Marinejegerkommandoen

Norske marinejegere er blant verdens tøffeste
komandosoldater. Mens kameratene dyrker
kjærester og festing, lider soldatene seg gjennom
umenneskelige prøvelser. Hvorfor?

KVARTERMESTEREN BRØLER: - De som har dame, rekker opp handa!
Okay, dere har fem minutter på dere til å løpe til telefonkioskene, og gjøre det slutt! Slik er unge aspirantkandidaters første møte med marinejegerutdanningen på Haakonsvern utenfor Bergen. Siden blir det verre. De som ikke knekkes av det fysiske og psykiske hardkjøret, kan nå målet: Å bli marinejeger. De er blant Natos fremste elitesoldater. Under den flere måneder lange utsilingsprosessen sparker befalet ut 95 prosent av aspirantene. De få utvalgte blir medlemmer i et eksklusivt samfunn av elitesoldater. - Marinejegerne er ikke så beinharde og barka som mytene vil ha det til. De har helt andre verdier enn folk flest tror. Ut ifra min erfaring vil jeg kalle dem myke menn, sier Orlogskaptein Arve Mangerøy. Hans jobb i Sjøforsvaret er å dybdeintervjue marinejegere som ønsker å verve seg etter endt førstegangstjeneste. - Her snakker vi om personell med stor sosial intelligens og sterk empati for andre mennesker, hevder offiseren. Vi møter ham en hustrig høstdag i Bergen, rett før vi skal ut til Ulven leir. Der er Dagbladet lovet nærkontakt av tredje grad med marinejeger-miljøet. Orlogskapteinens budskap er glassklart: - Ikke tro at våre fremste elitesoldater er amerikanske actionfilm-helter. De er vanlige mennesker. Anne Berg Behring (35) har stor innsikt i dette mannsmiljøet. Hun er gift med en av landets ledende marinejegere. - Pål var ikke helt vanlig, han var ikke noe A4-menneske. Det fascinerte meg veldig. Han var aktiv marinejeger da vi møttes. Men jeg oppfattet ham ikke som noen machomann. Han hadde verken svære muskler eller flotte uniformer, sier Berg Behring, som jobber som økonom. Anne traff sin Pål for «evigheter siden» - i følge henne selv. I dag leder husbonden marinejeger-utdannelsen i Norge. I sitt lille, eksklusive miljø er han eneren. Lederen med stor L. Nærmest en legende. I sin tid som operativ jeger slo Pål Behring engelske og amerikanske elitesoldater ned i støvlene, på Natos gigantiske øvelser oppe i nord. - Den gangen var jeg et temmelig spennings-søkende menneske, ingen tvil om det, sier kapteinløytnant Pål Behring (36). - Han var borte nesten hele tida. Dessuten hadde han store vanskeligheter med å ta del i hverdagslige ting når han kom hjem til Porsgrunn, minnes Anne. Hun på sin side ønsket å gjøre allting på en gang - de gangene samboeren endelig kom hjem. Det gikk skeis.- Allerede da skjønte jeg at han trengte en omstillingsfase på et par dager, før jeg fikk kontakt. Adrenalinet bare pumpet i ham. Masse uro. Fortsatt er han ikke seg sjøl de første dagene etter at han kommer hjem fra felten, sier den jordnære dama. - Jeg har innfunnet meg med at Pål ikke er av den mest romantiske typen. Han er ikke akkurat den som skriver kjærlighetsdikt og sånn, ler hun. I dag har ekteparet Behring tvillinger på sju år. To gutter. - Kona har krevd at jeg skal ta et par dager på hotell etter at jeg har vært lenge ute. Som en overgang. Jeg har ikke gjort som hun sier der, men jeg har begynt å tenke meg godt om før jeg går over dør- stokken hjemme. Jeg skjønner problemet, forteller Pål. Kontrasten mellom elitesoldat-miljøet og det sivile liv er i overkant stor: - Vi snakker minimalt om Påls jobb hjemme. Det er masse han ikke forteller meg. Det er mye bedre å ikke vite hva som forgår der ute. Det ville vært plagsomt. Dessuten liker jeg ikke det Pål gjør, men jeg liker den han er. - På jobb går jeg inn en rolle, og så prøver jeg å gå ut av den igjen når jeg skal på foreldremøter eller synge godnatt-sanger for barna våre. Til barna forteller jeg at jeg er dykker i militæret. Det gjelder å være nøktern. Noe mer ville de ikke forstå, sier Behring.

FOR DE UINNVIDDE: Marinejegerne er elitesoldater i verdensklasse. De deltar i topp hemmelige operasjoner bak fiendens linjer. En amerikansk general hevder i sine memoarer at norske marinejegere deltok under ilandsetting av amerikanske styrker i Vietnam. Det er på det rene at eks-jegere jobber i Forsvarets spesialkommando. FSK er en myteomspunnet antiterrorstyrke, som er forlagt ved Rena leir i Østerdalen. FSK-soldater utførte oppdrag på Balkan under NATOs bombekampanje mot Serbia. - Det hender at marinejegerne er ute på tur, sier kapteinløytnant Behring, men avviser å bekrefte eller avkrefte opplysniger om konkrete operasjoner. Yrkessoldater av dette kaliberet lever i en hermetisk lukket
verden. Av sikkerhetshensyn er de ikke-eksisterende personer. Anonymitet er et absolutt krav. Hvis de faller i tjenesten risikerer familien å få servert en historie om en ulykke under en øvelse, eller lignende. Basen for de operative marinejegerne ligger i Ramsund i Nord-Norge. Utdannelsen foregår ved Haakonsvern i Bergen. Der klekkes det ut cirka 10 nye jegere i året. I ei tom gulmalt brakke på Ulven leir, en halvtimes biltur fra Bergen, møtte Magasinet tidligere i høst noen av jegeraspirantene. Fortusetningen var at deres identitet holdes
skjult.

- HERREGUD SOM JEG LENGTER HJEM! Tenk å sitte og spille et spill sammen med mamma og pappa rundt kjøkkenbordet. Sånne banale ting savner jeg. Det får meg nesten på gråten, sier den uniformskledte unggutten som sitter foran oss. Han er slank, høy og bredskuldra. Kommer rett fra gymnaset.Har nylig satt banerekord i den beryktede hinderløypa påHaakonsvern, som alle marinejeger-aspiranter må gjennom før frokost. Arendalitten har topp karakterer i realfag på videregående. Gutten synes begavet, både fysisk - og oppe i skolten. Aspirantene er en måneds vei ut i Marinejeger-kurset (MJ). De befinner seg midt i feltøvelsen. Endeløse utmarsjer. Våte og kalde netter ute i det trøstesløse terrenget. Lite søvn. Enda mindre mat. Når vi møter dem, kommer de direkte fra svært realistiske øvelser på skytebanen. - Folk sier at man blir voksen i militæret, men jeg vet ikke. Jeg vet jo ikke hva voksen vil si engang. Men under så ekstreme forhold som på et MJ-kurs, kommer man i vert fall veldig nært seg sjøl. - På hvilken måte? - Her har vi jo aldri noen fritid, aldri noe privatliv. Befalet tester oss 24 timer i døgnet. De tok meg hardt i begynnelsen. Særlig når jeg hørte fra kameratene hjemme, som bare drev dank og hadde sommerferie. De kunne gjøre akkurat hva de ville - mens jeg ikke bestemte over meg sjøl i det hele tatt.. Det lærte meg en lekse om å verdsette frihet. Kjærlighetslivet verdsettes ikke like høyt. Det bekrefter en annen soldat:
- Jeg har kontakt med en dame, for å si det sånn. Men det er ikke noe seriøst forhold. Jeg er ikke interessert i noen forpliktende greier nå. Jeg prioriterer militæret langt foran kjærlighetslivet. Dette er ikke et dilemma for meg, sier han på avslepent østfoldsk. Mannen er 26 år, blond, og opptrer militært korrekt. Virker litt reservert. Har vært minedykker siden 1993. Har jobba som proff soldat. Kroppen ser normalt sterk ut. Staut. - Dette er en mannskultur. Og jeg liker det sånn. Du har ikke noe annet å forholde deg til, enn at vi gutta er på tur. Det er befriende. Hadde vi hatt en jente på kurset, ville alt blitt feil og annerledes. - Hvorfor er du her? - Det sivile livet passer meg ikke. Jeg trives bedre når jeg ikke veit hvor jeg er neste uke. Det passer meg veldig bra nå. Jeg har ikke noe fast som jeg må hjem til, ikke så mye som en katt engang. - Du lever isolert fra samfunnet? - De gangene jeg er ute på å perm merker jeg dette veldig godt. Jeg har ikke lest aviser på fem uker. Jeg klarer ikke å sette nyhetene i noen sammenheng lenger. Det er så mye nytt som skjer ute i samfunnet og i verden som jeg ikke får med meg. Typen med de stålblå øynene liker å være på utsida av samfunnet: - Sannheten er at denne isolasjonen faktisk tiltrekker meg. Jeg klarer å gi mer av meg selv her, enn jeg gjør i det sivile liv, sier han. - Hva kan du ikke leve uten? - Jeg trenger ingenting, egentlig. - Bil, hus, båt, hytte, stereoanlegg? - Nei. Sånne ting betyr ikke så mye for meg. Jeg har noen klær jeg går i, og så kjøper jeg meg de tinga jeg har lyst på – når jeg har lyst på dem. Ferdig med det. - Hva betyr famile for deg? - Klart jeg er veldig glad i dem. Jeg har foreldre og en bror. De betyr veldig mye for meg. Men jeg kunne levd uten dem. Alle forsvinner en gang.

HAN SITTER HELT ROLIG på stolen. Tenker seg nøye om før han svarer. - Du virker temmelig følelsesløs? - Kanskje. Jeg kan bli lei meg - som alle andre. Savner mennesker jeg har mista og sånn. Men jeg er ikke et spesielt sentimentalt menneske, det kan jeg bekrefte. - Noe du er redd for? - Nei. Jo; Jeg er veldig redd for å ryke ut av kurset. Dette er min sjanse i livet, liksom. Jeg kan bli marinejeger. Mye står på spill. Det er liksom nå... det skjer eller ikke skjer. - Du tiltrekkes av macho-kulturen? - MJ er for de gutta som er villige til å presse seg lenger enn de aller fleste andre ville klare. Om det er macho i vår kultur eller ikke, er vanskelig å si. Men det blir mer og mer spesiellt i dagens samfunn. - Hater du samfunnet der ute? - Jeg kan vel merke at hatet stiger i meg, at jeg blir provosert, når jeg hører om gjeng-slagsmål og sånt tull. Motorsykkelgjenger eller utlendinger. Jeg lurer litt på hva sånne folk egentlig tenker med. Hadde jeg fått lov, skulle jeg hatt lyst til å ta litt tak i sånne folk og få litt vett inn i hodet på dem. Den voksne soldaten nærer også en viss forakt for ungsauene på MJ-kurset: - Mange av 19-20 åringene er her for å kunne si til folk at de er marinejegere. De vil hoppe i fallskjerm, dykke og være tøffe. De vil kunne skryte litt av sånne ting etterpå. Jeg vil ikke at noen skal vite at jeg er marinejeger. Jeg vil at færrest mulig skal vite det. - HVA GJØR DENNE utdannelsen med deg som menneske? - Den lærer deg å tøye grensene dine. Særlig de mentale barrierene. For eksempel har jeg for første gang i mitt liv hallusinert.
- Fortell!? - Vi var under forflytning med kajakk. Jeg var usannsynlig trøtt. Begynnte å se ting. Jeg så instruktørenes fryktede hvite bil stå parkert midt ute på havet. Foran oss. Og vi padla mot den. Inne på land så jeg en instruktør som hoppa ut i vannet, krabba opp igjen og hoppa uti igjen. På nytt og på nytt. Så var det en syklist som sykla fram og tilbake oppe på
et fjell. Like etter duppa jeg av, og da jeg kom til meg selv gjen var alt borte. En merkelig opplevelse. - Skremmende? - Nei. Spennende. Ifølge Pål Behring er det de robuste spirantene med sterk psyke som lykkes. Folk med fobier kan glemme å greie dette. Soldatene her har ofte vært de gærneste gutta i klassen, ledere i gjengen, frontfigurer i et miljø, en ressursperson, en vinnertype, fastslår han. Trygg familiebakgrunn og et godt sosialt nettverk er også nødvendig: - Gutta våre har sterk ego-drive, samtidig som de forstår seg på sosial samhandling. Ensomme ulver og «brune» elementer lukes ut tidlig i prosessen. Slosskjemper har ofte en myk kjerne. Det holder ikke her. De personene som lykkes hos oss har et stort spekter å spille på, sier Behring. Jeger-aspiranten på 19 fra Sørlandet, minnes den første manøveren med gru: - Vi ble vekket om natta og bedt om å kle av oss. Vi ble plassert ute på en brygge. Kliss nakne. Vi hutra, frøys og skalv. Da var det en som foreslo at vi skulle stille oss litt nærmere hverandre. Til slutt stod vi veldig, veldig tett sammen, forteller han. - Hvordan er det med damer her? - I mitt tilfelle tenker jeg så lite på damer og sex at det er helt skummelt. Er bare så fordømt sliten. Sovner på et blunk hver gang sjansen byr seg. Jeg hadde en drøm her om natta – om et beachparty. Med masse jenter, grilling og moro. Til min store overraskelse oppdaget jeg at det var maten jeg fantaserte om, ikke damene.

HAN VIRKER OVERTRØTT og overenergisk. Samtidig. - Liker du å sloss? - Jeg sloss mye på barneskolen. Det kan man trygt si jeg gjorde. Mye. Jeg tror jeg syntes det var en morsom måte å leke på. Noe uskyldig noe. Mann mot mann med bare nevene. Men jeg var livredd for å bli tatt, da begynte jeg å grine. - Hva er mandighet? - Det å være fysisk sterk. Være tømrer i skogen, liksom. Det forbinder jeg med noe mandig. Kanskje en litt kald, innelukka person, følelseløs, kanskje. Nei, jeg vet ikke... - Er du sånn selv? - Absolutt ikke. Jeg er full av følelser: - Opplever du ikke deg sjøl som mandig? - Vet ikke hva jeg skal svare. Det kvinnelige er jo liksom omsorgsfullhet. Og sånn sett er vi på kurset her veldig kvinnelige, for masse av aktivitetene handler om å ta omsorg for hverandre. Han utdyper: Alle mennesker, oss inkludert, er jo en kombinasjon av maskuline og feminine sider. - Hva er dine feminine sider? - At jeg er ganske følelsesfull. - Du forelsker deg lett? – Nei - Gråter mye? - Nei
- Blir fort sinna? - Nei. - Men likevel? - Jeg ler masse. Jeg ler nesten hele tiden. Jeg har lett for å fryde meg. Jeg får lett et kick av sterke opplevelser.

VI VIL VITE HVA SOM GIR HAN ET KICK: Er det tanken på å drepe et annet menneske? I en virkelig krigssituasjon, for eksempel? Svaret overrasker: - Jeg vil ikke ut i strid på fremmed jord. Det er jo livsfarlig. Jeg er ikke klar for å dø. Hvis jeg hadde vært amerikansk ungdom under vietnamkrigen hadde jeg aldri i verden vervet meg. Det å forsvare landet sitt er en ting, det å angripe andre blir helt annerledes. Jeg ser ikke på krig som noen god løsning på konflikter. - Og likevel blir du elitesoldat? - Ja, det er et paradoks, jeg ser det. - Tror du dette er en lek? - Kan hende jeg sliter litt med å skjønne alvoret, ja. Jeg ser at kulene vi skyter med, fliser igjennom tjukke trestammer, eller blinker som ligner veldig på mennesker, og vi skal sette to skudd i fienden for å vite at han er død. - Ja? - Og da tenker jeg; Ojjj! - dette er farlig. Skikkelig farlig.
- Skjønner du ikke at marinejegerne er folk som skal sendes bak fiendens linjer, til konflikt-områder, for å drepe, sabotere og drive etterretning? - Sannsynligvis vil jeg få et mer naturlig forhold til å drepe og sånn, når jeg kommer opp til basen vår i Ramsund etter jul, sier han stille. Martin (19) fra Østlandet røk ut tre uker etter at Magasinet besøkte ham og de andre jeger-aspirantene på Ulven leir. Nå sitter han sønderknust på Grand Café i Oslo. - Det var armene som sviktet. Under fangetjenesten. Det er den hardeste øvelsen av alle. Man blir avhørt på en måte som ligner veldig en krigssituasjon. - Ble du slått? - Jeg vet ikke hvor mye jeg har lov til å si, jeg er underlagt taushetsplikt, sier Martin. Han må bruke begge hender for å løfte Cola-glasset fra bordet og til munnen. Belastningsskadene er smertefulle. Men han vil
bli restituert. Det er konfidensielt hva som skjer med marinejegerne under fangetjenesten. Det er på det rene at britiske soldater i den legendariske Special Air Service-styrken, blir slått. Bakbundet, og med en hette over hodet, kan de ikke verge seg mot slagene. Slik skal de forstå hva som venter dem i fangenskap. Det er en innsikt som kanskje får dem til å reagere mer besluttsomt, et tidels sekund raskere, i en kritisk situasjon på et skarpt oppdrag. Det ble skandale da metodene ble omtalt i avisene. Utdanningen av spesialstyrker i Nato-land, er stort sett sydd over samme lest. Vi konfronterer Pål Behring med Martins skadde armer:
- Jeg må innrømme at jeg er pressa og på vakt overfor hva slags belastninger vi påfører personellet. Vi trener for strid, og driver med noe som ligger helt på grensa. Vi gjør alt vi kan for å ivareta personellets sikkerhet, men kan aldri gardere oss 100 prosent, sier han. Fire marinejegere har omkommet under tjeneste. Den siste dødsulykka skjedde ved Bardufoss i 1988. En soldat druknet etter utsprang fra helikopter og ned i sjø. Noen oppmykning av utdannelsen vil Pål Behring ikke høre snakk om: - Det er fullstendig uaktuelt.

- FARLIG DRØM - Strengt lukkede miljøer har sin egen logikk. For å komme inn i slike eksklusive grupper må man langt på vei utslette sin egen identitet, og overta gruppens identitet isteden. Man overtar gruppens kraft ved å selge sin egen individualitet, sier professor Jens Braarvig, ved insituttt for kulturstudier, Universitetet i Oslo. - Problemet gjelder i særlig grad grupper som spesialsoldater eller religiøse sekter. Disse lever nemlig i miljøene sine hele tiden. I andre innelukkede kretser som frimurere eller motorsykkelgjenger, er gruppetilhørigheten noe man i større grad går ut og inn av, forteller Braarvig, som er religionshistoriker. Han mener det er relevant å sammenligne livet i militære elitegrupper med religiøse sekter. - Eksklusive og lukkede grupper er en snarvei til identitet. I det kaotiske storsamfunnet kan det være veldig vanskelig å finne den samme type tilhørighet og trygghet, sier han. Men professoren ser også store menneskelige dilemmaer ved å tilhøre små, lukkede grupper: - En liten, lukket gruppe som marinejegerne er preget av en voldsom sterk indre solidaritet og lojalitet mot gruppa. Men dette er et tveegget sverd. For hvis man skvises ut av gruppa, kan det gå riktig galt. Da kan enkeltmennesket oppleve seg som identitetsløst - og fullstendig miste grepet på tilværelsen. Da banker de psykiske problemene temmelig raskt på døra. Resultatet kan bli riktig ille. Professor Braavig forklarer folks behov for eksempelvis å bli marinejegere på følgende måte: - Det er et fundamentalt menneskelig behov å gjøre noe spesiellt ut av livet sitt. Innerst inne lengter vi etter å bli helter i en eller annen forstand. Behovet for å vise seg som en ekte mann, for eksmepel, som vil gå gjennom ild og vann for en sak - styrer oss mer enn vi tror, sier professor Braarvig til Magasinet.

BILDETEKST: Klestørk: To marinejegere vrir opp uniformene etter morgenbadet i den iskalde sjøen utenfor Haakonsvern. Utsikt: En garvet marinejeger foretar et utsprang over Rena i Østerdalen. Fly og ubåter er marinejegernes viktigste transportmidler. Tatt til fange: Med hette over hodet får marinejegeren gjennomgå. Avhørs-situasjonene er meget realistiske. Grilles: En marinejeger-aspirant evalueres av løytnant Øyvind Dunsæd og kapteinløytnant Pål Behring (t.h) : - Her kan du ikke gå rundt som et «unnskyld». Her skal du blomstre! Ikke heldiggrisen Babe: Den lille grisen tjores mellom to trær. En marinejeger i knestående retter tjenestevåpenet, en Glock, mot grisens panne, og trekker av. Marinjegere som opererer bak fiendens linjer, må regne med å overleve på dyr de slakter og tilbereder. Torpedo: Marinejegeren svømmer ut av ubåtens torpedorør – klar til oppdrag. Soldater har blitt skadd under denne operasjonen. En dykker ble f.eks påført bruddskader da torpedorør-luken ble lukket for tidlig. Våpenpuss: Vedlikehold av våpen, uniformer og annet utstyr tar lang tid - og ingen våger å slurve, selv om mange av marinejegerne knapt kunne re opp ei seng får de begynte i det militære. Befalet inspiserer utstyret med innstillingen til «svigermor fra helvete».

Anne Berg Behring