Dette kan jo bli gøy.

Nå mener jeg å huske at det ble laget en film med samme tittel og som omhandlet det samme for mange år tilbake,150 -200 mil ser jeg det vil koste ,og hvem skal finansere dette ? Nå var Filmen om Max Manus meget bra ,men en skal ikke se bort ifra at den nye Brennt jord kan bli en nedtur .
Jeg sluker ikke helt rått det Finnmarks dagblad skriver når dem setter motstandskampene opp mot hverandre på en slik Tabloid måte som her er å lese .
For oss som har satt oss grundig inn i historien ,samt okkupasjonen vet vi at det er flere nyanser i det Norske Motstandsinnsatsen og at det ble ytt motstand og sabotasje spredt rundt geografisk i landet .

Slik jeg husker denne film ,så ble det behørig belyst ,,Den brennte jords taktikk som Tyske styrker gjennomførte da dem trakk seg tilbake for å unslippe den Røde Arme og dette fikk meget harde og Dramatiske følger for Finnmarks befolkning over 50000-ble husløse ,skoler ,sykehus og boliger forsvannt i flammehavet og ble jevnet med Jorda.
Allt dette måtte bygges opp igjen ,og slik jeg har lest var alle de Finnmarkingene som ble tvangsevakuert sørover veldig bevisst på å reise opp så fort som mulig etter krigens slutt for å gjenreise landsdelen ,tenk bare på at arealer som var på størrelse med Danmark ble totalt svidd av .
Det var ikke få familier som de første årene etter krigen hadde en bolig som rett og slett var en jordgamme.

Fra NRK:
– Filmen vil sannsynligvis koste et sted mellom 150 og 200 millioner kroner, og det er aldri blitt brukt så mye penger på en film i Norge før, avslører investor Gullik Hansen til Finnmark Dagblad.

Investor Turi Josefsen og regissør Nils Gaup er fortsatt med på laget, i tillegg til nye. Filminnspillingen skal det tyske filmselskapet Bavaria Film, som er et av Europas største, stå for.

Filmen skal spilles inn i blant annet Sørvær og Hammerfest i Finnmark. I tillegg skal det gjøres opptak i filmselskapets studio i München i Tyskland.

Gullik Hansen anslår at filminnspillingen tidligst kan starte i 2010. Avtale med manusforfattere er foreløpig ikke i boks.

Spennende.

Min bestemor måtte selv rømme til fjells i finnmark i 44-45 da tyskerne skulle trekke seg ut, bestefar satt dessverre fortsatt i fangenskap..

Det ble jo også laget en film som heter Brent Jord på slutten av 60-tallet om jeg ikke husker helt feil. Kjenner en av hovedskuespillerne her og denne filmen ble jo ganske så populær. Det er helt klart at det er mye spennende historier fra denne landsdelen også. Finnmark var en viktig strategisk plass og fra her ble det sendt en styrke på nesten 80 000 mann mot Murmansk.

Man må heller ikke glemme partisanene sin innsats. Disse gjorde en ufattelig god innsats og bidro blant annet til senkningen av flere viktige tyske krigsskip og konvoier.

NARVIK 1940 og BRENT JORD-teamene skal samarbeide:




To gigantiske krigsfilmer skal styrke filmmiljøet i Nord-Norge heller enn å konkurrere mot hverandre. Det mener både FilmCamp og Borealis Productions. Tilsammen skal de i løpet av få år lage film for nærmere 400 millioner kroner i Nord-Norge.


Må si at dette er utrolig spennende saker på gang. Det er en stund siden jeg la ut tråd om planene for en krigsfilm om kampene ved Narvik, men nå som denne "Brent Jord" har dukket opp for dagens lys, må jeg bare si at jeg er svært spent på disse planene.

Det er ekstremt viktige sider av norsk krigshistorie som nå forhåpentligvis skal filmatiseres. Enda viktigere enn Max Manus og den delen av den norske motstandskampen, som nok har blitt hauset opp i overkant av hva effekten av aksjonene egentlig var, rent bortsett fra den norske selvfølelsen.
Det som skjedde i Nord Norge under krigen, var av betydelig større skala og viktighet - også sett gjennom andre aktørers øyne enn norske.

Hvor kommer dette behovet for å sette ulike motstandskjempere opp mot hverandre fra?

Tenkte akkurat det samme!

Og så er jeg samtidig lei av alle mulige påstander i media om at nå skal den og den "glemte historien" fra norsk historie "endelig fortelles". Kanskje glemt av noen som aldri har fulgt med i klassen, ja, men i de fleste tilfelle dreier det seg om saker som det har blitt skrevet N antall bøker om og laget M antall filmer om tidligere. Det er flott at tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark og Nord-Troms i 1944, den verste materielle katastrofen i Norge, fremstilles på nytt, men å påstå at dette er et glemt kapittel i norsk historie sier først og fremst noe om hvor lite den som sier det har lest av norsk historie. Gjenoppbyggingen av Finnmark og Nord-Troms etter krigen er sannsynligvis det det er blitt brukt forholdsvismessig mest ressurser på noengang i Norge, og fikk enorm oppmerksomhet i hele Norge, noe det selvfølgelig også fortjente. Og det samme gjorde da tvangsevakueringen. Folk stilte da opp over hele Norge for å hjelpe også, og å for å innkvartere finnmarkinger, noe som burde være en selvfølge. Sigbjørn Hølmebakks roman "Fimbulvinteren" fra 1964 ble solgt i store antall, og filmen basert på den, "Brent jord" fra 1969 er da blant de mer sette norske filmer noensinne.

Jeg har i alle fall hørt mer om gutta på skauen og motstandskampen enn kampene i Narvik-området og nedbrenningen av finnmark, både på skolen og utenfor skolen, og jeg er fra Narvik. Det er ingen "glemt kamp", og det kommer nok vel så mye av at jeg ikke er overdrevent interessert i historie som at inforamsjonen ikke er tilgjengelig, men det fortelles mer, og informasjon er lettere tilgjengelig, om oslo-gjengen, kompani Linge og gutta på skauen enn om det som skjedde i Nord-Norge.

Krigsminnemuseet i Narvik har for eksempel en del utrolig spennende lesing og et par veldig gode filmer, som forteller historier som jeg aldri hadde hørt før. Blant annet om hvordan tyskerne ikledde seg norske uniformer og på den måten lurte de norske styrkene som på det tidspunktet var presset tilbake til gratangsfjorden. Også veldig, veldig mye bra (og ikke minst grusomt) stoff om fangeleirene i beisfjord og på bjørnfjell.

Anbefales!

Veeel, det er dog en sannhet med visse, skal vi si; modifikajoner.

Jeg sitter i dissa dager og oversetter en dagbok som ble skrevet av min Bestefar, og som omhandler tvangsevakueringen fra Finnmark, og de opplevelser, på godt og ondt, de opplevde det snaue året de var innlosjert på diverse gårder og brakkebyer på østlandsområdet.

Noe som går igjen, er den generelle, nedlatende og direkte dårlige behandlingen de fleste evakuerte fikk av folket i området, hvor de var innlosjert.

Oisann, spennende. Selv har jeg fått et par få historier fra bestemor opp gjennom årene, har aldri hatt samvittighet til å spørre for mye om dette emnet. Hun ble forresten ikke evakuert, men flyktet til fjells.

Den mest spennende historien fra tvangsevakueringen er muligens fra Sørøya i Vest-Finnmark. Det var der størst andel av befolkningen stakk til fjells, og levde under utrolig vanskelige forhold inntil de ble evakuert til Storbritannia via Murmansk av Royal Navy.

Den utrolig dramatiske historien om Sørøya er det skrevet minst tre bøker om, for de som gidder å ta en tur på biblioteket. Alt i 1946 utkom "Øya i ingenmannsland" av O.F. Backer, Per E. Danielsen og Per Waage (faktisk også oversatt til russisk). Reidar Nielsens "Folket i hulene : en beretning om de dramatiske hendingene på Sørøya 1944/45" utkom i 1976 og samme forfatters "Brennende vinter" utkom i 1998.

Ca 20 000 finnmarkinger trosset førerbefalingen om tvangsevakueringen i oktober 1944. Folk gjemte seg i huler, gammer og under båter i fjæra.

Herifra ble dem hjelpeløse vitner til at tyskerne skyter husdyra deres, sprenger bruer og kaier og setter hjemmene deres i brann.
11 000 hjem. 4700 fjøs og uthus. 21 kirker. Like mange sykestuer. 306 fiskebruk.

I Kirkenes søker om lag 3500 mennesker tilflukt inne i Bjørnevatn, i den største gruvegangen til A/S Sydvaranger. Her oppstår en by, det er mørk og fuktig, og steiner ramler ned fra ”taket”. Folk lager seg små ”hjem” inne i gruven, noen tar med høns og kyr. Inne i gruven blir ti barn født disse ukene.

Bildene er fra frigjøringen, her kommer befolkningen ut av hulen etter at russerne hadde frigjort Kirkenes:

Bestefar og bestemor bodde i Laksefjorden under krigen og de rømte til fjells når tyskerne begynte evakueringen av Finnmark. Jeg var med med bestefar opp dit en gang og det var bare omrisset igjen av den jordhytta de bodde i. Var egentlig ganske idylliske med ei lita elv som rant rett forbi og en bitteliten krattskog rett ved. Men det var jo fint vær når vi var der. Husker ikke i farta hvor lenge de holdt seg skjult på fjellet, men tyskerne hadde fort like i nærheten tror det var Rypøya eller noe sånt. En spennende plass for oss små gutter å leke på. En gang fant vi en luger i ei hule der og den lekte vi mye med etter at noen voksne hadde sjekket den.

Ja, ligger fortsatt mye igjen i finnmark. Minedykke kommandoen/mjk og heimevernet jobber hvert år med fjerning av farlige objekter ute i naturen. Hvert eneste år sprenges det masse granater og diverse som stammer fra krigens dager.

Det er i allefall humbug å hevde at ikke krigens hendelser i nord har vært neddysset i forhold til "bruduljene" i østlandsdalene, og sabotasjeaksjonene til Oslogjengen/Gutta på skauen. For de som har vært over snittet interessert i historie, har det vel vært greitt å få tak i stoff om hvordan den virkelige krigen forløp lengre nord i landet. Men det er den noe overdrevne heltedyrkelsen av Gutta på skauen en del mennesker synes er i drøyeste laget. Det er min oppfatning etter å ha pratet med ikke så rent få personligheter som a) enten er krigshistorikere, eller tett tilknyttet Forsvarsmuseums-organisasjonen med spesialfelt andre verdenskrig, eller b) deltok i kampene mot de tyske bergjegerne i Troms og ved Narvik.
Hvorfor gutta på skauen i all etterkrigstid har fått overdrevent mye oppmerksomhet for sine streker framfor hva infanteriavdelingene i Troms, partisanene og sivilbefolkningen i Finnmark fikk, er jo en egen diskusjon. Men det er nå i allefall bare sånn det er - ingen kan komme å påstå noe annet med snev av troverdighet.

Det er nå i allefall å håpe at Narvik 1940 og Brent Jord kan bidra til å nyansere menigmanns oppfatninger av at andre verdenskrig i Norge bestod av noe mer enn kjekkasene i Oslogjengen.

Guderian,, jeg er ikke helt med deg i det du skriver over ,men trådbidragsytere lenger oppe i emnet ser jeg klart har ett budskap å komme med vedr Finnmark og hva Befolkningen opplevde da Tyskerne trakk seg tilbake og den brennte jords taktikk ble praktisert.
Egentilig forstår jeg ikke helt hva du er ute etter når du setter den geografiske motstand opp mot hverandre under de fem år Norge var okkupert ,slik jeg ser det var ikke Norge Under noen omstendigheter med på å vinne den Annen verdenskrig ,ikke hadde vi en aktiv Hærstyrke ,ei ett flyvåpen å snakke om og det samme gjelder i høy grad en Marine også.
Men nå det er sagt så hadde alle de som bidrog til motstandsarbeide -kamp min dypeste respekt ,enten det være seg Hegra ,Oscarsborg Kopaas etc enten det var seg i sør Norge -Østlandet vest ,nord Finnmarks osv.

KJekkassene i Oslo gjengen ?

Norge var jo med å vinne krigen, selv om vi ikke bidro like mye som land som USA og Sovjet.
Vi hadde sabotasjer mot tungtvann for eksempel, som bidro at tyskerene ble sinket i utviklingen av atombomber-
At tyskerene var nødt å ha stasjonert flere hundretusen soldater og flere båter i norge, som kunne blitt brukt mot sovjet eller de allierte i vest hjalp også.
For ikke å snakke om motstandfolk som fikk ut informasjon om tyske aktiviteter i norge.
Vi gjorde kanskje en liten bit, men poenget mitt er at all motstand, selv hvor liten, mot tyskland førte til at krigen ble vunnet.

Det er klart det er fint at denne delen av krigshistorien blir hentet fram, også skyggesidene som SWAT II peker på. Å fortsette å bygge på myten om at alle Nordmenn med unntak av en håndfull quislinger stod fjellstøtt og solidarisk sammen i nasjonalt fellesskap mot tyskerne er etter min mening direkte usunt. Men jeg skjønner heller ikke hvorfor dette nødvendigvis må gå hånd i hånd med å nedvurdere felttoget og motstandskampen i Sør-Norge.

Episoden på Bjørnevatn ble det forresten laget en norsk-sovjetisk film om i 1974, Under en Steinhimmel

Den beste omtalen jeg greide å finne med et kjapt søk var dessverre på russisk: http://www.norge.ru/under_en_steinhimmel/

Jeg husker at jeg så den for mange år siden, og den gjorde sterkt inntrykk, selv om jeg har en mistanke om at den kanskje ikke ville stått seg like godt i dag.

Min mors familie kommer fra Sørøya, og de flyktet hverken til fjells eller ble evakuert av Royal Navy til Storbritannia. De gjemte seg på noen utilgjengelige holmer som tyskerne enten ikke visste om, ikke brydde seg om eller simpelthen ikke greide å ta seg i land på. Derfra ble de med den første evakueringen fra Sørøya, som gikk til Øst-Finnmark med fiskefartøyer og (minst) en kystfrakter. Denne omgangen med evakuering skjedde i forbindelse med at en liten norsk rekognoseringsstyrke hadde kommet fra Østfinnmark, ledet av løytnant Per E. Danielsen.

Deretter ble det sendt enda en norsk styrke til Sørøya, som skulle assistere sivilbefolkningen og på sikt forberede etableringen av et kystartilleribatteri der. Den var ledet av en kaptein fra Kystartilleriet, Johan Godø, og bestod for en stor del av frivillige fra Sørøya med særdeles nødtørftig militær utdanning og utstyr. (På bildene i utgaven av Øya i ingenmannsland jeg har lest husker jeg at man kan se at de brukte en miks av blant annet sovjetiske og engelske våpen, og ammunisjonsforsyningen må ha vært en hodepine...) Den kom flere ganger i kontakt med tyske styrker og mistet i alt seks mann. Denne historien er ganske godt beskrevet i Øya i Ingenmannsland som hvlt viser til over, det står også litt her:



Og her:



Kystartilleriets falne og sårede i krigen 1940-1945 har jeg ikke lest, men der skal det også finnes en beskrivelse av operasjonene på Sørøya.

"Nyansere" er ikke inntrykket jeg får etter å ha lest:

Jeg regner med at historien i filmen er mer enn sterk nok til å stå på egne ben, så jeg skjønner ikke hvorfor man tydeligvis tror at man nærmest må rakke ned på motstandskjemperne lenger sør for å få frem budskapet. Jeg må si at jeg får litt avsmak når jeg ser at folk skal fremheve "egne" prestasjoner ved å forklare hvor ubetydelige andres prestasjoner var. Det blir litt som om en russisk regissør lager en film om østfronten, og i samme slengen omtaler operasjon Overlord som en "ubetydelig liten fantestrek". En ny film bør være mer enn nyanserende nok, kommentarer om hvor ubetydelig mostandskampen i Sør-Norge var virker bare splittende.

Min egen bestefar var forøvrig aktiv i motstandsbevegelsen under krigen, og jeg kan ikke si at jeg setter særlig pris på at hans aktiviteter blir betegnet som "fylleaktivitet".

I praksis ved hjelp av handelsflåten, ikke motstandsbevegelsen - hverken i nord eller sør.

Tyskerne gav opp utvikling av atomvåpen helt uavhengig av tungtvannsleveringen. I etterpåklokskapens lys hadde derfor ikke raidet mot Rjukan særlig effekt. Der og da virket det derimot som et meget viktig mål, ettersom man aldri kunne gjette seg frem til at tyskerne skulle komme frem til at A-våpen var en umulighet.

De var stasjonert her stort sett fordi tyskerne var redd for alliert invasjon og fordi de ville ha flybasene våre for å dominere sjøen.

Ja Handelsflåten bidro mye mer enn motstanden i Norge, og de har ikke fått nok oppmerksomhet etter krigen for det.
Trodde jeg hadde tatt det med i innlegget mitt, men ser ut som jeg glemte det. Kanskje ikke så rart med tanke på tidspunket på innlegget.

Fly- og ubåtbasene.

Krigsseilerne var blant de største heltene under andre verdenskrig. Norge hadde på den tiden verdens største handelsflåte (Nortraship) som ble styrt fra England etter okkupasjonen. Hadde det ikke vært for innsatsen til disse sjøfolkene så hadde de allierte fått kjempeproblemer med forsyninger. Behandlingen disse sjøfolkene fikk etter krigen er skammelig.

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=Gu1y1mSxtAs[/youtube]
beklager, jeg måtte bare..

Som noen andre også har nevnt var Nortraship viktig om ikke avgjørende for utfallet av 2. verdenskrig. Så Norge bidro med det vi kunne, men meget synd at de som ofret så mye har fått så lite heder. http://no.wikipedia.org/wiki/Nortraship

Og det var her de fleste måtte bøte med livet min venn 0g hvordan ble egentlig fondet fordelt etter krigen ? det er ett spørsmål som jeg og andre med meg aldrig har fått ett godt svar på .

Etter det jeg har forstått (spesielt med bakgrunn i bøkene Rapport fra Nr. 24 og Kampen om Thamshavnbanen) var de allierte tydelig oppsatt på bruk av sabotasjeaksjoner og luftmakt mot mål i Norge. Operasjonene til NORIC 1 (Kp. Linge), MILORG og kommunistene må ha hatt en viss nettoeffekt på tyskerne. Finnes det noen slags formell vurdering av denne?