. Heier, Red.).
Zabrodskyi, M., Watling, J., Danylyuk, O. V., & Reynolds, N. (2022). Preliminary Lessons in Conventional Warfighting from Russia’s Invasion of Ukraine: February–July 2022. RUSI.



FOTNOTER


[1] TBA er trebokstavforkortelse (TLA, Three Letter Abbreviation, (TLA, 2024)), FBA er de litt mer avanserte firebokstavforkortelsene (FLA, Four Letter Abbreviation). En FBA har ofte større autoritet enn TBA-er.
[2] Det tyske ordet Schlacht betyr både slakt og slag.
[3] Fransk president i siste del av Første verdenskrig, Georges Clemenceau, hevdet at «War is too serious a matter to entrust to military men» (Georges Clemenceau, u.å.).



Foto: 18th NGU Brigade / Defense of Ukraine Twitter


Les mer...

Stratagem: Systemtenkning i komplekse operasjoner
I 2006-08 gikk jeg Befalskolen for Etterretning og Språk. Hele utdanningsløpet på skolen dreier seg om å forstå og predikere andre individer, institusjoner og samfunn. I samme periode var Norges engasjement i Afghanistan under rask opptrapping. Jeg husker etterretningsutdanningen som preget av oppfattelsen av at krig hadde endret seg til noe nytt. Før leksjoner presenterte eldre instruktører seg ofte nesten unnskyldende som «kalde krigere», med henvisning til at deres forståelse av krig nå var utdatert.

Da jeg i 2009 skulle deployere til Afghanistan for første gang, ble refrenget av «annerledeshet» videreført. Områdebriefer beskrev Afghanistan med undertonen at det var et nærmest uforståelig komplekst «bakvendtland», der den minste feil kunne ødelegge for oppdraget. Den pashtunske æreskodeksen, pastun wali, og stadig skiftende slektsallianser og blodhevn ble omtalt mer som eksotiske kulisser enn et strategisk landskap vi kunne påvirke. Gjennom det hele undret jeg over at ingen tok opp de åpenbare parallellene med norsk historie, særlig som nedtegnet i Håvamål og Snorres kongesagaer. Eventuelt likhetene med Tredveårskrigen i Europa. Afghanistans situasjon innen variabler som analfabetisme, fattigdom, institusjonell umodenhet, blant mye annet, indikerer at disse likhetene verken er tilfeldige eller overraskende. Desto mer ironisk er det at samtlige nasjoner som stilte styrker til Afghanistan har blitt til gjennom gradvis statsbygging. De har alle gjennomgått minst én periode med borgerkrig, revolusjon eller frigjøringskamp, eventuelt vært brikker i slik krig. Vesten burde vært selvlærte eksperter på statsbygging. Kanskje har vi vært det. Hadde vi hatt Harald Hårfagre eller Gustav II Adolf som analytikere i Afghanistan hadde trolig situasjonen vært fullstendig logisk for dem (av etiske hensyn burde de trolig ikke hatt kommando..).

Norske soldater i ISAF styrken patruljerer rundt i Kabul, Afghanistan. Foto: Torgeir Haugaard / Forsvaret

Disse tankene har jeg videreført i forskning og undervisning som hovedlærer for emnet Complex Operations på Krigsskolen. Emnets hensikt er å starte kommende offiserers utvikling mot alle konflikter som faller utenfor høyintensiv forsvarskrig av NATO-territorium. Hovedutfordringen er å skjære gjennom den desorienterende, overfladiske «annerledesheten» ved slike konflikter. Grunntanken er at det er mer likt enn ulikt i hvordan mennesker bruker vold som verktøy, under gitte overordnede forhold. Både emnet og dette kapittelet har to sentrale problemstillinger; (1) Finnes det analytiske rammeverk som er mer effektive for å forstå krig enn de vi lenge har brukt? (2) Hvordan kan eventuelt forbedret forståelse omsettes til større måloppnåelse i praksis?

Jeg innleder artikkelen med å redegjøre for utfordringene ved nåværende analytiske rammeverk (eller mangelen på det). Deretter presenterer jeg styrkene og utfordringene ved det alternative rammeverket Complex Operations har tatt i bruk, komplekse adaptive systemer. Kapittelet avslutter med å skildre hvordan et kull på Krigsskolens operative linje benyttet denne forståelsen i et øvingsscenario, i møte med tilfeldigheter, usikkerhet og tenkende aktører.

Denne artikkelen er en del av serien «Hvordan vi forstår krig», der vi har invitert noen av landets fremste eksperter og de som de facto underviser om krig ved landets militære og sivile utdanningsinstitusjoner til å dele sine perspektiver på hvordan de forstår, formidler og underviser om krig. Artikkelserien er et initiativ fra Gjert Lage Dyndal, Generalmajor i Luftforsvaret og nestkommanderende ved Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH). Ønsker du å bidra til denne artikkelserien, send inn din tekst til: redaksjon@stratagem.no.

Induksjonsproblemet og upresis kategorisering av kriger

Et av Clausewitz viktigste sitat sier: «Den første, mest avgjørende oppgaven til en hærfører er å identifisere hva slags krig man er i ferd med å gå inn i, og ikke prøve å gjøre den til noe annet enn den er» (Clausewitz, 1989, s. 88). På papiret er utsagnet så selvsagt at det kan være lett å skumme forbi. Samtidig minner Michael Howard (1981, s. 13) oss på at mange av historiens militære nederlag, og tilhørende menneskelige tap, stammer fra å feile i denne oppgaven. Et velkjent ordtak berører kjernen i problemet; «Generaler forbereder seg alltid på å sloss forrige krig, særlig hvis de vant den.» Dette er den militærteoretiske versjonen av «induksjonsproblemet», først formulert av vitenskapsfilosofen David Hume i 1739. Bare fordi et fenomen eller en årsakssammenheng har forekommet tidligere, er det ingen logisk garanti for at det vil gjenta seg. Militærteori er særlig sårbar for induksjonsproblemet på grunn av én generell og én spesifikk utfordring.


Carl Phillip Gottfried von Clausewitz var en prøyssisk general og intellektuell. Foto: Wikimedia commons

Den generelle utfordringen er at historiefaget har vært den dominerende akademiske tradisjonen militærteori baserer seg på (Høiback, 2012, ss. 60-61). Samtidig har militærhistorikere og praktiserende offiserer forskjellig kunnskapsfokus. Historikeren er trenet i metode og systematisk, kritisk analyse. Tradisjonell historie har imidlertid først og fremst utforsket det unike og kontekstuelle ved utvalgte kriger, og vært skeptisk til enhver form for generell prediksjon (Howard, 1981). Offiseren som skal forvalte vold i en kommende krig trenger imidlertid nettopp en prediksjon av hva som vil være effektivt. Når historikere kvier seg for å møte behovet, må offiseren selv gjøre det, med mindre akademisk trening og ofte med sterkt tidspress. Resultatet blir gang på gang upresist utvalg av kilder og videreføring av visse observasjoner, mens sentrale kontekstuelle faktorer blir oversett. I moderne tid blir problemet forverret av den spesifikke induksjonsutfordringen til militærteori; den altoverskyggende innflytelsen til de to verdenskrigene.

De to verdenskrigene har forstyrret påfølgende offisersgenerasjoners evne til å forstå krig som fenomen. Verdenskrigene var totale i omfang, og erfaringene fra dem dominerer fortsatt utviklingsbanen til moderne taktikk og materiell. De er like dominerende innen strategisk tenkning, da de på mange måter utgjorde toppunktet av krig innenfor det europeiske statssystemet. Disse to krigene har derfor antatt en form for «gullstandard» for hva krig generelt er. Vi har glemt at dette var to spesifikke kriger, i spesifikke kontekster. De forstyrrer også forståelse av krig ved å skape en uvitenskapelig, ubevisst kategorisering av kriger mellom de som på ene siden ligner på verdenskrigene, og de som ikke gjør det. Jo mer en krig ligner på verdenskrigene, jo mer «Krig» er de. Det mest beskrivende eksempelet er begrepet Military Operations Other Than War (MOOTW) (United States Joint Chiefs of Staff, 1995). De analytiske utfordringene er åpenbare. Hva legger man i «War», og hvor går grensen til «Other Than»? Det samme ser vi i beslektede begreper som irregulær eller ukonvensjonell krig. Hvor går grensen til det regulære eller konvensjonelle? Den mest graverende praktiske svakheten ser vi i bredden av hva som sorteres under MOOTW (United States Joint Chiefs of Staff, 1995, s. ix); humanitær bistand, håndheve sanksjoner og embargoer, kontraterror, fredsbevaring, opprørsbekjempning, eller støtte til opprør, blant annet. Selv overfladisk lesing av denne listen avslører at det er så stor intern forskjell mellom disse operasjonstypene at begrepet har minimal analytisk verdi.


"De to verdenskrigene har forstyrret påfølgende offisersgenerasjoners evne til å forstå krig som fenomen." Britiske soldater i Italia, 1943. Foto: Wikimedia commons

En akademisk versjon av kategoriene «krig» og «noe annet» er «nye kriger»-tradisjonen. Begrepet refererer til Mary Kaldors bok New and Old Wars (2012), men tilsvarende tanker finner vi hos Martin van Creveld (1991) og Rupert Smith (2006). Et sentralt poeng hos dem er at en eller annen gang etter andre verdenskrig oppstod en ny form for krig, underlagt så ny dynamikk at gamle teorier ikke var gyldige. Tekstene beskriver riktignok korrekte kjennetegn ved siste tiårs kriger. Samtidig er de to kategoriene «gammel» og «ny» så brede og udefinerte at de er liten hjelp til å predikere en konkret konflikt. I boken Krig uten stat skildrer Orningen og Østerud (2020) krigføring i Europa under middelalderen, før formaliseringen av det nåværende statssystemet. Her viser de uomtvistelig hvor lite som er nytt med Kaldors «nye» kriger.

Andre kategorier har svakheter i motsatt retning. De knyttes for tett mot en spesifikk kontekst, og ofte mot de mest synlige, overfladiske kjennetegnene. Eksempler er «kommunistisk opprør» (Galula, 1964; Thompson, 1966) eller «etnisk konflikt». I Krigens Vitenskap utdyper Henning-A. Frantzen (2012, ss. 486-492) de mange overlappende begreper som florerer rundt alle kriger som ikke ligner på verdenskrigene. Hvert begrep inneholder riktignok reell innsikt og verdifulle nyanser. Utfordringen er at de vanligvis baseres på nyligste konflikt, samtidig som bøkene skrives som håndbøker med uforholdsmessig generell gyldighet. Når neste konflikt ikke er lik den forrige, men heller ikke ligner på verdenskrigene, tyr offiserene til forenklede prinsipper og praksis utviklet for en helt annen situasjon. Det motsatte er også et problem. Hvis overfladiske faktorer er ulike, overser offiserer fort relevante lærdommer fra andre kriger, særlig hvis disse inntraff lenger tilbake i tid.

Både i Korea og Vietnam kjempet USA mot fiender med kommunistisk ideologi, i Asia. Faktorer som geografi, kultur og militær og politisk situasjon gjorde imidlertid Koreakrigens divisjonsmanøvre ineffektive i Vietnam. Her burde amerikanerne sett nøyere på erfaringer fra arabisk motstand mot det Ottomanske riket under Første verdenskrig, Boerkrigen i 1900, eller sågar Napoleons spanske «magesår». Erfaringer med FNs fredsbevaring på Sinai-halvøyen gav feilaktige og dødelige forventninger for FN i Libanon, til tross for de samme blå hjelmene, lignende geografi, og flere av de samme aktørene. Forventninger basert på operasjoner i Kosovo gjorde norske styrker mer sårbare i Afghanistan, til tross for at begge var NATO-oppdrag etter FN-mandat. I Den Demokratiske Republikken Kongo og Mali var det langt mer nødvendig for FN-styrker å studere kamp mot geriljastyrker enn erfaringer fra Kypros eller Libanon. Undervisningen i Complex Operations har derfor fjernet det tematiske skillet mellom «opprørsbekjempning» og «fredsbevarende operasjoner». Det er for stor intern variasjonen i disse gamle kategoriene, og enda viktigere, for store overlapp i konfliktdynamikk og militære behov mellom dem.

Italienske FN-soldater i Libanon, 2006. Foto: Wikimedia commons

Fra det foregående ser vi hvordan induksjonsproblemet får strategiske konsekvenser når offiserer prøver å tvinge nye konflikter inn i kategorier bygget på en annen kontekst. Samtidig peker Michael Howard på at historie fortsatt er eneste måten å lære, før neste krig inntreffer. David Hume selv vedgikk at eneste praktiske kilde til kunnskap er gjennom observasjon av noe som har skjedd. Ren deduksjon, fra generelle regler til spesifikke slutninger, er umulig. De generelle reglene må bygge på noe. Det som imidlertid er mulig er å erkjenne at historie brukes mer effektivt når det avdekker grunnleggende dynamikk som går igjen på tvers av konflikter. Fra dette kan vi bygge generelle analytiske modeller, hvor historiefaget igjen kommer inn for å falsifisere og justere modellene. Historiefaget og klassiske tekster om «irregulære» kriger spiller derfor en støttende rolle i Complex Operations. Den vitenskapelige kjernen er kompleksitetsteori og systemdynamisk metode.

Deduktiv kunnskap: Konflikt som komplekse adaptive system

«Complex» i emnetittelen er ikke hentet fra hverdagstale, som synonymt med «komplisert» eller «vanskelig». Snarere refererer det til vitenskapstradisjonen kompleksitetsteori, og særlig underdisiplinen komplekse adaptive systemer (KAS). Vi finner slike systemer på mange områder, som i biologi eller sosial aktivitet. Noen sentrale fellestrekk definerer komplekse systemer (Holland, 1992). De består av et stort antall komponenter som samspiller på en ikke-lineær måte. Innenfor emnets tema er fattigdom og voldsbruk to fremtredende variabler som eksemplifiserer ikke-linearitet. Med økende fattigdom øker befolkningens misnøye og vilje til voldelig opprør. Denne sammenhengen avhenger imidlertid av samspillet med andre faktorer (Justino, 2012). Når fattigdom blir for ekstrem, mister befolkningen det sosiale overskuddet til å organisere motstand. Eksisterende makthavere kan motvirke opprør med økt voldsbruk, enten truet eller faktisk utøvet. For hardhendt og upresis voldsbruk, blir imidlertid konfliktdrivende og selvforsterkende.

Her kommer vi inn på et annet kjennetegn på kompleksitet; fremvoksende (emergent) atferd. Vi kan ikke forstå systemets atferd ved å studere delelementer i isolasjon. Statlige tiltak for å forbedre levestandarden til en misfornøyd gruppe burde fungere konfliktdempende. Hvis en lokal rival av gruppen tolker det som at en selv blir nedprioritert og relativt svekket, kan det snarere resultere i forhøyet samlet konfliktnivå. Komplekse systemer er også selvorganiserende. Juridisk har en sentralregjering myndighet over lokale grupper innen sitt folkerettslige territorium. Innen konfliktsystemet har imidlertid ikke regjeringen en privilegert hierarkisk plass i forhold til andre faktorer. Det er den fremvoksende dynamikken som avgjør den reelle påvirkningskraften i systemet. Det kan være klimaendringers effekt på økonomisk grunnlag, eller rivalers økende evne og vilje til kamp, for å nevne noen få. I adaptive systemer er likevel ikke dynamikken helt tilfeldighet. Systemer blir adaptive når de inneholder agenter. Det vil si aktører med evnen til å oppfatte systemet og ut ifra dette tilpasse seg for å oppnå egne mål. Dette utgjør forskjellen mellom politisk konflikt, et KAS, og meteorologi, et komplekst samspill mellom blinde naturkrefter.

Komplekse adaptive systemer tilbyr en rekke kunnskapsmessige styrker som analytisk rammeverk for krig. KAS-tradisjonen er ydmyk overfor hvor stor grad av prediksjon som er mulig for komplekse problemer. I tillegg erkjenner den at slike problemer aldri kan «løses» endelig. Det mest realistiske man kan håpe, er å finne fremtredende leverage points, innflytelsespunkter, og gjennom disse teste ut hvordan forskjellige tiltak påvirker systemet. Forskning rundt KAS er iboende flerdisiplinær, og kombinerer kvalitativ og kvantitativ analyse. Det er særlig interessant at her kan samfunnsvitenskap trekke veksler på utvikling innenfor avansert dataanalyse og simulering, inkludert maskinlæring og kunstig intelligens. Harald Høiback (2012, s. 116) trekker frem studie av sosiale mekanismer som en tilnærming som spenner på tvers av gamle skiller mellom induktivt-deduktivt og kvalitativt-kvantitativt. Cedric de Coning ligger i forskningsfronten på FN fredsoperasjoner. I Adaptive Peace Operations (Coning, 2020)fremhever han verdien til kompleksitetsteori i fredsoperasjoner. Samtidig er teorien bak dette konseptet vel så gyldig for opprørsbekjempning og andre stabiliserings- og statsbyggingsoperasjoner. Dette underbygger påstanden om at det kategoriske skillet mellom fredsbevaring og opprørsbekjempning er faglig kontraproduktivt.

Ukrainske soldater på vakt. Foto: 18th NGU Brigade / Defense of Ukraine Twitter

Alle former for krig er menneskelig samhandling, og kan således forstås som KAS. På krigsskolen er det likevel, enn så lenge, kun Complex Operations som benytter denne analyserammen. Hovedårsaken er ganske enkelt at det var innenfor dette kunnskapsområdet de gamle analyserammene var minst effektive. Øvrige fag innen taktikk og strategi gjør mer klassisk bruk av historie, statsvitenskap og militære reglementer. Fullskala krigen mellom Ukraina og Russland underbygger hvor mye som er tidløst når satte nasjonalstater legger sin fulle tyngde inn i krig mot hverandre. På dette feltet treffer kunnskapen fra verdenskrigene bedre. Systemtenkning har likevel også her trolig potensial for å bryte opp og utfordre forsteinede oppfatninger av hva som er tidløst og hva som endrer seg i nåværende og fremtidig kontekst. Det krever i så fall andre modeller enn de Complex Operations bruker. En sentral læresetning i KAS-metode er at man modellerer det aktuelle problemet, ikke hele systemet. Et KAS er i sin natur så sammensatt at én modell aldri kan gjengi alle aspekter av det.

Den største utfordringen med å analysere krig som KAS er å finne den nyttigste balansen mellom å gjengi en kompleks virkelighet, og å bygge en modell som er håndterbar. «Alle modeller er feilaktige, men noen er mer nyttige enn andre», sa statistikeren George Box. Sitatet viderefører prinsippet kjent som «Ockhams barberkniv». Forklaringsmodeller bør inneholde så få elementer som mulig, men så mange som nødvendig. Figur 1 viser det beryktede «spagettidiagramet», et forsøk på å modellere den strategiske situasjonen i Afghanistan rundt 2009. Selv med nesten hundre delelementer vil modellen aldri gjengi den faktiske virkeligheten. Samtidig er den så «grådig» at den blir analytisk ineffektiv.


Figur 1: "Spaghetti-diagrammet"

Modellen ble laget av sivile konsulenter, utvilsomt med beste intensjoner og innsats (PA Consulting Group, 2010). Vi kjenner ikke det interne samspillet mellom konsulentene og de involverte offiserer. Produktet tyder imidlertid på at offiserene ikke fikk verktøyet de trengte for strategisk planlegging. Det er sannsynlig at manglende fortrolighet med analyse av komplekse problemer gjorde dem til for passive mottakere. Konsulenter behersker kanskje generelle verktøy og metodikk for kompleks analyse. Offiserer kan imidlertid ikke belage seg på at konsulentene også skal vite hva som må til for å legge militære operasjonsplaner og omsette forståelse til resultater på bakken. Dette er offiserens kjerneansvar. For å være aktive bidragsytere må de beherske kompleks systemtenkning. Det må modnes over tid, og det starter på Krigsskolen.

Polity-modellen

Emnet Complex Operations prøver å bygge en nyttig systemforståelse av krig ved å starte fra første prinsipper. Det vil si grunnleggende antakelser som vi er tilstrekkelig sikre på, og som er generelle nok til at vi kan bygge en kjernemodell fra dem. Det mest lovende utgangspunktet er Clausewitz kjernepåstand at «krig er fortsettelsen av politikk, med tillegget av voldelige midler». Begrepet «politikk» trenger imidlertid ytterligere definisjon. En vanlig misoppfatning av Clausewitz sitat er å likestille politikk generelt, med politikk utøvet i en moderne stat. Sistnevnte kjennetegnes av formelle strukturer, institusjoner og prosesser, inkludert for militærmakten. Mange aktører i kriger etter 1945 har ikke hatt denne formaliserte sammensetningen. Complex Operations imøtekommer dette med å introdusere Harold Lasswells (1936) generelle definisjon av politikk. Her er politikk alle prosesser som regulerer «hvem som får hva, når, og hvordan». Dette gir oss et mer generaliserbart utgangspunkt for å forstå krig som politisk verktøy.

Polity, eller politisk enhet, er et sentralt begrep i emnet. En polity kan være alt fra en nasjonalstat, en lokal stamme, et kriminelt kartell eller en opprørsgruppe. Alle disse politiske enhetene har vold som ett av sine handlingsalternativer. Beslutningen om å faktisk benytte vold skjer dernest ut ifra en kombinasjon av rasjonalitet, fiendtlige følelser og tilfeldighetenes spill, helt i henhold til Clausewitz «treenighet» (1989, s. 89).

Det analytiske grunnlaget for Complex Operations er Polity-modellen(Figur 2). Modellen baserer seg på forståelsen av at når mennesker organiserer seg i grupper for å oppnå grunnleggende mål som overlevelse og velstand, utviser vi svært lik atferd under like forutsetninger (Morris, 2010, ss. 41-44). Alle samfunn må sanke ressurser fra omgivelsene for å overleve. Ressursene må bearbeides og fordeles. Jo heldigere og mer vellykket et samfunn er, jo større vokser det. Når samfunnet vokser, legger det samtidig mer press på ressurstilgangen, og intern fordeling pleier å bli gradvis mer ulik og urettferdig. Konflikt rundt fysiske ressurser og fordeling er tidløse kilder til krig. Den mest grunnleggende nytteverdien til voldsbruk har alltid vært å tilrive seg eller forsvare ressurser fra rivaler. Dette inkluderer ofte å absorbere rivalen inn i egen politiske enhet.

Mennesker opplever imidlertid ikke disse prosessene med klinisk objektivitet. Som art har vi et behov for å forklare og rettferdiggjøre det som skjer rundt oss. Vi tilskriver verdier, symbolikk og mening til verden, ofte metafysisk og religiøst. Definisjonen for hvem som er innenfor og utenfor, samt hvem som har myndighet i en polity eksisterer til syvende og sist kun i menneskers kollektive oppfatning. Modellen representerer dette gjennom variabelen «legitimitet». Den omtaler grad av aksept for både eksisterende identitetsgrense (slekt, klan, etnisitet, religion, ideologi osv.) og maktstruktur (oligarki, diktatur, teokrati, demokrati osv.). Videre bruker modellen «verdenssyn» som samlebetegnelse for alle sosialt konstruerte faktorer som denne legitimiteten bygger på. Noen fremtredende komponenter av verdenssyn er språk, opplevd felles historie og slektskap, religion eller politisk ideologi. Internt i enhver polity eksisterer det en kontinuerlig dragkamp mellom ulik makt- og ressursfordeling, og legitimitet. Både historisk og i dag blir store økonomiske og sosiale ulikheter rettferdiggjort av samfunnets rådende verdenssyn. Jo sterkere dette verdenssynet er, jo mer urettferdighet aksepterer befolkningen. Legitimitet er likevel ikke betingelsesløs.

Hvis absolutt eller relativ fattigdom oppleves som uakseptabel, vil hele eller deler av befolkningen i en politisk enhet gi legitimitet til andre maktstrukturer. Dette følger ofte ett av to hovedmønstre. Hvis rådende polity-sammensetning mister legitimitet hos majoriteten, resulterer det ofte i revolusjon, altså redesign av samfunnets maktstruktur. Hvis legitimiteten heller trekkes hos en minoritet, gjerne med sterke interne identitetsmarkører, resulterer det ofte i forsøk på å bryte ut og danne en ny polity med en snevrere inn-gruppe. Nytteverdien til vold i denne delen av modellen er å øke kostnaden av å trekke oppslutning. Rett og slett true eller faktisk bruke vold for å tvinge befolkningen til fortsatt oppslutning om maktstrukturer de finner illegitime.

Figur 2: Polity-modellen

Det foregående belyser også at verdenssyn i seg selv er en sentral ressurs. Jo sterkere appell og tyngde et verdenssyn har, jo større evne har det til å fremme samarbeid og oppslutning selv i møte med både fattigdom og ulikhet. Derfor er det ikke overraskende at bruk av vold for å beskytte og fremme eget verdensbilde er en tidløs konfliktdynamikk. I situasjoner preget av økonomisk nedgang, blir verdikamp og oss-mot-dem tenking markant kraftigere (Gu & Wang, 2021). Verdenssyn kan være den mest synlige konfliktdriveren. Den menneskene selv er mest bevisst og kommuniserer tydeligst. Samtidig ser vi at denne faktoren primært har konfliktpotensial når kombinert med fysiske drivere som absolutt eller relativ fattigdom (Gat, 2017, ss. 250-251).

Virkeligheten er mer uryddig enn polity-modellen kan gi inntrykk av. Slik er det med alle modeller. Politisk samhandling vil alltid bestå av overlappende polity, som mennesker i varierende grad slutter opp om. Grensene mellom enhetene er ofte uklare og skiftende. Dette kan være slektskapsbånd, i forhold til en provinsregjering med delvis selvstyre, i forhold til sentralstaten. Det er nettopp slike konflikter modellen er laget for å synliggjøre. Mange komplekse kriger handler nettopp om å avklare hvilken politisk enhet som skal sitte igjen med den mest effektive kombinasjonen av ressursfordeling, legitimitet og voldsevne.

Polity-modellen i undervisning

Polity-modellen strukturerer hvordan vi forstår en konflikt, uten å ta upresise snarveier til ferdiglagde kategorier. I tillegg uthever den de forskjellige funksjonene vold fyller i menneskelig politisk samhandling, altså det som gjør en konflikt til krig. Modellen er kjernen av undervisningen i emnets første halvdel. Forelesningene gjør minimal bruk av historiske eksempler. Dette er for å holde et tydelig skille mellom det som er universelt og generaliserbart, og hva som var tilfellet i en spesifikk kontekst. Samtidig er det behov for å knytte teorien opp mot hendelser i virkeligheten. Derfor jobber kadettene parallelt i grupper med historiske tilfellestudier.

Gruppeoppgaven er arenaen der kadettene bruker modellen for å velge hvilke kontekstuelle data som er sentrale å hente. Her bruker kadettene historie for å bekle modellen med faktiske detaljer, og på den måten teste og falsifisere den. Samtidig får de innføring i kvantitativ analyse av datasett som belyser de forskjellige polity-delelementene, blant annet hentet fra Verdensbanken (2024), Our World in Data (2024), og World Value Survey (2024). Fra dette utgangspunktet utforsker de hvorfor den aktuelle krigen forløp som den gjorde, fra strategisk ned til taktisk nivå, med operasjoner og trefninger. Her observerer de at voldsnivået og taktikkene i krigene i svært begrenset grad kan forklares av overfladiske faktorer som religion, ideologi eller etnisitet. Det finnes ingen «muslimsk», «kommunistisk», eller «europeisk» måte å sloss på. Viljen til vold predikeres best av å måle alvorsgraden av konfliktspørsmålene. Når vi kombinerer viljen til vold med aktørenes relative kampkraft og konfliktområdets militære geografi, forstår vi konfliktens taktiske forløp mer presist. Aller viktigst, legger denne forståelsen et grunnlag det er mulig predikere fremtidige taktiske behov fra.

Kadettene jobber parallelt i grupper med historiske tilfellestudier, forteller Langvad. Foto: Torgeir Haugaard / Forsvaret

Emnets første halvdel handler om å forstå dynamikken i politisk konflikt, og hvordan aktører bruker vold for å oppnå sine mål. For kommende offiserer, med ansvar for å avpasse og utøve den faktiske volden, er det likevel utilstrekkelig med kun teoretisk og historisk innsikt. Ingenting er mer virkningsfullt enn å kjenne på kroppen hvor krevende det er å ta stilling til uklare, komplekse situasjoner, og oppleve konsekvensene av gode eller dårlige beslutninger. Derfor er siste halvdel av emnet bygget opp rundt et sammensatt scenario der kadettene er utøvere på flere nivå, ikke lenger bare observerende analytikere.

Øvingsscenario: Polity-konflikti sentrale Mali

Complex Operations bruker scenariobasert utdanning og øving for å gi kadettene erfaring med hvor krevende det er å omsette teoretisk forståelse til praktiske resultater. I skrivende stund benytter emnet et fiktivt, men realistisk scenario satt i Mali. Det konkrete scenariet er alltid satt ett år frem i tid, og kun dette siste året inneholder fiktive hendelser. Alt annet forholder seg til reell historikk. Kadettene kan derfor benytte ekte kilder og statistiske datasett for å analysere den overordnede situasjonen. Samtidig innebærer scenariet et hendelsesforløp som blir påvirket av kadettenes valg og interaksjon. Det finnes ingen akademiske tekster som retrospektivt har drøftet hva som var lurt og dumt. Kadettene må selv gå inn som aktører med egne mål, og gjøre så godt de kan i en uklar og sammensatt konflikt.

Situasjonen i Mali spesifikt er særlig velegnet for å eksemplifisere delaspektene ved polity-modellen. Militærkuppet i 2021 viste hvordan overlegen voldsmakt brukes for å overstyre mangler innen legitimitet. I tillegg viser forholdet mellom regjeringen og grupperinger i distriktene hva som skjer når ett politisk nivå, sentralstaten, ikke evner å fylle alle funksjonene til et polity på lokalt nivå. Nært hovedstaden, og hos den mest privilegerte etnisiteten, er det tilstrekkelig sammenfall mellom ressursfordeling, voldsmakt og legitimitet. I provinser dominert av fattigere etnisiteter er det få positive insentiver for å slutte opp om staten. Samtidig besitter ikke staten tilstrekkelig voldsevne til å tvinge fullstendig oppslutning. Resultatet er alternative lokale polity, definert langs etniske linjer, som regulerer «hvem som får hva, når, hvordan». I fraværet av nasjonalt voldsmonopol utviser også lokale polity seg imellom atferd vi kjenner igjen fra internasjonale forhold. Dette inkluderer skiftende allianseforhold, sikkerhetsdilemma, samt målrettet krigføring. Det resulterende voldsnivået har gjort Mali til en av de dødeligste FN-misjonene gjennom tidene. Et øvingsscenario i slike rammer tilbyr et mikrokosmos der kadettene opplever sentrale dynamikker ved konflikt og krig generelt.

Styrkebeskyttelsesoldater øver på stridsdriller i Bamako, Mali. Foto: Onar Digernes Aase / Forsvaret

Rammefaktorene for øvelsen er at en norsk bataljon skal overta ansvaret for noen distrikter i sentrale Mali, som del av en FN fredsbevarende styrke. Beskyttelse av sivile er et hovedelement i oppdragets mandat. Scenariet spilles ut over fire utdanningsuker, der kadettene jobber fra overordnet planstabsnivå før avreise, via taktisk hovedkvarter i operasjonsområdet, til praktiske operasjoner i felt. Hver fase inkluderer en form for flersidig øving der forskjellige aktørers mål og handlinger interagerer.

Polity-modellen er synlig i hvordan kadettene tilnærmer seg situasjonen. For det første, er det ingen automatikk i at de stempler ikke-statlige aktører som fiender, bare fordi de er i forskjellige grader av konflikt med sentralstaten. Analysearbeidet starter heller med utgangspunktet at menneskene i operasjonsområdet i all hovedsak er ute etter å sikre så trygge og verdige liv som mulig.Befolkningen gir sin oppslutning til den aktøren som fremstår som beste veien til dette målet. Dette åpner for en nyansert forståelse av konfliktdynamikken. Polity-rammeverket hjelper kadettene med å identifisere blandingsforholdet mellom konfliktårsaker. Kanskje viktigste innsikten fra modellen er at verdenssyn og identitet ofte er de mest synlige, uttalte årsakene til konflikt, men sjeldent de dypeste driverne. I den aktuelle provinsen inntreffer det meste av volden langs konfliktlinjer mellom de etniske gruppene Dogon og Fulani. Etnisk tilhørighet begrunner voldsspiralen. Dypere analyse viser imidlertid at begge gruppenes økonomiske grunnlag er avhengig av vann- og beiteforhold som er under dobbelt press fra befolkningsvekst og klimaendringer.Etnisitet lar seg ikke endre. Økonomisk forbedring, på den annen side, kan påvirke i hvor stor grad etnisitet er et stridsspørsmål. Begrepsapparatet i KAS inkluderer «innflytelsespunkter». Dette er deler av systemet som, hvis påvirket på en gitt måte, muligens vil skape store endringer i systemet som helhet. I denne situasjonen identifiserte kadettene konflikten mellom Dogon og Fulani som et sentralt innflytelsespunkt. Her fremstod forbedring av grunnleggende økonomiske forhold som den mest lovende tilnærmingen. Kadettene så sin rolle som tilretteleggere for lokalt forankrede kompromissløsninger. Nytteverdien til voldsmakt i denne rollen var å fylle maktvakuumet til sentralstaten. De måtte avskrekke og sanksjonere mot voldsbruk mellom grupperingene lenge nok til at konstruktive løsninger fikk en sjanse til å fungere.

Figur 3: Polity-modellen strukturerer konfliktdynamikken mellom fire konkurrerende, overlappende polity.

Denne analysen gjorde det også tydelig hvilke aktører som er helt uforenelig med akseptabel utvikling, såkalte «spoilere». I dette scenariet er spoilerne den islamistiske terrorgruppen JNIM. Gruppen fremmer lokal konflikt for å bevare egen rekruttering og handlefrihet. Voldsmakt har en mer aktiv nytteverdi mot spoilerne. Et robust FN-mandat åpner for proaktiv voldsbruk for å beskytte sivile. Her er den største utfordringen å lokalisere legitime mål hos en fiende som skjuler seg blant sivile. I tillegg har de som del av sin strategi å forårsake sivil følgeskade for å forsterke voldsspiralen.

Voldens nytteverdi i praksis

Under gjennomføringen av emnet i 2024 inntraff en kjede av hendelser som demonstrerte voldsmaktens utfordringer og muligheter i komplekse operasjoner. Det hele startet under første uken av øvelsen. Kadettene fyller da rollen som en operasjonell planstab med oppgave å designe den overordnede operasjonsplanen. Som beskrevet over, hadde kadettene god forståelse for den sammensatte konfliktdynamikken i operasjonsområdet, på teoretisk nivå. En militær operasjon skal imidlertid skape resultater i den fysiske, virkelige verden. Elementer i modellen må knyttes til faktiske mennesker, på fysiske steder, som utfører konkrete handlinger. Selv KAS-modeller vil aldri fange opp alle nyansene dette innebærer. I dette tilfellet åpnet nyansene for en serie feilslutninger fra kadettene, som i sum skulle ende med alvorlige taktiske og etiske utfordringer.

Kadettene hadde allerede identifisert konflikten mellom Dogon og Fulani som et sentralt innflytelsespunkti systemet. En relevant faktor i operasjonsdesignet var derfor hvor i provinsen de to gruppene befant seg. Både åpne kilder og fiktive etterretningprodukter formidlet et uklart og sammenblandet bosettingsmønster. I tillegg var særlig fulani-bosetting skiftende, da gruppen er semi-nomadisk. I sin innledende analyse utviste imidlertid kadettene et tilsynelatende ønske om å forenkle situasjonen. Heller enn en fragmentert sammensetning av enklaver og soner med varierende grad av nærhet mellom gruppene, produserte kadettene et kart med linjalrett deling av områdene til de to gruppene. Ethvert kart som skal illustrere sosiale faktorer vil være upresist. Dette spesifikke produktet var imidlertid så feilaktig at det forringet vurderinger hos nivåene nedover i den norske styrken.

Den kunstig rette linjen mellom grupperingene etablerte seg som en sannhet, idet kadettene antok roller lenger ned i organisasjonen. Byer, landsbyer og andre bosettinger ble definert til å tilhøre en av de to etnisitetene. Da feltøvelsen begynte, ønsket kadettstyrket å etablere dialog med fulani-gruppene i området. De hadde presist vurdert at fulani var tettest tilknyttet terrorgruppen JNIM, men at riktig påvirkning kanskje kunne redusere samarbeidet hvis deres interesser ble ivaretatt på annen måte. Kadettene hadde imidlertid feilberegnet hvor fulani var bosatt. Enda verre, de var for sikre på at de faktisk hadde vurdert riktig. Derfor hadde ikke kadettene planlagt med å måtte rekognosere aktivt i området for å bli kjent med hvem som bodde hvor. De var for sikre på vurderinger gjort i forkant. Da disse vurderingene bommet, forårsaket det en markant forsinkelse før de lyktes med å opprette dialog med fulani-ledere. Nordmennene innledet samarbeid med dogon, mens fulani fikk forsterket sitt inntrykk av å være politisk marginalisert. Kadettene erfarte her at enhver analysemodell kun er et forsøk på å gjengi virkeligheten. Så fort som mulig må vurderingene etterprøves.

Illustrasjonsbilde av kadetter på øvelse. Foto: Didrik Linnerud / -en / Forsvaret

Dette innledende feilskjæret burde vært mulig å hente inn. Uheldigvis akselererte det en dynamikk som allerede lå latent i konflikten. KAS-rammeverket hadde gitt kadettene forståelse for at konflikten var sammensatt og at det ikke var klare linjer mellom «venner» og «fiender». Likevel hadde det vært et gjennomgående tema under stabsanalysene hvorvidt fulani-gruppen var mer fiendtlig, på grunn av deres overlapp med JNIM. Dogon-gruppen hadde ligget på skalaen mellom «alliert» og «usikker», mens fulani hadde ligget mellom «usikker» og «fiendtlig». Da fulani innledningsvis opplevde å bli marginalisert av den norske styrken, ble påfølgende interaksjoner mer spente. Nordmennene vurderte trusselnivået høyere i fulani-områder. Gradvis ble dette befestet i den norske ledelsens situasjonsforståelse. Ved planlegging av konkrete oppdrag ble fulani stadig tydeligere omtalt som en motstander. Det hele toppet seg under et oppdrag der norsk medisinsk personell skulle assistere med å gjenåpne en lokal helseklinikk. Dette skulle være en udramatisk bruk av militære styrker, en «lavthengende frukt» for å innlede et godt forhold til sivile. Klinikken var imidlertid plassert mellom bosetninger av dogon og fulani. Under ordremøtet før oppdraget ble fulani-landsbyen merket med et rødt fiendesymbol da kompanisjef ga oppgaver til sikringsstyrken. Dette påvirket innstillingen underordnede ledere og soldater dro ut med. Da sivile fulani-individer naturlig nok dukket opp og ønsket medisinsk hjelp, ble de møtt av norske og maliske regjeringssoldater innstilt på at disse var en trussel som måtte holdes unna. De påfølgende døgnene så en raskt forverrende voldsspiral av hevnangrep mellom gruppene. Det nådde bunnpunktet da en dogon-folkemengde angrep nærmeste fulani-bosetting. De norske styrkene klarte å avverge det verste utfallet, men under sammenstøtene endte de med å skyte en dogon-sivil i selvforsvar. Det samlede forløpet demonstrerer hvor uforutsigbare årsakskjeder som kan oppstå i komplekse system med vekselvirkende aktører, særlig når grunnleggende interesser er truet. Tilsynelatende små feilvurderinger eller tilfeldigheter kan gjøre at velmente og ikke-voldelige handlinger forverrer konflikten.

I kontrast demonstrerte den avsluttende sekvensen i feltøvelsen hvordan voldsbruk også kan redusere overordnet konfliktnivå. Det krever imidlertid at volden rettes presist mot mål som oppfattes som legitime av så stor del av befolkningen som mulig. Parallelt med å forsøke å avhjelpe den etniske konflikten, jobbet den norske styrken med å kartlegge aktiviteten til terrorgruppen JNIM. Etter hvert som nordmennene fikk bedre dialog med lokale ledere og sivile, ble deres etterretningsgrunnlag mer presist. Til slutt avdekket de at JNIM hadde en lokal base i en avsidesliggende landsby, der de organiserte krigere og forberedte en selvmordsbomber til et større angrep. Over tid hadde norsk situasjonsforståelse erkjent at store deler av fulani-gruppen ikke støttet terrorismen til JNIM, særlig ikke de eldre stammelederne. For staten og dogon var JNIM en åpenbar motstander. En angrepsoperasjon rettet inn mot JNIM-basen hadde derfor gode muligheter for å bli oppfattet positivt av flere viktige aktører. Samtidig var det avgjørende at kadettstyrken minimerte sivile tap for ikke å spille rett inn i kommunikasjonsstrategien til JNIM. For å oppnå dette benyttet kadettstyrken en rekke verktøy og teknikker. De samarbeidet med lokale kontakter og brukte forskjellige kommunikasjonskanaler for å skille fiender fra uskyldige. Situasjonsbestemte engasjementsregler satte soldatene på bakken i stand til å bruke deres overlegne ildkraft kun mot legitime mål. I en særlig imponerende enkelthendelse avstod en kadett fra å bruke våpen inn mot en uoversiktlig folkemengde, selv om striden raste rundt henne. Da fiendens selvmordsbomber avslørte seg inne i folkemengden, omstilte kadetten umiddelbart og skjøt selvmordsbomberen før denne fikk satt av bomben. Deretter omstilte hun tilbake og hjalp de sivile i nærhetet å komme seg i sikkerhet fra den ueksploderte bomben. Operasjonens taktiske utfall ble dernest utnyttet inn i kommunikasjonsstrategien mot dogon og fulani, med budskapet at regjeringen og FN var troverdige sikkerhetsgarantister.

Oppsummering

Emnet Complex Operations fokuserer på konflikter der det er mer nyansert hvordan voldsmakt kan være et effektivt politisk verktøy. Her er to sentrale utfordringer retningsgivende for pensum og undervisningsdesign; (1) å forstå den aktuelle konfliktdynamikken på sine unike premisser, og (2) oppnå sammenheng mellom strategiske mål og praktisk voldsutøvelse.
Den første utfordringen tilsier en systemdynamisk tilnærming, spesifikt underdisiplinen komplekse adaptive systemer. Denne vitenskapelige retningen er datadrevet og jobber deduktivt for å utvikle generaliserbare analysemodeller. Samtidig er den utviklet for problemstillinger der det verken finnes sikre eller varige løsninger. Complex Operations benytter polity-modellen for å strukturere den universelle kjernen av krig, forstått som vold benyttet som verktøy i alle varianter av politisk samhandling. Denne delen av emnet lener tungt på det rasjonelle aspektet ved krig, justert av kulturell subjektivitet og irrasjonalitet.

Den andre utfordringen krever at kadettene aktivt får erfare interaksjon med flere aktører i en kontekst preget av usikkerhet og skiftende rammebetingelser, der alvorlige interesser står på spill. Emnet tilnærmer seg dette gjennom et sammensatt øvingscenario der kadettene fyller roller på gradvis lavere kommandonivå. Alle nivåene er knyttet til en form for interaktivt spill, fra flersidige kartøvelser, via meldingsspill i kommandoplass, til feltøvelse med rollespillere. I denne delen av emnet er det forventet, sågar ønskelig, at kadettene begår feil og erfarer motgang. Det er avgjørende at de sitter igjen med en ydmyk tilnærming til hvor begrenset evne til prediksjon som er realistisk, og hvor krevende selv det å lykkes delvis er. Det irrasjonelle og subjektive ved krig, samt tilfeldighetenes spill, er fremtredende ingredienser.

I sum ser vi at Complex Operations har mer universell relevans enn kun de oppdragstyper vi forbinder med utenlandsoperasjoner. Ved å studere krig under mindre stabile politiske forhold enn moderne nasjonalstater, kommer vi på mange måter nærmere den konseptuelle og historiske kjernen av krig.

Lesetips

Følgende litteratur kan stimulere til videre refleksjon rundt krig og samfunn som komplekse adaptive systemer.

• Thinking in Systems av Donella H. Meadows er en klassiker innen systemdynamisk tilnærming til komplekse problemer. Boken er skrevet for ikke-spesialister, og fokuserer på disiplinens filosofi, begreper og sentrale metode. Meadows bok benytter primært eksempler fra miljøvern og næringsliv. Derfor er det behov for bøker som søker etter den universelle kjernen av krig som menneskelig atferd.
• War in Human Civilization, av Azar Gat, og War! What is it good for? av Ian Morris er blant de fremste her.
• Pillars of the Earth av Ken Follet et skjønnlitterært mesterverk som skildrer hvordan menneskeliv kan fortone seg når polity-situasjonen ikke har stabilisert seg. Satt i England på 1100-tallet, minner det oss på at også europeiske nasjoner har gjennomgått samme dynamikk som vi ofte sender fredsbevarende styrker til i dag.

LITTERATURLISTE


Clausewitz, C. v. (1989). On War (Michael Howard and Peter Paret, Trans). Princeton University Press. https://doi.org/(Original work published 1832)
Coning, C. d. (2020). Adaptive Peace Operations: Navigating the Complexity of Influencing Societal Change Without Causing Harm. International Peacekeeping 27:5, pp. 836-858. https://doi.org/10.1080/13533312.2020.1797500
Creveld, M. V. (1991). The Transformation of War. The Free Press.
Frantzen, H.-A. (2012). Irregulær krigføring. In H. Høiback, & P. Ydstebø, Krigens Vitenskap (pp. 482-523). Abstrakt forlag.
Galula, D. (1964). Counterinsurgency Warfare: Theory and Practice. Praeger Security International.
Gat, A. (2017). The Causes of War and the Spread of Peace. Oxford: Oxford University Press [Kindle edition].
Gu, Y., & Wang, Z. (2021, Oktober 23). Income Inequality and Global Political Polarization: The . Journal of Chinese Political Science, pp. 375-398. Retrieved from https://doi.org/10.1007/s11366-021-09772-1
Holland, J. H. (1992, Winter). Complex Adaptive Systems. Daedalus, 121(1), pp. 17-30. Retrieved from https://www.jstor.org/stable/20025416
Howard, M. (1981). The Use and Abuse of Military History. Parameters, pp. 9-14. https://doi.org/10.55540/0031-1723.1251.
Høiback, H. (2012). Hva er militærteori? In H. Høiback, & P. Ydstebø, Krigens vitenskap (pp. 31-77). Abstrakt forlag.
Høiback, H. (2012). Militærteoretisk idéhistorie. In H. Høiback, & P. Ydstebø, Krigens vitenskap (pp. 78-119). Abstrakt forlag.
Justino, P. (2012). War and Poverty. Institute of Development Studies.
Kaldor, M. (2012). New and Old Wars. Stanford University Press.
Lasswell, H. D. (1936). Politics; Who gets What, When, How. Whittlesey House.
Morris, I. (2010). Why the West rules - For now: The Patterns of History, and What They Reveal About the Future. Kindle Edition.
Orningen, H., & Østerud, Ø. (2020). Krig uten stat. Dreyers Forlag.
Our World in Data. (2024). Our World in Data. Retrieved from https://ourworldindata.org/
PA Consulting Group. (2010, Mai 3). PAConsulting.com. Retrieved from newsroom: https://www.paconsulting.com/newsroom/the-times-letter-to-the-editor-3-may-2010
Smith, R. (2006). The Utility of Force. Penguin UK.
Thompson, R. (1966). Defeating Communist Insurgency; The Lessons of Malaya and Vietnam. Praeger.
United States Joint Chiefs of Staff. (1995, Juni 16). Joint Doctrine for Military Operations Other than War. United States Department of Defense.
World Bank Group. (2024). Retrieved from World Bank Open Data: https://data.worldbank.org/
World Values Survey. (2024). World Values Survey. Retrieved from https://www.worldvaluessurvey.org/



Foto: 93rd Mechanized Brigade / Defense of Ukraine Twitter


Les mer...

Niels Bo Poulsen


Prosjektansatt seniorforsker ved Institutt for Forsvarsstudier, Oslo. Han var til 31. december 2024 sjef for Institutt for Strategi og Krigsstudier ved Forsvarsakademiet, København.





Det stod ikke skrevet over min vugge, at jeg skulle komme til at undervise og forske i krig. Opvokset som jeg er i en lærerfamilie i 1970’ernes Danmark, kendte jeg i min opvækst alene militærvæsenet fra film som Soldaterkammerater – et dansk lystspil, der fremstillede det danske forsvar som dilettantisk og latterligt. Andre biografoplevelser, som Intet nyt fra vestfronten og The Day After, gav mig et indtryk af krig og strategi i industrisamfundenes og kernevåbenes tidsalder som en både grusom og meningsløs affære. Da jeg i 1987 skulle indkaldes til militærtjeneste, aftjente jeg ikke værnepligt pga. rygproblemer. Jeg havde imidlertid heller ikke spor lyst. På det tidspunkt var antallet af militærnægtere dalet noget fra toppunktet i 1970’erne, hvor hver femte værnepligtig erklærede sig for nægter. Ikke desto mindre var min manglende aftjening af værnepligt en typisk generationserfaring – ikke blot aftjente kvinder ikke værnepligt – men i 1987 var det blot en tredjedel af mændene i en ungdomsårgang, som endte i trøjen.

Nøk for nøk har jeg dog, siden jeg i 1990’erne og de tidlige 2000’ere blev kandidat og ph.d. i historie og østeuropastudier, arbejdet mig i retning af krig som forskningsobjekt. Først ud fra en interesse for udenrigs- og sikkerhedspolitik, bl.a. forbundet med godt ti års ansættelse i det danske udenrigsministerium. Derpå blev jeg i 2008 chef for Forsvarsakademiets Center for Militærhistorie for senere at blive chef for akademiets Institut for Strategi og Krigsstudier. Siden har mit arbejdsliv handlet om anvendelsen af militær magt – i form af forskning og undervisning i militærhistorie og andre fag på akademiets uddannelser.

Jeg er gået fra forsvarsskeptiker og potentiel militærnægter til i dag at arbejde professionelt med det militære instrument som en del af den måde småstaten Danmark sikrer sig fred og frihed på. I mit virke anskuer jeg krig som et ’naturligt’ socialt fænomen, der i sin natur transcenderer tid og sted, samtidig med at hver epoke, samfundsdannelse, og specifikke konflikt naturligvis tilfører de enkelte krige egne, særlige karaktertræk. Det er dog ikke givet, at der altid vil være lige mange eller lige voldsomme krige. Derfor fortjener krig at blive studeret i al sin mangfoldighed. Det sker for mit vedkommende med håb om, at vi ved at studere krig kan undgå krig, men også med en klar fornemmelse af, at krig næppe nogensinde forsvinder helt fra vores historie, og at det er både legitimt og nødvendigt for politiske enheder som Danmark at have et forsvar og forberede dette til krig – med afskrækkelse og ultimativt anvendelse for øje.

Min personlige og faglige livsbane illustrerer meget godt den ændring, der i samme periode er sket i måden krig anskues på i Danmark og tilgås forskningsmæssigt. Man kan beskrive forandringen, som at studiet af krig i Danmark er gået fra at være ret marginaliseret og i høj grad præget af dedikerede enkeltpersoners indsats og til være institutionaliseret og foregå, uden at den gennemsnitlige borger løfter øjenbrynene, når man siger, at man er krigsforsker. Groft sagt er vi gået fra øer til miljøer inden for forskningen i krig. Samtidig er der sket en kraftig ekspansion af undervisningstilbuddene inden for krigsstudier, ligesom den offentlige debat om krig har undergået markante ændringer. De hænger bl.a. sammen med et stadig større antal institutioner og eksperter på området. Deres deltagelse i den offentlige debat har bidraget til at kvalificere den, men også til at normalisere og legitimere anvendelsen af det militære instrument. Den stedfundne udvikling svarer til, hvad man har set i andre vestlige samfund – inklusive i Norge – men samtidig har den et antal specifikke danske kendemærker.

Mit bidrag falder i fem dele. Først nogle overvejelser om, hvad jeg forstår ved krigsstudier i Danmark, og hvilket fokus, jeg vil anlægge i denne tekst. Derpå et historisk rids af vejen frem til danske krigsstudiers aktuelle stade. Så præsenterer jeg den måde, jeg selv arbejder med krigsstudier på. Jeg behandler videre den offentlige debat om krig, for sluttelig at sammenfatte og perspektivere.

Denne artikkelen er en del av serien «Hvordan vi forstår krig», der vi har invitert noen av landets fremste eksperter og de som de facto underviser om krig ved landets militære og sivile utdanningsinstitusjoner til å dele sine perspektiver på hvordan de forstår, formidler og underviser om krig. Artikkelserien er et initiativ fra Gjert Lage Dyndal, Generalmajor i Luftforsvaret og nestkommanderende ved Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH). Ønsker du å bidra til denne artikkelserien, send inn din tekst til: redaksjon@stratagem.no.

Krigsstudier som begreb

Betegnende nok findes hverken ordet krigsstudier eller beslægtede udtryk som krigskunst eller krigsvidenskab som opslag i Den store danske encyklopædi – det danske nationalleksikon (Lex.dk). Det tætteste man kommer, er en kort tekst om Det Krigsvidenskabelige Selskab – en forening, som blev stiftet i 1871 under indtryk af Frankrigs nederlag i den fransk-prøjsiske krig, og som sigtede mod at bringe det danske forsvar på omgangshøjde med datidens militære tendenser. Den nævnte artikel skaber dog ikke videre klarhed, idet den nøjes med at oplyse, at selskabet beskæftiger sig med ”militær videnskabelighed, herunder forsvars- og sikkerhedspolitik” (lex.dk, opslag krigsvidenskab).Man skal til et andet leksikon – 4. udgave af Salmonsens Konversationsleksikon fra 1949 – for at få en uddybning. Her defineres krigsvidenskab, som ”De videnskaber, der danner forudsætningen for kunsten at føre krig” (Strelitz, Japsen og Rode, 1949, Spalte. 2529; se også Møller, 2007). Kun, hvis man går yderligere tyve år tilbage – til leksikonets 2. og langt mere voluminøse udgave – får man en detaljeret beskrivelse af, hvad der er på spil. Her nævnes, at krigsvidenskab omfatter ” taktik, strategi og krigshistorie, dernæst terrænlære, militærgeografi, befæstningskunst, våbenlære, sanitets-, veterinær- og forplejningstjeneste o.l.” Videre skrives, at ”da krigen nu ikke indskrænker sig til de rent militære enemærker, vil krigsvidenskaben i den mest udvidede form gribe ind på næsten alle områder” (Salmonsens konversationsleksikon, 1923, s.669). Krigsvidenskab er altså en af mange fagligheder sammensat vidensform. Den er samtidig fundamentet for krigsførelse i form af krigskunst.

Rumænske soldater i skyttegrave under Første Verdenskrig. Foto: Wikimedia commons

Hermed er vi ved den traditionelle og militært begrundede årsag til at studere krig: Man studerer krig for at vinde krig. Men man kan jo også sagtens studere krig uden dette motiv. Enten med det formål at forstå krig som generelt fænomen og herfra skabe teorier, om hvorfor krig bryder ud, hvad krig er, og hvordan krig kan forhindres og forebygges. Eller med henblik på at studere krigens interaktion med og indvirkning på det omliggende samfund – War and Society, som tilgangen hedder på engelsk (Lider 1982, s.4; Høiback & Ydstebø 2012).

De krigsstudier, som er forbundet med ønsket om at føre krig effektivt, har normalt været placeret på militære institutioner og i beslægtede miljøer, som det allerede nævnte Krigsvidenskabelige Selskab. Der har typisk været tale om en meget praktisk tilgang til tingene – technicism, som Samuel Huntington kalder officersprofessionens no-nonse tilgang (Huntington, 1981). I stort mål har de delvidenskaber, krigsvidenskaben har anvendt, f.eks. krigsmedicin eller krigshistorie, et civilt, universitært udgangspunkt. Undtagelsen er selve krigsførelsen – krigskunsten – som hovedsageligt har sin teoretiske forankring i forfatterskaber af militære praktikere. Normalt anses militær- og krigsteori som en afart af socialvidenskaberne (Møller 2007, s.9). Samtidig er det dog betegnende, at man i studiet af militære operationer og taktik, samt i nogen grad militær strategi, har tumlet med – og fortsat tumler med – at finde teorier og metoder, som er specifikt udviklede til disse områder, og som kan anvendes som analyse- og handlingsværktøjer, både i den praktiske krigsførelse og i undervisningssammenhænge. Svaret har ofte været modeller mere end teorier, som den danske ’krigsførelsens kredsløb’ (Scandinavian Journal of Military Studies, 2020) eller præskriptive systemer som NATOs Comprehensive Operations Planning Directive (COPD).

Netop det forhold, at krigsvidenskabens komponenter for størstepartens vedkommende kommer fra civile moderdiscipliner, der gennem tilføjelse af et præfiks (eksempelvis krigs- og militær-historie) og passende faglig specialisering er blevet ’militariseret’, minder os om, at krig også er et civilt-akademisk studieobjekt. Jurister har skabt og udviklet den folkeret, der omgiver krigen, og som søger at regulære den adfærd, der udvises under kamp. Filosoffer og statskundskabere har overvejet, hvad krig og fred er, og hvordan man kan forebygge og undgå krig eller anvende trusler om krig og krigsførelse i international politik. Når krigsforskning foregår indenfor et bestemt videnskabeligt område i en civil forskningsinstitution, bliver den dog som regel også meget partikularistisk og orienteret mod de særlige faglige krav og det overordnede genstandsfelt, der er forbundet med netop den disciplin, forskeren er uddannet indenfor. Det handler bl.a. om, hvilke regler, der er for vidensdannelse i disciplinen, herunder at publicering sker i særlige formater og på platforme, hvor kun tekster, der følger bestemte teorier, metoder og forskningsspørgsmål kan optages. Det er en del af the game, og måden, hvorpå man skaber sig en akademisk karriere på, men det betyder også, at krig som holistisk fænomen meget let kan forsvinde fra fokus.

Det var for at bringe det civile studie af krig ud af sådanne faglige spændetrøjer, at den såkaldte War Studies tilgang opstod i den angelsaksiske verden i årtierne efter Anden Verdenskrig. Ambitionen var at bringe mange forskellige civile fag sammen og sætte krigen i centrum for studievirksomheden i en flerfaglig kontekst. Det var dog først noget inde i 2000’erne, at krigsstudiebegrebet vandt indpas i Danmark, og et egentligt gennembrud kom med etableringen af Center for War Studies ved Syddansk Universitet i 2012.

Center for War Studies

Peter Viggo Jakobsen, der var en af pionererne på feltet i Danmark, opsummerer kendetegnene ved War Studies som:



Opsummerende er der i min optik groft sagt tre typer krigsstudier: 1) Militært funderet krigsvidenskab, der sigter mod at føre krig, 2) Civile fagdispliners studier i emnet krig under iagttagelse af den givne disciplins særlige redskaber og problemstillinger, og 3) flerfaglige – ideelt set tværfaglige studier af krig med sigtet på at gøre os klogere på fænomenet som helhed. Det sidste sker særligt i form af War Studies, men herunder kan i min optik også falde freds- og konfliktstudier. Lad os i det følgende gå lidt mere i dybden med, hvordan disse former for krigsstudier har udviklet sig i Danmark.


Krigsstudier i Danmark

Det ville være forkert at hævde, at der slet ikke fandt dansk forskning og undervisning sted i krig, før en række uddannelser og forskningsinstitutioner dedikeret til krigs- og militærstudier kom til verden i løbet af 2000-årene. Som i andre lande havde Danmark forskellige militære læreanstalter, studiekredse og debatselskaber, der ud fra et militært og nytteorienteret udgangspunkt studerede krig og militære anliggender (Kaarsted, 1980).

Den vidensskabelse, som fandt sted i militært regi – og som særligt skete tidsskrifterne, Tidsskrift for Søvæsen og Militært Tidsskrift var, som Karsten Møller bemærker, præget af, at man ikke i Danmark har ”haft tradition for at dyrke den for krigsvidenskab grundlæggende filosofiske og videnskabsteoretiske tænkning” (Møller 2007, s.7). I stedet er var særligt fokus på det anvendelsesorienterede og særligt fyldte de tekniske og teknologiske aspekter af krigsførelse en hel del. Der var i nogen grad interaktion med universitetsverdenen. f.eks. ved at forsvaret og de dertil knyttede selskaber indhentede forelæsninger og artikler fra ansatte ved civile læreanstalter og institutter. Men man trak sjældent på denne ekspertise, fordi man ønskede de grundlæggende problemer ved at studere krig belyst. I stedet efterspurgtes foredrag om for eksempel matematik eller kemi, fag man kunne nyttiggøre i forhold til eksempelvis navigation og ballistik.

De universitetsforskere, som interagerede med forsvaret, var få, og i det hele taget fyldte studiet af krig meget lidt på de civile danske højere læreanstalter før Den Kolde Krigs afslutning. Militærhistorien var således i størsteparten af det 20. århundrede et område, som næsten ingen civile historikere beskæftigede sig med. Det er et forhold, som ofte tilskrives den såkaldt radikale historikertradition i dansk historieskrivning. Det radikale parti var et social-liberalt parti med en stærk pacifistisk åre, og blandt dets fremmeste tilhængere var et antal danske historikere, som i årtierne omkring år 1900 formgav faget. Disse historikeres blik på historien var, at den repræsenterede en march mod fremskridt, velstand og demokrati. Krig var ud fra denne synsmåde både irrationel, fordømmelsesværdig og irrelevant. Som det hedder i et værk om dansk militærhistorie, så var



Et begyndende nybrud tegnede sig efter Anden Verdenskrig. Med etableringen af Udgiverselskabet for nyere dansk historie i 1951 skabtes et afsæt for at forske i besættelsestidens historie, hvilket der frem til selskabets nedlæggelse i 1991, kom en række vægtige monografier ud af. Meget få af disse tog dog livtag med egentlige militære problemstillinger, selv om der undervejs blev publiceret om både den militære efterretningsvirksomhed og om forsvaret under besættelsen (Bjerg, 1985, Roslyng-Jensen, 1980). Selv om der op gennem 1970’erne var spæde ansatser til et militærhistorisk forskningsmiljø på Københavns Universitet, var det på et andet universitet; det nyanlagte Odense Universitet (i dag Syddansk Universitet) man fandt den eneste nogenlunde kontinuerlige og omfattende militærhistoriske indsats. Her var de to vigtige skikkelser lektor Aage Trommer og professor Knud J.V. Jespersen. Særligt sidstnævnte udforskede ikke blot konkrete militærhistoriske emner, men debatterede også fagets metoder i en polemik med forsvarets undervisere i krigshistorie (Jespersen 1978).

Særligt fra 1990’erne bredte militærhistorien sig dog yderligere – i høj grad under indtryk af New Military History. I dag finder man fastansatte historikere på de fleste af landets universiteter, som på forskellig vis forsker i militærhistorie, uden man dog kan tale om egentlige forskningsmiljøer. Særligt har Danmarks sikkerhedspolitik under den Kolde Krig været genstand for omfattende udforskning og ophedede debatter (Clemmesen, 2005; Mariager, 2011; Farbøl, 2017).

Heller ikke inden for samfundsvidenskaberne finder vi andet end spredte ansatser til krigsstudier i store dele af forrige århundrede. Et godt sted at starte er ved oprettelsen af Institut for Statskundskab på Århus universitet i 1959. Her grundlagdes under Eling Bjøl et fag i International politik. Gradvist voksede et forskningsmiljø frem, både der og ved det senere grundlagte institut for statskundskab ved Københavns Universitet, som bl.a. beskæftigede sig med sikkerhedspolitik og krig. I samme periode opstod også en ”Sikkerhedspolitiske studiegruppe” i regi af Det Udenrigspolitiske Selskab (Heurlin 2011). Sit internationale gennembrud fik den danske IP-forskning gennem den såkaldte Københavnerskole, hvor de tilknyttede forsker bl.a. udviklede begrebet securitization (Stritzel, 2007). De her tilknyttede forskere bevægede sig siden mere i retning af freds- og konfliktstudier. En anden næsten samtidig begivenhed var fremkomsten af en samlet Clausewitz-udgivelse på dansk i 1986, som et veritabelt dream team af civile og militære eksperter stod bag. Udgaven var dels karakteriseret ved den mundrette og gode oversættelse af originalteksten, men også ved et omfattende kommentarbind, der ikke bare satte Clausewitz ind i sin samtid biografisk og militærhistorisk, men som også bød på bidrag, der analyserede værket i sin videnskabsteoretiske, samfundsfaglige og militærteoretiske kontekst (Berg 1986, bd. III). Men også andre fagområder kom på banen i forhold til at studere militære anliggender. Militærsociologien fik en dansk fortolker i Henning Sørensen, som bl.a. kortlagde det danske officerskorps forandring fra en kriger- til en forvalterrolle (Sørensen 1988).

Politologen og journalisten Erling Bjøl, der blev den første professor i international politik ved Aarhus Universitet i 1966. Foto: Omnibus universitetsavis

Der voksede også et mere teknologisk forskningsmiljø frem med det i 1970 oprettede forsvarets forskningstjeneste (FOFT). Der var i perioder tilknyttet op til 100 personer til dette, fortrinsvis inden for de tekniske videnskaber. De bedrev forskning, kom med anbefalinger til forsvaret om den teknologiske udviklings krav til dettes indretning, og de deltog som eksperter i forskellige NATO-arbejdsgrupper (Heurlin, 2011). Da FOFT i nedlages i 2006 overførtes del af disse opgaver til andre dele af Forsvaret, særligt til Forsvarets Materiel og Indkøbsstyrelse. At FOFT’s nedlæggelse dog også skabte et vakuum, demonstreres af, at Forsvarsakademiet godt et tiår senere oprettede et Institut for Militær Teknologi, som særligt arbejder med interaktionen mellem mennesker og teknologi. Det bør også nævnes, at der foregår en militærteknisk forskning flere steder på landets naturvidenskabelige fakulteter, især på Danmarks Tekniske Universitet og Syddansk Universitet (Breitenbauch & Mathiesen, 2021, bilag 2). Det er dog næppe forkert at sige, at Danmark til sammenligning med flere nordiske lande har et meget lille forsvarsteknologisk forskningsmiljø.

I Den Kolde Krigs sidste årti opstod et politisk ønske om, at der skulle oprettes en institution, som bistod politikere og embedsværk med rådgivning om sikkerhedspolitiske problemer. I 1980 oprettedes derfor det Sikkerheds- og Nedrustningspolitiske Udvalg (SNU). SNU bedrev i stort omfang strategiske studier af en type som embedsværket i forsvars- og udenrigsministerium kunne se sig i. Det på tidspunkt såkaldt ”alternative flertal” i folketinget påtvang i 1985 den borgerlige regering et nyt forskningsinstitut, Center for Freds- og Konfliktforskning (COPRI). Dette skulle så at sige konkurrenceudsætte SNU. Centeret kom i kølvandet på tilsvarende forskningsinstitutter i de andre nordiske lande (Rynning 2017, s.6).

Da en ny borgerlig regering under ledelse af Anders Fogh Rasmussen i 2001 kom til magten, ned- og sammenlagde denne en række råd og forskningsinstitutter i et selvproklameret opgør med ekspertvældet. Denne proces førte til at både SNU (der i mellemtiden var blevet omdøbt til Dansk Institut for Internationale Studier (DUPI)) og COPRI sammen med et par mindre forskningsinstitutter blev omdannet til Dansk Institut for Internationale Studier (DIIS). DIIS har – udover at bedrive sikkerhedspolitisk og forsvarspolitisk forskning – haft ansvar for en officiel udredning om Danmark under Den Kolde Krig og er aktuelt ved at afslutte en udredning om Danmarks militære og civile indsats i Afghanistan (Dansk Institut for Internationale Studier 2005).

Også andre institutioner har haft i opdrag at udrede Danmarks krige. I 2014 var ikke blot DIIS men også Forsvarsakademiet involveret i en erfaringsopsamling vedrørende den samtænkte danske indsats i Afghanistan. Få år senere fik to forskere ved Københavns Universitet ledelsen af et nyt udredningsprojekt, som skulle klarlægge årsagerne til Danmarks deltagelse krigene i Afghanistan, Irak og Kosovo (Mariager & Wivel 2019). Dertil kommer naturligvis en række forskningsmæssige enkeltbidrag og erindringsbøger om indsættelsen af danske styrker i en række konflikter fra Den Kolde Krigs afslutning og til i dag. Alligevel mangler der fortsat dybtgående studier styrkeindsættelserne set fra et militært synspunkt – forskningen er i stort mål blevet hængende i de politiske beslutningsprocesser og har aldrig taget livtag med at analysere de enkelte udsendelser.

To forskere ved Københavns Universitet fikk ledelsen af et nyt udredningsprojekt, som skulle klarlægge årsagerne til Danmarks deltagelse krigene i Afghanistan, Irak og Kosovo. Foto: Wikimedia commons

Den nævnte evaluerings- og udredningsvirksomhed kan ses som udtryk for flere forhold. Dels afspejlede den indenrigspolitiske konflikter om, hvordan man skulle fortolke Den Kolde Krig og Danmarks deltagelse i amerikansk ledede militære indsatser fra Kosovo til Irak, med sidstnævnte som mest kontroversiel. Men den afspejlede også et ønske om at finpudse (og legitimere) anvendelsen af det militære instrument i stabiliseringsmissioner. Begge forhold var udtryk for at forsknings- og udredningsvirksomheden nu fungerede inden for nye sikkerhedspolitisk rammevilkår i perioden fra afslutningen af den kolde krig og frem til evakueringen fra Afghanistan i 2021 – rammevilkår, som kaldte på nye former for analyse og myndighedsrådgivning.

Med indgåelsen af Forsvarsforliget 2005-09 blev det derfor også besluttet at etablere en særlig tænketank, som i højere grad end det skete på universiteterne og DIIS skulle beskæftige sig med regulær forsvarspolitisk forskning. I 2007 åbnede den nye institution, Dansk Institut for Militære Studier (DIMS). DIMS var indledningsvist placeret på Forsvarsakademiet i København, men overflyttedes i 2014 til Københavns Universitet, hvor det omdøbtes til Center for Militære Studier (CMS). Gennem sine godt femten års eksistens er DIMS/CMS blevet en synlig og hyppigt anvendt leverandør af forsvarspolitiske analyser og politik-anbefalinger.

DIMS udflytning fra Forsvarsakademiet (FAK) i 2014 fratog akademiet et væsentligt forskningsmiljø, men dette ændrede ikke på, at FAK fra begyndelsen af 2000’erne og frem har udviklet sig til en af de centrale institutioner for krigsstudier i Danmark. Akademiet består i dag af fire institutter. De er Institut for Strategi og Krigsstudier (inklusive militærhistorie og antropologi), Institut for Militære Operationer (og taktik), Institut for Ledelse og Organisation (herunder føring), samt Institut for Militær Teknologi (og folkeret). En blandet flok af ikke-forskeruddannede civile analytikere og konsulenter, civile forskere, militære forskere og militære analytikere på godt og vel 100 årsværk udgør den stab, som står for akademiets vidensproduktion. Det er samme gruppe, som har ansvaret for undervisningen på akademiets militære diplomuddannelse, masteruddannelse og sprogofficersuddannelse. I modsætning til eksempelvis Sverige har akademiet ikke siden generalmajor Karsten Møller i begyndelsen af 2000-årene satte den kurs, det på mange måder fortsat følger, udviklet sig til et regulært universitet. Det hører fortsat til under forsvaret, selv om de fleste af dets uddannelser er civilt akrediterede. Det medfører også, at der sker en forholdsvis klar styring af forsknings- og udviklingsvirksomheden. En tidligere forskningsleder formulerede dette som ”fra forskning til felten” (Hansen, 2011). Forsvarsakademiet har i en årrække haft som målsætning, at der særligt skulle forskes i danske militære problemstillinger, anvendes dansk militær empiri og at det i det hele taget skulle udnyttes, at man gennem teams af civile og militære ansatte kunne gennemføre forskning, de civile universiteter ikke kunne. I praksis har der dog altid været en betydelig spændvidde i de ansattes forskning.

Parallelt med væksten i antallet af forskere på FAK er der, som ovenfor antydet, sket en ændring af dets undervisningsvirksomhed fra kurser til civilt-akkrediterede uddannelser. Det et år lange værnsfælles stabskursus, som tidligere var adgangsbilletten for at et mindre antal særligt udvalgte kaptajner og kaptajnløjtnanter kunne fungere i stabe på niveauet major / orlogskaptajn og opefter, er i dag en master i militære studier. Ikke blot har dette skifte ændret indholdet i uddannelsen, den er også åbnet for langt flere officerer, og så er den blevet et deltidsstudium. Alt sammen ændringer med betydelige konsekvenser. De uddannelsesmæssige ændringer er som i mange andre vestlige lande sket ud fra en oplevelse i forsvaret af, at dets officerer skulle rustes bedre til at navigere i en stadig mere kompleks verden – og vel samtidig for at stille dem så godt som muligt i kampen med det civile statskundskabsuddannede embedsværk om, hvem der legitimt kan bestemme over den militære profession og har adkomst til at give politikerne militærfaglig rådgivning (Møller, 2007; Johson-Freese, 2013, s,1ff). De foretagne ændringer er dog også omstridte og genstand for debat blandt militære praktikere, lige som det også tidligere har gjort sig gældende, når officersuddannelserne blev væsentligt ændret (Schøning, 2024).


Krigsstudier i mit faglige liv

Jeg har i mine år som krigsforsker særligt tumlet med et gennemgående problem: Min drift til at forske i krig alene drevet af mit nysgerrige (men i grunden også ret anarkistiske) gemyt versus forsvarets ønske om målrettet forskning. Eftersom jeg i seksten år har haft en ledelsesstilling, har jeg ikke blot skullet håndtere denne problemstilling i min egen forskning, men har også skullet bidrage til, at medarbejderne i mit institut fandt den rette balance.

Krig er et uhyre komplekst fænomen, der som regel udfolder sig på flere samtidige niveauer, i mange domæner. Krig finder sin afgørelse i en kombination af forhold ved fronten, i de kæmpende parters bagland og i det internationale samfund. Udfaldet har både en fysisk og kognitiv-psykologisk dimension. Denne erkendelse er måske ret banal, men den er også en påmindelse om, hvorfor det er svært spå om udfaldet af krig. Jeg har selv været forholdsvis aktiv, både i forsknings- og undervisningssammenhænge og i medierne mht. at kommentere på krigen i Ukraines gang. Her anvender jeg først og fremmest mit kendskab til militærhistorie til at åbne situationer op og give dem perspektiv. Jeg kommer derfor sjældent med håndfaste vurderinger om, hvad vej krigen går, men skitserer hellere et antal mulige scenarier. Det sker i erkendelse af, at det er uhyre svært at vurdere den rationalitet, psykologi og de præmisser og præferencer, som ligger bag de stridende parters valg, samt slutte fra deres kapaciteter og til deres kapabiliteter (Poulsen & Staun, 2025).

Poulsen har selv været aktiv, både i forsknings- og undervisningssammenhænge og i medierne mht. at kommentere på krigen i Ukraines gang. Foto: 10th Montain Assualt Brigade / Defense of Ukraine Twitter

Som militærhistoriker kan man finde trøst i, at dette relativt kan håndteres i bagudskuende historiske analyser. Hvis man som mig er en udpræget empiriker, er det en sand fornøjelse at dynge forhold ovenpå hinanden, der samlet set bidrog til at et slag, et felttog og en krig faldt ud som den nu gjorde (Christensen & Poulsen, 2018). Men skal man interessere en officer under uddannelse – eller en bevillingsgiver – for militærhistorie skal man gerne kunne hæve sig over den enkelte krig og tale varmt og smittende om krigshistoriens lære eller tilsvarende. Som Harald Høiback bemærker ”Vi klarer oss ikke uten historier. Fjerner vi én, fylles rommet av en annen. Om ingen skriver skikkelig historie, dynges vi ned av den dårlige” (Høiback, 2023, s.376). At være menneske er at være historiebruger, både individuelt og kollektivt. Derfor er det ikke blot naturligt og legitimt at bringe militærhistorien ind i overvejelser om nutiden og fremtidens militære opgaver, det sker også uanset om vi vil det eller ej. Det fjerner dog ikke den udfordring, at de krigsprincipper, læresætninger, mm. vi mener at kunne opstille på baggrund af historien – både den for længst overståede historie, men også den, som foregår (som krigen i Ukraine), hviler på et spinkelt epistemologisk grundlag og ofte risikerer at ende i cherry-picking (Echevarria, 1997).

Et andet problem, som har optaget mig, er diskussionerne om at klassificere krigsførelse og krigsformer i typologier som new wars, fifth generation warfare, hybrid war, etc. Selv om jeg en årrække har været med til at udbyde et fag om new wars på Forsvarsakademiets masteruddannelse, og selv om jeg har forsøgt mig i både applikationen af dette begreb og hybrid strategi i forskellige skriverier, forbliver jeg i hjertet en Clausewitzianer (Poulsen & Sørensen, 2018; Poulsen, 2018). Krig er en uendelig og evigt foranderlig kombination af handlinger og begivenheder, ud fra hvad aktørerne finder formålstjenligt til at nå deres politiske mål. Selv om krig henset til dens formål og en bestemt tidsalder og samfundsforms teknologi, politiske og økonomiske organisering samt kulturelle præferencer, naturligvis kan rubriceres, er det min opfattelse, at den del af krigsforskningen, som er meget optaget af, at sætte labels på samtidens krige, overser den af Clausewitz så rammende formulering, at ”krigen er en sand kamæleon”.


Fra Armadillo til Krigens døgn – debatten om krig i Danmark

I Den Kolde Krigs tid var debatten om militære anliggender særligt præget af spørgsmål om nedrustning, om hvorvidt det var øst eller vest, der havde aggressive intentioner og om, hvorvidt man kunne mindske sikkerhedsdilemmaet gennem ikke-offensivt forsvar. Siden Danmark efter Den Kolde Krigs afslutning i stigende grad begyndte at sende robuste styrkebidrag til fredsbevarende og fredsskabende missioner, har det i stigende grad været de politiske beslutninger om udsendelse af danske styrker, som fyldte i debatten. I samme periode – og ganske særligt efter Ukrainekrigens begyndelse – er der desuden sket en vægtforskydning i retning af, at der hyppigere anvendes militære eksperter i medierne. Og at der gennem brug af disse i højere og højere grad fokuseres på taktik og militære operationer. Man kan altså spore en udvikling, som dels er kendetegnet ved stadig større interesse for, hvad der på godt og ondt sker, når militære styrker indsættes, men som samtidig har ført til – vil nogle mene – en form for militarisering af den offentlige debat om krig (Mathiasen, 2023).

Det er dog ikke langt fra nyt, at militære eksperter anvendes i medierne. I 1991, under Den Første Golfkrig, stillede forsvaret major Sven Bergstein fra flyvevåbenet til rådighed for Danmarks Radio (DR). I den bedste sendetid, kun få år efter, at DRs monopol på at sende fjernsyn i Danmark var brudt, stod Sven Bergstein på daglig basis ved en sandkasse iført uniform. Her udlagde han med pegepind krigshandlingerne. Seertallene var høje og det hang nok til dels sammen med, at der blandt seerne var frygt for, at konflikten kunne ende med anvendelse af kemiske våben eller eskalere geografisk. Interessen kan illustreres ved, at 32.000 personer forsøgte at ringe til studiet ind, da DR gennemførte et program, hvor Bergstein sammen med journalisten Jens Nauntofte og Mellemøsteksperten Gorm Rye Olsen besvarede de indtelefonerede spørgsmål (Danneman, 1991).

Ikke alle var dog begejstrede for, at nationalt tv dækkede krigen med brug af en officer. Den indflydelsesrige, kulturradikale forfatter Klaus Rifbjerg karakteriserede Bergsteins medievirke således:

den, der har set ham med pegepind i hånd rokere rundt med Exocet-missiler og panserbrydende granater og Stealth-bombemaskiner etc., forstår umiddelbart, at han er placeret centralt i den kreds af »eksperter«, som med sikker understregning af deres egen »voksenhed« og »modenhed«, deres helt særlige ekspertise afslører, at de befinder sig på et udviklingstrin, hvor man forveksler barneværelsets legetøj med det rædselsarsenal, som for øjeblikket truer os alle sammen (…) (Rifbjerg, 1991).

Denne kritik kan – trods forsøget på decideret at infantilisere Bergstein – ses som et udtryk for en problemstilling, der handler om, hvad der sker med mediernes integritet, når deres journalister embeddes i et forsvar – eller som her: at en repræsentant for et forsvar embeddes i et medie. Problemstillingen blev for alvor prægnant efter Danmark deltog militært i den amerikanske invasion og besættelse af Irak i marts 2003 – en invasion, jeg som embedsmand i Udenrigsministeriet lærte at benævne ’den militære aktion’, da den officielle linje var, at Danmark ikke var krigsførende. Her spillede det nemlig en stor rolle både for amerikanerne og den daværende danske regering at sikre sig det rette narrativ om krigen, og debatten kom især til at handle om krigsgrundlaget – i form af en byge af spørgsmål fra oppositionen i Folketinget og en kritisk dækning i medierne, særligt avisen Ekstrabladet (Elkjær, 2008).

Efterhånden som sikkerhedssituationen ændrede sig i Irak og Afghanistan, hvortil Danmark havde sendt styrker kort efter den amerikansk-ledede invasion i 2001, kom der også fokus på det forhold, at danske soldater i voksende grad kom i kamp. Det førte til en omfattende litteratur særligt forfattet af journalister samt deltagende soldater og officerer, hvori det ofte var kampen og krigsoplevelsen, der var i højsædet. Mest markant i form af bogen De danske tigre, hvor den lokale danske chef beskrev sin oplevelse af de voldsomme kamphandlinger en dansk enhed deltog i den afghanske provinsby Musa Qala over to måneder i 2006 (Johannesen, 2008).

Danske soldater, med det danske kontingent International Security Assistance Force 17 (DANCON ISAF-17) til Afghanistan, 21. juli 2014. Foto: Wikimedia commons

I Afghanistan mistede 43 danske soldater livet mellem 2002 og 2013. De store tab og de fortsatte problemer for den afghanske regering med at skabe stabilitet og fremgang i landet blev centrale elementer i en voksende debat om, hvorvidt krigen i Afghanistan overhovedet gav mening strategisk og moralsk (Rasmussen, 2011, sml. Jakobsen, 2011). Meningsudvekslingerne herom blev ført i Folketinget, men også i medierne og i kulturens verden. Danmarks Nationalmuseums krigsafdeling indviede således en stor udstilling viet til krigen. Forfatteren Carsten Jensen, som var en ihærdig kritiker af krigen og af dansk deltagelse med militær magt i stabiliseringsoperationer i det hele taget, skrev noget så sjældent som en dansk krigsroman om den. En anmelder beskrev bogens portræt af de danske soldater i Afghanistan som ”et kaos af uigennemskuelige alliancer, afstumpet vold, moralske dilemmaer og tragiske ofre, en slagmark, hvor militærstrategier og planer ikke slår til over for droner, tilfældigheder og skjulte dagsordener (Vorm, 2015). Vigtig var også dokumentarfilmen Armadillo, idet den viste, hvad kritiske røster mente var en ulovlig nedskydning – en likvidering – af en såret Talibankriger. Mere end 120.000 danskere så filmen i biograferne, og da den blev vist på TV2 i januar 2011, så ca. 1 million med (Bjerre, 2017).

Med de høje tab, steg også antallet af fysisk og psykisk kampskadede. Forsvarets institut for militærpsykologi, der siden blev kernen i en forskningsenhed et nyoprettet veterancenter – begyndte at producere studier af krigsveteranernes forhold, og i 2010 fik Danmark sin første veteranpolitik. Samtidig udkom stadig flere bøger og medieprodukter, hvor krigsdeltagere berettede om deres indsats. Offentlighedens bevidsthed om traumatiserede krigsveteraner og kønnede aspekter af militær- og krigserfaringen steg også i perioden, bl.a. i form af dokumentarprogramet Kvinder i krig (DR LYD, 2020), et emne, som også begyndte at blive forskningsmæssigt undersøgt (Sløk-Andersen, 2014). Forsvarsdebatten blev i det hele taget præget af et stort fokus på problemer i forsvarets organisering og mandskabshåndtering. Et nyt nichemedie – OLFI – drev den kritiske dagsorden, men også på andre medier begyndte der at komme specialiserede forsvarsjournalister i en grad, som ikke tidligere eksisterede.

Medierne trak hyppigt på Forsvarsakademiets eksperter i debatten. I 2000’erne og 2010’erne havde man således en mediegruppe, hvor særligt udpegede udtalte sig inden for hver et veldefineret ekspertområde. Af en række årsager forsvandt denne tilgang til medievirket, og i stedet kontaktede journalister i stigende grad akademiets medarbejdere direkte på linje med den måde man ville gå til universitetsforskere på. En af Danmarks hyppigst citerede eksperter var således lektor Peter Viggo Jakobsen. Han endte dog ikke kun i medierne søgelys gennem sin store viden, klare – og lejlighedsvis kontroversielle analyser – men også fordi Forsvaret i 2021 tilsyneladende søgte at afskedige ham på grund af hans åbenhed. For der efter at omgøre beslutningen – i et mudret og ikke fuldstændigt klarlagt forløb. Om sporene fra denne sag stadig bidrager til at gøre ansatte i forsvaret, og måske særligt karriereofficerer, ulystne til at ytre sig bramfrit og kritisk om forhold i det danske forsvar, skal være usagt, men det er nærliggende at antage, at en hændelse som den nævnte har langsigtede konsekvenser(Mortensen, 2021a, 2021b).

Da Rusland i februar 2022 invaderede Ukraine indførte DR et ugentligt program Krigens Døgn, som med et set-up, der involverede to uniformerede officerer fra Forsvarsakademiet, taktiske kort og pegepinde, næsten blev en genopførelse af Bergsteins optræden i 1991, blot med den forskel, at hans tid i TV var få uger, mens programmet nu kører på tredje år. Dets lange levetid, skyldtes nok dets popularitet, for en læserbrevsskribent ytrede om det, at ”jeg aner ingen dækkede dagsordner - kun saglighed. Der er altid indkaldt gode mennesker, som ved, hvad der er op, og hvad der er ned” (Havnsøe, 2024). Over for dette stod kritikere som filminstruktøren Ole Bornedal, der betegnede udsendelserne som:

et game, hvor efterhånden medievante officerer er begejstrede for at dele deres viden om strategier og våben, mens de flytter rundt på camouflagefarvede ludobrikker og taler hyggeligt med hinanden og værten om 'styrkernes' udmattelseskrig (Sørensen, 2024).

En omfattende udsendelsesrække på DR i efteråret 2024, som dækkede det danske forsvars indsatser i 1990’erne og de tidlige 2000’er, vidner dog om, at den snigende militarisering, man muligvis kan se i programmer som Krigens Døgn fortsat holdes i skak af andre blikke på emnet, for i serien handlede det først og fremmest om at afdække svigt og svagheder i den måde Forsvaret blev indsat på. Forsvaret på sin side responderede på udsendelsesrækken ved at erklære, at det filmen portrætterede var fortidens mangler – underforstået, at i dag står det helt anderledes til. En sådan reaktion tyder på, at der fortsat er plads til forbedring i debatten om krig i Danmark.


Sammenfatning og perspektivering

Krigsstudier er i dag et ganske veletableret forskningsfelt i Danmark, og der produceres årligt kuld af masterstuderende og phd-studerende fra flere forskellige civile og militære institutioner. Selv om der er adskillige danske forskere med høj international navnegenkendelse og en fornem publikationsliste i internationale tidsskrifter, finder jeg det vanskeligt at pege på en særlig dansk afart af krigsstudier eller et klart dansk fingeraftryk på internationalt niveau, slet ikke institutionelt. Afhængig af temperament kan man enten se den meget gradvise udvikling af feltet, som sund dansk pragmatisme eller mangel på visioner og vovemod.

Udviklingen skal ses i lyset af den måde dansk strategisk kultur har udviklet sig på – fra stor skepsis overfor det militære instruments nytte, over en aktivistisk brug af det i Kosovo i 1991, i Afghanistan fra 2001, i Irak fra 2003 og i Libyen i 2011, samtidig med at forsvaret specialiseredes og nedbyggedes, og til de seneste års bratte kursskifte i retning af at genskabe et robust forsvar, der kan bidrage til konventionel afskrækkelse der først og fremmest er rettet mod Rusland. Denne har som påvist ovenfor præget, hvilke problemer krigsforskningen i Danmark har kastet sig over og hvordan krig debatteres.

Er der afgørende forskelle til Norge og vores nordiske nabolag i øvrigt? Nok ikke. Måske har man der været lidt tidligere ude, f.eks. begyndte man i Finland at uddanne officerer til phd-niveauet før Danmark. Ligeledes skete akademiseringen af Försvarshögskolan i Stockholm noget før, man i Danmark gik samme vej (Møller 2007, s.6). Grundlæggende synes en række udfordringer dog at være de samme: At blande praksis og teori på en måde, så der skabes balance mellem en kritisk-refleksiv distance og praksisnærhed, og så både civile erkendelsesbehov og forsvarets nyttebehov tilgodeses.

Læseforslag:

• Berg, N., Boserup, A., Clemmesen, M.H., Nielsen, K.V., Rosenløv, M. & Witt-Hansen, J. red. (1986). Carl von Clausewitz. Om Krig. København: Rhodos.
• Det tredje bind af den danske Clausewitz-oversættelse fra 1986 rummer en perlerække af essays om krigsstudier og tilbyder tillige en god introduktion til Clausewitz forfatterskab. Herefter kan man glæde sig over at læse bind 1-2, som er Oberst Niels Bergs fortræffelige oversættelse.
• Møller, K. (2007). Den videregående officersuddannelse i det 21. århundrede: War Studies eller krigsvidenskab som kerneelement?. København: Forsvarsakademiet.
• Jeg vil varmt anbefale denne rapport, som Forsvarsakademiets chef Karsten Møller om, hvordan man skulle omstille forsvarsakademiets uddannelser, så de levede op til de ændrede krav for anvendelse af forsvaret, som fulgte af omstillingen efter Den Kolde Krig. I et glimrende efterskrift diskuterer Scandinavian Journal of Military Studies, 3(1), 2020: Særnummer om krigsførelsens kredsløb. Dette særnummer er en glimrende introduktion til og problematisering, samt instrumentalisering af den danske analysemodel krigsførelsens kredsløb.
• Økonomi og Politik, 1, 2017. Særnummer om War Studies. I dette særnummer giver en række af de fremmeste danske forskere inden for War Studies traditionen en introduktion til feltet. Nummeret kan ses som en form for programerklæring for det få år før oprettede Center for War Studies ved Syddansk Universitet.

LITTERATURLISTE

Berg, N., Boserup, A., Clemmesen, M.H., Nielsen, K.V., Rosenløv, M. & Witt-Hansen, J. red. (1986). Carl von Clausewitz. Om Krig. København: Rhodos.
Bjerg, Hans Christian (1985). Ligaen. Den danske militære efterretningstjeneste 1940-1945. København: Gyldendal.
Breitenbauch, H. & Mathiesen J.V. (2021). Militærteknologisk situationsforståelse. En ny strategisk udfordring i dansk forsvarspolitik. København: DJØF Forlag i samarbejde med Center for Militære Studier.
Christensen, C. B., & Poulsen, N. B. (2018). Brusilov-offensiven, juni-september 1916: Sejr og sammenbrud pa Østfronten. Fra Krig og Fred, (3), 30–73.
Clemmesen, M.H. (2005). Koldkrigsudredningen og Danmark i Den Kolde Krig. I Forum for Forsvarsstudier. København: Forsvarsakademiet.
Danneman, H. (1991). 32.000 ville spørge DR om krigen i Golfen, Berlingske Tidende, 24.1, 1. sektion, s.1.
Dansk Institut for Internationale Studier. (2005). Danmark under den kolde krig. København: DIIS.
DR Lyd (2020). Kvinder i Krig. Tilgængelig på Kvinder i krig | DR LYD
Duffy, C. (1966). Militærhistorien og dens plads i undervisningen. Militært Tidsskrift, nr 1, s..
Echevarria II, A. J., (1997). Heroic and Vicarious War: Nineteen-century German Military History Writing, The Historian, 59:3, s. 573-590.
Elkjær, B. (2008). Kære statsminister! – løgnen om krigen i Irak. København: Ekstra Bladets Forlag.
Frantzen, O.L. & Jespersen, K.J.V. red. (2008). Danmarks krigshistorie. København: Gads Forlag.
Farbøl, R. (2017). Koldkrigere, medløbere og røde lejesvende: Kampen om historien. København: Gad.
Hansen, F.S. (2011). Forskningsreformer på Forsvarsakademiet. Militært Tidsskrift, 2011
Harste, G. (2016). Kritik af krigens fornuft. Aarhus: Aarhus Universitetsforlag.
Havnsøe, M. (2024). Se, det er public service. Jyllandsposten, 1.9., 1. sektion, s.40
Heurlin, B. (2011). Militær Forskning i Danmark, Militært Tidsskrift, 2011.
Huntington, S. (1981). The Soldier and the State. Cambridge, MA: Belknap Press.
Høiback, H. & Ydstebø P. (red.) (2012). Krigens vitenskap – en innføring i militærteori. Oslo: Abstrakt forlag.
Høiback, H. (2023). Hva kan vi egentlig lære av historien om Ukraina-krigen? I T. Heier (red.), Krigen i Ukraina. Bergen: Fagboksforlaget.
Jakobsen, P.V. (2011). Anmeldelse af Den gode krig. Udenrigs, nr. 3, s.113-117.
Jakobsen, P.V. (2017). War Studies traditionen (på Syddansk Universitet): Hvad, hvordan, hvad nu. Økonomi og Politik, nr.1, s.73-80.
Jensen, C. (2017). Den første sten. København: Gyldendal.
Jespersen, K.J.V. (1978). Krigshistoriens lære” og krigens historikere. Historie/Jyske Samlinger, Ny række, 12, 1-2, s.27-46.
Johannesen, L.U. (2008). De danske tigre. København: Gyldendal.
Johson-Freese, J. (2013). Educating America’s Military. London and New York: Routledge.
Kaarsted, T. (1980). Forsvarsakademiet og samfundet, Militært Tidsskrift, 1980.
Klint, H. (1970). Militærhistorie. København: Dansk Historisk Fællesforenings Håndbøger.
Lider, J. (1982). Military Theory. New York: Saint Martin’s Press.
Mariager, R. (2011). Den kolde krig i international og dansk historieforskning. I Lauridsen, J.T., Mariager, R., Olesen, T. B. & Villaume, P. (red.). Den Kolde Krig og Danmark. København: Gads Leksikon, 2011, s. 720-746.
Mariager, R. M., & Wivel, A. (2019). Hvorfor gik Danmark i krig? Uvildig udredning af baggrunden for Danmarks militære engagement i Kosovo, Afghanistan og Irak. København: Københavns Universitet.
Mathiasen, J.W. (2023). Danmark er svøbt i krigens logik: Styrk fredsforskningen, og skab modvægt til militarismen. Information, 19.12.
Mortensen H. (2021a). Manden, der ikke blev fyret. Weekendavisen, 24.9, 1. sektion, s.2.
Mortensen H. (2021b). Frihed under kommando, Weekendavisen, 1.10, 1. sektion, s.2.
Møller, K. (2007). Den videregående officersuddannelse i det 21. århundrede: War Studies eller krigsvidenskab som kerneelement?. København: Forsvarsakademiet.
Poulsen, N.B. (2018). Nykrig: De postsovjetiske stater og deres indre konfliktdynamikker. I Poulsen og Staun. Kreml i krig. København: DJØF.
Poulsen, N.B. (2022). Military History. An Introduction. I A. Sookermany (red.), Handbook of Military Sciences.
Poulsen, N.B. & Staun J.M. (2025). “Indledning”. I Poulsen, N.B. & Staun J.M. Rusland i krig. – Intention og militær evne efter Ukraine. København: DJØF.
Rasmussen, M.V. (2007). Hvad for en dims er Dansk Institut for Militære Studier. Militært Tidsskrift. Årg 136, nr. 2, s. 161-166.
Rasmussen, M.V. (2011). Den gode krig? – Danmark i Afghanistan 2006- 2010. København, Gyldendal.
Rifbjerg, K. (1991). Barnet, kønnet og krigen, BT, 18.2, 1. sektion, s.12.
Roslyng-Jensen Palle (1980): Værnenes politik - politikernes værn. Udgiverselskabet for Danmarks nyeste historie. København: Gyldendal.
Scandinavian Journal of Military Studies, 3(1), 2020: Særnummer om krigsførelsens kredsløb.
Schøning, A.S.H. (2024). Kampen mellem teori og praksis. Videnskabeliggørelse af de danske officersuddannelser. Fra Krig og Fred, 2024, s.9-32.
Sløk-Andersen, B. (2014). Kvindernes trinvise adgang til det danske forsvar. København: Forsvarsakademiets Forlag.
Strelitz, P., Japsen, G. & Rode, M. (1949). Den nye Salmonsen. København: J.H. Schultz Forlag..
Sørensen, D.H. (2024). Den overdrevne insisteren på føleri og selvgodhed er den egentlige kynisme. Politiken, 16.7, 2. sektion, s.1.
Sørensen, H. & Poulsen, N.B. (2018). Russisk hybrid krigsførelse før og efter Ukraine 2014. I Poulsen og Staun. Kreml i krig. København: DJØF.
Sørensen, H. (1988). Den danske officer. Fra kriger til administrator. København: Nyt fra Samfundsvidenskaberne. Samme forfatter: Introduktion til Militærsociologi, København: Nyt fra Samfundsvidenskaberne, 1988.
Salmonsens konversationsleksikon (1923). København: J.H. Schultz Forlag.
Thorup, M. (2010). Introduktion. I Clausewitz, C. Om krig. Oversat i uddrag af Mogens Chrom Jacobsen. Aarhus: Aarhus Universitetsforlag.
Vorm, T. (2015). Frygt og hævn i Afghanistan. Information, 4.11





FOTNOTER


[1] Christian Richard, De første fire linjer af digtet Krig og fred, marts 1864.



Foto: 21st Mechanized Brigade/ Defense of Ukraine Twitter


Les mer...

Stratagem: Dei ingen høyrer
Vi har alle høyrt Arnulf Øverlands dikt mange gonger. Det har nærmast blitt ein klisjé å sitere det. Men eg gjer det likevel fordi etter mi meining går Øverlands ord inn i kjernen av vårt oppdrag som journalistar: Vi skal gi ei stemme til dei som ingen elles vil høyre.

Kosovo, 17. Februar 2008: Jubelbrølet frå Prištinas gater er øyredøyvande. Landet har nettopp erklært seg uavhengig frå Serbia, og stemninga er elektrisk. Dette var nesten ni år etter at krigen hadde tatt slutt. På papiret, iallfall. For fråvær av det som normalt blir definert som krig, betyr ikkje nødvendigvis fred. Det gjorde inntrykk å reise rundt på Balkan og erfare etterdønningane av krigane der. Etter kvart oppstod det nye krigar andre stader. Det er alltid ein ny krig, dessverre. Som utanriksreporter i TV 2, har det blitt reiser til konfliktområde i Midtausten og Ukraina. Eg har ingen akademisk tilnærming til krig. Eg følte meg fint ferdig i akademia etter ein cand.mag. fullført i 2002. Etter det har fokuset vore på å forstå gjennom erfaring - gjennom å møte dei det faktisk handlar om. Når det er sagt; eg innbiller meg ikkje at eg nokosinne vil forstå krig fullt ut. Men eg kan gjere eit forsøk.

Denne artikkelen er en del av serien «Hvordan vi forstår krig», der vi har invitert noen av landets fremste eksperter og de som de facto underviser om krig ved landets militære og sivile utdanningsinstitusjoner til å dele sine perspektiver på hvordan de forstår, formidler og underviser om krig. Artikkelserien er et initiativ fra Gjert Lage Dyndal, Generalmajor i Luftforsvaret og nestkommanderende ved Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH). Ønsker du å bidra til denne artikkelserien, send inn din tekst til: redaksjon@stratagem.no.

«Men – kvifor gjer du det?»

Kvifor gjer du det? Kvifor reiser du til krigsområde?

Det er spørsmål eg ofte får. Eg forstår det godt, her vi bur på vår trygge knaus.

Det handlar om å fortelje om babyen Abdullah. Krigen i Jemen har ført til at han og millionar av andre svelt. Han er seks månader, men han veg mindre enn sonen min som nyfødd. Abdullah er så svekka at når han forsøker å gråte, kjem det ingen lyd.

Det handlar om den unge jenta nord i Irak, som vi må anonymisere. Terrorhæren IS gjorde så grufulle overgrep mot ho at ho ikkje orkar å vedkjenne seg dei.

Det handlar om ukrainske Natalia, som mista begge brørne sine på berre to veker. Dei fall i kamp mot den russiske invasjonshæren. Og om Natalias mor, som ikkje klarer å reise seg frå senga fordi sorga veg for tungt.

President i Ukraina, Volodymyr Zelenskyj holder tale for en forsamling. Foto: Wikimedia commons

Det handlar om offera. Om dei som lir fordi andre har valt å gå til krig.

Vi treng å høyre desse stemmene. Dei hjelper oss til å forstå at alle krigar angår oss. Uansett kor dei er.

I dette kapittelet vil eg fortelje korleis vi jobbar i forbindelse med reiser til krigsområde. Alle reiser har sine utfordringar. Nokre er like, mange er ikkje.

Eg vel å fokusere på krigen i Jemen sidan det er den mest krevjande reisa eg har vore på. Eg kjem neppe til å oppleve noko så dramatisk igjen.
Men det er ikkje krigshandlingane eg huskar best. Det er folka. Dei fine menneska vi møtte. Eg tenker på dei framleis. Lever dei enno?

Eg håper de blir med på heile reisa gjennom ein av verdas gløymde kriser. Undervegs vil eg ta opp ulike problemstillingar vi som journalistar møter på, både praktiske og etiske. Og tidvis personlege.

Jemen eller Trump?

Det er dessverre mange konfliktar rundt om i verda, og som utanriksreporterar, ønskjer vi å vere overalt heile tida. Men vi må prioritere. Det er ikkje lett.

2015: Krigen i Jemen blir verre og verre. Men den skil seg frå mange andre ved at den får svært lite merksemd. Vi ønsker å gjere noko med det. Men det vil bli tidkrevjande, kostbart og risikabelt. Eg legg det fram for utanrikssjefen, Aslaug C. Henriksen.

«Eg tenker ja!», svarer ho kjapt. «Vi må få opp fokuset på Jemen.»

Dermed begynner prosessen med å skaffe visum. Skal vi formidle krigen, må vi først komme oss inn, noko som skal vise seg å bli uvanleg vanskeleg. Det blir rett og slett ein kamp for å komme til krigen.

Jemen er eit lappeteppe av konfliktar, og røtene går langt tilbake i tid. I 2015 er landet i praksis blitt delt mellom houthiane i nord og regjeringslojale styrker i sør og aust. Det er harde kampar. Regjeringsstyrkane blir støtta av ein fleirnasjonal koalisjon leia an av nabolandet Saudi-Arabia. Koalisjonen utfører tallause luftangrep og innfører ein blokade av landet. FN skuldar alle partar for moglege krigsbrotsverk.

Landsbyboere leter i ruinene etter eiendeler spredt under bombingen av Hajar Aukaish - Jemen - april 2015. Foto: Wikimedia commonsMen det stansar ikkje der: Sentralt i landet, herjar Al-Qaida på den arabiske halvøy, AQAP. Også terrorgruppa IS er på frammarsj, ifølge ekspertane. Og det som seinare skal vise seg å bli like dramatisk for vår del: Intern strid mellom allierte skaper ytterlegare uro.

Midt i kaoset, lever rundt 30 millionar menneske. Dei hadde lite frå før, Jemen var allereie før krigen eit av verdas fattigaste land. Men no fører kampane stadig fleire ut i svolt. Epidemiar begynner å breie om seg. Heile samfunnet er i ferd med å kollapse under vekta av krigen.
Men dette ønskjer ikkje dei krigande partane fokus på.

Det blir etter kvart tydeleg for oss at ingen av partane i krigen er interessert i at utanlandske journalistar skal komme inn. Dette gjer oss berre endå meir bestemt. Men samtidig dukkar det stadig opp andre saker som sluker tida vår.

I TV 2 er vi ein liten redaksjon som skal dekke heile verda, heile døgnet. Vi er nøydde til å prioritere sakene som dominerer nyheitsbiletet, til dømes frammarsjen til Donald Trump i USA frå sommaren 2015 og utover. Nyheitsverda fungerer ofte slik at den som ropar høgast, vinn fram. Og Trump ropar langt høgare enn sveltande born i Jemen.

Det ble stor mediestorm rundt Donald Trump i opptakten til valget i 2016, her i South Point Arena i Las Vegas, Nevada. Foto: Wikimedia commons

Men vi gir ikkje opp.
Korleis komme seg inn?

I 2017 får vi kontakt med ein lokal produsent i Jemen, Adel Al Hasani. Han er basert i Aden og kan hjelpe oss å få visum til dei regjeringskontrollerte områda. Vi vurderer det ikkje som trygt nok å dra til dei houthi-kontrollerte områda på dette tidspunktet.

Samarbeid med pålitelege lokale er alltid avgjerande når vi skal dra inn til konfliktområde. Til meir uoversiktleg situasjonen er på bakken, til viktigare blir dei lokale kjeldene vi knyter til oss.

Vi journalistar kallar dei ofte fiksarar. Ordet kling litt dårleg, dei er langt meir enn folk som fiksar ting for oss. Vi er avhengige av dei, rett og slett. Og dei endar ofte opp som gode vener. Men eg brukar uttrykket fiksar sidan det er innarbeidd i miljøet.

Fiksarar er som regel lokale mediefolk som har eit stort kontaktnettverk i heimlandet. Dei hjelper oss med til dømes research, tolking og logistikk. Samtidig må vi alltid ha i bakhovudet at fiksarane blir igjen når vi drar heim. Derfor må vi ikkje be dei om noko som kan sette dei i fare.

Skal vi reise inn til ein krig, må vi ha ein fiksar vi kan stole på hundre prosent. Al Hasani blei anbefalt av fleire pålitelege, internasjonale kjelder som uttalte seg uavhengig av kvarandre. Han blei også anbefalt av våre utanlandske vener i bransjen, som også samarbeida med Al Hasani. Vi utvikla eit nært samarbeid, og vi har heldigvis god kontakt den dag i dag.

Det var ein omfattande jobb å få pressevisum. Utan korrekt visum, drar vi aldri inn i eit land. Men så snart ein instans i Jemen hadde gitt oss løyva vi trengde, blei vi sendt vidare til neste. Al Hasani gjorde ein formidabel innsats, og omsider fekk vi alle papira i orden.

Korleis forstår vi krigen?

Krig er alltid meiningslaust. Korleis kan vi forstå noko som er meiningslaust?

Første bod er å skaffe seg så mykje kunnskap som mogleg om situasjonen på bakken. Difor snakkar vi med folk som har meir peiling enn oss. Fiksarane er uvurderlege. Vi snakkar også med ekspertar innan akademia. Og vi oppsøker gjerne andre som har erfaring frå arbeid i landet, som hjelpearbeidarar.

Som alltid, søker vi også kunnskap hos ei rekke pålitelege skriftlege kjelder, som anerkjende aviser, tidsskrift, nyheitsbyrå og bøker. Poenget er å lese seg opp på landets noverande situasjon, men også historie. Det er umogleg å forstå kva som skjer utan å vite kva som har skjedd tidlegare. Alt heng saman.

Til slutt er det utanrikssjefen som avgjer om ei reportasjereise er trygg nok til å gjennomføre. Hennar svar når det gjeld Jemen endar på ja, men med eit strengare sikkerheitsopplegg enn vanleg.

Korleis gjere reisa trygg nok?

Jemen er eit land med så kompliserte konfliktlinjer at sjølv våre lokale kjelder seier dei ikkje klarer å halde oversikt. Alliansar kan skifte på sekundet. Angrep kan komme når som helst, kor som helst. Og terrorgruppene AQAP og IS utgjer ein reell kidnappingsfare for oss utanlandske journalistar. Jemen har heller ikkje lenger eit fungerande statsapparat. Skulle det oppstå eit problem, må vi belage oss på å løyse det sjølv.

Angrep på Sanaa, Jemen fra Saudi-Arabia i mars 2016. Foto: Wikimedia commons Vi reiser svært sjeldan rundt med væpna vakter. Vi er sivile, og føler at våpen ikkje har noko i eit presseteam å gjere. I tillegg ønskjer vi å skilje oss minst mogleg ut. Men i Jemen er væpna menn eit vanleg syn. Derimot er utlendingar eit uvanleg syn, iallfall presseteam: Vi var eit av dei aller første internasjonale teama som kom inn etter at krigen braut ut. Vi kom difor til å skilje oss ut uansett, noko som kunne utgjere ein sikkerheitsrisiko og dermed auka behovet for beskyttelse. Det blir avgjort at vi skal ha væpna vakter med oss heile tida.

Ei rekke andre forholdsreglar blir også tatt. Eg skal ikkje komme inn på alle – forarbeidet er ein omfattande prosess som også involverer TV 2s interne og eksterne rådgjevarar, deriblant eit internasjonalt sikkerheitsselskap.

Undervegs på reisa blir vi kontinuerleg følgt opp av utanrikssjefen, som også følgjer oss via ein satellittbasert sporar med alarmfunksjon.
Det er viktig å ha ein trygg base, iallfall så trygg som mogleg. Al Hasani får difor sikra oss eit såkalla safe-house, som ligg i det som blir sett på som det tryggaste området i Aden. Fleire internasjonale kontor ligg like ved, og området ligg bak fleire vegsperringar. Lite visste vi at sjølv det området skulle bli oppslukt i harde kampar medan vi var der. Det var godt det var eit inngjerda murhus som tolte ein støyt.

Det blir også bestemt at vi ikkje skal rapportere på nyheitene under opphaldet, men vente til vi har kome ut igjen av landet. Ingen skal få vite at vi er i Jemen. Frykta er at det vil auke faren for målretta angrep mot oss. Det er sjeldan vi tar ei slik avgjerd, men vi gjorde det til dømes også då vi var nærme terrorhæren IS i Irak og Syria då situasjonen var særleg uoversiktleg.

Til fronten for å forstå

Vi har no kome til januar 2018. Situasjonen i Jemen blir skildra som verdas verste humanitære katastrofe.

Når fotojournalist Ole Enes Ebbesen og underteikna omsider landar i Aden, pustar vi letta ut. Det høyrest kanskje rart ut, men det hadde lenge sett mørkt ut for innreisa og difor var vi oppriktig glade for å endeleg vere på plass.

Og den gleda skulle vise seg å vere gjensidig. Absolutt alle vi møter, uttrykker stor takknemlegheit for at vi har kome for å fortelje omverda om situasjonen. Stor glede – og stor overrasking. Særleg over at vi var frå vesle Norge der langt oppe i nord.

Vi ønsker å vise det store biletet ved å snakke med dei som kjempar – og dei sivile som lever i det. Å dra til fronten er alltid logistisk og sikkerheitsmessig krevjande, men også nødvendig for å betre forstå situasjonen. Difor går turen til frontbyen Taiz, Jemens tredje største by.

Sunde reiste hit, til Taiz i Jemen i 2016, for å kunne dekke konflikten på nært hold. Foto: Wikimedia commonsHouthiane har nærmast omringa byen, og det er daglege kampar. Også terrorgruppa AQAP blir sagt å vere urovekkande aktive. Al Hasani har gode kontaktar her også, og får ordna eit safe-house som ligg godt beskytta.

Vi går ut på ein terrasse for å filme dagleglivet utanfor. Vi ser at folk hastar heimover før sola går ned. Dei veit kva som ventar.
Så smell det.

Først høyrer vi nokre drønn eit stykke unna. Så skot, mange av dei. Lyden omringar oss – det er tydeleg trefningar på alle kantar. Så kjem det første rakettnedslaget. Den flyr rett over huset vårt. Den kvinande lyden er så høg at den skjer i øyra. Drønnet som følger er så nærme at vi skvett. Det heile går ekstremt raskt.

Vi ser røyken stige opp frå eit tettbygd strøk nokre hundre meter unna. Vaktene våre kan fortelje at det ligg ein militærbase der. Men der bur også mange sivile i området.

Nytt angrep. Og endå eitt. Kva om houthiane bommar litt og treff der vi er? Vel, den tanken kan vi ikkje dvele ved. Ole filmar. Både angrepa og lydane som følgjer. Skrika. Så etter kvart ulinga frå sirener. Vi lurer på kva som skjer der borte. Så nærme, men likevel så langt vekke.

Sunde rapporterte fra Jemen fra taket av hotellet deres, før de måtte søke dekning i fire dager. Skjermdump: TV2.no

Det rykker i foten hos Ole og meg. Reint journalistisk fristar det å dra bort, å filme på nært hald det grufulle som nettopp har skjedd. Men det vil vere direkte uansvarleg. Houthiane kan lett angripe endå ein gong. Dessutan har vi ein soleklar regel – vi skal aldri bevege oss utandørs etter solnedgang.

Kampane fortset gjennom heile natta. Her snakkar vi om ein by med rundt 900 000 innbyggarar, som ikkje har moglegheit til å flykte.

Morgonen etter drar vi bort til militærbasen som blei angripen. Der er soldatane i ferd med å skylje vekk blodet. Dei seier dei ikkje kan snakke.
Men vi har sett. Og til meir vi ser, til meir forstår vi. Og til meir kan vi formidle.

Dei vil vise, men kan vi filme?

Vi drar til byens største sjukehus. I dei aller fleste land ville vi ha fått nei til filming på sjukehus, iallfall ikkje utan førehandsavtaler med både leiinga og alle som skulle filmast. Men direktøren på sjukehuset er frå seg av desperasjon. Heile helsesystemet i Jemen er i kneståande på grunn av krigen. Dei er overvelda av skadde og av pasientar med sjukdomar som følger av krigen: Kolera, meslingar, underernæring, berre for å nemne nokre.

«Vi får ingen hjelp», fortel sjukehusdirektøren. Han føler at Jemen står aleine, at omverda ikkje bryr seg. Så når det for første gong dukkar opp eit utanlandsk team, gir han oss løyve til å filme absolutt alt vi vil. Han følgjer oss rundt til pasientane som blei skadde kvelden før.

Vi intervjuar ein 18 år gammal soldat frå sjukesenga. Angrepet blei hans første møte med soldatlivet. Han fortel korleis han krabba i sikkerheit etter å ha blitt skadd. Han snakkar gjerne, men samtidig er han livredd for familien. Dei bur framleis i eit område utanfor byen som er kontrollert av houthiane. Han er redd dei vil hemne seg på familien. Han ber difor om å få vere anonym. Sjølvsagt går vi med på det.

Skjermdump fra reportasjen 4. februar 2018. Skjermdump: TV 2

Det var ei merkeleg kjensle å få slike frie taumar på eit sjukehus. Kunne vi verkeleg filme alle desse skadde menneska? Vi tar sjølvsagt personvernet like mykje på alvor i utlandet som vi ville gjort heime i Norge. Vi måtte forsikre oss fleire gongar. «Ja ja, film, få det ut til verda! Dette er det vi må lide oss gjennom.»

Angrepet vi hadde blitt vitne til, kravde 12 liv, ifølge sjukehuset. I tillegg hadde ni andre blitt drepne i angrep tidlegare på dagen.
19 liv. Berre på ein enkelt dag.

Deira kvardag – for farleg for oss

Så kjem ein gut haltande på krykker. Det er 15 år gamle Amr. Høgrefoten hans blir halden saman av boltar, som er skrudd inn. Han bit tenna saman i smerter når faren hjelper han opp i senga.

Faren fortel. For nokre månader sidan var Amr og veslebroren utanfor huset og leika saman med nokre vener. Angrepet slo ned ut av det blå. Eksplosjonen slår ut Amr. Når han vaknar, ser han at veslebroren er død. Det er også alle venene.

Amr er hardt skadd, men klamrar seg til livet. Han gleder seg til å komme heim. Men faren er bekymra. Han forklarer at nabolaget deira blir terrorisert av snikskyttarar. Det er difor livsfarleg å bevege seg utandørs. «Ingen blir spart, verken kvinner eller born», seier faren. Han fortel at innbyggarane har laga ein korridor gjennom bygningar og tunnelar for å komme seg inn og ut av området utan å bli skotne. Dei skulle veldig gjerne ha flytta, men det har dei ikkje råd til.

Skjermdump fra reportasjen 4. februar 2018. Skjermdump: TV 2

Faren ønsker at omverda skal få sjå kor ille det er. Difor inviterer han oss på besøk. Vi takkar pent, men veit at det er umogleg. Ein slik risiko kan vi rett og slett ikkje ta. Også vaktene våre berre ristar på hovudet.

Det som er kvardagen til Amr og familien, er for farleg for oss.

Likevel takkar dei oss hjarteleg for vår innsats. Det stikk i hjartet, vi gjer jo ingenting. Den dag i dag tenker eg rett som det på Amr. Lever han framleis? No vil han vere 21 år. Kva liv har han?

Vi fekk telefonnummeret til faren, men då vi forsøkte å ringe ei tid etterpå, var ikkje nummeret lenger i bruk.

Det absurde vi ikkje får vist

Vi besøker soldatane som kjempar på frontlinja. Styrkesjefen viser oss rundt. «Hald hovudet lågt», seier han. Vi er utrusta med skotsikre hjelmar og vestar, det er ikkje soldatane. «Ein av våre blei skoten og drepen her for nokre dagar sidan. Snikskyttar», forklarer han. Styrkesjefen peikar – like borte i skogholtet ligg den nærmaste houthi-posisjonen.

Så høyrer vi noko uventa: song.

«Dei pleier å synge før dei angrip», seier styrkesjefen. Og ganske riktig, det tar ikkje lang tid før artilleriet flyr over oss. Sjefen ristar på hovudet og hevar stemma i frustrasjon. «Det der vil slå ned og drepe uskyldige sivile!»

Å vere på frontlinja, gjer at vi kan få formidla meir om krigen. Likevel, slike stader kan vi ikkje henge rundt på lenger enn nødvendig.
Samtidig synest soldatane det er stor stas med besøk. Dei er mildt sagt overraska over at vi har tatt turen frå Bergen til frontlinja i Jemen. Soldatane vil prate, vise – og sjølvsagt ta selfies. Vi stiller opp og smiler, og alle ler høgt av resultatet. Alt medan vi høyrer drønna der borte.
Men det mest absurde skjer like etter besøket hos soldatane. Vi køyrer nokre hundre meter, og der møter vi eit par born. Dei vinkar og smiler. Like bortanfor ligg fleire hus. Nokre kamelar går og beitar bak eit gjerde. Det er rett og slett kvardag – like ved frontlinja.

Kontrasten er slåande.

Vi skulle ønske vi kunne stanse å snakke med dei som bur her. Med borna som må leve slik. Men vaktene meiner vi har vore i området lenge nok. Dei held høg fart mot tryggare grunn.

Eg vil prate, vaktene vil evakuere

Fokuset på tryggleik skaper også andre problem for journalistikken. Vi ønsker å snakke med flest mogleg. Berre slik kan vi forstå best mogleg. Men i særleg utrygge område, har vi ein regel om at vi skal opphalde oss maks 15 minutt på kvar stad. På sikkerheitskursa lærer vi at det er alt personar med skumle hensikter treng for å slå til.

Men å møte menneske, å bli kjent med deira kvardag, tar alltid meir enn 15 minutt. Sjølv føler eg at vi knapt har kome over dei innleiande frasane i løpet av den tida.

Et blindt barn bærer en due ved en protest mot angrepet på al-Nour-senteret for blinde i Sanaa, Yemen, 10. januar 2016. Foto: Wikimedia commons

Eit døme frå Taiz: Vi ser nokre born som står og fyller vatn rett ved ei stinkande søppelberg. Også dei fleste kommunale tenestene har stansa opp som følge av krigen. Det er stor mangel på reint vatn, og søppelet blir ikkje lenger henta. Det hopar seg opp overalt og utgjer ein helserisiko.

Vi spør borna om å få snakke med foreldra, vi intervjuar aldri born utan løyve. Borna er ivrige og vil vise oss heim. Men så ser vaktene at same bil passerer oss for andre gong, og dei synest dei som sit i bilen verkar mistenkelege. «Vi står ikkje her og ventar på at dei kjem tilbake ein tredje gang», er beskjeden frå vaktene, som hastar oss av garde.

Situasjonen opplevast som meir frustrerande enn skremmande. For korleis skal vi få gjort jobben når det er slik? Samtidig er vi nøydde til å høyre på vaktene i slike situasjonar. Det er heilt avgjerande for oss å ha slike ekstra auge. For det første er Ole og eg opptatt med å filme og prate med folk. Vi kan ikkje ha falkeblikk på alt rundt oss samtidig. For det andre kjenner vi ikkje området, kulturen, menneska godt nok til å kunne lese teikna. Kva er vanleg og kva er mistenkeleg?

Det kan godt hende den bilen ikkje utgjorde ein trussel. Men for å dra fram endå ein klisjé: Det er faktisk betre føre var enn etter snar.
Men sant, eg tenker jo på dei borna – den dag i dag. Korleis går det med dei? Lever dei enno?

Korleis forstå krigens konsekvensar

Vi ønsker å vise andre konsekvensar av krigen vi nettopp har blitt vitne til.

Vi reiser til ein klinikk på landsbygda eit stykke utanfor Aden. Vi kikkar inn på det fulle venterommet. Der sit dei. Små born som heng slapt i armane til mor. Babylår, som skulle ha vore fulle av valkar, er forsvinnande tynne. Uthula kinn, tomme i blikket. Mødrene som er desperate i blikket.

Vi får bli med på helseundersøkinga av vesle Hagr, som er tre år. Vekta viser at ho berre er sju kilo. Eg skvett til, sonen min var tyngre då han var seks månader. Legen måler overarmen til Hagr. Målebandet endar på raudt. Då er konklusjonen klar. «Alvorleg akutt underernæring», seier legen. Ho gir Hagr spesialtilpassa mat. Først orkar ho ikkje den vesle jenta å ete. Legen seier det er vanleg. Borna er for svake.

Men til slutt nappar Hagr til seg ein bit. Eg kjenner stemninga i rommet blir løfta opp.

Eg lurer på om Hagr lever i dag. Så tenker eg på matbiten. Det kan hende det gjekk bra.

Et lite barn avbildet i Taiz, YemenAugust 2013. Foto. Wikimedia commons

Men svært mange av dei underernærte borna i Jemen, får ikkje hjelpa dei treng. Særleg ille er det for dei mange hundretusena som er tvinga på flukt. Eg har besøkt mange flyktningleirar opp gjennom åra, men ingen så ille som i Jemen. Her manglar dei alt.

Vi møter Abdullah og familien. Abdulla er seks månader, men så tynn og svak at det er vanskeleg å skildre. Mora har forsøkt å amme, men også ho manglar næring og dermed mjølk. Foreldra har sjølvsagt skjønt alvoret. Men dei er lutfattige. Dei har ikkje råd til å kjøpe den dyre maten som er tilgjengeleg. Familien har heller ikkje råd til behandling, dei har ikkje eingong råd til å få frakta Abdullah til eit sjukehus.
Prisane på mat og drivstoff har eksplodert som følge av blokaden av Jemen. Det er også viktig for oss å vise. Blokaden er ein del av det store biletet. Abdullah er eit av offera.

Det internasjonale samfunnet har ikkje familien sett noko til. Og dei forstår ikkje kvifor. «Men kanskje no», seier dei, «kanskje folk vil hjelpe Jemen no når de viser korleis vi har det?» Der er den igjen. Det dårlege samvitet når dei orda fell. Våre reportasjar vil sjølvsagt ikkje vere ein mirakelkur. Det er avgrensa kor masse engasjement vesle TV 2 i bitte lille Norge kan skape. Men vi kjenner på ansvaret like fullt. Vi finn også ei trøst i at TV 2 samarbeidar med ei rekke internasjonale nyheitsbyrå, slik at våre reportasjar potensielt kan nå millionar.

Eg veit ikkje kva eg skal svare mora til Abdullah. Eg lurer framleis på det. Og eg lurer på om Abdullah framleis lever.

Når det blir krig i krigen

Vi er i Aden, byen vi såg på som vår trygge hamn. Vi har framleis mange planar igjen før vi skal forlate landet, mellom anna eit besøk på eit sjukehus for underernærte born. Ein avtale som er svært viktig for oss.

Men så snur alt.

Det hadde ulma ei stund. Sterke krefter sør i Jemen hadde lenge kjempa for autonomi og jamvel sjølvstende for sørlege Jemen, leia an av Southern Transitional Council, STC. Dei kravde at Jemens president kasta heile regjeringa. Regjeringa svarte med eit forbod mot demonstrasjonar.

STC tar likevel til gatene. Då brakar det laust. Først høyrer vi trefningar i utkanten av byen. Så spreier det seg som eld i tørt gras. Vi innser raskt at vi må halde oss innandørs. Etter kvart når kampane også vår del av byen. Huset ristar i infernoet.

Samtidig ramlar det inn med rapportar om skadde og drepne. Som vanleg også mange sivile. Vi snakkar masse om det der vi sit – at dei stakkars innbyggarane nok ein gong er ramma av ei konflikt dei ikkje vil ha. Og no ei ny konflikt som er på sida av hovudkonflikta. Vil det ingen ende ta?

Ole og eg slit med å forstå korleis dette kan skje. STC og regjeringsstyrkane, som no drep kvarandre i Aden, kjempar jo side om side i kampen mot houthiane i nord. Våre lokale kollegaer berre ristar på hovudet. «Vi forstår det ikkje sjølv», er svaret. «Dette er Jemen.»

Innimellom stilnar skytinga. Kvar gang det skjer, får vi håp om at vi kan dra ut. Dokumentere galskapen og fortsette med alle avtalane våre. Men så begynner kampane på ny. Igjen – og igjen.

Det røskar i den såkalla rykkefoten, den same som vi kjente på i frontbyen Taiz. Men no er det endå verre. Slaget om Aden når etter kvart overskrifter verda over, også i Norge. Og der sit vi, dei einaste utanlandske journalistane i landet, men vi må vere tause. Vi kan ikkje eingong gå ut døra.

Der og då var det veldig frustrerande. Men i ettertid er vi glade vi hadde ein klok sjef heime som var tydeleg i talen. «Vent til de er ute av landet, så kan de fortelje alt de vil», var mantraet til Aslaug.

Med ein gang uroa starta, begynte ho arbeidet med å få oss ut av landet. Som ein del av førebuingane hadde vi sett på fleire ruter for evakuering, men både hamna og flyplassen blei stengde på grunn av kampane. Vegen austover mot Oman var for utrygg. Særleg no, det kom meldingar om at terrorgruppa AQAP utnytta kaoset og utførte fleire angrep. Dette hadde uansett lite å bety sidan kampane låste oss til huset.

Utanrikssjefen får vite at FN vil sende eit fly for å evakuere hjelpearbeidarar så snart det er trygt nok. Målet blir å komme seg på det flyet. Samtidig fortset kampane. Det rare er at ein ganske raskt blir vant til bråket. På dag to er det berre dei største drønna som får oss til å heve eit augebryn. Er det slik det er å bu her? Korleis opplever innbyggarane det som skjer?

På dag tre får vi ein liten vekkjar. Eg står på badet og vaskar hendene. «Paff, paff», høyrer eg like utanfor vindauget. Hmm, det der kan vel ikkje ha vore skot, tenker eg. Heilt til ein av vaktene kjem springande og seier at hagen vår har hamna i krysselden. Huset blir treft. «Berre streifskot», seier vaktene. Og ja, det er langt betre enn eit målretta angrep, men vi veit sjølvsagt alle at streifskot like fullt er skot. Særleg når dei landar eit par meter frå der du står.

Etter fire dagar, inngår partane ei skjør våpenkvile. FN seier dei no vil sende eit fly, og Aslaug har krangla oss om bord.
Framleis er situasjonen ustabil, og sjefen har ikkje fleire negler igjen å bite. Vi får difor beskjed om å ikkje forlate gata huset ligg i. Heldigvis er barn framleis barn: Dei er allereie ute og leikar.

Fra et arrangement arrangert av Chicago Area Peace Action-gruppe for å avslutte USAs engasjement i Saudi-krigen i Jemen. De blå ryggsekkene står for hvert av barna som ble drept i det saudiske bombeangrepet på en skolebuss. Foto: Wikimedia commons

«Det sa pang, pang, pang! Det var skyting i nabolaget vårt. Hus blei treft. Klart vi blei redde, veldig redde.» Det fortel naboguten Mohammed (11) med store auge, mens han peikar og forklarer kva han hadde sett og høyrt. Ting som ingen barn burde oppleve.

«Norsk pass, seier du? Velkommen om bord.»

Så er evakueringsflyet på plass. Det første flyet som får ta av – som får frakte folk ut av kaoset. Og kven er om bord? Jau då, utanlandske hjelpearbeidarar. Og vi to frå TV 2. Det tenker eg ofte på: Kor stor forskjell det er på folk alt etter kva nasjonalitet dei har. Vi viftar med vårt norske pass, og vi får hjelp. Jemenittane kan vifte så masse dei vil med sine pass, men dei får ingen hjelp.

Eg kjenner alltid på eit slags dårleg samvit kvar gang eg forlèt eit land som er i krig eller konflikt. For vi står jo fritt til å dra når vi vil. Tilbake til det rike Vesten, og til det endå rikare Norge. Denne gongen er den kjensla endå sterkare. Det er ikkje noko håp i sikte for Jemen. Krigens pris er ubeskriveleg. Så mange liv som er tapt. Så mange born som er skadde for livet. Av krigsskadar, svolt, sjukdomar eller mentale traume – sannsynlegvis ein kombinasjon av alle.

I tillegg tenker vi masse på våre lokale kollegaer, som har hjelpt oss gjennom heile reisa. Dei må bli igjen i kaoset.

Forskjellar på krig

Eg har fått ein del spørsmål om kva som er forskjellen på krigen i Jemen og Ukraina. Det blir ofte lange svar. Krig er alltid kaos. Det ligg i krigens natur, slik vi opplever det. Men det er mindre kaotisk i Ukraina enn i Jemen.

I Ukraina fungerer framleis statsapparatet på eit vis, trass i at det er under enormt press. Frontane er også meir stabile, iallfall no. Krigen får mykje merksemd, særleg samanlikna med Jemen. Det er mange presseteam i landet, og det er klare reglar for kva vi kan gjere og kor vi kan dra. Det er til dømes ikkje mogleg å nærme seg fronten utan løyve, og der vil vi bli følgd av militære.

Krigen i Ukraina er mindre kaotisk enn i Jemen, skriver Sunde. Her soldater fra 118th TDF Brigade. Foto: Defense of Ukraine

Twitter Ukraina er også som regel gode på å varsle når missil- og/eller droneangrep er undervegs.

I tillegg har Norge ambassade i Kyiv som kan hjelpe dersom behov. Det finst også moglegheit for medisinsk evakuering til Norge dersom ein skulle bli skadd.

Og vi treng ikkje bekymre oss for kidnappingar eller sjølvmordsbombarar – eller at intern strid brått skal eksplodere ut av det blå.

Der er altså forskjellar, men kjernen er lik: Lidingane er enorme. Historiene er like grufulle. Dei river like hardt i hjartet.

Korleis formidle

Viss du har lese heilt hit, så er du god. Denne teksten er langt lenger enn ein nyheitsartikkel. Og folk flest les sjeldan heile artikkelen. Der ligg litt av problemet for oss journalistar: Når vi har ei så komplisert konflikt som Jemen, korleis skal vi få lesarane og sjåarane til å henge med? Til å engasjere seg nok til å få med seg alt som blir publisert på tv2.no og TV 2-nyheitene?

Viss nokon har fasiten – ver så snill og ring meg.

Det er ikkje reint sjeldan eg riv meg i håret fordi det er så masse eg ikkje får plass til i reportasjane. I mitt hovud, er alt viktig for å forstå det store biletet. Men vi blir pent nøydde til å forenkle. Utfordringa blir å ikkje forenkle så mykje at det kan bli misvisande.

Samtidig er det viktigaste er å få fram stemmene til dei som må leve i krigen. Stemmene som ingen elles vil høyre.

Men kor mykje må vi sjå for å forstå? Vi må alltid vurdere kor mykje elende vi kan vise. Vi ønskjer sjølvsagt å vise realitetane. Få fram sanninga, uansett kor brutal den er. Samtidig må det ikkje bli så hard kost at folk slår av. Då får vi iallfall ikkje fram det vi ønsker å formidle.
Dette må avgjerast frå sak til sak. Det blir av og til ein diskusjon rundt kor mykje vi skal skjerme sjåarane for. Vi som jobbar med dette dagleg, har nok ei høgare toleransegrense enn folk flest. Vi har sett det sjølv, og ønskjer at andre også skal gjere det.

Det er også viktig å få alle partar i ei konflikt i tale, alle som er ein del av det store biletet. Men det er ikkje alle stader vi kan dra. Til dømes slepp vi ikkje inn på Gazastripa no. I Jemen kunne vi ikkje dra til dei houthi-kontrollerte områda. Viss vi ikkje kan dra, intervjuar vi desse kjeldene på telefon.

Skader etter et israelsk luftangrep på El-Remal-aeraen i Gaza by 9. oktober 2023. Foto: Wikimedia commons

Eit anna spørsmål er kva vi får på lufta. Vil sjefane ha det? Kor høgt ønskjer dei å prioritere krigen i konkurranse med alt anna? Dette vil også variere. Men heldigvis opplever vi at slike saker blir prioritert høgt.

I tillegg synest eg TV 2 skal ha kudos for å i det heile tatt satse på ei reise som Jemen, særleg som ein kommersiell kanal. Prosjektet var både tidkrevjande og svært kostbart. Utanriksavdelinga har avgrensa midlar, og sjefen er difor nøydde å prioritere hardt. Og alle visste at Jemen ikkje var ein klikkvinnar. Likevel blei dette eit av dei store utanriksprosjekta det året. Eg er glad for å jobbe ein stad som tar slike prioriteringar.Måtte det berre vare.

Avslutning

«I krig er sanninga det første offeret»,

Dette sitatet ligg nærmast som ei læresetning i bakhovudet hos journalistar som dekker krig. Ja visst er det ein klisjé. Men klisjear oppstår av ein grunn. Mange tilskriv sitatet Aiskhylos, kjend som den greske tragediens far. Han deltok sjølv i fleire slag nokre hundre år før vår tid, og følgeleg burde han ha ein viss idé om kva han snakka om.

Andre meiner sitatet har sitt opphav i langt nyare tid. Men uansett når orda først blei sagt: Dei var nok like gjeldande i antikken som dei er i dag. Og dessverre også i morgon.

Journalistar har ein ibuande trong til å avdekke sanninga. Det blir stadig viktigare etter kvart som fake news, eller falske nyheiter på godt norsk, spreier om seg. Klarer vi å avdekke sanninga ved å reise rundt i krigsområde? Vel. Fallgruvene er mange. Propagandamaskineria blir stadig større og meir raffinerte og dermed vanskelegare å avsløre.

Kanskje vi er naive, vi som reiser rundt med «presse» trykt med store bokstavar på vår skotsikre vest. Kanskje vi tidvis feilar i vår jakt på sanninga. Men ein ting er sikkert: Viss vi ikkje forsøker, feilar vi garantert.

For videre refleksjon om krig vil eg gjerne anbefale:

Korleis enda vi her, og kva er vegen vidare? Det grublar vi ofte på som journalistar. Temaet blir diskutert av kloke hovud i boka: Beyond Ukraine. Debating the future of war. Sweijs, T. & Michaels, J. H. et al. (2024) London: Hurst & Company. Det kan og vere godt med andre perspektiv på fenomenet krig. Der kjem diktarane inn. Korleis skildrar diktarar krig i ulike tidsepokar? Det kan du få svar på i boka: 100 dikt om krig (2003). Håvard Rem (red.) Oslo: J. W. Cappelens Forlag AS.

Foto: Skolebarn i Sadah, Jemen 2016 / Wikimedia commons


Les mer...

Stratagem: Et filosofisk utsyn på studiet av krig

Harald Høiback
Forsvarshistorisk museum


Krigskunst (1521) er den eneste boken Niccolò Machiavelli (1469–1527) skrev som ble utgitt mens han ennå levde. Det er unektelig litt merkelig. Man skulle tro at oppskriften på å vinne krig var noe makthaverne i Firenze ville holde helt for seg selv. Bystatens mange fiender kunne også lese. En mulig tolkning er at myndighetene vurderte boken til ikke å ha noen praktisk betydning.

Machiavelli hadde brukt en gammel romersk bok om krig, Flavius Vegetius Renatus’ De re militari (Om militære forhold) som forelegg. Den boka ble skrevet en gang på 400-tallet e.Kr., og var følgelig som et ekko fra en særdeles fjern fortid. Den nevnte ikke kanoner og andre kruttvåpen med et ord, av den enkle grunn at slikt ikke var funnet opp da De re militari ble skrevet. Machiavelli var derfor heller ikke spesielt opptatt av kruttvåpen, og mente de i beste fall kun var egnet til å skremme bønder. Machiavellis manglede forståelse og interesse for kruttvåpen, som hadde kommet til Europa på 1300-tallet, kan ha gjort at sensuren oppfattet boka hans mer som en nostalgisk kuriositet, enn som en manual for krigføring.

Illustrasjon av Niccolò Machiavelli. Kilde: Wikimedia commons

I tråd med datidens idealer presenterte Machiavelli sine teorier i form av en fiktiv samtale mellom historiske personer. Den fant sted i den florentinske adelsmannen Cosimo Rucellais hage, hvor den mest sentrale av samtalepartnerne var den italienske condottieren Fabrizio Colonna (c. 1450–1520). Det var han Machiavelli brukte som sin «buktalerdukke». På Machiavellis tid hvilte et arguments troverdighet på personlig erfaring og et kjent navn, ikke på vitenskapelige funn. Siden Machiavelli ikke hadde militær erfaring fra krig selv, manglet han den nødvendige troverdigheten og måtte følgelig låne den av Colonna. Grunnen til at leseren skulle feste lit til det de fant i Krigskunst varfordi det var Colonna som sa det, ikke denne sivile byråkraten Machiavelli, tilsynelatende.

Selv om Machiavelli bommet på mye i boka, gjorde det faktum at han skrev på italiensk – ikke på latin – ham til en pioner innen demokratiseringen av kunnskap. Før Machiavellis tid ville det også vært nærmest meningsløst å skrive en «brukermanual» for krigføring. Krigere leste ikke bøker (Eriksen, 2006, s. 277). Mange regner derfor Krigskunst som den første moderne lærebok om krig, og startpunktet for den skriftlig baserte studien av krig, slik vi kjenner fenomenet i dag.
I vår sammenheng er det mest interessante at Machiavelli hadde beskjedne ambisjoner på bokas vegne. Alt i forordet satte han gaffelen i noe som har kjennetegnet studiet av krig fram til denne dag:

Machiavelli følte altså et behov for å unnskylde seg. Hva hadde han med å skrive om ledelse i krig, som selv aldri hadde praktisert faget? Andre virksomheter hadde ikke det problemet, i hvert fall ikke i samme grad. Ingen forventet at Copernicus hadde vært på månen, langt mindre på sola. En medisiner trengte heller ikke å ha hatt alle de sykdommene han forsøkte å behandle. Helt annerledes i krigskunsten.
I iveren etter å unnskylde seg rev Machiavelli overende hele prosjektet. Ved å forsikre oss om at «de feil jeg begår med min penn, kan rettes opp av andre på samme vis og uten større farer enn dem jeg selv har utsatt meg for» sier han at ord og bokstaver kun finnes på papiret og har ingen konsekvenser for praktisk handling. Men hva er da vitsen med å skrive boka, eller å lese den? Er slikt kun tidtrøyte for arbeidssky akademikere? At den teksten du nå sitter med eksisterer, antyder at vår generasjon har et annet syn på dette. Teoretisering kan få praktiske konsekvenser.
Denne artikkelen er en del av serien «Hvordan vi forstår krig», der vi har invitert noen av landets fremste eksperter og de som de facto underviser om krig ved landets militære og sivile utdanningsinstitusjoner til å dele sine perspektiver på hvordan de forstår, formidler og underviser om krig. Artikkelserien er et initiativ fra Gjert Lage Dyndal, Generalmajor i Luftforsvaret og nestkommanderende ved Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH). Ønsker du å bidra til denne artikkelserien, send inn din tekst til: redaksjon@stratagem.no.

Fra lite til enda mindre

Om Machiavelli befinner seg på den andre siden av den vitenskapelige revolusjon enn det vi gjør, ble ikke situasjonen spesielt mye bedre under opplysningstiden. På det sene 1700-tall gjorde den walisiske general og leiesoldat Henry Humphrey Evans Lloyd seg følgende hjertesukk:

Lloyd overdrev utvilsomt en smule, og svartmalte nok situasjonen med den hensikt å gjøre sine egne teoretiske arbeider mer etterspurt. Det fantes militære bøker, fagtidsskrift og skoler, som Den Frie Mathematiske Skole i Christiania. Lloyds poeng er nok at selv om slikt fantes, var ikke de militære praktikerne spesielt opptatt av systematisk tenkning og formell utdanning. Det var andre ting enn bøker og skoleresultater som gjorde deg til general. Det viktigste var å være født i rett adelsfamilie.

Fotografi av militærkadetter på parade ved Royal Military College, Duntroon, tatt rundt 1920. Foto: Wikimedia commons

I generasjonen etter Lloyd dukket også de i dag kjente militære lærestedene opp, som The Royal Military College, Sandhurst (1801) U.S. Military Academy, West Point (1802), og franske Saint-Cyr-l'École (1802). Men også etter etableringen av slike skoler var gjennomgangsmelodien at teori bare i begrenset grad kunne berike evnen til krigføring. En tidligere kadett ved West Point, Ulysses S. Grant (1822–1885), Nordstatenes øverstkommanderende under den amerikanske borgerkrigen (1801–1865), hadde for eksempel lite til overs for boklig baserte studier av krig, og mente at altfor mange av hans kolleger ikke forsto hva som var viktig:

Om Grant tenderte mot antiintellektualisme skal situasjonen ha vært enda verre i den amerikanske marinen: «Compared to the Army with its wealth of professional literature, we [in the navy] may be liked to the nomadic tribes of the East who are content with the vague traditions of the past» (Hattendorf, 2002, s. 7).

Selv feltmarskalk Helmuth von Moltke (1800–1891), den prøyssiske generalstabssjefen som var kjent for sin intellektuelle kapasitet, så heller ikke større nytte i å studere strategi for inngående: cxx«The teachings (Lehre) of strategy go little beyond the first premises of sound reason; one may hardly call them a scholarly discipline (Wissenschaft). Their worth lies almost entirely in practical application» (Moltke, 1993, s. 174). I krig veide karakterstyrke tyngre enn forstand (Moltke, 1993, s. 172).

Moltke kan også ha spissformulert seg, men det er ikke tvil om at mange militære opplevde en spenning mellom den handlende og den tenkende mann. Om Leopold von Brenckenhoff (1749–1799) hadde fått valget mellom en armé av villmenn og en «army of educated troops whose officers [were] experts in the sciences and philosophy», ville han ha foretrukket de førstnevnte, av den enkle grunn at: «Philosophy clarifies our mind and makes us better human beings, but worse soldiers» (Gat 2001, s. 65). Dette sa Brenckenhoff på Lloyds tid, men vi finner fremdeles spor av slike strømninger fram til denne dag.
Den som kanskje har gått lengst i denne retningen er den pensjonerte amerikanske oberstløytnanten Ralph Peters, som i slagskyggen av frustrasjonene i Afghanistan og Irak i 2007 skrev at: «Pragmatism is at the heart of America’s cultural and economic success, and it long remained the key to our military success. When we began to theorize, we began to lose. In the military context, theory is a killer. Theory kills both actively and passively» (Peters, 2007, s. 25). Konsekvensen av dette burde være åpenbar: «You should never let any full-time university professor near any form of practical responsibility, and you should never let a rising officer near a professor» (Peters, 2007, s. 26). Peters var heller ikke redd for hva slike holdninger som han forfektet kunne avstedkomme av beskyldninger mot ham: «The natural charge against the arguments advanced here is ‘anti-intellectualism’. And the accusers would be exactly right» (Peters, 2007, s. 27).

Historikeren Bernard Brodie (1910–1978), som lenge før Ralph Peters ble født var dypt bekymret over de amerikanske offiserenes manglende evne til systematisk tenkning, ga Peters indirekte støtte, selv om det neppe var hensikten. Han skrev i 1949, altså i en tid hvor USA fremdeles vant sine kriger, at: «The purpose of soldiers is obviously not to produce books, but one must assume that any real ferment of thought could not have so completely avoided breaking into print» (Freedman, 2013, s. 146). Grunnen til at man ikke finner flere lesverdige bøker skrevet av offiserer om strategi og krigføring, er ikke at offiserer ikke skriver, men at de ikke tenker.

Dette er ikke bare et amerikansk fenomen. Da en britisk kavalerioffiser vurderte å søke på den nyopprettete Staff College, for mer enn hundre år siden, fikk han følgende gode råd av sin kollega: «Well, I will give one piece of advice, and that is to say nothing about it to your brother officers, or you will get yourself jolly well disliked» (MacMillan, 2013, s. 303.) General sir David Richards la heller ikke skjul på hva han på 1980-tallet syntes om institusjonen: «While I was at 11^th Armoured Brigade I was selected to go to Staff College in Camberley. Again I did not much want to go but Malcolm Watson, the eccentric, amusing but wise Major in the headquarters responsible for our administration, who had become a great friend, explained in his unique and rather comical way that I would bloody well do as the Army told me» (Richards, 2014, s. 46).

Vi finner også spor av slik tankegang her i Norge. Da daværende kommandør Jacob Børresen i 1993 utga boken Kystmakt, skrev kontreadmiral Kjell Prytz i forordet: «Sjøoffiserer flest er mer praktisk enn teoretisk interessert fordi de har et praktisk yrke. Dersom de skriver, er det gjerne jordnært og har normalt et kortsiktig siktemål. Glødende interesse for å sette strategiske problemstillinger under debatt, hører derfor ikke til de meste fremtredende trekk ved den norske sjøoffisersstand» (Børresen, 1993, s. 13). Dette gjelder ikke bare Sjøforsvaret.

Da Forsvaret reformerte sitt utdanningssystem i 2017 var målet å kunne tilby: «…tilstrekkelig utdanning basert på den enkeltes kompetansebehov…» og «…sikkerhets- og forsvarspolitisk forskning med nødvendig kvalitet…» (Forsvarsstaben, 2017). Ingen annen høyere utdanningsinstitusjon i Norge ville hatt så beskjedne målsetninger for sitt reformarbeid, og ingen andre utdanningsinstitusjoner i Norge ville med et slikt program ha sluppet igjennom akkrediteringskontrollen til Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga (NOKUT). Samtidig som Forsvarets høgskole tok avstand i fra kravene i Universitets og høgskolelovens formålsparagraf om at «Universiteter og høyskolers formål er å: a. tilby høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå. b. utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå», ba de altså om å få bli akkreditert, noe de behørig ble.

Da Forsvaret reformerte sitt utdanningssystem i 2017 var målet å kunne tilby: «…tilstrekkelig utdanning basert på den enkeltes kompetansebehov…» og «…sikkerhets- og forsvarspolitisk forskning med nødvendig kvalitet…» Foto: Frederik Ringnes

Brusehoder som Ralph Peters og Forsvarets utdanningsreform må imidlertid ikke få oss til å tro at boklig lærdom alltid har vært uglesett i Forsvaret. Det er lett å glemme at offisersstanden, sammen med prester og jurister, utgjorde det unge Norges tre intellektuelle pilarer (Slagstad, 2001, s. 28). Krigsskolen er langt eldre enn Universitetet i Oslo. Et av Nordens eldste fagtidsskrift er Norsk Militært Tidsskrift, som ble etablert i 1830. Også i dag brukes det mye ressurser på å studere krig, men fremdeles er det som vi har sett en ganske utbredt oppfatning om at det er begrenset hva teori og systematisk tenkning har å bidra med i krig. Ingen kunst eller vitenskap er vanskeligere enn krigen, men likevel står teoridannelse og systematisk tenkning svakere i Forsvaret enn man skulle tro. I det følgende skal vi se på mulige forklaringer på hvorfor.

Hvorfor er det slik?

Det er flere grunner til at teoretiske studier står relativt svakt i militære kretser. For det første finnes det ingen lovmessigheter i krig, og uten naturlover ingen skikkelig vitenskap: «a true scientific product is not possible from the study of strategy» (Jablonsky, 2014). Krig er også så komplekst at selv om det skulle finnes lovmessigheter vil de ikke ha større praktisk nytte. Som T.E. Lawrence skrev: «Nine-tenths of tactics were certain enough to be teachable in schools; but the irrational tenth was like the kingfisher flashing across the pool, and in it lay the test of generals» (Lawrence, 1997, s. 183).

Tradisjonelt har også lederstillinger i krig gått til folk på bakgrunn av hvem de er, ikke for hva de kan eller vet. Det har også preget synet på betydningen av systematisk kunnskap. For mye skolegang kunne ødelegge karakteren. Krig er også et kontroversielt tema, ikke bare å gjennomføre, men også å studere. Ingen får Nobelprisen i fysikk for å utvikle en bedre langdistanserakett. Militær tenkning lider også under «kroppslighetens tyranni», på en helt annen måte enn det de fleste andre fag gjør. Vi forlanger ikke av en byplanlegger at vedkommende selv har vært utsatt for en trafikkulykke. For en offiser er det annerledes. I det følgende skal vi grave litt dypere i hver av de ovennevnte punktene.

Epistemologi og mangel på lovmessigheter

Satt på spissen, er kjernen i moderne vitenskap å finne de lovmessigheter som gjelder i et system. Gullstandarden er Newtons gravitasjonslov. Med den kan man med matematisk nøyaktighet beskrive en hel rekke fenomener både på jorden og i verdensrommet.

Også i krigføring finner vi innslag av naturlover, som for eksempel når man skal beregne elevasjonsvinkler og kruttladninger for å treffe et mål med kanon, eller konstruere et nytt kampfly. Det var slike behov Den Frie Mathematiske Skole og andre militære læreranstalter skulle dekke. Men når det gjelder kjernen i strategi og krigføring, det vil si å påvirke motstanderens vilje ved hjelp av vold, finnes det ingen vanntette lovmessigheter. Vi vet ikke om et velrettet kanonskudd fra en av våre kanoner vil få fienden til å gi opp, eller slåss enda mer innbitt enn før. Det avhenger også av hva vår motstander tror om hva vi tror om hans fremtidige vurderinger, og så videre.

F-35 i formasjon over Evenes flystasjon. Foto: Fabian Helmersen / Forsvaret

Militærteori har av ovennevnte grunner alltid slitt med å levere det den lover. Et eksempel var da den franske general Robert-Georges Nivelle i desember 1916 erstattet general Joseph Joffre som fransk øverstkommanderende. Han ble valgt fordi han hadde funnet ut av hvordan den tyske hæren kunne slås: «Jeg har hemmeligheten» (Keegan og Wheatcroft, 2002). Mindre enn et halvt år etter fikk også han sparken etter ikke bare å ha mistet nær en halv million mann i resultatløse offensiver, men også for å ha forårsaket store mytterier og gjort seg fortjent til kallenavnet ‘slakteren’.

I Afghanistan fikk de allierte styrkene, med USA i spissen, til slutt tjue års erfaring med å bekjempe lavteknologisk folkelig motstand, uten at man av den grunn fant ut av hva som fungerte best. ISAF hadde overlegent best teknologi, mest penger og uendelig mange flere doktorgrader enn Taliban og andre opprørsgrupper i området, men de maktet aldri å løse gåten ‘opprørsbekjempelse’.

Grunnen til at det virker så håpløst vanskelig å utvikle en militærteori som virker, er ikke fordi offiserer er spesielt tungnemme. Grunnen er selvfølgelig at motstanderen lærer også. Heller ikke de allierte generalene under første verdenskrig var de eslene som de senere ble beskylt for å være. Ingen yrkesgruppe opplevde så raske og dyptgripende endringer som det de gjorde. Den krigen som sluttet i 1918 lignet overhode ikke på den som hadde startet i 1914. Problemet var, selvfølgelig, at de på den andre siden av frontlinjen var minst like lærevillige: «on the Western Front, each side gradually learned from its mistakes, but often applied that learning only to find that its adversary had learned a little more» (Howard, 2004, s. 53).

Dette er et konkret og militært uttrykk for den paradokslogikken som gjelder i alle typer konkurransesituasjoner. Tradisjonelle forskningsobjekter, være seg enzymer eller metallegeringer, bryr seg ikke om noen observerer dem, eller lager teorier om dem. Det er derfor tradisjonelle eksperimenter virker så godt. Helt annerledes er det med krig og strategi: «what works well today will not work well tomorrow, precisely because it worked well today. Mount Everest cannot plan and act deliberately to defeat assaults that already have ‘shown their hand’; strategic adversaries will do exactly that» (Gray, 1999, s. 42).

Under operasjonene i Afghanistan forsøkte amerikanerne å fange denne paradokslogikken, og skrev i sine doktriner dypsindigheter som: «The More You Protect Your Force, The Less Secure You Are» og «Sometimes Doing Nothing is the Best Reaction» (US Arny, 2006). Den praktiske nytteverdien av slike råd for den enkelte offiser og soldat syntes imidlertid å være noe begrenset. Uansett intensjoner og hensikt ble alle som én i den vestlige styrken, paradokser eller ikke, kastet ut av Afghanistan i august 2021.

Amerikanske soldater på patrulje i Afghanistan, 16. juni 2010. Foto: Wikimedia commons

Kanskje var Carl von Clausewitz langt nærmere sannheten enn sine nær 200 år yngre amerikanske kolleger da han skrev at:

Våre motstandere i Afghanistan var ikke smartere enn oss, men hadde en langt sterkere viljestyrke. Det er ikke et ukjent fenomen. Som Ho Chi Minh fortalte de franske kolonialistene i Indokina: «You will kill ten of our men and we will kill one of yours, and in the end it will be you who tire of it» (Hackworth, 2020, s. 487). For tyskerne i to verdenskriger skortet det verken på viljestyrke eller kunnskaper, men etter hvert på evnen til å føre krigen videre. Teori kunne ikke redde dem.
Dette betyr ikke at vi hadde lyktes bedre i Afghanistan, eller andre steder, om vi avskaffer alle militære utdanningsinstitusjoner. Snarere tvert imot. Som den tyske generalen, og de facto generalstabssjef etter første verdenskrig, Hans von Seeckt minnet oss på: «Det er et langt skritt fra kunnskap til kompetanse, men fra uvitenhet til kompetanse er det enda lenger.» Grunnen til at teori og systematisk tenkning ikke har den plassen i Forsvaret som det har i andre fagfelt, er ikke at teori og systematisk tenkning er bortkastet, men at slikt har langt mindre synlig effekt enn i mange andre fagfelt. Napoleon skal ha registrert det samme, og mente angivelig at i krig som i prostitusjon er amatører ofte bedre enn de profesjonelle. Det er selvfølgelig ikke helt sant, også han la vekt på utdanning, men han fikk fram poenget. Krig avgjøres ikke av teori og kunnskap alene, derav de moderate forventningene til fruktene av akademisk arbeid.


Ideologiske skylapper

Til tross for at selve forskningsobjektet må ta hovedskylden for at teori og systematisk tenkning ikke har en spesielt høy stjerne i Forsvaret, finnes det også andre grunner til at det er slik. Historisk sett ble militære lederoppgaver gitt til adelen, ikke til de mest begavede eller dem med den beste utdannelse. Kanskje familien i sin tid hadde blitt adelige fordi en eller annen stamfar hadde utmerket seg i et slag, men heller ikke militær kompetanse er arvelig. Det er ingen automatikk i at en sønn av en hertug har det som kreves for å lede militære operasjoner, og det var derfor også ganske unaturlig å forlange at han hadde det. Militær leder ble du ikke fordi du kunne noe, men fordi du var noe. C.S. Foresters raljering over dette i boka The General, om generalene fra første verdenskrig, får fram poenget:

Synet på verdien av militær kompetanse har selvfølgelig endret seg fra den tiden hvor man kunne bli offiser i ung alder. Nevnte Carl von Clausewitz’ svigerfar, Carl Adolph von Brühl (1742−1802), ble for eksempel innrullert i kavaleriet som femåring, og ble oberstløytnant som sekstenåring. Generalmajor ble han i en alder av 20 år (Bellinger, 2016, s. 17). Det betyr ikke at han var et stort militært geni. Han hadde ingen militær erfaring å snakke om, ei heller militære oppgaver. Det hele handlet som høyadelig om plassen i det sosiale hierarkiet, og ikke minst om inntektene han fikk som generalløytnant. Slik er det ikke lenger, men man finner fremdeles mer enn et snev av aristokrati i Forsvarets kultur. Et anekdotisk eksempel på det, er at den av mine studiekamerater fra Luftkrigsskolen som har nådd høyest i det militære hierarkiet, var den med de dårligst karakterene. En nødvendig, men ikke tilstrekkelig grunn til det, var at vedkommende var utdannet flyger, noe ingen av de med de beste karakterene var, som alle som én har sluttet i Forsvaret .

Også for dem som ikke leder, men utfører, kan det være dumt å være for kontemplativt anlagt. Et av krigens viktigste dilemma er, av alle steder, fremragende uttrykt i kriminalsatiren om lommetyven Dickie Dick Dickens. Der befinner gjengen til Jim Cooper, kjent som Kjøtthue, seg i hagen til Dickie, med intensjon om å skyte ham så fort han viser seg. Jim Kjøtthue er utålmodig og beordrer småskurken Bonzo til å ringe på døra. Samtalen, i hørespillets episode 9, «Den svarte hannkatts hemmelighet», forløper slik:

Bonzo: Jeg?
Kjøtthue: Ja gutten min, nå kan du få vise å du duger til.
Bonzo: Åssen skal jeg gjøre det da?
Kjøtthue: Harry kan forklare deg akkurat hva du skal gjørra.
Bonzo: Men det kan jo være farlig. Hvis Dickies folk aner uro så? De dreper meg!
Kjøtthue: Det er flere enn deg som har mistet livet Bonzo, uten at verden har gått under for det.
Bonzo: Det var også en trøst.

Var nå egentlig dette en trøst? Hvorfor skulle Bonzo utsette seg for livsfare? Det var nok også slik de franske mytteristene tenkte våren i 1917. Hva får man egentlig igjen for å bli drept eller lemlestet? Kanskje best ikke å stille det spørsmålet i det hele tatt.

Men om man likevel falt i slike tanker hadde militære sjefer tradisjonelt en løsning på det også. Som kong Fredrik den store sa: «Hvis en soldat under slaget ser seg rundt som om han har tenkt å rømme, eller så mye som setter foten på utsiden av linjen, skal nærmeste underoffiser stikke ham ned med bajonetten og drepe ham på stedet» (Palmer, 1986, s. 100.) Soldatenes frykt for sine egne underoffiserer måtte altså være større enn frykten for fienden. Angrep var en flukt fremover, fra det største til det mindre onde. Slik er det åpenbart ikke lenger, men elementer av dette ligger dypt forankret i den militære kulturen, som vi fremdeles aner konturene av i sersjantenes brøling.

Så langt har vi sett at teori sliter med å levere, at militære ledere har aristokratiske trekk, som foretrekker å «muddle through – rather than think through – their problems», og at de som er tiltenkt rollen som kanonføde, heller ikke bør tenke for mye. Men det finnes også litt mer subtile grunner til at teoretisering ikke står spesielt høyt i kurs i militære kretser.

Et beskyttende lag av idioti

Den britiske psykologen Norman Dixon hevdet i sin tid at den viktigste egenskapen ved en offiser er å være temmelig dum: «De fleste mennesker har nå blitt vant til, ja nesten likegyldig til militær inkompetanse. På samme måte som alminnelig forkjølelse, plattfothet og det britiske været, er det akseptert som en del av livet, lett latterlig, men nokså uunngåelig» (Dixon 1976, s.17).

Ifølge Dixon er det ikke så uheldig som man skulle tro at det er tomsingene som trekkes mot Forsvaret. Hvis vi tenker over det, er det ikke grenser for hva oppegående offiserer kunne ha fått ut av de ressurser som stilles til deres disposisjon. For å redusere sjansen for militærkupp, må man følgelig sørge for at de ledende folkene i militæret er ganske sedate og fantasiløse: «such a class would have neither the motivation, nor indeed the skill, to turn upon the State» (Dixon 1976, s.50). I tillegg bør prosesser og strukturer gjøres så ineffektive at eventuelt handlekraftige offiserer som likevel har sneket seg inn, ikke får gjort stort uansett.

Fra Forsvarets opptak og seleksjon 2025. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Ved å rekruttere sløvsekker demper man også krigens ødeleggelser. Ifølge Dixon har pattedyr en innebygget sperre mot å ta livet av artsfrender, men siden vi mennesker evner å slåss på lang avstand, sørger vi ubevisst for å (gjen)innføre sperren organisatorisk ved å innføre en mengde meningsløst byråkrati, og rekruttere lite initiativrike folk:

Dixon skrev sin berømte bok på 1970-tallet, men skal vi tro Patrick Hennessey, som deltok for britene under operasjonen i Afghanistan, har kanskje ikke så mye endret seg: «XV Platoon had taken Dixon to heart. Loved his idea that good generals differed from bad only in the degree to which they resisted the psychopathy of the very organization they served» (Hennessey, 2009, s.76.)

Kroppslighetens tyranni

Det finnes kanskje og en siste grunn til at verdien av teoretisering står svakere i Forsvaret enn andre steder. Det forventes ikke at de som forsker på trafikksikkerhet selv har blitt påkjørt av trikken, eller at en lege har hatt alle de sykdommer han forsøker å behandle. Men i den militære verden er det en forventning om nettopp det.

Carl von Clausewitz var også inne på dette forholdet. I en leseverdig passasje i Om krigen, tar han leseren med ut på slagfeltet. Jo nærmere man kommer fienden, desto verre er opplevelsen:

At tankens lys beveger seg gjennom andre medier og brytes i andre stråler på slagfeltet enn i akademisk virksomhet er åpenbart med på å redusere verdien av den rene akademiske virksomhet. Om Clausewitz er den fremste militære tenker gjennom alle tider, blir britiske Julian Corbett ofte løftet frem som den største blant de sjømilitære tenkerne, og han hadde en tilsvarende bekymring: «For a civilian to approach the elucidation of such points without professional assistance would be the height of temerity». (Corbett, 1905, s.x.)

Soldater fra utdanningskompaniet i Finnmark heimevernsdistrikt 17 navigerer seg i vinterterreng i forbindelse med avsluttende vinterøvelse. Foto: Sigmund Sovde / Forsvaret

Det er verdt å legge merke til at andre fagtradisjoner enn den militære har utviklet seg på en annen måte. Det er for eksempel intet oppsiktsvekkende ved at en som studerer statsvitenskap ikke selv har erfaring som politiker eller har partipolitiske ambisjoner. Det er snarere tvert om. En aktiv politiker som forsøker å skrive generelt og teoretisk om statsvitenskapelige spørsmål blir ofte mistenkt for ikke å være helt nøytral og disintersted. At statsvitenskap i dag oppfattes som et fullverdig forskningsfelt ved universitetene skyldes nok i stor grad at man ikke forventer at en professor i statsvitenskap har en politisk bakgrunn. Strategi og militære studier har ikke kommet helt dit.

De ovennevnte punktene er alle av generisk karakter. De gjelder alle steder. Men det finnes også noen historiske og kulturelle forhold som gjør at militær tenkning i Norge kanskje ikke er som tenkning andre steder.


Norge som fredsnasjon

Det er ikke spesielt å hevde at man er spesiell, men Norges forhold til krig, og til studiet av krig, er utvilsomt litt spesiell. Vi er et av få land i verden som ikke vant vår endelige selvstendighet uten krig. Mens andre «unge» stater i vår nærhet, som Polen og Finland, har generaler som sine landsfedre, har vi polfarere, forfattere og skipsredere. At vi fikk æren av å dele ut Nobels fredspris preget nok også vårt syn på krig. Heller ikke andre verdenskrig produserte mange helter i Norge fra de regulære militære styrkene. Nordmenn dyrket også offerrollen i langt sterkere grad enn det for eksempel finner, briter og franskmenn gjorde, noe som kom til syne da Winston Churchill besøkte Norge i mai 1948. Da ble han til stadighet presentert for ledende folk med fartstid fra tyske konsterasjonsleire: «Dere har visst et helt aristokrati av ‘suffereres’, har dere ikke?» (Njølstad, 2008, s. 347).

Helt siden 1901 har det vært tradisjon at Nobels fredspris deles ut på Alfred Nobels dødsdag 10. desember. Foto: Wikimedia commons

Norges generelle forkjærlighet for fred, har nok også satt sitt preg på det norske akademias forhold til krig. Som emeritus professor Torbjørn Knutsen ved NTNU skriver:

Også enkelte av de få sivile akademikere som faktisk har brukt tid på å tenke på krig har følt et behov for å unnskylde seg. Da statsviter Jens A. Christophersen (1925−1997) skrev et forord til en sterkt forkortet utgave av Carl von Clausewitz Om krigen, som kom i 1972, la han ikke skjul på hva han syntes om arbeidet: «Det er alltid med en viss betenkelighet en gir seg til å skrive om et militært emne. Krig er nå engang ikke det en gjerne beskjeftiger seg med» (Christophersen, 1972, s. ix). Vi foretrekker fred her i landet, også som forskningsprosjekt, noe ikke bare de sivile forskningsmiljøene bærer preg av, men også de militære.


Konklusjon

I dette kapittelet har vi sett at få fag har et mer ambivalent forhold til sin egen faglighet enn krigsstudier. Det er så ambivalent at det knapt kan regnes som et fag. Så lenge feltet har eksistert, fra Machiavelli og fram til nå, har det alltid lurt en «epistemologisk krise» under virksomheten. Både våre med- og motstandere kan alltid gjøre noe annet enn det vi har forutsatt i våre teorier. Flaks, uflaks og tilfeldigheter kan også velte ethvert militærteoretisk byggverk. Men selv om systematisk militær tenkning ikke kan garantere suksess, er alternativet ikke å slutte å tenke, snarere tvert imot. Men militærteori er dessverre ingen oppskrift på militær seier:

Militærteori er følgelig som alle andre verktøy. Nyttig om du vet hva du gjør, men utretter ikke mirakler:

Lesetips

• Clausewitz, C.v. (2020) Om Krigen (1832). Oslo: Vidarforlaget. Om krigen er ikke bare «the greatest but the only truly great book on war.»
• Høiback, H (2021) En kort introduksjon til Carl von Clausewitz – Krigens filosof. Oslo: Cappelen. Boka gir en innføring i Clausewitz som person, tiden han levde, boka han skrev og dens virkningshistorie.
• Hackworth, D.H. (2020) About Face: The Odyssey of an American Warrior (1989). New York: Simon & Shuster. Sannsynligvis den beste boken som er skrevet om hvordan moderne krig egentlig er, og om hvorfor man mister troen på den militære institusjonen, dens ledere og deres politiske foresatte.

REFERANSER

Bellinger, V.E. (2016). Marie von Clausewitz, The Woman behind the making of On War. Oxford University Press.
Børresen, J. (1993). Kystmakt, Skisse av en maritim strategi for Norge. Oslo: Cappelen.
Christophersen, J.A. (1972) «Clausewitz og vår egen tid» i K.v. Clausewitz, Om Krigen. Oslo: Gyldendal.
Clausewitz, C.v. (1995). The Campaign of 1812 in Russia. Da Capo Press.
Clausewitz, C.v. (2003) Principles of War (1812). Dover Military History.
Clausewitz, C.v. (2020) Om Krigen (1832). Oslo: Vidarforlaget.
Corbett, J.S., (1905) Fighting Instructions, 1530–1816. London: Navy Records Society, vol. 29, 1904–5.
Dixon, N. (1976) On the Psychology of Military Incompetence. London: Pimlico.
Eriksen, T.B. (2006). Machiavelli, Reven i hønsegården. Oslo: Universitetsforlaget.
Forester, C.S. (2014). The General (1936). London: William Collins.
Forsvarsstaben (2017), Prosjektmandat for utdanningsreformen, drøftet 20. januar 2017, godkjent av personaldirektør Tom Simonsen, 24. jan.
Freedman, L. (2013) Strategy, a history. Oxford University Press.
Gat, A. (2001) A History of Military Thought: From the Enlightenment to the Cold War. Oxford University Press.
Gray, C.S. (1999) Modern Strategy. Oxford University Press.
Hackworth, D.H. (2020) About Face: The Odyssey of an American Warrior (1989). New York: Simon & Shuster.
Harari, Y.N. (2008). The Ultimate Experience, Battlefield Revelations and the Making of Modern War Culture, 1450–2000. New York: Palgrave.
Hattendorf, J.B. (2002). «The Conundrum of Military Education in Historical Perspective» i G.C. Kennedy og K. Neilson, Military Education, Past, Present, and Future, Westport: Praeger.
Hennessey, P. (2009), The Junior Officers Reading Club – Killing Time & Fighting War. London: Penguin Books.
Howard, M. (1975) «Jomini and the Classical Tradition in Military Thought» i M. Howard, (red.): The Theory and Practice of War. Bloomington: Indiana University Press.
Howard, M (2004) «Military History and the History of War» i Occasional Paper no 47. Shrivenham: The Strategic and Combat Studies Institute.
Høiback, H. (2008) «Forsvarets akademisering – En villkatt blandt hermeliner?» i Nytt Norsk Tidsskrift, 01/2008.
Jablonsky, D. (2014) «Why Is Strategy Difficult?» i J. B. Bartholomees (red.) U.S. Army war college guide to national security policy and strategy.
Keegan, J. og A. Wheatcroft (2002). Who's Who in Military History: From 1453 to the Present Day. London: Routledge.
Knutsen, T. (2014). Bokomtale av Harald Høiback og Palle Ydstebø (red.): Krigens vitenskap – en innføring i militærteori i Sosiologisk tidsskrift Vol.22.
Lawrence, T.E. (1997), Seven Pillars of Wisdom (1935). Ware: Wordsworth Classics of World Literature.
Machiavelli, N. (2012). Krigskunst (1521). Oslo: Vidarforlaget.
MacMillan, M. (2013). The War that Ended Peace, How Europe Abandoned Peace for the First World War. London: Profile Books.
McChrystal, S. (2013) My Share of the task, A Memoir. New York: Portfolio.
Moltke, H.v. (1993). «Instructions for Large Unit Commanders’ (1969), i Daniel J. Hughes, Moltke on the Art of War: Selected Writings. New York: Ballantine Books.
Njølstad, O. (2008), Jens Chr. Hauge – fullt og helt. Oslo: Aschehoug.
Palmer, R.R. (1986). «Frederick, Guibert, Bülow: From Dynastic to National War» i P. Paret (red.), Makers of Modern Strategy, from Machiavelli to the Nuclear Age. Princeton University Press.
Peters, R. (2007). «Learning to Lose» in The American Interest Vol. II, No. 6 July/August.
Richards, D. (2014). Taking Command: The Autobiography. London: Headline.
Slagstad, R. (2001) De nasjonale strateger, (Oslo: Pax Forlag, 2001).
The U.S. Army and Marine Corps, (2006). Counterinsurgency Field Manual Manual 3–24
Vagts, A. (1959). A History of Militarism. 2.edt. London: Hollis and Carter.
Winton, H.R. (2011). «An Imperfect Jewel: Military Theory and the Military Profession», The
Journal of Strategic Studies, Vol. 34, No. 6, December.



Foto: Evgeniy Maloletka / Defense of Ukraine Twitter


Les mer...

Stratagem: Fredens mange ansikter: Akademiske innganger til krig og fred
Da utenriksminister Espen Barth Eide våren 2024 ble spurt om regjeringens mål med å øke Ukrainastøtten, innledet utenriksministeren sitt svar med å sitere ordene «fred er ei det beste». Han utdypet: «Det er klart alle vil ha fred i Ukraina, men det må være en rettferdig fred» (NRK, 2024). Det handlet ikke bare om å få krigen til å slutte, men om hvordan den sluttet. Fred var altså mer enn fraværet av krig. En forlenget krig undergravde ikke nødvendigvis det internasjonale samfunnet – tvert imot kunne den støttes for å gjenreise rett og orden, for å sikre det internasjonale samfunnets videre eksistens. Det handler om hvordan konseptet fred skal forstås: Skal fred forstås som fravær av krig; skal fred forstås som gjenreising av orden og rett; eller skal fred forstås som dypere konfliktløsning? Vårt ønske ved Institutt for statsvitenskap og internasjonale relasjoner på Oslo Nye Høyskole, er å gi studentene våre rom til å utforske både krig og fred – i all deres kompleksitet.
«Det er klart alle vil ha fred i Ukraina, men det må være en rettferdig fred» uttrykte utenriksministeren i fjor. Foto: Torbjørn Kjosvold

Kapittelet er strukturert i fem deler. Først presenterer jeg utdanningshistorien vår, som startet med et program i freds- og konfliktstudier i 2004. Siden den gang har programporteføljen vokst til å omfatte flere fagfelt med ulike metodiske og teoretiske tilnærminger til krig og fred. Deretter presenteres internasjonal politikk (IP) som en disiplin blant annet kjennetegnet av teoribygging om det internasjonale systemet, med særlig fokus på stormaktskrig. Den tredje delen tar for seg andre typer av konflikter og voldsbegrepet utvides. I fjerde del samles trådene til en gjennomgang av «den internasjonale fredsarkitekturen» - bygget over tid og bestående av ulike praksiser, institusjoner og normer til håndtering av krig og forming av fred i vår tid. Avslutningsvis skisserer jeg litt av instituttets vei videre, med emner innen etterretningsstudier og humanitært arbeid m.m.

Denne artikkelen er en del av serien «Hvordan vi forstår krig», der vi har invitert noen av landets fremste eksperter og de som de facto underviser om krig ved landets militære og sivile utdanningsinstitusjoner til å dele sine perspektiver på hvordan de forstår, formidler og underviser om krig. Artikkelserien er et initiativ fra Gjert Lage Dyndal, Generalmajor i Luftforsvaret og nestkommanderende ved Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH). Ønsker du å bidra til denne artikkelserien, send inn din tekst til: redaksjon@stratagem.no.

Oppstarten

Utdanningshistorien vår innen fagfeltet strekker seg tilbake til 2004 da Bjørknes (i dag Oslo Nye Høyskole) og Institutt for fredsforskning (PRIO) opprettet et program i Peace and Conflict Studies. Programmet var en del av et trepartssamarbeid med Australian National University (ANU) om et utvekslingssemester i Norge for masterstudenter. Studiet ble derfor tilbudt utelukkende på engelsk. Vår institusjon tilrettela og koordinerte Oslo-semesteret, mens fagmiljøet ved PRIO utviklet det faglige innholdet og stod for undervisningen. Programmet bestod av tre emner innen freds- og konfliktstudier; The Ethics of War and Peace tok for seg filosofiske, etiske, teoretiske og praktiske hensyn knyttet til rettferdig krig-tradisjonen, Gender and Conflict hadde fokus på vold i bredere forstand og forståelse av kjønnsdimensjoner i konflikter, og Conflict Resolution and Peacebuilding hadde et tydelig fokus på konfliktforståelse, forebygging og gjenoppbygging av samfunn etter konflikt. To år senere ble det etablert nok et trepartssamarbeid, denne gangen med Stellenbosh University i Sør-Afrika. Dette masterprogrammet var innen internasjonale studier. Studenter fra to utenlandske partneruniversiteter hadde altså ett utvekslingssemester til Norge. Det var også flere norske studenter som studerte ved partnerinstitusjonene og som deltok i masterprogrammene.

Parallelt med masterprogrammene jobbet høyskolen med å etablere freds- og konfliktstudier (FK) på bachelornivå. I 2009 ble årsstudium i freds- og konfliktstudier opprettet, og vi tok imot første kull med studenter høsten 2009. Studiet ble videreutviklet fra årsstudium til bachelorstudium og fikk sin Nokut-akkreditering i 2011. Frem til høsten 2024 var dette det eneste bachelorprogrammet i freds- og konfliktstudier i Norge. Instituttleder Torstein Dale-Åkerlund var med helt fra oppstarten av programmet. Han hadde selv vært masterstudent på det nevnte programmet ved ANU.

Oslos nye Høyskole sine lokaler. Foto: Bcknudtzen / Wikimedia commons

Freds- og konfliktstudier var allerede etablert på masternivå, både hos oss og ved Universitetet i Oslo, og ikke minst var det et veletablert fagfelt internasjonalt. Det var imidlertid et tomrom på bachelornivå. Freds- og konfliktstudier fremstod som en spesialisering, ettersom man bare kunne ta det på masternivå, men vi anså dette viktige fagfeltet for å være et grunnstudium. (T. Dale-Åkerlund, personlig kommunikasjon, 17. september 2024)

Det var altså et tomrom i norsk utdanning på lavere utdanningsnivå, som motiverte høyskolen til å søke egne studier innen fagfeltet og opprette freds- og konfliktstudier. Mens masterprogrammene fortsatt gikk, ble derfor mye av den faglige kompetansen og fokuset ført inn i den nyetablerte bachelorgraden og fagområdet ivaretatt på en god måte da masterprogrammene ble faset ut i 2012. For eksempel ble emnet The Ethics of War and Peace, som var undervist på masternivå «heist ned» til bachelor-nivå og inkludert i bachelorprogrammet der det fortsatt tilbys. Relasjonen til PRIO ble også videreført ved hyppig bruk av forskere derfra som stod for deler av undervisningen, i tillegg til at høyskolen begynte å trekke på andre forskningsmiljø, relevante institusjoner og organisasjonsliv både i Norge og i utlandet. Den videre utviklingen av programmet og stadig mer av undervisningen var det etter hvert en stadig større fagstab ved høyskolen som holdt i, som også utviklet dedikerte emner innen konfliktløsning, fredsbygging og konfliktforebygging, global sikkerhet, religion og konflikt, regioner i konflikt m.m. Fred ble ikke nødvendigvis forstått som et harmonisk endepunkt (ref. Michael Banks’ fire konseptualiseringer av fred); i stedet var fred å finne i konfliktløsning slik det ble introdusert innledningsvis, ved å studere hvordan konflikter utspiller seg innenfor et nettverk av levende relasjoner, og hvordan de kan håndteres (Banks, 1987, s. 269-71).

Identitet og særpreg

Da FK-programmet ble lansert trykket Dagbladet saken «Nå kan du studere krig og fred og sånn…» med kommentarer fra daværende PRIO-direktør Stein Tønnesson som fikk fagfeltets normative og etiske sider godt frem.

Aldri tidligere har det vært større behov for kunnskap om hvordan konflikter blir til krig – og hvordan dette kan forhindres, mener direktør Stein Tønnesson ved PRIO […] PRIO har drevet flerfaglig fredsforskning gjennom 50 år, og samarbeider med Bjørknes [Oslo Nye Høyskole] om studietilbudet innen fred og konflikt. Ulike prosesser, aktører og årsaksforhold ligger til grunn for hvordan væpnede konflikter bryter ut, brer seg – og avsluttes. Dagens studenter og framtidas fredsforskere må ha interesse, kunnskap og de nødvendige redskaper for å kunne bidra til å håndtere konflikter, hindre krigsutbrudd og bygge fred. Det krever kunnskap fra mange faglige disipliner, sier han. (Landsend, 2009).

"Dagens studenter og framtidas fredsforskere må ha interesse, kunnskap og de nødvendige redskaper for å kunne bidra til å håndtere konflikter, hindre krigsutbrudd og bygge fred," skriver Grimstad. Foto: Juristen.no

Samarbeidet med PRIO plasserte programmet i en fagtradisjon tilbake til 1950-tallet, da freds- og konfliktstudier (FK) vokste ut av og til dels brøt med disiplinen internasjonale relasjoner (IR), som stoppet konseptualiseringen av fred ved orden, som kapittelet skal komme tilbake til. IRs etableringshistorie starter på sin side i 1919, og som i alle fag, har denne historien både identitetsskapende og faglig orienterende verdi (Knutsen, 2019; Leira & Neumann, 2007; Steine, 2005). Etableringen fortelles som en direkte konsekvens av – eller reaksjon på - første verdenskrig «[d]er det særlig for Storbritannia ble imperativt å finne ut hvorfor krig startet, hva som kunne gjøres for å forhindre ny krig og hvorfor Versailles-traktaten hadde blitt så lite tilfredsstillende» (Leira & Neumann, 2007, s. 150). Torbjørn L. Knutsen (2019, s. 492) er enig i at vi kan ta vare på dette narrative, og peker særlig på forarbeidene til fredskonferansen i Paris. Under en middag på Hôtel Majestic der akademikere fra de britiske og amerikanske delegasjonene deltok ble fredsutkastet kritisert for å «stinke av politikk, kompromisser og hestehandler» (ibis., s. 486). Deltakerne ønsket ikke en slik politisk fred, men en mer vitenskapelig fred og etterkrigsorden - forankret i kunnskap om krigens årsaker, konfliktmønstre, god og dårlig konflikthåndtering – samt etableringen av institusjoner for tvisteløsning til å håndtere slikt tidlig (ibid., s. 486).

Til dette krevdes kunnskapsproduksjon og det var her britiske Lionel Curtis foreslo å etablere et forskningsinstitutt for vitenskapelige studier av IR (ibid.). Kombinert med at det første professoratet i internasjonal politikk ble gitt til Alfred Eckhard Zimmern kort tid etter, samt oppstarten av internasjonal konferansevirksomhet, markerte dette starten på IR som fagfelt - parallelt med Versaillestraktaten og etableringen av Folkeforbundet.

Lionel George Curtis CH var en britisk internasjonalist og forfatter. Han var inspirasjonen for stiftelsen av Chatham House så vel som US Council on Foreign Relations på fredskonferansen i Paris i 1919. Foto: Wikimedia commons

Den første konferansen for vitenskapelige studier av IR fant sted i 1928, i regi av det internasjonale instituttet for intellektuelt samarbeid (IIIC), som var underlagt Folkeforbundet (Leira & Neumann, 2007, s. 152). Dette instituttet samlet historikere (Zimmern var selv historiker), jurister, økonomer, fysikere mfl. til å drive systematiske og tverrfaglige studier av internasjonale forhold. Det ble satt opp årlige konferanser om ulike tematikker, eksempelvis om kollektiv sikkerhet, «fredelige endringer» og om verdenshandelssystemet (UNESCO, u.å.). I flere land ble det også satt opp egne samordningskomiteer, eksempelvis Norsk samordningskomité for Internasjonale Studier i 1935, nettopp for å samle bidrag til disse konferansene (Leira & Neumann, 2007, s. 153). Et annet ledd i dette var troen på folkelig deltakelse i utenrikspolitikken og komiteen gav fra og med 1937 ut tidsskriftet Internasjonal politikk, et tidsskrift som fortsatt gis ut i dag og som er det ledende tidsskriftet innen internasjonale studier i Skandinavia. Leira og Neumann, som jobber ved henholdsvis Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og Fridtjof Nansens Institutt (FNI), gjorde derfor et nummer av å korrigere Arild Underdal (2007) da han i anledning statsvitenskapens 60-års jubileum som universitetsfag i Norge lot opprettelsen av statsvitenskap på UiO i 1947 «tjene [som] fødselsdato for kunnskapsfeltet IP på norsk jord», ettersom tidsskriftet Internasjonal politikk hadde 70-års jubileum samme år (Leira & Neumann, 2007, s. 142). For en god del «[…] av den akademiske kunnskapsproduksjonen om norsk utenrikspolitikk har skjedd og skjer innen instituttsektoren, og ikke ved Universitetet i Oslo» (ibid.). Det var riktignok Universitetet i Oslo som tildelte Johan Galtung verdens første professorat i konflikt- og fredsforskning i 1969, men det var altså ti år etter at Galtung var med på å grunnlegge Institutt for fredsforskning (PRIO), der utdanningshistorien vår begynte med de overnevnte masterprogrammene (Østby, kommende, s. 12).

Ved PRIO fant alt fra historikere, filosofer, sosiologer, psykologer, økonomer et al. husrom til å forske på fred og konflikt; både på «prosessene som bringer samfunn sammen eller splitter samfunn fra hverandre» (PRIO, u.å. Oversettelse). Med tiden har PRIO blitt kjent for bruken av kvantitative metoder «på jakt etter mønstre over tid og landegrenser» (Østby, kommende, s. 13), men den flerfaglige interessen for «det internasjonale samfunnet» med internasjonal rett og diplomati som dets sentrale institusjoner, samt fredstradisjoner og tenkning om krigsetikk m.m. har gitt identitet til programmene våre, som lenge lå nærmere den europeiske og britiske IR-tradisjonen enn den amerikanske statsvitenskapelige. I 2016 kom også et eget bachelorprogram i internasjonale studier til, som blant annet fikk obligatoriske emner om internasjonal historie, folkerett, sikkerhetsstudier og internasjonal politisk økonomi (C. White, personlig kommunikasjon, 18. september 2024).

Deretter kom et eget bachelorprogram i statsvitenskap i 2021. Den faglige utviklingen viser en tendens til å dreie fokuset mer mot den amerikanske statsvitenskapelige tradisjonen og mot konfliktforskningen, slik at fredsforskningen har kommet litt i skyggen. Dette er nok i tråd med endringer i samfunnet generelt, men også en konsekvens av å utvikle og tilby flere tilgrensende fagtradisjoner, som ofte kan gli litt i hverandre. Desto viktigere er det at vi er bevisst denne dreiningen og bevisst de forskjellige tradisjonenes identitet og særpreg. For vi ønsker å skille tydelig mellom programmene og de spenninger som ligger der, for å dekke de ulike tilnærmingene til fenomenet krig, de ulike forskningsmiljøene og deres metoder.

Statssikkerheten dekkes godt

Et eksempel på dreiningen mot den amerikanske statsvitenskapelige tradisjonen er den brede dekningen vår av sikkerhetsstudier (de Carvalho & Leira, 2020, s. 100). Her står den enkelte stats interesser, strategier og søken etter sikkerhet i et usikkert politisk system i fokus - men det er hvordan den enkelte statens sikkerhetssøken påvirker den internasjonale sikkerheten i stort som er sakens kjerne, eksempelvis hvordan nedrustning, eller opprustning, alliansedannelser eller annet påvirker den internasjonale sikkerheten. I etterkrigstiden var det særlig atomvåpenets entré, det påfølgende rustningskappløpet mellom USA og Sovjetunionen, utsiktene til spredning av atomvåpen og følgende utsiktene til atomkrig som antok akademisk interesse. En rekke av de toneangivende akademikere befant seg da nettopp i «grenselandet mellom akademia og forsvar», der de drev med strategisk rådgivning og teoriutvikling parallelt (ibid.). De utviklet for eksempel teori om at atomvåpen virket stabiliserende på internasjonale relasjoner gitt gjengjeldelsespotensialet (Rø. 2019). Teoriutviklingen gikk ut på at garantert gjensidig utslettelse (MAD) ville forhindre atomvåpenbesittende stater fra å gå til krig med hverandre, ved å synliggjøre krigens kostnad – det ville koste langt mer enn det smakte. Spørsmålet om hvorvidt en atomvåpenparaply til alliansepartnere kunne ha samme troverdighet eller ikke, har for øvrig vært omfattende debattert (Hlatky & Lambert-Deslandes, 2024, s. 512).

To sovjetiske MiG-29 ble i august 1989 eskortert av amerikanske F-15-jagerfly fra 21st Tactical Fighter Wing på vei til Abbotsford Airshow i Canada. Foto: Wikimedia commons

Kontrasten mellom en faktisk hendelse (fred mellom atomvåpenstater) og et annet mulig utfall (krig med bruk av atomvåpen) og konkurrerende årsaksforklaringer for dette er fascinerende for studenter (Tannenwald, 2007, s. 30). To konkurrerende årsaksforklaringer til fenomenet avskrekking er for eksempel (1) den omfattende institusjonaliseringen av atomvåpen i form av en rekke avtaler, som både forplikter stater med og uten atomvåpen til å begrense seg, og (2) den kollektive og normative evolusjonen som skapte «atomvåpentabuet» som et eget fenomen. Her har vi altså tre ulike fenomen som forklarer at atomvåpenbesittende makter ikke har brukt atomvåpen i sin relasjon med hverandre. Ved å gi studentene våre kjennskap til konkurrerende årsaksforklaringer setter vi dem også i stand til å kritisk diskutere dem opp mot relevant empiri. Den internasjonale sikkerheten har altså fått et akademisk hjem, mens strategiske-, militær- og krigsstudier har en sterkere nasjonal orientering og opererer «i grenselandet mellom akademika og forsvar» mellom statsvitenskapelige fag og sikkerhetsfag (de Carvalho & Leira, 2020, s. 100). Etterretningsstudier grupperes også under statsvitenskapelige fag. Nå er ikke grenselandet mellom akademia og statsapparatet, som Forsvaret jo løser oppgaver for, ukjent for akademia. Utenriksdepartementet (UD) var for eksempel inne i bildet ved etableringen av statsvitenskap som fagfelt i Norge, for å dekke et behov for et bredere rekrutteringsgrunnlag til diplomatiet enn det rent adelige (Leira & Neumann, 2007, s. 157-9).

Et eget politisk system

Den mest vanlige forståelsen av internasjonal politikk (IP), som også ligger til grunn for våre studieprogrammer, ser på feltet som et eget politisk system. Det fremste kjennetegnet til dette systemet, som skiller det fra andre politikkområder, er at det mangler en overnasjonal myndighet med voldsmonopol. Systemet kan med andre ord sies å ha anarkiske trekk. Motsatsen er statens politikk, der nettopp voldsmonopolet er det fremste kjennetegnet og strukturen kjennetegnes av hierarkiske trekk. Nasjonalt er ansvaret for å opprettholde alminnelig orden tillagt politiet, herunder å forebygge og forhindre straffbare handlinger. Internasjonalt er utgangspunktet et annet. Her har vi å gjøre med en territorielt inndelt verden, der hver enkelt har suverenitet over sitt eget territorium. Dette er en idealtypisk inndeling og et teoretisk grep vi gjør for å skille de to politikkområdene, og i forlengelse to disipliner, fra hverandre. Mens statsvitenskap tar for seg staten, tar internasjonale relasjoner (IR) for seg det «som ikke falt innenfor […] men utspiller seg mellom stater og andre politiske enheter» (Neumann, 2023, s. 13).

Her vil nok statsvitere fort innvende at internasjonal politikk også er et av de fire hovedområdene innen statsvitenskap, men den innsigelsen er litt på siden av poenget som skal frem her. For dette skillet hjelper oss med å illustrere noen grunnleggende utfordringer og dynamikker, som kan oppstå mellom politiske enheter som befinner seg i et slikt system, for studentene våre. Vi kan for eksempel forestille oss en del sårbarheter i systemet, som eskalerings- og kappløps- og gjengjeldelsesdynamikker, og at fraværet av en sikkerhetsgarantist gir grobunn for usikkerhet, mistroiskhet, misforståelser, forhandlings- og forpliktelsesproblemer m.m. mellom de politiske enhetene. Det er også med utgangspunkt i dette politiske systemet at «[…] typiske oppfatninger om krig som et uunngåelig, konstant og allestedsnærværende fenomen i menneskets historie» sluttes (Østby, kommende, s. 8).

Et overordnet teoretisk felt

Det var gunstig for IRs disiplinsambisjoner å skille internasjonal politikk fra nasjonal politikk, for da fikk man skilt ut et eget politisk system som det kunne produseres teori og kunnskap om. Da kunne politisk teori spekulerte om staten, mens internasjonal teori (IR-teori) kunne spekulere om det globale statssystemet, altså om internasjonale relasjoner, nærmest som «en tvilling» (Wight, 1960, s. 36-7). For en disiplin jobber gjerne innenfor rammen av en akseptert teori, eller teorier, om en avgrenset sfære. I en avgrenset sfære kan ulike faktorer settes sammen for å forklare fenomen som spiller seg ut, slik teori om biologi er ledd i å produsere kunnskap om biosfæren. I søknen etter disiplinsanerkjennelse ble det derfor viktig å produsere egen teori om internasjonal politikk-sfæren (Guilhot, 2011, s. 7-8).

Naturvitenskapen var i lederstilling når det kom til å avdekke lovmessigheter. I Isaac Newtons gravitasjonsteori og senere Albert Einsteins relativitetsteori kokte det ned til en faktor, nemlig energi. For samfunnsvitenskapen mente Russell Bernard at «[…] the fundamental concept in social science is Power, in the same sense which Energy is the fundamental concept in physics” (Russell, 1938, s. 4). Kunne makt være en ekvivalent til fysikkens «energi» i det mellomstatlige politiske systemet, som kunne løftes frem og forklare fenomener i internasjonal politikk og da særlig årsaker til krig? Hans Morgenthau mente at dette gikk an, og at det på lik linje med naturvitenskapen kunne avdekkes objektive lover om internasjonal politikk. For Morgenthau ble statens militære kapabiliteter den viktigste kilden til makt i internasjonal politikk (1966, s. 26).


I Newtons gravitasjonsteori koker det ned til en faktor, energi. Foto: Wikimedia commons

Et avskåret studium av makt

Dette avskårede studie av makt har samlet en rekke teoretikere til akademisk arbeid. Det er for eksempel teoretisert en hel del om staters tilsynelatende tendens til å balansere mot en potensiell hegemon i internasjonal politikk. Maktbalanseteoretikere forklarer denne balanseringen nærmest som en «fysisk lov» i internasjonal politikk, fordi statssystemet overlevelse avhenger av at systemet ikke slipper til en hegemon, og at enhver potensiell hegemon derfor vil sette de andre statene i bevegelse. Og i et politisk system kjennetegnet av usikkerhet og mistillit så var «one of the virtues of a balance-of-power order” nettopp at “it requires so little agreement, normative consensus, or shared characteristics among the units (Ikenberry, 2001, s. 23). I søknen etter likevekt (equilibrium) og mot hegemoni så vil stater inngå i kortsiktige allianser (hyppige allianseskiftninger), som så ofte eksemplifisert med det tidligere likevekts systemet i Europa der eksempelvis motstandere av Napoleon inngikk i ulike allianser gjennom Napoleonskrigene (Levy, 2004, s. 32). Av dette kan vi utlede en empirisk forventning om at en maktbalanse har tredd i kraft når en potensiell hegemon har stoppet opp, og at det da finnes en tilstand av balanse i systemet som vi kan observere (Paul, 2004, s. 2). Men står denne påståtte «naturloven» seg i møte med empiri?

Teoretiseringen om maktbalanse har motivert en rekke forskere til å undersøke hvorvidt det er kausalitet mellom forklaringsvariablene, altså hvorvidt det stemmer at en potensiell hegemon fremkaller balansering. Et eksempel på dette er Wohlforth et al., som valgte casestudier utenfor Europa for å teste maktbalanseteori i verdenshistorien. De trekker tidslinjen lenger tilbake i tid enn ..statssystemet vil … (Neumann; de Carvalho & Leira), men Wohlforth et al. kunne altså ikke se at den påståtte «naturloven» stod seg i møte med empiri (2007, s. 156). De fant både tilfeller av «balansesvikt» og hegemoniske utfall. De fant også tilfeller av balansering, men lot seg allikevel ikke overbevise om at det var balanseringen som hadde stoppet den potensielle hegemonens fremdrift. Her pekte de i stedet for på indre faktorer (årsaksforhold), som at den potensielle hegemonen ikke hadde kapasitet til å administrere de nyanskaffede områdene og dermed stoppet opp av seg selv (ibid., s. 162, 165). Så selv der de to fenomenene (en potensiell hegemon og balansering) fant sted samtidig (korrelerte), støttet ikke empirien at de påvirket hverandre (kausalitet). Dette ville uansett ikke tatt motet fra Morgenthau, som presiserte at vi «sjelden vil se perfekte maktbalanser i virkeligheten […] virkeligheten er mangelfull i så måte og må forstås og sammenlignes med det ideelle maktbalansesystemet» (1966, s. 8. Oversettelse).

Eklektiske modeller

I internasjonal politikk er det vanskelig å skille ulike årsaksforhold fra hverandre og som oftest vil flere faktorer være i spill samtidig, skriver Tormod Heier (2022, s. 31). IR forsøker å håndtere dette ved å bruke teorier som metode, fordi «teoriene hjelper til å isolere, systematisere og analysere noen mulige årsakssammenhenger som kan være i spill» (ibid.). For i møte med en krig, for eksempel Ukraina-krigen, kan flere teorier tas i bruk for å undersøke mulige årsakssammenhenger i tur og orden, der de ulike teoriene operasjonaliseres til forventninger om empiriske funn som deretter kan ses etter og drøftes. Men som Heier skriver så kan slike statsvitenskapelige analyser fort oppleves som unyanserte, særlig hvis studenten kun benytter seg av et par teoretiske bidrag av gangen og dermed risikerer å utelukke de viktigste årsaksforklaringene for krigen.

"Statsvitenskapelige analyser fort oppleves som unyanserte," skriver Grimstad. Foto: Magnus Buseth Danielsen / UIBEksempelvis vil en ensidig analyse på strukturelt nivå kunne peke på NATOs ekspansjon østover som årsaksforklaring og dermed utelukke både innenrikspolitiske årsaker som et nærstående valg og krigers «rally round the flag»-effekt, eller årsaksforklaringer på individnivå; eksempelvis statsledere med ideologiske motiver, opportunistiske statsledere m.m. (Levy, 1998; Wig, 2022, s. 188-91). Teoretiske analyser er altså sårbare for generaliseringer og forenklede forklaringer, ref. teoretiseringen om atomvåpenet tidligere i kapittelet. Vi oppfordrer derfor studentene våre til å trekke på flere teoretiske bidrag for å unngå tunnelsyn, reflektere over teoribruken i eget fag, samt lære om ulik tenkning og årsakforskning.

Et for snevert studium av krig

FK-forskningsmiljøene ble etter hvert bekymret for at IR, i sin bestrebelse etter å avdekke lovmessigheter om internasjonal politikk, hadde innsnevret internasjonale relasjoner til en studie av stormakter og maktbalanse på bekostning av andre voldelige strukturer i samfunnet (Gleditsch et al., 2014, s. 148). IR-innsatsen hadde gitt noen viktige innsikter om mulige årsaksforklaringer til krig, herunder teoretisert om maktbalanser, hegemonisk krig, alliansedannelser, opprustningsdynamikker m.m. (Banks, 1987, s. 264), og produsert en del dominerende konsepter om makt, stabilitet og orden. Men IR hadde også etterlatt et inntrykk av at statssystemet kunne avgrenses til stormakter med sine interessesfærer med «[…] satellites, smaller Powers improving their position by playing off one side against the other» (Wight, 1960, s. 43). Et etterlatt inntrykk av at internasjonal politikk var et meget begrenset politisk rom, med lite handlingsrom til å forbedre systemet og jobbe for fred som mer enn stabilitet og sikkerhet. Som Galtung selv skrev:
How narrow it is to see peace as the opposite of war, and limit peace studies to war avoidance studies, and more particularly avoidance of big wars or super-wars (defined as wars between big powers or superpowers), and even more particularly to the limitation, abolition or control of super-weapons. (Galtung, 1990, s. 293).

Politisk teori-tvillingen hadde blitt en realpolitisk hvilepute. Kritikken gikk på at et program motivert til studier av fredsarbeid og konflikthåndtering ikke ville kunne trives intellektuelt med slike begrensende konsepter og begreper (Carroll, i Gleditsch et al., 2014, s. 148), ei ha det rommet de ønsket til å utforske hvordan konflikter kunne forebygges, dempes og løses.

Konflikt på flere nivåer

FK-forskningsmiljøene var ikke negative til konflikt per se, som hører til sosiale prosesser i ethvert samfunn. Kritikken handlet om at det ensidige fokuset på stormaktene gikk på bekostning av en rekke andre konflikttyper og sosiale prosesser. Som Galtung skrev det; “'war' is only one particular form of orchestrated violence” (1990, s. 293). Det FK-forskningsmiljøene ønsket var å […] explore the causes and consequences of various forms of conflict» (Dar 2017, s. 47). I stedet for å produsere teori om internasjonal politikk spesielt, så FK-forskningsmiljøene for seg å produsere et helhetlig teoretisk rammeverk om årsaker til konflikt i samfunn generelt om det så var på internasjonal-, nasjonalt-, eller på individnivå; og at eksempelvis forskning på ulike former for urett, undertrykkelse og utnyttelse på et nivå kunne ha overføringsverdi til de andre nivåene (Gleditsch et al., 2014, s. 148).

Det var også et ønske om å forske på hvilke omstendigheter og mekanismer en konflikt som allerede hadde kommet til overflaten best kunne håndteres innenfor; altså et ønske om å forske på mekanismer «intended to reshape the behavior of conflicting parties by means and methods of peaceful dialogue» (Dar 2017, s. 47). Eksempelvis mekanismene vist til i FN-paktens artikkel 33, som lot stater håndtere sårbarhetene i statssystemet ved hjelp av «forhandling, undersøkelse, mekling, forlik, voldgift, rettsavgjørelse» m.m. (FN-pakten, 1945). Det FK-forskningsmiljøene var negative til, var derfor den manglende interessen for og forståelsen av ulike konflikttyper og følgelig konflikthåndteringen (Banks, 1987, s. 260). Mangelen ble ekstra synlig i en tid der stadig mer av det internasjonale fredsarbeidet forsøkte å håndtere sårbare overganger, uroligheter, drive forsoningsarbeid og fredsbygging innad i nyopprettede stater. For å rette tenkningen, forskningen og potensielt også fredsarbeidet inn mot de viktigste konfliktfaktorene i denne sammenheng, mente Johan Galtung at det var nødvendig å pakke ut voldsbegrepet, for som han skrev «If peace action is to be regarded highly because it is action against violence, then the concept of violence must be broad enough to include the most significant varieties» (1969, s. 168).

Galtungs voldstriangel

Johan Galtung pakket ut voldsbegrepet i to omganger. I 1969 skilte han mellom direkte og strukturell vold. Direkte vold kunne spores tilbake til enkeltpersonene eller gruppene som utførte volden, mens strukturell vold ble påført indirekte og lå i sosiale strukturer (1969, s. 171-5). Han omtalte fraværet av direkte vold som ‘negativ fred’ og fraværet av indirekte vold som ‘positiv fred’. I 1990 la Galtung til begrepet 'kulturell vold' for å vise at aspekter ved ulike kulturer, eksempelvis ideologier, religioner, språk, kunst m.m., kan ha sammenheng med både strukturell og direkte vold (1990, s. 291). Til eksempel ble aspekter ved norsk kultur brukt til fornorskningspolitikk ovenfor samer, skogfinner og kvener, som ble avsosialisert vekk fra egen kultur og resosialisert inn i den norske; de ble altså tvunget til å gi uttrykk for den norske kulturen på bekostning av sin egen (Sannhets- og forsoningskommisjonen, 2023). Et annet og nyere eksempel er begrensningen ved valg av kurdiske navn i Tyrkia og Iran, der kurdiske foreldre registrerer barn med et navn som er akseptert til offentlig bruk, for så å bruke et annet kurdisk navn privat mellom familiemedlemmer og venner (Kurdnidjad, kommende, kap. 6.1). Moren til Jîna Masha Eminî ønsket for eksempel å kalle datteren sin for Jîna, for å hylle hennes kurdiske identitet, men registrerte henne i stedet for som Masha (Zandi, 2022). Jîna betyr forresten «liv» og de store «kvinne, liv, frihet»-protestene som fant sted i Iran, da Jîna døde på sykehus etter å ha vært i moralpolitiets arrestasjon, kom fra det kurdiske slagordet «Jin, Jiyan, Azadî» som da ble oversatt til persisk. Disse protestene ble slått hardt ned på (direkte vold), så her kommer også årsakskjeden mellom de ulike hjørnene av Galtungs voldstriangel frem (1990, s. 295).

Galtungs voldstriangel. Foto: Wikimedia commons

Ved å pakke ut voldsbegrepet på denne måten blir flere faktorer mulig konfliktskapende, og dermed blir også ikke-voldelig konflikt og masseprotester som ofte foregår i demokratiske revolusjoner av interesse, og å finne i vår emneportefølje. Her kommer også skillet mellom negativ og positiv fred inn, med en peker tilbake til Bjørnsons «fred er ei det beste». Men Galtung jobbet ikke i et vakuum. Han var, som vi stort sett alle er, preget av hendelser i sin samtid og på 1960-tallet ligger særlig Vietnamkrigen og avkoloniseringsprosessen fremme i pannebrasken min.

Selvbestemmelse og frigjøringskriger

I 1968 ble den første internasjonale menneskerettighetskonferansen holdt i Teheran, i FN-regi. Konferansen fant sted i anledning menneskerettighetserklæringens tjue års jubileum. FN hadde startet opp med 51 medlemsland. Da konferansen fant sted så hadde medlemstallet økt til 126 medlemmer etter oppløsningen av en rekke imperier og avkoloniseringsprosessen, og 84 land deltok på konferansen (FN, 1968, s. 21-34).

I slutterklæringen fra konferansen synes hele Galtungs voldstriangel, som vil si at det ble erklært tilfeller av både direkte-, strukturell og kulturell vold (ibid., s. 6-17). For eksempel direkte vold i form av henrettelser og umenneskelig behandling av folk som søkte frigjøring fra utenlandsk styre. Strukturell vold i FN-systemet i form av manglende representasjon og sosioøkonomisk ulikhet, og strukturell vold på nasjonalt nivå med rasistiske minoritetsregimer i Sør-Afrika, Sørvest-Afrika (dagens Namibia) og Sør-Rhodesia (dagens Zimbabwe). Til slutt kulturell vold i form av nazistisk og rasemotivert intoleranse, kjønnsdiskriminering m.m.

Den første internasjonale menneskerettighetskonferansen holdt her i Teheran, Iran. Foto: Wikimedia commons

Dette pågikk til tross for FN-resolusjon 1514, som bekreftet uavhengighet for land og folk under kolonistyre, og at «all væpnet handling eller undertrykkende tiltak av alle slag rettet mot avhengige folk skal opphøre» (FNs generalforsamling, 1960, art. 4. Oversettelse); for dette var kolonier som gitt at frigjøringen lyktes skulle bli selvstendige stater, men for frigjøringsbevegelsene var den rettslige situasjonen «før den formaliserte løsrivelsen» en helt annen enn for de stridende i mellomstatlige kriger (Hellestveit & Nystuen, 2020, s. 206). Etter konferansen ble FNs generalsekretær derfor bedt om å starte et arbeid for å styrke folks rettslige situasjon og bl.a. «sikre bedre beskyttelse av sivile, fanger og stridende i alle væpnede konflikter […]» (FN, 1968, s. 17. Oversettelse). Dette initiativet ble altså fremmet av stater med begrenset makt i det internasjonale systemet. Av de såkalte «maktesløse», hvis relasjoner gikk under radaren for teoretikerne med ensidig fokus på stormaktene (Burton, 1965, s. 8).

Regler for krigføringen

Et resultat av dette arbeidet kom i 1977 i form av to tilleggsprotokoller til Genèvekonvensjonene. Den første tilleggsprotokollen (tilleggsprotokoll I) var en styrking av regelverket for mellomstatlige konflikter med 102 artikler, som nå også skulle gjelde for «væpnede konflikter hvor et folk kjemper mot koloniherredømme og fremmed okkupasjon og mot rasistiske regimer under utøvelsen av dets selvbestemmelsesrett» (Geneve-konvensjonene, 1977, art. 1, § 4). Men fordi art. 96 i protokollen lot folket som kjempet slike kamper erklære at tilleggsprotokollen skulle gjelde, så har flere stater «[…] unnlatt å ratifisere TP I av frykt for at separatistbevegelser skulle benytte bestemmelsen mot styresmaktene», skriver Hellestveit og Nystuen (2020, s. 207).Blant statene som ikke har ratifisert tilleggsprotokoll I finner vi blant annet Iran, Tyrkia, USA, Israel, India og Pakistan (ICRC, u.å.).Men det sterkeste rettsvernet gis uansett til befolkninger som «er plassert under myndigheten til en fiendtlig hær», altså der folk befinner seg på okkupert territorium (Hague Convention IV, 1907, art. 42. Oversettelse). Det er den tyske okkupasjon av Norge under andre verdenskrig, der de norske departementene ble underlagt okkupasjonsmakten og en rekke ulovlige ministre tiltrådte, og hvis myndighetsutøvelse huket av hele Galtungs voldstriangel et eksempel på (regjeringen, u.å.). Tyrkias militære operasjon mot kurdiske krigere på okkupert nord-syrisk territorium er et langt nyere klassifisert eksempel på militær okkupasjon (RULAC, u.å.), selv om Tyrkia ikke har overtatt den offentlige myndighetsutøvelsen på området de okkuperer (Hellestveit & Nystuen, 2020, s. 210).

Den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig er et eksempel som oppfyller hele Galtungs voldstriangel, med ulovlige ministre og okkupasjonsmaktens kontroll over departementene. Foto: Wikimedia commons

Internasjonal rett er altså ikke et statisk rammeverk, og har kommet på plass i tur og orden for å virke restriktiv på ulike typer av konflikt. Interessant nok så eksisterer ikke krig som en egen folkerettslig kategori; det er termen ‘væpnet konflikt’ som brukes og det skilles mellom ‘internasjonal væpnet konflikt’, ‘militær okkupasjon’ og ‘ikke-internasjonal væpnet konflikt’ (Hellestveit & Nystuen, 2020, s. 26-7, 192). Uppsala Conflict Data Program (UNDP) opererer i tillegg med de to deskriptive kategoriene ‘internasjonalisert borgerkrig’ der en utenforstående stat tar del i en ikke-internasjonal konflikt og ‘ekstrasystemisk konflikt’ mellom en stat og en ikke-statlig aktør utenfor statens eget territorium (UCDP, 2024), som vitner om at kompleksiteten øker. Også etterlevelsesprinsippet av krigens folkerett utfordres av dette ettersom gjensidighetsprinsippet, som de gamle traktatene berodde seg på, er forlagt i mange av dagens asymmetriske væpnede konflikter.

Den internasjonale fredsarkitekturen

Oliver P. Richmond skisserer seks overlappende utviklingssteg i internasjonal politikk fra 1800-tallet og frem til i dag, i det han kaller for den internasjonale fredsarkitekturen (2022). Han skisserer hvert lag som løsninger på problemer i sin tid, og logikkene er derfor til dels motstridene slik at lagene «gnisser» mot hverandre. Slike fremstillinger er nyttige i undervisningssammenheng og trekkes også på hos oss. De ulike fagtradisjonene våre interessert seg for de forskjellige lagene, herunder ideene og hendelsene, i ulik grad som denne avsluttende gjennomgangen vil vise.

Richmond starter med å skissere både imperialistiske og nasjonalistiske ambisjoner som problemer i Europa på 1800-tallet, med stormaktkonserter og maktbalansering som fredsrespons, hvilket Wien-konferansesystemet etter revolusjons- og Napoleonskrigene er et eksempel på. Målet med Wiensystemet var da å gjenopprette maktbalansen i Europa og forhindre fremtidige revolusjonære som Napoleon. Richmond kaller denne fredsresponsen for «det geopolitiske laget», men også for «den negative freden» og seierherrenes fred (2022, s. 12).

Seierherrene hadde fortsatt en "aristokratisk, autoritær og militaristisk mentalitet forbundet med ‘det gamle Europa’», skriver Richmond (2022, s. 69. Oversettelse). De delte geopolitiske ambisjoner om å “[…] utvide sine territorium gjennom kolonisering, tvungen sammensmelting eller erobring» og de fortsatte å krige (Kjellén, i Specter, 2022, s. 59. Oversettelse). Det neste laget i fredsarkitekturen pekte på geopolitiske ambisjoner som et problem, med oppbygging av internasjonal rett, styrking av nasjonalitetsprinsippet og institusjoner på nasjonalt og internasjonalt nivå som fredsrespons. Richmond kaller denne fredresponsen for «den liberale freden» der det ble satt grenser for den geopolitiske fremferden, og for makt og maktutøvelse i internasjonal politikk (ibid., 67, 75).

Men denne fredsresponsen banet samtidig vei for frigjøringsdynamikker og nasjonalistiske ambisjoner. Lag tre og fire har derfor klare forbindelser til avkoloniseringsprosessen og det øktende antallet stater i statssystemet. Richmond skisserer lag tre som «et revolusjonerende lag» der de nye FN-medlemstatene søkte reform av «den liberale fredens» institusjonelle betingelser; eksempelvis Verdensbankens krav til privatisering ved utstedelse av lån (2022, s. 91). Løsningen var systemisk reform, og ettersom de nye medlemslandene etter hvert utgjorde den største «gruppen» av stater i verden kunne de samle seg, som i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner (NAM-bevegelsen) og Gruppen av 77 (G-77) og langt på vei sikre to-tredjedels flertall for resolusjoner i FNs generalforsamling. Det er FN-resolusjon 3201 om en «ny økonomisk verdensorden» et godt eksempel på (Stokke, 2015). Richmond kaller denne fredsresponsen for «den positive freden». Til samme tid var det betydelig politisk og sosial uro internt i flere av de nye FN-medlemslandene. Fredsresponsen var en innsprøytning av freds- og forsoningsarbeid; eksempelvis megling, rettsoppgjør, fredsbevaring, nedrustning, fredsbygging, statsbygging m.m., som Richmond kaller for «den postliberale freden» (2022, s. 98). Men med tragedier i Rwanda og Bosnia på 90-tallet ble det tydelig at flere av løsningene, for eksempel fredsbevaringsprosjektene, hadde tydelige svakheter ved seg (Østby, kommende, s. 5).

FNs hovedkvarter i Geneve. Foto: Wikimedia commonsDet femte laget i fredsarkitekturen pekte på mislykket statsbygging, sårbare og kollapsede stater, politiske vakuum, regional ustabilitet m.m. som problemer. Men i stedet for å stabilisere og forbedre svakhetene, så gjorde lag fem tilsynelatende retrett til «den negative freden», med en nedskalering av ambisjonsnivået. En retrogressiv vending og tilbaketog til statssikkerheten altså. Som Østby skriver så ble FNs fredsarbeid langt mer militarisert i samme periode (kommende, s. 5) og Richmond kaller vendingen for «den nyliberale freden» (2022, s. 147).

Å redde kommende slektsledd fra krigens svøpe

Den sjette fredsresponsen er i støpeskjeen. Den endelige formen er både avhengig av det videre arbeidet med å stabilisere de foregående lagene, samt avhengig av hvilke løsninger som velges til å håndtere nye transnasjonale problemer; eksempelvis relatert til klimaendringer, nye teknologier herunder digital teknologi og kunstig intelligens, illegale finansstrømmer m.m. Richmond tegner opp to muligheter (2022, s. 165). Han ser enten en styrking av lag tre og fire, der sivilbefolkninger, transnasjonale nettverk og progressive stater går sammen om å fremme utvidede rettighetskrav i det digitale rom og fortsetter arbeidet for global rettferdighet. Alternativt ser han det han kaller for en «teknologisk oppdatering av geopolitikken», der statssikkerheten fortsatt rår og det multilaterale klimaet er for dårlig til å jobbe frem nye praksiser i møte nye transnasjonale problemer, ei stabilisere de foregående lagene (ibid.). Ved ONH skal vi uansett gjøre vårt for å holde tritt med utviklingen, slik at studentene som uteksaminerer herfra er godt rustet til å følge med på den faktiske politikken og de ulike fagtradisjonenes evne til å gripe om de ulike dynamikkene og prosessene som utspiller seg.

Veien vår videre

Kapittelet har tatt for seg hvordan det undervises om krig, konflikt og fred ved vårt institutt. Her tilbys flere tilgrensende fagtradisjoner med sine tilnærminger, forskningsmiljøer og metoder. Studentene kan velge emner på tvers, som gir mulighet til å spennende fordypninger, og utviklingen står for øvrig ikke stille. Fra våren 2025 tilbys emner i etterretningsstudier og humanitært arbeid.

Avslutningsvis to lesetips:

• Hvis du vil være sikret en solid innføring i konfliktløsning og internasjonalt fredsarbeid så kan jeg på det varmeste anbefale den kommende boken til Bjørnar Østby (se litteraturlisten).
• Hvis du ønsker å lese mer om de ulike lagene i den internasjonale fredsarkitekturen på engelsk så anbefales The Grand Design: The Evolution of the International Peace Architecture av Oliver P. Richmond. God lesning.

LITTERATURLISTE


Banks, M. (1987). Four Conceptions of Peace. I D.J.D. Sandole & I. Sandole-Staroste (Red.), Conflict Management and Problem Solving: Interpersonal to International Applications. New York University Press
Burton, J. W. (1965). International Relations A General Theory. Cambridge University Press.
Dar, S. S. (2017). Disciplinary Evolution of Peace and Conflict Studies: An Overview. International Journal on World Peace, XXXIV(1), mars
de Carvalho, B. & Leira, H. (2020). Hva er internasjonal politikk. Universitetsforlaget
FN-pakten. (1945). De Forente Nasjoners Pakt (26-06-1945 nr 1 Multilateral). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/1945-06-26-1
Forente Nasjoner. (1968). Final Act of the International Conference on Human Rights. UN Official Document System. https://documents.un.org/doc/undoc/gen/n68/958/82/pdf/n6895882.pdf
FNs generalforsamling resolusjon 1514 (XV). (1960, 14. desember). Declaration on the Granting of Independence to Colonial Countries and Peoples. https://www.ohchr.org/en/instruments-mechanisms/instruments/declaration-granting-independence-colonial-countries-and-peoples
Galtung, J. (1969). Violence, Peace and Peace Research. Journal of Peace Research, 6(3), 167-191
Galtung, J. (1990). Cultural Violence. Journal of Peace Research, 27(3), 291-305
Geneve-konvensjonen. (1977). Tilleggsprotokoll til Geneve-konvensjonene av 12-08-1949 hva angår beskyttelse av ofre for internasjonale væpnede konflikter (Protokoll I) (08-06-1977). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/1977-06-08-1
Gleditsch, N. P., Nordkvelle, J. & Strand, H. (2014). Peace Research – Just the study of war?. Journal of Peace Research, 51(2), 145-158
Guilhot, N. (ed.). (2011). The Invention of International Relations Theory: Realism, the Rockefeller Foundation, and the 1954 Conference on Theory. Columbia University Press
Hague Convention IV. (1907, 18. oktober). Convention (IV) respecting the Laws and Customs of War on Land and its annex: Regulations concerning the Laws and Customs of War on Land. ICRC IHL Databases https://ihl-databases.icrc.org/assets/treaties/195-IHL-19-EN.pdf
von Hlatky, S., & É. Lambert-Deslandes. (2024). The Ukraine War and nuclear sharing in NATO. International Affairs, 100(2), 509–530
Heier, T. (2023). Krigen i Ukraina. Fagbokforlaget
Hellestveit, C. & Nystuen, G. (2020). Krigens folkerett: Norge og vår tids kriger. Universitetsforlaget
ICRC. (u.å.). Treaties and States Parties. IHL Databases. https://ihl-databases.icrc.org/en/ihl-treaties/api-1977/state-parties
Ikenberry, G. J. (2001). After Victory: Institutions, Strategic Restraint, and the Rebuilding of Order after Major Wars. Princeton University Press
Knutsen, T., L. (2019). The conception and birth of IR retold. Global Affairs. 5(4-5), 485-494
Kurdnidjad, E. (kommende). The Discourse of Death in the PKK’s Ideology. European University Institute
Landsend, M. (2009, 15. juni). Nå kan du studere krig og fred og sånn… Dagbladet, s. 34-35
Leira, H. & Neumann, Iver B. (2007). Internasjonal Politikk i Norge: En disiplins fremvekst i første halvdel av 1900-tallet'. Internasjonal politikk, 65(2), 141-171
Levy, J. S. (1998). The Causes of War and the Conditions of Peace. Annual Review Political Science, 1, 139-165
Levy, J. S. (2004). What Do Great Powers Balance Against and When?. I T V. Paul, J J. Wirtz & M. Fortmann (Red.), Balance of Power: Theory and Practice in the 21^st Century. Stanford University Press
Neumann, I. B. (2023). Hvordan forstå internasjonale relasjoner - statssystemets nøkkelbegreper. Fagbokforlaget
NRK. (2024, 20. september). Ukraina skal få meir. Politisk kvarter. https://tv.nrk.no/serie/politisk-kvarter-tv/sesong/202409/episode/NNFA07092024
Morgenthau, H. J., (1966). Politics among Nations: The Struggle for Power and Peace (4. utg.). Alfred A. Knopf
Paul, T. V. (2004). Introduction: The Enduring Axioms of Balance of Power Theory and Their Contemporary Relevance. I T V. Paul, J J. Wirtz & M. Fortmann (Red.), Balance of Power: Theory and Practice in the 21^st Century. Stanford University Press
PRIO. (u.å.). About PRIO. https://www.prio.org/about
REAIM. (2024, 11. september). Blueprint for Action. reaim2024. https://reaim2024.kr/reaimeng/index.do
Richmond, O. P. (2022). The Grand Design: The Evolution of the International Peace Architecture. Oxford University Press
RULAC (u.å.). Military occupation of Syria by Türkiye. Geneva Academy of International Humanitarian Law and Human Rights https://www.rulac.org/browse/conflicts/military-occupation-of-syria
Russell, B. (1938). Power. Routledge Classics
Rø, J. G. (2019). Utsettelsen av utslettelsen: NATOs atomvåpen i 70 år. Internasjonal politikk, 77(1), 95-107
Sannhets- og forsoningskommisjonen. (2023.) Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner (Dokument 19 (2022–2023)). https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/sannhets--og-forsoningskommisjonen/rapport-til-stortinget-fra-sannhets--og-forsoningskommisjonen.pdf
Schelling, T. (1958). The Reciprocal Fear of Suprise Attack (P-1342). The RAND Cooperation.
Specter, M. (2022). The Atlantic Realists: Empire and International Political Thought Between Germany and the United States. Standford University Press
Stokke, O. (2015). Et 70-årsperspektiv på FNs utviklingssystem. Internasjonal politikk, 73(2), 231-259
Tannenwald, N. (2007). Nuclear Taboo: The United States and the Non-Use of Nuclear Weapons Since 1945. Cambridge University Press
UCDP. (2024). Online Appendix: Definitions relation to State-based conflict. Uppsala Conflict Data Program. https://ucdp.uu.se/downloads/replication_data/2024_OnlineAppendix.pdf
Underdal, A. (2007). Norsk statsvitenskap 60 år: Hvor står vi, hvor går vi?. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 23(3), 244-266
UNESCO. (u.å.). International Institute of Intellectual Co-operation. UNESCO Archives database Access to Memory. https://atom.archives.unesco.org/international-institute-of-intellectual-co-operation
Wig, T. (2022). Årsaker til krig – en introduksjon til freds- og konfliktvitenskap. Fagbokforlaget
Wight, M. (1960). Why is there No International Theory?. International Relations, 2(35), 35-48
Wight, M. (2019). The Balance of Power. I H. Butterfield & M. Wight (Red.), Diplomatic Investigations: Essays in the Theory of International Politics. Oxford University Press
Wohlforth, W. C., Little, R., Kaufman, S. J., Kang, D., Jones, C. A., Hui, V. T-B., Eckstein, A., Deudney, D. & Brenner, W. L. (2007). Testing Balance-of-Power Theory in World History. European Journal of International Relations, 13(2), 155-185
Zandi, J. (2022, 23. november). Why It’s Vital to Center Kurdish Voices in the ‘Woman, Life, Freedom’ Movement. Time. https://time.com/6236067/mahsa-amini-jina-iran-kurdish-identity/
Østby, B. (kommende). Konfliktløsning og fredsarbeid (arbeidstittel). Fagbokforlaget



Foto: 41st Mechanized Brigade / Defense of Ukraine twitter


Les mer...