anbefalt litteratur som omhandler tema settes også pris på

Leo 2 ble vel kjøpt etter 1999 tror jeg.

2002, beklager det.

Fra Statsbudsjettet for 2014:

En annen ting du ikke nevnte var at i forbindelse med oppgraderingen av de M48 Norge fikk som våpenhjelp fra USA midt på 60-tallet til M48A5 ble det også kjøpt et antall (15-20) M48A5 fra USA, slik at Norge hadde 50-60 M48A5 siste halvdel av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

Nå fant jeg totale tall (i en kilde, jeg garanterer ikke for at den er korrekt):

Totalt i tiden 1945-1955 mottok Norge fra USA 124 stk M24 Chaffee lette stridsvogner (som alt i Koreakrigen hadde blitt utklasset av nordkoreanske/russiske stridsvogner). De ble stort sett disponert til flyplassforsvar og til pansret oppklaring.

I 1965 mottok Norge 38 M48 middelstunge stridsvogner fra USA, i opprinnelig modell.

I årene omkring 1970 kjøpte Norge 78 stk Leopard 1 middelstunge stridsvogner.

Omkring 1975 ble 72 stk M24 ombygget til NM116 kanonpanserjager. 12 stk M24 i opprinnelig modell ble fortsatt holdt i operativ stand brukt av HV (en del Chaffee-tårn ble plassert som sperreskyts i Lyngen-området). I tillegg til stridsvognene ble det for alle typer innkjøpt/ombygget et lite antall bergepanser-vogner.

Midt på 1980-tallet ble de 38 M48 sendt til USA for fullstendig ombygging til M48A5. I tillegg kjøpte man 16 M48A5 til fra USA, slik at Hæren fikk totalt 54 stk. Man hadde da altså totalt 132 middelstunge stridsvogner og 72 kanonpanserjagere. Litt senere ble samtlige 78 Leopard 1 vesentlig oppgradert til Leopard 1A5NO med gyrostabilisering, digitalt ildledningssystem, laser avstandsmåler, termisk sikte etc.

På slutten av 80-tallet forhandlet NATO og Warszawapakten CFE-avtalen som satte grenser for hvor mange våpensystemer av forskjellig slag (fra jagerfly til stormpanservogner) partene kunne ha i Europa, delt inn i sentralfront og flanker, noe som innebar totalt en sterk reduksjon (her må det nevnes at Russland kunne tilfredsstille reduksjonen ved å frakte stridsvognene sine øst for Ural, da det kun var hvor mange som til enhver tid var i Europa som telte). Hvordan dette ble fordelt innad i NATO var ikke gitt av CFE-avtalen, heller ikke hvor mange som kunne være på nordflanken (Norge og Danmark, samt Schleswig-Holstein) og sydflanken (Hellas og Tyrkia), det var et tak for disse flankene til sammen. Men internt i NATO ble det gitt et tak for Norge på 170 stridsvogner. Dette var egentlig en god del mindre enn hva man hadde ønsket å ha ved en mekanisering av mobiliseringshæren, men verst for det var taket på antall stormpanservogner Norge kunne ha.

CFE-avtalen ble gjort gjeldende fra 1992. Landene på sentralfronten (Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, amerikanske og britiske stridsvogner i Tyskland) måtte redusere antallet stridsvogner svært vesentlig. I Norge skrapet man i 1992/1993 samtlige M48A5, NM116 og M24 og kjøpte i stedet meget billig fra Tyskland (som måtte kvitte seg med dem for å tilfredsstille CFE-avtalen) 92 Leopard 1, hvorav 33 var modernisert til A5 standard og ble videre oppgradert til Leopard 1A5NO, mens 59 ble beholdt med en lavere standard, som fikk betegnelsen Leopard 1A1NO. Norge hadde altså på 90-tallet 170 stk. Leopard 1, hvorav 111 var Leopard 1A5NO og 59 Leopard 1A1NO.

Avtalen om å kjøpe 52 stk brukte Leopard 2A4 fra Nederland (som de hadde stående på lager og ikke hadde bruk for) ble altså inngått i 2001 og vognene ble levert i 2003. Hvorfor det har tatt enormt med tid å oppgradere disse 52 vognene og få dem i operativ bruk, er et meget godt spørsmål. Det som står i statsbudsjettet er i hvert fall en vesentlig del av svaret: Siden det ikke har vært aktuelt for Norge å bruke disse vognene i Afghanistan, har denne oppgraderingen ikke blitt prioritert i forhold til å bruke Forsvarets tekniske verksteder til arbeid med kjøretøy som skulle anvendes i Afghanistan. Ellers skyldes det på forsinkelse i levering av deler. Etter som Leopard 2A4 ble levert, ble de 59 Leopard 1A1NO skrapet for å holde oss under CFE-taket.

Fram til begynnelsen av 2000-tallet var Hæren stadig en stor mobiliseringshær, med en divisjon og tre selvstendige brigader med til sammen ca 18 manøverbataljoner (hvorav én brigade, Brig S i Sør-Norge skulle være en ren panserbrigade), og behovet for stridsvogner omfattet i hvert fall alle Leopard 1A5NO og Leopard 2A4, med de siste i de høyest prioriterte avdelingene. Etter som mobiliseringshæren ble nedlagt og vi nå totalt har tre manøverbataljoner, hvorav to er mekaniserte, er jo det totale behovet meget vesentig redusert. I 2008 startet man opphogging av 80 stk Leopard 1A5NO, som stadig var en ganske moderne stridsvogn. En del av de gjenværende 31 er ombygget til bergepanser, ingeniør- og broleggervogner. En del ble beholdt av KESK på Rena til bruk som markørstyrke, men jeg tror de og nylig er blitt utfaset.

Dette er omtrent det jeg har funnet ut av ogsa (vanskelig aa skrive lengre innlegg paa mob). Det jeg godt kunne tenke meg a vite mer om er selve programmene bak oppgraderingene og nyinnkjopene. Dvs: hvilke andre systemer ble vurdert og testet opp imot ade systemene som vi valgte?

M24 og M48 var i sin tid gave fra Onkel Sam, den amerikanske våpenhjelpen, så der hadde man ikke noe valg. Da Forsvaret på slutten av 60-tallet skulle kjøpe stridsvogner for egne penger, sto valget i utganspunktet mellom franske AMX-30, tyske Leopard 1, britiske Chieftain og svenske Stridsvagn 103 (den aktuelle amerikanske stridsvogn på den tiden, M60, ble ikke sett på som særlig interessant). AMX-30 og Chieftain ble ganske hurtig sjaltet ut av konkurransen (AMX-30 på grunn av kjente tekniske problemer, Chieftain fordi man mente den var for tung for norske broer), og konkurransen sto mellom Leopard 1 og Strv 103, som begge ble testet meget grundig under alle forhold, og man endte altså opp med Leo.

Alt etter dette, inntil kjøpet av Leo 2 har jo bare vært oppgraderinger av det man alt hadde.

Bakgrunnen for NM116 var i utgangspunktet at man så et behov som i stor grad også svenskene så, og svenskene konstruerte en egen vogn for å tilfredsstille dette behovet, Infanterikanonvagn 91 (Ikv 91), egentlig en selvdreven panservernkanon til beskyttelse av infanteri i stilling. Det man i hvert fall i Sverige så for seg var at man mot en fiendtlig pansret styrke ønsket å sette inn angrep med fotinfanteri gjennom terreng som ikke lot seg passere av stridsvogner eller andre tradisjonelle panservogner for å kunne komme fra overraskende retning. Men de måtte samtidig kunne få med seg panservernvåpen som virkelig hadde effekt. For svenskene gjaldt dette særlig å kunne passere myrterreng i Lappland. Det man ønsket var en vogn med meget lavt marktrykk, ekstremt høy terrengmobilitet, lett panser som i det minste ga splintbeskyttelse, som fortrinnsvis var amfibisk og som lett kunne grave seg ned i en forsvarsstilling, og som hadde en kanon som hadde god virkning mot de stridsvogner Sovjetunionen brukte på nordflanken ca. 1975, dvs. særlig T-62 og til dels T-72 og T-64.

Svenskene utviklet altså på denne tiden Ikv 91 for å dekke dette behovet, en lett amfibisk panservogn på 16 tonn med meget lavt marktrykk, en moderne 90 mm kanon, et meget moderne digitalt ildledningssystem, et meget lavt tårn (lav profil, største høyde 230 cm) og dozerblad som den selv kunne grave seg ned med. I Sverige ble den tatt ut av bruk på slutten av 90-tallet, først og fremst fordi man mente 90 mm ikke var tiltrekkelig mot nyere russisk panser.

Så vidt jeg har hørt siklet man i Norge etter Ikv 91, men så fant altså noen ut at man kunne få noe tilsvarende for en billigere penge ved å bruke de gamle M24-skrogene. Men hvordan en NM116 var å sammenligne med en Ikv 91 er ikke jeg den rette til å svare på. NM116 var i hvert fall vesentlig høyere, og den hadde ikke evne til selv å grave seg ned. Den var heller ikke amfibisk. Jeg gjetter at terrengmobiliteten heller ikke var av samme klasse som Ikv 91s. Derimot var nok kanon og ildledningsutstyr ganske likt.

Takkerfor utmerket innlegg

Har ogsaa lest at NM116 ble valgt fordi man heller ville investere i norsk industri enn svensk.

Hva med 1A5NO? naar ble den aktuell?

Kul tråd!

Jeg husker ikke eksakt når, men A5 må ha blitt aktuell for oss en gang på andre halvdel av 80-tallet IMO. De første A5-vognene ble levert til den tyske hæren i 1987, og det var vel året etter at Norge gikk inn for å oppgradere vognene sine til samme standard.

Har for øvrig ikke så mye å legge til etter de gode innleggene til hvlt, men for de som er interesserte vil jeg gjerne trekke fram hvor mye penger vi brukte på stridsvogner og spesialpanservogner etter murens fall.

Norge kjøpte 92 brukte Leopard 1 stridsvogner* fra Tyskland tidlig på 90-tallet. Prosjektet hadde kostnadsramme på rundt 1,7 milliarder kroner, men innkjøpet av vognene kostet bare rundt 150 millioner (kilde: NMT nr. 1, 2003). Resten av budsjettet omfattet oppgraderingen av 33 av vognene til A5NO-standard og en mindre tilpasning av de resterende vognene. Sannsynligvis ble en del penger også avsatt til logistikk (reservedeler, ammunisjon, osv.).

* Trolig såkalte A1A2-vogner med PZB-200 og tilleggspansring rundt tårnet. Det står/stod? for øvrig en slik vogn utstilt på Rena.

Ang. spesialpanservogner på Leopard 1-chassis her er siste status på prosjektet før det ble avsluttet:



Altså, kan det virke som at vi brukte flere milliarder på vogner som trakk på årene allerede den gangen. Var dette vel anvendte penger eller burde vi ha sett på Leopard 2 selv om antallet vogner hadde blitt mindre?

Det var en gang slik at antall vogner i seg selv var et poeng.

Fin tråd! Stridsvogner ligger nær mitt hjerte.

Angående de spes-panserne så må vel den innvesteringen ha vært et lite bomskudd ja. Bro- og ingeniørpanserne er det forsåvidt greit nok med, men du klarer ikke å stage Leo 2 med Leo 1 berger'n. Går greit nok rett frem hvis feste er bra, men skal du svinge blir den altfor lett og svak.

Gjeldende praksis er vel å hanke inn en annen Leo 2 tårnvogn, noe som ikke er helt ideelt.