Sv: Forsvaret anno 2000

I følge "Hæren etter 2. verdenskrig" sa den opprinnelige KOPen for PV-eskadronen fra 1975 at eskadronen skulle ha 9 NM116 og 2 M113. Den besto av eskadronstab, trentropp og 3 panserverntropper. Hver panserverntropp hadde 3 NM116. Eskadronen hadde totalt 26 befal og 79 korporaler og menige, til sammen 105. Hæren hadde totalt 72 stk. NM116 (de ble ombygget fra M24 1975-1977).

Med innføringen av NM142 på 1980-tallet ble panserverneskadronen omgjort til å ha to NM116-tropper, hver med 4 vogner, og to NM142-tropper, hver med fire vogner, altså 8 NM116 og 8 NM142 i eskadronen.

Men mer nøyaktig historien til panserverneskadronene i mob-hæren etter at NM116 utgikk i 1993 og frem til ca. 2000 skulle vært interessant å se. Og hva som var gjeldende KOP for Brig S, som eneste selvstendige panserbrigade, før den ble nedlagt på begynnelsen av 2000-tallet skulle være artig å se.

Bidrag til en interessant tråd. Bildet et hentet fra FB-gruppen Norsk Militærhistorisk Forening, og kilden er oppgitt som A-magasinet nr.4 1992.

Kjempeinteressant oversikt Rittmester ! Men bak tallene her lå det jo mye forskjellig kvalitet. Feks 527 skyts "Artilleri av forskjellig type og kvalitet" er selvsagt det meste blitt til spiker nå - men hvor mye som kunne faktisk gitt stridsevne den gang er vel et godt spørsmål. Gamle skyts med lite rekkevidde - kanskje uten den tidens moderne ildledning. Lavettvåpen uten beskyttelse for mannskapet, slepbart bak traktor eller lastebil (og hadde man de?). Jeg lurer på om en del av dette var mer logistikkbelastning og propp på aksene enn ild i målet.

Men det får vi heldigvis aldri vite

Mener Bogen og Håkenstad argumenterte i Balansegang for at den store majoriteten av det Forsvaret som fantes på papiret rundt 2000 eksisterte nettopp kun på papiret. Alt fra mannskap til utstyr. Jeg husker ikke alle detaljene, men erindrer noe om at det ikke var i nærheten av nok utstyr til å bemanne alle brigadene, og mye av utstyret var steingammelt og utdatert. Håkenstad har vel brukt uttrykket væpnet dugnad om tiden fra 1980-tallet og fremover til Hæren ble skåret bed til beinet på grunn av det enorme gapet mellom ambisjoner og økonomi.

Her er en FFI-rapport fra 1993, nå avgradert, om materielloppfylling i brigadene i 1990, 1992 og projisert for 1995. Så vidt jeg greier å lese var det i grunnen bare brig N som hadde tilstrekkelig materiell til å kunne sies å være fullt operativ i 1995.

En interessant detalj er at HV, lokalvern og selvstendige geværkompanier hadde tilnærmet full materielloppfyllingsgrad i disse årene. Kanskje fordi de baserte seg på materiell som alt eksisterte, og ikke som man håpet på å få tak i "snart".

En konsekvens av ambisjonen om 13 brigader var at materiell ble klattet utover. Om de samme investeringene hadde blitt konsentrert om noen færre brigader, kunne Hæren kanskje hatt 4-6 tunge brigader eller opp til åtte-ni med en miks av tung og lett (brig 78) i 1995.

Mest hårreisende er egentlig tallene for sambandsdekning. Om lette brigader hadde fått pri, ville Hæren kunne stille 4 lette brigader med 85% eller bedre oppfylling av sambandsmateriell i 1995. Om tunge brigader hadde blitt prioritert ville ingen av dem hatt >85% samband i 1995, ettersom tyngre brigader trenger mer og dyrere materiell.



Så ja, Hæren i 1995 var i stor grad en papirtiger:

Strukturen var dimensjonert basert på håp om tilstrekkelige bevilgninger til investeringer en eller annen gang. Håp er ikke en metode for strukturutforming (heller).

(Obs: dette er basert på kjapp lesing av en temmelig heavy rapport på mobilen i feriemodus, så jeg tar gjerne imot rettelser.)

Rapporten til Johnsen, Mølmann og Wessel ble sterkt kritisert (har ikke referanser i farten, men det var bl.a. artikler i Norsk militært tidsskrift) av offiserer som var sjefer for oppsettende avdelinger på siste del av 1980-tallet og omkring 1990 da den ble avgradert og offentliggjort i 2005. De, som kjente meget godt materielltilstanden (som ble årlig gjennomgått og rapportert) i sine regimenter, sa at det var store feil i rapporten, bl.a. at forhåndsrekvirert sivilt materiell (som bl.a. utgjorde en meget stor del av kjøretøyene i mobiliseringshæren) ikke var tatt tilstrekkelig hensyn til, og at utstyr i skole- og øvingsavdelinger ved mobilisering skulle overtas av mobiliseringsavdelinger. Et annet eksempel er boken "Telemark regiment 1628-2002" skrevet av den tidligere regimentssjefen Sigurd Friis og utgitt i 2004. Han skrev at de tre feltbataljonene i regimentet (i perioden ca. 1985-1990) var 100% oppsatt med alt KOP-utstyr når man tok hensyn til det som skulle sivilrekvireres, og at de tre lokalvernbataljonene var noe under KOP på sambandsutstyr (fordi noe var "utlånt" til AR 1), men ikke verre enn at de ville være fullt stridsdyktige. De tre feltbataljonene inngikk i Brig 3, som var en temmelig lavt prioritert brigade.

Jeg fikk selv litt innsyn i materiellsituasjonen for en av de tre feltbataljonene, Bn 3/IR 3, i 1982 og i 1985, og det foregikk noen forbedringer i de tre årene. I 1985 hadde bataljonen alle feltvogner som skulle være sambandsbærere på mob-lager (Volvo Felt), mens i 1982 hadde man ikke tilstrekkelig tilgjengelig og en del sambandsbærere ville ved mobilisering være sivilrekvirerte varebiler. Under rep-øvelse brukte man dels øvingsreserve (i 1982 Jeep fra 2. verdenskrig), dels lån fra andre avdelinger. Mob-lageret med PBU var svært bra med bl.a. ubrukte feltuniformer (men av gammel type, dvs. M/51, også i 1985). Min TBK-tropp skulle ved mobilisering overta hovedvåpnene og vognene fra Infanteriet Skole- og Øvingsavdeling som der ble brukt til opplæring (4 stk. M106A1, hver med en M30 107 mm TBK og en 12,7 mm. mitr., 1 stk. M113A1 (med 12,7 mm) og en stk. M548 (med 12,7 mm). I 1985 var bataljonen fullt utstyrt med BV202N i henhold til KOP og alle feltvogner som skulle være sambandsbærere. Lastevogner og feltvogner som ikke skulle være sambandsbærere (inkluderte admoffs feltvogn) var fullt basert på forhåndsrekvisisjon av sivile kjøretøy.

Jeg la merke til at det ikke stod så mye om det som skulle rekvireres sivilt. Det kan jo ha potensielt mye å si for ren materielloppfyllingsgrad (del 4). På den andre siden er del 6 i rapporten basert på oppfylling av stridsvogner, stormpanservogner og panservernvåpen - materiell som ikke kan rekvireres sivilt - og der konkluderes det med at bare brig N og brig 12 har tilstrekkelig volum. Var det virkelig så mye våpen ute i skoleavdelingene?

Det hadde forresten vært veldig interessant å sett oppfyllingsgraden med personell. Og ikke bare hoder, men rett kompetanse.

Skoleavdelingene rundt i de forskjellige leirene var godt oppsatt. Sambandskompaniet på Jørstadmoen (som jeg selv har jobbet i etter KS i 2001) utdannet soldater og befal til mobstrukturen, ble brukt til HTFS-E og befalsskolen sine fag og lederskapsøvelser som øvningapparat og skulle settes opp som Sambandskompani i Brig S ved mobilisering. Kompaniet var komplett satt opp med alt materiell som trengtes til å bygge samband i brigadeteigen. Videre var de 4 klasserommene med materiell på undervisningsbyggene styrkedisponert i andre deler av strukturen sørpå. Der var det med unntak av vogner nok sambandsmateriell til ihvertfall 1 sambandskompani til.

Rapporten er forøvrig sjokkerende dårlig når det gjelder å redegjøre for hvordan tallmaterialet er skaffet til veie. Det er bare en kommentar om at det i 1990 og 1992 ble gjennomført fysisk telling av materiell. Dermed er det ikke mulig å vite om f.eks. øremerket materiell i skoleavdelingene er telt med eller ikke. Det hadde ikke fløyet i en bachelor i dag.

Muligens ikke helt riktig tråd, men det nærmeste jeg fant. Spørsmålet er: Hvor mange M72 hadde en gammel infanteribataljon? Kanskje hvlt eller noen andre vet svaret? Årsaken til at jeg spør er at jeg så noen på SoMe som skrøt av at vi (Norge) hadde gitt så mange panservernvåpen.

Hvert geværlag bar i alle fall med seg 4 stk, og med 27 lag i bataljonen har vi bare der 108. Og jeg antar det også fantes i noen av de andre typene lag og kanskje troppsstaber. I tillegg fantes det nok en del på kompaniets og bataljonens tren. Jeg vil tro det er konservativt å gjette på 200, men det er som sagt bare en gjetning. Dersom lokalvernbataljonene hadde samme oppsetning, så snakket vi rundt 1990 om 60 infanteribataljoner og 12 000 M72'er. I tillegg til at andre avdelingstyper i brigadene helt sikkert også hadde våpnene, uten at jeg aner hvor mange. Og så har vi selvsagt HV, den gang med 90 000 soldater og (vill gjetning) 20 000 M72 (eller kanskje Energa eller Bazooka eller andre mer antikvariske våpen).

Poenget mitt er at 4000 kanskje ikke er så voldsomt mye, egentlig, men muligens en stor del av våre nåværende beredskapslagre.

Jeg er hjemmefra fram til mandag, og får først da tilgang til gamle reglementer, KOPer etc. I de regner man det som i henhold til KOP kalles en avdam, en avdelingsammunisjon. For infanteribataljonen inkluderer det ammunisjon som bæres, ammunisjon som fraktes på kompaniets/troppens kjøretøy og ammunisjon som fraktes av ammunisjonslaget i trentroppen i bataljonens stabskompani.

En avdam, altså det bataljonen totalt skulle frakte med seg i felt, tilsvarte beregnet forbruk for to stridsdøgn der man gjennomfører hurtig angrep mot fi i improviserte stillinger.

Det jeg husker fra 1978-KOP for infanteribataljon er at for ammunisjon til AG3 var avdam 200 skudd pr AG3 (100 båret av den enkelte soldat) og for 9 mm ammunisjon 32 skudd pr pistol (16 båret) for P08 eller P38.

Jeg vet jeg har dette også for M72, 84 mm, samt båndet 7,62 mm, og skal finne fram dette på mandag hvis jeg husker det. Som du skrev, hvert geværlag skulle bære 4 M72, altså 12 pr geværtropp og 36 pr geværkompani. Men et vesentlig antall også på kjøretøy. Også andre avdelinger hadde M72, f.eks. BK-tropp (både 81 mm og 107 mm) hadde i avdam 16 M72, hvorav 8 båret (to av hver av våpenvognførerne).

Det at det var avdam pr person/våpen betydde selvfølgelig ikke at det som ikke var båret var øremerket den enkelte, det var et beregningstall, altså f.eks. at den mengde ubåndet 7,62 mm ammunisjon som til sammen var lastet på kjøretøy i bataljonen var 100 ganger antall AG3-væpnede soldater i bataljonen (altså ca 70000). Det samme antallet ble altså båret av disse soldatene.

I tillegg så hadde man mitr-laget som skulle ha ekstra mye båndet ammo uten at jeg husker hvor mye, bortsett fra at det var tungt å ha med seg. (som gammel gev/mitr USK burde jeg huske dette ;-) )

Hva som i henhold til KOP normalt skulle bæres var 600 skudd pr MG3 (3 pr geværtropp) og 800 skudd pr Mitr3 (2 pr geværtropp), men jeg skal sjekke når jeg komner hjem hva avdam var (hvor mye infanteribataljonen skulke ha med i strid i henhold til KOP, båret og lastet på kjøretøy.

Dette gjelder altså ikke 2000 men heller 1970- og 1980-tall, nærmere bestemt den "kjente" 1978-KOP for infanteribataljonen, som egentlig stort sett var iverksatt litt før 1978, og som var KOPen for de lavere prioriterte infanteribataljonene til midten av 1990-tallet (da de stort sett ble nedlagt), til de høyere prioriterte til de ble erstattet av "Brigade 90" og "Brigade 90PF" KOP fra slutten av 1980-tallet. Bataljonen hadde stab, stabskompani (stabstropp, sambandstropp, jegertropp, trentropp, sanitetstropp), støttekompani (2 BK-tropper [enten to 81 mm-tropper eller en 107 mm og en 81 mm tropp, hver med 4 rør], pionertropp og rakettropp [4 TOW og 2 stk. 84 mm RFK], de høyere prioriterte bataljoner etter hvert med to rakettropper) og tre geværkompanier.

Geværkompaniet hadde tre geværtropper og en støttetropp. Geværtroppen hadde 36 mann, troppsstab på 5, 3 geværlag (8 mann, en MG3) og ett mitraljøselag (7 mann, 2 Mitr3). Støttetroppen hadde fire kanonlag, hvert med 7 mann og 2 stk. 84 mm RFK. Normalt ville i alle stridsformer ett kanonlag være underlagt hver geværtropp og det fjerde disponert av kompanisjefen.

Som jeg nevnte over var "avdam" = avdelingsammunisjon: den ammunisjon bataljonen selv skulle ha med i strid i henhold til KOP, båret av soldater eller lastet på bataljonenes egne kjøretøy. Den var beregnet å tilsvare bataljonens ammunisjonsforbruk i to døgn i forholdsvis lett strid (hurtig angrep mot en fiende som ikke har forberedte stillinger).

For ubåndet 7,62 mm ammunisjon var avdam = 200 skudd ganger det antall soldater som hadde AG3 som personlig våpen (hver soldat skulle bære 100 skudd). Geværtroppen hadde 28 stk. AG3, så avdam for troppen var 5600 skudd.

For båndet 7,62 mm ammunisjon var avdam 1200 skudd for hver MG3 (600 skulle bæres) og 3600 skudd for hver Mitr3 (MG3 på trefot) (800 skulle bæres). I en geværtropp var det tre MG3 og to Mitr3, så avdam pr. geværtropp av båndet 7,62 mm ammunisjon var altså 3600 + 7200 = 10800 skudd, eller for geværkompaniet 32400 skudd.

I tillegg til disse var det 3 mann i troppen (sanitetsmann og de to mitr-2ere (som bar stativ m. vugge)) som var væpnet med 9 mm pistol. Avdam var 32 skudd pr. pistol, hvorav halvparten ble båret. Troppsass hadde også signalpistol. Avdam av signalpistolammunisjon var 30 skudd pr signalpistol, hvorav 12 ble båret av troppsass.

For M72 var avdam angitt pr. kompani, med 110 raketter pr. kompani (hvert geværlag bar normalt 4, så de tre geværtroppene i kompaniet bar 36).

Håndgranter: Avdam 75 pr. geværkompani (normalt bæres på ordre 18 pr. geværtropp, to av hver av gev. mann 2 og 4 og av nestlagfører).

Lysrakketter: Avdam 300 pr. geværkompani.

Støttetroppen: Fire kanonlag, hvert med LF, og to kanoner, hver med 3 mann. Kanon-1er væpnet med pistol, øvrige med AG3. Avdam: 72 84 mm granater pr. kanonlag (288 granater pr. geværkompani). Under meget korte forflytninger til fots bærer kanonlaget 22 granater (14 panser og 8 røyk). Vel lengre forflytninger må noe av dette fraktes på kjøretøy.

Så har jeg (selvfølgelig) notert for BK-tropper.
81 mm BK-tropp (42 mann (alle med AG3), 4 NM95 bombekastere, 1 12,7 mm mitraljøse, 3 BV202, 1 traktor med tilhenger NM25, 3 feltvogner, 1 motorsykkel):
Avdam = 800 granater (560 spreng, 160 røyk, 80 lys). Halvparten fraktes av troppen (100 på hver våpenbærer, BVer og traktor), 400 granater fraktes av 2 stk. BV202 tilhørende ammunisjonslaget i trentroppen i stabskompaniet.
Videre er det i avdam 8400 skudd 7,62 mm (halvparten bæres, øvrig hos ammlaget i trentroppen), 16 M72 (8 bæres av vognførere BV og traktor, 8 hos ammlag/trentropp) og 800 skudd 12,7 mm (400 med våpen, 400 hos ammlag/trentropp).

107 mm selvdreven TBK-tropp (46 mann, 4 M30 bombekastere, 4 M106A1, 1 M113A1, 1 M548, 2 feltvogner, 1 motorsykkel; hver M106, M113 og M548 har en 12,7 mm mitraljøse):
Avdam = 776 granater (544 spreng, 152 røyk, 80 lys)
Av dette medbringes 616 granater (432 spreng, 120 røyk og 64 lys) av troppen, mens 160 granater (112 spreng, 32 røyk, 16 lys) fraktes på en lastevogn tilhørende ammunisjonslaget i trentroppen. Av de 616 granatene troppen medbringer, fraktes 336 (84 pr. våpen) på M106A1 våpenbærerne mens 280 fraktes på M548 ammunisjonsvogn. Videre er det i avdam 9200 skudd ubåndet 7,62 mm, 4800 skudd 12,7 mm og 16 stk. M72.

PS: Jeg ser for meg en mann stående i luka på en upansret M548 lastet med 280 107 mm granater (hver på 15 kg) skyte med 12,7 mm mitraljøsen mot angripende fly eller kamphelikopter. Det krever nok stål et visst sted. Og det er vel ikke så mye mer fristende å stå i luka på en lettpansret M106 med 84 granater om bord i samme situasjon.

Måtte bare ta denne fra i fjor, ref diskusjonene om artilleri i Ukraina. Vi hadde altså over 500 skyts en gang, dog av uviss kvalitet og kaliber. Vi hadde store volum av annet også.

Hvor skulle de Leo'ene kommet fra? 170 Leo totalt, var det vel, har vanskelig for å se hvordan det skulle holdt både til 6 PBn (26 Leo i hver = 156, altså 14 vogner "til overs") og 2 PVbn med mindre de tenkte å redusere eskadronene fra 13 til 10 vogner eller noe?

Godt spørsmål som jeg ikke kan svare på. Så vidt jeg vet var alle eskadronene i panserbataljonene på 13 vogner hver, og med to stridsvogneskadroner og to stormeskadroner pr bataljon. Fra 2002 begynte vi å få Leo2, og det er jo mulig at man så for seg disse i panserbataljonene og Leo1 i PV-bataljonene. Men da ville vi brutt CFE-taket om vi ikke reduserte antallet Leo1 og dermed antall panserbataljoner. Rundt denne tiden hadde vi også Kavaleribataljonen som også ville trengt en del av dette materiellet.

Litt kjapp googling: Det var 111 Leo 1A5NO, 59 Leo 1A1NO, 53 NM135 og 104 CV-9030N.
Altså 52 Leo 1A5NO og 52 CV-9030N til de to panserbataljonene i Brig 6/Div6, 26 Leo 1A1NO og 26 NM135 hver til panserbataljonene i Brig 15 og Brig 12, og 52 Leo 1A5NO og de resterende 52 CV-9030N til de to panserbataljonene i Brig S. Da hadde vi altså stått igjen med 7 Leo 1A1NO, 7 Leo 1A5NO og 1(!) NM135 til to panservernbataljoner..... Eneste måten å få det til å gå opp på som jeg ser det måtte vært å redusere eskadronene til 10 vogner? I så fall kunne du fått 1 stridsvogneskadron i hver panservernbn og noen vogner til pvesk i tillegg

Fant i "Kavaleriet etter Annen verdenskrig" fra 1994 litt om planen for fordeling av vognmateriell rett etter den kalde krigens slutt: "Leopard stridsvognene [sic] er planlagt å inngå i panserbataljonene og panserverneskadronene. Stormpanservognene i panserbataljonene og rakettpanserjakere i panservernbataljonene, panserbataljonene og pansververneskadronene." (Kavaleriet etter Annen verdenskrig (1994), side 35).

Organisasjonstablå for PVESK på side 61 i samme publikasjon med gyldighet fra 1975-1994 tilsier 2x Panserjagertropp á 4x NM142 rakettkanserjager, 2x Panserjagertropp á 4x NM116 (etter planen erstattet av Leopard stridsvogn), og 1x stormtropp á 3-a M113 panservogner. Dette kan tilsi at Panserverneskadron og Panservernbataljon ville settes opp med M113 fremfor NM135/CV90.


Kilde: Kavaleriet etter Annen verdenskrig (En kort oversikt). Kavaleriinspektøren (1994). https://www.nb.no/items/7134be823d9a...et%20i%20norge

Apropos opprettelsen av Finnmarksbrigaden, så sier FMIN i et intervju at dette er den første brigaden som er 'bygget' i Norge siden 1982. Det er muligens riktig, selv om jeg mener Brig V ble påbegynt noe etter, men mulig den aldri kom seg bort fra papiret.

På denne tiden, og frem til rundt år 2000, fantes også den selvstendige Brig 12, som av enkelte ble kalt trønderbrigaden. Denne ble nedlagt sammen med omtrent 90% av Hæren fordi vi ble lovet evig fred, bortsett fra det vi selv ønsket å delta på av fredsbevarende operasjoner andre steder på kloden.

Så skjedde det noe interessant. I 2001 fikk stortingsflertallet den lyse ide at det burde opprettes en ny trønderbrigade, i strid med regjeringens planer. De kan umulig ha hatt begrep om hva en brigade er og hvor mye den koster, og bevilget heller ikke noen penger. I 2002 valgte ny regjering å sløyfe den, med begrunnelsen:

Det kunne vært underholdende, hadde det ikke vært fordi det viser hvor tragisk lite forståelse politikerne hadde for hva slike strukturer innebærer. Man kan jo håpe at forståelsen er større i dag, men jeg tviler.

Det er to årsaker til at jeg tar denne opp nå:
1) Både gammel og ny trønderbrigade har sin plass i "Forsvaret anno 2000".
2) Siden det er mange år til Finnmarksbrigaden er tenkt være fullt operativt, synes jeg det er betimelig med en påminnelse om at politiske lovnader er flyktige, og at brigaden ennå ikke er 'bygget', slik FMIN sier.

Du treffer nok spikeren på hodet her. Sverre Diesen skrev i 2021 følgende:
20-25 mrd kr er da like mye som hele fregatt-prosjektet med NH90 ble vedtatt til i nettopp 2001-2002. Det var vel først da de samme partiene klarte å se det i perspektiv.

Det må vel ha vært to infanteribataljoner på mobstatus i Brig N etter at Panserbataljonen kom? Skulle ikke brigadene fortsatt ha tre infanteribataljoner sjøl om de ble panserforsterka?

Konseptet med Brigade 90 PF kom ikke før senere. Pbn var en ren erstatning for 1.bn.