Er helt med på at så mange vernepliktige (og øvrige ansatte i Forsvaret) som mulig bør få anledning til å prøve seg på marsjmerket, men det å marsje langt er etter min mening ikke helt relevant for en god del stillinger i Forsvaret i dag. F.eks. i min egen gren, Sjøforsvaret, er det ikke så forferdelig mange stillinger (utenom jegerstillinger) som krever at man skal kunne marsje 20/30 km med sekk. Et eksempel er vernepliktige med fartøystjeneste.

For å bruke det eksempelet videre. De fleste fartøyene som er under kommando har tette aktivitetsprogrammer, og vernepliktige fordeles gjerne til de fartøyer som skal seile mest. Når man tar i betraktning at de vernepliktige bare disponeres av fartøyet i 6-9 måneder avhengig av hvilken stilling og dermed hvilken utdanning de må ha før de kommer ombord, og det faktum at de må læres opp helt fra scratch når de kommer på fartøy så har man ikke så god tid. Dermed prioriteres det (med rette) å få disse vernepliktige (og for øvrig også øvrig besetning) opp på et brukbart nivå så de kan operere fartøyet trygt og effektivt heller enn å gi dem sekk og sende dem ut på marsjtur. Et må-krav om marsjmerke for samtlige vernepliktige uten hensyn til tjenestestilliing blir derfor etter min mening feil.

Misforså meg rett. Fysisk fostring er selvsagt viktig i Forsvaret, men det er da mer enn bare marsjering langt med sekk som må telle som gyldig fyfo i Forsvaret! Synes egentlig debatten som har kommet opp i media gir inntrykk av at folk og stortingspolitikere som har uttalt seg og krevt 3-mila tilbake mener at alle i Forsvaret er infanterister, og derfor må kunne marsjere langt. Hvis dette nå mot formodning fører til at man må sette av tid til å gi de vernepliktige marsjtrening med sekk i stedet for relevant trening i sikker bruk av eget fartøy/utstyr så har man etter min mening marsjert seg ut på blåbærtur.

Slik man ordnet det med fyfo for vernepliktige når jeg var i 1. Minerydderskvadron, var obligatorisk morgenfysisk for vernepliktige mannskaper hver mandag til torsdag under landligge. Dvs. at man etter frokost jogget fra fartøyet til treningssenteret, gjennomførte en god økt (I.off/i.bef var som regel med og organiserte aktivitet), og jogga tilbake til fartøyet for rask dusj og skifte til uniform slik at man var klar til arbeid klokka 0900. Dette var som sagt obligatorisk for vernepliktige (og frivillig, dog sterkt oppmuntret til, for vervede og befal). I sjøen er det tilgjengelig treningsutstyr for bruk på frivakt. Resultatet var at mannskapene opprettholdt, og i mange tilfeller forbedret sin fysiske form iløpet av tjenesteperioden, med forbedrede resultater på dimmetester. På den måten holdt man mannskapene i form, uten at det gikk ut over fartøystjenesten i for stor grad. Lignende tiltak finnes så vidt jeg vet på de fleste fartøyer. Det må vel være vel så bra som å marsje 20 eller 30 km med sekk...?

Beklager det lille hjertesukket... :/

Selv vi fra CSS hadde bataljonen organisert 3 mila i 2008.. Aner ingenting om hvor stor del av bataljonen som bestod, men det var da hvertfall en god del, da burde store deler av den operative delen av Forsvaret klare dette uten noen som helst problem!
Personlig mener jeg at 3 mila sitt største utbytte er at soldatene lærer seg å hate over tid, samt "fungere" når man er sliten, har vond, er lei og kansje ikke en gang har lyst på en sånn pins i premie.

Den snille versjonen av 3 mila er vel 15km, som er en del av mange "Godkjent" merker så vidt jeg vet. Vi trenger ingen 20km, vi trenger folk som i det hele tatt klarer å gjøre ting til tross av litt motgang.

Det er ikke nødvendig å ha marsjmerkeprøven på asfaltvei. I reglementet (i hvert fall det fra 1993 som jeg har) står det tvert imot: "Løypa skal legges på gode stier ev grusvei.". Det er nok av skogsbilveier i kongeriket man kan bruke.

At soldater aldri lenger i strid vil måtte bruke apostlenes hester til en rask marsj over 30 km tror jeg ikke nødvendigvis er riktig. Helikopterbårne operasjoner leder f.eks. ofte til lange fotmarsjer (eksempel: Vietnamkrigen). Fra man hopper ut av helikopteret er det føttene som brukes. Det er ikke sikkert neste internasjonale operasjon er i åpent terreng der patruljering kan skje fra kjøretøy, eller der i det hele tatt kjøretøyer kan ta seg fram. Det kriges nok av jungel-bevokste steder i verden, særlig i Afrika sør for Sahara.

Hehe, gode stier ja. Det var stemning på Skjold hvor vi i min tid gikk de første 2 mil på grus før vi krysset en bro og tok siste mila'ish på asfalt. Det var stemning for føttene det.

Det som er en stor utfordring her, som kanskje ikke er uttalt høyt, er tid til disp. Ift at så få gjennomfører.

De 12 månedene som soldatene er inne er langt fra 365 dager. I den ene enden, ved dimisjon, så slutter man stort sett 3-4 uker før egentlig dimisjonsdato. I første enden, ved innrykk, så har man 8-9 uker med rekruttperiode hvor soldatene overhodet ikke er i stand til å gå 3 mil, langt mindre kle seg skikkelig. Det utgjør 3 måneder bare det.

Av de resterende månedene så spises nesten en måned til opp i form av permisjoner og ferie (jul og sommer, avhengig av innrykkstidspunkt).

Så har man alle pålagte (og bortkastede IMO) ikke-tjenestlige aktiviteter som spiser ganske mange dager, noen eksempler:

-VUPIKT uke
-Jus, etikk og militærmakt kurs
-KBE eller hva det heter for noe nå
-Soldataksjonen

Så har man visse mål man skal nå i utdanningen:

-Spesialiseringsperiode - utdanning og kvalifisering til primærfunksjon: 4 uker ca.
-Avdelingsperiode - utdanning opp på lag og tropp: 2-3 måneder+++
-Øvrig kursing og kryssutdanning: ? Spiser mye tid dette også.

Oppi alt dette så har man øvelser, som utgjør 20-35 dager, avhengig av penger, i tillegg til klargjøring før og etter øvelser.
Man har ila året 2 vedlikeholdsperiodeer, telling eller mønstring. Disse spiser gjerne 1-2 uker.

Ila en uke så har man som standard 3 kjernedager (tirs-ons-tors). 3 av 5 dager starter med FYFO, som spiser 2 timer på morgenen (man-ons-fred). Man har tøybytte en gang i uka som spiser 2 timer (stort sett fredag). Man må ha jevnlige mønstringer av pussgrupper (soldatenes PBU, gjøres fredager). Man har ukentlig og månedlig telling av lags og troppsmateriell (fredag). Man må gjennomføre periodisk vedlikehold på kjøretøy hver annen uke. Telling og periodisk generer mye papirarbeid som må leveres.

Så kan vi begynne med alle idrettsarrangementer (med utgangspunkt i Skjold, der hvor jeg var størsteparten av karrieren):

-Skjold løpet
-Mauketon
-Marsjmerket
-3 mil på ski
-Skiskyttermerket
-Brigadestafett
-Infanteriløp


Jeg sier ikke at disse nødvendigvis er dumme å gjennomføre, men det blir på bekostning av andre ting. Mange av disse aktivitetene vil også generere merarbeid i form av forberedelser av utstyr osv.

Det er ikke til å komme unna at for en utdanningsbataljon, i dagens forsvar, så handler det om knallharde prioriteringer. 3 mila kan f.eks resultere i en dag mindre på skytebanen, en dag med mindre trening i lagsrammen eller troppsrammen. Er det verdt det?

Jeg har ikke fasiten, men jeg skjønner hvorfor så få gjennomfører ila et år.

Under mitt år på GSV ble 3-mila lagt til halvåret hvor vi var ute på grensa. Mange kunne jo ikke delta pga. vakt og beredskap. Gjør det oss til late ungdommer? Fikk heller ikke mulighet til å ta infanteriløpet, kun skarpskytter- og skiskyttermerket.

Jeg vil anta at det for folk som jevnlig går grensepatruljer vil være totalt unødvendig å bekrefte deres evne til å gå tre mil ved å avlegge en prøve. Dette viser bare at man ikke må la seg avspore fra det som er det egentlige målet - nemlig soldater som har fysisk yteevne god nok til å løse sine oppdrag - til å se på Det Militære Marsjmerket som noe hellig. Jeg er ikke uenig i det som ble anført tidligere - en soldat bør ha følt hat og langvarige påkjenninger, slik at han kommer styrket ut med tro på at han kan yte det lille ekstra selv om han føler seg utkjørt. Om akkurat denne prøven er det riktige for fregattmannskaper og andre kan det stilles spørsmålstegn ved.

Blir bare frustrert over at hele Norges befolkning skal sitte å kalle dagens ungdom stusselige, late og evneveike soldater. Som AGR sier så er nok tid den største faktoren, 3-mila blir ikke prioritert mange plasser. Er det soldatenes feil? Hadde alle vært tvungen til å gå den, så hadde vel de fleste klart det etter noe trening.

En passende Paus-klassiker i ny, frisk versjon:

AGR416 - er faktisk soldatuken man-fre eller er den 7 dager? Vi hadde da aktivitet ofte på lørdag/søndag. Typisk en del backlog vedlikehold og puss lørdag og fri lørdag.
Ja, befal koster penger - men feks marsjtrening kan gjennomføres med ingen/svært å befal.

I rekruttperioden så er det en del helgetjeneste.

Etter dette så er det minimalt, utenom øvelser som innimellom går over helger (sjelden).

Man kunne sikkert lagt opp kabaler med befal på jobb hele uken, men tror ærlig talt effekten av trening hadde vært lav. Så tror jeg ikke dagens unge soldater, dagens unge befal eller etablert befal (samboer/kone og barn) hadde satt særlig pris på stadig helgejobbing.

Forsvarsansatte er jo på en 37,5 timers arbeidskontrakt i utgangspunktet, men med spillerom ift ATF (gammel ATM) når det gjelder å planlegge aktivitet utover normal arbeidstid. Her oppstår problemet all den tid lørdags- og søndagsjobbing genererer flere timer per time enn NA timer gjør.

Før i tiden hadde jeg ikke hatt noen problemer med masse jobbing i helgene, men de siste 2-3 årene med barn osv, så hadde det ikke vært full så aktuelt med alt for høy belastning.

Forsvaret speiler samfunnet.....

Verden var selvfølgelig en annen i 1977 enn den er i dag, så alt kan ikke overføres. F.eks. var ikke ATM innført ennå. Og så hadde vi i de stående avdelinger som Brig N, GSV og GP beredskapskrav som gjorde at halve styrken til enhver tid måtte være i leiren eller under trening/øvelse samlet på en slik måte at man hadde høy beredskap (halve styrken skulle være klar i alfa-området innen en time fra alarm, uansett når det skjedde). Det ville si at halve styrken måtte være i leir hver annen helg, og de hadde da lørdagstjenste, dvs. alle hadde lørdagstjeneste hver annen helg (bare en økt, før lunsj). Denne lørdagstjenesten var for oss lagt opp for å kreve minst mulig befal, og i praksis besto den alltid av en idrettkonkurranse, langrennsløp så lenge det var skiføre (med "NATO-plank"), og orienteringsløp etter at snøen hadde gått. Dette var noe som krevde lite befal (soldatene organiserte til en viss grad selv), men som ga en god del bra trening og motivasjon, og som mange syntes var gøy.

Marsjmerkeprøven var forresten for oss lagt inn som siste dag på en øvelse som het "Marsj-uke sommer" (Vi hadde også øvelse "Marsj-uke vinter", selvfølgelig en en 4-5 dagers skimarsj). Marsj-uke sommer var vel kanskje litt vel bedagelig lagt opp... Det var intet stridsmessig, vi gikk rett og slett en fottur på en uke i Nord-Norges flotte fjell, selvfølgelig med AG3 og GRU, men ellers var det en behagelig fottur; kun med stridssekk; telt, soveposer og mat ble kjørt til hvert overnattingssted... Det ble oppmuntret til å ha med fiskestang, og vi hadde god tid til fisking på kveldene. Så vidt jeg husker hadde vi også nydelig vær og vi gikk Hinnøya på kryss og tvers og særlig over tindene med flott utsikt (husker ennå hvor fantastisk det var på toppen av Sætertinden). Marsjmerkeprøven gikk vi så vidt jeg husker fra Revsnes i Kvæfjord til Åsegarden leir via landeveien, og jeg har da bare hyggelige minner om den.

I mi tid som var i 83-84 gjekk vi til marsjmerke under rekruttskulen.

Marsjmerket, som de andre ferdighetsmerkene, er jo ment å være motivasjon, noe som oppmuntrer til trening, at man har et mål å strekke seg etter.

Enhver som skal bli soldat eller offiser i Royal Marines, eller skal være med i avdelinger fra British Army som deltar i 3 Commando Brigade, må ha godkjent de fire Commando Tests, som stort sett har vært uendret fra commmandos under 2. verdenskrig. Dette er det samme enten man skal være geværsoldat eller kokk eller admass. For soldater i Royal Marines kommer disse i en testuke på slutten av den 32 uker lange soldatutdannelsen, for Royal Marine offiserer i 11. måned av den 15 1/2 måneder lange Young Officer Training, for soldater og offiserer fra Hæren, Royal Navy eller RAF som skal delta i 3 Commando Brigade på slutten av det 8 uker lange All Arms Commando Course.

Den siste av de fire prøvene er en terrengmarsj på 30 miles (48 km) der man skal bære GRU og ryggsekk på til sammen 18 kg samt våpen. Marsjen går i temmelig røft terreng på Dartmoor-heden, i stor grad utenfor sti og vei. Den må gjennomføres på 8 timer, kadetter på Young Officer Training på 7 timer. Kadettene må også orienter selv og gå alene, rekruttene under soldatutdannelse følger etter en rekruttskoleinstruktør.

En annen av testene er å gjennomføre en speedmarsj med samlet tropp på 9 miles (14,5 km) på vei med GRU og våpen på til sammen 14,5 kg på 90 minutter. Kravet på omtrent det tilsvarende for norsk "godkjent infanterist" er vel at det skal gjennomføres på 2 timer og 15 minutter, altså 135 minutter?

Britene mener altså at det absolutt ikke er slutt på tidene da en soldat skulle gå langt og bære tungt!

Det norske forsvaret er ikke det britiske forsvaret. Selv om britene gjør masse bra, så kan du ikke sammenligne opptakskrav for å fullføre Royal Marines sine Commando Tests, med soldater inne til fgtj her i Norge.

Nei, men det viser at man neppe kan si at et et krav om å gå 30 km med 11 kg opppakning på 4 1/2 time er et fullstendig vilt og totalt usaklig krav for enhver som kaller seg soldat, i hvert fall i Hæren (og som sagt, kravet om beståtte Commando Tests gjelder enhver soldat i Royal Marines, ikke bare de som skal slåss til fots, alt inklusive f.eks. helikoptermekanikere, drivstoffassistener, presteassistenter eller skrivere).

P.S. Jeg mener minst mulig av marskjmerkeprøven bør gå på asfaltvei, det meste av traseen bør gå på skogsbilvei og gode stier. Det vil sterkt redusere eventuelle belastningsskader og er dessuten det som står i reglementet.

Og er dessuten mer realistisk da en marsj er et scenario der hovedveiaksen ikke er tilgjengelig.

Sessvoll og Rena har gode tremilsakser - grus og skogsunderlag gir en mer "fair" prøvelse enn asfalt.

På GSV gikk 3-mila enten på høsten for nye ankomne eller rett før dimisjon på sommeren, de årene jeg var der. Fin akse å løpe fra Svanvikteigen og inn til der E-6 slutta (Hesseng, Essostasjonen) selv om enkeltstrekninger da gikk oppover og det hele var på asfalt.
Steinkjersannan må ha vært tøff, der gikk den fra start inne i leir og ut port 2 (bei Krupp, selvsagt) og opp Garnisonsbakken før de som løp forsvant bortetter og ikke kom tilbake på min vakt. Asfalt deler av strekket.
I Harstad fra Sørliakrysset og inn til Trondenes langsetter vei, mest asfalt på riksveien og inn fra Samakrysset.
Gærningmoen har tilstrekkelig grus langs skytebaneveiene til at det der ikke var annen asfalt enn det leiren tilbød, flott trase.

Jeg tar sikte på å (kun) fortsette løpe tremila på Sessvoll pga traseens underlag og utforming, perfekt å løpe etter. Sørkedalen med sin asfalt og for mange høydemeter (for meg) frister ikke som annet enn Siste Sjanse, om tidligere forsøk skulle ha gått i dass.
Da er det uavhengig av om starten går fra Huseby ved idrettskontoret eller om den går oppe i dalen.

Pakning på, langt å gå !

Det er helt fair det, men allikevel så kan det ikke sammenlignes.

1. For å komme inn i Royal Marines så er det strengere fysiske opptakskrav enn for både BS og KS.

2. Etter det er det et tre-dagers seleksjonskurs, som heter Potential Royal Marine Course (PRMC) or Potential Officer Course (POC), hvor man måler følgende:

3. Totalt er treningen 32 uker, med den siste uken holdt av til forberedelser til uteksaminering. Commando Tests gjennomføres altså i den nest siste uken, etter 7 1/2 måned med intens trening, herunder mye fokus på fysisk fostring og marsjtrening.

4. Jentene og guttene vi får inn fra VGS eller etter læretiden er ikke selektert på samme måte. Antallet som presterer til beste karakterer på fysiske tester er lavt. Stort sett ligger folk på 3-4.

5. I tillegg er forventningene og ikke minst holdningene til soldatene forskjellige. Hos Royal Marines har de fleste valgt dette frivillig, og er noe de ønsker å gjøre. Derfor har kadre tilgang til noen flere metoder og løsninger for å nå mål, enn man har for en vernepliktig bataljon.

Jeg er altså ikke uenig i at 3 mila bør være høyst gjennomførbar, jeg er bare uenig i sammenligningen med RM.

Tremila består, men justeres litt:
http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...d-7776512.html

Er det noen som har marsjmerkereglene langt tilbake i tid? Jeg har reglementet fra 1993.

Der står det: 30 km forflytning (gang/løp) med pakning og våpen, antrekk reglementet militær uniform og støvler eller gummistøvler av godkjent militær modell. Pakning og våpen skal veie 11 kg. Løypa skal legges på gode stier, eventuelt grusvei.

Maks-tid for menn:
Soldater i førstegangstjeneste: 4 timer, 35 minutter
Annet mil personell til og med 34 år: 4 timer, 30 minutter
35-42 år: 4 timer, 35 minutter
43-49 år: 4 timer, 40 minutter
50-54 år: 4 timer, 50 minutter
55-59 år: 5 timer
60 år og eldre: 5 timer, 15 minutter

Maks-tid for kvinner:
Soldater i førstegangstjeneste: 5 timer
Annet mil personell til og med 34 år: 4 timer, 50 minutter
35-42 år: 5 timer
43-49 år: 5 timer, 15 minutter
50-54 år: 5 timer, 30 minutter
55-59 år: 5 timer, 45 minutter
60 år og eldre: 6 timer

Jeg tok marsjmerket første gang i førstegangstjenesten i 1977. Jeg mener reglene var svært like, men jeg kan ikke huske de ekstra 5 minuttene for soldater i førstegangstjeneste. Jeg mener kravet var 4 timer og 30 minutter for alle under 35 år, enten de var soldater i førstegangstjeneste eller befal eller andre. Er det noen som vet når de ekstra 5 minuttene dukket opp? Jeg har hørt eldre folk som var i førstegangstjenesten på 1960-tallet si at kravene var hardere da, at vekt av pakning og våpen skulle være 15 kg og at løping var forbudt, man ble disket for det (som i kappgang). Er det noen som vet om dette stemmer, og om når eventuelt løping ble tillatt og vekten ble redusert fra 15 kg til 11 kg?

Min far fortalte at de måtte gå, og ble disket hvis de løp, men vet ikke når dette ble opphevet.

Synes forøvrig AGR sitt regnestykke med hva avdelingene er pålagt av faste oppgaver og hvorfor dette i en del tilfeller kan medføre at marsjmerkeprøven strykes fra årsplanen virket rimelig.

Jeg mener en som var i førstegangstjeneste i 1967 sa at kravet da var 15 kg og ingen løping, mens det som sagt var 11 kg og løping tillatt da jeg gikk i 1977. Så det bør ha skjedd en gang mellom de årene. Den beste i troppen min løp forresten på 2 timer og 50 minutter, jeg tror det var landets beste det året. Ikke dårlig, det er 10,6 km/t i arbeidsuniform, marsjstøvler, samt ryggsekk og AG3 på til sammen 11 kg.

Nå er dette med de tradisjonelle ferdighetsmerkene først og fremst ment å være noe som skal inspirere og motivere. Det militære skarpskyttermerket stammer fra 1886 (dvs. en forgjenger ble opprettet i 1881), Det militære marsjmerket og Det militære skimerket ble begge innstiftet i 1915. Dette er virkelig tradisjonsrikt! Infanterimerket ble innstiftet i 1928 og Feltidrettsmerket i 1936. Og erfaringen fra nyere kriger viser jo at soldater også i dag vil måtte gå langt og bære tungt, særlig ved helikopterbårne operasjoner, der det er beina man bruker til å forflytte seg straks man er ute av helikopteret. Og de britiske soldatene i Falklandskrigen måtte gå 110-150 km fra San Carlos til Stanley i terrenget med meget tunge pakninger og dagsetapper på 25-30 km.

Jeg har hørt det samme, at man ble disket for å løpe (og at det lå befal ute i buskene langs løypa for å kontrollere), og også at man ikke fikk prøven godkjent om man ikke var tjenestedyktig dagen etter.

Da jeg gikk/løp i 1977 ble man disket hvis man ikke var i stand til å delta i tjenesten dagen etterpå og måtte sykmeldes.