Ryggmargsrefleksen til forsvarsfolk når materiellet deres begynner å bli gammelt er å kjøpe nytt, mer moderne materiell av samme type. Vi ser det i tråden om fregattanskaffelser, men det gjelder i høyeste grad også når man skal kjøpe nye fly, stridsvogner eller annet. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er dumt, det er bare litt fantasiløst.

Det finnes mye militærteori om multidomeneoperasjoner (MDO), effektsbaserte operasjoner (EBO) og nettverksbasert forsvar (NbF) - felles for disse er at man i stor grad fokuserer på hvilke effekter som skal oppnås fremfor hvordan man oppnår disse. Innenfor NbF kan vi hente et nyttig rammeverk, hvor militære kapasiteter er delt i fire, hvor alle er nødvendige:
- Sensorer
- Effektorer
- Beslutningskomponenter
- Informasjonsinfrastruktur (INI)

Det kan ha sine fordeler å putte alle på en plattform, for eksempel et skipsskrog som man kaller for 'fregatt'. Da har man samlet skipssjef og andre beslutningstagere med de verktøyene de trenger for å utøve ledelse, man har sikker kommunikasjon mellom dem, og skipet har både sensorer og effektorer som kan samvirke. Eller for den saks skyld på en enkelt soldat - han/hun har øyne og ører som sensorer med børsa som effektor, beslutningskomponenten sitter i hodet og nervesystemet utgjør INI.

Men tilbake til fregattanskaffelser. Det vi egentlig trenger er noe som er i stand til å bedrive krig mot undervannsbåter på en høvelig effektiv måte, samt håndtere trusler fra luften og overflaten ut fra et eller annet ambisjonsnivå. Hva dette noe er, er ikke gitt, selv om vi har mye empiri på at "fregatt" kan være svaret. Men man bør faktisk ta seg bryet og gjøre en analyse for alle domener man ønsker å virke i, for å finne den mest optimale måten, sett for Forsvaret (og muligens NATO) som helhet.

For undervannsdomenet kan øvelsen f eks se sånn ut:
- Skal sensorene være de mest effektive som finnes, og som kanskje krever helikoptre og ubemannede undervannsfarkoster for å detektere ubåtene, eller noe enklere? Eller skal vi kutte ut sensorpakken helt, og basere oss på at noen andre bemannede eller ubemannede plattformer gir oss sensordata over en informasjonsinfrastruktur?
- Hvor avanserte og langtrekkende effektorer skal plattformen ha, og hvor mange? Eller skal den heller bare ha kjempegode sensorer og gi måldata videre til noen andre som er spesialiserte effektorer?
- Så lenge fregatten har bemanning har den nok noen mennesker med beslutningsevne om bord, men man kan tenke seg at de bare beslutter om saker som har med å seile et skip å gjøre, mens sensorer fjernstyres sammen med sensorer fra andre plattformer, og at 'noen' et annet sted beslutter når effektorene skal utløses.
- INI må forefinnes lokalt, men uansett hvilken løsning man har valgt på punktene over må man ha robuste og sikre grensesnitt mot andre, og kravene til dette økes jo mer distrubuert man ønsker å være.

Tilsvarende for andre domener og andre plattformer til lands, til vanns og i luften med, og det hele blir en avveining mellom autonomi vs samvirke og ikke minst økonomi.

Så det er godt mulig at svaret på spørsmålet om erstatning av fregatter i et krigsscenario er "fregatter". Men det kan teoretisk sett tenkes at det egentlig burde være, "små autonome ubemannede sensorplattformer til sjøs og i luften som samvirker med landbaserte langtrekkende effektorer gjennom en sikker datalink, ledet fra FOH." Eller i et fredsscenario: "billige kystvaktfartøy kombinert med langtrekkende droner."