Så denne kommentaren i en annen tråd, velger å ta den her for å ikke spore av den andre tråden:
Dette er ikke ment for å henge ut vedkommede som kom med avsnittet, det er jo ikke han som har funnet på drillen, men for å belyse noen gale oppfatninger om effektiviteten av å skyte mot bekkenet.
Det er to hovedargumenter som brukes for å bygge opp under effektiviteten av å skyte mot bekkenet:
-Store blodårer
-Senteret av skjelettets strukturelle integritet
En forutsetning for denne diskusjonen er utgangspunktet om at valg av siktepunkt er basert på en målsetning om å hurtigst mulig sette målet ut av spill. Det er to fysiologiske årsaker til at man blir satt ut av spill; treff i sentralnervesystemet og blodtap. I tillegg spiller psykologiske faktorer en rolle, men de er vanskelige å kvantifisere.
Derfor velger vi som regel thorax som siktepunkt, grunnet de vitale strukturene som finnes der:
-Hjertet
-Aortabuen (arcus aortae)
-Aorta ascendens
-Aorta descendens
-Vena Cava superior
-Vena Cava inferior
-Truncus pulmonalis (hovedstammen til lungearteriene)
-Torakalvirvlene
I tillegg er overkroppen et stort mål, selv på lenger hold.
Hvis effekten av skuddene plassert i thorax ikke har ønsket effekt, er det vanligste siktepunktet for oppfølgingsskudd i hodet, så fremt avstand tilsier at det er sannsynlig å treffe. Såkalt "Failure to stop" drill, eller bedre kjent som Mozambique-drill. Prosjektiler som penetrerer kraniet setter som oftest folk ut av spill momentant.
Hodet er et lite mål, ofte i bevegelse uavhengig av resten av kroppen, og dermed vanskelig å treffe med mindre avstanden er kort eller målet står helt i ro. Det er derimot fullt mulig å få til, selv i stressede situasjoner, DERSOM man trener på det og den graden av presisjon.
Grunnet at hodet var vanskelig å treffe så begynte folk å rasjonalisere at bekkenet var et egnet sted for oppfølgingskudd, hvis treff i thorax ikke var effektive. Argumentet bygget på at det var store blodkar der, samt at målet ville kollapse hvis man ødela den strukturelle integriteten i bekkenet, delen av skjelettet som holder oss oppe.
Det er derimot noe sterke anatomiske faktorer som taler mot valg av bekken som "failure to stop" siktepunkt:

Aorta descendens og vena cava inferior deler seg til arteria og vena iliaca communis på omtrentlig høyde med navelen, og videre til arteria og vena iliaca interna og externa litt lenger ned. Arteria og vena iliaca interna er ikke veldig store kar. Sjansen for å treffe disse karene er ganske små hvis man sikter mot midtlinjen av bekkenet, under navelen.
Treff av lende- og sakralvirvlene vil mest sannsynlig ikke forårsake lammelse i bena, da ryggmargen ikke fortsetter forbi L2.
Videre er os ilium (hoftekammen) en stor flat knokkel, som ved treff av prosjektiler stort sett kun får et hull gjennom seg, uten særlig svekkelse av strukturell integritet. Skal man svekke den strukturelle integriteten ved å skyte mot noe i bekkenet er collum femoris (lårhalsen) det mest effektive å ødelegge, men også særs vanskelig å treffe. Selv ikke ortopeder vil kunne garantere treff av lårhalsen.
Kan man blø ihjel ved å treffe kar i bekkenet? Selvsagt. Spørsmålet er om det skjer raskt nok til at det kvalifiserer til å sette en person RASKT ut av spill. Skal man unnlate å skyte mot bekkenet, hvis det er delen av målet som er mulig å treffe? Selvsagt ikke, skyt mot bekkenet.
Poenget er at man ikke bør trene med skyting mot bekkenet som del av en "failure to stop" drill.
Her er en worst case for de snille, som viser litt om hva en menneskekropp tåler. Merk at den inneholder litt stygge bilder:
(Ikke heng dere opp i det som sies om prosjektilenes terminale effekter, da rapporten egentlig er uferdig, grunnet en dårlig jobb av rettsmedisineren under undersøkelsen, og ble lagt ut på nettet uten tillatelse)
- Treffsoner: hode (sentralnervesystem), senter av kropp (hjerte/lungeregionen), skritt (store blodårer i lysken).
Grunnen til at jeg ser denne testen som relevant er fordi jeg forstår hvorfor man skyter mot akkurat disse områdene. Det er viktig at vi også formidler dettte videre til mannskapene, så de ser relevansen i det de gjør. Ellers er det fort å få følelsen av at man bare utdannes til å ta en test.
Grunnen til at jeg ser denne testen som relevant er fordi jeg forstår hvorfor man skyter mot akkurat disse områdene. Det er viktig at vi også formidler dettte videre til mannskapene, så de ser relevansen i det de gjør. Ellers er det fort å få følelsen av at man bare utdannes til å ta en test.
Det er to hovedargumenter som brukes for å bygge opp under effektiviteten av å skyte mot bekkenet:
-Store blodårer
-Senteret av skjelettets strukturelle integritet
En forutsetning for denne diskusjonen er utgangspunktet om at valg av siktepunkt er basert på en målsetning om å hurtigst mulig sette målet ut av spill. Det er to fysiologiske årsaker til at man blir satt ut av spill; treff i sentralnervesystemet og blodtap. I tillegg spiller psykologiske faktorer en rolle, men de er vanskelige å kvantifisere.
Derfor velger vi som regel thorax som siktepunkt, grunnet de vitale strukturene som finnes der:
-Hjertet
-Aortabuen (arcus aortae)
-Aorta ascendens
-Aorta descendens
-Vena Cava superior
-Vena Cava inferior
-Truncus pulmonalis (hovedstammen til lungearteriene)
-Torakalvirvlene
I tillegg er overkroppen et stort mål, selv på lenger hold.
Hvis effekten av skuddene plassert i thorax ikke har ønsket effekt, er det vanligste siktepunktet for oppfølgingsskudd i hodet, så fremt avstand tilsier at det er sannsynlig å treffe. Såkalt "Failure to stop" drill, eller bedre kjent som Mozambique-drill. Prosjektiler som penetrerer kraniet setter som oftest folk ut av spill momentant.
Hodet er et lite mål, ofte i bevegelse uavhengig av resten av kroppen, og dermed vanskelig å treffe med mindre avstanden er kort eller målet står helt i ro. Det er derimot fullt mulig å få til, selv i stressede situasjoner, DERSOM man trener på det og den graden av presisjon.
Grunnet at hodet var vanskelig å treffe så begynte folk å rasjonalisere at bekkenet var et egnet sted for oppfølgingskudd, hvis treff i thorax ikke var effektive. Argumentet bygget på at det var store blodkar der, samt at målet ville kollapse hvis man ødela den strukturelle integriteten i bekkenet, delen av skjelettet som holder oss oppe.
Det er derimot noe sterke anatomiske faktorer som taler mot valg av bekken som "failure to stop" siktepunkt:

Aorta descendens og vena cava inferior deler seg til arteria og vena iliaca communis på omtrentlig høyde med navelen, og videre til arteria og vena iliaca interna og externa litt lenger ned. Arteria og vena iliaca interna er ikke veldig store kar. Sjansen for å treffe disse karene er ganske små hvis man sikter mot midtlinjen av bekkenet, under navelen.
Treff av lende- og sakralvirvlene vil mest sannsynlig ikke forårsake lammelse i bena, da ryggmargen ikke fortsetter forbi L2.
Videre er os ilium (hoftekammen) en stor flat knokkel, som ved treff av prosjektiler stort sett kun får et hull gjennom seg, uten særlig svekkelse av strukturell integritet. Skal man svekke den strukturelle integriteten ved å skyte mot noe i bekkenet er collum femoris (lårhalsen) det mest effektive å ødelegge, men også særs vanskelig å treffe. Selv ikke ortopeder vil kunne garantere treff av lårhalsen.
Kan man blø ihjel ved å treffe kar i bekkenet? Selvsagt. Spørsmålet er om det skjer raskt nok til at det kvalifiserer til å sette en person RASKT ut av spill. Skal man unnlate å skyte mot bekkenet, hvis det er delen av målet som er mulig å treffe? Selvsagt ikke, skyt mot bekkenet.
Poenget er at man ikke bør trene med skyting mot bekkenet som del av en "failure to stop" drill.
Her er en worst case for de snille, som viser litt om hva en menneskekropp tåler. Merk at den inneholder litt stygge bilder:
(Ikke heng dere opp i det som sies om prosjektilenes terminale effekter, da rapporten egentlig er uferdig, grunnet en dårlig jobb av rettsmedisineren under undersøkelsen, og ble lagt ut på nettet uten tillatelse)











Kommentér