Interessant video om et våpensystem som viser hva som var mulig allerede på 60-tallet, men som av ymse grunner ikke ble adoptert utenfor spesialstyrkene i USA.
Vekt: 5.3 kg (lettere utgaver fantes)
Våpenet kunne også brukes som automat-rifle ved å fjerne lokket, og montere en magasinbrønn på toppen (Bren-style).
Og ved å snu glidekassen opp ned, så kunne man også bygge den om til vanlig rifle.
Stoner 63 er et meget interessant system med utrolig mange muligheter. Det ble brukt i bøtter og spann av MACV-SOG i Vietnam hvis man tror på hva man ser på bilder. Fra et log-perspektiv må det jo være en drøm å kun forholde seg til ett system. Britene har vel på en måte prøvd seg på dette med SA-80 serien og Tyskland med G-36 serien (gidder ikke lete opp om MG-36 faktisk ble brukt).
Sånn sett så finnes det jo også til AR-15 platformen, Ares-16 (ARES-16? AMG-1 : ARES Defense Systems) gjør en normal AR-15 om til en AR-15 som mates med belte. Legg på en eller annen form for hurtige pipeskift og du har en (slags) moderne Stoner plattform.
Som MINIMI skytter i jegertropp må jeg si at et våpensystemet "stoner 63" Dobrodan viser til virker veldig nyttig i min rolle! "God ildkraft i forhold til vekt" hvordan er muligheten for hurtig løpsbytte?
Logistikk- og utdanningsmessig er dette utvilsomt bra greier. Men rent operativt, så blir sånne alt-mulig-systemer som dette sjeldent noe bedre enn middelmådig, egentlig på det meste. Men igjen, så koker jo det ned på hvor bra man rett faktisk har behov for at et system skal være, for en gitt oppgave.
Først et par definiasjoner, for å få en felles forståelse hos dem som eventuelt ikke skulle være helt på samme siden her; I konvensjonelle infanteriavdelinger dekkes de våpen som skyter mer finkalibret ammunisjon primært opp av følgende plattformer:
- Middelstunge maskingeværer (MMG)
- Lette maskingeværer (LMG)
- Enhetsrifler
En MMG har i hovedsak behov for følgende egenskaper:
1. Kunne levere presis punktild ut til 600-800m med tofot, og/eller 800-1000m presis punktild med trefot og korrekt oppsett/forberedelser. Spredningsild fra 1000-2000m med samme trefot og forberedelser, og der presisjonen naturligvis vil avta jo lengre hold utover 1000m man skyter på.
2. Som normaltilstand, kunne levere og opprettholde et ildvolum tilsvarende hurtig-/stormild over et tidsvindu på noe slikt som 5-10 minutter, per gang. Unntaksvis også enda høyere ildvolum, worst case over enda lengre tid - gitt ammunisjon nok (og piper nok!) til dette.
3. Være lett nok til at et crew på to mann kan bære denne over en lengre flankemarsj, for så å plassere denne i troppens ildbase og så virke herfra - altså en mer eller mindre statisk posisjon, relativt sett.
En LMG har i hovedsak behov for følgende egenskaper:
1. Kunne levere presis punktild ut til rundt 400m. Presis spredningsild ut til 600m (skyte og treffe upansrede kjøretøyer, personellgrupper og stillingsområder).
2. Kunne levere et ildvolum høyt nok i tid/rom til å støtte geværlagene i innbruddsfasen - herunder også i/ved en eventuell løsrivelse ifbm sammenstøtsstrid i lags-/patruljeforband.
3. Være lett og enkelt nok oppbygd til at én mann kan bære og betjene denne på egenhånd, helt fram til- og videre inn i stillingens indre, for så å skyte fienden midt i ansiktet på 1m hold - eller å pipestøte vedkommende i halsen og deretter slå ham/henne ihjel med dette våpen.
En enhetsrifle har i hovedsak behov for følgende egenskaper:
1. Kunne levere presis punktild ut til rundt 300-400m.
Ja, god optikk, god ammunisjon, god trening og gode skyteforhold muliggjør riktignok å kunne skyte og treffe på lengre hold enn som så, men så er nå definisjonen av "praktisk skuddvidde" stadig hva en normalt trent skytter skal klare å få til under de aller fleste skyteforhold... og ikke hva "verdens råeste skytter" fikk til i Afghanistan en gang i perfekte skyteforhold, og med en god porsjon flaks "attåt".
2. Være pålitelig og robust nok til å tåle den skuddbelastning (i volum/tid) krigens krav fører med seg. Her snakker vi da realistiske mengder; En HK416 trenger ikke samme evne som en MMG for å holde et høyt ildvolum oppe over lengre tid.
3. Være lett nok - både på våpen- og ammunisjonssiden - til at enkeltmannen kan bære med seg en fornuftig last med ammo uten at dette skal gå på bekostning vedkommendes normale mobilitet/utholdenhet.
Så har man også Marksman-våpenet / IAR-plattformen som passer inn en plass mellom enhetsriflen og LMGen, med en rolle som også blir litt glidende inn i begge disse to "doméner". USMC sitt rasjonale for å valge sin IAR over et helautomat-våpen tar fint opp plassen av et innlegg i seg selv. Det er grunner både for og imot dette... selv om magefølelsen/min kvalifiserte gjetning er at dem valgte å gå for en knotete løsning (evaluere og så kjøpe et helt nytt våpensystem) for å bøte på et problem som helt fint hadde latt seg løse med bedre trening og ilddisiplin på lagsnivået; Antall skudd (derav også penger) versus oppnådd effekt på fienden - Amerikanerne har aldri egentlig hatt noe fokus på detaljstyring av ilden (noe British / Canadian Army derimot har, og som Norge så har tatt etter), selv om USMC tradisjonelt sett har vært langt flinkere på dette enn US Army.
Felles for alle:
1. Være enkel nok i oppbygning og med færrest mulig bevegelige deler, for å holde kompleksiteten på et minimum - og dermed driftsikkerheten på et maksimum.
2. I forlengelsen av det, være robust nok til å kunne klare seg med et minimum av vedlikehold over en begrenset tidsperiode... selv om en feltpuss normalt sett ikke skal trenge å ta noe mer enn maks 5 minutter på en Minimi/FN-MAG - og skal kunne gjøres selv under lagets/troppens reorganisering etter et angrep (bare husk å be din makker dekke opp din sektor i mellomtiden...).
3. Ha en levetid på piper/glidekasse/øvrige komponenter slik at man ikke ruinerer seg ved at en må kjøpe nye komponenter annenhver uke, selv ved normalt bruk.
---
Videre, nå har det seg slik at denne myten om at "SOF kan velge akkurat de våpen dem vil ha" er like seiglivet blant fanbois, airsoftere og øvrige peilingløse som at man "ikke må kakke magasinet to ganger etter å ha fyllt dem, for da spretter patronene fram igjen" eller dette eldgamle INTOPS-gnålet om "pipelining i Kuwait/Midtøsten"... men sagt dette, i SOF-avdelinger har man allikevel fort en del andre behov (og litt mer romslige budsjetter for mer spesialiserte løsninger) enn i konvensjonelle avdelinger - og dette kan gi seg utslag i en del av hva jeg liker å kalle "hybridplattformer" og utradisjonelle design, hva gjelder våpen. For eksempel:
Et bånd-/beltematet 7.62-maskingevær med ultrakort pipe, ingen tofot, ammoboks på 100-200 skudd og et Aimpoint/EoTech/tilsvarende sikte på toppen "makes no sense" i 99% av tilfellene for konvensjonelle avdelinger, men gjør en veldig god jobb i trange miljøer med svært korte skuddfelt, der man kan forvente korte men svært intense stridskontakter, i mindre patrulje-/lagsforband... OG man trenger god penetrasjonskraft i hvert enkelt prosjektil på disse korte holdene - som f.eks. jungelstrid eller i direkte aksjoner i bebygde områder. Kort og godt situasjoner der ens eget ildvolum og aggressivitet blir/må være en direkte substitutt for benyttelse av skjul, dekning og finurlig manøver av (mikro)lendet - dette også kalt Stridsdrill 5D i det norske forsvaret.
Eller som topcover-våpen på et kjøretøy/båt - eventuelt bare ut sidevinduet/bagasjerommet fra en eller annen (opphoret) SUV i et bymiljø.
Skal jeg ta et reellt eksempel her på dette her, så har man Minimi 7.62 - som jeg forøvrig selv har fått skutt over 10.000 skudd med, i testforband;
Her har man et 7.62 våpen som med unntak av pipe, sluttstykkehode, patronleder (pluss enkelte andre deler av gassystemet, som er litt større/mer overdimensjonert på 7.62 versjonen) er fullstendig lik sin 5.56 lillebror. Den har en smule høyere skuddtakt IIRC, og rekylen er naturligvis større - men føles samtidig behagelig og kontrollérbar. Vekt/lengde/balanse er heller ikke helt av i forhold til 5.56-versjonen.
Ulemper? To store (og et par mindre):
1) Den har samme egenspredning som 5.56mm versjonen (som er god nok for hva den er satt til/forventet å gjøre, men helt rævva i forhold til f.eks. en FN-MAG).
2) Og på grunn av at den deler såpass mye deler med 5.56 versjonen, så utsettes den for langt mer slitasje under skyting enn våpen som er bygget fra grunnen opp rundt sitt kaliber - tidligere versjoner ihvertfall har regelrett blitt ristet istykker under/etter relativt lite skyting.
Oversatt, så er Minimi 7.62 IMHO helt ubrukelig i en mer tradisjonell MMG-rolle på grunn av sin (relativt sett mye dårlige) presisjon, og den er altfor dyr i drift for især konvensjonelle avdelinger grunnet slitasje på våpen/piper under bruk. Dette er altså et våpen som er rendyrket for de der mer spesialiserte/nisjefunksjonene som SOF-styrker i langt større grad enn konvensjonelle tar del i.
Konklusjon altså? Oppdraget og situasjonen på bakken dikterer hvilket våpen som passer best, og som man tar med seg. Derimot, benytter man seg av altfor spesialiserte løsninger, så begrenser man seg ganske fort i hva oppgaver man rett faktisk kan løse på en god og optimal måte.
---
Greit, for å pense dette inn på Stoner-63 igjen - uten at jeg har et fnugg av egen personlig erfaring med dette våpenet. På generelt grunnlag derimot;
Slik jeg leser det, så er dette altså et modulært våpen som ble designet for å kunne bygges om til- og fylle rollen fra enhetsriflen til MMGen, og alt dette i en 7.62mm pakke. Det er/var ihvertfall dette som var tanken. Og tanken er som sagt utvilsomt god.
For alle praktiske formål, så er en LMG basically bare en enhetsrifle som kun kan skyte fullauto, og som er robust/tung nok til å kunne skyte fullauto over lenger tid/med et høyere ildvolum enn hva en “rifle, enkeltmann” kan. Dette både i funksjon og rolle.
Konklusjon: Praktiske forskjeller mellom LMG og enhetsrifle er egentlig veldig liten - og interoperatibilitet mellom komponenter, våpenets virkemåte og alt som går på ballistikk mellom disse to våpenklasser er egentlig helt likt - alt dette koker ned til at forventet rekkevidde på alle disse våpenklasser ligger på de samme 400-600m. Ergo, det er ikke noe problem å ha et våpen som kan bygges om fra den ene av disse to, til den andre - og forsåvidt også til/fra en marksman-plattform/Automatic Rifle også, om dette skulle være ønskelig (lenger/tyngre pipe, bedre optikk, eventuelt et annet avtrekk, basically).
Så langt er jeg helt enig i at Stoner-63 er/var en veldig bra greie.
Utfordringen derimot kommer tvert man skal ta enhetsriflen på den ene siden og simpelthen bytte på komponenter for å gjøre denne om til en MMG - eventuelt omvendt. Da begynner spriket i våpenklasser å bli så stor at man fort havner på den gyldne middelvei av middelmådighet - man ender med plattformer som funker som alt, men som ikke skinner innenfor noe.
Igjen, hvis man definerer behovet sitt som innenfor hva et slikt system leverer, og ikke trenger noe mer, so by all means…
M240L - et relativt nytt våpen - har en glidekasse laget av titan - det gir den en vektreduksjon på rundt 2kg og dermed en vekt på rundt regnet 10kg - i forhold til MAG-58 sine 12kg.
M240LW (fra Barrett - samme som lager våre 12.7MØR og disse MRAD som ganske nylig kom på markedet) - et helt nytt våpen - har fortsatt en glidekasse ut av stål, men har skavet og fjernet alt unødvendig metall fra våpenet, for å spare vekt - den ligger på 9-10kg IIRC, igjen i forhold til MAG-58 sine 12kg. Mon tro hvor mye mer vekt dem hadde spart hadde dem også gått for en glidekasse av titan…?
Pointet her er at tvert man begynner å snakke om MMGer, med de krav slike våpen har på rekkevidde/presisjon, forventninger til ildhastighet og ammoinnsats over X-mengde tid (= pålitelighet og driftsikkerhet), evne til å oppta og fordele restvarme fra avfyring på en fornuftig måte (som også går direkte på våpenets funksjonering, dermed pålitelighet og driftsikkerhet), og ikke minst evne til å tåle alt dette stresset/fysisk påkjenning slik bruk med et slikt kaliber fører med seg, så må man simpelthen opp i vekt - eller rettere sagt størrelse/massivitet - på alle komponenter, fra pipe og glidekasse til tennstempel, sluttstykke og rekylfjær for at ting skal virke optimalt, eller i det hele tatt.
For å ta et banalt eksempel, så får ikke jeg en MMG av å putte en FN-MAG pipe, et 200-skudds trommelmagasin og en mer robust tofot på en HK417 - eller en AG3 (selv om HK prøvde seg med et design lignende dette, som egentlig aldri slo helt an). På samme måte som jeg ikke får en enhetsrifle av å putte en HK416-pipe og en Aimpoint på en FN-MAG / MG3 glidekasse, og gjøre det hele magasinmatet. Sistnevnte tror jeg nok alle forstår.
For å oppsummere: Stoner-63, tror jeg nok var et godt valg for den begrensede mengden brukere den hadde i eldre dager - som hadde sine begrensede bruksområder. Jeg er derimot ikke like sikker på at Forsvaret hadde gjort det rette valget hadde dem i eldre dager kjøpt inn dette våpenet for hele linjen, og nok deler for å bygge om disse våpen i henhold til tjenestestilling/rolle.
Jeg tror heller ikke at et rekonfigurerbart våpensystem ville være det rette for en vanlig infanterist, hverken da eller nå.
Men når man ser hva LMG-en veide da, og hva minimien veier nå, så kan man lure på hva våpenprodusentene har holdt på med...
Vi har jo Stoner LMG-en, som ikke er rekonfigurerbar, annet enn at lokket kan byttes ut med en magasinbrønn (jeg har i alle fall sett et bilde av det en gang, jeg tror det var en Stoner 86), og den veier ikke mer enn 4,5kg,(uten tofot, og med kort pipe)
MMB:: Har forsvaret husket å ta en kopi av erfaring og kunnskapen din på minnepinne? ;-)
Konge innlegg; men en blir jo litt trist når en reflekterer over dagens personalmodell og hvor dårlig Forsvaret tradisjonelt sett har hvert til å tilrettelegge og holde på dyktige og erfarne folk. Siste poeng gjelder for mer den en stor håndfull dyktige kvinner og menn. Men det er en diskusjon for en annen tid og forum tråd.
Back on subject:
Min personlige følelse er at Stoner 63 ble produsert (i begrenset antall) som ett ledd i flere revolusjonerende og fritt tenkende design som Eugene Stoner hold på med under den perioden, og at det var mer fokus på å se hvor langt en kunne ta de forskjellige ideene vs. å lage ett allsidig tjenestevåpen for vanlig tjenestegjørende avdelinger.
Kommentér