Jeg var mentalt der du er nå etter en uke på Rena (KESK), et par år senere savner jeg det beste året i livet mitt, altså førstegangstjenesten min. Gikk selv og snakket med feltpresten, han oppfordret meg til å la det gå et par dager til.

Jeg hadde vel rundt et halvt år hvor jeg også hadde ekstremt lav trivsel og motivasjon for førstegangstjeneste, mye på grunn av tjenestested. Prøvde vel å dimme hvertfall en gang ved å snakke med troppsjef og prest osv., men det funket dårlig. Mine 3 søknader om å bytte tjenestested gikk heller aldri gjennom..
Jeg vil anta at du bare må bite det i deg. Se på det som at du lærer noe nytt, som du skal mestre bare fordi det er gøyere å være god i noe enn å være dårlig...

Ang. privatistfag, så jeg er ganske sikker på at du kan ta en del, om ikke alle de gjennom voksenopplæringen. Det koster deg mye mindre enn om du skal ta dette på f.eks. Sonans i etterkant, samt at du "sparer" inn det (halv)året før du kan starte på høyere utdanning.
VO kan også gi deg en god del kurs, ta så mange du overhodet klarer! Jøssenavn så jeg angrer på at jeg ikke gjorde det selv. Spesielt hvis du skal ha en deltidsjobb i etterkant så er det absolutt et stort pluss å ha masse forskjellige kurs som gir deg en fordel som jobbsøker.

Du har nok rett i at førstegangstjenesten vil gi mange gode minner... og ikke minst venner for livet! Har allerede veldig god kontakt med romkameratene mine bare etter en uke. Litt det jeg merker er at mens alle andre på rommet gleder seg til egentlig alt mulig går jeg bare og synest ting er "helt ok" men ville heller vært hjemme.. Alle snakker spesielt om å begynne å skyte osv men jeg kan ikke si at jeg gler meg noe spesielt til dette.. Har selfølgelig tenkt å gi det noen flere dager, men det jeg lurer på er om jeg faktisk får reise hjem om jeg virkelig ønsker det eller om de er vanskelige når det gjelder å dimme..

Det jeg kanskje kunne tenkt meg er å utsette førstegangstjenesten til jeg har blitt litt eldre og er ferdig med realfagene jeg mangler. Har egentlig svært lyst inn i sjøforsvaret og ut på havet ettersom jeg har stor interesse for båtliv og havet generelt Er i garden nå, og etter å ha blitt fortalt om hvilke stillinger vi kan søke skjønner jeg at dette ikke er noe for meg..

John

Hvor tjenestegjorde du Essal?

Jeg var i CSS (Stridstren bataljonen heter de vel nå). Ikke helt min type folk eller hva jeg ville bruke året på. Nå tilhører jeg en Innsatsstyrke i Heimevernet og trives.

Jeg skal ikke garantere deg at du kommer til å trives, men jeg kan si at det er ganske stor sannsynlighet for at du kommer til å trives, selv om det kanskje er på en annen måte enn den klassiske trives. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hva jeg mener, men du vil føle mestring, du vil merke personlig utvikling, og disse to vil gi deg et løft du vil slite med å få andre steder.

Garden er ikke det verste stedet du kan være, selv om det kan virke litt trist første uken på rekrutten (og for den saks skyld periodevis gjennom hele tjenesten). Det jeg kan garantere deg er at hva du får ut av førstegangstjenesten er avhengig av hva du selv legger i den.

Tviler også sterkt på at du får en utsettelse, det er nok dim eller bli.

Ok, har bestilt time hos feltpresten og håper jeg får muligheten til å dimmitere om det er det jeg virkelig vil.. Skal selfølgelig prøve en stund til og se om ting endrer seg, men visst ikke så er de nødt å la meg dimmitere... ellers vet jeg ikke hva jeg gjør, kjenner meg sliten og egentlig veldig deprimert.. Har ikke lyst å kaste vekk et år på noe jeg ikke vil gjøre.. Visst noen har erfaringer rundt dette eller vet om det lar seg gjøre vennligst legg igjen en kommentar!

Du har nok rett i det du sier.. men slik jeg føler det nå er det rette valget for meg å dimme.. Får snakke med presten og høre hva han sier.. Kan ikke forstå at de absolutt vil ha meg her dersom jeg er ikke overhodet er motivert eller har den interessen som krevs for å gjennomføre.

Takker for alle svar!

Ikke gjør noe dumt om du ikke får dimme. Det å prøve å stikke av får du lite sympati fra rettsvesenet av. Første ukene er noe herk, det skal sies, men det blir bedre når du har kommet inn i rutinen og faktisk begynner å gjøre noe.

Hva dette "noe" faktisk innebærer avhenger selvsagt av avdeling.

Nei, det har jeg ikke tenkt til.. Eneste jeg kommer til å gjøre er å legge alle kortene på bordet og si hvordan jeg har det. Har ikke tenkt å lyve på meg noe skade eller slike ting, det er selfølgelig helt utelukket. Har du tro på at jeg får dimme? Er jo tidlig i rekrutten og hørt at de ofte siler ut folk i denne perioden

Stemmer, men er du fysisk kapabel så har de en tendens til å ikke slippe deg løs og finner posisjoner der de ikke ikke trenger folk med initiativ, motivasjon eller driv, MAO de kjipeste jobbene. Bare en advarsel. Det er ALLTID behov for folk som gjør hjernedøde arbeidsoppgaver ett eller annet sted i forsvaret. Når de som rett og slett ikke fungerer fysisk er borte har de en tendens til å holde på de som er igjen selv om de har vondt i viljen og har dimmelæll.

Det kan jo hende at det er forbigående og går seg til etter hvert, kameratskap er fin ting, men det kan jo også hende at du har noe som bør sjekkes opp. Snakk med presten, han er profesjonell. Selv om andre i denne tråden bare skulle holde ut et par uker til, så har jeg faktisk opplevd at folk jeg var i avdeling med har mudda eller dimma p.g.a. av psykososiale problemer, så det kan jo hende at det kan være løsningen for deg.

Jeg kan jo si at det er flere som har følt på det samme som deg, både i militæret og i det sivile. Det hjelper ofte å være åpen med sine omgivelser også, men det kan jo være litt vanskelig å gjøre det akkurat nå som dere ikke har blitt skikkelig kjent en gang.

Hvis det er noe du lurer på angående tjeneste i Garden, så er det bare å komme med spørsmål til meg eller cwo-kp4. Vi tjenestegjorde begge samtidig; cwo i geværtropp på Huseby, og jeg var i kompanistaben i KP6 (der jeg regner med du er nå). Skal ikke snakke for cwo, men jeg var demotivert og lite engasjert de første par ukene, da jeg egentlig hadde håpet på befalskolen. Men jeg kom meg gjennom den kjipe perioden, og resten av rekrutten og året som gardist var knallbra!

Det er så klart ikke for alle, men hvis jeg kan være til hjelp så skal jeg prøve så godt jeg kan!

Til trådstarter, du har hatt griseflaks som har vokst opp i kongeriket Norge akkurat nå. Det gjør deg til noen av de heldigste menneske i menneskelighetens historie. I den gavepakke du har fått inngår det noen forpliktelser til Norge, verneplikten er en av disse. Var så god å reflekter over ordet. Deretter er det dags å endre fokus til "Hva kan jeg bidra med for å gjøre mine medsoldaters og min egen førstegangstjeneste bedre?".

Personlig mener jeg at du beskriver typiske innrykksreaksjoner, basert på mine år med å utdanne soldater.

Nå skal jeg være ærlig, og realistisk.

"Mistrivsel" er ikke gyldig grunn til dimmisjon. Din mistrivsel blir nok forsterket av din negative innstilling til å tjenestegjøre.
Ønske om skolegang og jobb er heller ikke grunn til dimmisjon.

Man kan nok dimme pga psykososiale årsaker, men da skyldes disse problemene eksterne faktorer; problemer hjemme, uhåndterbar belastning for sambo/ektefelle med felles barn etc.

Du sier at du har søkt om time hos feltpresten. Har du snakket med troppssjefen din? Mye kan løses der og.
Det viktigste for deg nå, i denne fasen, er at du lufter hvordan du har det. IKKE ta opp dimmisjon.
Hvis du åpner med (litt flåsete): "Militæret suger, jeg vil dimme!", så punkterer du din egen sak. Du må ha en plan, et forslag til løsning når du presenterer saken din.

Og som det ble antydet av andre, ikke begynn med lureri. For det første er det straffbart, for det andre er det fort gjort at en "hvit" løgn kan medføre problemer senere i livet;

"Fake" synstest -> miste førerkort
Påberope seg psykiske problemer -> registrert i helseprofil, fastlege og kommunalt støtteapparat varslet om behov for oppfølging

Jeg tror mye vil bli bedre bare du får snakket med noen (prest, troppssjef) om dette, og at du får vridd litt på instillingen din.

Høyere moralske fordringer er vel og bra, men her har vi en kamerat som sliter med en omstilling i livet. Han er kanskje alene hjemmefra for første gang til og med. Han kan jo egentlig tenke seg å gjøre verneplikten, det ble bare litt mye på en gang.

Jeg tipper han kommer seg, men ungdomstiden er også tiden da psykiske problemer kan manifestere seg, så man skal ikke gå og bryte seg selv ned uten å snakke med noen.
Jeg har opplevd begge deler faktisk. En stødig fyr som måtte sendes hjem fordi familien ikke taklet hans fravær, og et par stykker som ikke var helt sosialt adekvate og ble sendt hjem før rekrutten var over.

Men ja, de som bare var lasaroner og ville dimme fordi "gidder ikke", de ble holdt på så hardt så hardt helt til de ble gitt til HV. (Ikke alle som ble sendt til HV var teite, og har fått gått inntrykk av HV siden da.) En i troppen endte til slutt opp i fengsel på grunn av tjenestenekt.

Bruk fritiden til kurs i stedet for "brakkesyke": http://forsvaret.no/verneplikt/under...utdanning.aspx

Jeg tok selv ex.phil. og det første universitets-mattekurset mens jeg var i førstegangstjenesten for et par menneskealdrer siden, 20 studiepoeng innspart i tid.

Det å være voksen handler om å ta ansvar, også for seg selv når man møter utfordringer. Livet er en lang reise med "problemer", som man kan velge å prøve å løse, eller ikke.

tok også ex.phil I forsvaret, måtte skrive på øvelse men det gikk. Vel verdt investering

Hadde min førstegangstjeneste i HMKG selv og selv om jeg dimmet i 2012 så savner jeg virkelig den tiden. Er nok den beste tiden jeg har hatt! Det kameratskapet som man gjennom det man opplever og går igjennom denne tiden er ett kameratskap som du vil slite ganske godt med å finne utenfor forsvaret! Her får du vennskap som varer livet ut og enda lengre. Som flere sier over her så vil tjenesten din bli det du selv gjør den til. Jeg vil anbefale deg å gi det et par uker til hvor dere kommer igang med rekruttskolen og dermed vil lære mer soldatferdigheter. Husker selv at de første ukene i rekrutten ikke var så særlig morsomt da det var mye fram og tilbake med utstyr, lære slo, og alle reglene man skulle kunne og uansett hvor bra vi gjorde det så ble det aldri bra nok. Men dette var jo bare fordi man ikke var vandt til det! Det blir bedre, hadde jeg fått muligheten til å ta det året på nytt så hadde jeg ikke nølt ett sekund med å si ja!

Hadde selv en i laget mitt som virkelig ikke ville være der, han hatet det, savnet familie og venner hjemme og ville virkelig dimme. Desverre så gjorde jo han alt for å dimme så befalet holdt jo han igjen og nektet å la han dimme. tilslutt ble han overført til Akershus hvor han var sjåfør for staben som holdt til der. Traff han igjen noen måneder senere på Huseby når jeg stod vakt i leiren. Han var en helt annen person, han hadde det helt topp der han nå var siden han hadde blitt overført til en stilling som passet han perfekt og han var virkelig glad for at befalet ikke hadde dimmet han!

Så vil virkelig anbefale deg å prøve dette ut ett par uker til! når du er ferdig med de første ukene så vil du bli vandt med den store forandringene det innebærer å komme inn i førstegangstjenesten og det vil bli normalt for deg men vist dette virkelig ikke er noe for deg, så for all del IKKE finn på å gjør noe dumt for å dimme!! som de andre har sagt så vil det kunne få store konsekvenser for deg i ettertid og resten av livet ditt!

Hadde min førstegangstjeneste i HMKG selv og selv om jeg dimmet i 2012 så savner jeg virkelig den tiden. Er nok den beste tiden jeg har hatt! Det kameratskapet som man gjennom det man opplever og går igjennom denne tiden er ett kameratskap som du vil slite ganske godt med å finne utenfor forsvaret! Her får du vennskap som varer livet ut og enda lengre. Som flere sier over her så vil tjenesten din bli det du selv gjør den til. Jeg vil anbefale deg å gi det et par uker til hvor dere kommer igang med rekruttskolen og dermed vil lære mer soldatferdigheter. Husker selv at de første ukene i rekrutten ikke var så særlig morsomt da det var mye fram og tilbake med utstyr, lære slo, og alle reglene man skulle kunne og uansett hvor bra vi gjorde det så ble det aldri bra nok. Men dette var jo bare fordi man ikke var vandt til det! Det blir bedre, hadde jeg fått muligheten til å ta det året på nytt så hadde jeg ikke nølt ett sekund med å si ja!

Hadde selv en i laget mitt som virkelig ikke ville være der, han hatet det, savnet familie og venner hjemme og ville virkelig dimme. Desverre så gjorde jo han alt for å dimme så befalet holdt jo han igjen og nektet å la han dimme. tilslutt ble han overført til Akershus hvor han var sjåfør for staben som holdt til der. Traff han igjen noen måneder senere på Huseby når jeg stod vakt i leiren. Han var en helt annen person, han hadde det helt topp der han nå var siden han hadde blitt overført til en stilling som passet han perfekt og han var virkelig glad for at befalet ikke hadde dimmet han!

Så vil virkelig anbefale deg å prøve dette ut ett par uker til! når du er ferdig med de første ukene så vil du bli vandt med den store forandringene det innebærer å komme inn i førstegangstjenesten og det vil bli normalt for deg men vist dette virkelig ikke er noe for deg, så for all del IKKE finn på å gjør noe dumt for å dimme!! som de andre har sagt så vil det kunne få store konsekvenser for deg i ettertid og resten av livet ditt!

PS! så fort du kommer til Huseby så er det fult mulig å ta opp fag på sonans eller bjørknes, har selv gjort det!

Hvis de ble sendt hjem, var det nok mest sannsynlig fordi de ikke holdt mål. Ikke fordi de var sosialt inadekvate.

Jeg har vært befal, fra lagfører til troppssjef, på totalt 8 innrykk så jeg har sett det meste av reelle og falske dimmeårsaker, plager, problemer osv. Her snakker vil alt fra folk som vil dimme fordi de savner dama, folk som truer med å begynne å skyte andre hvis de får våpen og ammo, folk som ikke klarer å marsje 3km opp en bakke med sekk, men som er på fylla i helgen og oppfører seg mest bajas av alle, til personer som gjennomfører selv om de opplevde et meget stort personlig tap relativt tidlig i førstegangstjenesten.

Jeg har hatt folk inne på kontoret som ifølge dem selv ikke hadde et gram motivasjon, som ble helt rå soldater. På samme tid har jeg hatt soldater som har vært supermotiverte, men som bare ikke fikk det til å funke.

Til syvende og sist så må man ta det "on a case to case basis", og prøve å finne en løsning.

Jeg skal innrømme at jeg har gitt mine anbefalinger til troppssjef, kompani/esksjef om at vi bare burde få dimmet enkelte soldater, opp igjennom årenes løp. Det er dog ikke så lett det heller. Det er en ganske omfattende prosess, som kan involvere en hel del personer når ballen begynner å rulle.

Mitt tips til trådstarter er å få snakket ut om det med troppssjef/feltprest, og deretter jobbe litt med seg selv og gå inn for å gi det et realt forsøk.

Jeg har tenkt og gi det et skikkelig forsøk, men det ligger noe annet bak som er personlig og jeg egentlig ikke hadde tenkt å nevne.. Har en søster hjemme i ungdomsskolealderen som for bare litt siden fikk diagnosen Cøliaki, (glutenallergi).. I starten tok hun det veldig bra, men etterhvert ble det verre da hun innså hvor mye hun faktisk ikke kunne spise.. Hun gikk drastisk ned i vekt og var veldig deppa generelt.. Vi har et veldig nært forhold og helt siden jeg dro har jeg nesten hver dag fått meldinger fra henne om at hun savner meg og vil at jeg skal komme hjem.. Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg vil dimmitere, men også på grunn av motivasjonen og interessen min for forsvaret..

John

Prate med de på rommet/befal er det lureste i første omgang! Hadde selv sykdom og så dødsfall i veldig nær familie og da påfølgende press på meg om å komme hjem pga liten familie. Når da troppsjef spurte hvordan det gikk. Sa jeg ting rett ut! Endte med ekstra permer for og støtte opp. Og ja! Det å dimme var en drøm noen ganger, men totalt uaktuelt for da hadde patruljen mista en speider å en nestlagfører... Ikke minst hadde det vert kjipt å gi seg etter mye FR-mage,blod,svette og gnagesår. Trur det å bite tenna sammen noen ganger og gi 100% selv om motivasjon svikter og alt er hard møkk vil lede ting på riktig vei i løpet av få uker.

Det spørs på hvilket kompani man er i!

Det er fryktelig normalt å få en reaksjon og kjenne på en følelse av mistrivsel i starten. Vil anbefale deg å først bruke de opplegg for samtalepartnere som forsvaret tilbyr, lufte tankene dine så de ikke vokser seg større enn de trenger og gi det litt tid. Jeg gikk ihvertfall en slik runde med meg selv etter tre-fire uker og det gikk helt over.

JohnChristian, tro meg når jeg sier at det blir nok bedre.

Brakkesyke kombinert med gsk, er kjipe greier.
Men vet du hva? Jeg har enda tilgode å høre om noen som ikke hata ila perioden.
Hvis du i tillegg har personlige ting som tynger, så skjønner jeg godt at du ikke har det helt greit.

Kjekt å høre at du delvis har kjent litt på samholdet. Dette samholdet blir sterkere hvor hver eneste dag som går. Før du vet ordet av det, så får dere permisjon & finner på noe sammen. Det er ikke uten grunn at det snakkes om dette "broderlige båndet" som oppstår i militæret. Selv om enden ikke ser særlig lys ut nå, så synes jeg du burde gi det noen uker til. Ta en dag av gangen, prøv å fokuser på de små tingene, lær deg å "slå av" provokasjonsknappen (før UB-korpen finner den), grip enhver anledning du får mulighet til å mestre noe (tro meg...det motiverer enhver håpløs sjel).

Støtter også Pedersens innlegg ovenfor om å snakke med de på rommet samt befalet. Selv om det er rekruttperiode, så kan de iverksette tiltak. Du kan jo evt høre om du får disp til å motta telefoner via befalet dersom din søster trenger å prate o.l

Jeg vet verden ikke ser særlig lys ut, var flere i min tropp som hadde sine ting som ikke ble noe bedre av å hate på toppen.
Men jeg unner deg dette året! Unner deg opplevelsene, kameraderiet, baluba & mestringen. Håper virkelig du tygger tenna sammen, samler fokus, finner styrke og fullfører. Masse lykke til.

Første ukene på Skjold tenkte jeg: Hva i fanden gjør jeg her?
Endte opp med å bli det beste året i livet.
Gi det litt tid og snakk med folk på rommet og trsjf.

Takker for alle svar! Jeg er derimot omtrent helt sikker på at dette ikke er noe for meg.. Jeg hadde betalt mye for å komme meg hjem nå og heller startet på realfag og jobbet. Militæret er ikke for alle, enkelt og greit.. Hva tror dere de sier om jeg sier at jeg ikke liker våpen og ikke vil skyte.. Tror dere jeg blir sendt til en annen avdeling? Må jo igjennom dette uansett rekruttskole så i mine øyne så vil jo dette være en grunn til dim? Hva tror dere?