Ein nasjonal sikkerheitsstrategi høyrest fornuftig ut, og eg synst Getz argumenterer godt for det. Så vil jo val av strategisk(e) partnar(ar) også innebere risiko for for mange egg i same korg, som må vurderast som akseptabel eller uakseptabel. Å begrense seg til ein einaste partnarnasjon kjennast iallfall på magekjensla ut for å hamne i kategoriem "uakseptabel risiko", men det får ein jo vurdert og diskutert i ein sånn strategi.

Fantastisk at FSJ sier det rett ut. Så må han bare si det tusen ganger til politikere, streke opp på kartet for de, vise krigsspillet på sivile tap og vår kamp for suverenitet.

En helt annen kontekst, men jeg tenkte på det da jeg leste dette innlegget fra Ole Christian Emaus:

https://www.aftenposten.no/meninger/...vekket-forsvar

Ett av poengene hans er skjønnmalingen som stadig foregår når det gjelder Forsvarets kampkraft, eksemplifisert gjennom den nye boken til brødrene Kristoffersen: Og Emaus mener at Forsvaret består av mange flinke folk som gjør så godt de kan med tildelte ressurser, men at det legges for mye vekt på glansbilder:

Alt som kommer fra den kanten er skrevet med kun et mål, å tømme mest mulig eder og galle mot FSJ og bruker alle muligheter han kommer over. Hjelper ikke hvor mye han prøver å vinkle det, han har ingen troverdighet igjen.

FSJ har senest på tirsdag denne uken kommentert status i forsvaret opp i mot hovedmålene for Forsvaret.


Vil påstå at det ikke skjønnmales i beskrivelsene her.

Kanskje ikke direkte ren forsvarspolitikk, men jeg syns det er uhyre viktig at en begynner å roe ned service-økonomien, og reindustrialiserer, spesielt for vår egen sikkerhet. Det er ett utrolig viktig poeng at vi er alt for avhengig av Kina, spesielt når det gjelder droner.
https://www.vg.no/nyheter/i/alXAJ2/n...der-opp-i-kina

Var det ikke meningen at de pengene skulle brukes til å skalere opp produksjonen i Ukraina(som riktignok bruker mye kinesiske deler)? Da er det jo naturlig at norsk industri holdes utenfor.

Som nevnt i artikkelen er det også for å unngå å bli for inflasjonsdrivende. Man kan og bør skalere opp norsk forsvarsindustri, men man kan gjerne ta ned aktiviteten i næringer som ikke er så matnyttige for å unngå at man støvsuger arbeidsmarkedet helt. Det går helt fint å omskolere en blomsterdekoratør eller gullsmed til å sette sammen elektronikk eller vedlikeholde våpensystemer, hvis man ønsker det.

Hvordan det går når man overstimulerer forsvarsindustrien ser man i Russland, der man nå sliter med å ha nok heismontører og verkstedarbeidere til å unngå at heisene stopper og hjulene ramler av togene, fordi militæret og forsvarsindustrien lokker med bedre lønninger.

Forsvarssjefen svarer på kritikken fra Emaus.

https://www.aftenposten.no/meninger/...rker-forsvaret

Caveat: Jeg har bare lest denne innledningen, ikke hele rapporten:



Sverre Diesen ser altså for seg at erfaringene fra krigen i Ukraine gjør at vi må tenke radikalt annerledes når det gjelder landmilitære operasjoner, og at spredning og indirekte ild fra distribuerte våpenplattformer vil være avgjørende. Altså tilfeldigvis det samme prinsippet som Diesen selv nå i flere år har lagt til grunn for vårt eget forsvarskonsept.

Er det én ting ti tusen år med organisert krigføring burde ha lært oss, så er det at det ikke finnes ett supervåpen. Da ville alle bare brukt det. Men det vil være tidsvindu hvor noen våpensystemer, stridsteknikker og/eller taktikker vil være så overlegne at de som først klarer å nyttiggjøre seg dem vil ha et fortrinn overfor de som ikke gjør det.

Jeg er ikke uenig med Diesen i at krigens karakter vil være endret som et resultat av krigen. Men han ser ut til å betrakte dronene som noe uavvendelig som vi bare må håndtere ved å unngå kraftsamling med panser og heller satse på langtrekkende våpen.

Mon det? For å dra en parallell: Det er ikke slik at den eneste måten bakkestyrker kan motstå bombeangrep med bemannede fly på, er å spre seg og håpe det beste. Nei, for det første etablerer man luftvern, som vi har sett i Ukraina er så effektivt at ingen av partene utfører offensive luftoperasjoner over den andres territorium, men slipper avstandsleverte våpen. For det andre, og kanskje viktigst i denne konteksten, man etablerer defensive kontraluftoperasjoner med egne fly for å bekjempe fiendens trussel.

Ubemannede systemer (i dette tilfellet UAS) skiller seg fra bemannede dels ved at man kan produsere uhorvelig mange av dem, og dels at man kan ta mye høyere risiko, fordi menneskeliv ikke går tapt om man mister noen. Men de er underlagt de samme overordnete prinsippene. Så om fienden angriper med ti tusen droner for å mette luftvernsystemene våre, så vil vi: 1) bekjempe dem med egne bakkebaserte luftvernsystemer som er tilpasset trusselen ved at billige missiler eller prosjektiler (eller jamming) benyttes mot de enkleste truslene og dyrere og mer effektive mot de mest potente truslene, og 2) bekjempe dem ved å sende opp tjue tusen droner for å skyte ned (eller kollidere med) de ti tusen angriperne.

Denne defensive kapasiteten er pr i dag ikke like godt utviklet som den offensive, derfor bruker man nå nett, spredning og annet for å håndtere trusselen. Men det er bare et spørsmål om tid før pendelen svinger, og da vil effekten av offensive droner avta og kraftsamling av bakkestyrker igjen være relevant.

Lite sidespor, men jeg har lest en plass(finner ikke tilbake til den i farta) at det bare på Ukrainsk side går med noe slikt som 45000 FPV-droner i måneden. Sannsynligvis et tilsvarende antall på russisk side. Da er det nesten så man kan betrakte droner som ammo.

Hvis man betrakter små FPV-droner med stridshode i RPG-BK-klassen som noe annet enn ammunisjon gjør man det feil.

Droner er definitivt å regne som forbruksvarer.

Den relative styrken til angrep ogh forsvar har hele krigshistorien svingt, stort sett grunnet ny teknologi som enten favoriserte forsvar eller angrep. Å tviholde på at det ene alltid er rett, kan føre helt galt av sted. Før den første verdenskrig hadde Frankrike satset alt på doktrinen "Offensive à outrance", "angrep for enhver pris", kan man kanskje oversette det til, man skulle alltid bare gå på med massivt frontalangrep og vise sitt mot. De ble meid ned av nye våpen som favoriserte forsvar, mitraljøsen og maskingeværet, hurtigskytende repetergeværer, indirekte ild fra artilleri, samt stoppet opp i piggtråden som gjorde det enda lettere å meie dem ned. Ganske fort ble det forsvar i skyttergraver som gikk fra havet til Sveits, og svært liten bevegelse. Så kom (til dels fra slutten av 1. verdenskrig) teknologiske nyvinninger som stridsvogn, andre panserkjøretøy og fly som gjorde det mulig igjen å bryte gjennom forsvaret og skape manøver. Og i ny tid (f.eks. etter US Army's AirLand Battle doktrine fra begynnelsen av 1980-tallet) har manøverkrig vært sett på som den eneste mulige stidsform. Men selv før dronene ble så viktige så vi tegn på i Ukraina at frontene frøs fast, at temmelig statisk forsvar vant over "den offensive ånd" i manøverkrigen. Det er mulig vi er tilbake til situasjonen ved starten av 1. verdenskrig med forsvar som den sterkeste stridsform (Clausewitz kalte forresten forsvar den sterkeste stridsform), men mot-teknologien vil sikkert komme før eller siden.

Jeg vil bygge litt videre på dette. Nå skal jeg ikke påstå å være noe ekspert, men jeg har dratt helt andre konklusjoner av det jeg ser.



For all del, slik krigen har utviklet seg nå så er det utvilsomt en fordel å ha best droner, god spredning etc. Men det har jo ikke fungert sånn hele tiden, og det har faktisk blitt noen gigantiske endringer. Før Kursk-offensiven var situasjonen ganske lik, droner og artilleri angriper nedgravde stillinger, etc. Men hva skjer med eneste gang det blir ett gjennombrudd? Jo, russerne mister fotfeste, og faller sammen som ett fyrstikkhus. Ikke bare der, men i Kharkiv, Kyiv og flere andre eksempeler i 22, så var det åpenbart at russerne, og formen for dronekrigføring, sliter med eneste gang det er vesentlige bevegelser. Til og med i Syria så vi russiske FPV-team bli tatt helt i blinde mens de fløy ett helt annet sted.
Å styre FPV-droner på ett mål er veldig vanskelig, og krever mye mer kommunikasjon og rekognosering enn mange skjønner, det er på mange måter likt med å lede artilleri til ett mål.

Vi har ikke råd til en langvarig og statisk krigføring, vi må ta oss kostnaden til å samle større angrep, og få overtaket, komme inn i OODA loopen, bryte kontrollen ned. Samme mener jeg Ukraina må få råd til, det har de ikke nå, og de gjør at styrketallene synker mer og mer, og den totale krigskapasiteten begrenses. Selvfølgelig må det jobbes med spredning, droner, og indirekte ild. Men planlegger man for den slags krigføring, så er det den slags krigføring man får, og jeg tror ikke vi gir oss selv gode forutsetninger med det.

Jeg tillater meg å legge inn dette innlegget fra tidligere HV-sjef Tor Rune Raabye uten ytterligere kommentar:



Norge står midt i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa siden andre verdenskrig. Likevel fremstår norsk politikk og offentlig debatt mer opptatt av interne detaljer enn av de geopolitiske realitetene som former vår fremtid.

Det er et ubehagelig trekk ved norsk politisk kultur som blir stadig tydeligere. En nesten rituell selvopptatthet. Mens våre naboland tilpasser seg en ny og mer brutal tid, preges norsk politikk av sektorstrid, prosesser og kompromisser designet for å unngå konflikt, ikke håndtere den.

Vi har blitt et land som diskuterer detaljer, mens andre land diskuterer overlevelse.

Når europeiske forsvarssjefer advarer om at Russland om få år kan ha kapasitet til å teste NATO, burde det i et seriøst sikkerhetspolitisk landskap utløse dyp uro og politisk handlekraft. I Norge utløser det derimot en ny runde av «vi må se på dette i sammenheng med prosessen som akkurat er igangsatt».

Viktige naboland og NATO-allierte har lagt om politikken dramatisk:
• Finland har doblet sin beredskap og omstilt totalforsvaret.
• Sverige bygger opp sitt forsvar i høy fart
• Danmark låner massive beløp for å styrke sitt forsvar
• Baltikum ruster opp med en alvorlighet som matcher trusselen
• Polen bygger en av Europas største hærer
• Til og med Tyskland har begynt å innse alvoret

Det er en politisk kultur preget av treghet og av antakelsen om at vi uansett slipper unna.

Norge elsker å være det moralske fyrtårnet. Det er en del av vår selvforståelse. Men i møte med et aggressivt Russland er moralsk posering et impotent verktøy. Moralske budskap biter ikke på en stat som har valgt krig, undertrykkelse og totalitær mobilisering som politisk metode.

Likevel ser vi at deler av den norske debatten fortsatt bygger på tanken om at «balanse», «dialog» og «å unngå å provosere» er aktverdige strategier. Det er en naivitet som ville vært ufarlig i en trygg verden, men som i dag er direkte risikabel.

Mens Russland trapper opp industriell krigsproduksjon, omtaler flere norske politikere krigen fortsatt som en «konflikt». Som om dette er en forbigående uenighet i nabolaget.

Norsk politikk har utviklet et nesten refleksmessig behov for å vurdere alt gjennom nasjonale, interne hensyn:
• Hvordan påvirker dette kommuneøkonomien?
• Hva betyr det for distriktene?
• Hvordan slår det ut på neste meningsmåling?
Selvsagt skal nasjonale hensyn vurderes, men når vi møter en eksistensiell sikkerhetspolitisk utfordring, er denne selvrefererende politiske kulturen farlig. Den gjør oss blinde for hva som faktisk står på spill.

Det er ikke norske interne prosesser som former Europas fremtid. Det er utviklingen i øst i et Russland som i økende grad signaliserer vilje og kapasitet til videre aggresjon dersom de ikke stoppes i Ukraina.

Kjernen i problemet er, etter min oppfatning, dette :
Norge har blitt for komfortabelt. Vi har levd i en historisk fredsboble. Vi har outsourcet vår egen sikkerhet til USA. Vi har tatt for gitt at verden lar oss være i fred.

Denne komforten har gjort oss selvopptatte. Vi bruker mer tid på å studere vårt eget navlelo enn å forstå at de geopolitiske rystelsene vil treffe oss direkte og hardt dersom Europa mislykkes med å håndtere Russland.

Norge trenger en ny politisk samtale. En som løfter blikket og virkelig og reelt våger å ta inn over seg at vi lever i en urolig og farlig tid. Vi trenger beslutningsevne, ikke flere utredninger. Vi trenger strategisk realisme, ikke kosmetisk politikk.

Det er ikke ansvarlig politikk å håpe at historien tar en annen retning. Det er ansvarlig politikk å forberede seg på den retningen den faktisk tar.

I dag former Europa sin fremtid i møte med et aggressivt Russland.
Spørsmålet er om Norge klarer å løfte blikket i tide, eller om vi fortsetter å stirre på vårt eget navlelo mens historien skrives uten oss.